Det står også i artikkelen, at Rimi skal begynne å satse mer på egne merkevarer.
Og det har de snakka om i Rimi, i alle år.
Jeg husker at Magne Winnem, en klassekamerat fra siste året på Gjerdes VGS., i Drammen, snakket om at Rimi skulle begyne å satse på egne merkevarer, allerede i 1993, det første året jeg jobba i Rimi.
Altså for 17 år siden.
Så ting har stått mye på stedet hvil, i Rimi, vil jeg si, de siste 17 årene.
Men men.
Så det er kanskje ikke rart at jeg har slitt, de årene jeg jobbet der.
Det krydde nok av inkompetente folk, kan det virke som at ICA/Rimi innrømmer nå, ved at de nå gjør det stikk motsatte igjen, de forrandrer de minste butikkene tilbake igjen, fra ICA Nær til Rimi.
(Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg bl.a. jobbet som butikksjef, fra 1998 til år 2000, den butikken ble jo til ICA Nær, noen måneder etter at jeg sluttet der, for å begynne som butikksjef på den langt større butikken, Rimi Kalbakken, (som hadde vært ICA Supermarked, og hadde egen ferskvaredisk, mm.)).
Så det virker som at ICA/Rimi nå har våknet til fornuft, og nå innrømmer at de har vært dårlig ledet.
Men det hjelper jo ikke meg så mye det.
Jeg ble jo mobbet ut av Rimi, for åtte-ni år siden nå, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Meg svarer de ikke når jeg kontakter de.
Og de nekter å sende meg kursbevis og attester og bevis på at jeg vant en prestisjefull driftskonkurranse, (Rimi Gullårer), og fikk et personlig brev og en penn fra Rimi-Hagen, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i 2001.
(For mine kopier av disse dokumentene ligger nå på gården til onkelen min i Larvik, Martin Ribsskog, som prøvde å få meg drept, (eller ihverfall var involvert i dette drapsforsøket på meg), i 2005, og som jeg ikke vil ha noe mer med å gjøre).
Så det hjelper jo ikke meg noe, i den situasjonen jeg befinner meg, hvis Rimi nå plutselig har begynt å tenke fornuftig.
Meg som de har tulla så mye med, hjelpes jo ikke av denne helomvendingen.
Men jeg har jo en arbeidsak mot de, hos LO, så kanskje de får ‘ræva i gir’, for de har vel ikke svart ordentlig enda, (enda den arbeidssaken, med flere, har vært hos han Bjørn Kolby, leder juridisk avdeling i LO vel, i flere måneder nå).
Så vi får se om jeg kanskje snart hører noe fra de.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en link til en bloggpost, hvor jeg har skrevet mer om dagligvarebransjen, og om at ICA/Rimi, (i denne bransjen), de siste årene nok har vært mer som ‘klassens klovn’, enn som ‘klassens dux’, (dvs. noe sånt som klassens ener), (hvis man kan bruke disse utrykkene om konsern i dagligvarebransjen):
For da skulle hu Ingunn, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde.
Da skulle hu ha det til at jeg hadde bodd på noe hjem, eller noe.
Hørte jeg at hu sa bak ryggen min, til de andre som jobba i den butikken.
Så da ble det spetakkel.
For jeg var jo butikksjef der, og det var kanskje derfor noen av folka var så ‘vrange’ der, for de hadde ikke noe respekt for meg, fordi at jeg hadde bodd på Ungbo, som de trodde at var noe ‘hjem’?
Så Oslo Øst er kanskje egentlig minst like snobbete som Oslo Vest?
Hvem vet.
Noe er det nok ihvertfall.
Men Ungbo er ihvertfall et botilbud som Oslo kommune har til vanlige folk, og er ikke noe hjem, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Det var bare tilfeldig at jeg leide av de, fordi jeg så en plakat de hadde hengt opp på T-banen.
Ellers hadde jeg bare leid på det private markedet.
Så det var ikke noe spesielt bak det, at jeg leide av Ungbo, det var bare tilfeldig.
Så at jeg skal bli stigmatisert, på jobb osv., på grunn av det her, det synes jeg er helt merkelig og helt forkastelig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men man kan kanskje lure på hvorfor kommunen skal hjelpe vanlige folk?
Det lærte vi på Unge Høyre-kurs, at man skal ikke hjelpe de som har to bein, for da blir det ikke noe igjen til de som har et bein.
Så det er kanskje litt rart, at de har Ungbo da.
Men jeg så bare plakaten på T-banen, og oppfattet de som en del av det vanlige boligmarkedet.
(Og det her var på den tida, at Mette Holter, min halvbror Axel sin stemor, mer eller mindre kasta meg ut, fra det rommet jeg leide hos dem, på Furuset.
Så jeg trengte en bolig raskt, for det var slitsomt å høre på den gnålinga til Mette Holter.
Så derfor ga jeg i søren i om det var kommunen jeg leide av, eller om det var privat, jeg ville bare ha meg et annet sted å bo raskt.
Og Ungbo virka som en måte som man raskt kunne få et nytt sted å bo.
For gjennom de var man garantert et sted å bo.
Mens på det private markedet, så kunne man vel risikere å måtte søke mange steder, for å få et sted å bo.
Så jeg så for meg det, at det ville tatt lenger tid, å få bolig på det private markedet.
