https://www.facebook.com/groups/2351477501/
PS.
Her er mer om dette:
https://www.facebook.com/tullemor
PS 2.
Enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Og enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
Stikkord: Anne Neteland
-
Enda mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 245: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVIII
Det var også sånn, den tida som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.
(I tilfelle jeg har glemt å skrive det tidligere).
At folk som regionsjef Jon Bekkevoll og vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (hvis jeg husker det riktig).
De sa det, at å jobbe som butikksjef, i Rimi, det var som å jobbe som administrerende direktør, (var det vel de sa), i et mellomstort norsk firma.
Siden man hadde ansvaret for å motivere et team, (må man vel kalle dem), på opptill 20-30 ansatte, da.
Og også hadde ansvaret for at alle budsjettene, for butikken, ble overholdt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var det jo selvfølgelig sånn, at en Rimi-butikksjef, kun fikk en brøkdel av den lønnen, som en administrerende direktør, i næringslivet, fikk.
Men Rimi-butikksjefer, de ble det nok til en viss grad forventet av, at de skulle ha en garderobe, noe lignende av en administrerende direktør, i næringslivet.
Og også en bil, i nærheten av hva en næringslivsleder har.
Ihvertfall så merka jeg dette, en gang, da jeg gikk ut på byen, i genser.
(Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Da overhørte jeg det, at Anne Neteland sin ambulerende, Idar, (het han vel muligens), liksom tiska om, med min assistent Kjetil Prestegarden, (var det vel), om at jeg som butikksjef, burde gå med skjorte, på byen.
(Noe sånt).
Så man ble liksom forventet å ha en fasade, som en næringslivs-leder.
Men man fikk kun en lønn som var som en vanlig norsk gjennomsnittslønn, liksom.
Man fikk vel en del mindre betalt, (som butikksjef), enn en platearbeider, fra Mo i Rana, fikk i lønn, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og mye mindre betalt, enn en som jobba, i Nordsjøen, (for eksempel).
Og sikkert mye mindre betalt enn en rørlegger, (hvis jeg skulle tippe).
Og Rimi var også dårligere på lønn, enn alle de andre kjedene, (husker jeg å ha lest, i aviser og bransjeblader).
Butikksjef Tom, fra ‘Tom-gjengen’, i Lørenskog.
Han var butikksjef i Kiwi, like ved der jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og de leste jeg om, i nyhetene, (var det vel), at fikk grovt regnet cirka det dobbelte i lønn, (når man tok med bonus, var det vel), enn butikksjefene, som jobbet i Rimi, da.
Så egentlig, så var det lite som var noe særlig gjevt, i Rimi, da.
Ihvertfall når det gjaldt lønn.
Og hvorfor Rimi lønnet sine butikksjefer lavere enn for eksempel Rema og Kiwi.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde litt flaks, siden jeg fikk lov til å leie, en ganske billig hybel-leilighet, av Rimi.
En hybel-leilighet som lå ganske sentralt, i Oslo indre by, da.
Så dette veiet nok litt opp, for den relativt lave lønnen, som jeg fikk, som Rimi-butikksjef.
Men det kostet jo penger, å prøve å holde oppe fasaden, (som butikksjef/toppleder).
Så det var ikke sånn at jeg klarte å spare opp noe særlig med penger, i løpet av disse snaue fire årene, som jeg jobbet, som butikksjef.
Mye penger gikk til klær og bil osv., på disse årene, da.
Og jeg hadde jo en halvbror, (nemlig Axel), som jobbet, i utelivsbransjen.
Og når han ba meg med ut på byen.
Så handlet jo det litt om å liksom holde fasaden da og, (må man vel si).
Så da måtte jeg liksom være kar da, og ha en bunke hundrelapper, i lommeboka, sånn at jeg kunne betale for minst min del, av halvliterne, da.
Siden jeg var butikksjef, osv.
Så var det vanskelig å si nei, til å være med ut, på byen.
Jeg kunne ikke skylde på at jeg ikke hadde råd ihvertfall, syntes jeg.
For det ville vel vært nesten som en skandale.
Hvis en butikksjef hadde vært blakk, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang Axel dro meg med på Studenten, (må det vel ha vært), rundt årtusenskiftet en gang, (eller noe sånt), så skjedde det noe rart, husker jeg.
Jeg satt på en stol, (eller om det var en barkrakk), nede i kjelleren, på Studenten der, (husker jeg).
(Nedenfor en vindeltrapp, vel.
Noe sånt).
Og plutselig, (mens Axel var på do, vel).
Så satt det seg ei pen dame, (i 18-20 års alderen kanskje), på fanget mitt, (uten å si noe), husker jeg.
Hu var der sammen med minst ei venninne, (husker jeg).
Og etter at hu dama hadde sitti på fanget mitt, i et visst antall minutter.
(Mens jeg var ganske full, da.
For dette var vel ganske seint, en natt til søndag, tror jeg).
Og mens hu venninna, liksom ‘scannet’ trynet mitt, da.
Så forsvant disse to-tre damene.
Like raskt som de hadde dukket opp der, da.
Og Axel dukket opp igjen, fra doen, (elller hvor han hadde vært), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo rimelig full.
Og det var vel muligens en stund siden, at jeg hadde vært sammen med, en sexy dame.
(Det må vel ha vært ti år før det her, eller noe.
Da jeg var sammen med hu Laila Johansen, fra Skøyen).
Så jeg ble litt kåt og jentegæren da, (må man vel si).
Av å ha hu unge og slanke dama, på fanget, i fylla, da.
Så da jeg gikk oppover Karl Johan.
(I retning av Oslo S.).
Etter at jeg hadde kommet meg ut av Studenten, og fått sagt ‘hadet’, til Axel, da.
Da var jeg rimelig full og kåt, (husker jeg).
Og det her var om vinteren, (mener jeg å huske).
Så damene i Karl Johan hadde en del klær på seg da, (mener jeg å huske).
Men plutselig så så jeg ei ung dame, som gikk rett mot meg, med jakka åpen.
Og med en gjennomsiktig, hvit topp under, da.
Og dette var bare ei fjortiss-dame.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men dette var cirka klokka fire, en natt til søndag, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og dette var også midt i gågate-delen av Karl Johan, da.
Så jeg reagerte, på hu unge dama, med den gjennomsiktige toppen da, (husker jeg).
Siden at de Studenten-damene hadde gjort meg så kåt, da.
(Og siden at jeg hadde drukket rimelig mange halvlitere også, da).
Og jeg kom i snakk med hu unge dama da. (husker jeg).
Og hu så etter en utlending, (husker jeg).
Og da ble jeg litt bekymra for hu unge dama, (husker jeg).
For hvorfor leita ei norsk fjortiss-dame.
(Som ikke hadde fått pupper engang).
Etter en utlending, i Karl Johan, seint en natt til søndag.
Nei, det endte med at jeg sa at hu unge jenta, at hu kunne få sitte på hjem med meg, i en taxi.
For hu bodde i Tromsøgata, sa hu.
Og den gata visste jeg jo godt hvor var.
For der bodde jo søstera mi Pia.
(Og hu hadde bodd der, i 5-6 år vel, på den her tida.
I to forskjellige leiligheter.
Som begge lå, (litt fra hverandre), i Tromsøgata, da).
Og da taxien kom fram, til Tromsøgata.
(Som ikke var en så utrolig stor omvei, fra der jeg selv bodde).
Så var jeg fortsatt rimelig full og kåt da, (husker jeg).
Og syntes nok at det var litt kjedelig, å måtte dra hjem alene, fra byen, etter å liksom ha hatt draget, på ei fin dame, på Studenten der, (en time eller noe sånt tidligere), da.
Så jeg prøvde å overtale hu unge dama, til å bli med hjem til meg, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).
Men hu ville ikke det da, (husker jeg).
Så jeg sa til slutt til hu dama, at det var greit, at hu bare gikk ut av drosjen, (uten å betale noe på drosjeregninga), da.
For hu dama var jo rimelig ung, når jeg tenker på det.
Selv om jeg jo var rimelig full, denne kvelden.
Og hu dama jo hadde på seg en gjennomsiktig topp.
Som jeg reagerte litt på, (husker jeg), siden alle de andre damene, på byen, gikk med kåper og sånn, da.
Og siden disse Studenten-damene liksom hadde gjort meg så kåt og gæern da, (for å si det sånn).
Men jeg kom liksom til fornuften, i taxien der, da.
(Til slutt ihvertfall).
Og lot hu unge dama, bare få gå ut av drosjen, da.
Selv om den pakistanske drosjesjåføren, (som var i 40-åra kanskje vel), av en eller annen grunn begynte å blande seg.
Og ville at hu unge dama skulle bli med hjem til meg, (på St. Hanshaugen), da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg kunne ikke tvinge hu unge dama til det, syntes jeg.
Så jeg sa at hu bare kunne gå ut av drosjen, da.
Siden hu var så ung, og ikke ville bli med heller, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var vel forresten ikke om vinteren det, at jeg traff hu unge fjortiss-dama, seint en natt til søndag, i Karl Johan.
For jeg gikk vel selv bare med en tennis-skjorte på meg, mener jeg å huske.
Men hu fjortiss-dama var ihvertfall mye mer sexy kledd, enn de andre damene, i Karl Johan, den her kvelden da, (mener jeg å huske).
-
Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken
Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.
Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.
(Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).
At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.
Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.
(Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.
Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.
Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.
(Lærte vi i Rimi, ihvertfall).Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.
For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.
Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.
(Het det seg, i Rimi).For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.
Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.
Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.
Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.
Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.
Og jeg var liksom sinna, da.
For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.
Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.
(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).
Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.
At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).
Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.
For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.
Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.
Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.
Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.
Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.
Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.
For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.
(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.
For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.
At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.
Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.
Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.
Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.
Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.
Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.
Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og driftsdirektør Rune Hestenes.
Han sa bare til meg.
Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.
At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).
Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.
Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).
At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.
(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).
Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).
Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.
For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).
Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.
Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.
Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.
(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.
(Aamodt bru, vel).
Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.
Og der ligger den vel kanskje enda.
For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken
Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.
At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).
Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.
Da ville han heller ha drevet med noe annet.(Noe sånt).
Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.
Hvis jeg husker det riktig.
(Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og hu sa en gang det, (husker jeg).
At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.
Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.
Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.
Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.
Og det var ganske praktisk, egentlig.
For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.
De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.
Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.
Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.
Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.
(Det er mulig).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.
(For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).
Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.
(For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.
Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.
Som å helle salt i brusen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.
(For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).
Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.
(Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.
For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.
Noe sånt).
På lageret, rett ved døra inn til butikken der.
Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).
Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.
Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.
Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.
Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.
Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.
Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.
Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).
Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.
Selv om de bare var inne og handla mat, da.
Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.
Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
For det parkeringsvakt-firmaet der.
Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).
Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.
Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.
En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.
Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.
Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.
Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).
Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.
Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.
Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.
Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.
Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.
(Da hu begynte å prate om det her, da).
Men jeg klarte å styre meg, da.
Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.
I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.
(Noe sånt).
Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).
Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.
Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.
(Noe sånt).
Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.
For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.
Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.
Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.
(Syntes jeg selv ihvertfall, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken
En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.
Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.
Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.
(Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.
Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.
Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.
Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.
Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.
Noe sånt).
Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.
Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.
Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).
For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).
På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.
Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).
Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).
Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.
På et utested bak Saga kino der et sted.
Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.
Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.
(Noe sånt).
Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.
Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.
For det skulle visstnok hjelpe, da.
Og han ville ikke dra på legevakta.
Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.
Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.
Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).
Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.
Det veit jeg ikke.
Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.
Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.
Men det gadd jeg ikke å styre med.
For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.
Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.
Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.
Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.
Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).
Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da.
Hvor jeg bodde.
Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.
Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.
Noe sånt.
(Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.
Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.
På Geilo der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.
(Kan man kanskje si).
Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).
Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.
Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.
Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).
Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.
De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.
Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.
Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.
Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.
Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).
Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).
(Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.
At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.
Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).
At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.
(For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.
Den med Anette og Rodney, osv.
Het de vel).
Og jeg pleide å se på Big Brother.
Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?
Hvem vet.
Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.
Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.
Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.
Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.
Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.
Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.
For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.
Før jeg liksom fikk gjester, da.
Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.
Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.
Og jeg hilste på han, da.
Og vi begynte å chatte litt, da.
Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.
Og jeg spurte han litt om den, da.
Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).
For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).
Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.
Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.
(At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).
For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).
Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.
Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.
For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.
For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.
Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.
Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.
Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.
Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.
(Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.
Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.
Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.
Noe sånt).
Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.
Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.
Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.
For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.
Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.
Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.
For jeg fikk aldri ro, da.
For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.
De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.
Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.
Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.
For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.
Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.
Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.
Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.
Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.
Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.
Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.
Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.
(Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).
Og som var ganske full, vel.
Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.
Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.
Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.
For å låse meg inn døra.
Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.
Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
