PS.
Tananarive, er hovedstaden på Madagaskar, og har skiftet navn til Antananarivo, siden 1967:
http://no.wikipedia.org/wiki/Antananarivo
PS 2.
Faren til Christell, ble senere havnefogd, i Ålesund, og prater her om problemer med maling, fra skip, som forurensa, på den tida han var sjømann:
PS.
Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.
Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.
(For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).
(Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.
For søstra mi bodde der også.
Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.
Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.
Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.
Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.
Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).
Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).
Men det skjedde ikke.
(Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).
Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).
Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.
Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.
(CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.
Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).
Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.
Så sånn var det.
Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.
Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.
Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.
(Merkelig nok kanskje).
Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.
Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.
Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.
(Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).
Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.
Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.
I Enebakkveien 239 B.
Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).
Men men.
Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.
Det fikk jeg høre seinere.
Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.
Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.
For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.
Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.
At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.
På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.
Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.
Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.
Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.
Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.
Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.
Og etter kl. 21, det var meg.
For jeg jobba heltid på CC.
Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.
Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.
(For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.
Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.
Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.
Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.
Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.
Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.
Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.
Det skal jeg ikke si helt sikkert).
Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.
Hvem vet.
Noe sånt.
Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.
Hva vet jeg.
Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.
Og hu var litt nervøs og sånn.
Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.
For hu hadde kanskje misforstått noe.
For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.
Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.
Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.
(For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.
På Pers Hotell, på Gol.
Påsken 1982 eller 1983, kanskje.
Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.
Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.
For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.
Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.
Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.
Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.
Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.
Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.
Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.
Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.
Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.
Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.
Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.
Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.
Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.
Jeg var bare 9-10 år da.
Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.
Og den så usikker ut.
Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.
Vi var alene hjemme.
Så Pusi ville ikke inn.
Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.
Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.
Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.
Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.
Den katten som lå der, ligna på Pusi.
Men snuta var hvit og ikke rosa.
Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.
Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.
Og hadde leita nedi der før.
Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.
Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.
Så det var litt rart faktisk.
Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.
Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.
Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.
Og Haldis da.
Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.
Men jeg klarte å besinne meg.
Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.
Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.
Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.
Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.
Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.
Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.
Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.
For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.
Hu ga knapt meg og søstra mi mat.
Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.
Mora vår spiste ikke sammen med oss.
Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.
Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.
Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.
Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.
For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.
Når hu dro med meg og søstra mi.
Men Ågot klare ikke å passe Kitty.
Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.
Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.
Ågot klarte ikke å roe ned katta.
Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.
Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.
For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.
Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.
Og hadde ikke lappen f.eks.
Og sånne ting.
Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.
Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.
Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.
Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.
Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.
Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.
Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.
Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.
Dem gikk vel mye på rutinen liksom.
Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.
Ågot var ikke velopplyst.
Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.
Så hu var helt forskjellig fra Øivind.
Og hu var også helt forskjellig fra meg.
Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.
Så hu var ikke så ille.
Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.
Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.
Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.
Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.
Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.
Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.
Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da fant jeg den annonsen.
Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.
Så det var ikke dårlig.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.
Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.
F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.
Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.
Så faren min var ignorant.
Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.
Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.
Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.
(For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).
Dette var vel da jeg var 13-14 år.
Noe sånt.
Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.
Så ropte faren min, at katta var på verandaen.
Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.
Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?
For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.
Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.
Men men.
Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).
Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.
Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.
Det hørtes rart ut, syntes jeg.
Men men.
Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.
Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.
For å være forferdelige mot meg.
Noe sånt?
Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.
At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.
For å ødelegge for livet mitt.
Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.
Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.
At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?
Er det dette som foregår.
Hva vet jeg.
Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.
Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.
Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.
Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.
Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.
Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.
Er det dette som foregår, lurer jeg.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.
Så den var nesten som mitt barn.
For den var så knytta til meg.
At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.
Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.
Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.
For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.
Så jeg kunne ta meg litt av den katta.
Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.
Hva vet jeg.
De mangla kanskje litt empati.
Hva vet jeg.
Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.
Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.
Så Susi var hos meg da.
Så sånn var det.
Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.
Og gjort julehandel, for det var juleferie.
Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.
Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.
Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.
For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.
Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.
Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.
Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.
Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.
Den virka nesten forstyrra.
Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.
Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.
Noe sånt.
Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.
Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.
Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.
Som jeg akkurat skulle til å gi den.
Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.
Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.
Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.
Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.
Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.
Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.
Eller hvordan jeg skal forklare det.
Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.
Jeg prøvde å lete etter katta lenge.
Men jeg fant ikke katta noen steder.
Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.
Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.
Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.
Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.
Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.
Og så vel sur ut, da sikkert.
For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.
Men men.
Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.
Den var ikke mye sammen med andre katter.
Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.
For jeg tok den med dit, en helg.
Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.
Sa Fru Landhjem.
Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.
Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.
Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.
Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.
Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.
Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.
(For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.
Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.
Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.
Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.
Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.
Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.
Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.
Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.
Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.
Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.
Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.
Så sånn var det).
Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.
Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.
Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.
For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.
Så det er vel ikke helt umulig.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer NHI:
PS 3.
Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.
For studielånet strakk ikke til.
Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.
Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.
Og det var snakk om ikke-røykere.
(Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.
Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.
Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).
Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.
Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).
Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.
For hu var gammel, og fulgte med på alt da.
Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.
Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.
Hu var venninne av Haldis.
Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.
Men der, så hadde de loddtrekning.
Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.
Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.
Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.
Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.
For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.
Men det gikk i glemmeboka.
Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.
Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.
Men da involverte jo faren min og Solveig seg.
Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.
At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.
Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.
For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.
Mange hundre kroner, hver uke.
Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.
Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.
Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.
Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.
For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.
Så da var det jo bare 3.000 igjen.
Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.
Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.
De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.
Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.
For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.
Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.
Jeg måtte dele soverom med søstra mi.
Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.
Så det ble i såfall i stua til Ågot.
Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.
Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.
Så Ågot var et uromoment, for meg.
Men det var jo hennes hus.
Så dette var faren min sin feil.
Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?
Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?
Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.
Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.
Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.
Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.
Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.
(Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).
Og faren min og Solveig tulla.
Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.
Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).
Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.
Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.
Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.
Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.
Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.
Og da hadde hu Gøril jobba.
Men dem skulle noe.
Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.
For jeg fikk ikke haik.
Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.
Jeg var ikke helt meg selv da.
Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.
Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.
Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.
For jeg hadde hørt mye rart om faren min.
Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.
Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.
(Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.
De spurte meg, hva jeg ville gjøre.
Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.
Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.
Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.
For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.
Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.
Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.
For jeg ble så skuffet over faren min.
Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.
De lurte bare på hva jeg ville gjøre.
Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.
Men men).
For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.
Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.
Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.
Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.
Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.
Men men.
Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.
En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.
Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.
Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.
Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.
Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.
Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.
Enda vi gikk på datalinja.
Så det var jo helt tragisk.
Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.
Men det var ikke noe.
Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.
For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.
Det var ikke noe, og ikke noe mer.
Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.
Annet enn enstavelsesord, osv.
Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.
Eller ‘mafian’, eller hvem vet.
Vi får se.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.
Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.
Så sånn var det.
Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.
(Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.
(Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.
Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).
Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.
Så sånn var det).
Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.
Men det stemte jo ikke.
Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.
Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.
(Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).
Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.
Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.
71-bussen.
Som kanskje tok 10-15 minutter.
Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.
Hun tålte ikke matlukt.
Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.
Så var jeg veldig sulten, ofte.
Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.
Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.
For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.
For data var jo ikke så artig egentlig da.
Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.
For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.
I 20-25 minutter kanskje.
Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.
Og der var det ganske fint.
Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.
Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.
Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.
Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.
Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.
Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.
Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.
For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.
Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?
Både narkotika og Blitz.
Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.
Men men.
Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.
Så de ødela litt for meg, vil jeg si.
Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.
Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.
Det var jo helt latterlig.
Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.
Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.
Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.
Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.
Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.
Det er nok ikke umulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Jeg jobba jo heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren 1989.
Og den butikken var kanskje like billig da.
Det er mulig.
I det skoleåret, som jeg nettopp var ferdig med da, så hadde jeg jo en klassekamerat, som het Magne Winnem.
Som dro meg med på dansketurer osv.
Og han, han jobba ved siden av skolen, på Rimi i Asker.
Og jeg var og så i den butikken en gang, jeg og noen andre fra klassen vel, en gang vi satt på med Magne Winnem vel.
Og jeg var ikke så imponert.
Men så var jeg litt vant med CC Matsenter og sånn da, som var et ganske bra supermarked.
Men jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Rimi egentlig.
