http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/article3950886.ece
Stikkord: Aftenposten.no
-
En ved navn Mezyar Keshvari, skriver i Aftenposten, at ‘de liberale verdier er under angrep’. Det synes jeg at min sak også vitner om
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3926755.ece
PS.
Jeg overhørte, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og ble forsøkt myrdet, i 2005, på min onkel Martin Ribsskog, sin samboer Grete Ingebrigtsen sin gård, i Kvelde.
Jeg har skrevet om dette på blogg, siden 2007, blir det vel.
Om at jeg ikke får rettighetene mine av politiet.
Men ingen i Norge gjør noe.
Det er som at de religiøse og fascistene styrer alt.
Det finnes visst ikke en eneste liberal igjen i Norge.
Ihverfall ikke som tørr å stå opp.
Så jeg er enig med det Keshvari skriver, om at de liberale kreftene er under angrep.
De gir visst etter og, synes jeg at det virker som.
Snart er vi i middelalderen igjen.
Man kan spørre seg, synes jeg, om de parteringsdrapene, som har vært i Norge, i det siste, er middelalderaktig tortur og mord, som blir dekket over med å si at det er utført av rusmisbrukere etter overdose, og så videre.
Dette lukter av middelalder for meg, vil jeg si.
Så Norge er et inhumant middelalder-aktig samfunn per dags dato, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog
-
Det her virker som noe Gestapo-greier, synes jeg. Jeg synes ikke det er riktig at man skal bli tilsnakket av politiet, hvis det ikke er noe spesielt
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3925340.ece
PS.
Det virker som at politiet i Norge har blitt muslimske, for meg.
Det der, med å stoppe tilfeldige folk på gata, som ikke gjør noe galt, for å håndhilse med de, og å spørre “skjer ‘a”.
Det virker ikke som noe norske greier, for meg ihvertfall, som ser på meg selv som norsk.
Det virker ikke som noe som har noe med norsk kultur å gjøre, for meg.
Håndhilsing med tilfeldige folk på gata, det er ikke noe særlig norsk, vil jeg si.
Jeg tror også at dette kan bli oppfattet som provoserende, av enkelte vanlige folk.
Så kan dette kanskje utarte, og politiet kan vel da dra omtrent hvem de vil, inn til politistasjonen, og tiltale de, for å ha vært uhøflige mot politiet/offentlig tjenestemann.
Nei, dette hører nok ikke hjemme i Norge, synes jeg.
Dette hadde vel kanskje passet bedre i Nazi-Tyskland?
Hvem vet.
Så sånn er nok det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg så det nå, at det her, det var sånn som politiet skulle oppføre seg, mot innvandrere.
Men hva har skjedd med integrering da?
Jeg husker at politikere pleide å si det, at det var innvandrerne som skulle tilpasse seg det norske samfunnet, og ikke omvendt.
Hva har skjedd med dette, lurer jeg.
Dette har nok gått i glemmeboka.
Så dette her syntes jeg virker veldig rart.
Det virker som at politiet skal være som noen klovner, uten noe integritet/ære, og som skal være som noen ‘artige’ kamerater, med utlendingene.
Og som må låne bort lua si, og sånn.
Dette blir jo liksom å nedverdige den norske staten, mener jeg, som politiet jo representerer.
Så det her virka litt som ‘Gale-Mathias’ for meg, må jeg nok si.
Så sånn er nok det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Sånn her var det å jobbe på Arvato sin skand. Microsoft-aktivering og. Man måtte trykke en kode for å gå på do, e.l. Og det var bare starten på prob.
http://www.aftenposten.no/jobb/article3903218.ece
PS.
Her er mer om min arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos Microsoft Scandinavian Product Activation:
-
Sånn her var det for meg og, da jeg skulle kjøpe ny video, på 90-tallet, at ‘avbetaling’ ble til kredittkort
http://www.aftenposten.no/pengenedine/article3897404.ece
PS.
Da jeg var i militæret, under førstegangstjenesten, skoleåret 1992/93.
