Jeg skrev på bloggen, igår vel, at grunnen til at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, på Rimi Langhus, for andre halvår, av 2001.
Det var fordi at jeg prioriterte frukta rimelig hardt, (må man vel si).
Men, det var ikke så enkelt, å få den fruktavdelingen bra, eller ihvertfall innbydene eller selgende vel.
For da jeg begynte der, så stod det en ‘kommunist-farget’, (altså grå-lakkert), nesten to meter høy, sjokk-selger i metall, eller smågodt-stativ, kan man kalle det.
Fra Candy King.
Den stod på enden av en frysedisk, og liksom skygget for frukta og den innerste tredelen av butikken, (må man vel nesten si).
Og smågodt i frukta.
Det ble litt feil, mente jeg.
Og det så også helt jævlig ut, mente jeg.
Og den butikken, den hadde så dårlig plass.
Så det var ikke plass til kampanjer/aktiviteter, som de andre Rimi-ene hadde.
F.eks. da Rimi begynte å selge fersk fisk, dvs. laks og torsk osv., fra noe firma på Vestlandet vel.
Så måtte vi ha en ny kjøledisk i butikken.
En liten kjøledisk, bare til å ha noen pakker med fisk i.
Men da blei det dårlig plass, med en gang.
Og det solgte nesten ikke noe, (og det var problemer med leveringer, osv.), så den disken satt jeg bare ut på et stort ‘felleslager’, fullt med skrot, (som jeg tømte en container fra, en gang), som fler i det bygget vel disponerte, så vi kunne for det meste egentlig bare ha skrot der.
Mer da.
Jo, men det jeg gjorde, var at jeg bestilte noen 90-hyller, (altså noen hyller som var 30-40 centimeter kortere, eller noe, enn de vanlige hyllene.
Og da var Legra uhøflige, og begynte å snakke om at de måtte hente de hyllene på ‘grisehuset’.
Så da var det nok noe rart med Legra, vil jeg si.
Kanskje det var noen som hadde baksnakka meg.
Hvem vet.
Dette var sommeren 2001, husker jeg, for Sølvi hadde ferie.
Sølvi, assistenten, ville vite om alt jeg gjorde og tenkte, (vil jeg si).
Hu var vant med ‘åpen kommunikasjon’, eller hva det var hu kalte det.
Og det var greit for meg, at jeg sa alt jeg tenkte på.
Men, det med den smågodt-sjokkeren, det syntes jeg ødela så mye for butikken.
Så det ‘stuntet’ med den, det holdt jeg for meg selv, (og fortalte ikke noe om til Sølvi), må jeg innrømme.
Jeg var redd for at Sølvi skulle finne på noen ‘rar’ grunn, til å ikke flytte den stygge og svære grå sjokkeren.
Og da ville jeg gått å irritert meg, så ille over den sjokkeren.
Hvis hu hadde satt seg på bakbeina.
Så den bare flytta jeg, når hu hadde ferie, sommeren 2001.
Jeg tenkte på det, i ukene før og.
(For jeg bestilte jo 90-hyller osv., fra Legra).
Men jeg sa ikke noe til Sølvi da.
Så når hu hadde ferie, og de 90-hyllene stod og nesten hadde begynt å støve ned, på lageret et sted.
Så fikk jeg med han unge gutten, Karlsson.
Hva het han da.
Broren til Mats.
Espen Karlsson.
For han ville vel jobbe ekstra, siden det var sommerferie.
Og jeg hadde vel fått en låseansvarlig, til å jobbe en vakt ekstra, siden det var sommer, så ville også de låseansvarlige, som var smarte ungdommer alle sammen av de vel, også noen ganger jobbe en del ekstra.
Så sånn var det.
Så da ble alle de ungdommene som jobba der, med å ta i et tak da, og flytte det smågodtet til kassa.
Etter at jeg og Espen Karlsson hadde byttet til litt kortere hyller, i den godtehylla, som var nærmest kassa.
(Det var jo sånn der, at det var mangel på plass.
Men smågodtet var det ikke lett å få hivd ut, tror jeg.
Det var vel ganske populært).
Så da ble det plass til den svære og stygge grå smågodtsjokkeren, i metall, fra Candy King, nede ved kassa.
Da ble det litt finere i kassa og kanskje, når smågodtet stod sammen med det andre godteriet.
og da kunne de i kassa følge med, sånn at ingen rappa av godteriet.
(Som jeg kan tenke meg at nok skjedde, da godteriet stod i frukta).
Så ble vel Espen Karlsson, (som nok var smart, som broren sin Anders Karlsson, som var en kløpper i å gjøre om hyller, uten planogram, husker jeg, noe man vel må være intelligent for å få så bra som han klarte, som ikke engang jobba heltid i Rimi, tror jeg. Men men).
