Et stykke ut på nyåret, i 1999, (må det vel ha vært).
Så fikk vi svaret på våre deltids-kasserer-problemer, på Rimi Nylænde.
Ida hadde nemlig en venninne, som het Ragnhild, (fra Sørlandet), som hu dro med seg, til Rimi Nylænde, da.
Og som jeg ansatte, som deltidshjelp, i kassa, da.
Ragnhild var ei pen blondinne, (må man vel si), med en litt sjarmerende sørlandsdialekt da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo som mål, å liksom komme meg på bølgelengde, med de ansatte, på Rimi Nylænde.
Så derfor hadde jeg som taktikk, å prøve å være litt kompis liksom da, med de ansatte.
(For jeg var redd for at de skulle slutte og sånn, da.
For det var oppgangstider, på den her tiden.
Så ikke så mange folk ville jobbe i butikk, da.
Så hvis jeg ikke behandla de ansatte pent, så kunne jeg risikere å måtte jobbe fra klokken syv om morgenen til klokken ni om kvelden, hver dag, da).
Så jeg gjorde noe som jeg huska at Magne Winnem hadde gjort en gang, mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
(I 1992 eller 1993, vel).
Nemlig at han kjørte alle medarbeiderne hjem, etter jobb, (en lørdag), da.
Så jeg husker cirka hvor alle medarbeiderne, på Rimi Nylænde, (fra den her tida), bodde, enda da.
For jeg pleide ganske ofte å kjøre dem hjem etter jobben, da.
Nordstrand-Hilde hu bodde et sted mellom Lambertseter og Nordstrand der, liksom.
Og Jørn, han bodde først på Skullerud og så på Ullevål, vel.
Og Benny og Ida, de bodde ut mot Kolbotn der cirka, (vil jeg si).
Sånn at man måtte kjøre Mosseveien vel, (hvis jeg husker det riktig).
Og Ingunn, hu bodde noen hundre meter nedenfor Rimi Munkelia.
(Ned mot et ganske stort kryss, hvor det vel er en avkjøring til Skullerud, eller noe sånt.
Hvis jeg husker det riktig).
Og han berberen, (som Jan Henrik sa at hadde prata om ei ko, i kassa).
Han bodde liksom en del nærmere fjorden, fra ved Mortensrud der, da.
(Eller Klemetsrud, som det vel fortsatt pleide å bli kalt, på den her tida.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Ragnhild fra Sørlandet, da.
Hu bodde på enten Smestad eller Slemdal.
(Noe sånt).
På Oslo Vest, da.
Og jeg pleide ofte å kjøre Ringveien, (altså ring 3), til og fra jobben, da.
Så når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet hjem, da.
Så var det bare å kjøre Store Ringvei liksom, da.
Litt lengre enn til Sinsenkrysset, hvor jeg pleide å ta av, når jeg skulle til eller fra jobben, da.
Og en gang, så tok jeg av Ringveien ved Bryn Senter, (av en eller annen grunn), med hu Ragnhild fra Sørlandet i bilen, da.
(Kanskje hu skulle ned til sentrum.
Noe sånt).
Og da, så hadde jeg brent en CD, med noen nye mp3-er, som jeg hadde lastet ned eller fått tilsendt, av folk jeg chattet med osv., da.
Og akkurat da jeg tok av fra Ringveien og kjørte ned mot Bryn-senteret der, da.
Så begynte en sang, som heter ‘Bobby Brown’, med Alex Rosen.
Og da bare smalt det fra hu Ragnhild fra Sørlandet, da.
At: ‘Han der har søstera mi ligget med’.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så ba hu Ragnhild fra Sørlandet meg, om å ikke spre det hu hadde sagt, da.
Om at søstera hennes hadde hatt liggi med Alex Rosen.
Så jeg fortalte vel ikke om det her til noen, tror jeg.
(Ihvertfall ikke på den her tida, vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Ragnhild fra Sørlandet, hu var forresten litt som et mareritt, å ha i bilen noen ganger, (må jeg vel si).
For hu var liksom litt som hu Hyacinth Bucket, i den britiske komedie-serien, da.
For hu Ragnhild fra Sørlandet, hu satt liksom sånn og kritiserte hvilket gir jeg kjørte i, og sånn, da.
Så jeg ble kanskje litt irritert, når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet enten hjem eller til Oslo City, (hvor hu ville gå av ihvertfall en gang, husker jeg).
Så jeg kjørte kanskje litt ekstra fort, de gangene hu satt på, da.
(Siden hu var så irriterende, da).
Så en gang, så holdt jeg på å kjøre ned noen fotgjengere nesten, (som til og med hadde en barnevogn), på veien fra Carl Berner til Oslo City, (ikke så langt unna den falleferdige bygården hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde, det første året, som jeg bodde, i Oslo), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så la jeg merke til det, at hu Ragnhild fra Sørlandet, liksom fikk noe slags raseriutbrudd, (eller noe), i butikken.
Og jeg skjønte at det var et eller annet, da.
Så derfor, så ringte jeg til butikken, fra bilen, på vei hjem, (var det vel).
Og ba om å få prate med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.
Og da gjorde jeg det klart, at jeg prioriterte jobben, da.
I tilfelle det utbruddet hennes kom av at jeg ikke sjekka henne opp, (eller noe).
Og jeg lovte henne også at hu skulle få lære tippinga etterhvert, (siden vi skulle få tipping, da).
I et forsøk på å roe ned hu Ragnhild fra Sørlandet litt, da.
For det virka for meg, som at hu var rimelig lei, da.
Men hu slutta vel ikke så lenge etter det her, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som både Ragnhild fra Sørlandet og Kristin, var på jobb.
Så dukka Henning Sanne, (som hadde slutta i Rimi, et år eller to, før det her, vel), plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.
Og lurte på hva som foregikk.
Siden det plutselig jobba så mange pene blondinner, på Rimi Nylænde, da.
Mens han nevnte Ragnhild, og vel også så på den faste sprettrumpa, (eller hva man skal kalle det), til hu unge Kristin, (som da vel var på vei inn heisen, med noe frukt, eller noe sånt, da).
Men hvorfor Henning Sanne begynte å blande seg opp i det her.
Og hva han plutselig gjorde, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
