PS.
Han Ola Ribsskog, er nok Høyremann, tror jeg, siden han var med i et sånt utvalg, som var nedsatt av Europabevegelsen.
Så det kan virke som at ikke absolutt alle, i Ribsskog-slekten, er/var i Arbeiderpartiet.
Selv om jeg må innrømme at en god del av dem var det, blant annet min morfar, som var i kommunestyret, i Hurum, for Arbeiderpartiet vel.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.
Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.
Det er kanskje litt merkelig.
Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.
Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.
Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.
(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).
Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.
(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.
Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.
Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.
Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).
Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.
(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).
Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.
Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.
Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.
Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.
For jeg vet hvordan det egentlig var.
Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.
Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.
Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.
Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.
Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.
Og et ran, på Rimi Langbølgen.
Så Aftenposten har rota, mener jeg.
PS 4.
Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.
Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.
For jeg hadde ikke sett det i avisa.
Og ingen hadde sagt fra til meg om det.
Så sånn var det.
Men det var ganske ofte ran der.
Det var vel også et ran i år 2000.
Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.
Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.
Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.
Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.
Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.
For å roe ned bemanningen.
Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.
Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.
For han hadde gjeld osv.
Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.
Sånn var det ihvertfall for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.
Det var ranskurs og sånn hele tiden og.
Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.
Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.
Så den vanen la jeg til meg da.
Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.
Så det var en tung tid for meg.
Og moren min døde også i denne perioden.
Og farmoren min døde vel også i denne perioden.
Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.
Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).
Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.
Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.
For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.
Elisabeth Falkenberg, het hun.
(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).
Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.
Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.
Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.
Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.
For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.
Sa Falkenberg.
Men det var ikke noe som fristet meg.
Sitte der hele dagen, foran en skjerm.
Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.
Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.
Hvem nå de egentlig er.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.
Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.
For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.
At jeg så på damer og jenter, i butikken.
Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.
Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.
Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.
Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.
De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.
Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.
Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.
Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.
For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.
Og kundene stjal også mindre da, var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS.
Dette var fra 1983, forresten.
PS 2.
Man kan se noe av grunnen til at jeg ikke hadde så mye med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, i 1979.
Det var fordi at han trivdes godt på sørlige breddegrader, og han og mormoren min, pleide å bo i Syden, ihvertfall et par vintre, på begynnelsen av 80-tallet.
Han døde i Spania, vinteren etter, mener jeg det var.
Så om han er i Noah-slekten, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, etter Karen Pedersdatter Fladeby), det lurer ihvertfall jeg på.
Vi får se om dette er mulig å finne ut mer om.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her er det hotellet, som morfaren, (og mormoren), min bodde på, da han fylte 70 år:
http://algarvegallery.homestead.com/
PS 4.
Min morfar var også på radioen i 1967.
Det visste jeg ikke.
Det må jeg prøve å få tak i.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 5.
Og også i november 1967:
PS 6.
Her er min morfar som 50-åring, i 1963.
Det var artig.
Jeg har ikke sett min morfar så ung før, som jeg kan huske.
(Jeg ble jo født i 1970).
Her er mer om dette:
PS 7.
Min morfar søkte på jobben som sjef for Statens ungdoms og idrettskontor.
Det var nok fordi at han var veldig aktiv når det gjaldt mosjon og idrett selv.
Han gikk veldig mye på langrenn om vinterne og gikk mye turer osv., om sommerne.
(Og jeg husker godt skikonkurranse hver dag, under en hyttetur, på midten av 70-tallet.
Hvor jeg en dag stakk og gjemte meg på utedoen, midt under konkurransen, (mot søstra mi).
(For det var så mange slitsomme folk, (dvs. min mor, min mormor og delvis min morfar), med på den hytteturen.
Så det eneste stedet man kunne få litt ro, for sjelen, det var på utedoen).
For jeg syntes det ble litt for mye av det gode, med ski-konkurranse hver dag.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Her er mer om dette:
PS 8.
Det var det jeg sa til NRK, at jeg husket.
At min morfar hadde vært på radio, i 1978.
(Selv om jeg egentlig trodde det var før jeg gikk på skolen en dag.
Og dette kåseriet, var på nyttårsaften, så da hadde jeg jo fri fra skolen).
Men NRK kunne ikke finne det.
De fant bare det kåseriet hans, som het ‘hav og fjell farvell’.
Var det noe mafia-tulling, mot meg, fra NRK eller?
Siden jeg er flyktning i England, og har sagt farvell til hav og fjell i Norge.
Fy faen for et drittland som Norge egentlig er.
Gjennomsyra av mafia og annen dritt virker et som.
Her er mer om dette:
PS 9.
Her kan man se at min morfar tok idrettsmerkestatuetten, for Lofoten og Vesterålen Idrettskrets, i 1964:
PS 10.
Her kan man se at min morfar virkelig var sportslig.
Han kom på 2. plass, i Romerikesmesterskapet for juniorer, på 400 meter, i 1933.
Han løp for Minerva, som kanskje er noen slags studentklubb(?)
Det må jeg prøve å finne ut.
Man kan også se det, at Berger, (hvor jeg er fra), var et av de beste fotballagene i Vestfold, på den her tiden.
(Sikkert fordi at så mange folk jobbet på Berger-fabrikkene.
Blant annet var det mange med slekt fra England, som jobba der.
Bullen-familien osv.
Siden de hadde kompetanse på å drive tekstilfabrikk, (fra fabrikker i England).
Så Jebsen fikk tak i folk fra England, for å jobbe ved Berger-fabrikkene.
Og Bullen-familien, lever i Berger-distriktet fremdeles, hundre år senere, eller noe vel.
Noe sånt).
Her er mer om dette:
PS.
Det blir kanskje litt mye ulykker, rundt han Oddbjørn Humblen?
Kona hans, (min fars senere samboer), Haldis Humblen, løp jo gjennom en glassdør, (sa Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, (Christells halvbror, og tidligere medlem i Johanitterordenen), til meg, på telefon, for noen uker siden, da han forklarte hvordan Haldis ble lam i den ene armen).
Og han Oddbjørn Humblen, kjente også Solveig, fra Holmen i Oslo, (som jeg visste hvem var, gjennom Haldis og faren min), som var telegrafist på Scandinavian Star.
Så det blir kanskje litt mye ulykker?
Hva vet jeg.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men man kan kanskje tenke seg det, at sånne plattformsjefer får godt betalt.
Så det var et slags apartheid, i min fars to familier.
Christell fikk dobbelt så mange julegaver og hadde dobbelt så mye klær osv., enn f.eks. søstra mi, som var på ca. samme alder.
Og jeg fikk ikke engang lov å bo i samme hus som resten av de i familien min.
Det kan kanskje ha vært fordi at han Oddbjørn Humblen, (som bodde på Vestlandet), ikke likte meg, (selv om jeg aldri hadde møtt han).
Hva vet jeg.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Nå har jeg vært i butikken her, og tenkt litt.
Jeg lurer på om det var noe litt rart med han Ola Øyvin Ribsskog.
Faren hans var kjent lensmann i Aurskog, som fanga både finske morder-rømlinger og nazister på rømmen, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Og da sa han, at ‘det måtte en vel ta med en klype salt’.
Men jeg har jo lest om det selv, (I VG’s og Aftenposten sine tekstarkiver, på nettet), og det var på førstesida av VG og/eller Aftenposten, begge gangene, sånn som jeg husker det.
Mer da.
Jo, så sa han, at Johannes og andre i slekta, kunne være vriene.
Men så ba jeg han om å gi eksempler, men da ble han taus, (som Hamsun pleide å skrive, hvis noen ikke ville/kunne fortelle om noe).
Men men.
Og en ting til.
Faren hans var kjent lensmann i Aurskog, men han var rektor, (pensjonert), i Bærum.
Det var kanskje litt ‘raritet’.
Det går liksom et skille der, sånn som jeg har skjønt det, som heter Oslo, eller ihvertfall Akerselva.
Men men.
Mer da.
Jo, han ville at jeg skulle ‘melde tilbake’, etter at jeg hadde prata med hun fadderen min i Sverige.
Så det virka som at han ville ha kontrollen.
Men hvorfor det.
Hvem vet.
Hvorfor ville en pensjonert rektor ha kontrollen på min business?
Kanskje fordi faren var lensmann?
Hvem vet.
Bare noen ting jeg tenkte på mens jeg var i butikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg synes også at han ble litt sinna, når jeg fortalte at jeg hadde ringt hu kusina hans, i Nesttun, ved Bergen, Jorunn Ribsskog Nagelsett.
Faren hans skrev jo boka ‘røverspråk, taterspråk og tivolifolkenes språk osv.’.
Jeg lurer på, er han Ola Øyvin Ribsskog fascist tro?
Nei, det skal jeg ikke si sikkert men.
Men et lite varsko for han, siden han sa at jeg skulle ‘melde tilbake’.
Det er nok militærspråk.
Og hvis sivile sier sånn, så er dem nok fascister, vil jeg si.
Hvis jeg ikke tar helt feil da.
Vi får se.
Bare noe jeg tenkte på.
PS.
Thomas Sanne og jeg, vi var assisterende butikksjefer, i Rimi, på samme tida.
Det vil si på midten av 90-tallet.
Og, høsten 1995, tror jeg det her kan ha vært, så var vi begge med på Rimis årlige assisterende butikksjeftur, i Oslofjorden.
Med avgang fra Aker Brygge, med en eller annen stor båt da, som Rimi hadde leid.
Sanne, han var med i ‘fancluben’, til Jon Bekkevoll.
Så prata jeg litt med Sanne, på båtturen, (for jeg kjente ingen andre der, enn Sanne, som hadde jobba på Rimi Nylænde, siden 1991 ihvertfall, tror jeg, jeg mener jeg så Sanne en gang, da jeg var innom å handla på Rimi Nylænde, for en kamerat av meg, Magne Winnem, han leide leilighet, av Rimi, i etasjen over Rimi Nylænde), og vi fikk noen øl og sånn da.
Så kvelden var ennå ung, når vi kom i land.
Så jeg ble med Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, på the Dubliner.
Der la Bekkevoll kreditkortet sitt i baren, og de av butikkassistentene, som var med, de sang Jon Bekkevoll-sangen, på the Dubliner.
Den gikk sånn:
‘Hvem er denne karen, med sekk og lue på.
Det ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små’.
Jeg var ikke med på den synginga, men jeg regner med at han Thomas Sanne antagelig var det.
Og jeg drakk heller ikke på Bekkevolls kredittkort.
Nei, jeg hadde vel en hundrelapp, eller to, i lommeboka, som jeg heller drakk på.
(Jeg vet heller ikke hvordan man skal bestille i en bar, på noens kredittkort).
Men men.
Men jeg begynte å prate med en ung irsk dame der da.
Som var med i folkemusikkbandet, som underholdte, og spilte fløyte, viste det seg, hu måtte plutselig spille fløyte, mens vi prata.
Men men.
Men så skulle Thomas og dem dra.
Så kom de bort til meg og hun irske dama.
Også sa de, at de stakk på Tors Hammer.
Og da jeg sa det til hu irske dama, så ville ikke hu være med.
Så gikk jeg ned til Tors Hammer da.
Men da var ikke Thomas og dem der.
Så her skjedde det nok noe ‘lurings’.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
