Stikkord: Annika Horten
-
Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand
Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.
Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.
Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.
Eller noe.
Noe sånt.
Og jeg drakk sikkert en cola da.
Noe sånt.
Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.
Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.
Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.
At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.
Men men.
Midt i eksamen, var vel det her vel.
Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.
På datalinja da.
Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.
Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.
Så jeg er glad at jeg slapp unna det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.
(En juletentamen, var det vel kanskje.
Hvis det ikke var en påsketentamen).
Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.
Han kjørte meg helt bort til skolen.
Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.
Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.
Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.
Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).
At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.
(Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).
Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.
Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.
Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.
(Norsklærerinna).
Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.
Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.
Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.
Noe sånt.
Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.
Utenom den bunken som de andre stilene lå i.
Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.
Til Høstmælingen.
Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.
Hva vet jeg.
Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.
Ved å trekke ned karakteren litt.
Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.
Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.
Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.
Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.
Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.
(Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).
For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.
Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.
Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.
Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.
Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.
Siden jeg dukka opp der for seint da.
Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.
Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.
Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.
Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.
Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.
Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.
Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).
Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).
Så faren min hadde nok dårlig råd.
Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.
Og at jeg måtte klare meg selv.
Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.
Et par hundre, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.
Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.
‘Nei’, sa jeg.
Eller om jeg rista på huet.
Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.
Til en liten studentleilighet.
Jeg så på meg selv som ganske voksen da.
Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.
For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.
Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.
Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.
Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.
Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.
For det skjedde ikke.
Jeg fikk ikke noe forvarsel.
Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).
Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.
Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.
Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.
Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.
At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.
Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.
Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.
Jeg husker på en russekro.
Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.
Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.
Og stura, må jeg si.
I russedressen min da.
Ingen ville snakke til meg der vel.
På russekroa da.
Så jeg kjeda meg fælt da.
En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.
Opptatt med sitt da.
En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.
Eller noe sånt.
Så det var jo rimelig flaut da.
Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.
Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.
Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.
Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.
Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.
Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.
Noe sånt.
Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.
(Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).
Den som lurte meg, det var en utlending.
En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.
Noe sånt.
Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.
Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.
I 50-åra kanskje.
Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.
Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.
Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.
Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.
Det er mulig.
Og de hadde ikke calling der heller.
Bare en ringeklokke.
Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.
Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.
Som jobba på gølvet da.
Så det skjærte seg der gitt.
Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.
Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.
Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.
Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.
De eneste fargede på Berger, de var adopterte.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.
Mens jeg jobba der da.
De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik visste meg en gang det.
Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.
At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.
Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.
Og på den og den måten da.
(Noe sånt var det vel).
Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.
Og som jeg ikke har sett noe lignende av.
Hverken før eller seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bursdagen min, 25. juli 1989.
Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.
Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.
Og lå i sola en del og sånn vel.
Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.
(Noe jeg ikke pleide å gjøre.
Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.
Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).
Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.
Akkurat da jeg dukka opp der.
Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.
(Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.
Og nesten heiv dem uti vel.
Noe sånt).
For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.
Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.
Og det hadde jeg nok ikke gjort da.
Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.
Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.
En grusvei vel.
To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.
Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.
Og de sa at jeg kunne få fyr da.
(Noe sånt).
Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.
I en halvtime kanskje.
Noe sånt.
Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.
Hu hadde skadet beinet sitt.
Eller noe.
Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.
Noe hu unnskyldte seg for da.
Jeg sa det ikke gjorde noe.
Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.
(Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).
Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så gikk jeg tilbake til Ågot.
Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.
Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.
I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.
Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.
Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.
Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.
Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.
Mot armene sine, osv.
(Noe sånt.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).
Alle disse jentene var jo drit sure da.
Og Ågot og vel.
De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.
Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.
Men dette var jo Pia sine venner.
Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.
Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.
(At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.
At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.
Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.
For dem var rimelig sure da.
Sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).
Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.
Noe sånt.
Så jeg dro ned dit.
Og gikk opp i tredje etasje der.
For å se på noe musikk-show der da, eller noe.
Og hvem dukket opp der?
Jo.
Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).
(Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.
Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.
I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.
At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem hang Guro sammen med der?
Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.
Hu smekre/ganske hotte brunetta.
Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.
Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.
Hu dama, hang sammen med Guro da.
(Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).
Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.
At jeg var homo.
Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden Øystein og dem venta på meg.
Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.
Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.
Men men).
Så jeg chatta med Guro da.
Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.
Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.
(Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.
Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).
Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.
(Noe sånt).
Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.
Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).
Siden hu var så uhøflig da.
(Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.
Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.
For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.
Når dem satt oppå den her gangbrua da.
Siden dem var så fulle og rølpete da.
Så sånn var det).
Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.
Nei, det fant jeg meg ikke i.
Så sånn var det.
Og så stakk bare de jentene da.
Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.
(Dette var kanskje i juli 1989 da.
Noe sånt).
Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.
(En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.
Det er vel ganske langgrunt der.
Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.
(For eksempel, så var det sånn.
At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.
Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.
Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.
Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.
Bare noe jeg tenkte på).
Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.
For å si det sånn.
Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell lå der i bikini, husker jeg.
Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.
(Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.
Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.
Men men).
Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.
Så dette ble bare rarere og rarere.
De skulle windsurfe der.
Espen Melheim hadde surfebrett.
Og skulle lære Anne og Annika å surfe.
Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.
De var toppløse.
Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.
(Om ikke gjennom Havnehagen da.
Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).
Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.
De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.
Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.
Som hadde gått i klassen min tidligere.
Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.
Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.
(Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.
Som det ikke var så mye sand på heller.
Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).
Jeg gikk bort til Espen og dem.
Da de dukka opp der.
(Jeg kjente jo Annika fra før.
Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.
Og Anne Uglum og Espen Melheim.
De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.
Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.
Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.
Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.
I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De her tre folka.
De hadde med en våtdrakt.
Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.
Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.
Espen Melheim stod bare og så på.
Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.
Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.
Når Espen Melheim dukka opp der da.
Så sånn var det.
Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.
Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).
Nesten like store som Christell sine vel.
(Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).
Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).
Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.
(Det er mulig).
Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.
Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.
Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.
Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.
Rundt Espen Melheim og meg der.
For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.
Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.
Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.
Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.
Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.
Og Anne, Annika og jeg.
Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.
Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.
Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.
(Var det vel).
Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.
Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.
Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.
Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.
Like fort som de hadde dukka opp cirka da.
Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.
(Hu mente vel Anne og Annika da).
‘Ja’, svarte jeg.
De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.
De hadde begge pent lyst hår.
Og de var slanke og smekre.
Og de hadde jo pupper og sånn.
Og de var vel litt solbrune og kanskje.
Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.
De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.
Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.
Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.
Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).
Og var også slank og smekker.
Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.
Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.
Kan man vel nesten si.
De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.
Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.
At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.
(Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).
Det var kanskje litt spesielt,
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.
Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 46: Enda mer fra sommeren 1988, (del 5)
Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.
Men men.
Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.
Som jeg spilte i et friminutt da.
(Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).
Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.
Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).
Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.
En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.
‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.
‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.
‘Don’t upset the teacher’.
‘There is still a future, for the working man’.
Noe sånt.
Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.
Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.
Noe sånt.
Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.
(Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).
Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.
(Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).
Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.
(Da Ulf Havmo var med kanskje).
Dette var vel i 1985 kanskje.
Noe sånt.
Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.
Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.
Og da tagga jeg ‘RSC’ da.
(For jeg kom ikke på noe annet).
Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.
Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.
For å fleipe litt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.
Dette var kanskje sommeren 1985.
For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.
Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.
Rahel lå i hengekøya, i hagen der.
Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.
Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.
Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.
Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.
Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.
(Og jeg gikk i åttende klasse da).
christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.
Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.
Jeg ble litt paff, av denne nyheten.
Faren min lå på verandaen til Haldis.
Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.
Men han sa ingenting.
Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.
Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.
Så jeg bare gikk hjem igjen.
Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).
Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang. litt etter det her vel.
Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.
Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.
Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.
(Dette var kontakttelefonen i Drammen da.
Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.
03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.
Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.
Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.
Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.
Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.
Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.
Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.
Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.
‘Nei’, sa hun, mener jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.
Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.
Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.
Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.
For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.
Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).
Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.
‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.
Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.
Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.
For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.
Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.
Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.
(Som storebroren hans hadde vært vitne til da).
Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.
Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.
Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.
Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.
Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.
(Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).
Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).
Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.
‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.
Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.
Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.
Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.
Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.
Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.
Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.
Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.
Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.
Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.
Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.
Noe sånt.
(Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).
Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.
(Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).
Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.
Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.
Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.
Iver var typen til Christell.
Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.
Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.
Men det var Prima.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).
Så fylte jeg 18 år da, var det vel.
Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.
(Var det vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.
Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.
At ‘Arbeit Mach Frei’.
Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.
Så faren min var kanskje nazist da.
Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.
Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.
For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.
For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).
Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.
Men men.
Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.
Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.
Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.
Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.
Men vi få se hva som skjer.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)
Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.
Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.
Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.
At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.
Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.
Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.
Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.
For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.
Men Johansen likte å se på lærerne da.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.
Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.
Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.
Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.
Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Særoppgaven var om Australia.
Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.
Og jeg sa det var greit.
Det var vel Haldis som spurte vel.
Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.
For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.
Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.
Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.
(Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).
Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.
Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.
Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.
For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.
En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.
Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.
Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.
Men den var ikke så bra da.
Lyden var litt dårlig.
Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.
Så sånn var det.
Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.
Så det var ikke så bra betalt.
Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.
Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.
Noe sånt.
Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.
Så jeg ville ikke selge den.
For det hadde vært lureri, mener jeg.
Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.
Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.
Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.
Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.
Noe sånt.
Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.
For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.
Og det blei hu med på.
Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.
Og da ble jeg forbanna, på Christell.
For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.
Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.
Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.
Men så, når jeg skulle kopiere filmen.
Så virka ikke videoen til Haldis.
Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.
Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.
Noe sånt.
Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.
Så jeg la en plan.
Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.
Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.
Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.
Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.
Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.
Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.
For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.
Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.
Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.
Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.
Noe sånt.
Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.
Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.
Så de kom ikke inn.
Men de lagde et jævla spetakkel.
De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.
Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.
Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.
For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.
(Har jeg skrevet notat om her).
Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.
For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.
Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.
Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.
For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.
Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.
Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.
Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.
Hva vet jeg.
Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.
Det er mulig.
Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.
Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.
Og kom inn begge steder da.
Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.
De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.
Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.
(Som man måtte sende bekreftelse på vel).
Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.
Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.
(Linda Moen muligens vel, tror jeg.
Noe sånt).
Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).
Så gjorde jeg det samme.
Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.
At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.
Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).
Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.
Så sånn var det.
Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.
Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.
Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.
Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.
Og det var å analysere en reklametekst.
Jeg syntes det var rimelig kjedelig.
Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.
Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.
Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.
Og det var en reklame for en motorolje da.
Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.
Og det funka.
Det ble ganske bra.
Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.
Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.
Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.
Som jeg hadde tatt opp fra radio da.
Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.
Og det var noe med Kraftwerk.
Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.
De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.
Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.
Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.
Så det var bomkjøp vel.
Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.
Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.
Han bodde jo i Drammen så.
(Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.
Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.
Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.
Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.
Hvem vet.
Noe sånt).
Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.
Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.
Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.
Så sånn var det.
Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.
Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.
Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.
Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.
Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.
Så jeg fikk bra på de, husker jeg.
Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Vi var litt umodne enda, på den her tida.
Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.
Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.
Men jeg traff henne nesten en gang.
Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.
Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.
Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.
Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.
Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.
Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.
Det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.
‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.
Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.
(Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).
‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.
Noe sånt.
Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.
Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.
Noe sånt.
Hvem vet.
Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.
Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.
En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.
For dem banka i veggen.
Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.
Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.
Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.
Også sa jeg at ‘dette er høyt’.
Også satt jeg opp lyden.
Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.
Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.
En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.
Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.
Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.
Og digga musikken jeg spilte.
I en halvtime kanskje, eller noe, da.
Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.
For han oppførte seg litt rart, syntes vi.
Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.
Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.
De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.
Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.
Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.
For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.
For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.
Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.
Så sånn var det.
Men men.
Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.
Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.
Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.
(Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).
Og jeg rappa med meg en av de pillene da.
Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.
(For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).
Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.
Så da kom jeg for seint til skolen.
Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.
De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.
Jeg sa at det var greit.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.
Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.
Så sånn var det.
Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.
Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.
Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.
At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.
Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.
(Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.
Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).
‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.
‘Nei’, sa jeg bare.
For det var jo ikke sånn da.
Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.
Og det hadde dem ikke i Sande.
Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.
Så jeg sa bare ‘nei’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.
Og jeg var der også dette året.
Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.
Hvem vet.
Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).
Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).
Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.
(Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).
Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.
Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.
Mens de grein, eller noe, vel.
Noe sånt.
Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.
Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.
Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).
Også bar de på Christell(!).
Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.
De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.
Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.
Mens Christell sprelte noe skikkelig da.
Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.
Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.
Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.
Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.
En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.
Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.
Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.
Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.
Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.
Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.
Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.
Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.
Hu het vel også Anette, tror jeg.
Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.
Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.
Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.
Også ‘en cola light’, sa Snorre.
Så han gjorde narr av henne da.
Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.
For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.
Men men.
Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.
