johncons

Stikkord: Anne Margrethe ‘Lete’ Ueland f. Brekke

  • ‘Onkel Per’ vokste visst opp i bydelen Eiganes, (like ved Stavanger sentrum). Fra Stavanger Aftenblad 11. desember er 2001

    søstre

    PS.

    Min far ble samboer med Haldis Humblen våren 1980.

    (Med det resultatet, at jeg ble boende alene, (fra jeg var ni år), i min fars leilighet.

    For å si det sånn).

    Og Per er ektemannen til Haldis sin storesøster Anne Margrethe aka. Lete.

    (Noe sånt).

    Og Haldis sin datter Christell, pleide ganske ofte å besøke: ‘Onkel Per og tante Lete’, (som min søster Pia sa, etter at hu flytta fra vår mor i Larvik til Haldis, (noe hu gjorde sommeren 1982 deromkring)).

    Og Christell kom en sommer, (muligens sommeren 1981), tilbake fra Stavanger/Vestlandet.

    Og da sang hu på Stavanger-bandet Mods sin sang: ‘Tore Tang’, (før alle andre), husker jeg.

    Så den hadde hu muligens lært av onkel Per.

    (Noe sånt).

    Det var også sånn, at Haldis var mye på sykehus, (på grunn av at Christell sin far mer eller mindre rev av Haldis armen), da Christell var liten.

    Og da måtte Christell bo, (som sine eldre halvbrødre Jan og Viggo), hos noen venner/slektninger.

    Så det er mulig at Christell da, (i X antall måneder/år), bodde i Stavanger.

    Hu kalte jo sin tante Anne Margrethe for ‘Lete’, (ifølge Pia).

    Så Christell har antagelig hatt en del med Anne Margrethe, (og Per), å gjøre, da hu var baby/småjente.

    (For å si det sånn).

    Og jeg var etterhvert med to helger, til Stavanger.

    Den første helgen var i juni 1982, (noe jeg ganske nylig har blogget om).

    Og den andre helgen var en gang i 1983 eller 1984.

    (Da tok vi fly dit fra Fornebu.

    Husker jeg).

    Og da var min yngre søster Pia også med.

    Og da kjente Christell noen jenter/unger der, som hadde trampoline.

    (Husker jeg).

    Så Christell er litt fra Stokka, (utafor Stavanger), da.

    (Må man vel nesten si).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Arild I., (som skriver om de mystiske Ribsskov-Lederhosen), er også fra Eigenes/Egenes:

    mystiske

    https://johncons-blogg.net/2020/08/jeg-sendte-en-e-post-til-pfu.html

    PS 3.

    Min far fikk visst ikke lov til å stå ved siden av Haldis, i tante Lete sin dødsannonse, (og Haldis sin storebror Lars, er heller ikke nevnt med navn):

    far

    PS 4.

    ‘Onkel Per’ er tilhenger av å bruke moderne teknologi, for å forbedre arkitekturen, (fra Stavanger Aftenblad 6. september 1994):

    teknologi

  • Min fars partner/samboer Haldis sin søster Anne Margrethe ‘Lete’ Ueland f. Brekke, brøt muligens med tradisjonene litt, når hu valgte å gifte seg på brudgdommens hjemsted, (istedet for på Tysnes-øya, hvor hu var fra). Fra Rogalands Avis 8. september 1967

    tradisjon

  • Mer fra Facebook

    stålsett 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    stålsett 2

  • Min filletante Tone sin søster Lise fyller visst 70 i dag. Ikke dårlig

    lise

    PS.

    Lise heter egentlig Løff til etternavn.

    Men hu hadde en sønn, (som døde ung), med en Jensen.

    Og jeg har aldri møtt hverken sønnen eller Jensen.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men Lise var i min yngre fetter Tommy sitt bryllup i Fredrikstad, i 2002.

    Og hu Lise er en kjent Arbeiderparti-politiker, i Drammen.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om løff

    https://drammen.arbeiderpartiet.no/representanter/80881-lise-lff

    PS 3.

    Man kan også se, (i mailen fra MyHeritage), at min mors yngre bror Martin, begynner å nærme seg vanlig pensjonsalder.

    (Nemlig 67 år).

    Nå eier han en gård, (Løvås i Kvelde), som det pleide å være dyr/sauer osv. på, (rundt 2005).

    Men det er mulig at han bare bor der, som om det var en vanlig bolig nå, (uten gårdsdrift).

    (Hva vet jeg).

    Hva gjør bønder når de blir pensjonister igjen.

    Det kan vel variere.

    Men Martin fortalte meg, i 2005, at han kun kunne jobbe en time per dag.

    (På grunn av tidligere MC-ulykker).

    Så det har nok være så som så, med gårdsdriften der, siden hans tidligere samboer Grete Ingebrigtsen, flytta tilbake til Østfold/Mysen, rundt 2007, (kan det vel kanskje ha vært).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Han Per Ueland som fyller 92.

    Det er en i slekta til min fars partner Haldis.

