johncons

Stikkord: 2003

  • Min Bok 5 – Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).

    Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.

    Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.

    (Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.

    Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).

    Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.

    (At jeg skulle få denne jobben).

    For jeg tok jo ikke frysebestillingene.

    (Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.

    Så jeg var kanskje en slags ‘frysesjef’, på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.

    Selv om jeg ikke jobba der så mye.

    (Jeg jobba først to vakter i uka der.

    Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.

    Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.

    Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.

    (Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.

    Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).

    Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).

    Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).

    Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).

    (Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.

    Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.

    Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.

    Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.

    Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).

    Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.

    Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.

    En dag de hadde fri, liksom.

    Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).

    Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.

    Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).

    Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.

    Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.

    Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.

    Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.

    Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.

    Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.

    Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).

    Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.

    (Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).

    Så vi fiksa vel dette ganske greit.

    Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.

    For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.

    For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.

    Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).

    Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.

    (Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).

    Så pleide Fredrick å svare ‘Roger’, da.

    Og det betydde liksom at det var greit, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette ‘Roger’.

    For da sa jeg bare at: ‘Heter ikke du Fredrick, da?’.

    (Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).

    Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).

    Om hvorfor han het Fredrick, med ‘c’.

    Og ikke ‘Fredrik’, liksom.

    For Fredrick med ‘c’, det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.

    Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte bare Fredrick at: ‘Det vet jeg ikke’, (eller noe lignende), husker jeg.

    Så det var kanskje litt rart.

    (At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det rareste Fredrick gjorde.

    (Som jeg vet om, ihvertfall).

    Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).

    (Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.

    Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).

    Og dette som Fredrick sa.

    (Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).

    Det syntes jeg at var så ‘far out’.

    Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).

    Og noen dager etter dette igjen.

    Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).

    Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.

    (For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.

    Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).

    Og jeg tok det ikke så seriøst, da.

    For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het ‘Kunsten å sjekke damer’, (eller noe sånt).

    Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.

    (Altså 12-13 år tidligere).

    Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.

    (Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).

    For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.

    Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.

    (Det er mulig).

    Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det ‘nedlastingsprogrammet’ E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.

    Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.

    For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, ‘So What-dama’, ‘Bærumsdama’ samt et par-tre horer), på den her tida.

    Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).

    Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.

    Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.

    Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).

    Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.

    Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.

    Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.

    (Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.

    Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).

    Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.

    Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.

    Og han hadde jo en ‘barnslig’ sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.

    (Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).

    Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.

    Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.

    Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.

    Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe’s Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).

    Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.

    Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).

    Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).

    Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.

    (Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).

    Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.

    Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.

    Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).

    Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.

    (Og han har/hadde vel også litt bollekinn).

    Men han er en person med mange sider, vil jeg si.

    (Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.

    Det er mulig.

    For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.

    Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.

    Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.

    Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.

    Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).

    For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.

    Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.

    Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.

    Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.

    (Hvem vet).

    Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.

    Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.

    Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).

    Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

    På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

    Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

    Men en episode jeg husker.

    Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

    Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

    (Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

    For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

    (Noe sånt).

    Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

    Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

    Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

    Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

    Bak min rygg, må man vel si.

    Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

    (Og bare jobbe der på lørdagene).

    Av en eller annen grunn.

    (Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

    I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

    Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

    Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

    For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

    (Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

    For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

    Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

    (Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

    Tidligere i den her boken).

    Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

    Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

    For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

    Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

    Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

    Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

    Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

    (For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

    Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

    Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

    Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

    Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

    (Altså med butikksjef Johan, da.

    Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

    For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

    For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

    Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

    De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

    Nemlig Mia Pizza med kylling.

    Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

    Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

    (Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

    Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

    Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

    Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

    (Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

    Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

    Siden de var så kresne i matveien, da.

    Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

    Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

    (Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

    Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

    For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

    Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

    (Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

    (Må man vel si).

    Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

    Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

    For varer som ikke er i sortimentet.

    De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

    Siden de ikke går inn der.

    Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

    Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

    Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

    Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

    Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

    Så sett fra en kasserers synspunkt.

    (Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

    Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

    Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

    (For å si det sånn).

    Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

    Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

    Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

    Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

    (For å si det sånn).

    Siden hu var så skjør, da.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 146: Enda mer fra høsten 2003

    Det nye hovedkortet, til den stasjonære PC-en min.


    Det kjøpte jeg i en databutikk, i Bentesebrugata, på Torshov, (husker jeg).

    (Fra en kar med lyst hår, med for meg ubestemmelig aksent, som jobba der).
    Og det var også sånn, (husker jeg), at Axel en gang ringte meg, fordi at de hadde problemer, med PC-en, på restauranten der han jobba, (som kokk).