Så sa jeg at min kamerat, fra siste året på videregående, på Gjerdes VGS., i Drammen, Magne Winnem, kunne få låne videoen min, som jeg kjøpte i 1988 vel, for en av de første lønningene jeg fikk, fra CC Storkjøp.
Men da jeg var ferdig i militæret, så viste det seg det, at den videoen var helt utslitt.
Enda jeg hadde brukt den forsiktig, fra 1988 til 1992.
Så Elin og Magne Winnem hadde virkelig leid mange videofilmer, skjønte jeg, det året jeg var i militæret.
Men men.
Søstera mi, Pia Ribsskog, var jo hjemløs.
Så hu lot jeg flytte inn hos meg, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, etter militæret.
Så i begynnelsen, så hadde jeg problemer nok med å få penger til mat, til meg og søstera mi.
Og sånne ting.
Men seinhøsten 1993, så husker jeg at jeg kjøpte en skjorte vel, før julebordet, til Rimi Nylænde, (som var i en restaurant, i samme gata som puben ‘Tut og Kjør’, i Oslo, hvis jeg husker riktig).
Men før det, så var det noen måneder med dårlig råd da.
I 1994, var det kanskje, så lurte jeg på om jeg skulle kjøpe ny video da.
For jeg fikk jo video, av faren min, allerede i 1980.
Jeg bodde jo alene fra jeg var ni år.
Men jeg var nok den første, som fikk video, på Bergeråsen, vil jeg tippe på.
En Akai-video, som hadde kostet faren min 8-9.000 vel.
Kanskje det var derfor han mente han kunne flytte fra meg, og ned til Haldis, siden han hadde kjøpt den videoen?
Hvem vet.
Men jeg var veldig vant til å ha VHS-videospiller da, siden jeg var guttunge.
Og jeg var vant til å også ha videokamera, på Bergeråsen, siden faren min kjøpte et videokamera, som vel var ‘bøff’.
Noe sånt.
Men men.
Så kikka jeg i en el-butikk, på Bryn-senteret, mener jeg det var.
Bryn-senteret var på veien, fra Ellingsrudåsen, (hvor jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23), til Lambertseter, (hvor jeg jobba, på Rimi Nylænde), med t-banen.
Og da så jeg det, at en video, kostet ca. 2.000.
Og det var nesten sånn at jeg hadde råd til det.
For jeg fikk jo bedre og bedre råd da, utover 90-tallet, etter militæret, etter å ha hatt dårlig råd i starten.
Jeg tenkte det, at det hadde vært kult, å hatt to sånne videospillere.
For da kunne jeg redigere musikkvideo-kassetter, osv.
Så sånn var det.
(Men min tremenning, Øystein Andersen, fortalte meg etter at jeg hadde kjøpt videoene, at det _ikke_ var kult.
Enda han da vel hadde kutta ut meg, året før vel.
Mener jeg ganske sikkert å huske).
For man kunne kjøpe de videoene på avbetaling.
Og betale kanskje 200-300 i måneden.
Og det hadde jeg råd til, selv om jeg jobba på Rimi.
For jeg hadde ikke så mange andre faste utgifter, annet enn månedskort og husleie.
Men da, så fikk jeg et kredittkort, når jeg ba om avbetaling.
Og en jul, så skulle jeg besøke ‘Haldis-familien’, i ‘Haldis-huset’, i mangel av andre steder å dra.
Og da løy NSB til meg, og sa at bussene gikk som vanlig.
(Selv om det var jul).
Så da jeg kom til Drammen Rutebilstasjon, så måtte jeg ringe og klage.
(Jeg mener at Vibeke Kjølstad, fra klassen min på Svelvik Ungdomsskole, satt på Drammen Rutebilstasjon der, og hørte på.
Hvis jeg så riktig.
Men men).
Mer da.
Så måtte jeg ta taxi, fra Drammen til Bergeråsen, på julaftenen 1994, var det kanskje.
Siden NSB hadde løyet for meg angående rutetider da.
Jeg spurte vel hos informasjonen på Oslo S., mener jeg å huske.
Men men.
Så da måtte jeg bruke det kredittkortet, for å få råd til drosje, fra Drammen til Berger, for det kosta vel ca. 500-600 kroner, i 1993, mener jeg å huske.