    (Per Ueland er enkemann etter Haldis sin søster Anne Margrethe aka. Lete.

    Noe sånt).

    Og han er visst purk, (mener jeg at Haldis sin sønn Jan sa en gang).

    (Noe sånt).

    Så sånn er visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Per har visst drevet med ungdomskjeller:

    kjeller 2

    http://www.sørfylket.no/nyheter/stavanger/1315-pensjonister-lager-ungdomskjeller.htm

    PS 6.

    Per er visst ikke purk likevel, (fra Stavanger Aftenblad 30. mars 2010):

    arkitekt 2 1

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    arkitekt 2 2

    PS 8.
    Det står at Per og Anne Margrethe sitt hjem, i/ved Stavanger, var et sosialt treffsted, for mange.

    Og det stemmer, med sånn som jeg husker det.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok.

    (Eller ihvertfall på blogg).

    Så husker jeg ei som minner om Sissel Kyrkjebø derfra.

    (Hu hadde en helt annen hårstil/farge på den tida, (må man vel si).
    For eksempel da hu opptrådte på den internasjonale Grand Prix-finalen i Bergen, i 1986).

    Jeg var med min far og Haldis til Stavanger/Stokka, to ganger/helger, (på 80-tallet).

    (Christell var med begge gangene, (hu var der visst støtt, siden at Anne Margrethe, (som hu hadde pleid å kalle ‘Lete’), var tanta hennes).

    Og Pia var med den siste gangen.

    For å si det sånn).

    Og den siste gangen, så ble jeg erta litt, i stua der.

    (Vil jeg si).

    For det var ei jente der, (på besøk), som minna litt om Sissel Kyrkjebø.

    Og vi var begge 13/14 år gamle.

    Men folka i stua der, gjorde et poeng av, at Sissel Kyrkjebø, (eller hvem det var), så mye eldre ut, enn meg.

    (Noe sånt).

    De voksne, (muligens mora til hu ‘Sissel Kyrkjebø’), chatta om, at jenter ble modne, mye tidligere enn gutter.

    (Mens jeg satt der.

    Og måtte høre på dette ydmykende, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men. 

    PS 9.

    Sissel Kyrkjebø i 1986:

    PS 10.

    Av folk de kjente, så nevnte Per og Anne Margrethe: ‘Mosseveiens skrekk’, (på 80-tallet), husker jeg.

    (Mosseveiens Skrekk var ei politidame, som var kjent for, å skrive ut mange bøter, på Mosseveien.

    Og hu hadde seinere blitt nabo, med Per og Anne Margrethe, (i Stavanger), da.

    Noe sånt).

    Men at Per var kamerat med den kjente biskopen Gunnar Stålsett, (som har viet kronprinsparet).

    Det nevnte de ikke.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Mer om Gunnar Stålsett:

    kamerat

    https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Stålsett

    PS 12.

    Hvorfor Per og Anne Margrethe ikke fikk barn.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg ble jo tvunget til å bo for meg selv, fra jeg var ni år.

    Så jeg ikke med meg alt, fra min fars partner sin slekt.

    (For å si det sånn).

    Men jeg husker Anne Margrethe aka ‘Lete’ som en hyggelig dame.

    (Hu satt i bilen vår, og prata med min far, (vi dro på ‘ekspedisjoner’ til Stavanger sentrum, Sandnes og Sola strand), vel.

    Noe sånt).

    Det rare var, at Anne Margrethe hadde helt mørkt hår, under besøket vårt der, rundt 1981.

    Men under besøket vårt der, i 1983/1984, (da vi tok fly dit), så hadde hu helt grått hår.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 13.

    Det var sommeren 1982, som jeg var med til Stavanger første gang, for da vi kom fram, så diskuterte vi denne ulykken, som vi nesten ble vitne til, (vi måtte stå i kø osv.), og som Anne Margrethe hadde sett om på TV, (fra Porsgrunns Dagblad 28. juni 1982):

    ulykke 2

    https://www.nb.no/items/791f840d9e3dcf9649ccfe7fc3672325?page=7&searchText=”kollisjon%20med%20trailer”

    PS 14.

    Det var litt sånn ‘apartheid’, under denne kjøreturen, til Stavanger.

    Haldis sin datter Christell, (som liksom var en sånn tenårings-prinsesse etterhvert).

    Hu hadde hele baksetet, for seg selv.

    Men jeg måtte ligge bakerst i bilen.

    (Dette var en lang amerikansk stasjonsvogn, (en Ford).

    Som min far hadde to nesten like av, etter hverandre, (fra rundt 1978 til rundt 1983).

    Noe sånt).

    Så jeg så ikke så mye, på ulykkes-stedet.

    Men det er mulig at Christell så noen lik, osv.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 15.

    I juni 1982, så var ikke min lillesøster Pia med til Stavanger.

    (Husker jeg).

    Og Anne Margrethe spurte ikke hvor Pia var.

    (Sånn som jeg husker det).

