johncons

Stikkord: Anne-Katrine Skodvin

  • En oppdatering fra Dagbladets kommentarsystem




    Se det , se det …her kommer det jo, spionering fra de ansattes side..og ikke minst den forferdelige slekta, de som alltid har villet deg det verste. For ikke å snakke om hva alle prater/pratet om i buskene 🙂



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, 9 minutter siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Ja,


    svaret mitt ble visst slettet, så jeg får svare igjen.


    Det var ansatte som eglet seg innpå meg, og ba meg med ut på byen osv., og med danskebåten, på fester, og på festivaler i Sverige osv.


    Som jeg egentlig ikke kjente fra før.


    Men som var veldig høflige og som det derfor var vanskelig å avvise, pga. at man kunne fryktet at det ville slått tilbake, negativt, med den personen på jobben.


    Vedkommende var en opprører-type, nesten, fra sin forrige jobb, husker jeg at jeg leste, og en 'people-person', som kunne ha gjort jobben min, (å lede et team fem unge damer hver kveld, som butikksjefen Kvehaugen hadde ansatt), til et levende helvete.


    Slekta:


    Faren min prata om, på begynnelsen av 80-tallet at jeg måtte flytte inn til Oslo, og studere, (på BI ville han da), og få meg en jobb med begynnerlønn, på 300.000, mens jeg og farfaren min satt der, i mine besteforeldres hjem, i pausene, på fabrikken til farfaren min, et snekkerverksted, Strømm Trevare.


    Og seinere oppdaget jeg at det også var forventingspress, fra min mors bror.


    Men det hadde min mors familie aldri sagt noe om til meg.


    Men da hørte jeg, (etter at jeg slutta i Rimi), av en onkel, at 'Erik var jo den som skulle få denne familien opp av grøfta', at min onkel sa det til sin datter, mens jeg jobba på gården hans, og de gikk bort mot der jeg var.


    Så de ville utnytte meg, virka det som for meg.


    Jeg skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.


    Og de skulle bare henge seg på.


    Jeg var som han som var et insekt, i Kafka sin 'metamorfosen'.


    For dette visste jeg ikke om engang, at jeg liksom var den, som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.


    Jeg trodde jeg bare var meg selv jeg, moren min, i Ribsskog-familien, sendte meg jo til faren min, da jeg var ni år.


    Så at jeg også hadde et hemmelig forventingspress, som dette, fra en onkel jeg nesten aldri hadde møtt, for han var bare ti år eldre en meg, så han var sånn 'ungkar og spellemann', under oppveksten min, så vi hadde bare sporadisk kontakt.


    Det kom som en skikkelig overraskelse på meg.


    Og det var også inneforstått, at han hadde 'solgt meg til noen kriminelle', eller noe, siden jeg ikke hadde fått 'Ribsskog-familien opp av grøfta'.


    Noe sånt.


    (Dette ble sagt bak min rygg, på en gård i Kvelde, sommeren 2005).


    Pratet om i busker?


    Når man er butikksjef, så er det sånn, at de ansatte ikke tørr å være direkte, ovenfor deg.


    Sa min distriktsjef, Anne Katrine Skodvin.


    For du blir som en maktperson, ovenfor de.


    (Hvis de er to sammen, så tørr de å si hva de mener, sa en butikkleder-kollega en gang, som vi gikk ut i Elverum og tok en øl, den siste dagen i leieren, på en HV-øvelse, (noe som er litt vanlig, mente jeg å huske fra tidligere rep-øvelser, men denne gangen var vi bare to karer som gikk på byen, de andre var visst litt 'tamme/dølle'. Men men, oss butikkfolka er sosiale så, da var det ut på byen, og ta seg en øl, jeg var den eneste som hadde penger, for jeg hadde et kredittkort, som jeg kunne bruke, kontoene våre var tomme, for det var dagen før lønninga kom, eller noe. Men men, bare noe jeg tenkte på).


    Så om butikksjefen så blir det nok snakka like mye i krokene, (eller 'i buskene' som du sier), som direkte til personen, rundt om i butikkene, hvis jeg tolket Anne Katrine Skodvin riktig.


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog








    http://www.dagbladet.no/2010/06/30/kultur/facebook/personvern/data_og_teknologi/internett/12360946/?commentId=4821338#comment_4821338

  • Treningsstudioet jeg går på, ligger i kjelleren på det hotellet her. Dette hotellet var med i en reality-serie, på BBC, eller noe, for noen år siden

    img038

    PS.

    Det var hun Karianne, som var en kollega på Arvato sin Microsoft produktaktivering, som tipsa meg om det, at det var mulig å svømme osv., på dette hotellet.

    (For jeg pleide å svømme mye, da jeg studerte ved University of Sunderland).

    Jeg skygga unna det, i en tre-fire års tid, for jeg var ikke helt sikker på hvor fint det hotellet var.

    For det pleide ofte å stå ungdomsgjenger utafor det hotellet om kvelden, i helgene osv., husker jeg.

    Men men.

    Men det er visst et sjamerende hotell, som nok har sett sine beste dager, men likevel.

    Det er kanskje et artig hotell å dra på, som har sin sjarm kanskje, iforhold til de nye hotellene, (som det er flust av her i byen nå), og som kanskje er litt stivere og mer strømlinjeformede.

    Men jeg har ikke vært i lobbyen engang, på det her hotellet, så jeg kan ikke si noe sikkert.

    Men en gang, så måtte jeg gå ut en annen vei, for treningsstudioet hadde stengt, og jeg var litt treig med å bli ferdig å trene.

    Og da måtte jeg gå gjennom en pub, som lå i første-etasjen på hotellet. ut mot en sidegate.

    Og den puben virka helt ok må jeg si.

    Som et sted som er litt laid-back, kanskje.

    Hvem vet.

    Men jeg har lest både dårlige og bra tilbakemeldinger for dette hotellet, på nettet.

    Men det er visst noe for seg selv, ihvertfall.

    (Og jeg går jo forbi noen av gjestene ofte, til det hotellet, når jeg skal trene.

    For det er samme inngangen.

    Og de er ofte pene i tøyet, må jeg si.

    Så det hotellet er nesten litt glamorøst også, (eller ihvertfall litt snobbete), synes jeg det virker som.

    (Ihvertfall så pleide nok dette hotellet å være ganske glamorøst, synes jeg det virker som.

    Og de har sikkert gjester, som kommer igjen år etter år.

    Så de har nok mange vanskelige gjester der.

    Det blir liksom som Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg var butikksjef, dette hotellet, tror jeg.

    Rimi Nylænde, var Balstad, og var en viden kjent butikk.

    Og kundene som handla der, var vant til å ha kjempebra standard, og var litt snobbete og bortskjemte da.

    Så derfor måtte vi prøve å holde butikken ryddig og bra, selv om vi vel ikke fikk så mye skryt, selv om butikken kanskje var en Norges mest ryddige og oversiktlige Rimi-butikker, på sitt beste.

    For de kundene som handla der, var stort sett fra Nylænde og Marmorberget borettslag osv., og hadde handla der i alle år, og ville nok helst ha det til, at ingenting var så bra som Balstad, som drev der, da Lambertseter nok var på sitt mest snobbete da, da det virkelig var status å bo der, (siden det var Norges første drabantby).

    Så noe sånt var nok dette, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det).

    Selv om noen klager mye, på nettet, over ting som ikke virker og sånn.

    Men hvis man har lyst til å bo på et skikkelig britisk hotell, så tror jeg dette hotellet kan være tingen.

    De nye hotellene, (som helt sikkert er kjempefine), de er vel mer strømlinjeformede, og nesten masseproduserte vel.

    Så hvis man drar på de nye hotellene, så kunne man vel like gjerne dratt på hotell i New York eller Frankfurt, kanskje.

    Mens på dette hotellet, så tror jeg at man merker at man er i Storbritannia.

    Så hvis man reiser til Liverpool, og ønsker å ha en britisk ferie, så kunne kanskje dette hotellet vært aktuelt.

    (Nei, jeg får ikke rabatt på treningsstudioet, for å skrive dette.

