johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Faren min sier at jeg dytter han i grøfta. Men det er han som har tulla med meg hele livet, og latt meg bo alene fra jeg var ni år, osv. Meningsløst







    Gmail – Fanskog – Erik Ribsskogs midlertidige fanklubb : ERIK LEVER!







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Fanskog – Erik Ribsskogs midlertidige fanklubb : ERIK LEVER!





    arnemogan@gmail.com

    <arnemogan@gmail.com>





    Fri, May 6, 2011 at 11:22 PM





    To:

    eribsskog@gmail.com



    arnemogan@gmail.com har sendt deg en kobling til en blogg:

    Din som er gitt av GUD! Kjenner du ikke selv det er galt hva du gjør??? Du skulle ikke dyte oss ned i grøfta men få oss opp Erik som dette her de skriver om deg

    Blogg: Fanskog – Erik Ribsskogs midlertidige fanklubb

    Innlegg: ERIK LEVER!

    Kobling: http://fanskog.blogspot.com/2011/04/erik-lever.html

    Drevet av Blogger

    http://www.blogger.com/





    PS.

    Faren min har visst også blitt religiøs.

    Fra 70-tallet, så husker jeg det sånn, at faren min sa det, at det ikke fantes noen gud.

    Så faren min er kanskje litt som et siv, i vinden, lurer jeg nå, for han vingler kanskje litt, som voksen person.

    Og han er ikke helt god fra før heller, når han tror det er greit å la barn bo alene fra de er ni år, osv.

    Han er vel veldig umoden, som person, vil jeg si.

    Han er som en tenåring enda kanskje.

    Noe sånt.

    Så disse e-postene hans, de er som noe helt hinsides for meg.

    Jeg prøver jo å få igang en omsorgssviktsak, mot han, og vil ikke ha noen kontakt.

    Også kommer alle disse e-postene.

    Hvis han vil si sin mening om noe, så kan han vel bruke f.eks. bloggen sin, istedet for å sende uønskede e-poster, skulle man vel tro.

    Men men, det er noen som har vanskelig for det.

    Det er som er litt ‘tette’ kanskje, som de vel sier i Fredrikstad.

    (Eller ihvertfall vage/uklare).

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har jo også fått beskjed om det tidligere, at Olsen-familien, har kuttet ut meg.

    Og likevel får jeg den her dritten.

    De gjenværende av Olsen-familien, burde skamme seg.

    Jeg tror det er kun var min farfar, Øivind Olsen, som eventuelt var en hedersmann i Olsen-familien.

    (Eller burde jeg si Olsen-banden?).

    Det virker ihvertfall sånn for meg.

    I stunder som dette, så er jeg ihvertfall glad for det, at jeg er i England, langt unna Olsen-familien, (min far og hans brødre, Runar og Håkon, sin slekt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og min far har heller ikke hjulpet meg noe økonomisk, etter at jeg flyttet til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    (Det er isåfall ikke snakk om mer enn kanskje rundt 10.000 til sammen, hvorav jeg fikk mesteparten, det første halvåret.

    (Kanskje cirka 12.000 hvis man tar med julegaver)).

    Så jeg har måttet klare meg selv, hele tiden, i Oslo.

    På privat høgskole,(med høye skolepenger), som NHI, (og med en husvert-kone, som ikke tålte matlukt).

    Og gjennom tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet/Oppland Regiment.

    Og gjennom en tid hvor jeg lot min søster Pia Ribsskog, få bo hos meg, da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (siden hun var hjemløs).

    Og gjennom nedgangstid, i Norge, rundt 1993, hvor jeg måtte begynne å jobbe heltid i Rimi, fordi arbeidsmarkedet var dårlig for datafolk.

    Og jeg har jo kutta ut faren min, etter våren 1989, da min søster Pia, sa at han hadde misbrukt henne, som barn.

    Og det fortalte jeg han, på Geilo, jula 1989, (hvor Haldis-familien inviterte meg).

    At han ikke måtte regne med å få masse havseilere osv., av meg.

    (Jeg hadde nok problemer med å få studielånet til å strekke til, og hadde mer enn nok med å klare meg selv).

    Det er vanlig at sønner arver av faren, og ikke omvendt.

    Men min far, har bare lagt masse forventningspress på meg.

    Og latt meg bo alene, uten å lære meg ting som å pusse sko, (bare for å ta et tilfeldig eksempel, som jeg kom på).

    Faren min har ikke oppdratt meg, for å si det sånn.

    Han har bare brukt meg som hjelpegutt, når han skulle levere køyesenger og vannsenger, som han averterte, i avisa.

    Så jeg ønsker ikke å ha mer med faren min å gjøre.

    Og disse e-postene fra han, er veldig uønsket.

    Så la meg være i fred, er min melding her.

