Stikkord: 2000-tallet
-
Kjenner halvbroren min Axel, Kjell Inge Røkke?
Det her var vel i 2001, etter at Axel hadde kommet tilbake fra å ha bodd et år i Spania, hos faren sin Arne Thomassen, og stemoren Mette Holter.
Da sa Axel, at han kjente noen som hadde blitt rike på fisking.
Og like før han dro til Spania, i år 2000 da, så dro Axel meg med på Baronen.
Og da satt Kjell Inge Røkke og hun kjente dama der, Celina Middelfart, hvis jeg ikke så helt feil, så satt disse ved et bord, like ved meg og broren min da.
Broren min skal alltid tøffe seg, så han bestilte biff tartar.
Jeg bestilte biff med peppersaus da.
Men men.
Jeg har jo tidligere skrevet, om broren min kan være i den russiske mafiaen, han heter jo Axel Nicolai Thomassen, og faren hans er en sånn streng type, som kanskje kunne gå for å være russisk.
Hva vet jeg.
Og Kjell Inge Røkke, påstås også å ha samarbeidet, med den russiske mafiaen.
Mer om dette her:
http://e24.no/naeringsliv/article2102701.ece
Så et varsko for han halvbroren min, Axel Nicolai Thomassen, om han er med i noe russisk mafia, eller noe sånt noe.
Hm.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg hadde et dårlig kne, men jeg svarte jo til Axel, at det hadde vært noe, å blitt rike, ved å fiske på havet.
Så svarte Axel, at nei, vi var ‘bygutter’, så vi måtte holde oss i byen.
Ikke vet jeg hva den tonen skyldes.
Trodde Axel at han skulle bestemme over storebroren sin?
Hva vet jeg.
Hvorfor nevnte han det her med de vennene hans som var blitt rike på fisking, i det hele tatt, hvis han syntes det var en dårlig ide, når jeg sa at det hørtes smart ut?
PS 2.
Biff tartar, er omtrent det samme som karbonadedeig, (rå!):
-
Er det degenereringens årtusen, som vi lever i?
Nå tenker jeg på da jeg gikk på handel og kontor, eller handelsgym., som det vel ble kalt før det igjen.
Blåruss da, var det vanlig å kalle de som fullførte tre år der, på handel og kontor.
Og da lærte vi, i markedsføring og andre fag, at et foretaks renome, altså rykte, var noe som var viktig å ta vare på.
Men dette var på slutten av 80-tallet, skoleåret 1987/88, var det vel, at vi lærte mest om dette, det året vi gikk på markedføringslinja.
Men hva har skjedd på de litt over tjue årene som har gått siden da?
Jeg leste et sted, at IQ-en hadde gått ned litt igjen nå, de senere årene, i gjennomsnitt, i vesten.
Hva skyldes denne degenereringen?
Jeg blir kontaktet av en representant, for Liverpool Community College, og de bare forrandrer, uten videre, på kurset, som har stått annonsert, på deres nettsider, i månedsvis.
Og så må jeg forklare det, at det ikke for meg, at de bør holde sitt ord, og gjøre som de har lovet på sine nettsider, og som folk har planlagt etter.
Neida, de sier at de skal forsøke å få det til, for min skyld.
Nei, dette passer ikke med god forretningsskikk.
Da ville de ønsket å gjøre dette, for _sin_ skyld.
Da ville de ønsket å bevare sitt gode rykte, og vise at de var en virksomhet som kundene kunne stole på, og at når de førte opp et kurs, på sine websider, og det stod der i flere måneder, da var det faktisk sånn, at da kunne man stole på det, at det kurset ble gjennomført.
Men dette skulle da isåfall være for min skyld.
De tenker ikke på sitt eget renome, som en hvilken som helst dyktig forretningsmann, ville ha gjort.
En dyktig forretningsmann, ville ha arrangert det kurset, for sin egen skyld, og firmaets renome skyld, og ikke for min skyld.
Når var det ansatte sluttet å tenke på firmaets renome og rykte?
Var det på 90-tallet dette skjedde?
Når startet degenereringen?
Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som vet det.
Det er mulig.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Axel fortalte at han hadde solgte seg, så og si
Nå kom jeg på noe som skjedde her, rundt år 2000 eller år 2001, kan det kanskje ha vært.
Axel dro jo til Spania, og bodde hos faren sin der, Arne Thormod Thomassen, (som leide leilighet der vel), på den tida, da jeg jobba, på Rimi Kaldbakken.
Som var fra høsten år 2000 til våren 2001.
Da husker jeg at Axel bodde i Spania på den tida.
Men like før han dro ned dit, (eller om det var like etter).
Mest sannsynligvis før han dro ned.