Og hvis jeg søkte gjennom Ungbo, så kunne jeg si til Mette Holter at jeg _helt sikkert_ ville flytte, og roe ned henne.
For jeg hadde sett på en plass i bofelleskap, på Grunerløkka, hos noen jenter som jobba i samme butikk som Magne Winnem.
Men det var veldig vagt, jeg skjønte ikke hvorfor Magne Winnem lo av dem.
Kanskje noe var galt der?
Magne Winnem lo av de jentene, for de hadde spurt om jeg klarte å skille vasketøyet.
Så de ville vel la meg vaske klærna mine sammen med dem osv.
Så det rant ut i sanden, det greiene der, for jeg kommuniserte ikke så bra med de jentene gjennom Magne Winnem.
Men det var kanskje Magne Winnem som var misunnelig, siden han kanskje også ville ha bodd sammen med de jentene, og derfor ikke ville kommunisere så bra med meg?
Hva vet jeg.
Jeg orka ikke mer sånn tull, ihvertfall, så derfor virka Ungbo greit, syntes jeg, når jeg så plakaten deres på T-banen.
Så sånn var det).
Og det er de vel også.
Men litt rart er det Ungbo-greiene.
Det er jeg enig i.
For de forklarer ikke helt hvorfor de har Ungbo, i artikkelen ovenfor.
Eller de sier det er fordi at unge folk ikke skal bli lurt, når de leier sin første bolig.
Men det er vel kanskje litt vagt.
Enten så er man vel voksen eller så er man vel ikke voksen?
Men det er vel en annen sak.
Bare noe jeg kom på.
Men men.
PS 3.
Nå skjønner jeg det, hu jenta som Magne Winnem kjente, fra bofelleskapet på Grunerløkka sa.
For jeg hadde ikke så mye med Magne Winnem å gjøre på den tida der.
Eller, jeg hadde mange kamerater.
Og jeg hang mye sammen med tremeningen min Øystein Andersen og dem, på den tida der.
Så jeg spurte Øystein, om han gadd å være med, for å se hva han syntes.
(For jeg syntes at bofelleskap, ikke hørtes så fint ut.
Og de jentene jobba i Rimi, og jeg syntes ikke at Rimi, (eller butikkjobbing heltid), hørtes så fint ut heller, (selv om jeg må innrømme at jeg endte opp med det samme selv, men jeg hadde ikke forestilt meg det, i 1991).
Og Grunerløkka, det gikk ikke for å være den beste delen av Oslo, i 1991, som det her var).
Så de likte kanskje ikke at Øystein var adoptert fra Korea?
Eller de trodde kanskje at Øystein var muslim?
(Enda Øystein vel er ganske norsk, selv om han er adoptert fra Korea.
Han er vel ihvertfall ikke som en muslim, vil jeg si).
Så derfor lurte hu Rimi-jenta, fra butikken som Magne Winnem jobba i, på St. Hanshaugen, som assistent vel, på om jeg klarte å skille hvitt og farga tøy.
For hu var litt rasist.
Og Magne Winnem hadde kanskje ikke sagt til henne, at Øystein var tremenningen min, og at han var adoptert fra Korea?
Nå tror jeg at jeg skjønner det.
Derfor rant nok det litt ut i sanden.
For hu ene Rimi-jenta, likte ikke det, at jeg tok med tremenningen min, Øystein Andersen, (adoptert fra Korea), fra Lørenskog, på det intervjuet, hvor de hadde lagd pizza osv., de jentene, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
For han Øystein, han var ganske lav og sånn.
Men han hadde et veldig stort kontaktnett, og mange kamerater.
Så han var en respektert person, vil jeg si, som hadde automat-firma osv., og var ansvarlig for filmer på TG osv.
Så Øystein var som en forretningsmann nesten, selv om han kanskje så litt ut som en ‘pjokk’ da.
Kanskje det var det de jentene ‘gura’ på.
Hva vet jeg.
Jeg fikk ikke så veldig klare meldinger tilbake fra Magne Winnem ihvertfall, etter det intervjuet hos dem, såvidt jeg kan huske.
Men men.
Så det gikk litt tid, så hu Mette Holter ble enda surere, fordi jeg ikke flytta til Grunerløkka.
Så da ble det enda mer gnåling.
Så derfor var jeg bare glad for å finne et annet sted å bo, og blåste i om det var Ungbo, og kommunalt eiet bofelleskap.
For jeg var så lei av det tullet med å finne et nytt sted å bo, og den gnålinga og masinga til hu Mette Holter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 4.
Her kan man se det, at Øystein pleier å gå med tøff skinnjakke, nok kanskje for å kompansere litt for det, at han ikke er så veldig høy, og at han ihverfall tidligere kanskje så litt ut som en ‘pjokk’ da:
For det kom ei Ungbo-dame innom jobben min, på Rimi Nylænde, da jeg ble butikksjef der, i 1998.
Mens jeg satt og avløste pause, i den ene kassa.
Eller jeg det var kø, så vi måtte bruke to kasser.
Og da overhørte jeg, at hun Ingunn, fra Lambertseter/Munkelia-området, hun sa at jeg måtte ha vært noe barnehjemsbarn, eller noe, siden hu Ungbo-dama prata til meg, på en rar/spesiell måte, og spurte hvor jeg bodde nå, osv.
Men det at man bodde i Ungbo, det betydde bare at man var ungdom det.
