PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
