johncons

Stikkord: Anne-Katrine Skodvin

  • Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).

    For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.

    Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.

    Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.

    For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.

    (Noe sånt).

    Men han pjokken, da.

    Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.

    Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.

    Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.

    Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.

    For det var hu vant til fra før da, (mente hu).

    Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).

    Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.

    (Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).

    Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).

    Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.

    Og det var jeg ikke vant med fra før, da.

    Så dette ble som noe nytt for meg, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.

    Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.

    Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.

    Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.

    Så skeia det ut, da.

    Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.

    (Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.

    Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.

    (Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).

    Men det største problemet, sånn som jeg så det.

    Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.

    Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.

    Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).

    For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.

    Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    (Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.

    Når det var stille i kassa.

    For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.

    Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).

    Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.

    Som ødela butikken da, (vil jeg si).

    Siden den ødela fruktavdelingen, da.

    Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.

    (Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).

    Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.

    (Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.

    Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).

    Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.

    (Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).

    For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.

    Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.

    Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.

    Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).

    (Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.

    Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.

    Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.

    Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).

    Til å hjelpe meg, da.

    Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.

    Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.

    Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.

    Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.

    (Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.

    Mer eller mindre i smug, muligens).

    Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.

    For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da måtte Espen Karlsson og jeg.

    Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).

    For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.

    Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.

    (Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).

    Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.

    Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).

    Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).

    (Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.

    Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.

    (Når det gjaldt selgende fargemønstre.

    Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.

    (Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.

    Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.

    Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.

    Etter at jeg begynte som butikksjef der.

    Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.

    For når fruktsalget økte.

    Så økte også snitthandelen, da.

    Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.

    (Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.

    I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.

    Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).

    Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.

    Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 109: Personalfest hos assistent Sølvi Berget

    Den første lørdagen, (må det vel ha vært), som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle det være personalfest, hjemme hos assistent Sølvi Berget, på Vevelstad, da.

    Og jeg hadde jo jobblørdag, (nesten som vanlig, hadde jeg nær sagt, når det skulle være Rimi-fest).

    Og jeg hadde jo blitt slitt ut, (må jeg vel si), da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det var såvidt at jeg orka, å dra på den her festen, da.

    Etter cirka tolv timers jobbing, den dagen, da.

    Jeg husker at jeg lå i senga mi, i Rimi-leiligheten min, og prøvde å finne krefter, til å komme meg i dusjen, og så dra på den her festen, da.

    Og at jeg så tok Ski-toget til Vevelstad, at.

    Og at jeg traska rundt der, og spurte en lokal tenåringsgutt, (var det vel), om hvor Sølvi og Trond bodde, da.

    Etter å ha surra litt rundt der, i et kvarter, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt.

    Men Vevelstad, det var liksom ganske sånn ‘Suburbia’ da, (som i Pet Shop Boys-sangen).

    Så det var vel antagelig ikke en sjel der, som ikke visste hvem Solvi og Trond var, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg omsider fant fra til den her festen.

    Så skyldte jeg på at jeg hadde sett på fotballkamp da, (og at det var derfor at jeg hadde blitt forsinka).

    (For Norge spilte vel landskamp den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg sitte et sted det var vanskelig å sitte og spise, (mener jeg å huske ihvertfall).

    På verandaen til assistent Sølvi Berget, da.

    Også fikk jeg noen rester av grillmaten de andre hadde spist før jeg dukka opp der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne festen, den var vel egentlig til ære for avtroppende trainee-butikksjef Thomas, (tror jeg).

    Og han var jo forlovet, med ei pen dame, i 20-åra, som han bodde sammen med, på Bøleråsen, da.

    Men på den her festen, så var han liksom i par, med hu pene 17-18 år gamle kassadama, da.

    Som hadde vært på jobb, den lørdagen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg, for å ta en kikk, på Rimi Langhus, da.

    For det var snakk om en sang, husker jeg, litt utpå kvelden der.

    Og jeg spurte hu pene, unge kassadama, om den her sangen, da.

    Og da møtte hu spørre avtroppende trainee-butikksjef Thomas, om hu fikk lov, til å synge litt av den sangen, for meg, (og de andre som satt der), da.

    Så han trainee-butikksjef Thomas, han hadde visst et helt harem ute i Vevelstad der, da.

    Men det fikk han visst lov til å ha, da.

    Selv om jeg husker det, at assistent Sølvi Berget, hu ‘babla’ om hvordan det skulle gå, når trainee-butikksjef Thomas og hu unge skjønnheten, skulle gå hjem til Bøleråsen, (må det vel ha vært), sammen da, etter den her festen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo tatt med meg en six-pack med øl, (ihvertfall vel).

    Og cirka en halv halvflaske vodka, som jeg vel må ha kjøpt, på den Danmarksturen, til Kjetil Prestegarden, cirka et halvt år før det her, vel.

    (Noe sånt).

    Og den vodka-flaska, den fikk vel låseansvarlig Anders Karlsson tak i.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vips, så var den flaska ganske tom, vel.

    Så jeg som liksom hadde hatt med meg så mye drikkevarer.

    Jeg hadde plutselig ikke noe å drikke på da, utpå kvelden der, da.

    (Og det var jo som på det bryllupet til Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, oppi den dalsida, oppe i Hallingdalen der.

    At det ikke var noe mulighet til å kjøpe alkohol noe sted, så seint på kvelden, da).

    Så jeg så litt glupskt på en sånn flott cognac-flaske, (må det vel ha vært), som ekteparet Berget hadde stående, i reolen sin da, og som var formet som et skip, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg klarte såvidt å beherske meg, da.

    Og ikke spørre om å få en smak, av den her cognac-flaska, da.

    Selv om jeg tror at både herr og fru Berget, må ha sett det på meg, at jeg godt kunne hatt lyst på en dram, da.

    (Siden at vodkaen min hadde blitt rappa liksom, da).

    Men jeg klarte å dy meg, fra å spørre, da.

    Og ekteparet Berget, de tilbydde meg heller ikke en dram, da.

    Og det skjønte jeg vel egentlig og.

    For jeg var rimelig full, da.

    Og den flaska så veldig fin og dyr ut, da.

    Så den var nok bare for nyttårsaftener og femtiårs-lag, (eller noe sånt), da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var sånn, at Eivind Danielsen, begynte å bable om det, at han kunne tenke seg å bli låseansvarlig, (var det vel), på den her personalfesten, da.

    Og da var det noen som baksnakka meg, (husker jeg), og sa at jeg var sånn ‘halleluja’, når det gjaldt Rimi. da.

    Men jeg prøvde jo bare å være butikksjef, liksom.

    For jeg var jo vant til det, å jobbe steder, hvor det hadde vært vanskelig, å få tak i nok medarbeidere.

    (Siden det hadde vært oppgangstider, i Norge, det meste av tida, som jeg hadde jobba, som Rimi-leder, da).

    Så det var nesten sånn i Rimi, at uansett hva man gjorde, (som butikksjef), så ble det feil liksom, da.

    (Siden det alltid var noen som mente ditt og datt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en medarbeider, som het Henrik vel.

    Som sovna, inne i stua, til assistent Sølvi Berget, (mener jeg å huske).

    Og da syntes jeg litt synd på han.

    For da ble assistent Sølvi Berget sur, (husker jeg).

    Så da prøvde jeg å få henne til å ikke lage noe konflikt, med personalet liksom, da.

    Men det her var visst ganske strengt, da.

    At der i heimen, så skulle ingen sove med hue på et av stueborda liksom, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den her festen, så kjørte assistent Sølvi Berget sin eldste sønn, (storebroren til Trond), meg hjem, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    (Sammen med en kamerat, eller to, som også satt i bilen, vel).

    Og da ga jeg han vel 300 kroner, (eller noe sånt), for å liksom ha vært ‘taxi’, da.

    Så det var jo bra service.

    For ellers så tror jeg ikke at det hadde vært så lett, å komme seg noen steder, fra uti Vevelstad der.

    For det gikk vel ikke noen nattbusser, (eller noe sånt), noen steder, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 107: Rimi Langhus

    En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

    (Hvis ikke dette var en lørdag, da.

    For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

    For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

    Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

    (Som hu forklarte veien til.

    For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

    For å si det sånn).

    Og lørdagen etter dette møtet.

    (Må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

    (Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

    Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

    Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

    Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

    Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

    Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

    For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

    Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

    Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

    Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

    Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

    Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

    Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

    Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

    Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

    Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

    Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

    Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

    Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

    For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ellers i butikken der.

    Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

    Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

    De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

    (Må man vel si).

    Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

    Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

    Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

    Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

    Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

    Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

    (Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

    Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

    (Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

    Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

    I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

    Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

    Nemlig ei som het Tove, da.

    Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

    Inne på røykerommet der da, (var det vel).

    (Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

    Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

    (Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

    Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

    Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

    (For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

    Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

    Et par ganger i uka, vel.

    Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

    Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

    Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

    At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

    Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

    Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

    Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

    Også ble det sånn, da.

    Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

    Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

    Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

    For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

    For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

    Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

    Så det ble litt dumt, da.

    For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

    Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

    Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

    (Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

    Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

    Stort sett).

    Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

    Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

    Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

    (Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

    Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

    Det mislyktes fullstendig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

    Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

    Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

    Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

    Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

    Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

    Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

    For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

    Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

    At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

    Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

    Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

    Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

    Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

    Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

    Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

    (Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

    Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

    Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

    For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

    Som var på mellom en halv meter og en meter?

    Nei, det skjønte ikke jeg.

    Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

    En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

    For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

    Så da fikk jeg viljen min, da.

    Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

    Med to 90-hyller.

    For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

    Som var på 1.20 eller 1.30, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den lørdagen, som ranet var.

    Så var butikken i rute, og sånn.

    Og alt på skinner da, må man vel si.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

    Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

    For den disken så rimelig bomba ut, da.

    For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

    Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

    Så ble det ran, da.

    Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

    Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

    For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

    Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

    Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

    Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

    Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

    Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

    Siden vi mista omsetning, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

    Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

    (Noe sånt).

    Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

    Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

    Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

    (Noe sånt).

    Og en nabo, av butikken.

    En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

    Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

    Så han sa fra til meg, om det her, da.

    For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

    For de detektivene gikk i sivile klær, da.

    Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

    Om å prate med han joggedress-gubben, da.

    Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

    Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

    Men så skjedde det noe rart.

    Ei dame, i 40-årene vel.

    Hu dukka opp, utafor butikken.

    Og ville ikke gå igjen.

    (Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

    Og jeg visste godt hvem hu dama var.

    For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

    Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

    Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

    For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

    Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

    Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

    For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

    (Eller hvem det her var igjen).

    Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

    Når de etterhvert også skulle gå hjem.

    For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

    For å bli kvitt henne, liksom.

    For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

    Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

    Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

    At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

    Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

    Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

    (Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

    Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

    Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

    Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

    Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

    Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

    Etter at hu hadde fått handle, da.

    Så hva som var i veien med henne.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

    Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

    Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

    Men det som var så dumt.

    Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

    Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

    Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

    Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

    Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

    Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

    Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

    Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

    Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

    Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

    (Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

    For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

    For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

    Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

    Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

    Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

    Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

    For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

    (Når han handla sammen med kona si, vel.

    Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

    At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

    Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

    Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

    (For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

    Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    For jeg satt i kassa, da.

    Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

    For å liksom skåne kassadamene, da.

    Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

    Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

    Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

    Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

    Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

    Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

    For å spørre om ditt og datt, liksom.

    Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

    Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

    Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

    Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

    Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

    Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

    Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

    Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

    (Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

    Siden det var oppgangstider, da).

    Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

    Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

    Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

    Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

    Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

    Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

    Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

    For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

    Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

    Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

    Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

    (Noe sånt).

    Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

    Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

    Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

    En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

    Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

    Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

    Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

    Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

    Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

    Så skulle Jan-Henrik i militæret.

    Men akkurat på den samme tida.

    Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

    (Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

    Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

    For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

    Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

    For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

    For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

    Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

    Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

    Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

    Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

    Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

    Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

    Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

    Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

    Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

    Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

    Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

    Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

    Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

    Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

    Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

    Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

    Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

    (For å si det sånn).

    For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

    For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

    Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

    Og dette ble styrt av Jan Graarud.

    Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

    Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

    At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

    Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

    Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

    Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

    (De som lakk frysevæske, da.

    Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

    Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

    Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

    For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

    Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

    At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

    For dette var min jobb-lørdag, da.

    Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

    På den lørdagen.

    Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

    For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

    Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

    For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

    Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

    Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

    Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

    (Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

    Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

    Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

    Og akkurat da, så ble butikken rana.

    Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

    Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

    Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

    Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

    Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

    For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

    For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

    Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

    (Lærte vi på det ranskurset, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

    Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

    Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

    Noe som jo ble litt vanskelig.

    Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

    For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

    Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

    Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

    Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

    Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

    Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

    Siden Rimi-folka var opptatt, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

    For de Norild-folka, de satt jo bare der.

    Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

    Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

    Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

    (For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

    Rundt klokka 23, vel.

    Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

    At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

    Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

    Så ville de ikke prate med meg der.

    Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, fredagen etter, (var det vel).

    Så hadde jeg fri, da.

    For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

    At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

    Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

    Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

    Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

    Sånn som loven vel sier.

    (Noe sånt).

    Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

    For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

    (Altså dagen etter ranet.

    Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

    Noe sånt).

    For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

    (For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

    Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

    Rett etter at vi begynte med tipping.

    Noe sånt).

    Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

    (Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

    Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

    Som i Østfold, antagelig.

    Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

    Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

    Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

    Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

    Siden det var fridagen min, da.

    Så gjorde jeg ikke det, da.

    For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

    Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

    Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

    (Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

    Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

    For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

    Og jeg var litt død i kroppen, da.

    Og dette var liksom fridagen min.

    Så jeg ville vel ta det litt rolig.

    (Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

    Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

    Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

    Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

    Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

    For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

    Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

    Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

    Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

    Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

    For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

    At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

    Men da reagerte jeg, husker jeg.

    For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

    Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

    Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

    Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

    Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

    På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

    Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

    Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

    For å liksom å fakke forbrytere, da.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

    For det her så jeg på som snusk, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

    Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

    (Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

    Noe sånt.

    Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

    Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

    Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

    Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

    Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

    At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

    At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

    Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

    (Noe sånt).

    Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

    Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

    Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

    (Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

    Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

    Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

    Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

    Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

    Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

    De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.