Stikkord: 90-tallet

Jeg skreiv om det, på bloggen igår, at på Rimi Langhus, så var det kildesortering, av alt avfallet, fra butikken, da jeg jobba der.

Selv om lageret var lite osv.

Assistent Sølvi lærte meg det, om hvordan jeg skulle kildesortere riktig og nøye, for det var jeg ikke helt vant til, fra de andre butikkene jeg hadde jobba i, (selv om jeg var butikksjef).

Så sånn var det.

Men vi hadde noe slags kildesortering og grisedunker, (selv om jeg tror at de var blå), da jeg jobba på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal og.

Og de hadde vi fått beskjed om å hive dårlig frukt i da.

(Selv om det også var et tema, om hvor dårlig frukt, som skulle hives.

På et Frukt og Grønt-kurs, med Gartnerhallen, på Økern vel, (som jeg var på, da vi begynte å legge opp frukta selv, vi lederne, (jeg jobba som assistent da), på Rimi Nylænde, rundt 1995 kanskje).

På det kurset, så lærte vi det, at vi skulle kaste, alt vi ikke ville ha kjøpt selv.

(Terje Sjølie, (nazisten), var også på det kurset, mener jeg, (selv om jeg vel ikke visste at han var nazist da).

Og i mellom oss, så satt det ei rødhåra, ung dame, som skjela, husker jeg, fra en eller annen Rimi-butikk da, i Oslo sikkert, som kjente han Terje Sjølie vel.

Og som sa at Lichi var godt, (eller ihverfall Lichi-likør).

Men men).

Og jeg er kanskje litt kresen, så da fjerna jeg ganske mye da.

Jeg pleide å gå gjennom hele disken, og fjerne dårlig frukt/grønt.

I alle år etterpå, i Rimi, (fra cirka 1995 til 2004 da).

Noe som kunne ta lang tid, for andre folk, var ofte ikke så nøye da.

Dessuten la jeg opp disken, sånn at den ble velfylt da, og sånn at det liksom var rød/orange/gul-farget frukt/grønt, i annenhver rad, av frukt da.

For da solgte disken mer, lærte vi på et eller annet kurs.

Muligens det Gartnerhallen-kurset.

Det var mye derfor jeg vant Rimi Gullårer, for andre halvår av 2001.

Fordi de kriteriene det gikk på, det var økt fruktandel og økt snitthandel.

(Og i tillegge økt Egne Merkevarer-andel, men den jobba jeg ikke noe spesielt med, men jeg klarte kravet likevel, av en eller annen merkelig grunn.

Mulig fordi jeg gjorde om noen hyller, forsøksvis etter planogram, (siden planogrammene ikke stemte, siden hyllene var spesielt høye, i den butikken, pga. dårlig plass, men da var det færre hyller i bredden, for hver kategori), eller noe, hvem vet).

Og hvis man jobber ordentlig i frukta, så øker man både fruktandel og snitthandel da.

Og han som var butikksjef der før meg, (Thomas vel, (altså ikke Thomas Brun som var butikksjef der, ihvertfall våren og sommeren 2003 vel, men Thomas fra Bøleråsen, på Vevelstad, i Ski vel, som slutta som butikksjef der, da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001), han var en sånn hovedkontor-kar.

Han var en trainee, i ICA/Rimi da.

Så han satt vel mest på kontoret, tenker jeg, så det var ikke så vanskelig, å få høyere snitthandel og fruktandel osv., i den butikken, (Rimi Langhus), selv om jeg hadde mista motivasjonen, pga. tull fra distriktsjefer, osv., i den forrige butikken, Rimi Kalbakken, og jeg var på vei ut av Rimi.

For den standarden var så lav, på Rimi Langhus, da jeg begynte der som butikksjef, rundt Kristi Himmelfartsdag, i 2001.

Det første jeg så, da jeg gikk inn i butikken, den lørdagen, som Anne Katrine sa jeg burde kikke på butikken vel.

Det var en råtten, (altså brun/svart), trepall, som lå på gulvet, uten rødt Rimi-palletrekk, og med noen kampanjerester, som lå rett oppå pallen, som jo lå på gulvet.

Egentlig skulle man ha hatt på palletrekk da, og gjerne hatt mange paller eller tomkasser, med rødt Rimi kasseskjørt, stabla opp, sånn at varene kom opp i høyden.

Hadde jeg lært fra før da.

Og butikken ellers var også veldig bomba og fæl.

Og det var ikke noe i butikken jeg hadde lyst til å kjøpe, for standarden var så lav der.

Jeg bare tenkte at, jeg handler heller når jeg kommer tilbake til Oslo.

Men jeg måtte kjøpe meg en sjokolade, for å komme meg ut kassa.

Det var en Hakon melkesjokolade.

200 gram vel.

Og den smakte sukker-korn, syntes jeg, da jeg spiste den hjemme.

(Som liksom knaste litt i munnen da.

Noe som jeg ikke var vant til fra Freia Melkesjokolade).

Så det var siste gang jeg kjøpte den sjokoladen, for å si det sånn.

Men men.

Men det som var på Rimi Bjørndal.

Var at ei lys dame, som jobba i kassa der, deltid, cirka 20 år vel, når jeg begynte som assistent der, våren 1996.

Hu sa plutselig til meg, at ‘hvorfor kaster du frukt-svinnet i grisedunken, for innholdet i den dunken havner det samme stedet, som søpla likevel’.