    Jeg ønsker å leve mitt eget liv, uten å få en sånn sleip, umoden og eglete far, innpå meg.

    Som bare ønsker å utnytte meg økonomisk uansett.

    Det er som i den romanen ‘Metamorfosen’, av Kafka.

    Hvor sønnen i huset, blir sett på som et insekt, som familien ikke bryr seg om.

    (De tenker bare på å få han til å tjene penger, slik at de kan snylte på han).

    Sånn er det nok med faren min og.

    Han ser nok bare på meg som et insekt, siden jeg ikke skaffer han penger.

    Men jeg vil leve mitt eget liv, uten en umoden far, som har drevet med kidnapping, omsorgssvikt og telefonterror, ovenfor meg.

    Og med seksuelt misbruk, ovenfor søstera mi.

    Så det er skuffende, for meg, at ingen hjelper meg, med en omsorgssviktsak, mot faren min.

    Men folk i Norge mangler kanskje det å ha nok tæl, til å stå opp mot en sleip kar, som faren min er?

    Han er kanskje en del av et slags undergrunnsnettverk, som støtter opp om ham?

    Hva vet jeg.

    Faren min lot meg som nevnt, bo alene, fra jeg var ni år.

    Så jeg kjenner ikke han så bra.

    Denne omsorgssviktsaken min, den vil jeg sammenligne med han gutten, lenger sør i Vestfold, som ble drept, av en far/stefar, men ingen folk i hjembygda, (untatt besteforeldrene), bryr seg visst.

    Så Vestfold har enda et sånt ‘svin på skogen’, vil jeg si.

    Men ingen aviser skriver.

    Hvorfor er Vestfold så inhumant?

    Det er kanskje derfor tyske nazi-butikker heter Tønsberg, siden Vestfold er et så ‘nazistisk’ og inhumant fylke?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    mer om tønsberg

    http://tb.no/nyheter/enda-en-nazi-butikk-med-norsk-navn-1.1460792

  • Hellinga-tegneserie

    hellinga tegneserie

    hellinga 2

    hellinga tegneserie

    hellinga 4

    hellinga 5

    PS.

    Det her begynte med at faren min, meldte seg inn i en lokal sykkelklubb, våren 1980.

    (Jeg hadde begynt å spille fotball, etter at mora mi hadde dukka opp i ‘Ågot-huset’, noen måneder tidligere vel, og sagt at jeg ikke fikk lov til å bare sitte der og lese avisa og løse kryssord, jeg måtte også spille fotball.

    Og Ågot og Øivind holdt med henne vel.

    Så jeg begynte å trene med Berger IL., på Berger skole, den vinteren vel.

    Men men).

    Faren min kjøpte en Peugeot racersykkel.

    Han ble kjent med den da 16 år gamle gutten Jan Snoghøj, som også var i sykkelklubben.

    Og han ble gjennom Jan kjent med Jans mor Haldis.

    Så begynte faren min å besøke Haldis og Jan og de, om kveldene, og jeg ble sittende aleine, i noen timer.

    Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

    Men så en kveld, så kom ikke faren min hjem i det hele tatt.

    (Enda jeg trodde at han kom til å bare være borte noen få timer, nede hos Haldis, som jeg ikke hadde møtt selv enda da).

    Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

    Kan dette ha vært noe hevn fra faren min mot mora mi, siden hu fikk meg til å spille fotball?

    Og så hevna faren min seg på meg?

    Jeg følte meg liksom sånn tom innvendig, når jeg satt oppe lenger og lenger, den kvelden faren min ikke kom hjem, fra Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg ble trist og følte meg sånn at det stakk inni meg og jeg ble liksom tom innvendig.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så det var som et sjokk for meg.

    Så da jeg en av de neste dagene ble med faren min ned til Haldis.

    Så var jeg ikke helt meg selv.

    Men bare satt rett opp og ned, foran TV-en, uten å si et ord til noen.

    Men jeg hadde hatt en lillesøster, i Larvik, nemlig Pia.

    Og jeg visste at sånne lillesøstere, de måtte man kryne og sånn, for å få respekt av.

    Så da faren min og Haldis forsvant inn på soverommet.

    Så begynte jeg med en gang og løpe etter hu Christell, sånn at hu skulle skjønne det, at hu måtte skjerpe seg.

    (Eller hva man skal si).

    For at hu skulle få litt respekt og sånn, eller hva man skal si.

    Så sånn var det.

    Det var bare sånn jeg var vant til å behandle lillesøstera mi Pia, da vi vokste opp.

    Selv om det var noen år tidligere, i Larvik-området.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk ikke tak i Christell, for hu var så smidig, og løp så raskt.

    Og det var vanskelig å løpe rundt det bordet der.

