johncons

Stikkord: Anne Neteland

  • Min Bok 5 – Kapittel 103: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.

    Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.

    Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.

    To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).

    De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Forklarte Gurvinder meg.

    Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.

    Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Men uten at jeg sa noe, vel.

    Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.

    Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.

    (Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).

    Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.

    Ihvertfall en stund, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).

    Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.

    (Noe sånt).

    Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.

    At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.

    Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.

    Simone i kassa ville også være det.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.

    Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.

    Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.

    At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.

    For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.

    Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.

    Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.

    Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.

    Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.

    Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.

    (Noe sånt).

    Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.

    Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.

    Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.

    Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).

    Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).

    At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.

    Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Og det sa hu, liksom.

    Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    (Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).

    Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.

    Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.

    Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.

    Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.

    Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.

    Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

    Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Med andre ord høsten 2000).

    At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

    Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

    Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

    (Som spilte med blå drakter, da).

    Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

    Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

    Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

    (På den her tida).

    At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

    På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

    (På den her tida).

    Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

    (Da jeg var alene med keeper, da).

    ‘Det der kan du ikke gjøre’, sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

    Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

    (Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

    For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

    Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

    Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Må det vel ha vært).

    Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen.

    Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

    Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

    (Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

    Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

    Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

    Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

    Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

    Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

    (Noe sånt).

    Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

    At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

    At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

    Det var at Thorstein aka. ‘Dalsim’.

    (Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

    Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

    (En liten tass nærmest, med lyst hår).

    Som var med på treninga.

    Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

    Og Glenn Hesler ble rasende, da.

    Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

    Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

    (For å hjelpe sin vesle fetter, da).

    Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

    Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

    Men det ble ingen slåsskamp, da.

    Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

    Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

    Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

    Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

    Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

    Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

    Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

    For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

    For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

    Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

    Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

    Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

    (Fra PC-en).

    Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

    Og tenkte meg vel ikke så mye om.

    Så derfor så ble det litt feil, da.

    For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

    For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

    Det er mulig.

    Og jeg var så stressa, etter den ‘nesten-slåsskampen’, da.

    Så jeg bare sa noe vel.

    Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

    Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

    Men jeg bare fleipa litt, da.

    Dette var jo bare tull, fra min side.

    For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

    Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

    Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

    Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

    For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

    Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

    Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

    Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

    Men forsvaret deres var bra, da.

    Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

    Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

    Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

    Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

    Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

    Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

    (Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

    Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

    Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

    For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

    (Noe sånt).

    Så jeg kalte han vel for ‘idiot’, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    I kampens hete der liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

    Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

    Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

    (For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

    For jeg trivdes best som utespiller, da.

    Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

    Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

    (For jeg spilte med joggesko).

    Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

    I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

    Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

    (Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

    Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

    Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

    Av Glenn Hesler, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

    (Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

    Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

    Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

    (Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

    Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

    Det gjorde ikke jeg.

    For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

    For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

    Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

    Så det fantes kanskje større ‘strebere’ enn meg, i Rimi.

    Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

    For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

    Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

    Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

    Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

    Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

    Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

    (Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

    Av en eller annen grunn).

    Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

    (Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

    Og ‘babla’ om at Keiko var en hval, osv.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

    (Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

    Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

    Så den lå bare i en ‘alt-mulig-hylle’ liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

    (Selv om jeg hadde vaska den, da).

    Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

    Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

    For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

    (Noe sånt).

    Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

    Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

    Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

    Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

    (Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

    Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

    Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

    Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

    Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

    Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

    Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

    Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

    For det var noen folk mellom meg og målet, da.

    Så det ble ikke mål, da.

    Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

    Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

    (Like over tverrliggeren, da).

    Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

    Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

    For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

    Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

    Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

    (Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

    Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

    Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

    Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

    Og det var også et hardt skudd.

    Så dette skjedde rimelig raskt, da.

    Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

    Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

    Og da sa det vel omtrent ‘pang’.

    Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

    Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

    Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

    Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

    Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.

    Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

    Og aktivitetene ville også selge mindre.

    For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

    Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

    Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

    Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

    (Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

    Ikke langt unna, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

    Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

    Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

    (Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

    Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

    Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

    Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

    Så jeg fikk til slutt den vanen.

    At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

    Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.

    Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

    For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

    Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

    Og det samme med frukta og inngangspartiet.

    Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

    (Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

    Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

    Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

    Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

    Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

    I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

    Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

    Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

    Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

    Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

    Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

    Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

    Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

    (Uten å dem ble seende for harry ut, da).

    Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

    Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

    Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

    Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

    At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

    Og at den så så bomba ut, etter det, da.

    Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

    For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

    Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

    Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

    Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

    Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

    Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Monika.

    Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

    Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

    Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

    Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

    Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

    For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

    For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

    Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

    Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

    Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

    Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

    For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

    Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

    At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

    For det sa regelen, i Rimi.

    Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

    Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

    Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.

    Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

    Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

    Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.

    For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

    Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

    Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

    Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

    Og han presenterte seg, da.

    Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.

    Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.

    (Noe sånt).

    For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

    Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

    Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

    Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

    At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

    Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

    Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

    Bare for å bli kvitt henne, liksom.

    (For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

    Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

    Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

    Den siste tida som jeg jobba der.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

    Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

    Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

    (For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

    Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).

    Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

    Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

    Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

    Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    (Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

    Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

    Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

    For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

    For han ga masse skryt.

    Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

    Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

    Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

    Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

    Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

    Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

    Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

    Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

    Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

    Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

    Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

    Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

    Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

    Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

    (Må man vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

    Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

    Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    (Selv om hu egentlig het Lul, vel).

    Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

    Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

    For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

    Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

    Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

    Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

    Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    (For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

    Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

    Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

    Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

    (Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

    Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

    At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

    Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

    Hvor hu skulle på fest, da.

    Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

    (For å si det sånn).

    For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

    Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

    Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden

    En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.

    Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.

    Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.

    Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.

    Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.

    (For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).

    Også ringte jeg David Hjort.

    Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.

    De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.

    Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.

    Og som var samboer, med en som het David, vel.

    (For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).

    Hu hadde misforstått meg, sa hu.

    Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.

    Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel),  klokka sju om morgenen, da.

    Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).

    Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.

    Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.

    Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.

    Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.

    (Hvis de ikke gjorde det, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på denne dansketuren.

    Så var også noen damer, som David Hjort kjente.

    Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.

    Blant annet ei ung, svensk brunette.

    (Mener jeg å huske).

    Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.

    Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.

    Noe sånt.

    Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.

    Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.

    Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.

    Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.

    Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.

    For hu var på sjekker’n med en kar, da.

    Så jeg måtte gå bort fra henne.

    Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.

    Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Erik Dahl, David Hjort og meg.

    Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.

    Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.

    Og da syntes jeg at det ble så dumt.

    Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.

    Som han også hadde med seg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.

    For vi ble ikke betjent, i baren der, da.

    Så en tøffing, som også stod i baren der.

    Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.

    ‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.

    Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.

    Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.

    Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    (Må det vel ha vært).

    Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.

    Og meg.

    Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.

    Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.

    Liksom som på utstilling, da.

    Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.

    For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.

    (Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).

    For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.

    Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.

    Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.

    Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at på lørdagskvelden.

    Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.

    Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.

    Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.

    Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.

    (Og David Hjort og jeg var fulle, da).

    Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.

    Men hu sa at det ikke var det, da.

    Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.

    Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.

    For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.

    (B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.

    David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.

    Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.

    Noe sånt).

    Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).

    For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.

    Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.

    Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

    Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

    Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

    For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

    (Og det var oppgangstider, på den her tida.

    Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

    Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

    For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

    Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

    Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

    (Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

    Må man vel si).

    Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

    På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

    Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

    Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

    Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

    Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

    Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

    Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

    At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

    Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

    (Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det her funka bra.

    Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

    Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

    Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

    Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

    (Må man vel si).

    Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

    Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg var mest i frukta.

    Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

    Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

    For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

    Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

    (For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

    Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

    Så under over alle under.

    Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

    Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

    Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

    Sammen med en kamerat, da.

    For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

    Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    (Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

    For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

    Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

    Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

    At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

    Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

    Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

    Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

    Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

    (Da jeg fortalte om det her).

    Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

    Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

    Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

    Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

    Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Men hva dette egentlig gikk på.

    Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

    I tiden som fulgte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

    Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

    For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

    Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

    Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

    Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

    (Siden han lukta så vondt på jobben, da).

    Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

    Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

    Han fortsatte bare å gå på jobben.

    (Noe som var bra, forsåvidt).

    Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

    (Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

    Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

    Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

    Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

    Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

    Uten å betale, da.

    Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

    Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

    Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

    Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

    Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

    (Som jeg pleide å si, i Rimi).

    Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

    Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

    Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

    Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

    Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

    Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

    Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

    Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

    Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

    Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

    (Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

    Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

    Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

    Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

    Så det var slurv der og, da).

    Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at folk tok så lange spisepauser.

    Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

    Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

    Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

    For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

    Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

    Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

    Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

    Enn kjølevarene, da.

    Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

    Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

    Når de la opp frysevarene.

    Mens jeg la opp kjølevarene.

    Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

    Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

    Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

    Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

    Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

    For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

    For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

    Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

    Men for å si det sånn.

    Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

    Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

    (For å ta i litt kanskje, men likevel).

    Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

    (Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

    Når de jobba med å sette opp varer.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

    For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

    For jeg kan jo bare se på meg selv.

    Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

    (Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

    Og det er noe jeg ikke finner.

    Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

    Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

    Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

    Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

    Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

    Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

    Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

    Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

    Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

    Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

    Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

    Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

    (Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

    Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

    Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

    Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

    Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

    I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

    Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

    Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

    (Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

    Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

    Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

    Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

    Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

    Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

    Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

    Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.

    (Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

    Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

    Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

    Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

    Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

    På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

    Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

    Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

    Men utafor diskoteket der, da.

    Så ble det nesten slåsskamp.

    Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

    Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

    For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

    Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

    Når jeg prøvde å holde henne fast.

    Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

    Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

    (Nemlig Venevil).

    Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

    Men de lot kusina til David Hjort.

    (Nemlig Marion).

    Være i fred da, husker jeg.

    Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

    De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

    Ned mot Oslo S der, da.

    Og det var mye folk ute på byen.

    Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

    I sommerferien vel.

    (Noe sånt).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

    Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

    Ihvertfall en gang.

    Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

    For disse fire-fem tenåringsjentene.

    De var organisert på en nesten militær måte, da.

    Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

    Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

    Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

    Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

    Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

    Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

    Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

    Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

    (Noe sånt).

    Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

    De ble jo skikkelig banka opp, da.

    Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

    For dette her fortsatte jo bare.

    Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

    Vekk fra de andre.

    Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

    (Siden hu grein, da).

    Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

    Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

    Og så ut mot Karl Johan, da.

    For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

    At: ‘Der er David’.

    (Eller noe sånt).

    Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

    Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

    Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

    Og da stakk han slåsskjempen av, da.

    Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

    Og så kom politiet dit.

    Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

    Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

    (Noe sånt).

    Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

    Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

    Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

    Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

    Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

    Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

    Men da jeg kom på jobb, uka etter.

    Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

    At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

    Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

    Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker feil, da).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

    Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

    Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

    Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

    For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

    Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

    Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

    Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

    Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

    Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

    (Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

    Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

    Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

    Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

    Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

    For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

    Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

    Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den ‘vanlige’ retningen.

    Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

    Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

    Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

    Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

    Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

    Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

    For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

    For da så det bare dumt ut, liksom.

    Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten.

    At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

    (Fra Legra, eller noe, vel).

    Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

    Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

    Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

    Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

    (Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

    For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

    Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

    (Noe sånt).

    Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden ‘på meg’, da.

    Enda jeg liksom ‘ikke var der’, som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

    (Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

    Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

    Som lurte på ditt og datt, da.

    Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

    Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

    Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

    Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

    Var å montere de to plakatbukkene, da.

    Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

    For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

    Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    (For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

    Det var inngangspartiet, i butikken, da).

    Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

    Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

    Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

    Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn ‘kjefter’ der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

    Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

    For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

    Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

    At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

    Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

    For hu hadde jo sagt det, at hu ‘kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han’.

    Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

    For PØF hadde jo også sagt det, at: ‘Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.

    Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

    Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

    Eller hver måned.

    Eller hvert år engang, liksom.

    Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

    Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

    Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

    Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en ‘hellig ku’, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

    For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at ‘husfreden’ i butikken, ikke ble ødelagt, da.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

    Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

    (For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

    Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

    Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

    Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

    Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

    For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

    Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

    Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

    Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

    (Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

    Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

    Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

    (Av Rimi-butikker, ihvertfall).

    Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

    Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

    Bare på noen få uker, da.

    Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

    Og ikke noe formue.

    Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

    For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

    (Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

    Mer eller mindre).

    Til å bli arbeidsledig.

    Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

    Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

    For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

    Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

    Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så det å mislykkes, i Rimi.

    De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

    For da hadde nok ‘bygdedyret’ i slekten min, tatt av.

    Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

    Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

    Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

    For å si det sånn.

    For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

    At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

    Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

    Å bare slutte som butikksjef, da.

    Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

    For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

    Så jeg hadde ikke så god råd.

    For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

    Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

    De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

    Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

    Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

    (Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

    Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

    Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

    Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

    Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

    Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

    Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

    (Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

    Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

    Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

    Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

    For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland.

    Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

    Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

    Så hu gikk imot den søknaden, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    (Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

    Altså i bare et drøyt halvår, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

    Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

    Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg ‘var så dårlig til å nullstille meg’.

    Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

    For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

    Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

    For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

    Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse ‘vi’, som PØF nevnte.

    Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

    For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

    Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

    Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

    Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

    For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

    Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

    Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

    Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

    Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

    (Som jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, på bloggen min, da).

    At jeg liksom ble skviset, da.

    Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

    Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

    Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

    (Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

    Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

    Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

    Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

    At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

    For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

    Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

    Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

    Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

    Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

    Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

    Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

    For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

    Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

    For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

    Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

    Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

    For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

    For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

    Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

    Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

    (Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

    For så å flytte, fra Rimi-bygget.

    For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

    Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

    Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

    For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

    Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

    Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

    At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

    Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 85: Julebordet år 2000

    Når det gjaldt julebordet år 2000.


    Så var det igjen sånn at en ‘haug’ av butikker hadde gått sammen, for å arrangere julebord.
    Denne gang så var det derimot en annen haug av butikker, (må jeg vel si).

    Nemlig Anne Neteland sine butikker, da.

    Altså de butikkene som hu var distriktsjef for, da.
    Og dette julebordet, det ble avholdt i et stort og fint forsamlingslokale, (må man vel si), som jeg ikke husker helt hva heter igjen nå.

    Men dette forsamlingslokalet, det lå vel like vel ikke så langt unna den amerikanske ambassaden, (mener jeg å huske), i den gata som tidligere het Drammensveien, vel.


    (Noe sånt).

    Og til forskjell fra tidligere julebord, som jeg hadde vært med på, (i Rimi).

    Så var distriktsjefen, (altså Anne Neteland), tilstede, ved det her julebordet, da.

    Hu satt ved middagsbordet der, (husker jeg), ikledd en mørk skinnjakke, (var det vel), innimellom alle medarbeiderne, som var kledd i enten dress eller julebordkjole, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kjøpte meg en frakk, før det julebordet her.

    (Siden jeg hadde begynt å jobbe i en så stor butikk, da).

    På Hennes & Mauritz, i Karl Johan, (litt nedenfor Egertorget der), vel.

    En frakk som kosta cirka tusen kroner på tilbud, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg dro til Rimi Kalbakken, i dress, (eller bukse og jakke), og frakk, da.

    For vi skulle vel dra i samla flokk, på julebordet, fra butikken, vel.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom inn i butikken, og skulle henge fra meg frakken, inne i garderoben, vel.

    Så overhørte jeg det, at assistent Kjetil Prestegarden, sa til låseansvarlig Bjørnar, (må det vel ha vært).

    At han ikke trodde at jeg visste at det ikke var meninga at man skulle gå med frakk innendørs, da.

    (Noe sånt).

    Men dette visste jeg faktisk.

    For dette hadde jeg vel lest i en eller annen avis, (eller noe sånt), tror jeg.

    For jeg pleide jo å lese minst en avis, hver dag, fra jeg var tenåring, da.

    Så jeg skjønte at en frakk skulle brukes som en (ute)-jakke cirka, da.

    Så derfor, så hadde jeg ikke på meg ‘Storefjell-jakka’ mi, utapå frakken igjen liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken, så jobba det også en neger, som het Josef, (husker jeg).

    Og han var litt seint ute, på julebordet, da.

    Så jeg måtte liksom gå å møte han ved inngangen der, da han dukka opp der, litt etter alle de andre, da.

    Det er derfor jeg husker ganske godt, at Anne Neteland, satt der i en skinnjakke, da.

    (Ved det bordet som var nærmest inngangen der, vel).

    For jeg måtte liksom gå forbi henne en del ganger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken, så jobba det også en polakk, (eller noe), som het Leif vel, (husker jeg).

    (Og han jobbet som lagerhjelp, da.

    For han var bare 17 år, vel.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at det var jeg som ansatte han, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da vi dukka opp, på julebordet der.

    Og hang fra oss yttertøyet, i garderoben, osv.

    Så mener jeg at jeg la merke til det.

    At han Leif, og en kompis av han vel.

    De sniffa noe narkotika av noe slag, vel.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke huske at det var noe dans, (eller noe sånt), på det her julebordet.

    Men etter at middagen var ferdig, så mener jeg at en hel gjeng, (med Kjetil Prestegarden og ei ung blondinne som het Cecilie, i spissen), skulle på Oslo Plaza og svømme i et basseng der, (eller noe sånt).

    De spurte om jeg skulle være med muligens, vel.

    Men jeg sa at jeg hadde ikke hadde noe badetøy, vel.

    Og da sa vel hu Cecilie at de kunne svømme nakne der, (eller noe sånt).

    (Selv om jeg husker det her litt vagt nå, da.

    Dette var jo noen år siden, og jeg hadde vel drukket noen øl, vel).

    Men det ble til at jeg bare gikk aleine hjem, da.

    Hvis jeg ikke dro innom et utested, (på veien hjem), og drakk mer, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Og om de andre kom seg til Oslo Plaza.

    Det veit jeg ikke.

    Men dem hadde det sikkert morsommere uten butikksjefen, enn med, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.