    Og det var vel på grunn av, at Pia fortsatt bodde, hos vår mor, (på Tagtvedt), i Larvik.

    Men da min bonusbror Viggo, vant gull, i nordisk mesterskap, (for juniorer), i bodybuilding, (i Danmark).

    Så var Pia med, (husker jeg).

    Og det fant jeg ut når var, på ‘Bokhylla’, her om dagen.

    Det var vel i oktober 1982.

    Så Pia rømte fra vår mor i Larvik, og til Christell/Haldis/min far, en gang, mellom juni og oktober, i 1982.

    (Vil jeg si).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 16.

    På den kjøreturen til Stavanger.

    (I juni 1982).

    Så fikk jeg plutselig så tørre lepper, (husker jeg).

    At det gjorde vondt.

    Så jeg måtte be min far om å stoppe, på en bensinstasjon, for å kjøpe Lypsyl.

    (Husker jeg).

    Og dette var på en nokså øde del, (vi kjørte gjennom en del skog osv.), av strekningen, mellom Larvik/Brevik og Stavanger, da.

    (For å si det sånn).

    Jeg tror det må ha vært før Flekkefjord.

    (For da begynte min far å si: ‘Se Flekkefjord’, (eller noe), når vi kjørte forbi avkjøringen, (selv om jeg/vi aldri hadde vært der før).

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Da jeg bodde i Liverpool sentrum, (hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), så ringte jeg en gang min stesøster Christell sin tante ‘Lete’ i Stavanger. Og hu sa at Tore Tang, (fra Mods-sangen), egentlig var en kineser med navn Tore Tang Wa. Og han er nevnt i denne artikkelen. (Fra Stavanger Aftenblad 16. januar 1999)

    IMG_20210811_120939

  • Hu Ueland som ble drept i Marokko, er visst ikke så i slekt med min stesøster Christell sin tante Anne Margethe ‘Lete’ Ueland f. Brekke og fille-onkel Per Ueland, (som pleier å skøye litt med meg, hvis det er noen bagateller, som det er noe feil med, på bilen min, osv.). Selv om min stesøsters tante og onkel, også bor i Rogaland, (for å si det sånn)

    PS.

    Det er en litt rar skrivefeil der: ‘Familien _elles_’.

    Men det er nok den lokale dialekten der.

    Og ikke noe med Dr. Elle, (som var militærelegen, på Terningmoen, da jeg avtjente min førstegangstjeneste der, juli 1992-kontingent), for å si det sånn.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dr. Elle ble forresten muligens spilt, på den nattkafeen i København.

    Hvor jeg måtte bo våren/sommeren 2015.

    Det satt en som kanskje kunne minne om han, (og overvåket meg, må jeg si).

    På en enkel/hard ‘stable-stol’, ved/over fotenden til madrassen ‘min’, som en slags demon, (med ansiktet, kroppen og stolen vendt mot meg), da jeg våkna, fordi at jeg måtte på do, midt på natta der, en gang.

    (I en stor sovesal).

    Og han ‘Dr. Elle’, lot meg ikke være i fred.

    Men han ville ha meg med ut, i bakgården der, (hvor jeg aldri hadde vært før), osv.

    (Noe sånt).

    ‘Demonen’ prøvde å shanghaie meg.

    (Kunne det virke som).

    Og alle de andre ‘fattig-fransene’ våkna, (midt på natta).

    Og begynte så å skrike til meg, (fra soveplassene sine), om å være stille.

    (Noe sånt).

    Fordi at jeg ba han Dr. Elle om å la meg være i fred da, (noe han ikke ville høre på).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Den natten, som demonen, prøvde å shanghaie meg.

    Det var etter en forferdelig regnværsdag.

    Og når man bor, på en sånn nattkafe.

    Så har man ikke noe sted, å gjøre av seg, om dagen.

    Så man må gå rundt, i all slags vær, da.

    (For å si det sånn).

    Og olabuksa mi, hadde derfor, blitt gjennomvåt.

    Og jeg prøvde å gjøre, som jeg lærte, i infanteriet.

    Nemlig å tørke klærna, inne i soveposen.

    Og når jeg da måtte på do.

    Så ville jeg ikke gå rundt i underbuksa.

    (Det var negere der, som klagde, på en ire.

    At man kunne se rørleggersprekken hans, når han sov, under et bord.

    Iren, (som var eldre), ville ikke bruke undertøy.

    For han mente at det var kvinnfolk-arbeid, å handle undertøy.

    Noe sånt).

    Så jeg brukte litt tid, på å ta på meg, den kalde buksa.

    (Mens demonen angrep).

    Og jeg brygget på en liten forkjølelse.

    Så jeg var litt hes.

    Men jeg pleier vanligvis å bli kvitt sånne forkjølelser, av å ta en dusj.

    (Av en eller annen grunn).

    Så den forkjølelsen, var nok borte igjen, dagen etter, (mer eller mindre), etter en varm dusj.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Danmark har tidligere hatt nokså store kolonier i Afrika, (så det er kanskje derfor at negerne føler seg så hjemme i København):

    https://no.wikipedia.org/wiki/Den_danske_Gullkysten

    PS 5.