Så jeg får sende en klage til Ungbo om det her, tror jeg.
Siden de ødela for meg, sånn at det oppstod falske rykter om meg, fra sånne tenåringsjenter, i slutten av tenårene, som satt i kassa da, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg sendte en e-post til Ungbo:
Google Mail – Problemer med Ungbo
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Problemer med Ungbo
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Apr 15, 2010 at 7:20 PM
To:
ann.bakke@sby.oslo.kommune.no
Hei,
jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, fra 1991 til 1996.
(Jeg så nå at Ungbo er for de fra 17 til 23.
Jeg bodde der visst til jeg var 25.
Men, jeg spurte hu Ungbo-dama om det, og hu sa at det ikke var noe problem.
For de som bodde der før meg, bodde der også til de var sånn rundt 25 osv.
Og det virka som at Ungbo mangla folk til å bo i leilighetene der.
Og hu dama bare smilte og sa at det ikke var noe stress, (for jeg stod på venteliste, i flere år, på Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, siden jeg jobba som leder i Rimi).
I 1996, så fikk jeg meg endelig Rimi-leilighet.
Og i 1998 så ble jeg butikksjef, på Rimi Nylænde på Lambertseter.
Og da dukka ei av Ungbo-damene opp der, mens det var kø i kassa.
Så jeg satt i kasse 2.
Så satt det ei jente i slutten av tenårene, i kasse 1, og hørte på at Ungbo-dama spurte meg om hvor jeg bodde osv.
Hu Ungbo-dama sa vel sånn at det var hyggelig at folk som hadde bodd på Ungbo gjorde det bra.
Og hu sa at hu ikke likte at jeg leide av Rimi, for da var jeg for avhengig av Rimi, mente hu.
(Men Rimi betalte ikke så bra, og jeg kjøpte bil da jeg ble butikksjef, så jeg hadde ikke så god råd, selv om jeg ble butikksjef.
Og jeg fikk jo ikke spart opp noen penger, de årene jeg bodde på Ungbo heller, (for jeg var student og vernepliktig og lavt lønnet butikkmedarbeider), selv om jeg fikk tatt lappen).
Så jeg ble boende på Rimi.
Men det som jeg skulle klage på, det var at det som skjedde, overhørte jeg, var at hu Ingunn, fra Lambertseter/Munkelia-området, som satt i kasse 1, hu hørte jo alt som hu Ungbo-dama sa.
Men hu skjønte ikke det her ordentlig, (hu hadde kanskje ikke hørt om Ungbo, hu bodde vel hjemme hos foreldra sine enda).
Så hu Ingunn overhørte jeg, at hu sa til de andre, at jeg måtte ha bodd på barnehjem, eller hjem, eller noe sånt noe).
Så jeg fikk problemer som butikksjef, på Rimi Lambertseter, fordi det oppstod falsk rykter, etter at hu Ungbo-dama deres dukka opp der, og var sleivkjefta i kassa.
Og nedlatende og personlig mot meg da.
Jeg mener at det er ikke hennes business, hvor jeg bor, så lenge jeg ikke bor i Ungbo lenger.
Samtidig må jeg jo være høflig, når hu kommer i kassa på Rimi.
Så hu burde ikke både være kunde og Ungbo-dame.
Så hu burde ikke ha prata om Ungbo-ting i kassa, mener jeg, for det blir en dobbeltrolle, hu var der som kunde, mener jeg.
Det ødela litt for meg, at hu Ungbo-dama oppførte seg så klønete, og patroniserende, mot meg.
Så det vil jeg gjerne klage på.
Desstuen så vil jeg klage på at søstra mi, hu tok med tre afrikanere hjem fra byen, en natt til søndag, uten å si fra på forhånd, og det ble dårlig luft i stua, for de to som lå der, de lufta ikke.
Og noen stjal juice fra meg i kjøleskapet, den samme natt til søndagen.
Og Hildegunn, hu ulte hele natta, mens typen hennes Rune, (som jeg var litt var for, for Pia og Hildegunn, sa han var homo), han og en mannlig sykepleier, var på rommet til Rune, hele natta, sammen med Hildegunn.
Og hu ulte så fælt, så jeg lurer på om de tok ut eggene hennes, for videresalg, for hu kom med et ul, kjempehøyt, med jevne mellomrom nærmest.
Og hu kasta også noe som lukta råttent i søppelkassa på badet.
(Noe jeg tok opp på et ungbo-møte).
Jeg trodde det var tamponger, men en gang, så så jeg at det lå 3-4 sånne.
Så jeg lurer på om det var amputerte peniser, eller noe, som han sykepleieren hadde skaffa?
Siden det lukta så råttent.
Som en trussel mot meg, siden disse ikke likte meg, (Rune ihvertfall), og trua meg, på en 'subtil' måte, siden jeg pleide å tømme søppelbøtta på badet, så syntes nok de at det var 'homo'.
Noe sånt, lurer jeg på.
Men men, det var helt 'far-out', det greiene med Hildegunn og Rune.
Men men.
Og hu Wenche, hu tok ikke med katta si, Sara, når hu flytta.
Så Sara pissa på en fin skinnjakke jeg hadde.
Som var som ny, og som kosta 1400-1500 på Kaphahl vel, eller noe.
(Som jeg hadde sett i Gøteborg, da jeg og tremenningen min Øystein, og noen andre kamerater, var der, sommerferien 1991.