    Og jeg var kanskje litt sånn stiv og unaturlig, siden jeg hadde fått sjokk, siden faren min plutselig slutta å komme hjem om kvelden, uten å si fra.

    Det er mulig.

    Så jeg fikk ikke tak i henne.

    Enda vi løp rundt det bordet en stund.

    Men men.

    Kanskje Christell er neanderthal, tenker jeg litt nå.

    Siden jeg ikke klarte å få tak i henne.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg fikk et nytt brev fra Spesialenheten

    img036

    img037

    img038

    img039

    img040

    PS.

    Jeg mistenker at dette må være for å dekke over at Johanitterordenen, har vært innvolvert, i dette at jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Også sitter de på toppen nå, i politiet osv., og fortsettte å tulle med meg.

    Antagelig på grunn av noe som har skjedd, da jeg bodde hos min mor, (Karen Ribsskog), i Larvik, som guttunge, (på 70-tallet).

    At de ikke klarte å bryte meg ned og kontrollere meg, antagelig.

    Noe sånt.

    Det fyller meg med avsky at dette kan foregå, i et såkalt demokratisk land, som Norge.

    At man lar medborgere bli terrorisert av korsfarere, hele livet.

    Kvifor skriv dykk itte i bla’, sier jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Erik Ribsskog

  • Mer om min far og farfar

    Jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at jeg ble et slags medlem, av noe jeg kaller ‘tanke-smia Ågot-huset’, da jeg ble sendt fra mora mi, i Larvik, til faren min, på Berger, i 1979, (som ni-åring).

    Farfaren min, Øivind Olsen, var nok den viktigste personen, i denne tankesmia.

    Hva så med faren min, Arne Mogan Olsen, (eller Arne M. Olsen, som han ofte kalte seg, på denne tida).

    Jo, han ville nok oftere avslutte diskusjonene, enn å starte dem.

    (Hvis det ikke var om noe han, mer eller mindre, lå på sofaen og leste om, fra økonomi-sidene i Aftenposten).

    Han kunne avslutte diskusjoner med å si at ‘amerikanerne bude ha bomba både russerne og tyskerne, mens dem kriga i Russland’.

    Eller ‘Arbeid Macht Frai’.

    (Det er bare to sitater jeg husker).

    Men faren min var nok mer lukket, enn farfaren min, som vel diskuterte åpent, og oppriktig, om hva han mente, tror jeg.

    Var faren min så innadvendt?

    Nei, han var vel utadvendt.

    Men han var kanskje litt lukket da.

    Han ville nok heller snakke mer åpent, og oppriktig, når han for eksempel satt i en eller annen hotellbar, nede i Vestfold, i et, mer eller mindre, hemmelig møte, med en, mer eller mindre, lyssky person da.

    (Husker jeg fra jeg var barn, da jeg ofte var med min far, for å levere køyesenger, eller når han kjørte fram og tilbake til mora vår i Larvik, med enten meg, eller med både meg og søstera mi, Pia).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Rundt her, (tror jeg), i Svelvik, så hadde vi klassefest, i 2. klasse, på Sande Videregående. Kristin Sola, fra Sande, turte ikke å komme

    klassefest 2 klasse videregående

    PS.

    Jeg var jo fra Berger, som ligger midt i mellom Svelvik og Sande.

    Så jeg syntes det var en slags selvfølge, å dra på klassefesten vel, selv om den var i Svelvik.

    Jeg lurer på om det var hu Elisabeth, (eller hva hu het), i regnskap-klassen, som fikk til den klassefesten.

    Det var ihvertfall hu som fikk til det, at vi fikk et 3. år, på videregående, handel og kontor, økonomilinja, i Sande.

    Hu Elisabeth(?), hu var litt eldre enn oss andre, og jobba i en videobutikk, eller kiosk, i Svelvik, (eller noe sånt), tror jeg.

    Men men.

    Jeg dro på klassefesten.

    Men jeg fant ut at jeg ikke hadde noen finsko.

    Så det var ikke ofte jeg dro på fest, på den her tida.

    (Jeg husker nå, at jeg kjøpte finsko, før EF språkreiser-festen, i Sjølyst-hallen, året etter, høsten 1988 vel).

    Dette her var skoleåret 1987/88.

    Og like før jeg skulle dra inn til Svelvik, med bussen.

    Så fant jeg ut det, at jeg ikke hadde finsko.

    Men jeg rota litt i klesskapet, til faren min.

    (Som han vel ikke brukte så mye selv, for det var på mitt rom, som jeg hadde tatt over).

    Og da fant jeg noen brune og sort-mønstrede skinnsko, som jeg måtte bruke, (i mangel av noen andre finsko da).

    De var skikkelig, hva skal man si, ‘danseløve’, i stilen.