    Men det lå sånne postkort der, da jeg var ferdig å trene igår, så jeg tenkte jeg kunne ta med et, og da må jeg nesten skrive noe og).

    Det finnes sikkert også noen medarbeidere der, som er litt som han John Cleese vel, i Hotel i særklasse, (hvis det var han), etter å dømme fra tilbakemeldingene jeg har lest på nettet.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    De som bodde på Lambertseter, ble jo eldre og eldre.

    Og jeg hadde jo jobba som vanlig medarbeider, aspirant og assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996.

    Og da var det et eldre ektepar, som var nesten som briter, de var ganske snobbete.

    Og de likte å slå av en butikkprat da, med lederne i butikken.

    Og da måtte man være høflig osv., for de hadde handla der i alle år, og de var vel vant til en mer gammeldags tone, enn den moderne, og litt røffe tonen, som var i Oslo, ihvertfall på 90-tallet, (den såkalte Oslo-tonen).

    Men jeg hadde jo en mormor, Ingeborg Ribsskog, som jeg har skrevet mye om på bloggen, som døde ifjor sommer.

    Og som var fra adelsfamilier, osv., i Danmark.

    Og jeg og søstra mi, vi var ofte på søndagsbesøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, på 70-tallet.

    Og på 80-tallet, så adopterte nesten min fars foreldre meg, for jeg fikk ikke lov å bo hos hans nye dame, Haldis Humblen, av en eller annen grunn.

    Så jeg var ikke redd for eldre folk, som hadde en gammeldags tone.

    For jeg var vant med å prate med mine besteforeldre, en god del, (og få kjeft av dem), som var fra adelsfamilier, osv.

    Men distriktsjefen min, Anne Katrine Skodvin, (som var sjefen min i 1998, de første månedene jeg var butikksjef).

    Da han eldre karen, i det ekteparet, kom bort til meg og Anne Katrine.

    Så hadde han blitt sykelig, på de årene, som var gått mellom 1994 og 1998.

    Så han så ganske pjusk ut, og klarte nesten ikke å få sagt noe.

    Så Anne Katrine gjorde seg tøff i trynet, og bare spytta ut noe edder og galle nærmest.

    (Han eldre karen trodde nok kanskje at hun var tidligere butikksjef der Elisabeth Falkenberg, (som var lesbisk, men det visste nok ikke han), men som han var på bølgelengde med, (såvidt jeg husker), og som han kunne sjarmere da).

    Hu trodde kanskje at han var en alkoholiker, hva vet jeg.

    Men jeg kunne nesten ikke begynne å ta over for Anne Katrine, og rette på henne.

    Siden hun var sjefen min.

    Så jeg sa ikke noe.

    For hu var litt affektert, og begynte også å klage til meg, over ‘sånne kunder’, som han eldre karen da.

    Så hu hadde ikke noe respekt for eldre folk, synes jeg.

    Han så litt redusert ut og var nok syk, og var nok i 80-åra da.

    Men jeg kjente de fra før, og de var veldig høflige og korrekte, egentlig.

    Men Anne Katrine bare feide dem bryskt unna, når han ville ta en butikkprat da.

    Og sa noe om ‘sånne kunder’.

    Så Anne Katrine Skodvin, er nok litt som en fascist, vil jeg si.

    For jeg syntes ikke at han kunden gjorde noe galt, han ville bare ta en butikkprat, som i gamle dager.

    Det var kanskje en av de siste gangene, som han kunne gå i butikken, for han var kanskje døden nær, så syk og redusert som han så ut.

    Han klarte ikke å være like elegant og veltalende som i sine yngre dager kanskje.

    For Anne Katrine bare angrep han, før han fikk sjangsen til å imponere henne, med sine manerer og veltalenhet, (som jeg huska fra tidligere år, at han hadde. Nesten som en britisk gentleman, eller noe. Noe sånt. Og kona var også hyggelig. Men men).

    Mer da.

    Jo, så hun Anne Katrine Skodvin, er nok litt umoden og er nok ikke så i balanse, vil jeg si.

    Hun er litt brysk og litt uhøflig og litt snar til å dømme folk, vil jeg si.

    Hvis folk ser slitne eller syke ut, (som han eldre, høflige karen), så bare angriper hun, og får negative følelser, som hun ikke klarer å beherske, vil jeg si, (ihvertfall fra den episoden jeg kom på her).

    Hun er kanskje litt pedofil, eller noe, siden hun så tydelig ikke liker eldre folk, som ser litt slitne og syke ut?

    Hun er også sånn, at hun ser mye yngre ut, enn det hun er, hun Anne Katrine Skodvin.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    Men andre skjønner kanskje mer om dette, enn meg.

    Det er mulig.

    Jeg kan ihvertfall ikke helt gå god for hun Anne Katrine Skodvin, dessverre.

    Så sånn er nok dessverre det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg skrev i det forrige PS-et, at jeg ikke var redd for de eldre og vanskelige kundene, på Rimi Nylænde.

    Men hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 1994, hun sleit litt med noen av kundene.

    Jeg var aspirant, på den tida der, (eller under opplæring til aspirant, eller hva det var).

    Og hu Hilde, (fra Haugerud-området vel), hu fortalte meg det, at hu ikke kunne fordra ei dansk dame, som handla der.

    Og det mener jeg må vært hu mora til Jan Henrik, aka. Janer’n, som jobba der heltid, da jeg ble butikksjef der, i 1998.

    Så da måtte jeg prata med hu mora til Jan Henrik da, når hu var innom butikken, hvis hun spurte om noe, (som hun nok ofte gjorde, virka det som, på hu Hilde, ihvertfall).

    For hu Hilda fiksa ikke henne.

    Men jeg hadde jo en mormor, (bestemor Ingeborg), som også var fra Danmark, og som også var ganske konform, og som heller ikke hadde lagt seg til å prate norsk da.

    Så jeg syntes de to ligna litt, egentlig, i måten de oppførte seg på.

    Men men.

    Men jeg kjente jo ikke hu mora til Jan Henrik så bra da.

    Så det er mulig at jeg tar feil.

    Og at det bare var språket deres som var likt, dvs. dansk, eller veldig danskpreget norsk.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på nå.

  • Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

    nettverk

    PS.

    Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

    Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

    Vi får se.

    Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

    (Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

    Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

    Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

    Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

    Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

    (Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

    Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

    Og ikke butikksjef.

    Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

    Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

    Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

    For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

    For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

    Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

    Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

    Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

    – Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

    – Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

    – Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

    – Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

    – Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

    – Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

    – Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

    – Baguette og salat-bestilling.

    Det var vel det jeg hadde som ansvar.

    Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

    Sånn at butikken alltid var i rute.

    Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

    Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

    Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

    Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

    Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

    (Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

    Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

    Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

    Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

    Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

    Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

    Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

    Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

    Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

    Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

    Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

    For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

    Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

    Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

    Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

    Og han styrte bemanningen osv.

    Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

    Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

    Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

    Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

    For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

    Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

    Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

    Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

    Husker jeg.

    Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

    Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

    Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

    Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

    Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

    Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

    Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

    Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

    Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

    De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

    (For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

    Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

    Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

    Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

    For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

    Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

    For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

    Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

    Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

    Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

    Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

    Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

    Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

    (Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

    Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

    Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

    Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes det var litt sårbart.

    For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

    Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

    Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

    Så sånn var det.

    Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

    Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

    Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

    For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

    Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

    Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

    Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

    Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

    En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

    (Alex heter han, huska jeg nå)).

    Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

    Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

    Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

    Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

    Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg kontaktet Global Knowledge, om et datakurs for næringslivet, som jeg tok hos dem, i 1998







    Google Mail – Kursbevis







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Kursbevis





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Apr 14, 2010 at 5:45 PM





    To:

    info@globalknowledge.no



    Hei,

    jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.

    (Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.
    Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.

    Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.
    Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).
    For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.

    Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).
    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.

    Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.

    Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.
    For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.

    Min adresse i England er:
    Erik Ribsskog
    Flat 3
    5 Leather Lane
    Liverpool
    GB-L2 2AE
    Storbritannia
    På forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)








  • Sykehuset Østfold sendte dødsattest etter min mor Karen Ribsskog

    img027

    img028

    img029

    PS.

    Man kan også se det, at min mor, fikk brystkreft, samtidig med at jeg ble butikksjef i Rimi.

    Hun fikk kreft høsten 1998.

    Og søstra mi ringte meg, på butikksjefseminar, på Storefjell, første uka jeg var butikksjef, og fortalte meg dette.

    Så det var vel litt merkelig?

    Mora mi hjalp meg, for hun lånte meg 10.000 til kurs i NT core tech, på Global Knowledge Network, på Skullerud, høsten 1997, var det vel ca.

    Og da, så fikk jeg nesten et jobbtilbud innen data, av min tidligere kamerat, Magne Winnem.

    Så da sa jeg det til butikksjef på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen, og distriktsjef Anne Katrine Skodvin.

    Om jeg hadde noe sjangs til å bli butikksjef i Rimi, (etter 4-5 år som assistent).

    Og da prata de sammen lenge, og ble nok litt sure, for de ville nok helst hatt meg som en assistent/’slave’.

    Men men.

    Så om det egentlig foregikk et drap av mora mi, fra noe undergrunn?

    Som hevn for at jeg ikke kunne brukes som ‘slave’ lenger i Rimi, av sionistene/svenskene/khazarene?

    Det er dette jeg lurer på nå.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Anne Katrine Skodvin, i Rimi







    Google Mail – Referanse/Fwd: Rimi varebok







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Referanse/Fwd: Rimi varebok





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Feb 2, 2010 at 10:12 AM





    To:

    anne-kathrine.skodvin@ica.no



    Hei Anne-Katrine,

    sorry at jeg ble litt sur på dere ifjor.
    Men jeg har fortsatt ikke fått et eneste kursbevis eller kopi av arbeidskontrakt, fra arkivet deres.
    Jeg har sendt det til LO nå, så får vi se om de gjør noe.

    Jeg prøvde å ringe nå, for jeg trenger en referanse til, bortsett fra en engelsk referanse som jeg har.
    For man skal helst ha to referanser, når man søker på jobb, her borte i England.

    Men jeg ringte nå, og da var du på lunch.
    Så da bare fører jeg deg opp som referanse, siden du var min distriktsjef, i så mange år.
    For jeg må sende den søknaden ganske raskt.

    Så håper jeg det er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/3/19
    Subject: Re: Rimi varebok
    To: anne-kathrine.skodvin@ica.no

    Hei,

    hun bare driver å kødder med meg.

    For et jævla drittfirma dere er!

    Forpulte jævla drittkjærring!

    Lykke til videre!

    Erik Ribsskog

    2009/3/19 <anne-kathrine.skodvin@ica.no>:

    >

    > Hei

    > Det er kun personalavdelingen som eventuellt kan svare på dine spørsmål, så

    > ta kontakt med noen der igjen. Kvehaugen kan sikkert gi deg et svar.

    >

    > Lykke til videre!

    >

    >

    >

    >

    >

    >

    > Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    >

    > 19.03.2009 10:24

    >

    > To

    > anne-kathrine.skodvin@ica.no

    > cc

    > Subject

    > Re: Rimi varebok

    >

    >

    >

    >

    > Hei Anne-Kathrine,

    >

    > jeg snakka med hun Kvehaugen der, når jeg ville få sendt over det

    > brevet jeg fikk fra Stein Erik Hagen,

    > når jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen da jeg var butikksjef på RImi

    > Langhus, og noen andre papirer,

    > (som hvor lenge jeg jobba i Rimi, og en attest på at jeg hadde oppført

    > meg bra da jeg bodde i Rimi-

    > leilighetene i W. Thr. gt. osv).

    >

    > Pluss noen papirer fra NHI, som jeg ikke har klart å få tak i.

    >

    > Men hun Kvehaugen bare tulla med meg.

    >

    > Hvem er det som er sjef for personalavdelingen, er det hun Kvehaugen eller?

    >

    > Med vennlig hilsen

    >

    > Erik Ribsskog

    >

    >

    >

    > 2009/3/19 <anne-kathrine.skodvin@ica.no>:

    >>

    >> Hei

    >> Det må være personalavdelingen som eventuellt kan svare på dine spørsmål.

    >>

    >> m.v.h

    >> Anne Kathrine Skodvin

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >> Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    >>

    >> 19.03.2009 09:02

    >>

    >> To

    >> anne-kathrine.skodvin@ica.no

    >> cc

    >> Subject

    >> Rimi varebok

    >>

    >>

    >>

    >>

    >> Hei Anne-Kathrine,

    >>

    >> jeg driver og tenker litt på ting som skjedde da jeg bodde i Oslo osv.

    >>

    >> Så kom jeg på det, at hun Hilde som var assisterende butikksjef, på

    >> Rimi Nylænde, i 2004,

    >> hun tok med vareboka, da hun begynte i Rema. (Husker jeg at jeg hørte

    >> at hun og Elisabeth

    >> Falkenberg prata om).

    >>

    >> Og den vareboka var vel hemmelig?

    >>

    >> Jeg prøvde jo å prate med deg, i 2001, da jeg jobba på Rimi Langhus,

    >> om problemene på

    >> Rimi Kalbakken.

    >>

    >> Men da ville du ikke prate om det.

    >>

    >> Men hvem er det jeg burde ta opp sånt med, hvis jeg mener det var

    >> ganske alvorlige problemer

    >> da jeg jobba i Rimi?

    >>

    >> Med vennlig hilsen

    >>

    >> Erik Ribsskog

    >>

    >>

    >>

    >>

    >> ATTENTION:

    >> This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    >> for

    >> the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    >> this

    >> message and are hereby notified that any disclosure, copying, or

    >> distribution of this message, or the taking of any action based on it, is

    >> strictly prohibited.

    >>

    >

    >

    >

    >

    > ATTENTION:

    > This e-mail may contain confidential information that is intended solely for

    > the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete this

    > message and are hereby notified that any disclosure, copying, or

    > distribution of this message, or the taking of any action based on it, is

    > strictly prohibited.

    >






  • Nå trengte jeg en referanse, fra Arvato

    Nå ringte jeg team-leader Marianne Høksaas, fra Sørlandet, som var sjef på Arvato, i 2005 og 2006.

    For å spørre om hun kunne være referanse.

    Men hun bare la på, etter at jeg hadde forklart hvorfor jeg ringte.

    Enda hun pleide å ringe og vekke meg, da jeg jobba på Arvato, og si at jeg måtte komme tidligere på jobb.

    Noe jeg også gjorde.

    Men det er takken, å bare få telefonrøret slengt på, midt under samtalen.

    Utakk er verdens lønn, heter det, og det stemmer nok.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg får ringe sjef Anne-Katrine på Rimi da, og høre hva hun sier.

    Vi får se.

  • Han her var det som jeg tok opp prob. på Rimi Kalbakken med, rundt 17. mai 2001. Han var driftsdirektør i Rimi da. Han ville ikke høre om problemene

    driftsdirektør

    http://www.dagligvarehandelen.com/xp/pub/venstre1/siste/rekordaar_for_coop_mega_skoeyen_i_oslo

    PS.

    Hestenes, var innom Rimi Kalbakken, sammen med regionsjef Steinar.

    (Jeg kommer ikke på etternavnet nå, for han jobbet ikke på Østlandet så lenge, men hadde jobbet i Nord-Norge).

    Han Steinar var forøvrig sjefen til Magne Winnem, (fra Gjerdes VGS), på Rimi Waldemar Thranes gt. 5, rundt 1990-91, forresten.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Steinar Ohr, het han regionsjefen, som var med drifsdirektør Hestenes, til Rimi Kalbakken, i 2001, for 17. mai inspeksjon, mener jeg det var.

    (Hvis det ikke var påske-inspeksjon av butikken).

    Her er mer om han:

    steinar ohr

    http://www.ica.no/FrontServlet?s=om_ica&state=om_ica_dynamic&viewid=8448

    PS 3.

    Legg merke til at både Hestenes og Ohr, har blitt ‘degradert’ nå, må man vel si.

    Så kanskje en opprydding har vært foretatt i Rimi?