Det var jo julaften.
Så litt av poenget var jo å komme seg til julemiddagen.
For jeg måtte vanligvis jobbe på Rimi, på julaften, enda jeg skulle ca. 10 mil, til julefeiring, fra jula 1993 til jula 1996 vel.
Rundt jula 1997, så begynte søstera mi, Pia Ribsskog, å ha julefeiring inne i Oslo.
Noe sånt.
Men det var søstera mi, Pia Ribsskog, som ofte fant ut hvor jeg skulle være i jula.
(For jeg jobba jo i matbutikk, og der var det alltid veldig travelt, i ukene og månedene før jul.
For desember er den måneden, som det selges suverent mest matvarer, i året.
Pga. at folk skal ha mye mat til jul og nyttår da.
Ihvertfall er det sånn i Norge).
‘Christell lurte på om du ville feire jul sammen med dem i år.
Miss Norway, (eller frøken Norge, eller noe sånt), kommer dit, (til ‘Haldis-huset’) iår, osv.’.
(Da ble det litt vanskelig å si: ‘nei, jeg vil heller sitte hjemme alene i hybelleiligheten min’).
Sånne ting kunne søstera mi si, når jeg besøkte henne, en gang i blant, i Tromsøgata, for å hilse på, eller byttelåne noen romaner, (siden jeg pleide å lese på senga, for å få sovne, og søstera mi var med i en bokklubb), eller sånne ting.
Så jeg ble også lurt litt i den kredittkort-fella.
At jeg skulle bare kjøpe noen videoer på avbetaling, som tilsammen kostet 4.000.
Så fikk jeg et kredittkort med mer kreditt, mener jeg å huske.
Så det er litt som at dem prøver å lure folk til å miste kontrollen på økonomien sin.
I de el-butikkene i Norge.
(Selv om jeg alltid hadde kontrollen, frem til Statens Lånekasse, tulla med studielånet mitt, da jeg skulle studere i Sunderland, i 2004).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på, da jeg leste den avisartikkelen.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Dårlige nyheter for min fars stedatter, Christell, (som har en slags ‘neanderthal-tommel’). De var visst ikke så smarte, selv om de likte å pynte seg
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3893251.ece
PS.
Altså, min stesøster, eller ihvertfall min far, Arne Mogan Olsen, sin stedatter, Christell Humblen.
Hun har noen sånne tomler, som hun kan bøye det ytterste leddet på, opp mot 180 grader kanskje, (eller noe), husker jeg at hun skrøt av som barn.
(Eller om venninnene hennes sa det.
Så det virker ikke helt menneskelig, synes jeg.
Men men).
Min søster Pia Ribsskog, hadde også et spesielt forhold til sin tommel, husker jeg.
Hun sugde på tommelen til hun var langt oppi tenårene, tror jeg.
Ihvertfall gjorde hun det veldig lenge.
Selv om jeg husker at ihverfall vår stefar i Larvik, Arne Thomassen, klagde på dette, mener jeg å huske.
(Han var min stefar, på 70-tallet i Larvik, og også litt på begynnelsen av 80-tallet, de helgene som jeg besøkte mora mi i Larvik, etter at jeg flytta til faren min.
Noe som var kanskje ca. hver fjerde helg.
Ihvertfall de første årene.
Senere ble det sjeldnere av forskjellige grunner, blant annet fordi mora mi rappa til seg penger jeg hadde fått av faren min, for å ha under besøket hos mora vår da.
(Noen av de pengene var kanskje mora mine sine, som hu fikk av faren min, det er mulig.
Men jeg betalte jo for mat og sånn, på matbutikken, på Domus, i Larvik.
En påske på begynnelsen av 80-tallet.
Så gir jeg kassadama en 500-lapp, som faren min, Arne Mogan Olsen, hadde sendt med meg, til Larvik.
Også krever mora mi å få de 300-400 kronene tilbake av kassadama.
Så Domus i Larvik skylder meg noen hundrelapper, for det var jo jeg som ga pengene i hånda.
Så det var noe dritt.
Men jeg sa ikke noe, for jeg ville ikke lage noe oppstyr.