Så fortalte Axel en historie, om at han hadde vært ute i Oslo Vest, ved Skøyen eller noe, var det kanskje.
Også hadde stått lent opp mot en bygning, eller butikk, eller hva det var, og venta på at noen skulle hente han, eller at en buss eller taxi, skulle dukke opp, eller noe.
Også hadde visst et ungt par, som kjørte i en bil, stoppet opp, ved siden av Axel, og spurt, ‘hvor mye tar du da?’.
Altså hvor mye han tok betalt for sex.
Med dette paret da sikkert.
Men jeg fikk meg ikke til å spørre, hva som skjedde videre.
Dette var litt vel ‘far out’, for meg, og jeg har ikke prata med Axel eller noen andre, om dette, i ettertid.
Men jeg lurer på hva Axel egentlig mente.
Prøvde han å fortelle meg at han dreiv med sexsalg, til et eller flere kjønn, innimellom?
Jeg vet ikke jeg, altså.
Hva var poenget fra Axel med å fortelle meg dette, utenfor sammenhengen?
Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som forstår det.
Det får man regne med.
Dette kan man lure på ihvertfall.
Jeg lurer ihvertfall på hva Axel mente, og hvorfor han tok oppe dette, uten noen slags sammenheng, som jeg kunne forstå.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og når jeg tenker på det her, så tenker jeg også på en annen episode.
Det må ha vært i 1994 eller 95 vel, før Pia, søstra til Axel og meg, fikk unge, vel.
For da var det en kveld, som søstra mi dro med Axel og meg, ut til Christell, som bodde i Vollsveien, ved Skøyen.
Akkurat, Skøyen ja, der Axel sa han hadde fått en forespørsel om hvor mye han tok.
Det var en litt merkelig stemning hos Christell.
Det var noen jenter der, på Christells alder vel, i begynnelsen av 20-årene, som jeg ikke fikk kontakt med.
Jeg prata nesten ikke med Christell heller, for det meste så bare satt jeg der.
Jeg spurte Christell hva hun dreiv med, hva hun likte å gjøre i Oslo, hvorfor hun bodde i Oslo, med andre ord.
Og da sa hun, at hun bare satt hjemme i Vollsveien og så på TV.
Så sånn var det.
Da vi gikk, etter en ganske intetsigende kveld, for meg ihvertfall.
Så kikka Christell ut av døra, og sa til meg og søstra mi, og Axel og.
Axel er jo født i 1978, så han var vel sånn 16 år, i 1994, som vel det her var.
Mens jeg var 24 år da.
Men jeg så ganske ung ut for alderen.
Og Axel, han hadde trent så mye karate osv., så han så voksen ut for alderen.
Christell kikka ut av døra si, da vi egentlig hadde gått, og sa at hu syntes at jeg og Axel ligna.
At hu ikke klarte å se forskjell på meg og Axel.
Men hvorfor sa hun dette?
Var det noe ‘mafian’-‘kodings’?
At Christell trodde hun var jenta mi.
Men, så syntes hun at det var greit å kjøpe en 16 år gammel Axel for sex.
Siden hun ikke så forskjell mellom meg og Axel.
Passer det med ‘mafian’ og hva heter det, Malteserorden-moral eller?
Det er nok noe med hun Christell ja, det er nok helt sikkert.
Fy faen, så mye dritt man har i familien da.
Så sånn er det.
Men, det er vel ikke så mye man kan gjøre med det her, annet enn å prøve å skrive om det på blogg, og advare andre folk, om hvordan de her folka er.
Så sånn er det.
-
Her er han Dag Anders Rougseth, som var studiekameraten min, på HiO. Han skulle gå gjennom bachelor informasjonsteknologi, uten å lære programmering
PS.
Grunnen til at Roughseth, eller ‘Dagga’, som han blir kalt, kunne gå gjennom to år, på HiO, uten å lære programmering.
Det var fordi at jeg gjorde all programmeringa.
Første året, så gikk det også ei pen dame fra Vestlandet, som var på gruppa vår, i programmering.
Det var meg og Rougseth og hu pene dama.
Og det var bare meg som kunne programmering.
Men jeg klarte som oftest å få gjort oppgavene til slutt, enda jeg var så sliten fra Rimi-tida, at jeg var ikke så mye på skolen, og jeg kunne ikke Java, fra før, men jeg skjønte såpass mye av vanlig, strukturert programmering, så jeg klarte som oftest å få oppgavene godkjent.
Så sånn var det.
Så jeg var som en slags slave, kan man kanskje si, som måtte gjøre all programmeringen, og på en oppgave i Java, en prosjektoppgave, 2. semester, dataprogram for eiendomsmeglerfirma, da måtte jeg lage det programmet helt alene.