    Så faren min, han var nok en sånn casanova-type, vil jeg si.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Han var ofte på nattklubben Baracuda, i Oslo, mener jeg å huske, at han har sagt.

    På 60 og 70-tallet da vel.

    Men men.

    Jeg gikk egentlig best sammen med Sande-folka i klassen.

    De jeg prata mest med, var vel Jan-Ivar Lindseth, og Kristin Sola, tror jeg.

    (Og kanskje Snorre Skaug og Svein Hellum, fra Svelvik.

    Og det hendte vel at jeg veksla noen ord med Trond Gurrik, Line Nilsen, Lene Andersen, og hu Elin fra Nesbygda, og også hu fra parfymeriet i Sande, som hadde vært i bilulykke, og som satt rett bak meg, prata jeg en del med.

    Vi samarbeida om å jukse litt på prøver osv., og lagde jukselapper, husker jeg.

    (Spesielt i Sos-øk. vel, for han læreren var ikke så myndig kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Og Ove Reiersrud, fra Drammen, (som vel ikke hadde så gode karakterer, så han måtte gå på Sande VGS.), prata jeg en del med.

    Han møtte jeg forresten også når jeg kjøpte finsko, i noen skobutikker, året etter, mener jeg å huske, i Drammen, før jeg skulle på den EF-språkreiser-festen, med ØA, søstera mi, Pia, og min fars stedatter Christell Humblen.

    For jeg og ØA hadde vært i Brighton, og Christell og Pia hadde vært i Bournemouth, den sommeren, (1988).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Men ingen av dem, (Kristin Sola og Jan-Ivar Lindseth), dukka vel opp der, (på klassefesten i Svelvik, skoleåret 1987/88).

    Men jeg satt ved siden av hu Line Nilsen, (som jeg også gikk i klasse med, på ungdomsskolen), i timene vi hadde sammen med regnskapsklassen.

    Så jeg endte med å danse med hu venninna hennes, som het Randi, eller noe, tror jeg.

    Ei høy og slank dame med lyst hår vel.

    Så sånn var det.

    Og plutselig så gikk det en summing, gjennom lokalet.

    Og en kar som ikke var invitert, trengte seg inn der.

    Jeg var fra Berger, så jeg var ikke så redd for Svelvik-folk egentlig.

    (For Berger-folk måtte nesten være litt tøffe.

    For vi hadde rykte på oss, for å være litt tøffe vel.

    Blant annet så var bussruta, fra Svelvik ungdomsskole, til Berger, den var kjent for å være den værste ruta, å kjøre, (for bussjåførene), sa klasseforstanderen vår, Aakvåg, var det vel).

    Så jeg gikk bort til han ‘urokråka’, husker jeg.

    (For jeg kjeda meg også litt, og hadde ingen å prate med.

    Og det var ikke så mange gutter der, tror jeg.

    (Som kunne rydde opp).

    Men men).

    Og han hadde svart skinnslips, husker jeg.

    (han uro-kråka).

    Så jeg bare begynte å prate til han ‘inntrengeren’, og sa, ‘å jasså, du har skinnslips’, eller noe.

    Og da roa han seg ned, av en eller annen grunn.

    Og da skjedde det ihvertfall noe.

    Ikke vet jeg hva han absolutt ville der, det var vel ikke så mye som skjedde der.

    Jeg var flau, for jeg hadde de rare skoa, til faren min.

    Men jeg dro nå ihvertfall dit, som jeg syntes at vel høvde seg, siden det var en stort seg grei klasse, vil jeg si.

    Det var vel den klassen jeg gikk i, fram til jeg begynte å studere.

    Som det var minst mobbing i, vil jeg si.

    Så det var ikke dårlig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Kristin Sola, spurte meg i klasserommet, om jeg skulle dra på klassefesten.

    Så sa jeg ‘ja’.

    Også spurte jeg om hu skulle dra.

    Så sa hu ‘nei’.

    Og så kanskje litt ‘sjokkert’, eller ‘redd’ ut kanskje.

    Noe sånt.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var som var gæernt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Dette var forresten ikke første gangen, at jeg rota i klesskapet til faren min, for å finne klær.

    Første året på videregående, så pleide jeg å bruke en del av min fars kortarmede sommerskjorter, i mangel av andre klær.

    Noe som bestemor Ingeborg også kommenterte, ovenfor faren min, (husker jeg), sommeren 1986 vel, (hvis det ikke var sommeren 1987), da søstera mi, Pia, og jeg, var besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern, i sommerferien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og grunnen til at jeg reagerte, på det skinnslipset, til han ‘inntrengeren’.

    Det var nok ihverfall delvis fordi.

    At da jeg ville konfirmeres, i 1985, må det vel ha vært.