    Det er ihvertfall ingen som har sagt noe til meg.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Han Steinar Ohr, han angrep meg alltid, på butikksjefmøtene, mener jeg å huske, fra det første møtet, hvis jeg ikke husker feil.

    Det var om at da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så stod det en tresjokker, med Olden kildevann, i butikken.

    Det hadde jo ikke Hansa betalt for, så den sjokkeren, den var syndene til den forrige butikksjefen, (Monica), og den sjokkeren, den tok jeg ned og satt på lageret i kjelleren.

    Men, den var jo full av kildevann.

    Så slutter Rimi å selge den typen kildevann da.

    Det var flasker som var mer enn 0.5 liter, mener jeg å huske, forresten.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men ikke så mye som en liter.

    Samme det.

    Men da ligger de flaskene, på lageret da, også selger de litt i hylla.

    Vi måtte også ta ned noen halvpaller med 1.5 liter Hakon-brus, som Monica hadde latt stå på aktivitetsplasser, i butikken.

    Men de skulle egentlig stå i brusavdelingen, så i 1999, så dreiv vi fortsatt å henta opp brus og kildevann, fra lageret i kjelleren.

    Så fikk jeg kjeft da, på det første butikksjefmøte, etter at Ohr hadde blitt regionsjef vel.

    For at Rimi Nylænde solgte det kildevannet enda da.

    Han var skikkelig ute etter å ta meg, fikk jeg inntrykk av.

    Men det var altså fordi at hun forrige butikksjefen, hadde bestilt så mange av de, at det tok mange måneder å selge alle de hun hadde bestilt da.

    Så fikk jeg skylda og skulle skikkelig tas for det da, på butikksjefmøte, av Ohr.

    Typisk vanvittig sånn bajas-opplegg nesten.

    Men men.

    Og en annen gang, så spurte Ohr hva som kunne gjøres for å lette vår hverdag, som butikksjefer.

    Så svarte jeg da, om de kunne la oss få fler plakater ferdigtrykte, så slapp vi å stresse hver mandag, med å tusje plakater.

    Så jeg svarte på det han spurte om, oppriktig.

    Og det tror jeg faktisk var en god ide, for da gikk ihvertfall omsetningen opp, hos Rimi.

    Men han ble nok sur på meg han Ohr, for da begynte han å kjefte, og spurte om jeg viste hvor mye sånne plakater kosta.

    Og det gjorde jeg vel ikke.

    Men hvor mye koster det ikke, at en butikk må rote fram plakattegnebordet, (som de fleste hadde stuet bort), for å etter flere år begynne å tusje plakater igjen.

    Så jeg tror nok mitt forslag, om flere ferdigtrykte plakater, lønte seg, hvis jeg skal være ærlig.

    Men hvis man bare tenker kostnader og ikke tenker på butikkledernes overtid som en kostnad, så skjønner jeg jo at jeg skulle få en skyllebøtte.

    Hvorfor spurte han om hva som kunne hjelpe vår hverdag som butikksjefer, hvis han ikke ville ha et svar liksom?

    Det syntes jeg var en litt merkelig episode, på et av de senere butikksjefmøtene da, da jeg vel jobba som butikksjef på Rimi Langhus, hvis jeg ikke tar feil.

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Og jeg prøvde også å ta opp problemene som hadde vært, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, med min nye distriktsjef, på Rimi Langhus, Anne Katrine Skodvin, senere i år 2001.

    Her er mer om henne:

    anne kathrine skodvin

    http://www.skattelister.no/?do=more&k=217&id=0ed68a364b365f22835d7bb5ff0ecb85&navn=anne%20kathrine%20skodvin

    Men, Skodvin ville heller ikke prate om problemene på Rimi Kalbakken, og hun fortalte ikke hvorfor hun ikke ville gjøre det.

    Så det som Ohr sier, i et av PS-ene ovenfor, fra Ica.no, at det er høyt under taket i Rimi, og at i Rimi så feies ikke problemene under teppet, det stemmer nok ikke med virkeligheten, ihverfall ikke på den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002.

    Så sånn er nok det, dessverre.