Men men.
Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.
Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.
Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.
Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.
Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.
For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.
Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.
Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.
Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.
Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.
Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.
Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.
Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.
Så jeg gjorde som faren min sa da.
Og det gikk greit.
Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.
Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.
Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.
Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.
Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.
Hvor det var small kjørebane, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).
(Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.
Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).
Det uttalte han ‘long vihajkel’.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.
Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.
For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.
Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.
Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.
For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.
Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.
Men på julaften, så skulle jeg være der nede.
Jula 1987 da.
Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.
(Noe han kunne se på oss da.
Noe sånt).
Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.
(Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).
Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.
Så det var en trussel, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.
Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.
Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.
For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.
Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.
En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.
For den så sexy ut, syntes jeg da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.
Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.
(Uten at jeg vet hvor hu lå da).
Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.
Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.
Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.
For jeg hadde ikke noe tannbørste der.
Men men.
Så sånn var det.
Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.
(Av en eller annen grunn).
Det skal jeg skrive mer om seinere.
I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 24: Mer fra Leirfaret 4B
Et av de første årene, (må det vel ha vært), etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så var det vel antagelig søstera mi Pia, (vil jeg tippe på), som viste meg tomlene til Christell.
Og viste meg det, at Christell kunne bevege det ytterste leddet, på tomlene sine, så godt som 180 grader da.
(Uten at dem sa noe om hvorfor de viste meg det her).
Mens jeg bodde i Liverpool, så spekulerte jeg jo på det, om at dette kunne bety, at Christell hadde noen Neanderthal-gener, eller noe.
(Eller om hun kanskje bare var litt innavla, (for å tulle litt).
Hvem vet).
Noe var det kanskje.
Men hvorfor jeg ble vist det her, det vet jeg ikke.
Det var vel ikke langt fra postkassa til Haldis der, tror jeg, (hvor vi var en gjeng, som noen ganger pleide å henge.
Men men).
Jeg kom også på det, her om dagen, at mora mi, hu pleide å si ‘gosh’, noen ganger, da vi bodde i Larvik.
Og det har jeg sett på TV her i England, at folk sier her.
(Folk som er litt snobbete kanskje).
Så det er mulig at mora mi la seg til å si gosh, da hu jobba som au-pair, i England, på slutten av 60-tallet vel.
Og det var kanskje for noen snobbete folk da, (hvis jeg skulle tippe), siden hu begynte å si ‘gosh’ der.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Den brusflaska, som kusina mi Susanne knuste, da hu og Ove, Heidi, Pia og meg, samla inn penger, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Det var vel kanskje ikke Solo Lett, som jeg skrev, i et tidligere kapitell.
Jeg tror den brusen, (som Susanne knuste), het ‘Solett’, på den tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Larvik, så hadde jeg kjøpt meg en artig vannpistol.
Den kunne man vri et hjul på, og så kunne vannpistolen skyte til en av sidene, eller på skrått.
En gang, som Frode Kølner, Pia og jeg, stod i det portrommet, som var ved siden av huset vårt, i Jegersborggate 16.
Så tulla jeg litt med Pia da, og sa at jeg skulle prøve å treffe porten.
Også stilte jeg på det hjulet, på vannpistolen.
Og ba Pia om å stå der og der da, på venstre side av meg, mens jeg skøyt.
Og da, så traff jeg Pia, midt i ansiktet, med vannstrålen fra vannpistolen da.
(Snakk om blinkskudd).
Noe både Frode Kølner og jeg, syntes var artig vel.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, et av de første årene, etter at jeg flytta til Berger.
Så diskuterte faren min og Øivind, om det het nettopp Berger, eller Svelvik, eller hva det het, på Sand der da.
‘Det heter Strømm’, sa Øivind, husker jeg, et par ganger.
(Nesten oppgitt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker en episode, fra like etter at Pia flytta til Bergeråsen.
(Som jeg skal skrive mer om seinere).
Da gikk Pia og jeg sammen, nede ved postkassa til Haldis der.
Og like nedafor huset til Gry Stenberg og dem.
(Stenberg-familien flytta til nabohuset til nabohuset til Haldis og dem.
Så det lå et hus mellom huset til Haldis og huset til Roger Stenberg og dem).
Annika Horten stod nedenfor huset til Gry Stenberg og dem da.
(Altså ikke så veldig langt fra postkassa til Haldis.
Og Annika bodde jo egentlig oppe på Toppen, (like ved der faren og mora mi bodde, i Toppen 4, før de ble separert), så hva hu gjorde nede ved Haldis og dem, bare stående aleine der, det veit jeg ikke.
Men men).
Annika ignorerte meg vel, men snakka til søstera mi, (som hu gikk i samme klassen som, og Christell gikk også i den klassen da).
Og spurte om hu også hadde kutta ut Christell, (siden at Pia ikke ‘leika’ med Christell da, men hang sammen med meg).
(Noe sånt).
Så sa Annika det, om Christell, at hu hadde litt ‘fett hår’.
Så sånn var det.
Men men.
Det hadde ikke jeg visst om, fra før, men jeg var ikke helt på topp, for søstera mi flytta ikke opp til meg i Leirfaret 4B.
Neida, hu ville heller bo nede hos Haldis og dem.
Så jeg ble boende alene på Bergeråsen, også i en god del år, etter at søstera mi også flytta til Berger/Strømm.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og selv om jeg ikke kunne huske det, at Christell hadde fett hår, hvis jeg skulle være ærlig.
Men jeg husker det, at hu hadde en flekk, på en sånn stretch-bukse, som hu hadde på seg en gang, på Bergeråsen, like etter at jeg egentlig hadde flytta til Oslo, for å studere.
Men jeg var på et helgebesøk, hos Ågot og Pia, på Sand da.
Og så fortalte Pia meg, at jeg var ønsket borte hos Christell og dem, som gjest vel.
Og da var Christell der sammen med tre jenter, på hennes alder, fra Nesbygda.
Og alle fire hadde på seg sånne stretch-bukser da, i bomull da, i forskjellige farger.
Sånne bukser som det ble sagt om, hvis dem var for stramme, (husker jeg), at jentene like gjerne kunne ha gått nakne.
Men men.
Så sånn var det.
Så Christell gikk og skifta vel, eller hu ble ihvertfall borte, da jeg poengterte det, at hu hadde en flekk på buksa si, den gangen, i skoleåret 1989/90.
Men bortsett fra det, så kan jeg vel ikke huske det, at Christell har vært så veldig ‘sjuskete’ akkurat.
En jul, like etter at jeg hadde vært i militæret, så gikk Christell i joggebukse, på julaften.
Det var kanskje litt spesielt.
Men da var hu sur på broren sin Jan, husker jeg, siden jeg ble lokka dit, av Pia vel, med at hu som kom på tredje-fjerde plass, i frøken Norge, skulle være der, i jula.
Men Jan hadde visst skremt bort henne, så det var kun Christell der, som gikk rundt i joggebukse da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, den første tiden, som jeg bodde på Berger.
Så kødda Geir Arne Jørgensen med meg, da jeg gikk til Ågot, en gang, var det vel.
Han stod nedafor autovernet, like ved buss-skuret, ved Gamlehjemmet.
Og da var jeg uvenn med han, og det var nok for meg å se tryne hans, så angrep jeg han da.
(For faren min hadde advart meg mot han da).
Men da jeg kom til autovernet, så hadde jeg litt uflaks, og landa liksom med pikken oppå kanten av autovernet, da jeg skulle beine over det da.
Så da fikk jeg litt vond i pikken, i mange uker etterpå husker jeg.
Og når jeg har ståtiss nå, så er pikken litt skeiv, (og peker litt til venstre), må jeg innrømme.
Så det er mulig at dette kommer fra den gangen, som Geri lurte meg, til å kjappe meg etter han, og jeg hadde litt uflaks, når jeg skulle passere autovernet da.
Det er mulig.
Det har jeg lurt på ihvertfall.
(Her skriver jeg om alt).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ågot tippa hver uke, og en lørdag, så var jeg hos henne, da tipperesultatene dukka opp, på TV-en.
Ågot hadde åtte-ni rette, av de ti første tegnene, som hu fikk skrivi opp da.
Ågot hadde fortalt meg det en gang, at hu gikk bra overens med mora til Geir Arne Jørgensen.
Og at hu mora til Geri også tippa da.
Så jeg visste at hu tippa.
Og jeg syntes det var spennede, at Ågot kunne få elleve rette, eller noe.
Så sånn var det.
Men det fantes ikke internett da, så vi måtte vente, til Dagsrevyen, et par timer seinere, for å få med oss de siste tippetegnene, (som Ågot ikke rakk å skrive opp).
Men da var jeg ung og utålmodig, så jeg ville sykle bort til Håkon da, på Bergeråsen, (for faren min tippa ikke), for å få med meg de to siste tipperesultatene da.
Men da valgte jeg heller det, å sykle ned til Geir Arne og dem, (enda faren min hadde advart Ågot mot han, husker jeg).
Og jeg fikk de to siste tipperesultatene, av mora til Geir Arne, som var ei blid og hyggelig dame, må man vel si.
Hu hadde mørkt hår vel, og var kanskje litt lubben, (sånn som jeg husker det).
Men men.
Så sykla jeg bort til Ågot igjen.
(Det var mye kortere å sykle ned til Geri og dem, enn til Håkon og dem, så det var derfor jeg gjorde det sånn da.
Men men.
Jeg var skikkelig spent, på om Ågot hadde vinni masse penger, på tipping da.
Derfor gjorde jeg dette uvanlige, å banke på døra til Geri, (min fiende/uvenn), og dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Postnummeret til folk på Berger og Bergeråsen, det er ‘3075 Berger’.
(Ihvertfall så var det det, på den tida, som jeg bodde der, på 80-tallet).
Men det lønte seg å skrive ‘3075 Berger i Vestfold’, sa faren min.
Hvis ikke så kunne brevene havne i Bergen, sa han.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev jo at Strømm, det er navnet på den veste siden av Drammensfjorden.
Men så dukket jo ladestedet Svelvik opp, midt i Strømm, for et par hundre år siden vel.
Og Svelvik har jo nå bystatus.
Og det meste av Strømm ligger vel i Svelvik kommune.
Men Svelvik by, det er bare de hvitmalte skipperhusene, i Svelvik sentrum, mener jeg.
(Etter det som farfaren min Øivind har sagt, og etter det min grandonkel Idar Sandersen sa, da jeg ringte han, da jeg bodde i Liverpool.
Og etter det som jeg har lest meg til, på nettet, osv.).
Og da kan man vel kalle området, sør for Svelvik, for Søndre Strømm, mener jeg.
Berger skole, den ligger egentlig nærmere Bergeråsen, enn på Berger, mener jeg.
Så man kunne kanskje kalt den skolen, for Søndre Strømm skole da.
Og Berger IL, de har jo ikke bare folk fra Berger.
De har jo folk fra Bergeråsen og Sand også.
Så man kunne kanskje kalt det laget, for Søndre Strømm IL.
Noe sånt.
Jeg sier ikke at de skal gjøre det.
Men bare for å prøve å forklare mer, om navnene på stedene, sør for Svelvik da.
Berger var jo en industri-landsby, må man vel si.
Fabrikkeier Jebsen hadde to tekstilfabrikker på Berger, som fikk kraft fra elva Fossekleiva, som onkel Martin kjørte nedi med motorsykkel, på 70-tallet vel, og som renner ned fra Blindvann da.
Så sånn er det.
Jebsen bygde fotballbane, kirke og arbeiderboliger.
Kirken ga Jebsen-familien til kommunen seinere.
Og Jebsen-familien, de bygde også et gamlehjem, som ligger mellom Bergeråsen og Sand.
Etterhvert så ble det mer og mer slutt på tekstilproduksjonen på Berger, men de fleste av bygningene står der ennå.
Som for eksempel Gamlehjemmet da, som ihvertfall på 80-tallet var en flott og stor hvitmalt bygning, må man vel si.
Den kunne nesten blitt bygget om til en herregård, vil jeg nesten si.
Men men.
Noe i den stilen der.
Gamlehjemmet ble vel kalt for Strømm Gamlehjem, tror jeg, så Jebsen bygde ikke bare på Berger.
Gamlingene ble sendt til Sand.
Så det er kanskje derfor at Roger Edvartsen, fra Berger, tulla med meg, siden jeg var fra Bergeråsen, og spiste middag hos bestemora mi på Sand.
Folk fra Berger er kanskje vant til å se ned på folk fra Bergeråsen/Sand, siden det var dit de sendte ‘gamlingene’.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Bare noe jeg tenkte på.
Det hadde vel kanskje vært plass til Gamlehjem på Berger og et sted, vil jeg tippe på.
Kanskje oppe ved kirken der, eller noe.
Men det var kanskje i tidens ånd da, at gamlingene, de skulle man gjemme litt bort.
Min tidligere klassekamerat, fra Markedsføringslinja, andre året på Sande videregående, Jan Ivar Lindseth.
Han selger plass på bygg, oppe ved Hellum gård, i Svelvik, til eldre folk, vel for å la yngre folk, bo i Svelvik sentrum.
Så noe av det samme er kanskje i tiden, nå også, å gjemme bort gamlingene litt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
Men men.
Det er mulig at Axel ble døpt hos bestemor Ingeborg sin andre bror, Louis Heegaard, som var stiftamtmann i Fyn.
Han bodde på Odense slott, og det kan også ha vært der, som Axel ble døpt, (for alt hva jeg vet).
Axel ble jo døpt sommeren 1980, mens faren min og Haldis og Christell og jeg, var på sommerferie, i Jugoslavia.
Jeg har skrevet det, i et tidligere kapittel, at Axel ble døpt hos min mormors eldste bror Anker Heegaard, (og hans kone Unse Heegaard), i Danmark.
Men jeg har senere kommet på det, at det også er mulig, at han ble døpt hos Louis Heegaard, bestemor Ingeborg sin yngste bror.
Det husker jeg ikke helt sikkert, for å være ærlig.
Men jeg mener å huske det, at Pia sa det, at det stedet som mora mi og dem var, da Axel ble døpt, var veldig flott.
Så da kan det jo ha vært hos Louis Heegaard, på Odense slott, som de arrangerte Axel sin dåp, har jeg tenkt.
For Odense slott må vel være rimelig flott, hvis jeg skulle gjette.
Men jeg var altså ikke med der, siden jeg bodde hos faren min på den tiden, og Axel og Pia bodde hos moren vår.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev også det, i et tidligere kapittel, at jeg møtte Unse, (og hennes sønner og noen av deres sønner igjen), hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, i 2002, på bestemor Ingeborgs 90-årsdag.
Men bestemor Ingeborg, hadde et stort selskap, i 1987, husker jeg, i Stavern.
Så da ble hun vel 70 år, tror jeg.
Og da ble hun 80 år, i 1997, (da jeg var i Nevlunghavn husker jeg, og mora vår, hadde leid rom for Pia, Daniel, (Pia sin sønn, født i 1995, som hun fikk med Keyton fra Somalia), og meg, på Nevlunghavn Gjestgiveri, heter det vel, husker jeg).
Så da ble nok bestemor Ingeborg 85 år, i 2002.
Og ikke 90 år, som jeg skrev, i et tidligere kapittel.
Så sånn var nok det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg spilte fotball, på Berger IL, så lærte vi også om offside, husker jeg, en gang, av trener Skjellsbekk.
Og da var det noe som het linjeoffside, husker jeg, at vi lærte om.
Og det var hvis bakerste forsvarer og en angriper, stod på linje.
Da var det offside.
(Hvis dette var inne på forsvarerlagets banehalvdel).
Så i en kamp, som jeg måtte være forsvarer, på Bergerbanen da.
Så stilte jeg meg på linje, som bakerste forsvarer.
Og da blåste dommeren for offside.
Også ropte han angriperen, fra Glassverket, eller noe da.
At ‘vi stod jo på linje jo’.
Så han hadde nok ikke fått opplæring om linjeoffside, kunne man skjønne da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Berger var jo et lite sted, så det var oftere at vi tapte kamper, enn at vi vant dem, for å si det sånn.
Et år, når det var ekstra ille, så lærte trener Skjellsbekk oss, at hvis laget var under press.
Så skulle vi bare spille ballen ut over sidelinjen.
Istedet for å spille ut over kortlinjen, til corner, for motstanderlaget.
Så kunne vi snu oss, og spille ut over langsida.
Og da ble det bare innkast, og presset tok av litt da.
For motstanderne fikk ofte mål mot oss, når vi var under press.
Så da var taktikken, å liksom klare å skape avbrudd i spillet litt, ved å spille ballen ut til innkast, hvis en av oss fikk ballen, mens vi var presset langt tilbake på banen da.
Og da husket jeg det i en kamp, og spilte ballen ut til innkast da, sånn som trener Skjellsbekk ville at vi skulle gjøre.
Det stedet på Bergerbanen, hvor jeg spilte ut ballen da, var vel omtrent der, som hjelpetrener Røkås, (eller hva han var), sendte meg ut, i et irregulært bytte, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), når motstanderlaget skøyt meg i bakhue, med ballen, mens jeg ga Røkås sine instrukser, om nye spilleplasser, videre til to lagkamerater da.
Så man kan nesten mistenke at det var noe ære-greier som foregikk der da.
At jeg liksom mistet æren min, siden jeg spilte ut ballen dumt da.
Når jeg egentlig bare gjorde som trener Skjellsbekk ønsket.
Men hvilken kultur dette er isåfall, det vet jeg ikke.
Det er vel ikke norsk kultur, tror jeg.
Kanskje det er noe samiske greier, eller noe djeveldyrker-greier.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min kjente jo faren til Rune Kraft, fra Furuset.
Rune Kraft, (som jeg så på Sportsrevyen vel, at scorte for Furuset vel, i ishockey en gang), og broren, de hadde jo en bestemor, som bodde ikke langt unna Bergerbanen.
Så en gang, (før jeg flytta til Berger vel), så fikk de to Kraft-brødrene, Pia og meg, bort på Bergerbanen, og spilte litt fotball såvidt da, mens faren min var på besøk hos faren til de Kraft-brødrene da.
Så det er ikke bare meg, i slekta, som har spilt fotball på Bergerbanen.
Og ikke bare Ove og meg heller, (jeg tok jo med Ove, på en trening, på Bergerbanen en gang).
Men også Pia har trent litt fotball, på Bergerbanen, mener jeg å huske, (selv om dette var uorganisert da, og kanskje ikke var lov, siden ingen av oss spilte på Berger IL da), på 70-tallet en gang, var det vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På Sand, så startet jeg opp en slags klubb, som jeg kalte for Olsenbanden, for meg selv og alle søskenbarna mine.
Vi hadde kodenavn da, som bare var navnet ens bakvendt.
Ove var Evo, jeg var Kire, Pia var Aip, Heidi var Idieh, Tommy var Ymmot, Lene var Enel, Susanne var Annesus, (hvis hu var med da), kattene mine var med Pusi var Issup, Pusi2 var Issup2 og Tiger var Regit.
Så sånn var det.
Pusi2 og Tiger var søsken.
De var ungene til Christell sin katt, Susi.
Jeg fikk Pusi2 den første sommeren jeg bodde i Leirfaret 4B vel.
Pusi2 hadde jeg bare i noen få dager.
Faren min ville ta meg med bort på Sand, (var det vel).
Faren min sa det, at de andre kattungene til Susi, de var utendørs, om dagen, så han mente det, at Pusi2 ville klare seg fint, utendørs, i Leirfaret 4B.
Men da vi kom hjem så var Pusi2 borte, og vi så aldri mer den katten, (som lignet på Pusi), igjen.
Da fikk jeg en annen katt, som Jan Snoghøj sa at het Tiger.
Den katten, den levde lenger enn Pusi2, men ble vel også borte, i Leirfaret 4B, etter noen måneder.
Uten at jeg vet hva som skjedde med den.
Så jeg ble mer og mer deprimert nesten, må jeg vel si, ettersom at tre katter jeg hadde, PUsi, Pusi2 og Tiger, forsvant, mens de var ute av huset da, når jeg bodde i Hellinga 7B og Leirfaret 4B.
Så sånn var det.
Vi gjorde ikke så mye, i Olsenbanden-klubben, vi leika vel Olsenbanden en gang ute vel, og var under en presenning, for noe materialer der vel, (og liksom hadde hemmelig hovedkvarter der, eller noe sånt), ved Jordet til Lersbryggen.
Men ellers så var det bare at mest Ove og jeg, diskuterte navna på medlemmene, og sånn, inne på kontoret, i huset til Ågot der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at Pia også flyttet til Bergeråsen vel.
Så dro Pia, Christell og meg, på kino, i Svelvik, en søndag.
Jeg husker ikke navnet på filmen vi så.
Men vi brukte opp busspengene, på godteri, mener jeg.
For jeg trodde det, at faren vår ville hente oss da.
Men det ville han vel ikke, tror jeg.
(Noe sånt).
Ihvertfall, så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen, fra Svelvik da.
En distanse på cirka 5-6 kilometer vel.
Dette var om sommeren vel, så vi ble skikkelig tørste, husker jeg.
Oddmund Larsen hadde solgt butikken på Sand, (som da ble hetende Prima, mener jeg å huske), og hadde kjøpt et hus, på Grunnane, mellom Svelvik og Sand da.
Og siden vi hadde vært så gode kunder hos Oddmund Larsen, (min fars familie da), i alle år, så tenkte jeg det, at vi kunne spørre om å få et glass vann hver, hos dem.
Og det fikk vi også.
Oddmund Larsen og kona, satt utenfor huset sitt vel, og kona ga Christell, Pia og meg, hvert vårt glass med vann da.
Så det var snilt.
Selv om dem ble litt sjokkerte kanskje vel, hvis jeg tolka ansiktsutrykkene deres riktig.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om Gamlehjemmet, mellom Bergeråsen og Sand.
Og noen unger, (antagelig Tom Ivar og dem), viste meg det, at der kunne man gå inn, gjennom en kjellerlem, eller noe, vel.
Og der stod det blant annet en rullestol, mener jeg å huske, på loftet der, eller noe.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Onkel Runar, han tok flytimer, i Oslo, på slutten av 70-tallet vel.
Og en gang, like etter at jeg hadde flytta til Berger vel, så dukka det opp et småfly, som kjørte rimelig lavt, over taket, til huset til Ågot og Øivind.
Sånn at alle vi som var i huset, (faren min, Ågot, Øivind og meg vel), vi gikk ut, for å se, hva det var, som bråkte.
(Noe sånt vel).
Og seinere, så fortalte Runar det, at det var han, som hadde kjørt lavt over huset til Ågot, med fly da.
Antagelig under en flytime.
Det er mulig.
Men men.
Runar hadde også drosjelappen, og kjørte drosje, inne i Oslo, for å finansiere studiene sine, på Tannlegehøyskolen vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og han fant visst mye rart bak i taxien, som folk glemte igjen da.
Hvis ikke det var Atle, (min fars kamerat, i Oslo), som gjorde det.
Jeg mener at Atle også kjørte taxi, hvis jeg ikke tar helt feil da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par år før jeg flytta til Berger, var det vel kanskje.
Så dro faren min og Runar, på ferie, til en casino-by, i Sør-Frankrike vel.
(Uten at jeg husker navnet på den byen nå).
Og da hadde visst Runar glemt fotoapparatet sitt, (eller noe), igjen på flyet.
Og en flyvertinne, (eller noe), hadde muligens rappa det, (var det vel), for jeg mener at det var sånn, at han ikke fikk det fotoapparatet tilbake, selv om han vel kom på det ganske raskt, at han hadde glemt det fotoapparatet.
Noe sånt.
Men men.
Da vi dro til Kiel, så mener jeg det var sånn, at Runar hadde glemt å sjekke datoen på passet sitt.
Så han måtte krangle fælt, mener jeg å huske, med noen tollere, eller noe vel, i Oslo, for å komme seg med Kiel-ferga.
Noe sånt.
Men han kom seg både til Tyskland og tilbake da, sånn som jeg husker det.
(Neida, jeg hadde vel huska det, hvis han ikke hadde vært med tilbake til Norge igjen.
Jeg bare fleiper litt).
Men det er mulig at Runar var litt stressa, rundt slutten av 70-tallet, (hvis jeg skulle tippe), siden han glemte fotoapparatet sitt på flyet, i Frankrike og siden han glemte å fornye passet sitt, før han dro med Kielferja, noen år seinere.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men, han hadde vel nok å gjøre, der i Oslo.
Han hadde ‘kjærring og ungær’, gikk på tannlegehøyskolen, og jobbet seinere som tannlege, i Ås da.
Han kjørte også drosje og tok flylappen.
Så Runar har vel vært den som har drivi med mest, av ungene til Ågot og Øivind, vil jeg kanskje si.
Selv om faren min vel også har drevet med mye.
Men Håkon har vel kanskje drevet med minst da, men han skada jo armen så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ågot fortalte meg en gang det, på midten av 80-tallet kanskje.
At en gang, mens Runar studerte, på Tannlegehøyskolen, i Oslo.
Så hadde en mann, spurt Runar, om han ville selge narkotika.
Men Runar hadde svart ‘nei’, sa Ågot.
Så sånn var det.
Han burde vel kanskje ikke ha svart engang, har jeg tenkt litt på, seinere.
Men det er mulig, at det var en han kjente, eller noe.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.
Så husker jeg det, fra en helg, som jeg besøkte henne og de andre der.
At mora mi hadde kjøpt seg en, (gammeldags), skrivemaskin.
Og at hun også hadde en bok om maskinskriving der.
Hun lærte seg det, å skrive uten å se på tastaturet, sa hun.
Dette lærte jeg jo meg selv, noen år seinere, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående, og vi hadde Maskinskriving, som fag, i første klasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Jeg fikk forresten karakteren ‘6’, Maskinskriving, noe som var beste karakter.
Bare noe jeg tenkte på.
Læreren var vel egentlig litt snill da, jeg var vel egentlig nærmere ‘5’ tror jeg.
Det var en lærer fra Tønsberg vel, det her, og han ga meg også karakteren ‘6’, i faget Korrespondanse og Dokumentlære.
Og jeg fikk også karakteren ‘6’, i Matte, det året.
Så jeg fikk tre 6-ere da.
666 kanskje?
Var det noen kristne som tullet med meg?
Hvem vet).
En gang, når jeg var med faren min, for å levere køyesenger, i Oslo, eller noe.
Så hørte vi på radioen, i bilen, på Svelvikveien, inn til Drammen da.
Og da dukket plutselig sangen ‘Ebony and Ivory’ opp, på den radiostasjonen, som vi hørte på.
Faren min digga med en gang den sangen, og spurte meg om vi skulle kjøpe den, i en platebutikk, i Drammen, husker jeg.
Ebony og Ivory er jo de svarte og hvite tangentene, på pianoet.
Så det er mulig at dette var noe ‘taoist-greier’, eller noe.
Hva vet jeg.
Men men.
Faren min og jeg, pleide å gjøre julehandel, på CC Storkjøp, (blant annet), i Drammen.
De hadde noen gode og billige vel, 2-liter isbokser, fra Henning Olsen is vel.
Og jeg husker det, at jeg pleide å få lov til å kjøpe en boks, med pistasj-is, (som var ny på 80-tallet, og som jeg syntes var god da), og også en boks med sjokolade-is vel, til jul.
En gang, når vi hadde kjøpt is og sånn, (til meg da), i Drammen, før jul.
Så kjørte faren min innom en bekjent, i Svelvik, sånn at isen smeltet en god del, før vi kom fram til Bergeråsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian hadde visst vært med, på å tenne på en hytte, eller noe, oppe ved der hvor det senere ble bygget barnehage, på Bergeråsen, fortalte Christian meg en gang.
Mens de lekte med fyrstikker vel.
(Jeg vet ikke om dette stemte men.
Dette var før mora deres døde og de flyttet til Mexico da.
Så sånn var det.
Men men).
Noen gutter, fra Bergeråsen, hadde gått på jordbær-slang, hos familien Sand, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg at Carl Fredrik Fallan, (var det vel), fortalte en gang da.
Og da hadde visst bonden sand, tatt fra disse gutta skoa sine.
Sånn at de måtte gå hjem uten sko da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger, så gikk jeg nede på Sand, og surra, en gang, som jeg skulle gå bort til Ågot.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne gå en gårdsvei, som gikk gjennom jordbæråkeren, til familien Sand da.
(For den gårdsveien så lik ut, som de andre gårdsveiene, nede på Sand der, for meg.
Men men).
Men da jeg var nesten oppe ved riksveien, så møtte jeg bondekona Sand.
Og hu sa at dem ikke lot folk gå på den veien, i jordbærsesongen.
Så jeg måtte gå sammen med henne, ned til gården dems igjen da.
Og så opp Sandsveien, eller en annen gårdsvei da, (må man vel kalle de uasfalterte veiene, nede på Sand der), for å komme meg til Ågot og Øivind og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt mye alene, den første tiden, i Leirfaret 4B, husker jeg.
Men noen ganger, så dukka Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg opp der, i stua ‘mi’, i Leirfaret 4B da.
De ville noen ganger danse, foran reolen, hvor stereoanlegget til faren min stod, i spisestue-delen av stua, (hvor det ikke stod noe spisestuebord, forresten).
Og jeg hadde jo blitt advart, av Christian Grønli, mot Christell.
Men det var trist og kjedelig for meg, på Berger, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico, og også etter at katta mi Pusi døde, noe som også gjorde meg deprimert.
Begge disse tingene skjedde jo i løpet av det siste halve året, som jeg bodde i Hellinga 7B.
Så jeg var fortsatt ganske langt nede, sommeren 1981.
Det ble jo ikke bedre av det, at jeg bodde alene, og måtte sitte alene, hver kveld, foran TV-en da, fra før jeg fylte ti år da.
Så jeg hadde det ikke helt bra, på den her tiden.
Men de tre jentene, som kom for å danse, hos meg, de vekte meg litt opp da.
Nina Monsen flytta vel til mora si, på Romsås, like etter det her.
Men hu var tilbake i enkelte ferier da, hos onkelen sin i Ulvikveien, noe jeg skal skrive mer om seinere.
Så jeg begynte å henge med de tre jentene litt, (litt som en erstatning, siden jeg pleide å henge med Petter og Christian da), etter at jeg flytta til Leirfaret, siden de kom opp til meg, og dansa osv., mens jeg var trist da, pga. av katta mi døde, mora til Petter og Christian døde, og Øivind ble også dårligere og dårligere.
Så sommeren etter, var det vel, så døde Øivind da, på sykehuset i Horten.
Vi var der nede en gang, før han døde og, mener jeg, på det sykehuset, hvor jeg husker det sånn, at det lukta vondt, som av noen kjemikalier, eller noe, i gangene.
Så sånn var det.
Men men.
Sand ligger jo i Drammensregionen, men også i Vestfold fylke.
Så man blir kjørt til sykehusene nedover i Vestfold ofte, selv om Drammen vel er nærmere da.
Så sånn er det.
Øivind fikk ikke engang havne på fylkessykehuset i Tønsberg, men havnet på et mindre sykehus, i Horten da, av en eller annen grunn.
Men men.
Den andre gangen vi var der nede, var etter at Øivind var død.
Faren min spurte meg, om jeg skulle være med å se den døde.
Men Tone sa at jeg ikke burde være med på det, for det kunne være ekkelt, (eller noe).
Og jeg stolte ikke helt på faren min, (som jeg mente var uansvarlig, som far), så jeg hørte på Tone da.
Håkon fikk da et tøft/stivt uttrykk i øya vel, og så viste det seg, at Tommy også skulle være med å se liket av Øivind da.
I et eget rom som hørte til sykehuset i Horten der da.
Så sånn var det.
Og det visste jo ikke jeg, da jeg sa ‘nei’, at jeg ikke ville se den døde.
Så det ble litt flaut for meg, når fetteren min Tommy, som var fem år yngre enn meg, skulle være med å se den døde.
Enda mora hans jo var Tone, som advarte meg mot å gjøre det samme.
Så Tommy hørte kanskje ikke på mora si da, det er mulig.
Hvem vet.
Men men.
Vi kjørte etter likbilen, til Svelvik da, og en bil stoppet, ved Bergeråsen.
Det her kan ha vært noen år senere, for jeg mener det, at faren min hadde den gule Chevy-van-en da.
Og i mellomtiden så hadde han da hatt en blå Mercedes, E230, som han importerte selv, fra Tyskland.
Så sånn var det.
Nei, det var vel før han fikk Mercedesen, det her.
Dette var mens han fortsatt hadde den siste amerikanske stasjonsvognen, husker jeg nå.
Dette var vel sommeren 1982, vil jeg tippe på nå.
Så sånn var nok det.
Da vi besøkte Øivind, på sykehuset, før han døde.
Så kjørte vi en vei, fra Horten, og tilbake mot Sand, som gikk gjennom ganske mye skog.
Så da jeg ba faren min om å stoppe, fordi at jeg måtte på do.
Så stoppa faren min, i veikanten, langs en skog da.
Og jeg sparka til en stein, og under den så lå det en huggorm-unge, eller en snok, eller noe.
Jeg var vel litt utafor, tror jeg, for jeg putta den slagen, i lomma, i buksa mi.
Også satt jeg meg bakerst i bilen til faren min igjen, hvor også Ove, Heidi og søstera mi satt vel.
(Vi satt i en sofagruppe, som var bakerst i amerikaneren til faren min).
Vi kjørte vel bare en bil da, og Runar satt vel også i bilen, sånn som jeg husker det.
Jeg viste de andre ungene den ormen jeg hadde funnet da.
(Som var cirka 10-15 centimeter lang kanskje).
De syntes den var artig vel.
Men så ble jeg litt rett, for at det kunne være en huggorm, som vi hadde lært om, på skolen vel, at var giftige, alt fra de var små da.
Så jeg brukte en bryter, for å senke det elektriske vinduet, til bakdøra, i bilen til faren min da.
(Jeg mener å huske at vinduene i den bilen var elektriske, ihvertfall).
Også heiv jeg den slangen ut av bilen da, mens vi kjørte, husker jeg.
Halvveis i redsel, må man vel si.
Men jeg var nok ikke meg selv, for da hadde jeg nok ikke turt å ha den slangen i lomma.
Men Christell fant jo en fugl i Jugoslavia, noen år tidligere.
Og i Vestby, så fant vi jo en fugl en gang da og, (hvis det var før det her).
Så jeg syntes det var litt artig med en orm da.
Men jeg var like sikker på om faren min og onkel Runar ville ha syntes det.
Så derfor tok jeg den ormen ned i lomma da, på buksa mi.
Så jeg hadde nok litt flaks.
Hvis det hadde vært en huggorm, så kunne jeg jo ha blitt bitt, der det gjør mest vondt, for å si det sånn.
Men men.
I begravelsen til øivind, så begynte Heidi å grine, husker jeg.
(Ganske høyt.
Så noen sa vel det, at hu var for ung, til å gå i begravelser.
Noe sånt vel.
Men Tommy er jo på samme alder som Heidi, så Tommy var tøffere da, han så jo til og med på liket av Øivind.
Men men.)
Presten var fra Vestlandet vel, (eller noe), og sa ikke ‘Øivind Olsen’, men ‘Eivind Olsen’.
Så sånn var det.
Det lå fire-fem kranser, til syne, fremfor benkeraden jeg satt på, husker jeg.
Den største kransen var fra Jensen Møbler A/S.
Et firma som farfaren min produserte elementer, til madrasser for.
Et firma som seinere, (eller om det var på samme tiden), flytta til Sand, og som har tatt over mer og mer, av det industriområdet der da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt misfornøyd, etter begravelsen.
Presten sa ‘Eivind’.
Heidi hadde grini.
Og jeg likte ikke det, at den største kransen, var fra et firma.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var fullt hus, hos Ågot, etter begravelsen.
Folk fikk kaffe og snitter vel.
Snittene var bestilt fra et catering-firma vel, og de hadde en slags plastikk-nål, stukket gjennom seg, for å holde pålegget samlet da.
Jeg husker at vi ungene fløy rundt i huset til Ågot, og spurte om vi kunne få de plastikk-nålene da, fra de eldre gjestene.
Så sånn var det.
Men men.
Så vi ungene var nok litt unge ennå da, vil jeg vel si.
Den dagen Øivind døde, så kom jeg bort til Ågot, og fikk høre nyheten av Ågot da.
‘Øivind er død’, sa Ågot.
Faren min og Håkon jobbet fortsatt nede på verkstedet, de hadde ikke noen samlingsstund, eller noe.
Så Ågot var aleine i huset sitt.
Jeg ringte bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og fortalte nyheten.
For jeg syntes at jeg måtte gjøre noe.
Ågot brøyt også sammen, (må man vel si), og sa det, (om Øivind da), at ‘han var ikke noe snill mot meg’.
Håkon kom opp i huset, i en pause, og jeg fortalte Håkon om hva Ågot hadde sagt.
Jeg var bare tolv år da, eller noe.
Så jeg syntes ikke at jeg var voksen nok, til å trøste Ågot.