    (Fordi de fleste andre i klassen, skulle konfirmeres, og fordi Karl Fredrik Fallan vel, blant annet, i klassen hadde fortalt meg om hvor mye penger man fikk, hvis man konfirmerte seg.

    Men faren min var ikke engang på konfirmasjons-middagen min.

    Som bestemor Ågot lagde.

    Men mora mi var der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Da hadde faren min vel, fått Haldis, til å ta meg med, til en klesforretning, på Bragernes, (ikke langt unna kinoen der).

    Og da fikk jeg rosa skinnslips, og hvite ungdomsklær, (bukse og jakke vel), til å ha i konfirmasjonen.

    Rune Bingen reagerte på det vel, husker jeg da, at jeg hadde rosa skinnslips, (i konfirmasjonen, i Berger kirke).

    Og han sa, at han nesten bestemte seg for å gå kledd sånn selv.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her tror jeg er min kollega Gøril, fra CC Storkjøp, og ei av de, som farmora mi Ågot, pleide å kalle ‘jentene på går’n’

    gøril bærum

    http://svelviksposten.no/n-ringsliv/vikarpatriotene-1.3399658

    PS.

    Jeg visste ikke at Gøril og dem, var fra Bærum.

    Jeg trodde at de hadde hatt den nabogården, til ‘Ågot-huset’, i alle år.

    Men hvis hu flytta dit, da hu var fem år.

    (Hu er vel født i 1970, eller i 1969, for jeg leste et sted, at hu var 41 år nå).

    Så må dem ha tatt over den gården i 1974 eller 75 da.

    Altså bare noen få år før det, at jeg flytta til faren min, på Berger, fra mora mi i Larvik, i 1979.

    For da spiste jo jeg middag, hos bestemor Ågot, og dem, hver dag, etter skolen.

    Og da sa bestemor Ågot det, at jeg kunne få lov til å gå på ski, i det øverste hjørnet, av jordet, til Gøril og dem.

    (Vinteren 1979/80, må vel det her ha vært.

    Men men).

    Og det var nok antagelig da, ettersom at dem ganske nylig, (kanskje 3-4-5 år tidligere), hadde tatt over den gården da.

    (Og de hadde kanskje ikke rukket å være noe særlig oppi der, ved huset til Ågot og dem, og pløyd og sånn enda da.

    (Siden den ganske nylig hadde tatt over).

    Hvem vet).

    Kanskje faren min og hans brødre hadde fått lov til å gå på ski, på det jordet, i gamle dager?

    Hvem vet.

    Det kunne vel kanskje ikke slekta til Gøril og dem, vite så mye om, siden dem på den tida bodde i Bærum antagelig, (på 50 og 60-tallet).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    høyen

    PS 3.

    Og en gang, det første året, som jeg bodde på Berger.

    Så gikk jeg til Ågot, fra skolen.

    Det var vel kanskje våren 1980 da.

    Og da jeg kom bort til huset til Ågot.

    Så tok jeg igjen 3-4 sånne slanke og pene ungjenter.

    Som jeg aldri hadde sett før.

    Og når jeg så på dem, så så dem på meg med noen sånne ‘sugende’ blikk, eller hva man skal kalle det.

    Så jeg ble jo nesten svimmel.

    (De minte kanskje litt om hu prestedattera, som jeg såvidt kjente i Larvik.

    Men hu var det jo bare en av.

    Men her, så var det snakk om cirka tre sånne brunetter og ei yngre blond jente vel).

    Og det tror jeg må ha vært hu Gøril og søstera, og vel også Anette Eknes og søstera.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Jeg syntes det var litt rart, at jeg skulle møte dem der.

    De som vel gikk på skole i Svelvik, osv.

    Jeg kom jo dit fra Berger skole.

    Men de hadde kanskje vært i butikken til kjøpmann Oddmund Larsen, på Sand, og kjøpt et eller annet da.

    Hvem vet.

    Jeg sa ihvertfall ikke hei, eller noe, når de jentene fortsatte å gå ned langs veien der, til Høyen.

    Men men.

    Men jeg så at det var noen jenter, som bodde ned på der.

    Selv om 3-4 sånne gærne, (eller hva man skal kalle dem), og slanke og pene, (må man vel si), jenter, kanskje ble litt for mye av det gode.

    Kanskje det var derfor, at jeg aldri lot meg lokke av farmora mi, når hu ville at jeg skulle gjøre som min fetter Ove, fra Son, og søstrene hans, Heidi og Susanne.

    Nemlig å gå ned å besøke de ‘jentene på gården’.

    Det tror jeg at hadde blitt litt for mye av det gode.

    Jeg var ikke sikker på hvor mange jenter det var der heller.

    Men jeg lurte på om det kanskje kunne være tre av dem vel.

    Jeg var ikke helt sikker på det her, hvor mange av de slanke jentene, som var på hvilken gård der nede på Høyen osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg var liksom også ‘gromgutten’, i familien.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall.