    Det siste jeg så, av den nevnte iren.

    Det var at han gikk, sammen med en sofistikert brunette.

    Like ved en Kiwi-butikk, (antagelig den som lå i Jagtvej 64), ikke langt fra Fælledparken.

    (Noe sånt).

    Selv om jeg lurte på, om jeg så, den nevnte iren, ved Nørreport torv, på tirsdag.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Nå har jeg begynt å skrive ned Frida Leknes sitt intervju med min fars stesønn Viggo ‘Snowhill’ Snoghøj

    Jeg har aldri passa inn i Norge.


    Og jeg har aldri passa inn i Sverige eller Danmark heller for den saks skyld.


    Men jeg føler at USA ligger mitt hjerte nærmest når det gjelder frihet og personlig ansvar og bare liksom passe seg sjøl og leve livet, da.


    Jeg ble revet rett ut av det og så ble jeg sendt hit, sendt i eksil.


    Så for meg så var det en voldsom omveltning, fra mitt perfekte liv, til et liv som ikke passer meg i det hele tatt.


    Jeg lever ikke det liv jeg ville ha levd, hvis jeg kunne.


    Det håper jeg å komme tilbake til.


    –


    Jeg heter Viggo Snoghøj, jeg er 52 år gammel, født i 1961.


    Og mitt hovedområde innenfor arbeidslivet har jo vært det å hjelpe andre med trening, kosthold og livsstil.


    –


    [På jobb:]


    Jeg skal ikke si hva noen av mine klienter kaller den maskinen her.


    Men de er ganske oppfinnsomme med navn.

    Frida Leknes: Ja, nei, ikke si det.

    Det er [noe] maskinen.


    Den trener innsiden av lårene.


    –


    Ja, hvis vi startet helt forfra, så ble jeg født i Danmark, i Vedbæk, utenfor København, på et hotell, Hotell Vedbæk.


    Jeg ble født i mammas seng.


    Det var våres bestemor, Bestor [Agnes Jacobline Brekke f. Onarheim], som tok imot meg.


    Og det var da mammas mamma.


    Og det var tradisjonen i gamle dager at bestemor, hun tok imot barna.


    Og vi flyttet da jeg var to år gammel, så flyttet vi til en mindre provinsby utenfor Odense på Fyn.


    Og der ble min lillebror Jan [Snoghøj] født, også på et hotell, Hotell Aarup.


    Og vi bodde der helt fram til, på hotellet faktisk i en leilighet på toppen av hotellet.


    Bodde der fram til 1966 da mamma [Haldis Humblen] og pappa [Søren Snoghøj] ble skilt.


    –


    [Telefonsamtale:]


    Hei du [Jan Snoghøj].


    Skal Hege [Snoghøj] og Filip [Snoghøj] på kampen?


    Jaha.


    Det har ikke kommet noe mer post til meg, har det det?


    Nei, det skulle bare komme fra Nav, fra barnev, fra Nav innkreving.


    Ja, det eneste som skulle komme var fra Nav.


    Ok sjef.

    –


    Mammas andre ektemann [Oddbjørn Humblen] han var det vi kaller periodealkoholiker.


    [Kort CV Oddbjørn Humblen: Kaptein Den Norske Amerikalinjen, norsk visekonsul på Madagaskar, jobbet for Det Norske Veritas, plattformsjef og havnesjef i Ålesund, med mer.]


    Når han kom hjem fra sjøen så stod det bank på menyen.


    Og han var da veldig mye ute og reise.


    Men hver gang han kom hjem så var det jo mamma det gikk værst ut over, da.


    Hun ble dytta ut gjennom hoveddøren sånn at armen hennes hang fast i glassruta.


    Og ble nesten revet av.


    Og så fortsatte han å banke løs på henne ute på terrassen, mens blodet sprøyta overalt.


    Og da fikk vi jo, jeg og, eller stebroren min da, hans sønn [Bjørn Humblen] fra første ekteskap.


    Vi fikk lagt Oddbjørn i bakken, sånn at mamma klarte å løpe til naboene [Gjelseth?] og få tourniquet på armen.


    Men hu døde jo nesten i bilen på vei til sykehuset.


    Og jeg satt jo bak og holdt turniqueten på vei til Svelvik.


    Så kom ambulansen og møtte oss der.


    Og så kjørte ambulansen videre til Drammen sykehus.


    Hvor hun svevde mellom liv og død i flere dager.


    Og så fikk de jo såpass mye blod i henne at hun overlevde.


    Og mamma [Haldis Humblen] ble jo da pillemisbruker og alkoholmisbruker på grunn av alle smertene, og all sorgen, og all dårlig samvittighet, osv., osv.


    Det har aldri liksom vært, kan du si, det man kaller et alminnelig familieliv, da.


    Hvor mamma og pappa er snille og greie.


    Og at man liksom vokser opp sånn som de fleste barn gjør, da.