Ja vel, det var noe nytt for meg.

Jeg svarte ikke noe, for hu var ikke leder der, og hadde vel ikke noe med de søppelhentingene å gjøre, egentlig, (vil jeg vel tippe på).

(Men kanskje hu hadde prata med ‘grisemannen’, (han som henta svinndunkene), om det her?).

Hvem vet.

Dessuten så kostet det vel penger, å få tømt søppeldunker, så om vi først betalte for en sånn grisedunk, så var det vel greit å fylle den opp også, (når vi først hadde den på lageret der, mener jeg).

For å spare penger, sånn at vi ikke behøvde å ha en søppeldunk ekstra, for eksempel.

Men men.

Jeg var også en tur innom Rimi Bjørndal, før jeg begynte der, (etter råd fra Anne Katrine Skodvin vel).

(Like etter at jeg hadde operert kneet, på Aker Sykehus).

Og da satt hu lyshåra i kassa, og sa ikke ‘takk’ og ‘versågod’ engang, sånn som jeg husker det.

(Eller om det var at hu ikke spurte om Domino-kort).

Hu visste nok ikke at jeg var den nye sjefen hennes, der hu satt i kasse 4 vel.

Men men.

Så sånne førstegangsturer, i butikker, som det allerede har blitt bestemt, at man skal begynne å jobbe i, som leder, de kan være litt rare.

Hu lyse fra Bjørndal, skulle også ha veska si, ved siden av meg, på julebordet, i 1997 vel.

Som jeg hadde bestilt, (for butikksjef Kvehaugen ville at jeg skulle ordne med det, og vi hadde vel ikke blitt invitert, av noen andre butikker, på noe fellesarrangement, noe som butikkene mine vel alltid ble, da jeg var butikksjef, både i 1998, (felles Rimi-julebord på Bjerke Travbane, som butikksjef Rimi Nylænde). I 1999, (felles Rimi julebord, på Månefisken vel, i Oslo sentrum, som butikksjef Rimi Nylænde da og). I år 2000, (felles Rimi julebord, som butikksjef Rimi Kalbakken, på et sted like ved den amerikanske ambassaden, hvor også distriktsjef Anne Neteland var med, husker jeg. I år 2001, (felles Rimi julebord, som butikksjef, Rimi Langhus, i LO’s festsal, eller noe, på Youngstorget, hvor min fetter fra Son, Øystein Olsen, også var med, for jeg fikk overtalt han, til å bli med, men da måtte jeg dra og møte han i Langhus, (ønsket han), så jeg måtte ta toget dit, istedet for å møte butikken jeg var sjef på, i Oslo), i en restaurant, Sofies Mat og Vinhus vel, på Rådhusplassen.

(Som jeg hadde lest om at arrangerte julebord, i Aftenposten, som jeg abonerte på vel.

Hvis ikke det var i Dagbladet, som jeg pleide å lese på T-banen på vei til jobben, osv., når jeg ikke hadde bil).

Jeg rådførte meg med Thor-Arild Ødegaard, aka. Toro, som var DJ, (i tillegg til jobb som vanlig medarbeider da, (og senere låseansvarlig/assistent vel) på Rimi Bjørndal), og nesten gikk for å være utelivsekspert vel.

Jeg tror at broren min gikk på kokkeskole enda da.

Det ble ihvertfall aldri sånn, (av en eller annen grunn), at jeg bestilte julebord, fra sjefen til broren min, Axel, sitt firma.

Det hadde kanskje blitt regna som samrøre og, det er mulig.

Men men.

Og jeg spurte Axel, om han ville ha ekstrajobb, på Rimi Nylænde en gang, da jeg var butikksjef, rundt 1998 vel.

(Det var vel en sommer, som vi hadde veldig mangel på folk, tror jeg).

Men det ville han ikke.

Eller han ville bare stable varer, men ikke sitte i kassa.

Men på Rimi, så var det sånn, (lærte jeg på Rimi Munkelia, i 1992, 6-7 år tidligere), at alle skulle kunne gjøre alt da.

Så hvis noen bare ville stable varer, men ikke sitte i kassa, så var ikke det aktuelt liksom.

Så da måtte jeg si nei til Axel gitt, for det brøyt mot Rimi sin policy da, sånn som jeg skjønte det.

(Og da ville det vel ikke vært så mye til hjelp heller, tror jeg.

For Rimi Nylænde var ikke en så utrolig stor butikk.

Så det var begrensa hvor mye varer det var å stable der og.

Så å ha en der, som bare stabla varer, det veit jeg ikke om hadde funka så bra, egentlig.

Så derfor ble det for mye som talte mot at det var et fornuftig ‘trekk’, å ansette Axel som ekstrahjelp der, på Rimi Nylænde, den sommeren, så derfor droppa jeg det, må jeg innrømme.

Axel ville kanskje bare vært som en ‘primadonna’, og de andre medarbeiderne ville kanskje ha blitt misunnelige på Axel, (som slapp å sitte i kassa), og ville kanskje begynt å lage krøll, tenker jeg nå, (og det tenkte jeg vel da og, mener jeg å huske).

Men men).

Og det var vel heller ikke lov å ansette brødre der, tror jeg.

Selv om Kristian Kvehaugen ansatte sønnen sin, (Thomas Kvehaugen), da han var butikksjef, på Rimi Bjørndal, (da jeg jobba som assistent der, rundt 1997).

Men men.

Så det er mye rart.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog