Stikkord: Anders Gjedde Nyholm
-
Det var visst i Kastels kirke, (og ikke i Garnisons kirke, som jeg skrev på bloggen, for rundt en uke siden), at min mors foreldre ble gift, rett etter krigen
http://johncons-mirror.blogspot.dk/2014/06/her-kan-man-se-det-at-bestefar-johannes.html
PS.
Men min danske oldemor, (Karen Margrethe Nyholm), sine foreldre, (Mary Eva Carla Fog og Anders Gjedde Nyholm), ble gift, i Garnisons kirke:
http://www.nielsen-termansen.com/getperson.php?personID=I6848&tree=tree1
-
Hvis jeg skal kommentere, om det her, (siden at min tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, var Chef for Generalkommanoden, i Danmark, i sin tid), så har jeg vært, på noe sånt, som 15-20 øvelser tilsammen, (under førstegangstjenesten, i mob-hæren og i HV), og det har aldri hendt meg, at vi har blitt kommandert, til å bade nakne, på en øvelse. Så denne saken, virker kanskje litt hysterisk/firkanta, (eller noe i den duren)
http://www.dagbladet.no/2011/11/17/nyheter/innenriks/forsvaret/alice_asplund/19063916/
PS.
Det eneste lignende, som jeg husker, (fra Forsvaret).
Det var at vi på en vanlig økt, (på Terningmoen), under førstegangstjenesten.
Ble beordret, til å vasse litt, (om vinteren vel), i en elv, som gikk gjennom Terningmoen.
Men da fikk vil lov, til å ha på oss underbukse, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Noe sånt).
Men dette var en engangshendelse.
(Og ikke noe, som hendte, mens vi var på øvelse.
For å si det sånn).
Og vi hadde heller ikke, noen damer, i troppen.
(For dette var i 1992/93, og det var vel ingen damer, i hele Geværkompaniet, (hvis jeg husker det riktig).
Men en annen norsk militæravdeling, var på besøk, på Terningmoen, etter at vi, i Geværkompaniet, (som alle startet i juli-måned), hadde blitt veteraner.
(Det vil si, at vi hadde mindre enn tre måneder igjen, av førstegangstjenesten.
Noe sånt).
Og de hadde et par jenter/damer, i avdelingen sin, (mener jeg å huske).
Men hvilken avdeling, som dette var igjen, det husker jeg ikke helt nå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min morfar Johannes Ribsskog, sa på radio, i 1965, at han trenger til litt frisk luft
PS.
Og sånn var det også på 70-tallet.
At bestefar Johannes likte å få seg litt frisk luft, (husker jeg).
For mora mi Karen, hu flytta jo ned til Larvik-området, i 1973, (etter at hu separerte seg, fra faren min, som hu hadde bodd sammen med, på Bergeråsen).
(Da jeg var tre år, og Pia et og et halvt år, vel).
Og min mors foreldre, (Ingeborg og Johannes), de flytta etter oss, (må man vel si), til Nevlunghavn, i 1975 da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og i 1975, så hadde mora mi blitt sammen med en nordlending, (som hu møtte i Larvik, et par år tidligere, vel), ved navn Arne Thormod Thomassen.
Og de to, Pia og jeg.
Vi bodde i 1975, i ei hytte, ute i Brunlanes.
Og der, så hadde vi ikke badekar eller dusj.
(Sånn som jeg husker, ihvertfall).
Så hver søndag, så tok mora vår med seg Pia og meg.
Og så dro vi på søndagsbesøk, til min mors foreldre, ute i Nevlunghavn, da.
Og da, så fikk vi låne badet.
Og Pia og jeg, (og mora vår også vel), fikk vaska oss, da.
(Og vi dro også en del til Lydhus-stranda osv., om sommeren, (med mora vår), og fikk bada der, da.
Noe sånt).
Og hver søndag, (også etter at vi flytta fra den hytta i Brunlanes, og til vanlige hus, på Østre Halsen og seinere i Jegersborggate, (i Larvik sentrum)).
Så var det søndagsmiddag og søndagstur, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Søndagsmiddagene, (i spisestuen), de var ofte nesten sermonielle.
Min danskfødte mormor, var jo barnebarn, av en dansk forsvarsjef.
(Nemlig Anders Gjedde Nyholm).
Så det var jo som å spise i en offisersmesse, nesten.
(Siden at min mormor da ville pirke mye, på Pia og meg.
Når det gjaldt måten vi spiste på.
Og når det gjaldt hva vi sa og gjorde, mens vi satt ved bordet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og søndagsturene, det var gåturer, i skog og mark, i Nevlunghavn.
Det var ikke sånn, at det fantes kyststier, på den tida, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så gåturene var ofte ut forbi der maleren Odd Nerdrum nå bor.
Og han bor, (fortalte min mor meg en gang, på 90-tallet, var det vel), like ved en strand, som heter Omrestranda, (så jeg, på Google Maps nå).
Og vi gikk liksom litt rundt i skog og mark, uti der, da.
(Og ikke ut mot kysten, liksom.
Altså, kysten var ikke målet for gåturene, da.
Det var mer skog og mark, som var målet, for gåturene, (virker det som for meg, når jeg tenker tilbake, ihvertfall).
Min morfar var jo fra Romerike.
Så han likte kanskje bedre å se på gamle gårder, (det bodde visstnok en kattemann, på en av dem, blant annet), og på vekster og sånn.
Enn å gå langs kysten, da.
(Hva vet jeg).
Men vi gikk jo langs Omrestranda.
Og min morfar likte også å se på båtene osv., som lå i Havna, (altså i Nevlunghavn sentrum, da).
Og det var ikke hver søndag, som vi gikk, ut forbi Omrestranda.
Noen søndager, så gikk vi den andre veien, istedet.
Ut forbi Gurvika og Oddane Sand der, (og ut til noen stier, ut mot Mølen der, liksom).
Det fantes en hule, like ved innkjørselen, til Oddane Sand der.
(Husker jeg, at Johannes visste oss).
Og vi var vel også oppe på det fjellet, ved Oddane Sand der.
En gang, så nevnte ihvertfall Ingeborg og Johannes det, at noen holmer, ute i bukta der, visstnok hadde blitt kasta ut dit, av noen troll, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Men min lillebror Axel.
Han er jo en ‘attpåklatt’.
Han er født høsten 1978.
Og mora mi sendte meg, til faren min, (på Berger), høsten 1979.
Og hu mista foreldreretten, for Pia og Axel, (etter at Pia hadde rømt til faren min, på Berger), sommeren 1982, (var det vel).
Så Axel flytta til sin far Arne Thormod Thomassen, (som da bodde i Drammen vel, siden han vel flytta fra mora mi, før de noen gang ble gift, liksom), før han fylte fire år.
Så Axel fikk nok ikke den sammen oppveksten, som Pia og meg, (tror jeg).
Altså når det gjaldt sånne overklasse-søndagsmiddager og søndagsturer, hos min mors foreldre, i Nevlunghavn, (mener jeg).
(Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hvordan dette var.
For jeg flytta jo til faren min, på Bergeråsen, høsten 1979.
Så jeg fikk jo ikke med meg, alt som skjedde, i Larvik, i de etterfølgende årene.
For jeg var jo da bare på besøk hos mora mi, cirka hver fjerde helg, /eller noe i den duren)).
Men jeg synes, (jeg leide jo et rom, av Arne Thomassen og dem, i Oslo, et år, på begynnelsen av 90-tallet).
At Axel virker litt ‘arbeiderklasse’ kanskje, (for å si det sånn), noen ganger.
(Noe sånt).
Så at han har fått så mye ‘overklasse-oppdragelse’, av min mors foreldre, (for eksempel).
Det er jeg vel ikke helt sikker på.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men dette vet vel min søster Pia mer om, enn meg, (vil jeg tro).