Men jeg skreiv på at Rougseth hadde laget menydelen da, sånn at han også skulle få karakter.
Men det var litt dårlig ovenfor meg da, vil jeg si, at hverken hu dama, eller Rougseth, virka så interessert, i å lære seg programmering.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Broren min, Axel Nicolay Thomassen, gjør narr av meg, fordi jeg er norsk? (In Norwegian)
Nå skrev jeg om broren min, Axel Thomassen, og noe han sa om meg, bak ryggen min, som jeg overhørte, på en fest, nyttårsaften år 2000, på bloggen igår.
Hos han elektriker-kameraten til broren min, som da bodde på Helsfyr.
Broren min hadde lagd maten, og sa til elektriker-kameraten sin, sånn at jeg hørte det, at ‘de er så glade i is’.
Og først så trodde jeg, at han mente meg og sin far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen.
Men nå har dette gått og surra litt i hodet mitt, siden i går, i bakhodet, heter det vel.
Og nå lurer jeg på, om broren min mente, at ‘de’, var norske folk.
At norske folk var så glade i is?
For broren min, tror jeg, at kanskje kan tenke på seg seg, som utlending?
For jeg husker jo det, at jeg bodde hos Axel og dem, og leide et rom av dem, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.
Og Axel er jo født i 1978, så i 1990, så var han sånn 12 år da.
Og da var det jo sånn, at jeg fikk en del ansvar for Axel, siden faren hans, Arne, og stemora, Mette, de var ganske mye på bingo og travbanen osv.
Så da jeg kom hjem, høsten 1990, fra jobb, hos Det Norske Hageselskap, hvor jeg jobba et par måneder, etter at jeg flytta til Axel og dem, og leide et rom der, hvor sikkert hun Kirsten, datteren til Mette, hadde bodd.
Noe sånt.
Så pleide jeg å lage middag til meg selv og Axel da.
Og vi var vel mer nærme da, på den måten, at jeg tok med Axel ut til farmora mi, Ågot, sommeren 1991, på Sand.
Sånn at Axel fikk se mer av hvordan det var der, hvor jeg vokste opp.
Selv om han også hadde vært der før et par ganger.
Men vi kjente hverandre liksom bedre da, på den tida, jeg hadde jo litt av ansvaret for Axel, så det ble vel bare sånn, at han ble med på sommerferie til Sand da, for å besøke Pia og Ågot.
Så sånn var det.
Og høsten 1990, så sa Axel til meg.
Like etter at jeg flytta dit.
Mens vi gikk fra kiosken på Furuset-senteret, og til leiligheten til Arne og Mette da.
Axel sa, at han var så imponert over utlendingene.
De var så mye tøffere enn de norske.
Så Axel ser kanskje mer på seg selv, som en av utlendingene, enn som en av de norske.
Så når Axel, sa til han elektriker-kameraten sin, at ‘de er så glade i is’.
Så mente han kanskje at norske, (som han ser på meg som), er så glade i is.
Så Axel, han ser nok ikke på meg, som en bror, og av vi er to norske brødre.
Nei, han ser nok på seg selv, som utlending, og på meg, som norsk.
Så han ser nok på meg som en slags fiende, tror jeg.
Det kan forklare det, at Axel alltid skulle ødelegge for meg, når vi var ute på byen, og jeg prøvde å klare å sjekke opp noen damer, på byen i Oslo, siden jeg var ungkar.
Så pleide Axel å prate til de damene, overhørte jeg, et par ganger, bak ryggen min, og sa ting, for å få de til å ikke prate mer med meg.
Som, ‘han er jo 29 år, hva gjør han her på Studenten’.
Et sted som kanskje hadde 22 års grense, eller noe, og hvor jeg gikk, for å treffe broren min egentlig også.
For broren min, han ble så kul etterhvert, når han ble ungdom og voksen, at han bare ville møtes, på utesteder og sånn, virka det ihvertfall som for meg, i 1996, da han skulle møtes på Snorre Kompaniet, så jeg måtte dra dit, etter jobb på Rimi Bjørndal, for Axel ville at jeg skulle møte dama hans, som var Heidi, fra Son, med lyst hår, som senere fikk leilighet på Aker Brygge, og som var jus-student, husker jeg.
Så sånn var det.
Så da foreslo jeg at vi skulle gå ut på byen da, for jeg ville jo ikke miste kontakten med broren min, så da syntes jeg, at jeg også måtte prøve å være litt kul da.
Men det gikk jo ikke så bra, når man tenker på at Axel begynte å skremme bort damer fra meg, osv.
Så han ville vel ikke at jeg skulle få kontrollen da, av en eller annen grunn.
