Stikkord: 2. verdenskrig

Det var vanskelig å ikke bli litt betatt av Bergljot Gundersen, syntes jeg forresten, da jeg jobbet for Hageselskapet der.

Jeg leste på nettet nå, at hun var født i 1962.

Og altså var åtte år eldre enn meg.

Men jeg husker godt at jeg syntes at hun var veldig attraktiv og pen.

Det var egentlig vanskelig å finne noen svake sider, ved Bergljot Gundersen, (syntes jeg).

Hun var pen og vakker, (må man vel si), og hun hadde utstråling og virket også veldig intelligent, (syntes jeg).

Hun var også veldig høflig og hyggelig, må man vel si.

Og var vel også ganske atletisk, tror jeg.

Og jeg ville ikke gjettet på at hun var mer enn 25 år gammel, (eller noe sånt).

Jeg trodde ikke at hun var gammel som 28, den høsten, som jeg jobbet sammen med henne.

Jeg var jo bare såvidt fylt 20 år da, men jeg ville ikke ha tippet på, at hun var så mye som åtte år eldre enn meg vel.

Jeg syntes ihvertfall ikke at det virket sånn, som at hun var som en annen generasjon enn meg, for å si det sånn.

(Eller hvordan jeg skal forklare det).

Jeg husker ihvertfall at jeg syntes at hun var veldig attraktiv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn sånn var det.

Navnet hennes var jo forresten kanskje litt rart da.

Jeg husker at Redaktør Lønø nevnte noe om en Bergljot, den første dagen, som jeg jobbet der vel.

Men det navnet hadde jeg aldri hørt før, (husker jeg).

Og jeg ville vel trodd det, at hvis noen het Bergljot, så var det kanskje en gammel grandtante, eller noe sånn.

Men når jeg så at det var hu unge, pene blonde dama vel, som het Bergljot.

Nei, da syntes jeg det var litt spesielt, må jeg si.

Så hun var en veldig spesiell dame, må man vel si, hun Bergljot Gundersen.

(Altså på en positiv måte da.

Hun var ikke en person som man lett glemte, for å si det sånn).

Og det var nesten som at det var et friskt pust, i kontorene til Norsk Hagetidend der, når hun var der, må man vel nesten si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Likevel, så kan jeg ikke si det, at Norsk Hagetidend sine lokaler, var som et sjekkested akkurat.

Neida, Redaktør Lønø var veldig konform.

Og det var vel også Bjerregaard og Bergljot Gundersen, må man vel si.

Så det var ikke sånn at man var veldig personlige der akkurat, (til vanlig).

Alle satt ved sitt skrivebord da.

Og alle unntatt meg hadde sitt eget kontor vel.

Så det var veldig konformt og ordentlig der da.

Og det var ikke sånn at folk satt ved siden av hverandre og samarbeidet, og sånn, hele tiden.

Neida, man satt ved hvert sitt skrivebord, og gjorde de arbeidsoppgavene, som man hadde fått tildelt, av redaktøren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg slutta hos Hageselskapet der, så fikk jeg en veldig bra attest, husker jeg, av Redaktør Knut Lønø da.

Det stod at jeg var flink osv., da.

Men jeg reagerte litt, på at det ikke stod personnummeret mitt, på den attesten da.

Men da sa Lønø det, at han ikke var noen stor tilhenger, av personnumre.

Han forklarte det, at hvis vi hadde hatt personnumre, i Norge, under krigen.

Så ville tyskerne ha fått kontroll, på veldig kort tid, sa han, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at jeg fikk sjansen, til å lære litt om planter, osv., da jeg jobbet for Hageselskapet.

Blomster, (eller om det var stauder), de kunne være et-årige, eller to-årige, osv. da, (husker jeg).

(Uten at jeg vel noen gang skjønte helt hva det betydde).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker også det, at jeg leste om hvordan man la torvtak, i en eller annen bok eller artikkel, som jeg skulle gjøre et eller annet jobb-relaterte greier med der da.

(Og på julebord og sånn, seinere, så har det hendt at jeg har prøvd meg på det, å fortelle, litt etterhvert, under middagen, om hvordan man legger torvtak og sånn da.

Etter at man har fått i seg noen halvlitere eller drinker da.

Og man ikke finner på noe særlig mye andre ting å prate om da).

Og det er to måter egentlig, som man kan legge torvtak på da, husker jeg.

Den ene er, at man kan spa opp noen jordflekker, med gress på, og legge oppå taket på huset eller hytta da.

Men det som er viktig da, det er at man tar gress-tuster, som vokser, i nærheten av hytta da.

Hvis ikke, så kan det tenkes, at gresset ikke vil trives, oppå taket av hytta da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det finnes også en annen måte, å legge torvtak på.

Og det er å først legge jord, og så så gress-frø, i jorda, oppå taket av hytta da.

Men da, så er det viktig, å bruke mange forskjellige typer, av gress-frø, (når man sår da).

(I en slags blanding da, må man vel si).

For det er vanskelig å vite, akkurat hvilke gress-typer, som vil klare å overleve, akkurat i det klimaet, som er der hvor den spesielle hytta ligger da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sånn er det vel, på julebord, at man liksom skal fortelle noen sånne historier og sånn da, (noen ganger ihvertfall vel).

Så det har hendt, (ihvertfall da jeg var sånn i begynnelsen av 20-årene), at jeg har begynte å bable, om torvtak og sånn da, under middagen, på diverse julebord, med OBS Triaden og sånn vel.

Mest for tull da.

Mens jeg har lata som at jeg var veldig opptatt av det her og sånn da, kanskje.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hageselskapet hadde også noen bøker, (eller artikler), som jeg skulle arkivere, (eller noe), om bonsai-trær, husker jeg.

Bonsai var noen japanske trær da, som man liksom skar til på en spesiell måte, (eller noe), sånn at de skulle bli som små miniatyrer, (var det vel), av vanlige trær da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I forbindelse med at noen pressemeldinger, skulle sendes til noen danske aviser.

(Eller til det danske Hageselskapet, eller noe sånt, kanskje).

Så la jeg også merke til det, plutselig.

Der jeg satt ved skrivebordet mitt, og dreiv på med noe Hageselskap-arbeid da.

At de hadde en Anker Heegaards gate, i København da.

Hvor en av Hageselskapet sine kontakter, (av noe slag), holdt til da.

Og da måtte jeg nesten skryte litt, til hun Bjerregaard da.

(Som vel var den eneste, som jobba så sent, for det var fleksitid der, og jeg er jo rimelig b-menneske, så jeg var vel ikke akkurat den første som dukka opp på jobb der vanligvis, klokka sju om morgenen, for å si det sånn.

Det var vel heller sånn, at jeg oftere dukka opp der, mellom klokka ni og ti, eller noe sånn vel).

For Anker Heegaard, det var en kjent dansk fabrikkdirektør da, som var min tipptippoldefar, (eller noe), siden han var bestemor Ingeborg sin oldefar da, (eller noe).

Men seinere, så har jeg jo bodd, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.

(Hvor jeg leide en hybelleilighet, av Rimi).

Og da la jeg jo fort merke til det, at en av parallellgatene der, til Waldemar Thranes gate, den het nettopp Bjerregaards gate da.

(Det samme navnet, som hu svenske dama, hos Hageselskapet het da).

Også hadde jeg sitti og skryti, 5-6 år tidligere, til hu samme Bjerregaard da, at en gate i København, var oppkalt, etter min danske slektning da.

Også var det også en gate i Oslo, som var oppkalt etter hu svenske Bjerregaard-dama, (hos Hageselskapet), sin slektning.

Så da følte jeg meg litt dum, (i 1996), da jeg fant ut dette da, (husker jeg).

Men da må jeg si det, at hu Bjerregaard, hos Hageselskapet, var veldig høflig da.

(Og ikke like umoden som meg).

Siden hun ikke skrøt, av at en gate, i Oslo, het Bjerregaards-gate da.

Når jeg selv begynte å skryte, av at en gate i København, var oppkalt etter min tipptippoldefar, Anker Heegaard da.

(Noe jeg ikke visste om fra tidligere, før jeg la merke til det, akkurat da jeg satt og jobba med noen arbeidsoppgaver, for Hageselskapet der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del ting som hendte, disse par månedene, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.