Stikkord: 90-tallet
-
Dette er et uttrykk, som jeg har, etter min tremenning Øystein Andersen
PS.
Det er forresten ikke sant, det som Øystein Andersen skrev, i en Facebook-melding, (for noen år siden).
Nemlig at vi bare kjente hverandre, da vi var små, (eller noe lignende).
Jeg så Øystein Andersen første gang, i jordbæråkeren, til familien Sand, (på Sand), sommeren 1986, (da han plukka jordbær der, (og også kasta et par jordbær, på noen andre folk som plukka der, vel), sammen med Kjetil Holshagen).
(Jeg plukka jordbær, i den samme åkeren, fordi at min far, ville at jeg skulle holde min fetter Ove, (fra Son), med selskap, (eller passe på han), under denne jordbær-sesongen.
Noe sånt).
Den siste gangen, som jeg liksom vanket, sammen med Øystein Andersen, det var høsten 1993, (mener jeg å huske), da han besøkte meg, (og min søster Pia), på Ungbo, i Skansen Terrasse, (på Ellingsrudåsen, i Oslo).
Øystein Andersen sa da det, at han ikke ønsket, å ha noe mer, med meg å gjøre, (av grunner som jeg ikke forstod, men jeg måtte bare akseptere det, selv om jeg må si, at dette var en merkverdig og uforståelig oppførsel, av Øystein Andersen).
(Og jeg må vel også si det, at denne ‘scenen’, ble litt flau for meg, siden at Øystein Andersen sa dette, mens min søster Pia, også oppholdt seg, i ‘Ungbo-stua’ der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Da jeg bodde i Norge, så leste jeg en del i brosjyrer, (fra ICA Tveita), og i aviser osv., om hvordan man steker biff. Og dette pleide jeg å lage, mest da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen. Der lærte søstera mi Pia meg å steke kjøttdeig, etter at jeg var ferdig med militæret, i 1993. Og jeg stekte også noen ganger biff der, (jeg pleide for eksempel, å kjøpe det slaget, som var på tilbud, på ICA Tveita), fra 1994 til 1996 cirka
PS.
Det var så lite kjøkken, i Rimi-hybeleiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
Så det var ikke så ofte, som jeg stekte biff, de årene jeg bodde der, (fra 1996 til 2004).
Men da jeg bodde på the Forge, (fra september 2004 til februar 2005), så hendte det at jeg stekte en del biff.
Spesielt den første tida, (før jeg begynte å merke det, at studielånet mitt, var cirka fire måneder forsinket).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg pleide å sette, (den største), kokeplata, på det varmeste forresten, når jeg skulle steike biff, i Norge.
(Det glemte jeg visst å skrive, i den VGD-posten).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Sånn pleide jeg også å lage svinekoteletter forresten, (mener jeg å huske).
(Jeg pleide oftere å kjøpe svinekoteletter, enn nakkekoteletter, i butikkene, i Norge.
Og det er fordi at svinekotelettene, de har en stor flate, med helt rent kjøtt.
(For jeg er ikke så glad i spise fett, for å si det sånn).
Mens nakkekoteletter, de har ofte mye fett, som liksom deler opp kjøttdelene, av koteletten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Mer om tremenninger i Lørenskog
På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så var jeg en del, i Lørenskog/Hanaborg, på besøk.
Der hvor mine Lørenskog-tremenninger Øystein og Anita bodde.
Men søstera mi Pia, var aldri med dit.
(Det var ikke sånn at søstera mi Pia, pleide å besøke Anita, for eksempel.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var heller ikke sånn, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, (på 70-tallet), og var på besøk hos bestemor Ågot, (på Sand).
At Øystein og Anita, pleide å være der.
(Sånn som for eksempel søskenbarna mine Ove, Heidi, Susanne, Tommy og Lene pleide å være).
Så det var ikke sånn, at jeg ble kjent med mine Lørenskog-tremenninger, borte hos bestemor Ågot.
(For der så jeg nemlig aldri hverken Øystein eller Anita).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein, (som er adoptivsønnen til Reidun og Kai Andersen).
Han ble jeg kjent med, gjennom Tom-Ivar Myrberg, (min tidligere klassekamerat), sin tidligere kamerat/nabo, Kjetil Holshagen.
Og da Kjetil Holshagen begynte å dra med Øystein Andersen, opp til meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen).
Så visste jeg ikke det, at Øystein Andersen, var i slekt med meg.
Men min far fortalte meg dette, i Leirfaret 4B, en gang han var innom på et av sine korte besøk hos meg, liksom.
Noen uker etter at Kjetil Holshagen hadde begynt å dra med Øystein Andersen opp til meg.
Men da.
(Den gangen faren min fortalte meg, at Øystein Andersen, var min tremenning).
Så bodde ikke Pia, i Leirfaret.
Hu bodde nede hos Haldis, (i Havnehagen).
(Hvor faren min også bodde.
Han var bare på veldig korte besøk, oppe hos meg, på hverdagene, etter jobben).
Så når Pia fikk greie på det, at Øystein, (og Anita), var i slekt med oss.
Det veit jeg ikke.
For det var ikke sånn, at jeg prata med søstera mi, om det her, da.
For Christell og Pia, de prata jeg ikke så ofte med, på den her tida.
Så man kan nesten ikke si det, at Pia og jeg, er vanlige søsken.
Det er kanskje Pia og Christell som er søsken.
De kjenner nok hverandre bedre.
Enn jeg kjenner dem, liksom.