For det er jo sånn, at hvis det går for lenge, mellom hver gang du klarer å sjekke opp en dame på byen, og få henne med hjem, eller bli sammen med en dame da.
Hvis det går for lenge mellom hver gang du får deg et nummer, for å si det sånn.
Så blir det jo sånn, at det eneste omtrent man tenker på, det er å klare å sjekke opp en dame da.
Så da tenker man kanskje ikke så mye på karriære osv., og andre ting.
Så hvis folk, som Axel gjorde, prøver å ødelegge for deg, sånn at du ikke skal få deg dame.
Da ødelegger de egentlig hele livet ditt litt, på en måte.
For da blir dette nesten som en besettelse.
Ihvertfall, så kan det ødelegge selvtilliten din.
Så Axel, han var mer som min fiende, enn som min bror, vil jeg si.
Siden han prøvde å ødelegge livet mitt, eller ihvertfall selvtilliten min da, med at jeg ikke skulle få meg dame osv.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og hvorfor skjedde dette, at vi slutta å dra ut til Ågot, på sommerferie osv?
Jo, sommeren etter, så måtte jeg i militæret.
Og det var ganske tøft for meg, for jeg var så tynn.
For faren min lot meg bo aleine, under oppveksten, så jeg spiste mest bare sånn trøstespising-mat, og sjelden ordentlig mat, som kjøttkaker og biff og sånn.
Og Ågot lagde mest pølser osv.
Så jeg var så tynn, så jeg sleit skikkelig i militæret.
Så jeg mista kontakten med broren min, også fordi jeg holdt til i Elverum da.
Så jeg visste ikke hva som foregikk i Oslo.
Så da skjedde det noe, med kontakten mellom broren min og meg, det året jeg var i militæret.
Og søstra mi flytta jo også til Oslo, høsten 1991.
Og i 1992, så var jo broren min, som var født i 1978, han var sånn 14 år.
Og da skjedde det samme, som hadde skjedd, i Sveits, sommeren 1987, altså fem år tidligere.
Søstra mi var igjen like uansvarlig.
I Sveits, sommeren 87, så ga hun Rahel røyk.
Som var 9-10 år da.
Og høsten 1992, så var jeg i middagsselskap, hos noen venner av tante Ellen, på Grunerløkka.
Pia var der, og Axel og også Rahel, fra Sveits.
Og da hadde Pia tatt med Axel på pub, og gitt han øl, enda han bare var sånn 13-14 år.
Men jeg var i militæret, så jeg hadde ikke noen mulighet til å få kontroll på hva som foregikk i Oslo.
Jeg hadde et slitsomt år, i militæret, siden det var infanteriet jeg var i, med mye løping, marsjering, skigåing, og tungt militær-arbeid da.
Så jeg hadde nok med det, for jeg var så tynn og pinglete, før jeg dro dit.
Så etter at jeg kom tilbake, så hadde kanskje Pia og noen andre, ødelagt Axel litt (mer) da.
Hva vet jeg.
Jeg og broren min, vi mista ihvertfall litt av kontakten, det året.
Og vi dro aldri mer for eksempel, på sommerferie til Ågot, etter det året, hvor jeg var i militæret.
Så militæret, det gjorde at jeg mista litt kontrollen på min egen situasjon og på hva som skjedde, med mine yngre søsken også, som jo hadde veldig uansvarlige foreldre.
Jeg måtte jo begynne å jobbe på Rimi etter militæret, noe som nok ikke hadde skjedd, hvis jeg ikke hadde måtte dra i militæret etter studiene.
Så militæret, det kan ødelegge mye for unge folk, siden man blir dratt ut av sin livssituasjon, og må være et helt annet sted, nesten som om man var i fengsel eller institusjon, i et år.
Det var nesten sånn, at de like gjerne kunne ha puttet meg i fengsel, i et år, så mye ødela det for det livet jeg hadde hatt, frem til jeg dro i militæret.
Så sånn var nok det, dessverre.
Så verneplikten har sine skyggesider og, vil jeg si.
Så sånn var det.
-
Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)
Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.
Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.
Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.
For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.
Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.
Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.
Noen ungjenter, med ‘Larvik Line’-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.
Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.
Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.
De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.
De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.
Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.
Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.
Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.
Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.
Så sånn var det.
I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.
Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.
Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.
Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.
Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.
Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.
Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.
Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.
Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.
Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.
Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.
Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.
Men men.
Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.
Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.
Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.
Vanligvis om sommeren da.
Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.
For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.
Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.
Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.
Og da svarte jeg feil.
For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.
Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.
Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.
Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.
Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.
Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.
Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.
Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.
Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.
Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.
Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.
Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.
Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.
Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.
Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.
Virka det som ihvertfall.
Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog