johncons

Stikkord: Aftenpostens tekstarkiv

  • Her er han fabrikkeier Jebsen, som min farmor og farfar jobbet for, på Berger

    fabrikkeier berger

    fabrikkeier 2

    PS.

    Også skjedde jo det, under krigen.

    At en sånn ‘Jebsen-høvding’.

    (Antagelig sønnen til han på bildet ovenfor).

    Bestilte dram fra polet i Drammen, på rasjoneringskortet, til farmora mi.

    Så endte det med at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, tok med seg flaska ned til ‘n Ola.

    Og drakk opp flaska da.

    Og faren min og Håkon, har mørkt hår, og Runar, den yngste broren, har lyst hår.

    Kanskje faren min og Håkon, (som ble født under krigen, eller like etter), er sønnene til Jebsen?

    For dem har liksom sånne ‘firkanta’ huer, som Jebsen hadde.

    Også kanskje farfaren min, er faren til Runar.

    Ikke godt å si gitt.

    Men man kan vel lure ihvertfall.

    Det var vel en grunn til at farmora mi fortalte meg den historia om spritflaska, fra polet i Drammen, under krigen.

    Hvem vet.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så han på bildet er nok oldefaren min da.

    F*en alts.

    Men men.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se at min grandtante, Dagny Ribsskog Holmsen, giftet seg for andre gang, i 1977, på sine eldre dager. Den nye ektemannen døde året etter

    giftet seg for andre gang

    PS.

    Mora mi var så glad i After Eight, forresten, på 70-tallet, ihvertfall.

    Kanskje fordi hun hadde vært i England?

    After Eight, ihvertfall dobbelt-esken, var også vanlig gave å gi, for gjester, som kom på middag f.eks., husker jeg, på 70-tallet.

    En gang, så hadde min mor, Karen Ribsskog, og min stefar, Arne Thomassen, gjester, på hytta ute i Brunlanes, (som ikke står som min adresse hos Folkeregisteret, for noen tulla med bosted-adressene mine, hos Folkeregisteret).

    Og da husker jeg det, at på søndagsmorgenen, så stod det en sånn stor eske med After Eight der.

    Som det fortsatt var sjokolader igjen i.

    Så da husker jeg at jeg spiste noen av de sjokoladene da.

    (For mora vår, ga oss nesten aldri godteri, så ihvertfall jeg, var nesten alltid godtesyk.

    For når jeg og søstra mi var hos faren vår, så fikk vi alltid mye godteri da.

    Men på den hytta i Brunlanes, så var det langt unna alt som het butikker osv., så det var ganske kjedelig å bo der, må jeg innrømme.

    Det var på et kjedelig hyttefelt, langs en vei, som gikk innover i skogen, så det var ikke engang en artig bondegård, som man kunne gå å se på der, engang.

    Sånn som det var ute i Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde før vi flytta til Storgata i Østre Halsen, hvor vi bodde før vi flytta til den hytta i Brunlanes da.

    Så det var nesten sånn, at man huska hver gang noen hadde med en eske sjokolade dit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Før mora mi og stefaren min stod opp.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var jo også et annet rart dødsfall linket til hun Dagny Ribsskog Holmsen.

    Hennes datter, var jo min fadder, Annikken (aka. Anna) Holmsen, som nå bor i Sverige.

    Og hu sa det, at en gang, som hennes mor, skulle besøke min mormor og morfar, i Nevlunghavn.

    (For de traff hverandre veldig sjelden, visstnok, på den her tida).

    Så ringte min morfar og sa det, at ‘det har skjedd noe’.

    Og da hadde onkel Martin kjørt ut, med motorsykkel, ved Berger-kafeen, og han som satt bakpå, døde.

    Så da ble det besøket avlyst da.

    Kanskje Dagny Ribsskog Holmsen, var i noe rart nettverk?

    Og egentlig ikke ønsket å besøke min morfar?

    Så fikk hun, (eller det nettverket da), arrangert en dødsulykke, som involverte min morfars sønn, Martin, på Berger, (hvor min far er fra).

    På 70-tallet da.

    Like før jeg flyttet til Berger vel.

    Kan det ha vært dette som har skjedd?

    Vi får se om dette er mulig å finne ut.

    Vi får se.

  • Fram ble kretsmestere i Vestfold, i 1934, etter å ha slått Berger i finalen. Jeg lurer på om jeg er den eneste som har spilt på begge de to lagene?

    fram ble kretsmestere

    PS.

    For jeg spilte en kamp for Fram, i 1978/79-sesongen.

    For knøtte-laget, eller noe, i Farrishallen, var det vel.

    Før jeg flyttet til Berger, og begynte å spille fotball for Berger IL, etterhvert.

    Fra knøtte-laget til og med guttelaget, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her kan man se at Berger, (hvor jeg spilte), var gode i fotball, i gamle dager. Bullen-familien fra England, var med, under navnet ‘Bulin’

    bullen var med på berger

    PS.

    Han R. Edvardsen på midtbanen, det er sikkert bestefaren til han Roger Edvardsen, som dreiv å mobba meg.

    (Som jeg har skrevet om på bloggen).

    Jeg synes ikke han Roger Edvardsen var så god til å spille fotball, egentlig.

    Han var vel mest opptatt av å mobbe meg osv.

    En gang tror jeg han stjal en skinnjakke faren min hadde kjøpt til meg i Sverige og, mens jeg spilte fotball på Berger skole.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min grandonkel, Øyvin Ribsskog, har visst spilt sjakk med Trotskij

    sjakk 1

    sjakk 2

    PS.

    Man kan se at han grandonkelen min, han hadde skrevet noe om finner osv.

    Og jeg husker fra like etter at jeg flyttet til faren min.

    At han snakka litt sånn truende, (til min farmor, mens jeg var der), om ikke min farmor hadde noe slekt fra Finnskogene osv.

    At den og den var Finnskogen.

    Så kanskje det er finnene som tuller?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her ser man at onkel Martin giftet seg med Ann Kjerulf Hansen, i 1980, på Sætre i Hurum, (hvor min mors foreldre bodde før de flyttet til Nevlunghavn)

    onkel martin giftet seg

    PS.

    Jeg og min søster Pia, vi dro og besøkte Martin og Ann en gang, i Hurum.

    Martin hadde vel kontaktet min far da.

    Og faren vår spurte oss om vi ville dra dit da.

    Noe sånt.

    Da bodde de i en hvit to-etasjes villa vel, og de hadde en hund, som var en engelsk setter, eller noe vel.

    Dette var vel i 1983, eller noe sånt vel.

    Og det var en TV-serie som alle syntes var så kul, som het ‘I ville Vesten’, eller noe lignende.

    Den TV-serien gikk på lørdagskveldene.

    Og den ble avbrutt av kveldsnytt, midt i, mener jeg å huske.

    Og da vi satt der på lørdagskvelden da.

    Så hadde Martin og Ann snakket om hvor lenge vi skulle få lov å være oppe og se på TV.

    (Vi var vel 12-13 år da, minst).

    Da skulle vi få lov å se på ‘I ville Vesten’, fram til Kveldsnytt.

    Men etter Kveldsnytt, så måtte vi gå og legge oss.

    Da protesterte jo jeg og søstra mi, for vi pleide alltid å se på den serien.

    Men det var den stilen der.

    Det var jo helt idiotisk, at vi bare skulle få se første halvdelen av den serien.

    Jeg bodde jo alene på Bergeråsen, på den tiden.

    Også kommer vi på besøk, til onkel Martin, så får vi bare se litt av den serien.

    Jeg og søstra mi måtte også være oppe hos ei som het Sylvia, på Bergeråsen, en lørdagskveld.

    For å holde henne med selskap.

    På omtrent denne tiden.

    Og da fikk vi lov å se hele serien.

    Før vi gikk hjem da.

    Sylvia sa at vi måtte ta på oss rare kostymer, for det pleide de å gjøre hos henne.

    Jeg fikk en skål med Pottifar potetgull.

    Vi fikk vel også brus.

    Og Sylvia drakk vel drinker.

    Martin og Ann hadde kjøpt smågodt, som lå i en skål.

    Eller, en dyp tallerken var det vel kanskje, (for det var ganske mye smågodt).

    Og det ville de ikke spise av selv, men sa at søstra mi og jeg kunne spise det.

    Etter at det hadde liggi i den skålen en dag eller to.

    Nå lurer jeg på om de hadde tulla med det godteriet.

    Vi var på Rødtangen på søndagen for å fiske eller bare se var det vel.

    Men vi var jo fra Berger, så vi hadde vært på både Rødtangen og Holmsbu flere ganger før.

    Ihvertfall jeg.

    Så det husker jeg som et masete besøk.

    Det var liksom som at Martin prøvde å kontrollere oss, når jeg tenker på det nå.

    Og vi var nok ganske tøffe, til å være i den alderen.

    Så Martin er nok ikke god å bryne seg på, tror jeg.

    Han er nok sånn at han vil kontrollere folk osv.

    Sånn som jeg også husker fra da jeg jobba for han og hun Grete Ingebrigtsen, på Løvås Gård, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Martin og Ann, de var gift fram til midten eller slutten av 80-tallet vel.

    De fikk ingen barn.

    Men Martin fikk senere en datter, (Liv Kristin), med ei som het Kari, som studerte kinesisk, ved Universitetet i Oslo.

    Hun var ganske lav.

    Så jeg tulla en gang med Martin, (da han var sammen med hu Kari, på slutten av 80-tallet vel), og sa at alle damene hans var så små.

    Jeg vet ikke hvor godt han tålte å høre det.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Men men.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Fler ‘petiter’ fra bestemor Ingeborg

    forventningens glede

    PS.

    de blinkende stjerners helgen

    PS 2.

    Ovenfor, så kan man se det, at min morfar, Johannes Ribsskog, (for det var nok han som skrev det ovenfor, vil jeg tippe), ikke var kristen.

    Eller, han kritiserte fanatiske religiøse.

    Så jeg tror nok ikke at min morfar var i Johanitterordenen, selv om han het Johannes.

    Tror jeg ihvertfall.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og min morfar gikk jo på latin-linjen, da han tok artium, så han lærte kanskje om sånne helgener osv., da han leste latin?

    Man kan vel lure ihvertfall.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    nattergal i nevlunghavn

    PS 4.

    Jeg husker at bestemor og bestefar, de nevnte den nattergalen.

    Jeg husker også bringebærene i hagen, og bekken som min morfar bygget en fin, buet trebro over.

    Så hele hagen ble finere og finere år for år vel.

    Så han dyrka ikke bare blomster, han bygde også bro og de hadde et sted å sitte, med tremøbler, et stykke opp i hagen.

    I tillegg til utenfor huset, hvor det også var møbler, og de fleste måltidene, ble spist utendørs, om sommeren.

    Ihvertfall måltider som frokost og lunsj, husker jeg fra den sommeren søsteren min og jeg, (og katten Kitty), var der, sommeren 1983.

    Det var havregrøt, med rosiner, om morgenen.

    Og det smakte ikke så værst som frokost.

    Og så var det lunsj.

    Og middag og kveldsmat.

    Men katten Kitty ble nervøs, for min mormor var litt sånn, at hun maste mye.

    Og jeg tror ikke jeg fikk lov å tømme sandkassa til katten.

    Så det stinka etterhvert kattepiss, inne på det gamle rommet til Martin, hvor jeg og Kitty bodde, (for jeg hadde mistet tre katter, i årene før, på Bergeråsen, så jeg ville ikke miste den katten Kitty, for jeg bodde jo alene, så jeg gikk inn i sorg, mer eller mindre, hver gang en katt forsvant.

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, jeg husker også de bringebærene.

    Det var fra da jeg var sånn 5-6 år kanskje.

    Min mormor var ikke så flink til å rense de bærene.

    Så det fløt en mark, eller to, rundt i min porsjon med bringebær og fløte.

    Som var desserten, etter en omstendelig middag, (som vanlig hos min mors foreldre i Nevlunghavn), hvor min mormor ville klage på den minste ting, som jeg og min søster gjorde feil, under middagen.

    Som kanskje var vanlig i generalfamilier i Danmark?

    Min mormors mor, var jo datter av en (øverstkommanderende) general, ved navn Anders Gjedde Nyholm.

    Men men.

    Så da klagde jeg vel da, på marken.

    Men da ville bestemor Ingeborg bli sur da, og si at jeg ikke hadde bordskikk.

    La hun marken oppi min porsjon med bringebær med vilje?

    Det var en hvit mark, på ca. en centimeter, hvis jeg husker riktig.

    Så matlaging var kanskje ikke min mormors sterkeste side.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mer da.

    Jo, senere har jeg jo også vært hos bestemor Ingeborg, i Stavern og i det andre huset, (den kommunale eldreboligen), om somrene.

    Og en gang skulle vi spise jordbær.

    Og da delte de opp jordbærene, og lot de ligge en stund, før måltidet.

    Det var min mormor, og min søster Pia.

    Så spurte jeg hvorfor de delte opp bærene.

    Så svarte de ikke.

    Men men.

    Så de er ikke så flinke til å snakke, disse i min mors familie.

    Så kanskje disse også var fra neandertalerne?

    Hvem vet.

    Vi får se om det her er mulig å finne ut.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her kan man se at den nattegalen i Nevlunghavn, var tema lenge.

    Dette er fra våren, året før, 1979, som var det året jeg flytta til faren min på Bergeråsen, på høsten, noen måneder etter at dette leserinnlegget ble trykket:

    nattergal 1979

    PS 6.

    Så jeg synes nok at bestefar Johannes, (for det var nok han som hadde skrevet en del av det leserinnlegget ovenfor), viste litt sånne Noah-tendenser, (ovenfor den nattergalen), i den artikkelen.

    Så jeg lurer på om ikke det er sånn, at min morfars mor, Helga Dørumsgaard, var etter Noah.

    (Som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger tidligere).

    Og hvis det stemmer, det som står i et PS ovenfor der.

    At nattergalen, plutselig dukket opp hundre meter, eller ‘skritt’, fra huset deres.

    Så var det kanskje sånn, at nattergalen syntes at bestefar Johannes var morsom.

    Jeg husker at min stesøster Christell en gang.

    (Det sommeren etter at jeg var ferdig med militæret).

    Hun bodde da i Oslo, og passet på en dyr kakadue, for en eller annen, som jeg ikke viste hvem var.

    En sånn kakadue var visst verdt 50.000, eller noe.

    Og den fuglen var så bortskjemt.

    Sikkert fordi den var så verdifull.

    Så jeg tok og holdt den opp ned og sånn, for å få den til å skjerpe seg.

    Man kunne merke at den hadde en hjerne, den kakaduen, syntes jeg.

    Men den plagde meg hele tida da.

    Min stesøster lot den ikke være i buret sitt, men lot den fly omkring.

    Og til slutt så gikk den kakadua rundt og leita etter meg.

    Så sa søstra mi, til kakadua, at ‘Erik er der inne han’.

    For hun trodde at kakadua leita etter meg.

    Den var ikke helt god, den kakadua.

    For den begynte å hakke på beltet mitt.

    Og jeg trodde ikke at den gjorde noe skade da.

    Det var mens det satt mange unge voksne der, på min stesøsters alder, (som da var ca. 20-21 år vel).

    Og da hakka kakadua i beltet mitt, så det ble ødelagt.

    Den kakadua hakka gjennom belte, så det nesten hadde gått av, når jeg skjønte hva kakadua egentlig holdt på med.

    Jeg fulgte med på samtalen rundt bordet da, og trodde ikke at den kakaduen kunne gjøre så mye skade.

    Men men.

    Og seinere, så hørte jeg fra min søster vel.

    At hun pene, blonde venninna til Christell, (som var hos Christell, i Oslo, et par ganger vel, den sommeren, som jeg også var der. Uten at jeg husker hva hun heter), hadde dratt nordover, eller noe.

    Og enda seinere vel, at den kakadua hadde blitt sinnsyk.

    (Sa hun mens hun smilte litt vel).

    Uten at jeg vet hva hun mente med det.

    Men kanskje den hadde hakket istykker noe den ikke skulle ha hakket istykker, tenkte jeg da.

    Hakket den av tissen på sin eier, kanskje, mens han sov, eller noe?

    Jeg lurte litt på om det kunne ha vært noe sånt.

    For det er vel ikke vanlig at man sier at en fugl har blitt sinnsyk.

    Så da var det kanskje noe spesielt som hadde skjedd, tenkte jeg.

    Den virka ikke så trygg å la fly ut av buret sitt, ihvertfall, den kakedua.

    Den hadde ikke jeg turt å hatt, for å si det sånn.

    Plutselig våkner man en morgen, etter at man har glemt å lukke kakedua inn i buret sitt om natten.

    Også viser det seg at kakedua, (til 50.000), har hakket av en tissen ens, i løpet av natta.

    (På samme måten som den fuglen nesten hakket beltet mitt i to deler.

    Et belte som vel var av lær, så det ville vært litt vanskelig å skjære over, f.eks., tror jeg).

    Så den kakedua som Christell passa på.

    Den var nok litt farlig.

    Den hadde et farlig skarpt nebb, vil jeg si.

    Så en liten advarsel mot å ha sånne fugler.

    (Uten at jeg vet hva som egentlig skjedde, siden søstra mi sa at den fuglen hadde blitt sinnsyk).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min morfar, Johannes Ribsskog, fikk ikke så bra karakterer, da han tok sin artium, men han drev jo mye med idrett da, og sikkert annet

    ikke så bra på artium

    PS.

    Den første karakteren var i ‘hovedstil’, og der fikk han ‘n’, eller ‘ng’.

    Så var det ’tillegsstil’, med karakteren ‘n’, dvs. ‘ng’.

    Så tysk, med karakteren ‘n’, dvs. ‘ng’.

    Så matte, med karakteren ‘mtl’, det betyr vel ‘måtelig’.

    Den karakteren hadde ikke vi.

    Men den er dårligere enn ‘ng’, (leste jeg på nettet).

    Så om måtelig var stryk eller ikke, det er jeg ikke sikker på.

    Men det var vel såvidt han stod da, får jeg regne med.

    Den siste karakteren var i latin, (han gikk latin-linjen), og der fikk han ‘t’, det vil si tilfredsstillende, som vel er den samme karakteren som ‘g’, vil jeg tipppe, altså midt på treet ca.

    Så han fikk ingen ‘s’-er, ‘m’-er, eller 5-ere, eller 6-ere, som jeg ofte pleide å få på skolen.

    Men men.

    Men han ble da advokat og rådmann likevel.

    Så han tok kanskje ikke studiene på gymnaset så nøye.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er fra da bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, bodde i Sætre, i Hurum, hvor Johannes jobbet som kontorsjef i Hurum kommune

    takk for fransk bakverk

    PS.

    Jeg syned det er litt tydelig at det nok er noen slags mafia i Norge, som isolerte min mormor og morfar, (ihvertfall mens min morfar levde).

    Og som nå isolerer meg.

    Noe Romeriks-mafia?

    Hvem vet.

    Dette var jo noe bestemor Ingeborg skrev i 1974.

    Og jeg husker godt at hun lagde horn, som hun kalte de, i Nevlunghavn, i årene etter.

    Som vi spiste nybakte, med smør og brunost.

    Og de var veldig gode.

    Så takk til hun i Aftenposten for den oppskriften.

    Det smakte mye bedre enn sånne runde kneipbrød, som var det eneste vi spiste hos moren vår i Larvik.

    Selv om de kneipbrødene kunne fås fra forskjellige bakere da, og vel kanskje smakte bedre enn f.eks. Bakers Kneip, (i den røde papirposten), idag.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min mormor fortalte meg også, etter at bestefar Johannes var død, at de lokale folkene i Nevlunghavn, de godtok liksom aldri bestefar Johannes helt.

    De fiskerene nede på brygga osv.

    For bestefar Johannes kunne vel være ganske sånn formell osv., og litt stiv i formen, kanskje litt som en engelsk lord, eller noe?

    Han gikk alltid med hatt eller lue, som jeg mener at han tok av seg for å hilse osv.

    Så han var en gammeldags gentleman, må man vel si.

    Eller herre, eller hva man skal kalle det.

    Så han var kanskje litt for formell, til å passe helt inn, i Nevlunghavn.

    Og han tulla og tøysa hele tida, (ihvertfall med meg, som var barnebarnet hans), så det er ikke sikkert at de folka i Nevlunghavn forstod humoren hans.

    Han var kanskje sånn, at han var litt som en forfatter, etter sin mor.

    Og derfor hadde masse han tenkte på, og sånn da.

    At han trengte at noe skjedde.

    At han kanskje lett kjeda seg.

    Og måtte ha noe å gjøre.

    Så han hadde kanskje ikke helt roen.

    Eller han hadde vel kanskje roen, men han var sånn at han satt og tenkte på alt mulig osv.

    Og drev med masse forskjellige ting.

    Så han var vel et åndsmenneske og en fritenker og en intellektuell, tror jeg.

    (Som vel også min farfar, mer eller mindre, var, hvis jeg husker det riktig).

    Så han var nok ikke noen enkel sjel.

    Fiskerene i Nevlunghavn, hadde kanskje ikke lest så mye og bodd på så mange steder, som min morfar.

    Så kanskje det var derfor at han ikke passet helt inn.

    Kanskje han gikk for å være litt snobbete, eller for å være litt som en original?

    Men stort sett tror jeg at det gikk greit, for bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, å bo i Nevlunghavn.

    Det var min tidligere stefar, (fra da jeg bodde hos moren min i Larvik. Moren min ble sammen med han, det første året vi bodde i Larvik, så han var min stefar, fra 1974 til 1979 kanskje).

    Han heter Arne Thormod Thomassen.

    Og er far til min halvbror Axel Nicolay Johannes Thomassen.

    Det var han Arne Thomassen, som rådet min mors foreldre, til å flytte til det skipperhuset, i Nevlunghavn.

    Han visste at det var ledig vel.

    Og Arne Thomassen pussa også opp det huset, og la nytt gulv osv., mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall at han hadde brutt opp gulvet, og drev med noe isolering og sånn vel.

    Det var i førsteetasjen, ved toalettet ved peisestua der, husker jeg.

    Fra første gangen jeg så det huset.

    Som nok var fra før min mors foreldre flytta inn der da, i 1975.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Her er mer fra bestemor Ingeborg, (eller er det bestefar Johannes?)

    mat 1

    mat 2

    PS.

    Jeg tror det leserinnlegget ovenfor, må ha vært skrevet av bestefar Johannes.

    For, han skriver at det var en fryd å be om Kong Haakon-kaker, under krigen.

    Og under krigen, så bodde jo bestemor Ingeborg fremdeles i Danmark.

    Så det ville vel ikke hun visst om da.

    Men hvorfor de gjorde det sånn, at min morfar skrev under min mormor sitt navn, det vet jeg ikke.

    Kanskje de samarbeidet om tekstene?

    Min mormor fortalte meg en gang, at Johannes sin mor, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, skrev noen dikt, eller lignende, som ble publisert under hennes bror, Asbjørn Dørumsgaard, sitt navn.

    De tok visst ikke det så nøye, om det var søstra eller broren som hadde skrevet det, sa min mormor.

    På 80-tallet, eller når det kan ha vært.

    Det er mulig det var senere, og at jeg blander.

    Kanskje Johannes syntes dette var urettferdig ovenfor sin mor?

    Også har han vært irritert på sin onkel, dikteren og ordfører i Rælingen mm., Asbjørn Dørumsgaard?

    Min mormor sa at det hadde vært noen konflikter i familien.

    Var dette min morfars artige, eller ‘artige’, måte å hevne dette på?

    Å tulle, sånn at han skrev under sin kones navn.

    For å tulle med Asbjørn Dørumsgaard tilbake?

    Min morfar var jo fra Leirsund i Skedsmo.

    Men han ville ikke bo på Romerike.

    Han ville bo i Nevlunghavn, som er nesten på Sørlandet.

    Og før det bodde han i Hurum, som også er et stykke unna Romerike.

    Og før det igjen, i Nord-Norge.

    Og før det igjen i Lillehammer vel.

    Så han skydde nesten Romerike, virker det som.

    Og min morfar tok meg aldri med på besøk, hos slekt, på Romerike, enda min søster og jeg, var hos min mormor og morfar, nesten hver søndag, under oppveksten, fra 1975 til 1979, (da jeg bodde hos min mor i Larvik).

    Det var alltid bare søndagsmiddag i Nevlunghavn, og så å gå tur, etter middagen.

    Er det noe hat i Ribsskog/Dørumsgaard-familien enda, som ligger og ulmer?

    Er det derfor jeg blir tullet med?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min mormor kalte jo petit-samlingen sin, (fra etter at Johannes døde), for ‘de lykkelige år med Ankerita i Nevlunghavn’.

    Så det virker som noe min morfar ville ha skrevet.

    For han levde jo sammen med Ankerita, (Ingeborg).

    Ingeborg var jo Ankerita.

    Så hun levde jo ikke sammen med Ankerita.

    Da ville hu jo vært schizofren, eller noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.