Noe sånt.
Så å kalle Pia, (eller Christell), for søstra mi.
Det blir kanskje litt feil.
De er kanskje mer som bekjente, eller noe.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og da Tom-Ivar Myrberg og meg, gikk i samme klasse, (på barneskolen).
Så satt vi ved siden av hverandre, i klasserommet.
(Siden vi var i en slags ‘Bergeråsen Nedre-gjeng’ sammen, på fritida.
Noe sånt).
Og da ba klasseforstander Tore Allum meg.
Om å liksom ‘ta vare på’, min klassekamerat Tom-Ivar Myrberg.
Siden jeg liksom var så smart og skoleflink, da.
(Og siden at Tom-Ivar liksom var så dum og treig, da.
Noe sånt).
Det ville jeg ikke.
For jeg syntes at det ble som noe rart, at jeg liksom også skulle være som en slags ‘hjelpelærer’, for min klassekamerat Tom-Ivar.
(I tillegg til å også være vanlig elev, liksom).
Men dette var jo liksom noe som hadde blitt sagt, liksom.
Dette var jo noe som hadde hendt, liksom.
(Det at Allum ba meg om å liksom være som mora eller faren, til Tom-Ivar.
For å si det sånn).
Så da ble det kanskje også sånn, at jeg nesten ble som faren, til Tom-Ivar sin kamerat/nabo Kjetil Holshagen også.
Og så som faren, til hans kamerat Øystein Andersen, (som tilfeldigvis viste seg å være i slekt med meg).
Og så som faren til Øystein Andersen sin kamerat Glenn Hesler.
Osv., osv.
Så det kan man kanskje si, at var noe ‘Allum-greier’.
Så da Glenn Hesler, Kjetil Holshagen, Øystein Andersen, Magne Winnem og meg.
Da vi dro på sommerferie sammen, til Gøteborg, sommeren 1991.
Så var det liksom ‘Allum-gjengen’ og Magne Winnem, som dro på sommerferie, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Rema/Bunnpris-grupperingen har bare ‘nummer to’-butikker
Et poeng, (som media vel glemmer), som jeg skrev om, i et PS, i den forrige bloggposten.
Det er at Rema/Bunnpris-grupperingen, (eller om man skal si ‘Reitan’), bare har ‘nummer to’-butikker.
Disse butikkene har bare cirka to tusen vareslag.
Og det blir som i Øst-Europa, før murens fall nesten, hvis man bare hadde hatt sånne butikker.
(Dette fikk jeg kundeklage om, (som butikksjef), på Rimi Langhus, i 2001 eller 2002, ihvertfall.Og Rimi Langhus, den butikken hadde ikke plass, til et Rimi mellomsortiment, (som vel var det minste soritmentet, som Rimi hadde, på den tida), så den butikken hadde vel antagelig cirka like mange vareslag, som en Rema/Bunnpris-butikk.
Noe sånt).
Så Rema/Bunnpris kan ikke sies å være en ‘fullverdig’ aktør, i dagligvarebransjen, i Norge.
For de har ingen ‘fullsortiments-matbutikk-kjeder’.
(Som Mega, ICA Supermarked og Meny).
For Norge pleide ikke å ha ‘nummer to’-butikker, før Rimi dukket opp, på 70/80-tallet.
Og sånne ‘nummer to’-kjeder er avhengige av at det også finnes ‘nummer en’-kjeder, (som Mega, Meny, ICA Supermarked og OBS!).Så vi kan bare regne tre fullverdige aktører, i dagligvarebransjen, i Norge, (vil jeg si).
Nemlig ICA, NorgesGruppen og Coop.
Så hvis vi mister ICA.
Så har vi bare igjen to grupperinger, (nemlig NorgesGruppen og Coop), som har ‘ordentlige’ dagligvare-butikker.
Så Konkurransetilsynet må kanskje slutte å skryte så mye, av Rema/Bunnpris, hele tiden.
For hvis alle konsernene innen matvarebransjen hadde vært som Rema/Bunnrpris, så måtte omtrent alle ha dratt på ‘Harry-handel’.(For vi ville da bare ha kunnet velge mellom cirka to tusen vareslag, i Norge.
De andre kjedene, (enn Rema), må stå for varene, som man kjøper, i helgen, liksom.Vi kan ikke bare ha ‘mandags-butikker’.
Vi må ha ‘lørdags-butikker’ også.(Noe sånt).
Her må man se tilbake til tiden før Rimi dukket opp.
Hva hadde butikkene i Norge, på den tida.(Altså på 70-tallet).
Som Rimi og Rema ikke har i dag.
Differansen mister vi, hvis vi bare har konsern som Reitan.
Og dette glemmer konkurransetilsynet, vil jeg si.
Når de priser Rema, opp i skyene, på grunn av lave priser).Så sånn er det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Hvorfor vi må ha ‘nummer en’-butikker.
Det er kanskje enklere, for folk som har store familier, å forklare.
(Enn for meg, som er ungkar).
Men Magne Winnem, han ‘babla’ ihvertfall om ‘nummer en’ og ‘nummer to’-butikker, (eller noe i den duren), husker jeg.
Rundt årsskiftet 1992/93, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
(Og jeg dreiv og rydda hyller, (eller noe lignende), da
En dag, som jeg jobba, mens jeg hadde jule- eller helgeperm, fra førstegangstjenesten i Geværkompaniet, da.
(Hvis han ikke snakka om det her, en gang han kjørte meg hjem etter jobben, eller noe lignende).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