Men det var en kjedelig påske, husker jeg, hvor mora mi bare beholdt pengene.
(Som egentlig jeg skulle disponere vel, forestilte jeg meg det, ihvertfall).
Så etter det, så ble forholdet mellom meg og mora mi en del surere da.
Så etter den episoden, så var jeg ikke så god å be, når mora mi ville ha meg på besøk, til Larvik, i helger osv.
Men men.
Det er vel sånn som skjer.
Mora mi hadde nok dårlig råd.
Og jeg var vel kanskje helt i begynnelsen av tenårene.
Så jeg var kanskje litt umoden også da.
Og jeg var bortskjemt også, på den måten at jeg var vant til å få penger av faren min, Arne Mogan Olsen, når jeg dro på helgebesøk til mora mi.
For jeg måtte jo ta tog og buss.
Og da fikk jeg gjerne et rundt beløp da.
Også fikk jeg kanskje 30-40 kroner til overs, som jeg kunne bruke selv da, på godteri osv., i løpet av den helgen i Larvik.
Og det var mye penger for en gutt som fortsatt gikk på barneskolen, på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Samt at han klagde på at søstera mi, Pia Ribsskog, spiste så mye kaviar, (sånn fra tube), på brødskivene sine, at det ‘tøyt ut av ørene på henne’, (ifølge vår stefar da, Arne Thomassen, rundt 1977 eller 78 vel, mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, skjedde dette, husker jeg. Vel før vår halvbror Axel ble født, tror jeg, høsten 1978).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så det var kanskje sånn, at min mor, Karen Ribsskog, overbeskyttet søstera mi, Pia Ribsskog, under oppveksten.
Min mor var vel litt feministisk, tror jeg, og behandla nok gutter og jenter forskjellig.
Dette var på 70-tallet, da uni-sex klær og vel feminisme, var på det høyeste vel.
Og mora mi ble vel også påvirket av sin venninne, fra Stavern, mora til Katrine Gran, tror jeg, i denne retningen, (eller ihvertfall i en eller annen retning).
Så hvis jeg hadde sugd på tommelen, til jeg var 12-13 år, (som søstera mi kanskje var, da hu slutta å suge på tommelen, hu sugde ihvertfall på tommelen lenge).
Så ville nok mora mi ha erta meg fælt, og driti meg ut fælt, ovenfor andre, om dette.
(Hu kalte meg jo alltid ‘Erik Marsipan’ siden jeg var så glad i marsipan osv.
Og hu kjøpte en rød/lilla cord-fløyel bukse til meg.
Sikkert for å være ekkel.
Kanskje hun mente jeg, som åtte år gammel gutt i Larvik, var ‘homo’ sammenlignet med hennes skjeggete mann, Arne Thormod Thomassen, som gikk mye på travbanen, og som var barsk og maskulin da).
Så mora mi var ikke noe snill mot meg.
Men hu var nok snillere mot søstera mi, Pia.
Og overbeskyttet kanskje henne.
Og klagde ikke på at hu sugde på tommelen.
Og den gangen Pia spikket et slags mønster, i den nye, fine, (brunmalte vel), tre-vugga til Axel, (som da var nesten nyfødt vel, så dette var vel på slutten av 1978 da).
Så ble søstera mi tatt på fersken, mens hu gjorde dette, av meg og mora mi og Arne Thormod da, (da vi kom hjem til Jegersborggate 16, fra et eller annet ærend).
Men søstera mi begynte bare å grine, og så trøsta mora mi henne.
Og jeg fikk sikkert skylda.
Så mora mi var ikke helt virkelighetsnær, når det gjaldt oppdagelse av gutter og jenter, tror jeg.
Hu trodde nok at det var sånn, (kanskje pga. 70-tallets feministiske ånd?), at jenter alltid var snille og flinke, mens gutter alltid var slemme og dårlige.
Nærmest uansett nesten, tror jeg.
Men men.
Så søstera mi var kanskje så beskyttet, av mora mi, men også av meg, som fikk i jobb å passe på søstera mi da, (av mora mi, for eksempel, før søstera mi følte seg trygg, alene i Larvik sentrum, i Jegersborggate, når hun skulle gå til venninner, for eksempel).