    Nemlig restauranten Oskar Bråten, på Torshov, da.
    Jeg måtte til slutt da ta med PC-en, til vertshuset Oskar Bråten, opp til den databutikken, i Bentsebrugata, da.

    (Og det viste seg at den PC-en trengte ny strømforsyning, da.

    Noe han franskmannen, (eller hva han var), fiksa ganske raskt, vel).

    Og en annen gang, som jeg var i Bentsebrugata der, for å kjøpe deler til PC-en min.

    Så overhørte jeg det, at han franskmannen, sa til assistenten sin, at jeg var en vanskelig kunde, da.

    Som alltid skulle ha masse ekstraservice, osv.

    (Noe sånt).

    Så etter det, så gadd jeg ikke å gå til den butikken noe mer, da.

    (Og det var også en episode der, med en kar, som tydelig var tung narkoman.

    Som skulle kjøpe deler til PC-en sin da, husker jeg.

    En episoden som jeg syntes at var litt rar, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Så etter det her, så begynte jeg å kikke på nettstedene, til nettbutikker, som MPX.no, (heter de vel), og Komplett.no da, (husker jeg).

    Og jeg kjøpte blant annet en trådløs router da, høsten 2003.

    (Siden jeg jo da hadde to pc-er.

    Etter at jeg hadde fått meg den Toshiba-laptopen).

    Så jeg hadde to pc-er og trådløst nettverk, oppe og kjøre, i Rimi-leiligheten min, høsten 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg diskuterte, med Magne Winnem, (på telefon vel), om hvordan mp3-spiller, som jeg skulle kjøpe.

    (For jeg hadde jo da ganske nylig begynt å jobbe, på Rimi Langhus, igjen.

    Og Langhus, (eller Vevelstad, som togstasjonen het), det stedet lå jo cirka en halvtimes kjøretur, med tog, fra Oslo S, da.

    Så jeg tenkte at jeg burde vel hatt meg en walkman, (eller en mp3-spiller), da.

    Så slapp jeg å sitte og se dum ut, på toget, hele veien, til og fra Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg tenkte fram og tilbake, på hvordan mp3-spiller, som jeg skulle meg kjøpe, da.

    Økonomen i meg, ville at jeg skulle kjøpe en billig mp3-spiller, til under tusen kroner, da.

    Men på en sånn mp3-spiller, så kunne man bare ha cirka 10-20 sanger, da.

    Så den ville jeg nok ganske raskt, ha blitt misfornøyd med, (forestilte jeg meg).

    For det var to typer mp3-spillere, på markedet, på den her tiden, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Nemlig de som brukte flash-minne vel, (sånn som minnebrikker).

    Og de som brukte harddisker, vel.

    Og de flashminne-mp3-spillerne, de var det ikke så veldig høy lagringskapasitet på, uansett om man kjøpte den dyreste, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Ipod, den kostet bare cirka en tusenlapp mer, enn den billigste harddisk-mp3-spilleren, vel.

    (Noe sånt).

    Og Ipod, den hadde blitt skrytt opp i skyene, i de norske løssalgsavisene, da.

    Siden den hadde et så brukervennlig display, da.

    (Og også en kul design, da).

    Så jeg tenkte det.

    (Siden jeg jo var litt deppa, siden at jeg hadde måttet jobbe så mye ekstra, (på Rimi Langhus), i sommerferien, noen uker tidligere).

    At nå slår jeg like godt på storetromma, med en gang, når jeg skal kjøpe meg mp3-spiller.

    For ellers, (hvis jeg skulle ha gått forsiktig fram).

    Så hadde jeg sikkert kjøpt meg en liten mp3-spiller først.

    Og så en større seinere.

    Men hvorfor ikke bare kjøpe den beste med en gang, tenkte jeg da.

    Og så bestilte jeg meg en Ipod, fra Apple sin nettbutikk, da.

    Og fikk den levert, på døra, fra DHL, (var det vel), en del dager seinere, da.

    Og jeg måtte gå på Komplett sin butikk, i Møllergata, (var det vel).

    For å kjøpe meg firewire-kort, (til den stasjonære PC-en min da), husker jeg.

    For Ipod brukte firewire, for å kommunisere med PC-en, da.

    Og da spurte de meg, i Komplett-butikken, om hvor jeg hadde fått tak i den Ipod-en min fra, da.

    For det var lang ventetid, på å få kjøpt Ipod, i Apple sin butikk, i Oslo, da.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Men det var bare å bestille, på nettet, da.

    Og så kom Ipod-en, ganske raskt levert, fra USA da, (må det vel ha vært).

    (Fant jeg ut, da).

    Og da fikk jeg faktisk plass til hele mp3-samlingen min, på den Ipod-en da, (husker jeg).

    Og det var ganske artig, (husker jeg at jeg syntes), å sette den Ipod-en på ‘shuffle’, da.

    For da fikk jeg plutselig noen ganger høre nye sanger.

    Som jeg ikke hadde hørt så mye på tidligere, da.

    Av sanger som David Hjort, (for eksempel), hadde brent på en CD for meg, og sånn, da.

    (Nemlig med et svensk band, som jeg ikke husker hva heter lenger nå, osv).

    Så Ipod-en, den var et godt kjøp, husker jeg at jeg syntes selv.

    Jeg fikk hele musikksamlingen min på den, da.

    Og det var også fin lyd i den mp3-spilleren, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg husker det, at displayet på Ipod-en, det ble ganske raskt litt ripet opp, da.

    Siden jeg pleide å ha den i lomma, da jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, og til Rimi Langhus, blant annet, (husker jeg).

    For da hadde jeg den Ipod-en, i samme lomme, som husnøklene mine da, (må det vel ha vært).

    Så den Ipod ble litt ripet, etter bare noen få uker, da.

    Men jeg hadde noe som ble kalt for mobilskjerm-fiks, (eller noe lignende), liggende hjemme.

    Som jeg brukte, for å fikset den skjermen etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen

    Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.

    Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.

    Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.

    Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.

    (Må det vel ha vært).

    Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.

    Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.

    Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.

    Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).

    Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).

    Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.

    Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.

    Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.

    (Noe sånt).

    Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.

    Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.

    (Ganske full som jeg var vel).

    Og jeg gikk så inn på feil rom.

    Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).

    Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.

    Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.

    Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.

    Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).

    En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.

    (For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).

    Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    (For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).

    Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).

    Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg slutta med det, da.

    Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).

    Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.

    Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.

    Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.

    Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    (Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.

    Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).

    Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).

    Så jeg bare fortsatte å pule, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.

    Så ville jeg sove litt, da.

    Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.

    For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu hoppa jo omtrent på meg.

    Som en fribryter nesten, (må man vel si).

    Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.

    For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).

    Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.

    Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.

    (Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.

    (Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.

    Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.

    For å være helt ærlig).

    Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.

    Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.

    Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.

    (Fra natten før, da.

    For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.

    For å si det sånn).

    Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.

    Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.

    (Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.

    Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).

    Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.

    For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).

    (Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).

    Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.

    Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).

    For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.

    For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.

    Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.

    Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).

    (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.

    For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.

    Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.

    Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.

    Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.

    Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).

    (Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.

    Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).

    Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.

    Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.

    Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.

    Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.

    Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.

    Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.

    Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).

    Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.

    (Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).

    Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.

    Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.

    (Hos HiO IU).

    Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.

    (I Sunderland).

    Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.

    For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).

    At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.

    Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.

    (Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).

    Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).

    Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.

    Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).

    Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).

    (Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).

    Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    (Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).

    Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).

    Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.

    Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.

    Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    (Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).

    Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).

    Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).

    Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.

    (For å si det sånn).

    Og det tror jeg at hu skjønte litt også.

    (Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).

    Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.

    For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.

    For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.

    Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).

    Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.

    (Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.

    Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.

    Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).

    Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.

    (Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.

    Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).

    Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.

    Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).

    Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.

    Og han drakk heller ikke, da.

    Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).

    Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.

    Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).

    (For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).

    Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.

    Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.

    Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.

    Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.

    For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.

    (Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).

    Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.

    Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).

    For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.

    (Noe sånt).

    Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.

    For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.

    Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).

    Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.

    Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.

    Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.

    Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.

    For hu er vel kanskje ikke så degenerert.

    Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.

    (Noe sånt).

    Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.

    For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.

    Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.

    Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.

    Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.

    Så hun er lunefull, må man vel si.

    Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).

    Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).

    (Og hun bruker vel også hersketeknikker).

    Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Nå har jeg tenkt enda mer på det her.

    (Mens jeg til og fra noen matbutikker).

    Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.

    (Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.

    Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.

    Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.

    Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.

    Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.

    Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.

    Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.

    For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.

    Og det blir vel kanskje som noe degenerert.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).

    Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.

    Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.

    Når jeg møtte henne igjen, i 2001.

    For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.