Så kjøpte jeg den samme jakka, når jeg var tilbake i Oslo.
Og i 1992/93, så var jeg jo i militæret.
Så da brukte jeg nesten ikke den jakka.
Og jeg hadde også minst to andre jakker, som jeg pleide å bruke.
Så den skinnjakka, var som ny, vil jeg si.
Så den katta til hu Wenche, skylder meg 1400, vil jeg si.
Men så hadde hu til slutt tatt med katta, til familien sin.
Så hadde katta pissa på jakka til broren hennes, og da katta dem drept katta.
Så jeg var ikke så slem.
Selv om jeg klikka en gang jeg og, for katta pissa overalt, når Wenche dro fra katta.
Så jeg tok sånn salmiakk der katta pissa, for å få den til å slutte å pisse.
Så da kom det skum ut av munnen til katta osv.
Men jeg var så sinna.
Men, jeg tok ihvertfall ikke å drepte katta, sånn som broren til hu Wenche hadde gjort, når katta pissa.
Jeg hjalp katta og skylte kjeften til katta, når det kom skum ut av kjeften på katta, pga. salmiakk.
Men men.
Så det var egentlig hu Wenche, (som var i MC-miljøet), sin feil, vil jeg si, siden hu flytta fra katta.
Men men.
Da fikk jeg klagd litt og.
Og to jenter som bodde på rommet til Hildegunn seinere, ei norsk og ei afrikansk, som kjente en pakistaner, som dukka opp der, som var litt eldre enn dem.
Dem lå og breia seg i stua, så det ikke var noen plass og sitte.
For dem lå og sov på sofaene i stua.
Og da sa jeg at dem kunne få den panelovnen i gangen, siden panelovnen deres hadde streika.
Så slutta dem å okkupere hele stua.
Men men.
Det var også noe tull med naboen der, og buksa mi og barbermaskinen min, ble stjålet.
Jeg trodde det var han ene gutten, men det kan ha vært naboen og.
Men de jentene sa at han gutten stjal, så derfor jeg at det var han.
Men naboen dro med de jentene inn til seg.
Naboen vaska ikke gangen i sin uke, og skyldte på oss.
Også bare dro de med de jentene inn til seg, og glemte vaske-diskusjonen.
Men jeg ble ikke med inn til naboen.
Så det var et eller annet rart som foregikk der, men jeg kjente ikke de jentene så bra, så jeg blanda meg ikke.
Jeg hadde to jobber, og tok lappen, den siste tida jeg bodde på Ungbo, så jeg var litt åndsfraværende der, den siste tida.
For den ene jobben var jo lederjobb i Rimi, og da måtte jeg lære alle bestillinene og alt mulig, den tida jeg bodde på Ungbo.
Og jeg pleide også å dra tidligere på jobb, siden jeg nesten var i en lære-tid, i Rimi.
Så det var liksom jobben som kom først for meg der, når jeg ble leder i Rimi, fra sommeren 1994, var det vel, og til jeg flytta inn i Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.
Så den tida, så fulgte ikke jeg så mye med på hva som skjedde på Ungbo akkurat, for jeg hadde liksom en butikk jeg måtte passe på, Rimi Nylænde, på Lambertseter, for jeg fikk mye ansvar der som assistent da.
Så sånn var det.
Bare for å klage om noe av det jeg kom på.
Og fordi jeg merka at hu Ungbo-dama plutselig ville at jeg skulle flytte, så jeg skjønner at det må ha foregått noe der på slutten.
Så sånn er det.
Selv om jeg ikke kan ha huske å ha gjort noe galt.
Bortsett fra en gang, da hu jenta, hadde latt vinduet stå oppe.
Da skulle jeg sjekke om det var hu som hadde stjælt barbermaskinen min, (som jeg anmeldte til politiet på Stovner), og da så jeg om hu hadde gjemt det under skittentøyet sitt og sånn, (for jeg var så sinna), men der lå det bare noen sko hu hadde rappa vel, i en skobutikk hu jobba.
Også lå det en lapp der, fra noen utlendinger vel.
'Vi har kjøpt', stod det.
Men det skjønte jeg ikke helt.
Men kanskje hu var hore?
For jeg var med søstra mi i byen en gang, og da møtte vi hu jenta på Oslo City.
Og da begynte søstra mi og skulle prate 'serious' med henne.
Så om søstra mi og hu jenta er i noe gjeng?
Jeg husker ikke hva hu jenta het, men hu hadde med ei bikkje dit en gang.
Og hu hadde venninner fra Lindeberg-området osv., som jeg såvidt hilste på.
Nordmenn skal tortureres hver søndag, for da må de gå i kjempetrange butikker, med dårlig utvalg.
Man kan ikke bruke de samme butikkene på søndag som i resten av uka.
For på søndager så må butikkene være mindre enn 100 kvadratmeter.
Så man må ha to slag butikker, vanlige butikker og Brustad-butikker.
Noe som er samfunnsøkonomisk tøysete.
Jeg skjønner ikke at det skal være noe forskjell, for den vanlige butikkansatte, å jobbe i en vanlig butikk eller i en Brustad-bu.
Men det er kanskje for at folk skal få fri på søndager.
Det er mulig.
Og så har de lagd noe slags bastardaktig kompromiss, kalt Brustad-bua.