Så jeg prøvde å få Håkon, til å trøste Ågot.
(Siden Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne da, som hun sa).
Men Håkon bare fnyste, (eller noe), og gikk ned på verkstedet igjen, uten å si noe da.
Så sånn var det.
Så dette var ikke noe artig dag, det er helt sikkert.
Jeg skulle liksom sove, i det ytterste soverommet, av en eller annen grunn, en dag, noen dager seinere.
(Enda jeg jo bodde på Bergeråsen).
Da drømte jeg det, at Øivind så inn et av vinduene, i utgangsdøra, i huset der, og at han smilte da.
Men men.
Bare noe jeg huska nå.
Så sånn var det.
Men men.
Bestemor Ågot ga meg også en minnemynt, (en ti-kronemynt), for frigjøringen vel, som hun sa at Øivind hadde funnet en gang.
Og at hun trodde at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle ha den mynten, (som det var litt jord på, husker jeg).
Så sånn var det.
Den mynten ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo.
De tingene får jeg ikke tak i nå, siden jeg ikke har noen penger, og det firmaet vil ikke engang svare om, hvor disse tingene mine, fra St. Hanshaugen, er nå.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den dagen Øivind døde, så dro jeg bort til Leirfaret 4B igjen.
Jeg spilte fotball med den vanlige gjengen i hagen.
Men ballen havnet hos naboen, (et eldre par), i Leirfaret 4A.
Og faren min dukka opp der, og skremte alle ungene, som jeg pleide å spille fotball med.
Og det var vel siste gang de ungene dukka opp for å spille fotball der, for å si det sånn.
‘Faren min er død’, sa faren min, som unnskyldning da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg lurer på om det var seinere den sommeren, at Petter og Christian Grønli, dukka opp på ferie, fra faren sin, som hadde flytta fra Mexico til Spania, i mellomtiden.
(Fra Acapulco til Malaga, mener jeg å huske.
Men men).
Petter Grønli skulle bo hos Paul, (en adoptert gutt vel, som pleide å gå i klassen hans vel), øverst i Havnehagen.
Og Christian skulle bo hos meg, i Leirfaret 4B.
Faren min hadde begynt å lage vannsenger, og hadde plassert en av dem, på ‘sitt’ rom, i Leirfaret 4B.
Men faren min sov vel ikke en eneste natt, i den senga.
(Enda han eide leiligheten i åtte år vel, fra 1981 til 1989).
Og jeg fikk lov til å sove der, (mener jeg å huske), så jeg tok over det rommet da.
Og Christian sov i mitt gamle rom da, i den uka, (eller hva det var), som han var på besøk hos meg da.
Dette var vel under Fotball-VM i 1982, tror jeg.
Noe sånt.
Vi spilte mye fotball, i hagen.
Og Christian skrev kjærestebrev, til Aina, som var ei jente med lyst hår, som bodde på andre siden av Leirfaret.
(Altså ovenfor utgangsdøra mi da).
De hadde gått i klasse sammen tidligere.
Et klassetrinn under meg.
Aina skrev kjærestebrev tilbake, til Christian.
Et kjærestebrev som Christian glemte igjen.
Og jeg gjemte det brevet, under en plast-krokodille, som hang på veggen, på det gamle rommet mitt da, som Christian Grønli hadde lånt da.
Christian dro meg også opp til Per Furuheim og de.
(Broren til han Thor Furuheim, som hadde dødd i hagen til Petter og Christian og dem, 3-4 år før det her vel).
Jeg likte ikke han Per Furuheim så bra.
Han var et år eldre enn meg, og rimelig tøff da.
(Han hadde sagt at jeg hadde gule tenner en gang, (som jeg satt i bilen til faren min, mens han besøkte Pers foreldre), husker jeg.
Men men).
Det lå en hageslange, i hagen til Per Furuheim og de.
Jeg kjeda meg, og han slang kanskje med leppa, mot meg.
Så jeg begynte å sprute vann på Per Furuheim da, (som var mye sterkere enn meg).
Jeg fikk spruta en del vann på han.
Men han var jo mye sterkere, så det endte med at alle klærna mine var gjennomvåte.
Men dette var om sommeren, så det var ikke så farlig.
Men men.
Men jeg husker at jeg gikk sammen med Christian, med helt våte klær, gjennom Havnehagen da, på vei tilbake igjen til Leirfaret.
(Og uten at jeg vet hva Christian skulle oppe hos Per Furuheim og dem, egentlig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var vel såvidt innom Petter også, som bodde hos Paul da, på den andre siden av gata, for Havnehagen 4, hvor Petter og Christian hadde pleid å bo.
Så sånn var det.
Ellers spilte vi vel mye fotball, i hagen der, og drakk kanskje Soda Stream, (som Haldis hadde solgt, på CC Elektro, i Drammen), Christian Grønli og meg da.
Før dem dro tilbake til Spania igjen.
Da snakka jeg bare med Christian en gang til, mens jeg bodde på Bergeråsen.
Og det var en gang, som noen unger sa, at det var noe feil med telefonkiosken, (på Nedre), på Bergeråsen.
Sånn at man kunne ringe gratis.
Christell prata også med Christian, mener jeg å huske.
(Men hun snakka vel lavt, sånn at ingen kunne høre, hva hun sa.
Noe sånt).
Og Christian sa det, at han hadde sett en film på TV, i Spania, hvor en gutt hadde blitt skjært av tissen.
Noe sånt.
(Dette ville Christian at ingen andre skulle høre, at han sa.
Han sa at bare jeg skulle stå i telefonkiosken, når han snakka om det her.
Så kanskje Christell hadde sagt noe dritt om meg, og at dette var noe trussel, fra Christian?
Hva vet jeg.
Men men).
Christian sa også at Petter hadde kræsja på moped, nede i Spania, og brukket beinet, var det vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så kom Christell og Gry Stenberg, opp i Leirfaret 4B, og inviterte meg på noe selskap, eller noe, nede hos Christell og dem.
Jeg ble bedt om å gå ned dit, litt seinere vel.
Og da måtte jeg sitte under et bord, eller noe, på rommet til Christell.
Sammen med Christell og Gry Stenberg, og drikke te, (eller noe), fra noen små kopper vel.
Noe sånt.
Og så endte det med det, at Gry Stenberg gikk ut i stua, og Christell og jeg, vi endte opp, i senga til Christell.
Jeg hadde klint med Gry Stenberg i Leirfaret 4B, i den sofastolen, ved siden av peisen der, var det vel.
Og jeg klinte også med Christell, lenge da, i senga hennes.
Christell lå på ryggen, og jeg lå oppå henne.
Men vi hadde klær på da.
Også klinte vi med skikkelige tungekyss osv.
(En måte som jeg også klinte med Gry Stenberg og Nina Monsen vel.
Vi var liksom over den vanlige kyssinga, og hadde gått over til tungekyss da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg tenkte det, når vi var ferdige, (Christell var veldig varm å ligge oppå, husker jeg).
At nå har jeg virkelig noe å fortelle om til bestemor Ågot, osv.
Også akkurat da vi var ferdige, så klarte jeg å sikle, inni munnen til Christell.
En stråle sikkel skøyt ut, fra munnen min, (helt på slutten av klininga da), og inn i munnen til Christell da.
Jeg sa unnskyld, og Christell ble ikke sur, virka det som.
Men flere år seinere, så sa Pia det til meg, (etter at hu hadde flytta til Bergeråsen), at jeg hadde ‘spyttet’, inn i munnen til Christell.
Men det var ikke med vilje.
Og det var sikkel, (mener jeg), og ikke spytt.
Og jeg sa unnskyld.
Så at Christell skulle begynne å prate dritt om meg, på grunn av det, det syntes jeg var dårlig.
Hun virka fornøyd der hun lå, vil jeg si, før det her ihvertfall.
Men jeg tenkte sånn, at det var grenser for hvor lenge vi kunne la Gry Stenberg, (som jo var mer gjest der, enn meg, siden faren min også bodde der, må man vel si), være alene i stua.
Så jeg avbrøyt klininga da.
Og det var ikke sånn, at jeg tok Christell på fitta, eller noe.
For dette var mens både Christell og jeg gikk på barneskolen.
Og Christell hadde ikke pupper, da det her skjedde.
Så vi var for unge til å ha sex, syntes jeg.
Så jeg prøvde ikke å få Christell til å bli med på å ha sex, eller noe.
(Selv om vi nok kunne ha hatt tid til det.
Haldis, Jan og faren min, var jo ikke hjemme, og vi lå jo oppå hverandre, i senga til Christell.
Men vi var for unge, syntes jeg.
Og det ville jo blitt komplisert, siden foreldra våres var sammen.
Så det her var bare snakk om noe rimelig uskyldig klining da.
Og det her var kanskje planlagt, siden jeg fikk en sånn spesiell invitasjon av dem.
Jeg hadde jo ikke så særlig mange kamerater, på den her tiden.
Men var deppa, siden jeg måtte bo alene, så jeg var nok ikke så vanskelig å be.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Faren min begynte å abonnere på Vi Menn, som vi vel fikk i postkassa, nede i Hellinga, og ikke på Sand, av en eller annen grunn.
Der stod det om Sørstatene.
Og det stod også om russisk mafia.
Jeg fortalte faren min om det, at i Russland, så var det en mafia, som kappet av ansiktene til offerne sine, osv.
(Jeg leste fra Vi Menn da, mens faren min var på kjøkkenet.
Så sånn var det).
Jeg spurte om vi skulle på noen ferie, en sommer, eller noe vel.
Og faren min dro meg med til Karlstad, (av en eller annen grunn).
Der bodde vi på Stadshotellet, i en natt vel.
Faren min stoppa en god stund, utafor togstasjonen i Grue (Finnskog), på veien, husker jeg.
Men men.
Han prata også om elva, som gikk fra Norge til Sverige.
Klara elv, eller noe?
Noe sånt.
Hvem vet.
I Karlstad, så tok jeg bilde av en elefant, som gikk rundt i byen.
(Jeg ble sendt av faren min, for å bruke noen lommepenger der).
Det bildet ligger sammen med tingene mine hos City Self-Storage, i Oslo.
Ihvertfall la jeg det der, i 2004.
Før jeg flyktet til England.
Men men.
De hadde en spillehall der, hvor det satt masse unger, en ved hvert spill.
Så det var nesten litt som noe kommunalt, eller noe.
Jeg bare så inn døra, og fikk masse blikk på meg.
Det var vel ikke noen ledige plasser der heller.
Så jeg bare snudde i døra, og gikk ut, husker jeg.
Jeg fant vel også noen godtebutikker og sånn.
Faren min tok meg med, i en butikk.
Han ville kjøpe sørstatsflagg.
Og spurte meg, hva jeg syntes.
Jeg ville heller ha et vanlig USA-flagg.
Og da gikk faren min med på det.
Han kjøpte også en brun skinnjakke til meg, i den samme butikken, husker jeg.
(‘Bæsjebrun’, ville jeg kanskje kalt den skinnjakken.
Den hadde den samme fargen, som skinntøflene, til bestefar Øivind cirka, vil jeg si).
Men men.
Dagen etter, så sendte faren min meg ut i byen igjen, i et par timer.
Og jeg kjøpte et lodd, i en kiosk, (det her var vel en søndag vel).
Og jeg vant 20-30 svenske kroner, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Ikke dårlig.
Vi spiste også middag, i resturanten, på Stadshotellet der, husker jeg.
En restaurant som hadde lite gjester, husker jeg.
Så det her var nok utenfor sesongen.
Men men.
Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn dit, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På veien tilbake, så stoppet vi på en kafeteria, eller noe, i Sverige vel.
Men her hadde de også noe norsk pålegg, som Stabburet Leverpostei, og sånn, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min hang opp det store, amerikanske flagget, på soverommet hans, som jeg jo da hadde overtatt.
Så jeg hadde et stort, amerikansk flagg, hengende på soverommet mitt der, i mange år, fra 1981 til 1989 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min insisterte også på at jeg skulle bruke den brune skinnjakk, på skolen.
Jeg likte ikke den jakka.
Den var ukonfertabel, å gå med, syntes jeg.
Og den var varm, så jeg la den ved grusbanen, på Berger skole, en gang, som jeg spilte fotball, etter skolen.
Og da mener jeg å huske det, at Roger Edvartsen, fra Berger, og noen yngre søsken av han kanskje, ‘snuste’ litt, på den jakka.
Og så ble den borte, den samme dagen vel.