Så jeg lurer på om søstera mi, Pia Ribsskog, noen gang ble ordentlig voksen.
Er hun en liten, (og vel også slem), jente enda liksom?
Jeg husker at knapper på TV-en vår, i stua, i Jegersborggate, plutselig kunne forsvinne.
Det må nok ha vært Pia, tror jeg.
Mens mora mi nok skulle ha det til at Pia ikke kunne gjøre noe galt.
Men men.
Mer da.
Jo, og da søstera mi skulle begynne i første klasse, på Torstrand skole, høsten 1978.
Så sendte Torstrand skole henne hjem et år.
For de syntes hun var for ung til å begynne på skolen.
Så kanskje hu satt der med tommelen i munnen da, den første dagen på skolen?
Hva vet jeg.
Men har søstera mi Pia Ribsskog noen gang vokst opp, lurer jeg.
Hun søkte seg jo til meg, og bodde på rommet mitt, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra sommeren 1993 og i nærmere et halvt år vel, ihvertfall i en del måneder.
Og fra den tida, (1993 til 1995), da jeg og Pia og Glenn Hesler, (en kamerat av min tremenning Øystein Andersen fra Lørenskog), bodde sammen, i bofelleskapet, eiet av Oslo kommune, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.
Så husker jeg søstera mi som fortsatt umoden.
Og hu kunne juge og stjele og være sleip.
(Hvis jeg skjønte hva som skjedde med dyner som var julegave fra faren vår og Haldis riktig.
Og hva som skjedde med joggesko og skolisser og sånn).
Så søstera mi, hu er nok fortsatt som en litt slem og sleip jentunge, mistenker jeg.
Hun er nok ikke som en mann, som har ære, tror jeg.
Jeg vet ikke om kvinner har ære.
Men jeg tror ikke at søstera mi har noen ære.
Altså på den måten at hun ikke juger og sleiper til seg som en slange nesten, og er ekkel og ufordragelig og egoistisk, sånn som jeg husker henne.
Så søstera mi er ikke noen fin pålitelig kvinne, i mine øyne dessverre.
Etter ting som jeg husker skjedde, da vi bodde sammen på Ungbo, blant annet, fra 1993 til 1995 da.
Nei, søstera mi er nok mer som en grisk og slem og ufordragelig jenteunge er jeg redd.
Så sånn er nok det dessverre.
Men sånn er kanskje de fleste norske damer.
Hvis du kommer nærme nok inn på dem.
Det er nok mulig.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
I Holmsbu, er det jeg eier en del av en ganske stor eiendom, nede ved fjorden. På andre siden av fjorden her, er Grunnane vel, like ved ‘Ågot-huset’
http://www.aftenposten.no/bolig/inspirasjon/article3833778.ece
PS.
Så hvis noen synes at den utsikten der er fin.
Så skulle de ha sett utsikten, fra panorama-vinduet, mye lenger ned ved fjorden.
Som de grandonklene mine, fra Bergstø, i Holmsbu, har i den ene stua si.
(Det var som å få fjorden inn i vinduet omtrent, vil jeg si.
Det var ihvertfall veldig bra utsikt.
Men men).
Det var kjempefin utsikt, husker jeg, fra begravelsen til han ene grandonkelen min da.
Det var begravelsen til Gunnar Bergstø, kunstmaleren, som døde i år 2001, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og grunnen til at jeg fikk råd, til å flytte til den leiligheten her.
Fra det ikke så artige vel, bofellesskapet, som jeg bodde i, i Walton.
Det var fordi, at han andre grandonkelen min, (som også var Bergstø, som er ved det stedet her, Holmsbu), Otto Bergstø, også døde da, i år 2005, var det vel.
Så da fikk jeg ca. 50.000 sendt over fra Norge, husker jeg, hit til Liverpool, i arv da.
For faren min, Arne Mogan Olsen, han vil ikke ha noe arv, etter sine grandonkler, i Holmsbu.
Av en eller annen merkelig grunn.
Se så fin utsikten osv. er, mener jeg.
Så det syntes jeg var veldig rart, egentlig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