Og Espen Karlsson, som da vel bare var 16-17 år, eller noe, han skjønte også det med å gjøre om hyllene bra, og fikk det like bra på ‘sin side’, av hyllene, vil jeg nesten si, som jeg gjorde.
Og han jobba også raskt og effektivt, vil jeg si.
Og tulla ikke.
Så det funka egentlig veldig bra.
Og da kunne jeg ha fruktsjokkere, der hvor den stygge smågodt-sjokkeren hadde stått.
Og da ble helhetsinntrykket, for frukta og hele butikken, vil jeg si, mye bedre.
Etter det stuntet der.
Som jeg gikk å planla i huet da, i noen uker, eller noe.
Sikkert fra like etter at jeg begynte å jobbe der.
Og da trengte jeg vel egentlig bare å jobbe i frukta, sånn som jeg pleide i de andre butikkene, som jeg hadde jobba med frukta i.
Og så økte fruktandelen skikkelig da.
Men Sølvi og Tove og dem var også greie, og lot meg holde på borte i frukta, uten å mase om at jeg måtte ta varer osv., hele tida.
(Selv om jeg vel pleide å fylle opp frysevarer.
Men det var jeg ganske vant med, så det gikk ganske radig, vil jeg si.
Selv om jeg ikke så flink til å brette pappen, fra frysevarene.
Der så man kanskje det, at jeg hadde jobbet meg opp fra kassa, og til butikksjef.
Det vanligste, (var det vel Magne Winnem som sa), var vel å jobbe seg opp fra gølvet, til butikkleder da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var nok hovedgrunnen, til at det var såpass enkelt for meg, å vinne Rimi Gullårer, for andre halvår, i 2001.
Nemlig at jeg en arbeidsdag, i sommerferien, (når både assistenter og distriktsjef Skodvin, vel var på ferie da).
Og i ganske fred og ro, gjorde om litt, sånn at plasseringen av den svære Candy King smågodt-sjokkeren, ble mer hensiktsmessig da.
Det var noe jeg gjorde, for å få butikken til å ligne litt mer på en ‘vanlig’ Rimi, og litt mindre på ‘Verdens styggeste butikk’.
For den var ofte veldig ‘bomba’ i hyllene.
(Pga. dårlig plass og at personalet ikke var glad i å trekke fram varer, men da kanskje heller satt på spiserommet, enn å gjøre det. Av gammel vane kanskje. Mange kunder hadde kanskje blitt sure hvis noen stod og rydda hyller, siden det var så dårlig plass der. Hvem vet).
Så det var bare for å heve standarden på utseende på butikken, som jeg syntes var veldig dårlig.
Og for å få smågodtet til å stå der det hørte hjemme, sammen med det andre godteriet.
Og fordi at jeg var vant til å prioritere frukta.
Det lærte vi på kurs og møter, at frukta var det høy fortjeneste på.
Og kundene de dømte butikken mye ut fra om frukta var bra, eller ikke, lærte vi.
Frukta var den viktigste avdelingen i butikken, lærte vi.
Så derfor prøvde jeg ofte å prioritere frukta da.
I de butikkene jeg jobba som butikksjef i.
(Selv om Stian Eriksen var fruktansvarlig, de siste månedene, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og Jan Henrik tok også frukta en god del der.
Så det var ikke sånn at jeg absolutt måtte ta frukta liksom.
Hvis det virka mer hensiktsmessig, at andre tok frukta.
For det var jo mange bestillinger som måtte taes og.
Men distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, nemlig Anne Neteland.
Hu innprenta i meg, at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg.
Og det var ikke meg imot egentlig det.
Men distriktsjef PØF, (som var distriktsjefen min, de siste månedene på Rimi Nylænde).
Han hadde innprenta i meg, at jeg måtte drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde.
Så jeg fikk nesten ikke velge min egen lederstil, i Rimi.
Men dette ble innprentet i meg, (flere ganger), fra distriktsjefer.
Anne Katrine Skodvin, hu begynte så å klage, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus.
At jeg ikke drev butikken, på ‘min’ måte.
Men da hadde jeg blitt innprenta hvordan jeg skulle drive Rimi-butikkene, så mange ganger.
Så jeg visste vel omtrent ikke hva som var ‘min’ måte lenger.
Så jeg gjorde det som Anne Neteland sa, på Rimi Langhus.
Nemlig at jeg nullstilte meg.
Da jeg begynte som butikksjef der.
Og med det, så mener jeg det, at jeg bare gled inn der, og tok over de ansvarsoppgavene, (og vaktene), som den tidligere butikksjefen, (Thomas fra Bøleråsen på Vevelstad i Ski vel), hadde.
Istedet for å kommandere og gjøre om på rutiner og sånn, (som vel Anne Katrine Skodvin, signaliserte/sa, at hu mente at jeg skulle gjøre).
Men egentlig så gikk alle de distriktsjefene, (PØF, Neteland og Skodvin), for nærme, mener jeg.
For en butikksjef burde vel egentlig få velge sin egen lederstil selv.
Og bli dømt for resultatene sine.
Så fokuset var på personlig lederstil, (fra distriktsjefene), og ikke på resultater, mener jeg.
Det var veldig ‘lavt under taket’ da, som det vel kalles.
Og da ble det som at man som butikksjef ble programmert, mener jeg.
Uten at man engang ble fortalt, hvorfor man måtte ha den og den lederstilen/måten å drive butikken på.
Så sånn var det.
Men, når jeg nullstilte meg, på Rimi Langhus.
Så skulle jeg jo bare gjøre det han forrige butikksjefen gjorde.
Og det var ikke så utrolig innmari mye, tror jeg.
Så da fikk jeg vel sjansen til å bruke litt flid, når jeg la opp frukta osv., og gjøre mer ut av den avdelingen.
For jeg hadde vært på fruktkurs, kanskje en gang i året, eller noe da.
Jeg tror at det fruktkurset til Gartnerhaller, var to dager/økter.
Og jeg var på fruktkurs med Norgesfrukt og vel.
(På Rimi Manglerud en gang.
Selv om det var vel mest ting jeg kunne fra før.
Og det var en krangel, for de ville at jeg skulle sende assistenten, Jan Henrik, men det passa dårlig for meg, å jobbe hele dagen.
Eller de ville at vi skulle sende en person.
Og jeg var sliten, pga. mye prosjekter, eller noe.
Så da dro jeg dit selv, for da kunne jeg sove en time eller to lenger, eller noe.
Så de fruktkursene, det var visst ikke frivillig for butikken.
Norgesfrukt, de var også mye mer vanskelige, enn f.eks. Gartnerhallen, når det gjaldt å få retur, hvis varene var dårlige, sånn som jeg husker det.
Og en gang, sommeren 1999 vel.
Så kom jeg tilbake fra sommerferie.
Og da hadde Jan Henrik og Wenche Berntsen, ledet butikken, mens jeg hadde ferie.
Og da stod det en flere meter høy stabel, med lomper som hadde gått ut på dato, (mer eller mindre ihvertfall), på lageret oppe.
(Jeg har nok brent meg på samme måte selv, i den butikken, for omsetninga går ned mye, i fellesferien, så man måtte være veldig våken, hvis man skulle unngå mye svinn der, i juli-måned. Men men).
Og fruktlageret var så fullt av frukt, så jeg behøvde ikke å bestille noe frukt den dagen.
Og det likte nok ikke Norgesfrukt, tror jeg, for da kom den en hel komite nesten, fra Norgesfrukt, på besøk, med han eieren i spissen, tror jeg.
(En kar i 50-60 åra vel, som var ganske høy/kraftig/tøff vel.
Men som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.
Men som jeg tror at kanskje husker meg, for han hilste vel på meg, (tror jeg), utafor hovedkontoret til Rimi en gang, på Sinsen husker jeg, en gang seinere, som jeg var på et kurs eller møte, eller noe, der.
Så sånn var det).
Norgesfrukt var jo tidligere leverandøren til Rema, for frukt.
Men så bytta de på det, og Norgesfrukt ble leverandøren til Rimi, istedet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg jobba på Rimi Kalbakken, så var han Kjetil Prestegarden der, så flink til å bygge opp fruktdisken, (med tomme grønne plastkasser, IFCO-kasser, eller noe).
Så han ble litt sur på meg, fordi jeg ikke helt skjønte poenget med det.
(De kassene var kanskje noe Norgesfrukt brukte.
Gartnerhallen og Finstad, (og Bama het vel en fruktgrossist), hadde kanskje mer pappkasser?).
Det var mest Jan Henrik og Stian Eriksen, som hadde drevet med frukta på Rimi Nylænde, så jeg hadde ikke helt skjønt det, med å bygge opp disken med IFCO-kasser, osv.
Eller vi hadde disken bygget opp, men vi tok all frukta ut av pappkartonger osv., (ifølge et system jeg lagde, da vi fikk ny fruktdisk, flytta til inngangen, i 1998 vel, like etter at jeg begynte som butikksjef), og la oppi de laveste, små IFCO-kassene, som jeg hadde satt oppå noen hermetikkbokser, eller noe.
Det var fordi at Rimi Nyænde, var en av de minste Rimi-ene, og jeg tenkte at det systemet gjorde det bra, for å få lite svinn, og det var også enkelt å rullere, mener jeg å huske, man bare flytta de IFCO-kassene et hakk ned, osv.
Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken med IFCO-kasser.
Og fikk pappkassene til å passe inn, ved å justere høyden på sammenslåtte IFCO-kasser, som lå under pappkassene.
Og det systemet var ikke jeg vant til.
Sånn var det ikke på Rimi Nylænde, da jeg jobbet som aspirant og senere assistent under butikksjef Elisabeth Falkenberg, (fra 1994 til 1996).
Og sånn var det ikke, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assistent der, under butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra 1996 til 1998).
Så jeg var ikke vant med hvordan de gjorde det, når de la opp/bygde disken, på Rimi Kalbakken.
Jeg hadde ikke helt skjønt den metoden der.
Så Kjetil Prestegarden fikk en konsulent fra Norgesfrukt, til å dukke opp der.
(På Rimi Kalbakken, så var det sånn, at butikksjefen, (meg), la opp fruktdisken, og at assistenten, (Kjetil Prestegarden), la opp grønnsakdisken.
Også hadde de den rutinen, at Aziza, (tror jeg hun het, ei som jobba heltid der), hver mandag morgen, klokka 7, (eller noe), vaska fruktdisken, og tok ut alle de grønne IFCO-kassene da.
Så det var jo stress hver mandag morgen, når man skulle legge de tilbake.
Noe som jeg syntes var fælt, for jeg var vant til å ha alle seinvaktene, på Rimi Nylænde, (for jeg var kanskje litt overarbeia, og trengte å kanskje å være uthvilt, for å prestere).
Og PØF hadde jo bedt meg om å drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde, men Kjetil Prestegarden var så sta.
Så noe av det første han sa, da jeg begynte der, var at ‘du får ikke alle seinvaktene’.
Og da kunne ikke jeg starte en ‘krig’, pga. det, synes jeg.
Jeg var jo liksom butikksjefen, som skulle være moden og ansvarlig da.
Og jeg hadde vel nesten venta meg det, at det kom til å bli sånn, når jeg begynte som butikksjef, i en større butikk.
At jeg ikke kunne ha alle seinvaktene, sånn som jeg hadde på Rimi Nylænde.
(For jeg syntes jeg fikk så bra kontroll på butikken, hvis jeg jobba seinvaktene.
For da jobba jeg sammen med alle de andre ansatte, den dagen, på en måte.
Det er jo mest kunder om ettermiddagen, og også mest ansatte på jobb da.
Men en gang, som jeg jobba tidlig på Rimi Nylænde.
Så stod det to bur med varer der.
Som assistent Jan-Henrik skulle sette opp da.
(Var det meninga).
Også kom jeg på jobb dagen etter, også stod de to bura der enda.
Like fulle.
Etter det så ønska jeg å jobbe seinvaktene selv, for jeg lurte på hva som egentlig forgikk på de vaktene da.
Hvis jeg jobba seinvakt, så måtte jo Jan Henrik jobbe ordentlig på tidligvakta.
For han måtte jo åpne butikken og sette ut kassene og sette opp brøda, og åpne opp for leverandører, og alt sånt.
Så hvis han jobba tidligvakt, så visste jeg at han jobba.
Og jeg var også veldig B-menneske, så jeg likte å sove lenge, og fungerte kanskje bedre, og så kanskje bedre ut, hvis jeg sov lenge da, (at da var jeg litt mindre bleik, og hadde kanskje litt mindre ringer under øya. Det er kanskje fordi at jeg har gluten-allergi, eller noe, som jeg mistenker).
Det var en sånn vakt, som Espen Sigmund Nornes, ikke klarte aleine, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (å åpne butikken klokka 7, og ta imot varer og stable opp brød osv.
Men han måtte ha med en som het Dennis, for å klare det, husker jeg.
Så da måtte jeg nesten si at det var greit.
I tilfelle han hadde sykmeldt seg.
Og da måtte jeg ha jobba så mye, at jeg kanskje hadde blitt overarbeida da.
(Altså fra klokken 7 til 21 kanskje, hver dag, i flere uker, i et hektisk arbeidsmiljø, hvor man hele tiden skulle behandle kunder og ansatte ordentlig da.
Og jeg sleit på lørdagene, hvor jeg måtte jobbe fra 7 til 19, da følte jeg meg sjelden på topp, må jeg innrømme.
Pga. jeg da ikke fikk så mange timer søvn, som jeg trengte, tror jeg.
Men men).
Så derfor sa jeg at det var greit.
Men Jan-Henrik, han klarte de vaktene aleine, (som de fleste ledere i Rimi vel).
Men men.
Men da sa han Norgesfrukt-konsulenten, som dukka opp på Rimi Kalbakken.
Han sa at han syntes at forsiden, av fruktdisken, så bra ut.
(Jeg prioriterte forsiden, for den er viktigere, for det inntrykket, av fruktavdelingen, som kundene får, siden det er forsiden av disken, som de ser først, når de går inn i butikken da.
Sånt her lærte vi om på kurs på Rimi sitt hovedkontor på Sinsen og.
Så det var ikke bare på fruktkurs, at det var fokus på frukt, det var også på møtene/kursene til blant annet regionsjef Jon Bekkevoll, inne på Rimis hovedkontor da, (hvis jeg husker riktig).
Men, sa Norgesfrukt-konsulenten.
Baksiden av fruktdisken, så ikke like bra ut.
(Eskene lå i forskjellig høyde osv., siden jeg ikke var vant til det, å bygge opp disken, sånn som de gjorde der, men bare la opp eskene, sånn som jeg var vant til, fra Rimi Bjørndal, osv.
(Denne butikken, som lå i samme bygg, som Edda kino pleide å ligge, før den ble stengt, hadde tidligere vært ICA Supermarked.
(Og vi hadde faktisk egen bemannet ferskvareavdeling, hvor Carolina grilla kylling og skar opp biffer, og litt pålegg vel, osv.
Og det er ikke del av Rimi-profilen.
Så hva Rimi egentlig ville med den butikken der, det skjønte ikke helt.
Selv om regionsjef Jon Bekkevoll, vel sa at den skulle de bruke for å ta Meny, som lå nesten vegg i vegg.
Så det skulle være mye svinn der, fikk jeg høre, av Bekkevoll da.
Mens av distriksjef PØF, i min gamle butikk, så fikk jeg høre at jeg skulle drive den butikken, som Rimi Lambertseter/Nylænde.
(Uten at det var helt klart for meg, nøyaktig hva som mentes).
Og Neteland, den nye distriktsjefen, ville at jeg skulle nullstille meg.
Så her var det tre personer, som ga ordre, om hvordan jeg skulle drive Rimi Kalbakken.
Så det måtte jo bare bli surr og tull og tøys.
Men men)).
Så ‘min’ måte å legge opp disken på, lå nok innenfor Rimi’s profil, (jeg hadde ikke fått noen klager tidligere, på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal.
(Anne Katrine Skodvin, distriksjefen på de to butikkene, pleide vel å si at jeg hadde dreisen på å legge opp frukta, eller noe.
At jeg fikk disken bra.
Og det var også derfor hu sendte meg til Rimi Nordstrand en gang, mens jeg var assistent på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995 vel).
Da butikksjefen der skulle på friidretts-EM i Gøteborg.
Som han hadde vunnet i premie, i en konkurranse, eller noe, vel.
Da ble jeg satt til å jobbe der, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde.
Siden de trengte en som ‘kunne legge opp frukta’ sa Anne Katrine.
Selv om den disken var ny for meg, og jeg var usikker på hvor kresen jeg skulle være, når det gjaldt å kaste frukt der, for de hadde hatt noe kampanje på redikker osv., som jeg ikke var vant til.
Så det lå redikk-bunter med visne blader, rundt omkring i disken, med bladene gjemt, så jeg ble litt forrvirra, angående om jeg skulle la de ligge, eller ikke.
(Dette var en tidligvakt, og da er jeg ofte ikke helt på topp).
Og jeg skulle også jobbe på Rimi Nylænde, seinvakt, samme dag, så da tok jeg det kanskje litt rolig, og ‘sparte’ meg litt da.
Selv om jeg tror at jeg klarte å starte alarmen der, hvis jeg husker riktig, da jeg skulle låse meg inn.
(For dette var bare den andre butikken, som jeg var leder i, og jeg var fortsatt rimelig fersk som leder, så jeg dreit meg nok ut en god del der.
Og fulgte med for nøye på bemanningen osv., tror jeg, (som min kollega Hilde hadde fått meg til å gjøre), for de så litt stygt på meg, mener jeg å huske, de som jobba der, en litt biffete kar, i midten av 20-åra vel, blant annet).
Og naboene der husker kanskje.
Siden de kanskje våkna, da alarmen gikk.
Det er kanskje ikke så ofte at alarmen går der, på Nordstrand.
Hvem vet.
Men men).
Men den lå kanskje ikke innenfor ICA sin profil da, det er mulig.
(Eller hvilken profil de gikk etter der.
Men de hadde ikke noen tall å slå i bordet med, om at fruktandelen hadde gått ned, eller noe.
Så det var vel kanskje litt overdramatisering/synsing, det at de sendte en fruktkonsulent til Rimi Kalbakken, bare for det, det er mulig.
Men det var egentlig greit og, på en måte, syntes jeg, for da lærte jeg enda mer om frukta, og kunne bruke det i andre butikker, som Rimi Langhus da.
Og også eventuelt videre i Rimi, hvis det ikke hadde vært for problemene som var der, med at distriktsjefene tulla med meg, og at jeg ville ut av Rimi, pga. det, osv)).
Selv om jeg selvfølgelig tenkte på det, som jeg hadde lært på fruktkurs med Gartnerhallen, osv., at man skulle ta bort den frukta man ikke ville kjøpt selv, samt at jeg tenkte på fargene på frukta, at man ikke la grønn frukt ved siden av grønn frukt, for eksempel, for da så det kjedelig ut, og solgte mindre.
Jeg prøvde, (ihvertfall på forsida av disken), å ha fint fargemønster på frukta og, og også prioritere/gi god plass til frukt som var på kampanje, og hadde sesong osv.
Det var en del å tenke på i frukta.
Men men).
Så han Norgesfrukt-konsultenten, hadde blitt enig med Kjetil Prestegarden da, (forstod jeg), at han skulle vise meg, hvordan man bygget opp disken, på den måten, som de pleide å gjøre der.
Og da skjønte jeg jo det systemet med en gang.
Og forsatte å gjøre det sånn, at jeg bygget opp disken, sånn at den øverste kanten, av alle frukteskene, kom i samme høyde da, ved å brette sammen IFCO-kasser, og ha de i fra 0 til 3-4 lag, under frukta.
Så sånn var det.
Og det systemet begynte jeg med på Rimi Langhus og.
Og det var de nok ikke vant med der, hverken kundene eller medarbeiderne vel, (tror jeg ihvertfall).
Så da ble vel den fruktavdelingen litt bedre, tror jeg, etter at jeg begynte som butikksjef der.
Selv om Norgesfrukt bar nag til meg, tror jeg.
For på et møte på Rimis hovedkontor, som ble holdt av distriksjef Anne Katrine Skodvin, tror jeg.
Der var det sånn, at Norgesfrukt hadde vært innom butikkene og tatt bilder, av disken, klokka 16, eller noe.
Og da hadde de ikke likt det, at de fruktsjokkerne, som jeg hadde plasser der, hvor den stygge Candy King-sjokkeren hadde stått, ikke så så utrolig fine ut, og velfylte.
Men det var noe jeg hadde ordna uten hjelp av fruktkonsulenter eller distriksjefer.
Og det var mye bedre enn sånn det var der før det igjen.
Så derfor syntes jeg det var greit.
Norgesfrukt visste kanskje ikke hvor lav standarden i den butikken, hadde vært, på frukt og varepresentasjon, osv., før jeg begynte der.
(Med en butikksjef som kom rett fra skolebenken, osv.
Han Thomas fra Bøleråsen da).
Så jeg fikk kjeft av Norgesfrukt da, enda jeg syntes det så greit ut.
Og Anne Katrine Skodvin, hu kommenterte også det, at hu syntes at den fruktavdelingen min, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de bildene til Norgesfrukt.
Rimi Langhus, var jo ikke en av de største Rimi-ene.
(Den hadde vel 450.000 – 500.000 i omsetning i uka, kanskje).
Så man kunne vel ikke forvente det, at disken skulle være like velfylt, som på en butikk som Rimi Kalbakken kanskje, hvor omsetninga var nesten bortimot dobbelt så høy.
Det var jo også et stort fokus på svinn, (siden ICA/Rimi gikk underskudd, på den her tiden vel), i møter, osv.
Så jeg syntes at han Norgesfrukt-konsulenten, svartmalte litt, når det gjaldt situasjonen i ‘min’ butikk, på det møtet, høsten 2001 var det kanskje, i Sinsenveien.
(Det var også veldig dårlig plass, på Rimi Langhus, forresten, så det kunne være kronglete å legge opp og etterfylle disken, hvis det dukka opp noen kunder som skulle forbi da.
Men men).
Men jeg gadd ikke å si noe i det møte, for jeg skjønte det, at han konsulenten nok ikke kjente den butikken, (Rimi Langhus), så bra.
For da hadde han vel kommentert det, at jeg nettopp hadde flytta den svære og fæle Candy King-sjokkeren vek fra frukta.
Så jeg ble litt paff, av den kritikken.
For jeg prioriterte virkelig frukta, som butikksjef på Rimi Langhus.
Noe som vel det at jeg vant Rimi Gullårer, for akkurat det halvåret, (andre halvår av 2001), viste.
Siden et av kriteriene, i den Rimi Gullårer-konkurransen, var nettopp at man måtte klare å øke Frukt/Grønt-andelen, av omsetningen, med en viss prosent da, (som vel var ganske høy).
Og jeg hadde også den rutinen.
At etter at jeg hadde satt opp brøda og satt ut kassene.
Så tok jeg frukta veldig ordentlig da.
Og før jeg kjørte hjem til Oslo.
(Hvis jeg ikke tok toget da, når bilen ikke virka, som hendte en del, at det var forsjellige problemer med den bilen, (en svart Ford Sierra), som jeg var uheldig med, når jeg kjøpte som bruktbil.
Men men).
Så ville jeg, (etter å ha tatt fruktsvinnet, og kildesortert og registrert det, og kasta pappen, fra frukta, og stabla IFCO-kasser, som jeg lot stå på lageret til jeg var ferdig med frukta, må jeg innrømme, for jeg syntes det var viktigere å ha frukta fort strøken, og de vognene var bare å flytte, inne på lageret, hvis noen skulle forbi da. Mne men).
Så ville jeg også fylle opp frukta, for annen gang, før rushet kom, og folk som var på vei hjem fra jobb, skulle handle middag, osv.
Så den disken mener jeg at pleide å se bra ut, om ettermiddagen, rundt klokken 16.
Jeg var litt demotivert etter problemene på Rimi Kalbakken.
Og jeg var ikke helt besatt av den fruktdisken.
Men jeg prøvde å få den til å se grei ut liksom.
Og jeg fikk jo suksess, ved at jeg vant Rimi Gullårer osv., så den fruktdisken ble nok mye bedre, etter at jeg begynte som butikksjef der, (for å si det sånn).
Så den kritikken fra Norgesfrukt, det mistenker jeg nå, at kan ha vært noe slags hat eller nag kanskje, (av en eller annen grunn), mot meg.
For han ‘klager’n’, på det møtet til Anne Katrine Skodvin, var også så ‘bister’ i tonen, når han pratet om ‘min’ fruktavdeling da.
Så her tror jeg det kan ha vært noe galt.
Uten at jeg kan si hva.
Kanskje det var Rimis direktører som hadde bedt Norgesfrukt å være streng mot meg?
Siden jeg klagde, til driftsdirektør Rune Hestenes, rundt 17. mai 2001, på hvordan jeg ble behandla, som butikksjef, av distriksjefene osv., da jeg jobba på Rimi Kalbakken.
Jeg ville også ta fruktbestillinga, til neste dag, før jeg dro hjem.
For jeg tenkte det sånn, at hvis jeg hadde lagt opp frukta to ganger, og jeg rydda også fruktlageret, og stabla de kassene som ble levert den dagen.
Da hadde jo jeg ganske bra oversikt, over hvor mye frukt vi kom til å trenge, den neste dagen.
Så da tok jeg alt med frukta liksom da.
Og hu Sølvi slapp å bry seg om fruktbestilling, og stabling av fruktkasser osv., som egentlig vel var hennes vakt sitt ansvarsområde vel.
Men da ble vi enige om at jeg kunne ta det da.
Siden jeg liksom dreiv så mye med frukta, var det kanskje.
(Og kanskje også litt på grunn av svinnet, som vi også jobbe mye med vel).
Så det var ikke sånn at jeg helt slavisk bare gjorde det samme, som den forrige butikksjefen.
Vi kunne også forrandre litt på rutiner osv., selv om jeg egentlig prøvde å nullstille meg.
Men jeg forrandra ikke på rutinene, over hodet på hu assistenten Sølvi da.
For hu var vant med masse kommunikasjon og med å bli holdt informert, om alt som foregikk, muligens fra han tidligere butikksjefen Thomas, fra Bøleråsen, på Vevelstad, i Ski, eller fra brød/lompe-fabrikken, ute i Langhus der, hvor hu hadde jobba tidligere, før hu begynte i Rimi vel.
Så sånn var det.
Men siden jeg skulle nullstille meg, så slo jeg ikke ned på at folk satt for mye på spiserommet, osv.
For jeg hadde også lest en ganske ‘brisk’ artikkel, i ‘Rimi-nytt’, (et blad vi fikk en gang i uka).
At butikksjefene skulle ikke være som politifolk, ute i butikkene.
Så da korrigerte jeg meg selv, utifra det og.
Og utifra det Neteland hadde sagt, om at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg.
Så ledelsstilen min, den forrandra seg hele tiden i Rimi.
Fra jeg ble aspirant, så ble jeg bedt av assistent Hilde, på Rimi Nylænde, i 1994 vel, (hu som bodde rundt Haugerud, og senere ble butikksjef i Rema), om å forrandre på ledelsesstilen min, og bli strengere, for ellers ble hu og butikksjefen der, Elisabeth Falkenberg, upopulære, sa hu.
Så jeg hadde vel ikke egentlig min egen lederstil, i Rimi, tenker jeg nå.
Men jeg forrandra ledelsstilen min, ettersom hvordan min leder-kolleger og distriksjefer ønsket at jeg skulle da.
Selv om jeg kanskje hang litt etter.
For det kunne være kronglete å skulle forrandre ledelsesstil, hele tida.
Så på Rimi Kalbakken, så hadde jeg først den ledelsesstilen, som distriktsjefen på Rimi Nylænde, (Per Øivind Fjellhøy aka. PØF), ville at jeg skulle ha.
Og på Rimi Langhus, så hadde jeg vel den ledelssesstilen, som distriktsjefen på Rimi Kalbakken, (Anne Neteland), ville at jeg skulle ha.
Så ble nok Anne Katrine Skodvin, (distriksjefen i den nye butikken), sur.
Men spørsmålet jeg stiller nå, er om jeg ikke egentlig ble trakassert da, når distriktsjefene osv., fortalte meg hele tida, hvilken lederstil jeg skulle ha.
Det er vel egentlig opp til hver enkelt leder, fikk jeg vel først høre, i Rimi.
Også ble jeg senere tulla så mye med.
Så der var Rimi dårlige, mener jeg.
I andre firma, så hadde jeg kanskje fått lov å ha min egen lederstil, som jeg nok da ville ha valgt, med tanke på hva jeg lærte, om ledelsesmetoder, (X og Y-teorien osv.), i fagene Organisasjon og Ledelse, som jeg hadde både på handel og kontor, (i et eller to år vel), og også på NHI, som var en privat datahøgskole, hvor jeg gikk en toårig linje, (Informasjonsbehandling), hvor man også hadde noen fag, lignende av de på BI, osv., som markedføring og organisasjon/ledelse da.
Men denne teorien, som jeg kunne ganske bra, og hadde fått ok karakterer i, på vitnemål osv., vel.
Den teorien fikk jeg ikke lov å bruke i Rimi, (må jeg si).
Ihvertfall ofte, så ble jeg bare fortalt om hvilken ledelsesstil, som jeg måtte ha.
(Fra andre ledere, som var veldig engasjerte og oppspilte da, og liksom programmerte meg på en måte da.
Som assistent Irene Ottesen og butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (i 1996, da jeg begynte som assistent der).
Og som hu assistent Hilde, fra rundt Haugerud da, på Rimi Nylænde, (i 1994, da jeg ble forfremmet til først låseansvarlig og så aspirant der).
Og som distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF, på Rimi Nyænde, da jeg jobba der som butikksjef, i år 2000, noen dager før jeg skulle begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, både når det gjalt areal og omsetning).
Og som distriktsjef Anne Neteland, sa til meg, på slutten av år 2000 vel, (og begynnelsen av år 2001 vel), da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg, osv).
Så jeg ble altså ‘programmert’ av andre kolleger og sjefer, til hvilken ledelsesstil jeg skulle ha, i Rimi, ihvetfall fire ganger, fra 1994 til år 2001 da, (som jeg har visst ovenfor), av assistent Hilde fra Haugerud, (som begynte i Rema), og fra Irene Ottesen, (og Kristian Kvehaugen, selv om kanskje Irene var værst til å ‘programmere’ vel), og fra PØF og Anne Neteland.
Men egentlig så er det vel ment, at folk skal bestemme selv, hvilken lederstil de har.
Også skulle jeg bli dømt, på bakgrunn av resultatene mine da, (ihvertfall de årene jeg jobba som butikksjef, fra 1998 til år 2002).
Så her har nok Rimi egentlig tulla fælt med meg, tenker jeg nå, når jeg tenker tilbake.
Her ble nok jeg trakassert.
For jeg tror ikke at Rimi behandlet for eksempel Magne Winnem, fra russeklassen, i Drammen, på samme måte.
Han sa til meg at han hadde en ‘uformell lederstil’.
Og jeg tror ikke det var sånn, at for eksempel Ihne Vagmo, fra Robinson og Rimi Munklia, sa til han, at han måtte bli flinkere til å nullstille seg, eller bli strengere, eller ‘drive butikken på sin måte’, eller ‘å drive den som Rimi Nadderud’.
Bare for å ta noen eksempler.
Nei, Winnem sa han hadde en uformell lederstil, og ble vel dømt av sjefene oppover i systemet, på bakgrunn av hvordan økonomiske resultater, som butikken hans fikk, (vil jeg ihvertfall tippe på, på bakgrunn av hvordan det virka for meg, da jeg jobba som vanlig medarbeider der, fra 1992 til 1994, ved siden av militæret og siden ved siden av jobb på Rimi Nyænde).
Men men.
Så da ble nok jeg verre behandlet, enn f.eks. Winnem, i Rimi, vil jeg si.
(Siden jeg ble liksom ‘programmert’ hele tiden, av andre ledere/sjefer i firmaet).
Så da ble jeg trakassert, i Rimi, mener jeg, siden jeg ble behandla dårligere, enn f.eks. Winnem og andre butikksjefer/ledere da.
Tenker jeg nå.
Så sånn er nok det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se det, at jeg hadde faget ‘Organisasjonslære’, det siste året på videregående, (på Gjerdes VGS., (en handelsskole), like ved Gågata, i Bragernes sentrum, i Drammen), hvor vi vel også lærte om ledelsesteorier, osv., mener jeg å huske:
https://johncons-blogg.net/2009/08/na-sendte-buskerud-fylkeskommune-et.html
PS 2.
Her kan man se det, at jeg også har hatt faget ‘Organisasjon, samarbeid og ledelse’, på høgskolenivå, (fra NHI):
https://johncons-blogg.net/2009/06/na-sendte-nith-meg-endelig.html