    Jeg var jo det eldste barnebarnet, til Ågot og Øivind).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde prøve å holde litt mer på verdigheten, enn resten av ‘barnebarn-flokken’.

    Men men.

    Så det ble ihvertfall aldri til det, at jeg gikk ned på den gården der.

    For å hilse på de ‘jentene på gården’.

    (Eller hva det var, som det var meninga at man skulle gjøre der).

    Det ble liksom som noe litt dumt, for meg.

    Men for fetterne og kusinene mine, fra Son, så var det kanskje greit.

    Siden de var på Sand, på ferie, og ikke var lokale folk, fra Sand, osv.

    Så sånn ble vel kanskje det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Det var også en episode som skjedde, mens jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Jeg skulle jobbe der heltid, sommeren 1989, før jeg flytta inn til Oslo, for å studere, på NHI.

    Og han nestsjefen der, (en kar fra Nesbygda, med mørkt, krøllete hår vel), hadde fått brev, fra hu her ‘jenta på gården’, Gøril, da.

    Og hu hadde sendt brev til alle matbutikkene, i Drammen, (sa hu seinere), for hu ville ha sommerjobb.

    (Og han nestsjefen, (som han Henrik, (som en gang hadde med en sex-kontrakt, som han hadde med dama si, husker jeg, på jobben, som han viste meg i garderoben der vel), som jobba som vanlig medarbeider der vel, fra Drammen/Solbergelva, eller noe vel, sa at bare satt inne på kontoret og leste Aftenposten, når han var på jobb). Han jobba også med å drive en butikk, på Nesbygda, tror jeg.

    Han nestsjefen, han sa til meg, at ‘er ikke du og slekta di fra Sand der, kjenner du noe til hu Gøril, fra Høyen’.

    Noe sånt.

    Enda jeg var jo ikke ansvarlig der, og jeg var ikke vant til å prate med han nestsjefen der, om butikkdrift/ansettelser, og jeg kjente egentlig ikke hu Gøril så bra, for selv om hu var nabo, med familiebedriften vår, og huset til farmora mi, så gikk hu på skole i Svelvik, under oppveksten, og jeg selv gikk på Berger skole. Jeg gikk til skolen, mens hu vel antagelig må ha tatt bussen da, for å si det sånn. Men men).

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg kjente jo ikke hu Gøril så bra.

    Jeg var bare 18 år, og ikke vant til å snakke om sånn butikkdrift, osv.

    Så jeg bare sa, at hu var ‘en av de dydige jentene på Høyen’.

    (Ikke veit jeg hvorfor jeg sa det.

    Jeg syntes jeg måtte si noe.

    Og det vare bare det som smalt ut da).

    Så hu ble ansatt da.

    Og hu var vel kanskje ikke så dydig.

    Ihvertfall flørta hu fælt, husker jeg.

    Ihvertfall en gang, som jeg satt på med henne, hjem fra jobben.

    (For jeg var litt treig med å få meg lappen.

    Og jeg hadde ikke bil.

    Jeg tenkte mest bare på å komme meg bort fra Haldis-familien, osv., og faren min, som behandla meg dårlig, vil jeg si).

    Og hu spilte også Pink Floyd/Mother, i bilen, hu Gøril.

    Og hu råflørta med en kar, (ektemannen hennes?), på en bensinstasjon, på Rundtom, husker jeg, i Drammen, (en av de gangene jeg satt på med henne hjem fra jobben, og hu måtte fylle bensin).

    Men men.

    Så en gang på jobben.

    Mens jeg vel kanskje ante, at hu stod og skifta.

    (I fellesgarderoben vår, på CC Storkjøp).

    Så tenkte jeg at jeg måtte være litt tøff og.

    (Siden hu liksom overkjørte meg litt, syntes jeg, med at hu hadde bil og var litt sånn flørtete osv).

    Så jeg bare storma inn i garderoben, og lata som at jeg ikke skjønte at hu var der.

    Og der stod hu, i bare tanga-trusa.

    Uten et gram overflødig fett på kroppen, vil jeg si.

    Men likevel med ganske velformede og fine pupper, vil jeg si.

    Hu fikk nok ganske høy karakter, på 1-10 skalaen, for å si det sånn.

    Ganske høy og slank var hun også.

    Hun var vel kanskje den eneste dama på Sand/Høyen/Berger der, som kunne sies å måle seg med stesøstera mi Christell, og hennes klassevenninner Anikka Horten og Anne Uglum vel.

    Men men.

    Så hu var en veldig velskapt og smekker ung dame, husker jeg, hu Gøril, ‘jenta på gården’, som farmora mi sa.

    Så spilte jeg overrasket da, og spurte henne ‘skal jeg gå ut eller’.