For hu bodde jo hos mora mi, (i Larvik og på Stenseth Terrasse, i Solbergelva), i tre år, etter at jeg selv flytta, til faren min, (på Berger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Her er mer om Melbu, (som min morfar nevner, i kåseriet sitt ovenfor):
-
Jeg sendte en e-post til Forsvaret i Danmark
Gmail – Brannskade-sønn
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Brannskade-sønn
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Sun, Nov 17, 2013 at 7:12 PM
To:
fko@mil.dk
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2013/11/17
Subject: Brannskade-sønn
To: post@skumplastsenteret.no
Cc: Vernepliktsverkets kontaktsenter ved Wenche Molstad
<vpv.kontakt@mil.no>, “hv-02.kontakt” <hv-02.kontakt@mil.no>
Hei, jeg så at din butikk var med på en Grønnløkka-side på Facebook. På 70/80-tallet, så pleide jeg å være hjelpegutt for min far, når han
skulle levere egenproduserte køyesenger i Oslo, osv. Du hadde en køyeseng stående i butikken din. Jeg var vel cirka ti år gammel vel, da jeg på et av disse
leveranse-besøkene så din sønn, som var i 18-20 års-alderen, og som
var fælt forbrent, i trynet og mye annen hud sikkert, grunnet en
ulykke i forbindelse med en sjuduker som hadde begynt å brenne, under
førstegangstjenesten. (For faren min spurte deg hva som hadde hendt med sønnen din). Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg fikk jo sjokk, da jeg så sønnen din. Jeg syntes også at butikken din var alt for liten og trang. Så jeg likte bedre å stå i liten park utafor og strekke på beina osv.,
enn å være inne blant all skumplasten og alt støvet, i butikken din. Min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), var jo øverstkommanderende
general, i Danmark. Var det derfor du lot meg se sønnen din, fordi at du hata
militær-etterkommere etter dette? Bare lurte. Erik Ribsskog PS. Har overhørt i 2003, på jobb i Norge, at jeg er forfulgt av ‘mafian’. Bor derfor i utlandet siden 2004/2005. -
Enda mer fra Ove Gedde/Gjedde-bloggen
PS.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 3:
Og enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
-
Min Bok 5 – Kapittel 217: Nevlunghavn
Mens jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Så kontaktet søstera mi Pia meg.
Og sa det, at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle besøke henne, (i Nevlunghavn), i forbindelse med bursdagen min, (må det vel ha vært).Så en lørdag, som enten Espen Sigmund Nordnes, Sølvi Berget eller Simen jobbet, som leder.
(Må det vel ha vært).Så dro jeg ned, til Nevlunghavn, (med toget), da.Og jeg tok toget, (til Larvik), fra Nasjonalteateret stasjon, husker jeg.
Og i Larvik så tok jeg vel en buss, (som stoppet utafor Grand hotell cirka), videre til Nevlunghavn, da.Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg gikk av bussen, (i Nevlunghavn), så ble jeg litt forundret, (husker jeg).
For jeg hadde bare avtalt, med Pia, (eller om det var med bestemor Ingeborg).
At jeg skulle dukke opp der, denne lørdagen da, (må det vel ha vært).
Og likevel, så stod bestemor Ingeborg, søstera mi Pia og hennes unge mulatt-sønn Daniel, og venta på meg, da jeg gikk av bussen, (cirka nederst i Skoleveien), husker jeg.
For å liksom følge meg, den korte veien, opp til bestemor Ingeborgs eldreleilighet, da.
(Et leilighet, hvor jeg jo hadde vært på besøk, en del ganger tidligere, for å si det sånn.
(Som jeg har skrevet om tidligere i denne boken).
Så det var ikke sånn at jeg ikke kunne veien dit heller, liksom.
Så jeg syntes at det her var litt rart, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt kjedelig, hos bestemor Ingeborg, (uten internett osv.), husker jeg.
Og jeg skulle sove på sofaen, i stua, (husker jeg).
Så etter at de andre hadde lagt seg, (må det vel ha vært).
Så gikk jeg ned en tur, til selve havna, i Nevlunghavn, da.
Og så kjøpte jeg meg en halvliter, på en pub, som lå på en brygge vel, forbi gjestgiveriet der, liksom.
(Siden det var en veldig fin sommerkveld, da.
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så begynte vel Pia å prate om hvor fæle jøder var, (tror jeg).
Og bestemor Ingeborg kom ut fra kjøkkenet, og var enig i at jøder var fæle, da.
For hun hadde hatt noen venninner, som var jødiske, i København, (var det vel).
Under sin ungdomstid der da, (må det vel ha vært).
Så hun sa noe sånt som at: ‘Erig, du aner igge’.
Og så sa hun noe om hvor fælt det var, å være på besøk, i et hus, hvor det bodde en jødisk familie, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.
At bestemor Ingeborg hadde lagt et dansk leksikon, (eller noe sånt), fram for meg, (på stuegulvet, var det vel).
På en side hvor det stod om en dansk general, fra mellomkrigstiden, vel.
Det må vel ha vært en artikkel, om hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg leste artikkelen.
Men min mormor forklarte ikke noe om hvorfor hun hadde lagt fram denne boken, for meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det kan også ha vært under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.
At bestemor Ingeborg klagde til meg, på at Pia hadde fått en neger-sønn.
Bestemor Ingeborg mente at dette var min feil, da.
Men jeg hadde jo ikke kjent Keyton, (fra Somalia), før Pia ble kjent med han.
Jeg hadde jo ikke hatt noe med det, (at Pia ble sammen med Keyton fra Somalia), å gjøre, jeg.
Men dette nektet min mormor å godta, da.
Så hun forstod nok ikke helt, hva som hadde skjedd, inne i Oslo, (tror jeg).
Og bestemor Ingeborg, hun ble kanskje så satt ut, av å prate, om negre.
Så det ble liksom umulig, å prate fornuft med henne da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag
Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.
Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).
Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.
Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).
Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.
(Like utafor bomringen der, vel).
For å få leiet en bil, da.
(Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.
Og Pia ga meg fem gram hasj.
Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.
For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.
(Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.
For Glenn Hesler han drakk aldri, da).
For søstera mi røyka jo hasj.
Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så opp til Slemdal.
(Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).
For å hente Axel, da.
(Utafor den blokka han bodde i).
Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.
(Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).
Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.
Og da fortalte jeg det, i bilen, da.
For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.
Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.
(Hvem vet).
Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.
For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den bilen som jeg hadde leid.
Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.
Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).
Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.
Så da vi kom fram til Gurvika.
Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.
For å orientere meg litt, da.
For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.
Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).
For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.
(Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).
Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).
Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.
For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.
Selv om hu ikke hadde lappen selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.
Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).
Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.
Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).
(For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.
Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).
Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.
Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).
Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av talene, så husker jeg ikke så mye.
Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.
Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.
For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.
(Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).
For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.
Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.
(Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).
Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.
Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).
For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.
Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.
Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).
Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.
Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).
For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.
På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.
Og da vi skulle kjøre derfra.
(For Pia, Daniel, Axel og jeg.
Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.
Ute i Kvelde, da).
Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).
Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.
For å øve litt på engelsken min, da.
Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.
Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.
Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.
(Når jeg snakka engelsk, da).
Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).
Og litt snobbete, vel.
For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.
(Noe sånt).
Og dagen etter, så ble jeg vekket.
Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).
For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.
Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).
(Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).
Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).
Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.
Ut til Nevlunghavn, da.
Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).
At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.
For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.
At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.
Og på veien ut til Nevlunghavn.
Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).
Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.
Og denne kjøringa, til onkel Martin.
Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel, (husker jeg).
(Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.
Og Unse lurte på hva som foregikk.
Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.
(Noe sånt).
Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.
(Noe sånt).
Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.
Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.
(Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).
Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).
Mellom Danmark og England, (husker jeg).
Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.
De var triste, da.
Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før vi dro derfra.
Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.
Som stod parkert foran bilen min, vel.
Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.
For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.
Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).
Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).
(Dagen før, vel).
At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.
(Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).
For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.
(Nemlig Min Bok-bøkene).
For å liksom prøve å forklare om det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).
Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).
(For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.
Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.
For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.
(Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.
(Noe sånt).
Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).
Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.
Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).
Så kunne en person bli sinnsyk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).
(Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.
For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.
Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.
(Noe sånt).
Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.
Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).
De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.
(Husker jeg).
Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.
Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.
(Noe sånt).
Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.
Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.
Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.
Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.
Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien tilbake til Oslo.
Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).
(Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).
Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.
Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.
(Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.
Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).
Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.
For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Husker jeg.
For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.
Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).
Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.
Som skulle tulle med meg, da.
Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.
(Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom inn til Oslo.
Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).
For jeg kjørte jo en leiebil.
Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.
Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.
Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.
Og ikke fra Bærum-sida, liksom.
Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.
Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.
Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.
Og det sa Axel at var greit, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.
Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.
Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.
Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.
Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.
Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.
Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.
Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.
For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.
Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.
(Selv om jeg mener å huske det.
At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.
Etter middagen, på Gurvika der, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?
(Hvem vet).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.
Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.
Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.
(På #blablabla, må det vel ha vært).
At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.
Så fikk han ta det med henne selv, da.
(For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen
Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.
(Spesielt om vinteren vel).
Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.
Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.
En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.
Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.
Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.
Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.
(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.
Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).
Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.
Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.
Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.
For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.
En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).
For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.
Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.
For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.
Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.
Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.
Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.
Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.
(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).
Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.
Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).
Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.
Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.
Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.
(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.
Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).
For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.
Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.
Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.
For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.
Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).
For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.
Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).
For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.
Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.
Så da var man liksom dø da.
Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.
For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.
Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.
Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.
Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.
Men da svarte de ikke noe.
Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