Men Rimi Asker, var jo bra, til å være en Rimi.
Til å være en budsjettbutikk.
Men ikke til å være en matbutikk.
Da var jo f.eks. CC Matsenter bedre, vil jeg si.
Men Winnem var så stolt av butikken.
Men jeg så bare en ganske liten Rimi-butikk.
Så jeg syntes ikke det var så mye å skryte av.
Og jeg hadde vel bare vært i en Rimi butikk, før dette, og det var den i Ås.
En del år før dette.
Og da het det Rimi 500, eller noe sånt.
Og det var en veldig kjedelig butikk, med nesten ikke noe godteri i.
Så sånn var det.
Og grunnen til at jeg ikke kjente til butikkjeden Rimi.
(Matbutikk-kjeder, var ikke så vanlige, på 70 og 80-tallet.
Det var mye enkeltstående butikker osv.
Bortsett fra Samvirkelagene da.
Så sånn var det).
Grunnen var, så jeg nå, at Rimi-butikkene, de spredde seg fra Oslo og utover.
Så Rimi de var i Oslo og Akershus.
De hadde ikke kommet fram til Buskerud og Vestfold, i 1989.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 2.
Jeg skrev ovenfor, at den første Rimi-butikken jeg var i, var Rimi 500 i Ås.
Men jeg må ha blanda det.
For onkelen min Runar, han jobba som tannlege i Ås.
Men de bodde ved Vestby.
Så dette må ha vært en gang jeg var med kona hans, tante Inger, og fetteren min Ove og dem, til Vestby, antagelig.
(En gang jeg har vært på besøk hos dem, i Vestby eller Son, som de flytta til seinere).
Så Rimi 500 Vestby, var nok antagelig den første Rimi-butikken jeg var i da.
Ganske tidlig på 80-tallet.
Og som jeg syntes var en kjedelig butikk da.
Som jeg gikk ut av, uten å kjøpe noe vel.
De hadde vel noen sånne sjokoladeblokker med gjennomsiktig plast rundt, eller noe, ved kassa vel.
Men ellers var det ikke noe som frista.
Mye papp og sånn.
Men men, jeg var jo ikke vant med de Rimi-butikkene så.
Kanskje det var derfor.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Man kan også se det, på det nest øverste bildet, ovenfor.
At den første Rimi butikken, som jeg var butikksjef i, Rimi Nylænde.
Det var en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig, å ha vært butikksjef i en av de første Rimi-ene.
Men men.
Og Rimi Karlsrud, hvor min klassekamerat fra Gjerdes VGS., i Drammen, var butikksjef, (noen år før jeg ble butikksjef), det var også en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig.
Så det var kanskje litt rart, at ICA nå har solgt begge disse butikkene.
Rimi Nylænde er nå Bunnpris, har jeg sett på Google Maps.
Og Rimi Karlsrud er nå Kiwi.
Så sånn er det.
Så det var kanskje litt rart, at ICA/Rimi har solgt de butikkene.
For de burde vel være ganske A4 å drive vel.
Men men, det er mulig jeg tar feil.
Det er mulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.
Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.
Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.
De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.
Runar jobbet som tannlege i Ås.
Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.
Så sånn var det.
Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.
Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.
Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.
Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.
Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.
Men jeg fikk også plikter.
I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.
Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.
Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.
Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.
Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.
Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).
Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).
Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.
Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.
Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.
Og fordi det var så stressende å bo der.
Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.
Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.
Og morfaren min, han var ikke så grei heller.
En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.
Så spurte jeg om å få barnetime-godt.
Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.
Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.
Også kunne jeg velge en sjokolade da.
Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.
Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.
Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.
(Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.
Men men).
Noe sånt.
Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?
Det var merkelig.
Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.
Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.
(Som oftest bare var reklameplakater.
Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).
Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.
Noe sånt.
(Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.
Men men).
Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.
Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.
Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.
Og vi måtte rydde rommene våre.
Så jeg var vant til å ha plikter.
Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.
Men men.
Mer da.
Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.
Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.
Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.
Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.
Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.
Noe av det.
Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.
Som bare skulle brukes i nødsfall.
Det lå i kjelleren til Ågot.
Men men.
Mer da.
Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.
Det var vel fra jeg var ni år vel.
Og da ville jeg få en is og en brus.
Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.
(Faren min hadde en svær amerikaner.
En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.
Og lignende, og andre, biler seinere).
Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.
Etter at vi var ferdig å levere sengene.
Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.
Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.
Det var mest rutinearbeid.
Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.
Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.
Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.
For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.
Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.
Enda jeg spiste middag hos Ågot.
Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.
Og brød og juice og sånn da.
Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.
Men men.
Det var en veldig stor overgang for meg.
For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.
Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.
Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.
(Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.
Men men).
Så sånn var det.
Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.
Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.
For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.
Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.
Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.
Hvis jeg husker det riktig.
Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.
(Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).
(Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.
Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.
Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.
Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.
Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.
Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.
Faren min kjente masse folk, damer også.
Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.
Så sånn var det.
Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.
Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.
Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.
Og vel også Petter og Christian Grønli.
Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.
Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.
Men men.
Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.
Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.
Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.
Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.
Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?
For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.
Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.
Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.
Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.
De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.
Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.
Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.
Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.
En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.
Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.
Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.
Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.
Og halve trynet hans var brannskada.
Så sånn var det.
Så det var ikke så artig.
Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.
Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.
Så det var ikke så artig.
Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.
Og det ikke var lykt der.
Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.
(En på lag 2 da).
(På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.
En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).
For da rant rødspriten ut på bakken.
Og jeg måtte trampe på flammene.
Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.
For det var bekkmørkt i teltet.
Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.
Hva vet jeg.
Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.
Jeg tror det kan ha vært noe plott.
Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.
Og ikke lå det vann ved primusen heller.
(Som det vel også skulle ha vært).
Så det var kaos i det teltet.
For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.
Og som ikke hadde kontrollen da.
Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.
Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.
Men skolissene på støvla mine brant opp da.
Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.
Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.
(For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.
Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.
Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.
Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.
Og begynte å lage vannsenger.
Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.
Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.
Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.
(Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).
Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.
For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.
Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.
Og etterhvert slutta de også med køyesenger.
Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 26, 2010 at 1:16 PM | |
|
To: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no> | ||
| ||
PS.
Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.
Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.
Så han stolte ikke på journalister.
(Og han stolte heller ikke på leger, forresten.
Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.
Han skydde leger da.
Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.
Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).
Så sånn var det.
Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.
For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.
Så sånn var det.
Tilbake til artikkelen ovenfor.
Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.
Men det var stort.
Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).
(Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.
(Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).
Og det er mulig at det var kjeller og.
Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.
Men jeg var aldri i noe kjeller der.
Men om det var noe lem i gulvet der?
I peisestua/gangen der liksom.
Var det sånn det var?
Hm.
Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.
Men men.
Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.
Hvis ikke tre.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).
Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.
(Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.
For også noen trær skygga for innsikten fra veien.
Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).
Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.
De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.
Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.
Det syntes jeg hørtes rart ut.
(Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.
Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.
Det her var på andre halvdel av 70-tallet.
Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.
Eller om hu parkerte på sida av veien der.
Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.
Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.
Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.
Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.
Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.
Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.
Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.
Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!
Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.
(Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.
Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.
Vi også frøys vel nesten.
Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.
Men mora mi tok det nok værst tror jeg.
Det var ihvertfall sånn det virka for meg.
Men men).
Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.
Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.
Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.
At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.
(Tror jeg ihvertfall at han kunne).
Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.
(Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.
Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.
Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.
Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.
Men men.
Det syntes jeg ikke var noe artig.
Da ville jeg klage.
Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.
Og ikke bry seg om at jeg klagde.
Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.
Ikke så veldig digg/artig.
Men men).
For bestefar Johannes da antagelig.
Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.
Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.
For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.
Like før jul 1977.
Da jeg gikk i første klasse.
Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.
Noe jeg gjorde.
Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.
På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.
Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.
(Noe jeg måtte gjøre.
For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.
Og også ganske sint vel.
Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.
På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.
Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.
Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.
Ihvertfall ikke langt unna.
Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.
Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.
Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.
Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.
Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.
Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.
Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.).
For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.
Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.
Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.
Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.
Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.
Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.
(Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).
Men men.
Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.
Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.
Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.
For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).
Men han hadde kanskje en grunn.
Han grunna kanskje på noe.
Hva vet jeg.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.
Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.
Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.
(Enda mora mi var med.
Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.
(Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.
Som hun noen ganger gjorde.
Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.
Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.
Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.
For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.
Som så kanskje litt artig ut på coveret.
Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.
Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.
Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.
Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.
At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.
Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.
Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.
For da hadde vi nok allerede sett den på kino.
Enten i Svelvik, eller i Drammen.
Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.
Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.
Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.
Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.
Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.
Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.
I video-butikken.
Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.
Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.
Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.
Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Enda jeg bare var ni år.
For faren min lot meg ha video da.
Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.
Men det var jeg som brukte den da.
Men men.
Så sånn var det).
For Ingeborg hadde ikke video da.
Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).
Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.
At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.
Så det ble jo først bare tull.
Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.
Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.
Men men.
Også står det at bestemor var ‘blid’.
Nei, hun var aldri blid.
Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.
Men ihverfall aldri bare vanlig blid.
Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.
Nei, det var hu aldri mener jeg.
Ikke bare blid, ihvertfall.
Blid og skrålete kanskje.
På sitt beste.
Men ikke bare ‘blid’.
Nei, den kjøper jeg nok ikke.
Dessverre, Aftenposten.
Mer da.
Ja det får være.
Men likevel.
Så mye feil!
Hvem er det som har skrevet det mølet her da?
Det får jeg prøve å finne ut mer om.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh
Erik Ribsskog
PS.
Hun Solveig Rasmussen, som bor på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.
Hun kjente også Christell sin far, Oddbjørn Humblen, fra Ålesund.
Husker jeg fra en gang, når jeg var med faren min inn til Oslo.
Så fikk vi ikke gå inn hos hun Solveig.
Andre enn Haldis.
Siden han Oddbjørn Humblen, var der.
Jeg og søstra mi vel og faren min, måtte sitte i bilen.
Hvis det ikke var Christell da.
Men det ville vel vært litt rart, hvis Christell hadde måttet sitte i bilen.
Jeg maste litt da, for jeg var litt utålmodig, som ungdom.
Og da gikk faren min inn der.
Og da grein Haldis, da hu kom ut i bilen seinere, for det fikk ikke faren min lov til da, skjønte jeg.
Å gå inn hos Solveig mens han Oddbjørn Humblen, faren til Christell og faren til Bjørn Humblen i Johanitterordenen, (tidligere ihvertfall), var der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Da jeg var i bryllupet til Hege og Jan Snoghøj, sommeren år 2000 vel.
Som søstra mi dro meg med på.
Oppe i Geilo.
Så satt søstra mi og hennes sønn Daniel, på med meg da, i min, (ganske gamle), Ford Sierra, opp til Geilo, på fredagen.
Så på søndagen, så maste søstra mi igjen.
Denne gangen om at Solveig måtte få sitte på til Oslo.
Jeg syntes ikke jeg kunne si nei til det.
Så jeg har også hatt Solveig Rasmussen, telegrafisten på Scandinavian Star, som passasjer i bilen min, fra Geilo til Oslo, sommeren år 2000, var det vel, faktisk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Min fars stedatter Christell, hun var forresten sånn, at hu pleide å være på ferie hos Solveig, om sommerne, som ung pike.
Men, så plutselig ville hun ikke det lengre, når hun begynte å nærme seg tenårene.
For Solveig hadde visst tannpasta på badet, som hadde gått ut på dato, husker jeg at Christell klagde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 4.
Min far, Arne Mogan Olsen, han prata jeg med, på telefon, her fra Liverpool, i forbindelse med noe arv, etter hans onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, og hans bror Otto Bergstø, som døde da, på slutten av 2005 vel.
Og faren min ville ikke ha den arven, av en eller annen grunn.
Men ga den videre til meg og min søster, av en eller annen grunn.
Og da sa faren min, at Bill Gates, han pleide å besøke naboen til Solveig.
Uten om jeg vet om det var tull da.
Faren min drikker jo for mye, som Christian Grønli sa, på bloggen, for noen uker siden.
(Selv om jeg ikke har mer med hverken Christian Grønli eller faren min å gjøre lengre nå.
Bare for å få med om det og).
Jeg fortalte jo faren min at jeg jobba for Microsoft.
For jeg trodde ikke at han hadde hørt om Bertelsmann.
Men men.
(Jeg jobba jo på Bertelsmann Arvato’s Microsoft Scandinavian Product Activation).
Så faren min trodde kanskje at den jobben var finere enn den egentlig var.
Jeg turte jo ikke å si det, at jeg bare tjente sånn seks pund i timen, (ca. 60 norske kroner i timen).
Og det med at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, det drøyde jeg litt med å nevne.
For sånt er ikke alltid så lett å forklare om.
(Jeg vet jo ikke hvem den ‘mafian’ er engang).
Så det faren min sa om Bill Gates, det veit jeg ikke om stemmer.
Jeg skulle vel egentlig ikke si det videre.
Men jeg tar det med likevel, siden jeg skriver om alt mulig som har skjedd så.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og den gangen, som jeg og Solveig Rasmussen, og søstra mi Pia, og hennes sønn Daniel.
Da vi kjørte ned fra bryllupet til Hege og Jan Snoghøj, på Geilo.
Så, plutselig, like før Drammen, så begynte søstra mi å ‘gure’, eller ‘loke’, eller hva man skal kalle det.
Hu ville at jeg skulle stoppe på en bensinstasjon.
Som var skilta fra veien, mellom Hønefoss vel, og Drammen.
Ganske like før Drammen, var det vel.
Så kjørte jeg av veien da, og stoppa på bensinstasjonen.
Så skulle ikke søstra mi ha noe.
Hu sa at jeg skulle kjøpe det jeg ville ha.
Men jeg hadde jo ikke lyst på noe spesielt.
Så jeg gikk forfjamset inn på bensinstasjonen.
Men den var helt tom, og dama i kassa så litt stygt på meg vel.
Men jeg hadde jo egentlig ikke lyst på noe der.
Så jeg bare snudde og gikk tilbake til bilen.
Og kjørte ut mot den riksveien igjen da, var det vel det heter.
Så så jeg plutselig en grønn BMW, da jeg kjørte ut fra den bensinstasjonen, og mot riksveien igjen da.
(Eller om det var da jeg gikk fra bensinstasjonen, og bort til bilen igjen).
Men den så ikke søstra mi.
Hva er rart med en grønn BMW, lurer kanskje folk.
Jo, Christells svenske samboer, (nå ektemann), hva heter han da.
Søren da.
Mathias, tror jeg det var.
Han driver noe hageselskap i Stockholm, hvis han ikke har flytta det til Norge nå da.
Det har han vel kanskje antagelig.
Søstra mi sa at han hadde en ulykke, og fikk en sånn gressklipper-traktor, over seg, eller noe.
Og på veien opp til Geilo, så fortalte søstra mi at Nina Monsen hadde dødd.
(At hu hadde tatt selvmord).
Venninne av Christell, og bekjent av meg og, fra Bergeråsen, fra begynnelsen av 80-tallet da.
Men men.
Så sånn som jeg så det, så var det han Mathias sin BMW.
Som vel kjørte før oss, tror jeg.
Eller om han tok oss igjen.
Det var spesielt.
Det var to spesielle ting, på en gang.
Søstra mi ville at jeg skulle stoppe på bensinstasjonen, men hu skulle ikke ha noe der.
Det var jo veldig spesielt.
Og en bil som jeg syntes ligna på BMW-en til Christell og Mathias, dukka opp, for å så vel å snu, og kjøre vekk fra bensinstasjonen.
Men søstra mi så ikke den bilen.
Så tre rare ting, det var spesielt.
Det går jo ikke ann det, ifølge reklamen.
Så da var vel det ganske rart.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, måtte jo bytte, da vi var på språkreise, i Brighton, med EF, sommeren 1988.
Og jeg måtte også bytte, da jeg var på språkreise med STS, i Brighton, sommeren 1985.
Men sommeren 1986, da jeg var på språkreise, med EF, i Weymouth, da måtte jeg ikke bytte.
Og sommeren 1987, da var jeg ikke i England, da var jeg og besøkte tanta mi i Sveits, Ellen Savoldelli, sammen med søstra mi Pia, og da måtte jeg ikke bytte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