Men våren etterpå, (når jeg gikk i 6. klasse tror jeg muligens, for dette skjedde da vi satt i musikkrommet, ved gymsalen, husker jeg, et klasserom som var reservert for 6. klasse, ved Berger skole da. Men men), så kom plutselig Espen Melheim, inn i klasserommet, med en voksen, (mora hans?).
De hadde funnet en jakke, i skråningen ned fra fotballbanen, eller noe, vel.
Og jeg tok med den jakka, bort på Sand.
Men faren min ble bare sur, da han så jakka.
Den lå i en pose og hadde masse jord på seg, og det var også blitt hull i jakka.
Så den hadde fått hard medfart, på et par årstider, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå får jeg vaske klær her, på hostellet, tenker jeg.
Jeg liker ikke han ene sjefen, på hostellet her, så bra, (må jeg vel si).
De er ‘veldig tøffe og veldig vennlige’, sa husvertinnen til meg, den første dagen, som jeg bodde her.
Så jeg spiser bare mat jeg kjøper selv, på rommet mitt.
Og jeg vasker også klærna mine, for hånd, i vasken, her på rommet mitt.
For jeg ønsker ikke å finne ut hvor tøffe og hvor vennlige, som de her folka, som holder til her på hostellet, kan være da, for å si det sånn.
(Det er mye kriminelle og narkomane og sånn, tror jeg).
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg får se om jeg får skrevet mer, om det som foregikk, da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen.
(Jeg har mye mer notater her så).
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 18: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 3)
Noe mer jeg husker, fra den tida, som mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utenfor Drammen, var det at en gang, når jeg var der, så så jeg på to gutter, (en litt yngre enn meg og en litt eldre enn meg vel), som drev med keeper-trening, nede mot riksvegen der.
Jeg spurte dem, om ikke han keeperen rulla rundt på bakken litt mye, etter at han hadde redda.
Men det var visst riktig, å gjøre det sånn, svarte de.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, (da jeg var der på nyttårsaften), så sa noen gutter, at en nabo, (mer eller mindre, ihvertfall), av Pia og dem, hadde fått en rakett, inn i soverommet vel.
(Nesten som en advarsel vel).
Så sånn var det.
Men men.
Det var en butikk der, men den stengte ganske tidlig, på lørdagen vel.
Og etter det, så var det rimelig lite, å gjøre der.
(Det var egentlig artigere i Larvik, syntes jeg.
Men men).
Men det gikk ann å gå til en kiosk, en kilometer kanskje, langs elven, mot Drammen.
Pia og jeg, gikk dit en gang.
Mora mi hadde skrevet på lappen, (som jeg ble bedt om å levere i kiosken), at dem ikke skulle ta i smågodtet, med henda.
(For mora mi sa, at han ene der, en litt lubben og svær kar vel.
(Som kanskje var litt ‘goofy’).
Pleide å pelle seg i nesa).
Han Goofy-e fyren da, (som jeg mente at jeg muligens hadde sett en gang, i en kiosk i Svelvik vel, eller noe).
Han bare viste lappen, (fra mora mi), til en kollega da, og bare lo av lappen da.
Mens han pelte godteriet med henda likevel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så var jeg der, når Pia skulle ha burdagsselskap der.
Pia hadde jo bursdag, 25. desember, men den her helgen, så var det ikke snø, husker jeg.
Mora mi, tok meg med, på en tur, langs elva og riksveien, den andre veien, enn mot Drammen.
På veien tilbake, så gikk vi forbi noen gutter, som spilte fotball, på en løkke vel, like ved veien.
Jeg spurte om jeg fikk bli med.
Og det fikk jeg lov til.
Så spilte jeg fotball der i en time kanskje, mens mora mi gikk tilbake til Stenseth Terrasse da.
(Det var bare jenter som skulle komme, i bursdagen til Pia, så jeg syntes det var litt spesielt, å være den eneste gutten, sammen med så mange jenter.
Derfor spurte jeg de gutta, om jeg fikk være med å spille fotball.
Så sånn var det).
Så da jeg endelig kom meg tilbake til Stenseth Terrasse, etter fotballen, så kom jeg dit, omtrent på samme tida, som faren min, som kom for å hente meg da.
(Faren min pleide alltid å hente meg der.
Enda da mora mi bodde i Larvik, før det her, så måtte jeg nesten alltid ta buss og tog.
Så sånn var det).
Men men.
Men de gutta, som jeg spilte fotball med, like ved Stenseth Terrasse der, de spilte realt, må jeg vel si.
Og ikke som noen på Tagtvedt, hvor mora mi og Pia og Axel, (Arne Thomassen flytta vel fra mora mi, mens hu bodde på Tagtvedt, tror jeg. Men men), flytta til, en stund seinere.
(De flytta først tilbake til Jegersborggate, (igjen!), og så til Tagtvedt, til en rekkehus-leilighet, i Hestehavna, het det vel).
Og der, så var det en liten fotballbane.
I Hestehavna vel.
Som jeg ikke husker, om var av grus, asfalt eller gress.
Men Pia og jeg, spilte der en gang.
Og så dukka det opp fire gutter, som ville spille sammen med oss da.
Og da måtte han ene gutten, spille på lag med Pia og meg da.
Men da spilte han gutten, på Pia og mitt sitt lag sånn, at han gjorde seg dårlig, vil jeg si.
Han spilte med vilje dårlig, (virka det som for meg. De gutta fniste osv. vel), sånn at de kameratene hans skulle vinne mest mulig da.
(Sånn virka det som for meg, ihvertfall).
Men men.
Men sånn spilte ikke de gutta, ute ved Stenseth Terrasse/Solbergelva vel.
De spilte mer ‘fair’, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En av grunnene til at jeg ville det, at Pusi skulle bo hos meg, på Bergeråsen.
Det var det, at i huset til mora mi og dem, på Stenseth Terrasse.
Der var det ofte skriking osv., husker jeg.
Fra enten mora mi, Arne Thomassen, eller Pia vel.
Så jeg syntes synd på Pusi, husker jeg, (og Axel da).
Som måtte bo der, i all den skrikinga.
Pusi virka litt nervøs og kuet/knytt/stressa, husker jeg.
(Jeg husker jeg observerte den, i første etasjen der, mens noen dreiv og skreik, oppe i andre etasje).
Og da likte den ikke seg, mener jeg.
Den gikk på en litt sånn kuet måte, eller noe, mener jeg.
Men men.
Det var også grining fra Axel vel, (som bare var et par år da), oppå toppen av den skrikinga, fra de andre tre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Da jeg bodde i Hellinga, så var det også sånn, en gang, at Petter og Christian, konkurrerte om, hvem som turte å gå ut, utafor leiligheten min, (eller faren min sin), der, i underbuksa, i snøen, midt på vinteren, en gang.
Ei nabo, av faren min, i Hellinga vel, (ei dame), tok opp det med meg, en gang, etter at Tove Grønli var død vel.
At jeg liksom skulle ha gått ut i underbuksa.
(På en fest, som faren min dro meg med på, eller noe, vel, ble dette tatt opp).
Jeg nekta, for det var jo Petter og Christian, som hadde gjort det.
(Og hva var så farlig med det egentlig, de var jo ikke nakne, eller noe, mener jeg.
De hadde jo underbukse på seg, liksom).
Men men.
Men da sa hu dama, at de gutta, som hadde gått ut i underbuksa, de var ‘yngre enn meg’, (eller om hu sa ‘mye yngre enn meg’).
Men det var jo ikke sant da.
Petter var jo et år eldre enn meg, og Christian et år yngre.
Så da svarte jeg ikke noe.
Det ble bare dumt liksom.
Hvorfor var de voksne så interessert i unger som bare leika?
Burde de ikke reagert på at jeg måtte bo der aleine liksom, tenkte jeg.
Men hu dama som klagde til meg, hu var litt pussa og, sånn som jeg husker det.
Så dette husker jeg som en ubehagelig episode, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (dette med hu fulle dama som klagde på at Petter og Christian gikk ut i underbuksa, på en fest, som faren min dro meg med på vel, da jeg var sånn 10-12 år kanskje. Så sånn var det. Men men).
Det var liksom som toppen av idioti, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Hvor dum gikk det ann å bli liksom?
Det var omsorgssvikt fra faren min, at han lot meg bo alene der.
Også var de andre voksne, på Bergeråsen, så idioter, at de kjefta på meg, for ting som skjedde mens faren min lot meg bo alene.
Istedet for å ‘ta’ faren min da.
Dette viser at de ikke skjønte forskjellen mellom barn og voksne, mener jeg.
Noe som er skummelt, med tanke på pedofili, osv., vil jeg si.
Så kanskje alle på Bergeråsen er pedofile, siden ingen skjønte at det var galt det faren min gjorde, å la en unge bo aleine?
Hva vet jeg.
Noe gæernt er det nok med folka på Bergeråsen, (og også med de folka i slekta mi, som visste om dette, uten å gjøre noe), ihvertfall, det er nok helt sikkert.
Så sånn er nok det.
Men men.
Petter ble også medlem i skolemusikken, på Berger, husker jeg.
Og han fikk en svært tromme, mener jeg det var, med seg hjem.
Men så gikk det noen få dager vel, også måtte han vel levere den tromma tilbake, tror jeg.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Men men.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor, at han måtte levere den tilbake.
Men men).
Christian hadde forresten mange kamerater, på Bergeråsen.
Det var Jørn og Kjetil Carlin vel.
Og Stefan og Daniel vel.
(Og sikkert mange jeg har glemt).
En dag, som Christian og jeg, var ganske uvenner, (på grunn av et eller annet), så dukka Scott opp, (en nabogutt, av Christian, som var noen år eldre enn oss, og som enten var adoptert, eller fra Singapore kanskje, eller noe. Noe sånt).
Og Scott sa da, at ‘Christian han hadde mange andre kamerater også han’.
Så Scott, han fulgte med, og blanda seg, i krangelen, mellom Christian og meg.
(Enda Scott var en del år eldre vel).
Så det var kanskje litt spesielt.
Men men.
Christell sa en gang, mange år seinere, at Scott, han pleide å leike med småunga, (eller om hu sa smågutta), oppe i Havnehagen.
Scott var en av de første, som jeg så, som hadde walkman, forresten, som han gikk med, i Havnehagen da.
Men men.
En gang, så var jeg egentlig glad, for at Scott pluteslig dukka opp.
Det var da vi skulle til Pers Hotell, på Gol, (som jeg skal skrive mer om seinere).
Da var jeg veldig rastløs, for det var lenge siden, at jeg hadde hatt noe særlig, med Christell og dem, å gjøre.
Så før vi skulle dra, så gikk jeg oppover i Havnehagen.
Og jeg møtte Stefan og Daniel, som jeg begynte å slåss med.
(Dette var om vinteren, så det var snø, og vi hadde tjukke klær på oss).
Jeg slåss lenge med Stefan og Daniel, som ikke sa noe.
De bare slåss tilbake.
Det var nesten sånn at jeg klarte å ta begge to, på viljestyrken.
Men de var jo to, så til slutt, (etter at vi hadde slåss i en halvtime kanskje).
Så var jeg så sliten, at jeg ikke orka å slåss mer.
Men da dukka Scott opp, (tilfeldigvis, og også heldigvis vel), og hjalp meg da.
Så sånn var det.
Ellers veit jeg ikke hva som hadde skjedd.
Men vi slåss like ved telefonkiosken, i Havnehagen, så det kjørte jo biler forbi og sånn da.
Men men.
Men jeg var vel full av energi da, siden jeg nesten klarte å banke opp både Stefan og Daniel.
Men jeg ble redda av ‘gong-gong-en’ da, må man vel nesten si, siden han Scott kom og hjalp meg.
(Akkurat når Stefan og Daniel, begynte å få overtaket, siden jeg var så sliten da).
Så sånn var det.
Men det var altså fordi, at jeg var nervøs da, og også spent da, før den her Gol-turen da.
Det var derfor jeg begynte å slåss, mot Stefan og Daniel.
Det var vel den eneste slåsskampen, vil jeg si, som jeg noen gang har starta vel.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christian og Petter, tok meg en gang med, på noe slags møte, i 4H, eller noe, på Berger skole.
De skulle ha noe slags ‘kosedag’, eller noe, hvor de skulle bygge noe byggesett, eller hva det het igjen.
Da kom jeg på det, at jeg hadde fått et sett, av tante Ellen, i julegave.
Jeg tok med det, men da vi dukket opp der, så så jeg det, at det settet, (som var et byggesett, av et fly vel), det trengte man ikke lim for å bygge.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvordan klubb dette var igjen, det er jeg ikke helt sikker på, men Christian og Petter, dro meg med da.
Og lederen der, likte vel ikke meg, tror jeg, siden jeg ikke hadde vært der før, tror jeg.
Men men.
De skulle også noe greier, på Bjerkøya, eller noe, (hvor Herodes Falsk har hytte, mener jeg å ha lest, i en dagsavis, i Norge).
Da fikk jeg faren min, til å kjøpe pølser vel, i butikken til Oddmund Larsen, på Sand.
Men når vi kom til Bjerkøya, (eller hvor det var igjen), så skulle vi ikke grille likevel.
Så det var litt tabbe igjen.
(Enda jeg tror at nok kanskje Petter og/eller Christian må ha lokket meg med dit, og sagt noe sånt, som at de skulle grille, eller noe.
Men men.
Så sånn var det).
Bare noe jeg tenkte på.
Christell og dem, hadde en stikkelsbærbusk, i hagen, like ved en ekstra utgangsdør, ut fra soverommet, til faren min og Haldis der.
(Et rom som søstera mi og Christell, seinere skulle ta over, utover på 80-tallet).
Jeg la merke til den busken, en gang, som jeg var på besøk der.
(Før Pia flytta dit vel).
Og spurte Christell, om hu visste hvordan bær det var.
Men det visste hu ikke.
Hu hadde visst ikke brydd seg noe særlig om den busken før, virka det som for meg.
Så det er mulig at noen som eide det huset, før Haldis og Christell og dem, hadde planta den stikkelsbærbusken.
Hva vet jeg.
Men men.
Christell og dem, hadde også en maurtue, bakerst i hagen.
Hagen deres vendte opp mot Ulvikstien.
Og det var praktisk for dem, hvis dem ville bade, i Ulvika.
Søstera mi fortalte det en gang, seinere, til noen venninner, eller noe vel, mens jeg var i nærheten.
At hu og Christell, pleide å dra å bade, i Ulvika, før skolen, noen ganger, mens de gikk på barneskolen og/eller ungdomsskolen vel.
(Eller om det var i sommerferien).
De kunne bare gå i 3-4 minutter kanskje, på Ulvikstien, også var de på badestranda, nede i Ulvika da.
Så sånn var det.
En gang, like etter Jugoslavia-turen, (tror jeg det må ha vært).
Så gikk Christell og jeg, ned til Ulvika, en sommer.
(Det var vel enten sommeren 1980 eller 1981, antagelig 1980, etter at vi kom hjem fra Jugoslavia, tror jeg).
Og da, så var det ei jente der, med mørkt hår vel, et par år eldre enn meg vel, som kjefta på meg, for at jeg liksom skulle ha gjort noe galt mot Christell.
(Enda vi bare lå på stranda der da).
Det var kanskje sånn, at jeg var som storebroren til Christell, og hadde ansvaret for henne liksom.
Men det var ikke sånn, at jeg gjorde noe, som hu ikke ville, eller noe.
Men men.
Og den tida, når det var sånn, at Christell og jeg, nesten var som søsken, og dro til Ulvika sammen osv., det var ikke en så veldig lang tid.
Det var vel bare i noen uker eller måneder, at det var sånn, tror jeg.
Kanskje før det, at faren til Christell ringte, og sa det, at jeg ikke kunne få noen av de platene, som lå på loftet til Haldis.
(Som vel kanskje var hans da, men som han ikke hadde tatt med seg tilbake til Ålesund da, eller noe.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Men men.
En gang, et par år etter Jugoslavia-turen kanskje.
Så hadde visst Haldis og/eller faren min, bestemt det, at Christell og jeg, skulle pynte en enebærbusk, (eller om det var en liten sølvgran, eller noe, kanskje), som de hadde, like ved den stikkelsbærbusken, som jeg nevnte ovenfor, med noen elektriske julelys, som Haldis og dem hadde da.
Og det funka vel greit, vi fikk vel de lysa til å se sånn passe ut vel.
Uten at jeg vet hvorfor jeg måtte være med på det.
Jeg bodde jo for meg selv, i min fars leilighet da.
(Først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B).
Men men.
En gang, så spurte jeg faren min, om vi skulle ha juletre, en jul.
Da sa faren min det, at da måtte jeg finne og hente det selv, i skogen.
Da gikk jeg til like ved Haldis og dem der, (ikke langt ovenfor den maurtua, som jeg nevnte ovenfor), hvor jeg hadde lagt merke til det, at det stod et fint tre da, som kunne brukes som juletre.
Også sagde jeg eller hogde ned det da, kanskje med en sag, som jeg hadde tatt med fra verkstedet, på Sand, eller noe.
Noe sånt.
Også bar jeg det treet hjem da, uten at jeg møtte noen som kjefta, eller noe.
Og uten at jeg veit hvem som egentlig eide grunnen, der jeg fant det treet.
(Og om det var lov å hente juletrær der.
Hvem vet).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Som jeg vel skrev om, i et tidligere kapittel, så jobbet Haldis, på CC Elektro, på Brakerøya, i Drammen.
Enkelte lørdager, så fikk jeg lov å bli med Haldis, inn til CC.
Christell pleide å bli med, omtrent hver lørdag vel.
CC stengte klokka 15, på den tiden, mener jeg å huske, på lørdager.
Så de dagene var ikke så lange.
Christell og jeg, pleide å gå rundt, (mest hver for oss vel), i de forskjellige butikkene, på CC da.
Vi pleide å leke i teppebutikken, hvor det var mange sammenrullede tepperuller, som man kunne krype bak da vel.
Og det var matbutikker og kafeteria der.
Og faren min kjente han som hadde møbelforretningen der.
(Siden han vel antagelig solgte noen av faren mine sine senger, var det vel.
Noe sånt).
Faren min kjente også vaktmesteren, på CC, (på Brakerøya, i Drammen), som var et av Norges første kjøpesentre. (Hvis ikke det aller første), og jeg husker at jeg var med faren min, (og han vaktmesteren da), en gang, opp på loftet, over CC da.
Der stod det et kult, gammelt reklame-skilt, som forestilte en gammeldags Coca-Cola-flaske vel.
Skiltet var kanskje en eller to meter høyt, og var laget i blikk eller jern vel.
Jeg spurte vaktmesteren, om jeg kunne få det skiltet, (siden Coca-Cola var favorittdrikken min da. Jeg tenkte at det skiltet kanskje hadde sett artig ut, på rommet mitt, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), hvor jeg vel bodde da).
Men det kunne jeg ikke, svarte vaktmesteren.
(Faren min sa vel ingenting vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som Pia og jeg, var med faren vår, for å levere senger, eller noe, til møbelforretningen, på CC.
Så så Pia og jeg, noen gutter, (fra Drammen vel), som hadde laget hull i et kronestykke, og så festet en tråd, i det hullet.
De guttene stod og fiska, på et sånt Røde Kors-kronespill.
Noe Pia og jeg oppdaget da.
(For vi var ganske vant, til sånne kronespill, fra da vi bodde hos mora vår i Larvik, for å si det sånn).
Men men.
De gutta hadde masse mynter, som de hadde fått fisket ut av kronespillet da.
Så sånn var det.
Pia og jeg, sa fra til faren vår da.
(Det var vel antagelig jeg som sa fra vel).
Og han sa fra til han i møbelbutikken da.
Og han gikk så bort, til de guttene fra Drammen da, som hadde laget hull i et kronestykke, og prøvde å tømme en sånn Røde Kors-automat da.
Så måtte de gutta gi alle myntene de hadde lurt til seg, til han som jobba i den møbelforretningen da.
(Enda det kronespillet vel egentlig stod nærmere kafeterian der vel.
Men men).
Men hva som skjedde videre, om han i møbelbutikken anmeldte det her, til politiet, og om de kronestykkene til slutt endte opp hos Røde Kors, (eller i kassa til møbelbutikken), det veit jeg ikke dessverre.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, som jeg skulle være med Haldis og Christell, til CC.
(Og jeg gikk ned, fra Hellinga vel, og ned til Haldis og dem, en morgen da.
For å sitte på med Haldis sin lille, blå Mazda vel, inn til Drammen da).
Så satt det også en annen lyshåret og pen jente, (må man vel si), i bilen.
Dette var en jente jeg ikke visste hvem var, (for jeg hadde ikke bodd så lenge på Berger).
Men det viste seg å være Annika Horten, som bodde oppå Toppen der, i et av husene like ved Toppen 4 der, hvor faren min og mora mi og Pia og jeg, hadde bodd, 7-8 år tidligere da.
Så sånn var det.
Men men.
På veien tilbake, til Bergeråsen, den lørdagen.
Så var det stille i bilen.
Jeg var nok litt sjenert, for hu Annika, (som jeg ikke visste noe særlig om vel), som satt ved siden av meg, i baksetet på bilen til Haldis da.
(Annika gikk i klassen til Christell, og det var kanskje derfor hu skulle være med da).
Så ingen sa noe særlig i bilen da, og jeg trodde vel ikke det, at hu Annika skulle begynne å tulle med meg.
Så jeg slappa kanskje litt vel mye av der da, og begynte å pelle meg litt i nesa da.
(Jeg satt vel der i min egen verden da).
Men da smalt det fra hu Annika, at jeg ikke måtte pelle nese, i bilen.
(Som om hu var mora mi, eller noe).
Jeg bare lo av henne, og spurte henne om hvor hu pelte nese.
‘På badet’, svarte Annika da.
Mens Haldis bare sukka høyt i førersetet vel, av en eller annen grunn.
Og Christell sa vel ingenting, i passasjersetet foran.
Men men.
Annika hadde vel også sagt det, en gang, mener jeg at enten hu eller Christell eller Pia, fortalte meg.
At mora hennes husket meg, fra den tiden som jeg bodde i Toppen 4 da, fram til jeg var tre år vel, (og mora mi rømte/flyttet, fra faren min).
Så sånn var det.
(Dette var vel på begynnelsen av 80-tallet en gang, som hu Annika sa det her vel.
Hvis jeg husker riktig.
Men men).
Christell hadde en gang med seg Annika, opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret.
Christell spurte meg, om jeg syntes det, at tennene til Annika, så for firkanta ut, (i tannstillingen da).
Jeg svarte vel ingenting, for hu Annika så vel helt fin ut, for meg vel.
Der hu stod og liksom viste fram tenna sine da.
Så sånn var det.
(Selv om de kanskje hadde rett i det, at de tenna kanskje var stilt opp litt vel firkanta, inne i kjeften til hu Annika, når jeg tenker mer over det her.
Men men.
Men jeg sa ihvertfall ikke noe, når de spurte.
Og jeg vet ikke hvorfor de spurte meg om det her.
Men men.
Så sånn var det).
Noen ganger, så fikk Christell Haldis, til å stoppe, (på vei hjem fra Drammen), hos ei yngre venninne, av Christell, som bodde, i Svelvik Sentrum, på skrått ovenfor Samfunnshuset vel, i et skipperhus der, (var det vel).
Men men.
Dette var ei jente, med lyst hår, som var kanskje 2-3-4 år yngre enn Christell.
Noe sånt.
Så det var ikke så mye for meg å gjøre, når vi stoppa der, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg hadde vært hos mora mi i Larvik, eller noe, en sommer.
Så kom jeg tilbake til Berger, og da hadde Christell og Nina Monsen vel, sett en gammel mann visstnok, som døde like foran dem, eller noe, nede på Berger, mener jeg at Christell sa da.
Men men.
Og en gang, som jeg satt på med Haldis og dem, hjem fra CC, en lørdag.
Så spurte Haldis Christell, om hu huska han mannen, som ‘kom inn gjennom vinduet’, (var det vel).
Dette var en mann, som hadde gått av bussen, på Nesbygda vel, og som Haldis så hadde kjørt på da, (mens han kryssa veien), og som hadde dødd vel.
(Uten at jeg vet det, om hvorfor Haldis tok opp dette.
Dette må vel ha vært en gang, før 1980, da faren min møtte Haldis.
Så sånn var det).
Haldis og faren min sin venninne, Sylvia, på Bergeråsen, (på Nedre), hadde også kjørt på noen en gang.
En unge på sykkel vel, i Svelvik vel.
Men ungen hadde visst overlevd da.
Og Sylvia hadde vel ringt faren min, mener jeg.
For at han skulle roe henne ned, eller noe.
Og faren min tok med meg, til Sylvia da.