Som ikke er hverken fugl eller fisk.
Men bare noe tullball.
Det er mulig at det er dette som er forklaringen, bak dette merkelige fenomenet, ‘Brustad-bua’.
Men Rema, de hopper ikke på Brustad-bua, med en gang, sånn som de andre kjedene.
Neida, de venter i ti-femten år, eller hva det er.
I Rimi, (hvor jeg har jobbet som leder i ti år, fra 1994 til 2004), så var det nesten som et slags mantra, at man måtte forrandre seg hele tida.
Koste hva det koste ville.
Og se hvordan Rimi ligger ann i dag.
Tapte markedsandeler.
RIMI/ICA, har gått fra å være den største av de fire store dagligvaregrupperingene i Norge, til å bli den minste.
Butikkene har skiftet navn mellom ICA Nær, Rimi, ICA/ICA Supermarked, Fakta 1000, Spar 800, osv., osv.
(Og noen ICA Supermarked ble kanskje til Maxi, eller omvendt?
Hva vet jeg.
Fakta 1000 og Spar 800, var vel kanskje mest på Lambertseter.
Den første butikken jeg jobba som butikksjef i, Rimi Nylænde, var del av Spar 800 og ikke Rimi, formelt vel.
For det stod Spar 800, på innbetalingsgiroene til banken.
Men ellers så var den butikken helt som en vanlig Rimi.
Så det er mulig at Rimi tuller med meg, og sier til andre at jeg ikke har jobba der?
Fordi jeg formelt sett jobba i Spar 800, den tida jeg jobba i Rimi Nylænde, (tenkte jeg nå)?
Hvem er det som eier Spar 800 tro?
Vi får se).
Og Rimi-butikkene har skifta mellom Rimi grunnsortement og Rimi mellomsortement, osv.
Og ICA Supermarkeder har blitt til Rimi, som f.eks. Rimi Kalbakken, hvor jeg var butikksjef, i noen måneder, i år 2000 og 2001.
Og Rimi-logoen, (og skiltene på butikkene), har forrandret seg ihvertfall to ganger, siden jeg sluttet som butikksjef, på Rimi Langhus, (og i Rimi), i 2002.
(Mens Rema vel har hatt den samme logoen hele tiden).
Så man har holdt på å forrandre seg og forrandre seg, til man har blitt nesten blå eller grønne i trynet, i Rimi.
(I Rimi, så må man nesten ha hatt panikk, synes jeg at det kan virke som, i de siste 10-15 årene).
Og hvor er man nå?
På bunnen.
Man har, mer eller mindre, nesten forrandret seg ihjel, vil jeg si.
Så hva har foregått i ICA/Rimi, de siste 10-15 årene, lurer jeg.
Det kan man nok lure fælt på.
REMA har gjort det samme hele tiden, og ligger vel nå ganske nærme toppen, og har vel stort sett hatt lavest priser, av de store kjedene, hele tiden.
Rimi/ICA er klovnen i klassen, som de andre kjedene sikkert ler av nå.
Så her har det nok foregått mye tullball, er jeg sikker på.
Og jeg husker jo de regionsjefene og direktørene som jeg hadde med å gjøre, da jeg jobba i Rimi, de var ganske inkompetente, og mer som gatebøller nærmest, vil jeg si at jeg nok synes.
Magne Winnem, (en tidligere butikksjef i Rimi, som var den som ansatte meg i Rimi, og som også var en tidligere kamerat av meg, fra 3. klasse, (året vi var blåruss), på Gjerdes VGS., i Drammen), sa til meg, på midten av 90-tallet, at han ville ut av Rimi, for alle de dyktige lederne og direktørene i Rimi, hadde visst gått over til å jobbe i Forbrukersamvirket.
Så midt på 90-tallet, så skjedde det noe i Rimi.
Dyktige folk forsvant til Forbrukersamvirket.
(Og andre folk og nøkkelpersoner vel, forsvant ut etter de, til andre steder i næringslivet).
Og noen som var litt som klovner, (kan det virke som nå), tok over etter dem.
Hva har skjedd i Rimi, hvordan kunne Rimi-Hagen la dette skje?
Var dette en ønsket utvikling?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg var og trente nå, og da tenkte jeg mer på det her, med Rema og Rimi, osv.
Og det er jo det, at vi har fem-seks lavprisbutikk-kjeder, i Norge.
(Eller budsjett-butikker, kan man vel også kalle dem).
Det er vel kjent hvem de er.
Det er Rema, Rimi, Kiwi, Bunnpris og Prix.
Det var også Lidl, men de har dratt tilbake igjen til Tyskland.
Også er det vel også noe som heter Europris, har jeg skjønt.
(Som min mormor, Ingeborg Ribsskog sa hun likte for en del år siden, før hun døde ifjor sommer, husker jeg).
Og som jeg mener at en tremenning av meg, fra Drammen, som har vært på bloggen, Stine Mogan Olsen, jobba i.
Og også Rune Hestenes, som tidligere var driftsdirektør i Rimi.
At han hadde begynt i Europris, i Drammen, som distriktssjef vel.
Men Europris har jeg ikke sett i Oslo, så hva det egentlig er, det vet jeg ikke.
Men men.
Mer da.
Jo, Rimi var jo den største av disse, på 90-tallet.
Men Rimi har ikke vært noe flinke til å profilere seg, mener jeg.
Altså, de er en lavpris-butikk, det er greit.
Men det er jo ikke så spesielt i Norge, hvor man har Kiwi, Rema, Bunnpris, Europris og Prix, som jeg har nevnt.
Rimi skulle liksom være best på alt de.
Det var ikke lenger bra nok å være lave på pris.
Plutselig så skulle Rimi være best på å ha ryddige hyller, best på frukt, best på pris, best på service.
Rimi gikk fra å være lavprisbutikker, til å bli verdens beste matbutikk.
I teorien.
(Sånn som jeg skjønte det, som leder i Rimi).
Det var likesom ikke fint nok lengre, å bare være Rimi.
Kan det ha hatt noe med at Stein Erik Hagen ble kjent med kronprinsesse Märtha osv., og forærte henne hester?
Hvem vet.
Samme det.
Det ble ihvertfall nesten som et mareritt, å jobbe i Rimi, vil jeg si.
Men men.
Og da Ahold, (en nederlansk matforretningskjede), kjøpte deler av Rimi.
Så forventet visst de noe sånt, som 10% avkastning, på investeringen sin, hvert år.
Og da begynte panikken i Rimi, vil jeg si.
For hvordan skulle Rimi klare å få 10% fortjeneste hvert år?
Jo, da begynte direktørene og regionsjefene, å finne på masse kreativt hokus pokus.
Dette var like før jeg begynte som butikksjef vel, i 1998.
Og jeg merket dette, for da hadde Rimis regionsjefer, vært på studietur, til ICA i Sverige vel, (som sammen med Ahold kjøpte en del av Rimi).
Og da, så hadde de lært det, at hvis topphyllene var velfylte, så kjøpte kundene 10% mer.
(Dette var regionsjef Jon Bekkevoll, (som nå jobber i Binders), & Co.).
Så sånn var det.
Så da, så måtte vi butikksjefene, fylle opp topphyllene, med noe greier som bare skulle stå der, og se fullt ut.
Rimi hadde jo tradisjonelt, i alle år, brukt topphylla som lagerhylle.
Enkelt og greit.
Men så ikke lenger.
Nå skulle topphylla bare se full ut nå.
Og butikksjefer på butikksjefmøter, på Rimis hovedkontor, på Sinsen, ga utrykk for at de ikke skjønte hvor de skulle gjøre av gamle kampanjer.
For de fikk ikke lov å stå på gulvet, når kampanjen var ferdig, for da var det nye leverandører, som skulle ha den plassen, som de hadde betalt for da.
Så sånn var det.
Måten jeg løste det på, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk.
Det var at en topphylle i butikken, ble brukt som ‘vanlig’ topphylle.
Så man måtte virkelig ha tunga rett i munnen, når man bestilte.
Så dette systemet førte nok til mye utsolgt, og mye frusterasjon, og svinn.
For det som stod på topphylla, det gikk jo etterhvert ut på dato.
Og da var det nye ordre.
Tomesker, skulle stå på topphyllene.
Og tomesker.
Det ser jo ikke pent ut, med tomesker, hvis kundene kunne se at eskene var tomme.
Det var som sånne kirker, som har falske fasader, også er det ikke noe bak.
Det var ikke enkelt og greit, ihvertfall.
Det var humbug, vil jeg si.
Og leverandørene ble kastet ut av butikkene, så det ble dobbelt så mye varer å fylle opp.
Men Rimi skulle jo forrandre seg så mye, så det nytta ikke å klage.
(Jeg prøvde ikke å klage engang, jeg var fersk som butikksjef).
Så sånn var det.
Men Rimi var tilslutt ikke best på noenting.
Rimi var ikke billigst lenger.
Rimi hadde ikke best service, (det var nok gjennomtrekken av folk i firmaet for stort til).
Rimi hadde ikke best utvalg.
Rimi hadde ikke best kvalitet. (Det var nok Jacobs på Holtet og Meny og kanskje ICA på Aker Brygge osv).
Rimi hadde ikke lengst åpningstider.
Men Rimi var jo den originale lavprisbutikken da.
Rema var vel en kopi av Rimi(?)
Også kom Kiwi og Bunnpris og Prix osv., seinere.
Og de ‘vanlige’ matbutikkene i Norge, forsvant jo, for ingen klarte å konkurrere mot Rimi og Rema, men måtte selge da.
Eller de ble Kiwi-butikker, antagelig, eller Spar-mat, eller hva Norgesgruppens kjeder heter.
Så sånn var vel det.
Men Rema, de klarte å profilere seg, blant lavprisbutikkene.
Rema prøvde ikke å ha ryddigst hyller, og å være best på alt.
Nei, Rema har hele tiden sagt, at ‘enklest er billigst’.
Så Rema har prøvd å gjøre det enkelt.
Det har sikkert alle i Rema fått med seg, tror jeg.
De har sikkert hatt det som noe hovedmål, å gjøre alt enklest mulig.
Men, Rimi har ikke hatt noe felles, definert hovedmål.
Men hver butikk måtte definere sitt hovedmål.
Noe som skjedde da jeg jobba på Rimi Nylænde, i 1993, da sa assistenten, Hilde, fra Haugerud vel, eller i nærheten, at Rimi Nylænde sitt hovedmål, var ‘å få fler, og mer fornøyde, kunder’, på et personalmøte, sa hun det.
Men Rimi hadde ikke noe sånt hovedmål, eller noen profil, blant lavprisbutikkene.
De hadde jo det, på den tiden jeg begynte i Rimi, rundt 1992 til 94 vel.
At ‘Rimi billig’, og ‘Rimi, vi gjør Norge billigere’.
Dette var TV-reklamene.
‘Vi gjør Norge billigere’, var kanskje litt stygg, ovenfor Norge.
Men men.
Og damene som jobba på Rimi, de fikk vel høre nå og da, av frekkaser, som var kunder, at de var billige.
I Pyton, så var det vel en vits som het, ‘jobber du på Rema eller, du ser så billig ut’.
At det var en mann, (Pervo-Chris?), som da det til en dame, på forsiden av Pyton.
Men men.
Men etterhvert, når Rimi begynte å skulle være best på alt.
Da klarte ikke Rimi å være billigst lengre.
Og det var kanskje heller ikke målet.
Målet var å få 10% avkastning til Ahold hvert år, tror jeg.
Så Rimi mistet profilen sin, som den billigste butikken i Norge, vil jeg si.
Det var Rema og Rimi, som gikk for å være de billigste.
Men Rema fikk overtaket, og har nok vært den billigste butikken i Norge, (som selger merkevarer), de siste 10-15 årene, vil jeg si.
Kanskje det var det, at Rimi Nylænde-assistent Hilde, fra Haugerud-området, tok med vareboka, (som jeg har skrevet om på bloggen), til Rema, da hun begynte der, i 1994 vel.
Dette var med butikksjef Elisabeth Falkenberg sin velsignelse, husker jeg.
Jeg var bare aspirant, så jeg lå veldig lavt.
Jeg var avhenging av jobben, så jeg ville ikke bli uvenn med butikksjef Falkenberg, ved å sladre.
Dessuten kjente jeg ikke distriksjef Skodvin så bra, og hun er sånn, som tidligere Rimi-assistent David Hjort sa, at Skodvin er sånn, at ‘hun skal alltid psyke deg ned’.
Så jeg fikk ikke sagt fra om det til Skodvin.
Og det var sånn, at det kunne vært litt skummelt å si det, vil jeg si.
For det var så fy-fy.
For den vareboka, den var hemmelig, og skulle alltid være låst inn i safen.
Også blir den plutselig gitt, av en Rimi assistent, til Rema.
Men nå er jeg jo i utlandet, og forteller om alt som har foregått, fra da jeg bodde i Norge, (siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller ‘mafian’, i Oslo), så da kan jeg jo ta med om denne industrispionasjen også, fra Rema, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Men nok om Rimi, for denne gang.
Dette skulle være om Rema.
Og Rema har hatt en klar profil, ‘enklest er billigst’, gjør det enklest mulig.
Men nå, så tenkte jeg istad, når jeg trente, at nå, som Rema også begynner med ‘Brustad-buer’, så synder jo egentlig Rema mot sin egen profil.
For da har de plutselig to typer Rema.
Brustad-Rema og vanlig Rema.
Så tilslutt så kommer Rema sitt hovedkontor, til å se ut som noe ala Stasi-hovedkvarteret i det tidligere Øst-Tyskland, (for å overdrive litt).
Kanskje Rimi hadde det sånn?
For Rimi de gjorde det samme, de hadde mange forskjellige typer Rimi og ICA, og brukte sikkert masse tid på å holde alt fra hverandre.
Så nå er det Rema sin tur, virker det som, til å gjøre ting vanskeligere.
Vil dette gå ut over prisene til Rema?
Vil Remas kunder måtte betale?
Vil Rema forrandre reklamene til ‘vanskligst er dyrest?’.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, fordi Brustad-buer, de er jo egentlig storkiosker, vil jeg si.
En Brustad-bu, er en storkiosk, som en ‘gæern’ lavpriskjede, (Rimi eller Bunnpris, og nå Rema), har stappa full av hyller, så det blir skikkelig trangt.
En Brustad-bu er som en 7-eleven kiosk, som noen har stappa full av butikkhyller, sånn at to personer ikke kan gå forbi hverandre der, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Så nå er Rema både storkiosk og butikk, vil jeg si.
Det var det jeg tenkte på, da jeg trente istad.
At nå kan vel ikke Rema lenger si at de gjør ting enklest mulig.
Nå konsentrer ikke Rema seg om å gjøre det enkelst lenger, med bare en type butikker.
Nå er det to forskjellige Rema.
Så Rema fjerner seg litt fra sjelen sin, synes jeg at vi kan se nå.
Men hvordan er egentlig Remas sjel?
Jeg tenker på dette:
– Rema stjal Rimis varebok, i 1994, (og fikk da vite hvilke varer, som Rimi tjente mest og minst på, det stod en kode, fra A til F, ved siden av hver vare. Og Rema visste da, hvilke varer, som Rimi fikk billigere enn dem, og kunne tyne de leverandørene, og få overtaket på de og Rimi).