    Også svarte hu Gøril: ‘Ser du noe du ikke liker eller’.

    Og det måtte jeg innrømme, at jeg ikke gjorde.

    Hu så helt fin ut, for meg, for å si det sånn.

    Så da bare ble jeg der, og kikka kanskje litt mer på henne, og skifta da.

    Men det roa det kanskje litt ned.

    For dette var en sommer, og vi var i 18-19 års alderen.

    Så det var nok en del hormoner i lufta, for å si det sånn.

    Og hu var jo også nabojenta til farmora mi på Sand, osv.

    Og bestemor Ågot, hu var jo nesten som en mor for meg.

    Så det huset til Ågot, på Sand, det var nesten som mitt barndomshjem.

    Og en av de første tingene jeg mener jeg husker, det var vel det, at mora og faren min, de gikk tur, med meg og søstera mi, i hver vår barnevogn.

    Fra huset til Ågot, (og sikkert først fra Bergeråsen), og ned mot Høyen der da.

    (Uten at jeg veit hva de skulle der).

    Og det hendte også at jeg sykla, til Svelvik-kroa, fra Sand.

    Før sykkelen min, (en Apache-sykkel, som jeg hadde fått av min morfar, Johannes Ribsskog, da jeg bodde i Larvik), ble stjålet.

    Noe vel Ågot foreslo at jeg skulle gjøre.

    Og det med at jeg gikk på ski på jordet deres, det var også noe som ble initsiert, (eller foreslått da), av Ågot.

    Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu ville at jeg skulle gå på ski, på jordet, til naboen.

    Men men.

    Skjønn det den som kan.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Jeg syntes også at det var litt rart, at hu Gøril har jobba innen ‘MC’, som det står i Svelvikposten.no.

    Det var kanskje litt rart.

    Jeg kan for eksempel ikke huske, at hu hadde MC, da jeg bodde ute på Berger der.

    Men men.

    PS 6.

    Og det står i Svelvikposten.no, at hu Gøril flytta til Krok.

    Men jeg mener at vi kalte det Høyen.

    Og at Krok, det var helt nede ved fjorden, der hvor hyttene var.

    Men det er mulig at jeg har misforstått.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Journalisten i Svelvikposten.no, han skriver også det, at hu Gøril har bodd i _byen_, siden hu flytta til ‘Krok’, som femåring.

    Men Krok/Høyen, det ligger i Strømm, og ikke i selve byen Svelvik, som har fått bystatus.

    Man kan se på bildet ovenfor, at der den gården deres ligger, osv., det er ihvertfall ikke noe by, for å si det sånn.

    Det er på landet, må man nok si.

    Adressen til farmora mi, den var Ågot Mogan Olsen, Sand, 3075 Berger.

    Så at det skal ha vært noe by, det tror ikke jeg noe på, dessverre.

    Men men.

    PS 8.

    Etter at jeg var i militæret, i 1993, var det vel.

    Etter at søstera mi Pia, var hjemløs i Oslo, og ville bo hos meg, (igjen).

    Så ville hu også ut på byen en helg.

    På et utested som het ‘Marylin’, i Grensen, i Oslo sentrum.

    Et utested som senere har hett ‘So What’, (da det ble et alternativt utested, Marylin var et mainstream utested, må man vel kalle det).

    Og senere ‘Garage’ vel, rundt 2004 vel.

    Men men.

    Så ville søstera mi absolutt danse, etter at vi hadde helt i oss en del øl.

    Og jeg tenkte at det var greit, for jeg trodde ikke at noen i Oslo, ville vite at søstera mi var søstera mi uansett.

    (Selv om jeg syntes det var litt rart, så hadde jo vi dansa før, da vi var små, og mora vår sa at vi skulle gjøre det, osv).

    Og plutselig er det noen som sier ‘hei’, eller prikker meg på skulderen, eller noe.

    Også syntes jeg at det ligna på hu Gøril.

    Også spurte jeg om det var hu.

    Så svarte hu ‘søstera’.

    Så da var det hu yngre søstera, til Gøril, (hu andre av de som farmora mi kalte ‘jentene på gården’ da), som var på Marylin der da, i Oslo, (av en eller annen grunn).

    (Hu hadde jeg såvidt møtt, når jeg satt på med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, i Drammen, noen ganger, sommeren 1989, for jeg brukte litt mye penger i Brighton, den sommeren, og var nesten blakk, en del uker.

    Og det kunne også være lenge å vente på bussen, som bare gikk hver annen time, om kvelden, (og ihvertfall ikke oftere, i sommerferien).

    Det er mulig.

    For det hendte et par ganger vel, at hu lillesøstera til Gøril, pleide å sitte på med dem, når jeg fikk haik.