    Det fikk vi aldri oppleve i vår famillie.


    –


    Etter denne her ulykken til mamma, da.


    Eller ulykke, etter at hun nærmest ble smadra ihjel.


    Så begynte jeg da i oktober 77 på Horten Helsestudio.


    Da trente jeg bare tirsdager og torsdager.


    Og så trente jeg friidrett resten av tiden.


    Og jeg bestemte meg for at jeg måtte prøve på en eller annen måte å utjevne de 30 kilo forskjell det var på han [Oddbjørn Humblen] og meg.


    Jeg veide 65 og han veide 95.


    Og jeg hadde ikke sjangs.


    Så jeg begynte å trene med vekter.


    Og det var for liksom å bli stor og sterk sånn at jeg kunne beskytte broren min [Jan Snoghøj] og mamma [Haldis Humblen].


    Og så etter et år så bestemte jeg meg for å bli Norgesmester i kroppsbygging.


    Da var jeg nitten år gammel.


    Og da ble jeg nummer tre på nordisk mesterskap.


    Og så bestemte jeg meg for, at neste mål, det måtte jo være å vinne nordisk.


    Og så ble jeg tatt ut på det danske landslaget.


    For det var ingen som gadd å stille opp i juni, midt på sommeren.


    Men det gadd jeg.


    Og da ble jeg nummer fem i verden.


    Og så trente jeg da for å bli verdensmester.


    Men det blei jeg aldri.


    Jeg var ikke god nok.


    Rett og slett.


    Men så ga jeg ikke opp.


    Jeg bare trente og trente og trente.


    Og så bestemte jeg meg for at jeg skulle bli proff.


    Og så fortsatte jeg da med den karrieren som proff-bygger.


    Og da fikk jeg endelig sjangsen til å flytte til Amerika.


    Til Florida.


    –



    [Musikk med Miami-tema]

    [Lyder fra treningsstudio]

    [Musikk med Miami-tema]


    –


    Dansk intervjuer: Nå står jeg her sammen med, ja hva skal jeg si, Viggo Snowhill, ja altså jeg er helt [noe]. Jeg så [noe]. Hva skjer der? Hva laver du i Danmark?


    Ja men, jeg er hjemme en tur, på en lille ferie.


    Dansk intervjuer: Har du noen planer om å stille opp igjen?


    Ja til neste år, til World Pro Masters i Miami.


    Dansk intervjuer: Så Viggo [noe]. Han er jo en levende legende, kan man si, for danske bodybuildere.


    Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er meget stolt av å være dansker.


    Jeg er meget glad for å bo i USA, men jeg vil jo alltid være dansk.


    Men det er helt avgjort bedre for en bodybuilder å bo i USA.


    Og da spesielt i Florida eller California.


    Hvor man jo har 300 solskinnsdager om året, og kan gå på stranden.


    Dansk intervjuer: [Noe] leve livet.


    –


    [Musikk med Miami-tema]


    –


    Jeg lever i Fort Lauderdale.


    Levde 150-200 meter fra stranden, på en kanal.


    Leide et rekkehus med fire parkeringsplasser rett på utsida av døra mi.


    Terrasse ned til båtplass, brygga var rett utenfor terrassen min, hvor jeg kunne ha en 30 fots båt hvis jeg hadde råd til det.


    Kjørte rundt i cabriolet.


    Har hatt masse motorsykler.


    Lever da med stranden som nabo.


    Hadde fem minutter til jobben.


    Hadde to helsesenter jeg trente folk på.


    Så livet består jo i av at man jobber litt, man trener litt, man soler seg, man er ved svømmebassenget, og jeg hadde svømmebasseng.


    Så det var veldig sånn sosialt hygge.


    Levestandarden min der borte med samme jobb som jeg har i Norge, personlig trening, var tre ganger høyere der borte.


    Alt er veldig innretta på at hvis du jobber for deg sjøl og klarer deg sjøl, så blir du belønna.


    Du passer bare deg sjøl.


    Og jeg jobba jo cirka 25 timer i uka.


    Og tjente like mye som jeg ville ha gjort hvis jeg jobba 40 timer her.


    Så et rekkehus på vannet i Fort Lauderdale, 115 kvadratmeter, betalte jeg 9.000 i måneder for.


    Og jeg betaler 4.500 for 25 kvadratmeter hybel på Konnerud nå.


    Levestandard helt annerledes.


    I Drammen får du ingenting for 9.000 kroner, i forhold til hva jeg fikk der borte.


    –


    [Telefonsamtale:]


    Hei du.


    Jeg lurte bare på om.


    Det er jo liksom deg [Jan Snoghøj] eller Christell [Humblen] jeg kan dra til hvor det er litt koseligere.


    Fordi hjemme hos meg er det jo.


    Nei, det er så trangt, og jeg har jo vasketøy overalt.


    Og jeg tenkte på om jeg kunne kjøre forbi deg, og sitte i en god sofa.


    Ja, eller et eller annet.


    Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.


    Fordi jeg føler meg litt sånn beklemt for den hybelen min, da.


    –


    [Motorlyder]


    Denne gamle bilen her den tar littegran tid før den varmer.


    Det er jo litt annerledes å kjøre cabroilet med fin motor og skinnseter og super-stereoanlegg.


    Enn en bil til 10.000 kroner som denne.


    Men den har jo gjort nytten i tre år.


    Ja, jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli her så lenge.


    Jeg trodde jo denne saken skulle være avgjort på et år.


    Men det skulle vel ikke gå så fort.


    –


    Jeg har vært i fengsel en hel del ganger.


    Men så har jeg også vært i situasjoner i USA hvor jeg hadde en tidligere ekskone som gjorde livet utrolig vanskelig for meg.


    Jeg hadde en episode med min eks fra Sverige som jeg har en datter [Emilina Anderberg] med og min daværende amerikanske kone som slåss og hadde problemer.


    Og da hadde vi det vi kaller kamp om vår datter, da.


    Foreldrerett og visitasjoner og sånne ting, da.


    Og der ble det veldig mye kluss.


    Og i Amerika har de veldig sterke lover om det som kalles ‘domestic’.


    Altså det som kalles kvinne-mann, søster-bror.


    Altså familieforhold.


    Hvis det skjer noe som de antar er vold, men hvor det ikke er noen skader.


    Så blir det alikevel etterforsket.


    Og jeg ble jo første gangen innblanda i det da jeg henta datteren min hos min eksforlovede i hennes leilighet i Florida.


    Og hun ikke ville la meg se datteren min, og vi hadde felles foreldrerett.


    Og vi var jo fra Sverige, på det tidspunkt.


    Og da havnet vi på politistasjonen alle sammen.


    Og jeg var der med min nye kone og min eks og min datter.


    Og det var veldig mye fram og tilbake.


    Og da ville jo min eks at politiet skulle fengsle meg for at jeg hadde kidnappet min egen datter.


    Så sa jeg at jeg kunne jo ikke kidnappe en datter jeg har foreldrerett over.


    Vi har jo femti-femti.


    Altså vi hadde jo.


    Og da fikk vi jo.


    Det ble jo løst ved at politiet spurte min datter om hvem hun hadde lyst til å reise hjem med, mamma eller pappa.


    Og da sa hun pappa.


    –


    Jan Snoghøj(?): Hallo.


    Jan Snoghøj(?): Hei.


    Jeg har ikke spist noe.


    Jan Snoghøj: [Noe]


    Jeg tok med noe.


    Jeg tenkte jeg skulle være usosial, og dra hjem og spise, og så komme tilbake igjen.


    Jan Snoghøj: [Noe]


    Forresten, har du hatt noe ekstra muskelavslappende?


    Jan Snoghøj: Jaja, trenger du det?


    Jeg tenkte de siste par ugene her, når jeg stretcher den ryggen min, da.


    Jan Snoghøj: Ja. Nei men jeg har alt for mye smertestillende muskelavslappende [Noe].


    Jeg trener jo.


    Du ga meg en par støkker en gang.


    Jan Snoghøj: Ja.


    Og da sov jeg så godt.


    Jan Snoghøj: Du sover ekstremt godt da. [Noe].


    Og da hadde jeg så, nå når jeg er så på diett da, så går det jo bedre med ryggen.


    Det er ikke noe sånn.


    Jan Snoghøj(?): Det er ikke noe sunn sport du holder på med. [Noe].


    –


    Så skulle det så vise seg, at hun nye kona mi fra Amerika, hun var ikke noe bedre hun.


    Hun hadde jo også sånn herre alkohol- og pillemisbruk og kokain og sjalusi a la carte.


    Så jeg fikk jo det i trynet en gang til.


    Og denne gangen så ble det jo mye mer alvorlig.


    For det var et håndvåpen involvert, som ikke ble brukt til noe, men som jeg hadde i min stresskoffert.


    Den ble ikke lagt i stresskofferten av meg.


    Den ble lagt der av en annen person som ikke visste at jeg skulle til rettshuset den dagen.


    For å anlegge det vi kaller en anklage mot min kone, sånn at hun skal holde seg vekk fra meg.


    ‘Restraining order’ heter det på amerikansk.


    En sånn rettskjennelse hvor man skal minst være 100 meter fra hverandre, da.


    Da kommer jo jeg inn i slips og skjorte og fint tøy.


    Og hiver stresskofferten på røntgenmaskinen.


    For jeg skal jo på jobb etterpå.


    Og visste jo ikke at mitt håndvåpen lå inni der.


    Og så ble jeg selvfølgelig arrestert for det.


    Og da sørget hun for, gjennom sin advokat, å si at jeg kom dit for å drepe henne og alt mulig mellom himmel og jord.


    Så da ble jeg jo først sluppet fri igjen på kausjon.


    Så fikk jo hun ordna det, sammen med sin advokat, at dommerne tok meg tilbake igjen til rettsalen for å gi meg en ny kausjon.


    Så den ble jo hevet fra 5.000 dollar til 100.000 dollar.


    Og det klarte jo ikke jeg å komme opp med.


    Så da ble jeg sittende.


    Før min advokat fikk fiksa det sånn at jeg kunne få frivillig hjemreise til Danmark.


    Og da ble jeg jo så sendt videre gjennom immigrasjonsfengslene, da.


    Først til Miami og så med fly til Louisiana.


    Og det som kalles Con Air, hvis du har sett den filmen.


    Men håndjern og fotjern og hele pakka.


    Og med masse meksikanere og.


    Så fløy jeg da til Louisiana og så var jeg der i tre uker.


    Og så fikk jeg 5.000 dollar kausjon der.


    Fordi han dommeren der han syntes jo det med å ha håndvåpen, det var jo helt ok, så lenge man ikke brukte det til noe ulovlig.


    Så jeg fikk en 5.000 dollar kausjon.


    Så da ble jeg jo totalt sittende i fire måneder.


    Og da var jeg jo oppi masse forskjellige situasjoner hvor jeg blant annet en gang slåss imot den største negeren som var der inne, om toalettpapir.


    Så vi fikk jo masse nytt toalettpapir.


    Og så storma negerne fra en annen celle inn i vår celle for å stjele toalettpapiret vårt.


    Og da kjempa jeg imot, da.


    Og da måtte jeg kjempe mot han største de hadde, da.


    Og da kom vaktene og kasta han i isolasjon.


    Og så måtte han, et døgn seinere, komme krypende på hender og føtter, og be meg om unnskyldning.


    For å få lov til å komme tilbake igjen i hans avdeling, da.


    Og det var jo et kjempenederlag for han, da.


    Og da ble jo jeg liksom utropt til seierherre, da.


    Men det var jo ikke noe koselig, å måtte slåss om toalettpapir.


    Frida Leknes: Nei.


    Men det gjør at man får perspektiv på livet.


    Av alle de tingene jeg har vært med på.


    Ryggoperasjon, Hells Angels, episoden med mamma.


    Det her med frihetsberøvelse og ikke vite hva som kommer til å skje med deg.


    Og dagene er kjempelange og du har ikke noe å gjøre det på.


    Det er helt umenneskelig.


    Jeg er blitt fortalt av min advokat i Miami, at det var min ekskone som ringte og anmeldte at jeg ikke hadde visumpapirene i orden.


    Og så kom de og hentet meg og sendte meg hjem.


    Og da har jeg en ti-års karantene, fordi mitt visum hadde gått ut med mer enn et år.


    Og hadde visumet vært gått ut med mindre enn et år, så hadde jeg hatt fem års karantene.


    Og det eneste som kan få den karantenen vekk, det er at de godkjenner mitt nye giftemål og at de godkjenner hele saken.


    Og den er blitt avslått en gang og så er den blitt anket.


    Og så håper vi på at anken nå endelig går igjennom, da.


    –


    Sånn ja. [Noe]


    Frida Leknes: Jeg trodde du hadde lagt på mer jeg [Noe].


    Nei. [Noe]


    Frida Leknes: Ja, du smilte. [Noe].


    Kona mi kaller meg for sniken.


    Sniker på vektene når kundene ikke ser det.


    –


    Kone fire Elizabeth [Han] er en engel.


    Men vi har vært sammen, i går var det ti års-dagen vår, og dessverre så var vi ikke sammen i går.


    Men vi var jo sammmen på tante Lete’s [Anne Margrete Ueland f. Brekke] 80 års-dag for ikke så lenge siden.


    Og så var vi sammen i sommer.


    Og så håper jeg å reise hjem igjen til henne til nyttår eller en gang i januar, da.


    Vi skulle få besvar på mitt visum nå i slutten av november.


    Så husk på det når du en gang skal ha mann og barn, du velger dem sjøl.


    Jobben din velger du også sjøl.


    Så hvis ikke du liker noe av det, så må du bare [noe].


    Så det aller viktigste er at man koser seg.


    Jeg pleier å si du skal elske det du holder på med.


    For hvis du gjør det, så har du det stort sett bra.


    Og så lenger du ikke sitter i en rullestol eller du er blind.


    Så har du det også bra.


    Og ikke sitter i fengsel, så har du det også bra.


    Man skal bare prøve å velge det man har det bra med.


    Og jeg valgte Florida, og jeg valgte min livsstil, og det har jeg det bra med.


    Jobbe minst mulig, mest mulig fritid, mest mulig strand, mest mulig sol, kos, kino, god mat, en god kone, gode venner.


    Og velge det, og så bare holde seg til det.


    Jeg ble revet rett ut av det, og så ble jeg sendt hit, sendt i eksil.


    Så for meg var det en voldsom omveltning, fra mitt perfekte liv da, til et liv som ikke passer meg i det hele tatt.


    Men som sagt jeg lever, jeg sitter ikke i rullestol, jeg er ikke blind, jeg sitter ikke i fengsel.


    Da lever man jo.


    Men jeg lever ikke det liv jeg ville ha levd, hvis jeg kunne.


    Men det håper jeg å komme tilbake til.

    PS.

    Her er mer om dette intervjuet:

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2017/12/na-har-jeg-lastet-opp-frida-leknes-sitt.html

    PS 2.

    Viggo sier i intervjuet at Elizabeth Han er hans fjerde kone.

    Og jeg ble dratt med til bryllupet til Viggo, i Køge, på midten av 80-tallet.

    (Av min far og hans samboer Haldis, som er Viggo’s mor).

    Dette var Viggo sitt første bryllup, hvor han giftet seg med den danske flyvertinnen Greta.

    (De har sønnen Simon sammen).

    Og så har jeg såvidt hatt kontakt, med en av Viggo sine amerikanske ekskoner, på Facebook, (etter å ha funnet noen rare dokumenter om henne, på MyHeritage).

    (Dette var mens jeg bodde på Høvik.

    Hvor jeg bodde fra sommeren 2015 til sommeren 2017).

    Men om Viggo har hatt en amerikansk kone, eller to.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg kjenner bare navnet på en av de, (for å si det sånn).

    Og Viggo kaller i intervjuet moren til sin datter Emilina Anderberg, for sin eks-forlovede.

    Så om Viggo regner hun svenske Anderberg som en av sine fire ekskoner, eller ikke.

    Det veit jeg ikke.

    Menes det fire koner pluss hans eksforlovede Anderberg, liksom.

    Eller menes det tre koner og Anderberg.

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    mer om viggo sin amerikanske ekskone

    https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/11/mer-fra-facebook_12.html

    PS 4.

    Jeg har lest et sted, (på nettet), at Viggo jobbet som bodyguard, for en milliardær sin kone, (eller noe sånt).

    Og min søster Pia har sagt at Viggo jobbet som gigolo, i Amerika.

    Og det kan ha vært da han bodde to år på vestkysten av Florida, (noe som nevnes i PS-et ovenfor), tenker jeg nå.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    mer om at viggo har jobbet for en milliardær

    https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/12/her-kan-man-se-et-av-de-sverdene-som.html

    PS 6.

    Viggo har visst forresten solgt svensk doping, til bodybuilding-eliten, etter at han ble proff:

    viggo leverte svensk doping

    https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/12/her-kan-man-se-et-av-de-sverdene-som.html

    PS 7.

    Mer om Viggo’s datter Emilina Anderberg:

    emilina anderberg mer om

    http://ink361.com/app/users/ig-9189118/emilinaanderberg/photos

  • Mer fra Facebook

    facebook tysnes 2

  • Tysnes er der, hvor min fars samboer Haldis Humblen er fra. Selv om jeg ikke tror, at hu har tatt med min far dit, (såvidt meg bekjent ihvertfall). De har vel heller dratt, å besøkt, Haldis sin søster Anne Margrete ‘Lete’ Ueland f. Brekke, i Stavanger. Noe sånt

    tysnes fars samboer er fra

    http://www.nettavisen.no/na24/denne-banken-gir-deg-rekordlav-rente–pa-en-betingelse/3423382588.html

    PS.

    Det rare er, at det fantes, en annen familie, (på nedre felt), på Bergeråsen, (i Vestfold), som het Tysnes.

    Sissel Tysnes gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.

    Og hu hadde to yngre søsken, som het Vigdis og Svein.

    Disse bodde liksom, på veien, mellom ‘min’ leilighet, og Haldis sin leilighet.

    Så disse møtte jeg, (og Christell og Pia og Myrberg-brødrene), ganske ofte, (for å si det sånn).

    Og vår ‘familievenn’ Sylvia Thrane, (het hu vel), var nabo, med Tysnes-familien, (hvis jeg husker riktig).

    Så vi kunne sykle, (så mye vi ville), borte ved der hvor Tysnes-familien bodde da, (for å si det sånn).

    Og det var vel nesten på grensen til, at vi erta de, noen ganger.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Men jeg visste vel ikke, (på 80-tallet), at min fars samboer Haldis Humblen, var fra Tysnes.

    Det fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), her i Liverpool.

    Hvis jeg hadde visst det, på 80-tallet, så ville jeg nok ha syntes, at det med Tysnes-familien sitt etternavn, var rarere.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Tysnes har muligens vært, et slags hellig sted, i gamle dager:

    tysnes hellig sted hm

    https://en.wikipedia.org/wiki/Tysnes

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    haldis humblen myheritage tysnes 3

    https://www.myheritage.no/person-1000056_67419522_67419522/haldis-humblen-fodt-brekke

  • Jeg lurer på, om min fars stedatter Christell, har bodd, hos sin tante Anne Margrethe ‘Lete’ Ueland f. Brekke og hennes ektemann Per, (i Stavanger), da hu bodde, hos fosterforeldre, (mens hennes mor Haldis, var syk), sånn som det stod om, i et intervju, med hennes storebror Viggo, (på nettet)

    bodd i stavanger hm