– Når jeg sender e-post til Rema, for å klage på noe som skjedde, på Rema Furuset, i 1993 vel, (at jeg fikk en Pizza Grandiosa der, med noe ekkelt kjøtt på, som var en pizza som var hjemmebakt, vil jeg si, men puttet i en Grandiosa-eske, av noen av mine tidligere kollegaer, fra Matland, (En som het Løvdahl?), som da jobbet på Rema Furuset, hvor tidligere disponent Paulsen fra Matland, og kassalederne Helene, fra Finland, som snakka svensk, og ei fra Asia, Carmen, satt i kassa bare, på Rema Furuset, selv om det så rart ut husker jeg, at de kassalederne fra Matland/OBS Triaden, var blitt degraderte, begge to, til kassa på Rema Furuset. Så de likte kanskje ikke at jeg, som hadde jobba på OBS Triaden, handla i butikken til Paulsen, på Furuset. Noe jeg gjorde fordi jeg var fattig vernepliktig, og arbeidsledig, etter militæret. Så de tulla nok med Grandiosaen min, for jeg pleide å kjøpe Grandiosa hver dag, før jeg lærte meg å lage mat og steke kjøttdeig, osv., av søstra mi, seinere i 1993, som ikke ville lage all maten selv, da hu flytta inn på Ungbo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg hadde bodd siden 1991. For Helene og Carmen var sjefene mine, nemlig, for jeg jobba i kassa, på OBS Triaden, og de var kassaledere der. Så Helene begynte å mobbe meg, husker jeg, da jeg gikk til kassa hennes, på Rema Furuset, for at jeg spiste Grandiosa og drakk cola og spiste tortilla chips hver dag. Så sånn var det).
Når jeg sender e-post til Rema, så må jeg sende til noe som heter Gladengen drift.
(Dette synes jeg minner om det Lidl har fått mye kjeft for, at de hadde så mye hemmelighold).
Og Gladengen drift/Rema har vel ikke sendt meg noe svar heller.
– Og nå altså dette med at Rema skal ha ‘Brustad-buer’.
Det var nesten noe usømmelig ved det, å handle f.eks. på Bunnpris, like ved der jeg bodde på St. Hanshaugen, på søndager, husker jeg.
Det var kun plass til en kunde, i en midtgang, mellom hyllene.
Så det var nesten usømmelig, de gangene man møtte en dame der.
Så hva skal butikkjedene, med sånne butikker, hvor det er sånn, at du nesten like gjerne kan gå i den butikken, istedet for å ha sex?
Man kan jo være singel hele livet, hvis man har en sånn Bunnpris, eller en annen type ‘Brustad-bu’, i nærheten.
For hvis man har lyst på litt sex, så kan man jo bare gå inn i en sånn butikk, så kommer det ei dame som prøver å gå motsatt vei av deg, for å finne noe greier i hylla da.
Så var den saken biff.
Da slipper man å tenke på å sjekke fler damer, de neste månedene, for da har man på en måte nesten fått seg et nummer da, mellom de trange hyllene i Bunnpris-butikken på søndagene.
Det er nesten litt den stilen der.
Så hva kjedene og Sylvia Brustad og Arbeiderpartiet skal med de butikkene der, det veit ikke jeg.
Det er nesten litt usømmelig, synes jeg, siden det er så dårlig plass i dem.
Så sånn er nok det.
Så hvordan sjelen til Rema er.
Har de mista sjelen sin nå?
Eller har sjelen til Rema vært tvilsom hele tiden?
Hva vet jeg.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Jeg sendte en anmeldelse av Rimi-assistent Hilde, fra Haugerud-området, og Rimi-butikksjef Elisabeth Falkenberg, til Økokrim, siden de organiserte at Rimis varebok, havnet hos hun Hilde sin nye arbeidsgiver Rema:
Google Mail – Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Apr 7, 2010 at 1:19 AM
To:
okokrim@okokrim.no
Cc:
bjorn.kolby@lo.no
Bcc:
anne-kathrine.skodvin@ica.no
Hei,
jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian', og har flykta til England.
Nå lurer jeg på om det kan være fordi jeg ble vitne til noe industrispionasje, da jeg jobba som aspirant, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1993 eller 94.
Det var assistent Hilde, fra Haugerud-området, og som hadde vært i Jehovas vitner, som skulle begynne som assistent i Rema.
Og da ble jeg vitne til det, at hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som min tildligere klassekamerat fra Gjerdes VGS. i Drammen, og som ansatte meg i Rimi, mens jeg var i militæret, Magne Winnem, omtalte som 'mafia', i 1995 eller 96 vel, uten at jeg skjønte så mye da, for jeg hadde aldri hørt om mafia i Norge, og jeg vet ikke hvilken mafia han mente), til å ta med Rimi sin hemmelige varebok, fra safen.
Så jeg blir antagelig forfulgt siden jeg var vitne til dette.
Fordi, i den vareboka, så stod det koder, foran alle varene som var i Rimis sortement.
Det var kode fra A til F, ettersom hvor mye Rimi tjente på den og den varen.
Så da kunne Rema finne ut hvilke varer Rimi fikk billigere enn dem, og få et overtak på leverandørene og Rimi.
Så dette var industrispionasje i høyeste grad, vil jeg si.
Så jeg tenkte jeg skulle sende om dette til dere.
Jeg sender en kopi til LO og, siden jeg har en arbeidssak mot ICA/Rimi, som er hos LO, men Falkenberg er lesbisk, og samboer med Liv Undheim i LO, så jeg sender det til Rimi/ICA og, selv om jeg har en arbeidssak mot de, siden jeg da ikke stoler helt på LO, dessverre, siden Falkenbergs samboer er ganske høyt oppe der, i et fagforbund.