    En gang var det sånn ihvertfall, når dem hadde gjort noe annet, etter jobben.

    Så tok dem igjen meg, når jeg hadde gått i en time kanskje, ut mot Berger.

    For jeg forklarte at jeg var blakk, og spurte hu Gøril om jeg kunne sitte på med dem den dagen.

    Men det kunne jeg ikke, akkurat den dagen da, forstod jeg.

    For dem skulle et eller annet, som hu ikke forklarte hva var.

    Hu og søstera hennes, og typen hennes da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så da ble jeg litt paff.

    For da ble det plutselig litt flaut, syntes jeg, det at jeg dansa med søstera mi, på Marylin der.

    Jeg hadde også, (mer eller mindre, eller ihvertfall glemt/distansert meg en del fra Berger, og den vonde oppveksten min der, i tankegangen), kutta ut Berger, (hvor jeg ble mye mobba), og likte ikke helt det, å møtte Berger/Svelvik-folk, (på byen i Oslo), husker jeg.

    Selv om hu søstera til Gøril, virka som at hu var mer eller mindre like smekker og fin, som storesøstera si, (må man vel si).

    Men men.

    Så da sa jeg ikke noe mer til henne.

    Men forklarte søstera mi, at søstera til Gøril var der, osv.

    Så det var litt flaut, husker jeg.

    Men etter dette, (som vel var i 1993, eller noe, vel).

    Så har jeg ikke sett noe mer til de ‘jentene på gården’, (som farmora mi Ågot, kalte dem), tror jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg tror dette var den første barnehagen jeg gikk på. Ved Tagtvedt. Jeg pendla fra Mellomhagen. Jeg var politimester Bastian. En onkel het Erik vel

    første barnehage

    PS.

    Og jeg var ikke blant de eldste ungene som gikk der.

    Men likevel, så fikk jeg lov til å være politimester Bastian, i Kardemomme by da.

    Og det er muligens fordi, at jeg fikk en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Og den sendte mora mi med meg, til barnehagen.

    Og jeg satt i sandkassa der, og skulle akkurat til å leke med den bilen.

    Den lekebilen hadde jeg ikke rørt engang.

    (Det var muligens en sementbil, eller noe sånn?

    Noe sånt).

    Og det første som skjedde, det var det, at en større gutt, tok bilen og begynte å leke med den.

    Og jeg fikk den aldri tilbake.

    Den ble vel ødelagt og, tror jeg.

    Og da, så husker jeg at jeg hørte at mora mi klagde.

    Til ei tante da.

    Og jeg satt der helt stille, men var veldig sjokkert og vonbråten inni meg.

    Over at den bilen ble tatt fra meg, bare sånn helt uten videre, av en større gutt, som ikke brydde seg noe om at den bilen egentlig var min da.

    Men men.

    Og da sa hu tanta, til mora mi, at sånn var det, hvis man tok med noe til barnehagen.

    Så jeg tok sjelden med noen kule ting på skole og barnehage, osv., etter dette.

    Jeg likte egentlig best å være hjemme, etter dette.

    Men det kan ha vært på grunn av dette, at jeg fikk lov til å være politimester Bastian, i Kardemomme-by forestillingen vår.

    Det er mulig.

    Til og med bestemor Ingeborg, fra Nevlunghavn, kom for å se på at jeg skulle spille politimester Bastian da.

    Men ikke bestefar Johannes, av en eller annen grunn.

    (Enda han da vel var pensjonist).

    Og heller ikke min stefar, Arne Thomassen.

    Men han jobba vel da.

    Men mora mi og søstera mi og mormora mi var med den dagen da.

    Så sånn var det.

    Vi hadde også 17. mai-feiring, i Bøkeskogen, på 16. mai, eller noe sånt, kanskje.

    Hvis jeg ikke blander med skolen nå.

    Han onkel Erik jobba ihvertfall i kiosken/kafeteriaen, i Bøkeskogen, en 16. eller 17. mai, på 70-tallet, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det eneste jeg sa, i forestillingen, det var vel noe sånt som at, ‘Jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Når noen sa at tante Sofie var røvet, eller at Kasper, Jesper og Jonatan hadde gjort noe galt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • En gang jeg skulle ut og sykle, eller noe, i Mellomhagen, så stod ei venninne av søstera mi, med mørkt hår, helt naken, langs kortveggen av huset

    mellomhagen naken jente

    PS.

    Det skjedde aldri i Larvik, at det kunne stå nakne jenter, i hagen ens.

    Men det kunne skje på Bergeråsen, hvis jeg besøkte faren min og Haldis, at Christell, (dattera til Haldis), og Nina Monsen, kunne bade nakne i hagen, i et sånt plaskebasseng, enda de vel kanskje var litt gamle for det, (for de var vel sånn 8-9-10 år gamle da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog