johncons

Stikkord: Anne-Katrine Skodvin

  • Mer fra Facebook


    • I dag

      • Morten Saksgård

      Hei.

      Jeg har sett at du har skrevet litt om meg i memoarene dine. Jeg synes du har feiltolket meg og fremstiller meg negativt. Jeg respekterer at du har behov for å skrive om dine tanker og ideer, men ønsker at du fjerner mitt navn fra bloggen din. Ingen kan publisere personopplysninger uten et frivillig, informert og uttrykkelig samtykke fra den opplysningene gjelder, og at de opplysningene som publiseres skal være korrekte og oppdaterte. Det er en del av personopplysningsloven.

      Jeg ønsker ikke at bloggen din skal dukke opp om noen søker opp meg på google, så jeg ber deg om å være så snill å fjerne navnet mitt.
      Mvh Morten

    • Erik Ribsskog

      Hei Morten,
      jeg har jo skrevet bra ‘skrivings’ om deg og.
      Du ble vel landets yngste verneombud, tror jeg, da butikksjef ‘trainee-Thomas’, gjorde deg til verneombud, da du var sånn 14-15 år gammel vel.

      Og du var flink til å finne vegger som trengtes å males osv,. på lager, på Rimi Langhus der, husker jeg, (som verneombud da, etter at du hadde vært på kurs, vel).

      Jeg sier som jeg har sagt til advokat Elden og andre, at jeg sletter ikke noe, før jeg har fått rettigetene mine.

      Dette er mine memoarer også, cirka noe ala det Knausgård har skrevet.

      Kan du, (eller noen andre fra den butikken), låne meg noen hundrelapper til mat, forresten.
      Har bare spist ris i en uke nå, siden the Jobcentre, her i England, tuller med meg.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

      • Morten Saksgård

      Hva mener du er rettighetene dine?

      • Erik Ribsskog

      Var du mitt verneombud og forresten?
      (Selv om jeg var butikksjef).
      Kan du hjelpe meg med en arbeidssak jeg har, mot Ica.

      For jeg ble tulla med, på den butikken, hvor jeg jobba, før jeg begynte, på Rimi Langhus.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      Hva jeg mener med rettighetene mine.
      Altså, jeg overhørte, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003.
      Har ikke fått politiet til å etterforske dette.

      Dette er jo også mine memoarer.
      Så jeg har jo så klart ikke lyst til å slette dette, (for å si det sånn).
      Beklager.

      Det er ikke for å være slem.

      Men jeg er vel ikke den første i verden, som har skrevet memoarer, liksom.
      Mvh.
      Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      Men hvis det er noe du ønsker, å si din mening om, av det jeg har skrevet om.
      Så bare skriv det til meg, så kan jeg publisere det, på bloggen min.

      Jeg prøvde å ta opp problemene på Rimi Kalbakken, med distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, da jeg jobba, på Rimi Langhus, (som butikksjef).

      Men hu var ikke interessert i å rydde opp i det.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

      • Morten Saksgård

      Ja, jeg var ditt verneombud også. Men nå har det gått 10 år siden jeg jobbet på Rimi, og er nok ikke verneombud for noen.
      Jeg ber deg ikke slette memoarene dine, men mitt navn. Eller i det minste etternavn. Bilde fra min facebookside har ingenting med saken å gjøre. Jeg hadde ikke facebook på den tiden.

      Du er ikke den første som skriver memoarer nei, men du er den første som skriver feilaktig om meg.
      Og hele poenget er at jeg ikke ønsker å være på bloggen din, og vil derfor ikke skrive noen kommentarer til den.

      Mvh Morten

      • Erik Ribsskog

      Hei,
      det er noe som heter ytringsfrihet og.
      Så dette mener jeg at går yttringsfriheten.
      Og jeg mener at jeg ikke har skrevet noe feil om deg.

      (Og du er vel ikke akkurat hovedpersonen, i memoarene mine, heller.
      Du jobbet jo bare deltid, på Rimi Langhus, ved siden av kokkeskole, osv).

      Jeg tror ikke det er vanlig å slette navn, fra memoarer.

      Så jeg må si beklager, dessverre.
      (Som jeg også har opplyst om tidligere, så er dette noe jeg sier til alle).

      Dette var jo bare om jobb-ting, og jeg har ikke skrevet noe negativ, med vilje, men bare det som hendte, (mener jeg).
      Du kan jo skrive dine egne memoarer vet du Morten, å få fram din versjon der, hvis det er noe du er uenig i.

      Folk må få lov til å skrive memoarer, mener jeg.
      Det er trist å høre at du føler det sånn.
      Lykke til videre med karriære, osv.

      Jeg kan jo være referanse for deg eventuelt, hvis du vil det.
      Jeg husker deg som en stødig og moden kar, for alderen.
      Mvh.

      Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 192: Sagene samfunnshus

    Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).

    Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.

    Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.

    Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.

    Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.

    Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.

    Virket det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.

    Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.

    Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.

    Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.

    Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.

    Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en ‘oppvask’, da.

    Og det ble det ikke.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).

    Så jeg ville ut av Rimi, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men dette ble bare feid under teppet, da.

    Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.

    Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.

    Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.

    Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.

    Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).

    For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.

    (Unntatt da jeg opererte kneet.

    Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.

    Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).

    Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).

    Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).

    Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.

    Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.

    Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.

    Og jeg parkerte Sierra-en min, ‘borti der’, (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.

    Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.

    På veien til Sagene samfunnshus, da.

    Og da jeg kom dit.

    Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.

    Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).

    Så dette ble som noe rart, da.

    (Må jeg vel si).

    Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.

    Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.

    Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).

    For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Noe sånt.

    Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.

    Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.

    (Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.

    Det var at Rimi sin logo, skulle endres.

    Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.

    (Av en eller annen grunn).

    Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.

    Men det ble ikke forklart.

    Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: ‘Jo, fordi’, eller noe sånt.

    Men ikke noe mer, da.

    Så dette var et tilfelle, av at noen sa ‘A’, men ikke ‘B’, må man vel si.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.

    Så kom Anne Neteland sin ambulerende.

    Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).

    (Noe sånt).

    Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).

    Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.

    Hvem vet.

    Han sa ihvertfall ikke unnskyld.

    Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.

    Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).

    Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.

    (Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.

    Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).

    Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.

    Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).

    Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.

    Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).

    For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).

    Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).

    Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.

    Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.

    Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).

    Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.

    Hva vet jeg.

    For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).

    Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.

    Hva vet jeg.

    Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.

    Så jeg holdt mest kjeft, da.

    Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).

    Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.

    De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.

    Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.

    Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg burde kanskje ha flytta meg.

    Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.

    Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).

    Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.

    Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.

    Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.

    For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.

    Det var heller motsatt, (vil jeg si).

    Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.

    Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.

    Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.

    Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.

    Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).

    Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.

    Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.

    For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.

    (På grunn av alle disse nevnte problemene, da).

    Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.

    Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.

    Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.

    Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.

    Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.

    (Og som også passet, med mitt budsjett, da).

    Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.

    Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).

    (Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).

    På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    (Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.

    Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.

    Og også en kjent imitator underholdt, vel.

    Noe sånt).

    Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).

    Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.

    For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.

    Så jeg prøvde å variere litt, da.

    Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.

    Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.

    Hvis det er noen spesiell kleskode.

    Men tror jeg ikke at ble gjort, da.

    Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.

    Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.

    Fra en assisterende butikksjef-garderobe.

    Og til en butikksjef-garderobe, da.

    Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.

    Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og ‘Audi-Monika’, om å bli med dit.

    Så den første tida mi, som butikksjef.

    Den var preget av stress, (husker jeg).

    Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.

    Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.

    Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.

    Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.

    Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.

    Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.

    For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).

    Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.

    Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).

    Og Rimi hadde altså et slags ‘bygdedyr’.

    Representert ved butikksjef Kenneth & Co.

    Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.

    Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.

    Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en ‘butikksjef-garderobe’, liksom.

    Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).

    Så dette ‘Rimi-bygdedyret’, det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.

    Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.

    Det var at en eller annen kar.

    (Antagelig en butikksjef, da).

    Han kom bort til meg, og forklarte det.

    At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.

    Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.

    (Ble det sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.

    Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.

    For å skyte alle ‘dummingene’ i Rimi, liksom.

    (Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.

    Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.

    Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.

    (Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).

    Så det at jeg begynte å studere.

    Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.

    Til å kvitte meg, med denne ‘pengesluk-bilen’, da.

    Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.

    Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.

    Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.

    Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.

    Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.

    For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.

    Og det var liksom ‘alltid’ noe feil med den.

    Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.

    Og en student, som bor for seg selv.

    Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.

    Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.

    Plutselig så skal du på jobb.

    Og så starter ikke bilen.

    Eller det har vært innbrudd i den.

    Og nesten hver måned.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Så var det noe sånt, da.

    Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).

    Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.

    Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.

    For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.

    Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Noe sånt.

    Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).

    Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.

    Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.

    For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.

    Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).

    Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.

    Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.

    Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.

    Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.

    Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).

    For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.

    Og bryter seg inn i folks biler.

    Jeg så faktisk en ‘gubbe’ en gang.

    (En kar i 50-60-åra, vel).

    Som stirret inn i bilen min.

    (Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).

    Akkurat da jeg gikk mot den.

    Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.

    Men jeg gjorde ikke noe, da.

    Hva kan man gjøre, liksom.

    Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.

    Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.

    (Hvis man har mulighet, til å få tak i det).

    Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.

    Men man sparer seg for mye stry, da.

    Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.

    Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.

    (På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).

    Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.

    Hu hadde jo begynte å ‘bable’ om, at ‘Stein Erik’ hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.

    Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.

    Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.

    (For å si det sånn).

    Nei, da parkerte jeg heller utendørs.

    Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.

    Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).

    Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

    Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

    (Nemlig mellom 1998 og 2002).

    Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

    Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

    Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

    For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

    Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

    Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

    Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

    Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

    Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

    Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

    Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

    Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

    (For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

    Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

    For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

    Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

    Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

    Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

    (Istedet for i en roligere butikk).

    Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

    Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

    Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

    Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

    Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

    Det var Songül, som var kurdisk, vel.

    Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

    Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

    Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

    Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

    For de var ganske lave og tynne, da.

    Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

    Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

    Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

    Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

    (Noe sånt).

    Mens Fiza så litt eldre ut, da.

    Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

    (Eller hvem det var som stod i posten, da).

    Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

    Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

    (Uten at det var med vilje).

    Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

    Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).

    Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

    På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

    For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle ta tippinga.

    Så husker jeg det.

    At Anica og Songül.

    De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

    For de hadde ganske korte bein, da.

    Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

    (For å komme fram til tippekassa).

    Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

    Det veit jeg ikke.

    Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

    Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

    Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

    (Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

    Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

    For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

    (For å si det sånn).

    For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

    Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

    (Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

    Siden jeg var låseansvarlig, da).

    Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

    Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

    (Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

    For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

    For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

    Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

    Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

    Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

    (Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

    Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

    Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

    Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

    Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

    De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

    Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

    Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra år 2002 til 2003).

    Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

    Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

    Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

    Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

    (Som vel var klokken 18, på lørdagene).

    Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

    Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.

    (Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

    Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

    At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

    For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

    (Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

    Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

    Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

    Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

    Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

    Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

    Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

    Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

    Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

    Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

    (For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

    Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

    På tippekassa.

    Noe som kunne være litt pirkete.

    Og litt stressende.

    Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

    Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

    Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

    (Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

    Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

    (Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

    Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

    (Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

    At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

    Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

    Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

    (Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

    Sommeren/høsten 2002.

    Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

    At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

    For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal  der, (husker jeg).

    Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.

    Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

    (Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

    Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

    Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

    Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

    Noe sånt).

    Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

    Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

    Når jeg gikk i Rimi-klær.

    Langt ‘borti der’, liksom.

    (På Bjørndal, da).

    For å hente den her handlevogna, da.

    Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

    Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

    Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

    (En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

    Lurer jeg på nå, ihvertfall.

    Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

    Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

    (Kan man vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

    Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

    Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

    Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

    Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

    Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen

    Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.

    Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.

    Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.

    Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.

    (Må det vel ha vært).

    Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.

    Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.

    Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.

    Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).

    Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).

    Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.

    Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.

    Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.

    (Noe sånt).

    Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.

    Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.

    (Ganske full som jeg var vel).

    Og jeg gikk så inn på feil rom.

    Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).

    Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.

    Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.

    Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.

    Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).

    En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.

    (For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).

    Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    (For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).

    Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).

    Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg slutta med det, da.

    Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).

    Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.

    Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.

    Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.

    Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    (Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.

    Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).

    Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).

    Så jeg bare fortsatte å pule, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.

    Så ville jeg sove litt, da.

    Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.

    For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu hoppa jo omtrent på meg.

    Som en fribryter nesten, (må man vel si).

    Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.

    For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).

    Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.

    Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.

    (Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.

    (Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.

    Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.

    For å være helt ærlig).

    Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.

    Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.

    Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.

    (Fra natten før, da.

    For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.

    For å si det sånn).

    Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.

    Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.

    (Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.

    Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).

    Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.

    For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).

    (Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).

    Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.

    Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).

    For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.

    For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.

    Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.

    Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).

    (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.

    For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.

    Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.

    Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.

    Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.

    Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).

    (Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.

    Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).

    Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.

    Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.

    Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.

    Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.

    Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.

    Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.

    Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).

    Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.

    (Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).

    Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.

    Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.

    (Hos HiO IU).

    Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.

    (I Sunderland).

    Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.

    For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).

    At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.

    Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.

    (Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).

    Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).

    Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.

    Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).

    Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).

    (Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).

    Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    (Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).

    Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).

    Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.

    Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.

    Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    (Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).

    Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).

    Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).

    Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.

    (For å si det sånn).

    Og det tror jeg at hu skjønte litt også.

    (Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).

    Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.

    For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.

    For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.

    Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).

    Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.

    (Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.

    Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.

    Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).

    Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.

    (Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.

    Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).

    Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.

    Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).

    Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.

    Og han drakk heller ikke, da.

    Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).

    Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.

    Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).

    (For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).

    Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.

    Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.

    Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.

    Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.

    For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.

    (Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).

    Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.

    Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).

    For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.

    (Noe sånt).

    Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.

    For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.

    Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).

    Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.

    Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.

    Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.

    Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.

    For hu er vel kanskje ikke så degenerert.

    Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.

    (Noe sånt).

    Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.

    For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.

    Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.

    Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.

    Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.

    Så hun er lunefull, må man vel si.

    Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).

    Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).

    (Og hun bruker vel også hersketeknikker).

    Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Nå har jeg tenkt enda mer på det her.

    (Mens jeg til og fra noen matbutikker).

    Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.

    (Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.

    Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.

    Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.

    Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.

    Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.

    Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.

    Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.

    For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.

    Og det blir vel kanskje som noe degenerert.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).

    Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.

    Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.

    Når jeg møtte henne igjen, i 2001.

    For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 136: Mer fra Rimi Langhus

    Jeg fikk en litt spesiell rolle, (ihvertfall i begynnelsen), som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.

    Og det var også sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde dratt meg ut, til Rimi Langhus, på en varetelling.

    Som hennes assistent der liksom, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Før Thomas Brun ble ny butikksjef der, vel.

    (Så den varetellinga må vel ha vært, mens han Jan Ole, var butikksjef der, (på Rimi Langhus).

    Han Jan Ole, (som forresten var en ganske svær kar med en lys lugg, som gikk rett ned).

    (Og som overtok som butikksjef, på Rimi Langhus, etter meg, sommeren 2002).

    Han jobba forresten ikke så lenge, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Bare cirka et halvt år, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Og jeg er ikke sikker på hva grunnen var, til at han Jan Ole, slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, etter så kort tid.

    Men våren 2003, så var altså Thomas Brun ny butikksjef der da, (på Rimi Langhus).

    Og han kunne jeg ikke huske å ha sett før engang.

    Selv om jeg har lurt litt på nå, (de siste dagene), om det kan ha vært han, som var butikksjef, på Rimi Bjerke, på den samme tida, som jeg butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig fra høsten år 2000 til våren 2001).

    Han som ringte meg en gang, på Rimi Kalbakken, og spurte om vi hadde noen ekstra kasserere å låne bort, noen vakter.

    (Og som hadde syntes at Luly var et så ‘gledespike-aktig’ navn, da.

    Eller hvilket uttrykk han brukte igjen).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, at det var samme person.

    Men jeg har lurt litt på det ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe igjen, (som låseansvarlig), på Rimi Langhus, våren 2003.

    Så var hadde det ikke engang gått et år, siden jeg hadde slutta å jobbe der, som butikksjef.

    (Noe jeg jo gjorde sommeren 2002).

    Og iløpet av dette snaue året, så hadde min fetter Øystein Olsen, (fra Son), slutta å jobbe, på Rimi Langhus, da.

    (Husker jeg).

    Men hva som var grunnen, til at Øystein Olsen, hadde slutta å jobbe, på Rimi Langhus.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg trivdes forresten ikke så bra, med å være assistent, for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på den varetellinga, på Rimi Langhus, høsten 2002 da, (var det vel).

    For hva som var min rolle der, det var litt uklart, da.

    Så jeg ble for det meste gående rundt der, og se på, at de andre jobba liksom, da.

    Og det trivdes jeg ikke så bra med, da.

    For jeg pleide alltid å ha en eller annen arbeidsoppgave, å drive med, den tida som jeg jobba, i Rimi, da.

    Så å bare gå rundt der, (på Rimi Langhus), og liksom ‘svirre’, det trivdes jeg ikke med, da.

    Så hva grunnen var, til at jeg skulle være med på den Rimi Langhus-varetellinga, det veit jeg ikke.

    For jeg ble liksom bare gående rundt der, (med noen papirer), klar til å ta imot ordrer, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og det syntes jeg at ble litt rart da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    Så var min rolle litt spesiell, (som jeg nevnte i begynnelsen på dette kapittelet).

    Og det var jo fordi at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde spurt meg, (en gang som hu var innom Rimi Bjørndal, mens jeg jobba, en av min to ukentlige ledervakter der, må det vel ha vært), om jeg også kunne jobbe, noen ledervakter, på Rimi Langhus, da.

    Siden det liksom hadde brutt ut ‘krig’ der, mellom butikksjef Thomas Brun, og resten av de ansatte, (med assistent Sølvi Berget i spissen), da.

    Så jeg skulle liksom bare være litt greit mot de ansatte der osv. da, (sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

    Og det ble jo sånn, at butikksjef Thomas Brun, spurte meg, om jeg kunne jobbe som låseansvarlig der fast, på seinvaktene, på fredagene.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg hadde jo problemer med samarbeidet, med butikksjef Johan, (fra Telemark vel), på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt den vakta, (av butikksjef Thomas Brun), på Rimi Langhus, da.

    Og like etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Langhus igjen.

    Så skulle det være et personalmøte der, da.

    Og siden at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg dit, for å liksom roe ned ‘ståa’ der, da.

    (Siden det liksom var en alvorlig konflikt der, (ifølge Anne-Katrine Skodvin ihvertfall), mellom butikksjefen og resten av de ansatte, da).

    Så foreslo jeg det, ovenfor butikksjef Thomas Brun.

    (I forkant av det personalmøtet).

    At jeg kunne skrive et referat, fra det som ble tatt opp, på det personalmøtet, da.

    (Som var på Rimi Langhus, våren 2003.

    Nede på spiserommet der).

    Så jeg skrev notater, til et referat, under det her personalmøtet, da.

    Og enten samme dag, eller en av de neste dagene.

    Så spurte jeg butikksjef Thomas Brun om det var greit, at jeg førte inn det referatet, på et slags tekstbehandlingsprogram, (eller noe sånt), som var på den kontor PC-en der, da.

    Og det sa butikksjef Thomas Brun, at var greit, da.

    Så jeg renskrev da det referatet, fra det personalmøtet, på den PC-en som stod inne på kontoret, på Rimi Langhus der, da.

    (Noe som jeg brukte en halvtime, eller noe sånt, på å få ordna, vel).

    Og så skrev jeg ut det referatet, i mange eksemplarer, da.

    Og la disse arkene nede på spiserommet, da.

    Sånn at de som ville ha et referat, som viste hva som hadde blitt sagt, på det personalmøtet, kunne få det, da.

    For jeg håpet da, at det ville være enklere, å løse de konfliktene, som var der, da.

    Siden de som jobba der, da vel fikk kontroll, på situasjonen, siden de da hadde et skriv, som viste hva som hadde blitt tatt opp, på det nevnte personalmøtet, da.

    En ide jeg kom på. siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt meg om å prøve, å liksom roe ned den krigen, som foregikk, på Rimi Langhus der, da.

    (Mellom butikksjef Thomas Brun, på den ene siden.

    Og assistent Sølvi Berget, og resten av de ansatte, på den andre siden, da.

    Sånn som jeg skjønte det, på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, (våren 2003), så husker jeg at jeg jobba en tidligvakt, sammen med butikksjef Thomas Brun der, da.

    (Dette kan vel muligens ha vært sommeren 2003, siden jeg jobba en tidligvakt, da.

    For jeg jobba jo vanligvis seinvakter, mens jeg studerte).

    Jeg husker at jeg dreiv og la opp frukta, mens butikksjef Thomas Brun dreiv og la opp noen kjølevarer, (eller noe sånt), ikke så langt unna, (i den trange Rimi-butikken), da.

    Og Thomas Brun, han hadde en kjempesvær ‘ghetto-blaster’, med seg på jobben, på Rimi Langhus der, husker jeg.

    Som han hørte på en eller annen radiostasjon på, på bortimot full guffe, da.

    Og da en ny sang, med bandet Evanescence, som het ‘Bring Me To Life’, (husker jeg, for den sangen, den hadde jeg allerede sett, en par ganger vel, på TV, hjemme i Rimi-leiligheten min), dukket opp, på radioen der.

    Så satt Thomas Brun på radioen, på ‘full guffe’ da, husker jeg.

    Mens han sa at det var en ‘bra sang’, da.

    (Noe sånt).

    Før butikken åpnet, klokka ni, en morgen, våren eller sommeren 2003, da.

    Men bygget som Rimi Langhus lå i.

    Det stod jo for det meste tomt, da.

    Bak frukta igjen, så lå jo det ‘skrot-lageret’, som jeg hadde kasta en del skrot fra, sommeren 2001.

    Så det er mulig at denne ghetto-blaster-spillinga, (til butikksjef Thomas Brun), på full guffe, ikke sjenerte noen naboer, (eller noe sånt), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), ansatte meg, som låseansvarlig, i den butikken.

    (Våren 2003).

    Så ansatte han også en ganske kraftig og middels høy kar, med ganske langt, lyst hår, ved navn Espen Sigmund Nornes, som assistent der, (husker jeg).

    Men hvor butikksjef Thomas Brun, liksom ‘fant’ han.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde ikke sett han Espen Sigmund Nornes, som ansatt, i noen Rimi-butikk før, ihvertfall.

    Så han hadde kanskje ikke jobba i butikk før, da.

    (Hvem vet).

    For sommeren etter.

    Nemlig sommeren 2004.

    Så hadde nemlig både butikksjef Thomas Brun.

    Og den neste butikksjefen, (på Rimi Langhus), nemlig Stian Eriksen.

    De hadde begge slutta, som butikksjefer, på Rimi Langhus, da.

    Så jeg måtte jobbe som en slags ‘sommer-butikksjef’ igjen, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da.

    Og da måtte assistent Espen Sigmund Nornes, ha med seg en ansatt, ved navn Dennis, (husker jeg).

    For å klare å ha tidlig-ledervaktene, den sommeren, da.

    Så assistent Espen Sigmund Nornes.

    Han funka ikke så bra, i sin rolle, som Rimi-assistent, da.

    (Vil jeg nesten si).

    Siden han liksom bare klarte å gjøre halve jobben sin, da.

    For han måtte jo ha med seg en annen svær kar, ved navn Dennis.

    For å klare å gjøre en leders arbeid, sommeren 2004, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas Brun, han ansatte også ei ung dame, med mørkt hår, fra Kolbotn, (var det vel), som assistent, på Rimi Langhus, da.

    (Ei som ligna litt på hu Hildegunn, fra Min Bok 4, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Like etter at han hadde ansatt, assistent Espen Sigmund Nornes, da.

    Men hu ‘Hildegunn nummer to’, hu begynte ikke å jobbe der likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og hvorfor butikksjef Thomas Brun ønsket å plutselig ansette så mange assistenter, på Rimi Langhus, der.

    Det veit jeg ikke.

    For assistent Sølvi Berget, hu jobba vel der også, på den her tida, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Selv om hu vel muligens var en del sjukmeldt, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus).

    Han var forresten veldig glad i noe som het ‘The 5 Percent Community’, (husker jeg).

    Så han prøvde å dra med meg.

    (Og vel også hu Hildegunn nummer to, mener jeg å huske).

    På møter, på Fornebu, i The 5 Percent Community, da.

    Men jeg var ikke interessert i å bli dratt med på noe sånt her opplegg.

    Som jeg syntes at virka useriøst, da.

    Så da svarte jeg det, (husker jeg), at jeg ikke likte pyramidespill, da.

    (For jeg huska det, at faren min, hadde tapt en del tusen, på noe slags pyramidespill, som var populært, på begynnelsen av 80-tallet da, var det vel).

    Men da sa butikksjef Thomas Brun det, at The 5 Percent Community, ikke var pyramidespill, da.

    (Noe jeg hadde fått inntrykk av, etter å ha lest om det her firmaet, i avisene, eller noe sånt, vel).

    Men jeg var fortsatt ikke interessert i å bli med, på det her, da.

    Selv om Thomas Brun maste på meg, om å bli med, flere måneder seinere også, husker jeg.

    (Noe som jeg opplevde som utidig masing, husker jeg.

    For jeg var ikke interessert i det her greiene, i det hele tatt, da).

    Så jeg ble aldri med på noe ‘The 5 Percent Community-greier’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).

    Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.

    (Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.

    Siden han Njål hadde stikki av, da).

    Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.

    For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).

    Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.

    Som detaljstyrte meg helt, da.

    Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.

    Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.

    (For å bruke litt rare titler, men likevel).

    Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.

    (Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.

    Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.

    (Noe sånt).

    Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).

    Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).

    Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.

    Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).

    Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.

    Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.

    Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.

    (Etter at han Njål hadde stukket av, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.

    Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.

    (Altså ikke så langt unna Stortinget, da).

    Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.

    (Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.

    Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.

    Noe sånt.

    Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.

    Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.

    Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.

    Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.

    (Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.

    Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).

    (For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.

    Noe han vel ikke klarte å finne plass til.

    Noe sånt).

    Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.

    Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.

    Noe sånt).

    Og han butikksjef Anders.

    (Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).

    Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.

    For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.

    For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.

    Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.

    Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.

    Og så sa hu hvem som scorte, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det, vel).

    Og så ringte hu tilbake seinere.

    Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).

    (Så hu surra litt, da.

    Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.

    For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.

    For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.

    (Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.

    For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).

    Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.

    Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.

    (Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).

    Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.

    Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).

    Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.

    (Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).

    Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.

    Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.

    Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.

    (Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.

    Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.

    Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.

    Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.

    (Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.

    Eller om det kan ha vært Khaldoon).

    Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.

    (Som jeg lurte på om var litt bra.

    Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).

    Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.

    Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.

    Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.

    (På 18-års festen min, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).

    (For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.

    Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.

    Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.

    Og fikk roa ned dem litt, da.

    For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.

    Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn en gang.

    Høsten 2001.

    Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

    (Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

    Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

    Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

    For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

    I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

    Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

    Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

    Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

    Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

    (Andersen, het han vel).

    Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

    Og jeg dro litt på det.

    (Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

    For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

    Noe sånt).

    For å skøye litt liksom, da.

    For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

    Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

    Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

    Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

    Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

    Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

    (Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

    Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

    Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

    (Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

    Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

    Og var stressa da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

    Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

    Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

    Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

    Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe jeg ikke skjønte så mye av.

    Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

    Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

    For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Mens han smilte lurt liksom, vel.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

    Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

    Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

    Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

    Men der tror jeg ikke at han var.

    For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

    Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

    Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

    Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

    For å komme meg til Rimi Kolbotn.

    Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

    For jeg kjente ingen der.

    Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

    Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

    Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

    Så satt jeg opp julekampanjene, da.

    Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

    Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

    (For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

    Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

    På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

    Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

    Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

    Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

    Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

    Og han var nedbrutt.

    For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

    Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

    (Noe sånt).

    Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

    For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

    Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

    Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

    Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

    Og på veien, tilbake til Oslo.

    Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Som fortsatt virker litt uklar for meg).

    Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

    Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

    Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

    (Noe sånt).

    Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

    Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

    Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

    Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

    Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

    Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

    Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

    For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

    (Vil jeg si).

    Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

    (Eller om det var søndagen, den samme helgen).

    At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

    Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

    (Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

    Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

    Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

    (For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

    Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

    Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

    Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

    Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

    Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

    For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

    Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

    Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

    At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

    Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

    (Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

    Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

    Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

    Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

    (Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

    Og på å også øke snitthandelen en god del.

    Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

    Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

    I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

    Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

    Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

    Men det som var rart, med det brevet.

    Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

    Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

    Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

    (Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

    Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

    Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

    (Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

    Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

    Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

    (Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i etterkant av dette.

    Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

    Hu sa det til meg.

    At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

    For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

    Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

    (Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

    Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

    Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

    Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

    Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

    Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

    For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

    Bare et drøyt halvår tidligere.

    Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

    Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

    Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

    (Fra den tida jeg jobba der.

    Nemlig fra 1993 til 1996.

    Og så igjen fra 1998 til 2000).

    For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

    Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

    Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

    Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

    Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

    Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

    Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

    Men det er det dem sier, om nordmenn.

    At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

    Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

    (Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

    Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

    Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

    Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

    Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

    Av driftsdirektør Rune Hestenes.

    (Må jeg vel si).

    Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

    Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

    Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

    Nemlig Sølvi Berget.

    Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

    (Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

    De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

    Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

    (Noe sånt).

    Hva han nå mente med det).

    Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

    Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For å prøve å forklare, da).

    Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

    Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

    Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

    For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

    Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

    Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

    Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

    (På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

    Som et slags plaster på såret, kanskje.

    Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

    Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

    (For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

    I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

    For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

    Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

    På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

    Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

    Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

    For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

    (Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

    Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

    Det ble det ikke noe ut av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Ble mislykket.

    Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

    Med selvrespekten min i behold liksom, da.

    Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

    Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

    Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

    Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

    (Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

    Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

    Hvem vet).

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

    Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

    (Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

    Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

    Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

    Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

    (Selv om han håndverkeren som dukka opp.

    Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

    Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

    Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

    Så det var ikke som i Oslo, liksom.

    For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

    Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

    For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

    (Ved fryserne osv., da).

    For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

    Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

    For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

    Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

    For når betjeningen stod og rydda hyller.

    Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

    (Som kom med handlevogna si, da).

    Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

    Hvis jeg skal være helt ærlig.

    (Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

    Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

    Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

    Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

    Og mye mer da.

    Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

    Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

    Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

    Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

    At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

    Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

    Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    (Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

    Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

    Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

    (Noe sånt).

    Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

    (Må jeg vel innrømme).

    Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

    Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

    Det veit jeg ikke.

    Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

    Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.