PS.
PS 2.
Ovenfor, så kan man se det, at min morfar, Johannes Ribsskog, (for det var nok han som skrev det ovenfor, vil jeg tippe), ikke var kristen.
Eller, han kritiserte fanatiske religiøse.
Så jeg tror nok ikke at min morfar var i Johanitterordenen, selv om han het Johannes.
Tror jeg ihvertfall.
Bare noe jeg tenkte på.
Og min morfar gikk jo på latin-linjen, da han tok artium, så han lærte kanskje om sånne helgener osv., da han leste latin?
Man kan vel lure ihvertfall.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
PS 4.
Jeg husker at bestemor og bestefar, de nevnte den nattergalen.
Jeg husker også bringebærene i hagen, og bekken som min morfar bygget en fin, buet trebro over.
Så hele hagen ble finere og finere år for år vel.
Så han dyrka ikke bare blomster, han bygde også bro og de hadde et sted å sitte, med tremøbler, et stykke opp i hagen.
I tillegg til utenfor huset, hvor det også var møbler, og de fleste måltidene, ble spist utendørs, om sommeren.
Ihvertfall måltider som frokost og lunsj, husker jeg fra den sommeren søsteren min og jeg, (og katten Kitty), var der, sommeren 1983.
Det var havregrøt, med rosiner, om morgenen.
Og det smakte ikke så værst som frokost.
Og så var det lunsj.
Og middag og kveldsmat.
Men katten Kitty ble nervøs, for min mormor var litt sånn, at hun maste mye.
Og jeg tror ikke jeg fikk lov å tømme sandkassa til katten.
Så det stinka etterhvert kattepiss, inne på det gamle rommet til Martin, hvor jeg og Kitty bodde, (for jeg hadde mistet tre katter, i årene før, på Bergeråsen, så jeg ville ikke miste den katten Kitty, for jeg bodde jo alene, så jeg gikk inn i sorg, mer eller mindre, hver gang en katt forsvant.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, jeg husker også de bringebærene.
Det var fra da jeg var sånn 5-6 år kanskje.
Min mormor var ikke så flink til å rense de bærene.
Så det fløt en mark, eller to, rundt i min porsjon med bringebær og fløte.
Som var desserten, etter en omstendelig middag, (som vanlig hos min mors foreldre i Nevlunghavn), hvor min mormor ville klage på den minste ting, som jeg og min søster gjorde feil, under middagen.
Som kanskje var vanlig i generalfamilier i Danmark?
Min mormors mor, var jo datter av en (øverstkommanderende) general, ved navn Anders Gjedde Nyholm.
Men men.
Så da klagde jeg vel da, på marken.
Men da ville bestemor Ingeborg bli sur da, og si at jeg ikke hadde bordskikk.
La hun marken oppi min porsjon med bringebær med vilje?
Det var en hvit mark, på ca. en centimeter, hvis jeg husker riktig.
Så matlaging var kanskje ikke min mormors sterkeste side.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mer da.
Jo, senere har jeg jo også vært hos bestemor Ingeborg, i Stavern og i det andre huset, (den kommunale eldreboligen), om somrene.
Og en gang skulle vi spise jordbær.
Og da delte de opp jordbærene, og lot de ligge en stund, før måltidet.
Det var min mormor, og min søster Pia.
Så spurte jeg hvorfor de delte opp bærene.
Så svarte de ikke.
Men men.
Så de er ikke så flinke til å snakke, disse i min mors familie.
Så kanskje disse også var fra neandertalerne?
Hvem vet.
Vi får se om det her er mulig å finne ut.
Vi får se.
PS 5.
Her kan man se at den nattegalen i Nevlunghavn, var tema lenge.
Dette er fra våren, året før, 1979, som var det året jeg flytta til faren min på Bergeråsen, på høsten, noen måneder etter at dette leserinnlegget ble trykket:
PS 6.
Så jeg synes nok at bestefar Johannes, (for det var nok han som hadde skrevet en del av det leserinnlegget ovenfor), viste litt sånne Noah-tendenser, (ovenfor den nattergalen), i den artikkelen.
Så jeg lurer på om ikke det er sånn, at min morfars mor, Helga Dørumsgaard, var etter Noah.
(Som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger tidligere).
Og hvis det stemmer, det som står i et PS ovenfor der.
At nattergalen, plutselig dukket opp hundre meter, eller ‘skritt’, fra huset deres.
Så var det kanskje sånn, at nattergalen syntes at bestefar Johannes var morsom.
Jeg husker at min stesøster Christell en gang.
(Det sommeren etter at jeg var ferdig med militæret).
Hun bodde da i Oslo, og passet på en dyr kakadue, for en eller annen, som jeg ikke viste hvem var.
En sånn kakadue var visst verdt 50.000, eller noe.
Og den fuglen var så bortskjemt.
Sikkert fordi den var så verdifull.
Så jeg tok og holdt den opp ned og sånn, for å få den til å skjerpe seg.
Man kunne merke at den hadde en hjerne, den kakaduen, syntes jeg.
Men den plagde meg hele tida da.
Min stesøster lot den ikke være i buret sitt, men lot den fly omkring.
Og til slutt så gikk den kakadua rundt og leita etter meg.
Så sa søstra mi, til kakadua, at ‘Erik er der inne han’.
For hun trodde at kakadua leita etter meg.
Den var ikke helt god, den kakadua.
For den begynte å hakke på beltet mitt.
Og jeg trodde ikke at den gjorde noe skade da.
Det var mens det satt mange unge voksne der, på min stesøsters alder, (som da var ca. 20-21 år vel).
Og da hakka kakadua i beltet mitt, så det ble ødelagt.
Den kakadua hakka gjennom belte, så det nesten hadde gått av, når jeg skjønte hva kakadua egentlig holdt på med.
Jeg fulgte med på samtalen rundt bordet da, og trodde ikke at den kakaduen kunne gjøre så mye skade.
Men men.
Og seinere, så hørte jeg fra min søster vel.
At hun pene, blonde venninna til Christell, (som var hos Christell, i Oslo, et par ganger vel, den sommeren, som jeg også var der. Uten at jeg husker hva hun heter), hadde dratt nordover, eller noe.
Og enda seinere vel, at den kakadua hadde blitt sinnsyk.
(Sa hun mens hun smilte litt vel).
Uten at jeg vet hva hun mente med det.
Men kanskje den hadde hakket istykker noe den ikke skulle ha hakket istykker, tenkte jeg da.
Hakket den av tissen på sin eier, kanskje, mens han sov, eller noe?
Jeg lurte litt på om det kunne ha vært noe sånt.
For det er vel ikke vanlig at man sier at en fugl har blitt sinnsyk.
Så da var det kanskje noe spesielt som hadde skjedd, tenkte jeg.
Den virka ikke så trygg å la fly ut av buret sitt, ihvertfall, den kakedua.
Den hadde ikke jeg turt å hatt, for å si det sånn.
Plutselig våkner man en morgen, etter at man har glemt å lukke kakedua inn i buret sitt om natten.
Også viser det seg at kakedua, (til 50.000), har hakket av en tissen ens, i løpet av natta.
(På samme måten som den fuglen nesten hakket beltet mitt i to deler.
Et belte som vel var av lær, så det ville vært litt vanskelig å skjære over, f.eks., tror jeg).
Så den kakedua som Christell passa på.
Den var nok litt farlig.
Den hadde et farlig skarpt nebb, vil jeg si.
Så en liten advarsel mot å ha sånne fugler.
(Uten at jeg vet hva som egentlig skjedde, siden søstra mi sa at den fuglen hadde blitt sinnsyk).
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