Og Sylvia ville ha en drink, husker jeg, siden hu var nervøs da, etter denne nesten-ulykken, eller hva man skal kalle det da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, forresten, da det skjedde, som jeg har skrevet om før, i dette kapittelet, at Christell og jeg, lå under senga til Haldis, og kyssa, i mørket.
(Noe som skjedde et par ganger kanskje).
Så satt Jan, på en stol, eller noe, i det samme rommet da.
Og når Christell og jeg, dukka opp igjen, fra under senga til Haldis.
Så spurte Jan meg, om hva vi dreiv på med, under der.
Men jeg svarte ikke noe.
For Jan var jo kanskje 7-8-9-10 år eldre, enn Christell og meg, så jeg syntes ikke at han burde bry seg så mye om det, om hva vi dreiv med liksom.
Han burde vel kanskje ha spurt søstera si da, i såfall, siden jeg egentlig ikke var broren til Jan.
Så det var litt komplisert, siden det kanskje var litt uklart, om Christell, for meg, var som en søster, ste-søster, eller nabojente.
(Siden foreldrene våre var sammen, men vi ikke var i slekt, og ikke bodde i samme hus, untatt noen ganger, når vi var på ferie.
Så det var kanskje ikke så enkelt og oversiktlig, hvordan forholdene var, der nede i huset til Haldis.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
I jula, så blei jeg ofte rastløs, og gleda meg til å åpne julegaver, osv.
En julaften, så dro jeg inn til Svelvik sentrum, med bussen vel.
Mest fordi jeg var rastløs vel.
Så møtte jeg han broren, til hu nabojenta, (til Haldis og dem), som Jan var sammen med.
Utafor Kafeterian i Svelvik, hvor jeg hadde spilt på kronespill vel.
Han kjente igjen meg, og fikk mora si, til å la meg sitte på, tilbake til Ågot da.
Men da slapp de av meg, midt i en sving, på riksveien.
Så det var litt farlig, for meg, å krysse riksveien akkurat der.
Og det var litt farlig, å stoppe der, for det var like etter en bakketopp.
Så hu mora i nabo-familien til Haldis og dem, hu var kanskje litt stressa da, og klarte kanskje ikke å ta kontrollen, i enkelte situasjoner da.
Hva vet jeg.
Dette var bare en episode som jeg kom på egentlig.
Og det var jo hyggelig, at jeg fikk sitte på, tilbake til Sand igjen, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første jula, som faren min var sammen med Haldis, så hadde jeg sett på Shakin Stevens, på et TV-program, en gang, som jeg var nede hos Haldis vel, på besøk.
Så da kjøpte jeg Shakin Stevens-plata, i julegave, til Jan da.
På platebutikken, på CC, hvor jeg og faren min gikk forbi da, etter å ha besøkt Haldis, på CC Elektro, vel.
Så sånn var det.
(For jeg kom ikke på noe annet, å kjøpe).
Selv om jeg ikke er sikker på, hvor glad Jan ble, for den plata.
Han begynte å spørre meg, etter jul da, (eller om det var på julaften), om hvorfor jeg hadde kjøpt akkurat den gaven da.
(Uten at jeg klarte å svare noe spesielt på det spørsmålet vel).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var også en del inne hos Ove og dem, i Vestby, mens jeg bodde i Hellinga, (og i Leirfaret da), på Bergeråsen.
En gang, så var jeg med faren min dit.
Og Ove dro meg opp på rommet sitt, og satte på en sang, på en kassettspiller vel.
Og sangen var ‘Devil in disguise’, med Elvis Prestley da.
Men jeg skjønte ikke den tittelen, og trodde det var ‘Devil in the sky’.
Og begynte å oversette den sangen da, og vi sang etterhvert sånn ‘du er jævæl’n oppi skya’, osv.
Men hvorfor Ove spilte denne sangen for meg, det vet jeg ikke.
Den hadde jo et litt religiøst tema, siden det var noe om djevelen, mener jeg.
Og mora til Ove, (Inger, fra Sande), hu er jo i Jehovas Vitner.
Så kanskje det var noe med det.
Hva vet jeg.
Men men.
Nettopp fordi at Inger er i Jehovas Vitner, så har Runar og dem, pleid å være mye, hos farmora mi Ågot, i jula, osv.
Så derfor var det ofte, at jeg tilbringte tid, sammen med de her søskenbarna mine, fra Follo da.
(Ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet).
For de var ganske mye hos Ågot da.
De var nesten som søsknene mine en stund, vil jeg nesten si, Ove og Heidi, for jeg gikk ganske greit overens med de vel, ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Berger.
Men men.
En gang, som jeg hadde slått kneet mitt, mens jeg spilte fotball, eller noe, på Berger.
Så tok jeg meg fri fra skolen.
Og da skulle faren min til Runar og dem, i Vestby, og jeg ble med da.
Og da, så skulle absolutt Ove spille fotball, ved parkeringsplassen, ved der de bodde, (jeg husker ikke hva stedet het, men det var et byggefelt, noen kilometer fra Vestby Sentrum vel).
Så da hinka jo jeg rundt og spilte fotball der da, på den parkeringsplassen.
Så det er mulig, at faren min er religiøs, (selv om han ikke tror på Gud, har han fortalt meg).
Og liksom skal straffe meg da.
Da jeg fikk ull-strømpebukser, og da jeg måtte halte rundt, på Fossekleiva Fabrikker, da jeg hadde fått en strikkepinne i foten, nede hos Haldis.
Og da Ove dro meg med, for å spille fotball, med skadet kne, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Dette minner litt, (for meg nå), om noe slags type hevn, eller straff kanskje.
Kanskje arrangert av noen slags forskrudde religiøse mennesker da.
Kan det være at min far kanskje er religiøs likevel, (på tross av at han sier det, at han ikke er det), og driver og skal straffe meg, som Judge Dredd, eller noe?
Hvem vet.
Jeg lurer her jeg sitter og skriver nå, ihvertfall.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hm.
En gang, så var Pia også med, inn til Ove og dem, i Vestby, husker jeg.
Vi søskenbarna, pleide noen ganger å bli litt oppspilte vel, når vi møttes.
Det var sånn, på 70-tallet, at jeg liksom var nesten som faren, til mine yngre søskenbarn.
En gang, som faren min og Runar, dro med alle oss søskenbarna, (eller nesten alle, kanskje), inn til Svelvik.
Så var de lenge borte fra bilen.
Og da dro jeg, og kjøpte is, (den billigste isen, som kosta en krone vel), til alle søskenbarna mine, samt en litt dyrere is vel, til meg selv vel, (mener jeg å huske).
På en kiosk, som het Orient, eller noe, i Svelvik da.
Mens faren min og Runar, var i banken da, eller noe sånt.
Men men.
Og da ble alle søskenbarna mine, (som var med den gangen da), fornøyd vel, med det, husker jeg, og behøvde ikke å få is, av faren min og Runar da, seinere, (når de var ferdige i banken, eller hva de dreiv med).
Så det var nesten som at jeg var en storebror, (eller kanskje som en far), for de andre søskenbarna mine da.
Vi møttes en gang i blant, på 70-tallet, (hjemme hos Ågot og Øivind da), selv om Pia og jeg, bodde hos mora vår i Larvik.
Så det var ikke sånn, at jeg ikke visste hvem Ove og Heidi og Lene og Tommy var, (for å si det sånn), da jeg flytta til faren min, på Berger.
Men men.
Da Pia var med inn til Ove og dem.
Så fikk Ove den ideen vel, at vi skulle gå, å samle inn penger, for Redd Barna, på byggefeltet, ute i Vestby der da.
(Fordi vi måtte nesten finne på noe, for vi ble ofte ganske oppspilte da, når vi møttes, oss søskenbarna da.
Men men).
Og det her, det hadde visst Ove og dem gjort før, skjønte jeg.
(Og jeg hadde jo også samla inn penger, for det bedehuset i Larvik, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, i 1978, (var det vel), da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate).
Vi bare gikk på dørene, og sa det, at vi samla inn penger, for Redd Barna.
(Uten å ha noen loddbøker, eller noe sånt, vel).
Vi bare snakka.
Og dette var vel Ove, Heidi, Susanne, Pia og meg.
Susanne, hu var en god del yngre, enn Ove og Heidi da, så jeg kjente ikke henne så bra.
Jeg var så vant til å leke, med Ove og Heidi, når de var hos Ågot.
Så jeg tenkte det, at det var vel meningen, at jeg skulle bli kjent med Susanne og.
Vi pleide å løpe rundt, i gangen, kjøkkenet og stua, i huset til Ågot da.
Men da jeg liksom skulle løpe etter Susanne, (eller bli kjent med henne), da.
Så låste hun seg bare inn på badet, hos Ågot.
Og begynte å grine vel.
(Noe sånt).
Og Ove sa så, at jeg hadde vært slem, (eller noe).
Enda jeg bare skulle ha det morsomt, og leke litt, med Susanne og da, når det endelig kom noen andre unger, til Ågot, som jeg kunne leke med da.
Men jeg hadde visst gjort noe galt da, fikk jeg høre, av Ove da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Uten at jeg noengang skjønte hva det egentlig var, som jeg gjorde galt da.
Jeg slo eller rørte ikke hun Susanne, eller noe, (for å si det sånn).
Jeg bare tulla, og sa vel kanskje ‘bø’, eller noe sånt, til Susanne, (i gangen til Ågot der da).
Vi søskenbarna pleide jo å løpe rundt i huset til Ågot, og leke på en skikkelig vill måte, (må man vel si), Ove, Heidi, Lene, Tommy, Pia og meg.
(Noe vi alltid pleide å få lov til, av Ågot og Øivind, og av foreldrene våre, og andre voksne, som pleide å være der).
Men Susanne bare låste seg inn på badet da, når jeg liksom skulle bli kjent med henne, og kanskje prøvde å også få med henne, til å leke i huset til Ågot der.
Sånn som oss andre søskenbarna gjorde.
For jeg var liksom ‘sjefen’ av oss søskenbarna da.
Så jeg regna med at det var meninga, at jeg skulle bli kjent med Susanne og, siden hun også var søskenbarnet mitt da.
Men det ble litt vanskelig, når hu bare låste seg inne på badet.
Uten at jeg skjønte hva hu dreiv med der.
(Men Ove skjønte det kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Susanne var vel litt eldre da, når vi gikk på dørene da, og samla inn penger, til Redd Barna, ute i Vestby.
Vi fant også på den ideen, om noen hadde noen premier, som vi kunne få av de.
(så naboene kunne ikke vinne premier, tror jeg.
Men de kunne gi oss premier da.
Forstå det den som kan.
Men det funka, for folka ga oss masse penger og matvarer og sånn, som vi kunne bruke som premier.
Selv om dette her selvfølgelig var helt dumt.
Men Ove og dem hadde drivi med sånn her før da, skjønte jeg.
Og det var vel en stund, siden jeg hadde hatt noe med Ove og dem å gjøre da, kanskje.
Og siden vi var i Vestby, så var det kanskje ikke klart, om det var Ove eller meg, som liksom var ‘sjefen’ da.
Så dette tok litt av, (for å si det sånn), uten at noen av oss, (hverken Ove, Pia eller meg vel), hadde helt kontrollen vel, over hva vi dreiv med, siden vi liksom samarbeida da, og ble enig om mye rart da, under den her pengeinnsamlinga da.
Men men).
En mann ga oss en litersflaske, med Solo Lett, husker jeg.
Og den ga jeg til Susanne, siden hu ikke bærte noe annet.
Og Susanne var vel kanskje for liten, til å bære den.
For plutselig så gikk den flaska i asfalten da, og knuste.
Men men.
(Men det var bare Solo Lett da, (en brus som ikke var så utrolig god vel), så det var vel kanskje ikke så farlig.
Men men).
Pengene, som vi samla inn.
(Pluss/minus hundre kroner kanskje).
De ble lagt, i en plastpose, i kjøkkenskapet til Inger, husker jeg.
Dette var om sommeren, og været var fint.
Så fint, at Inger foreslo vel, at vi skulle dra, oss søskenbarna, inn til Hvitsten.
Hvitsten var en strand, mellom byggefeltet og Vestby vel.
(En strand som en millionær har bygget, tror jeg.
Med sand som er fraktet dit vel.
Noe sånt.
Og Hvitsten ligger kanskje i Oslofjorden da, vil jeg vel tippe, siden Follo, jo har fått det navnet, fordi at distriktet folder seg rundt Oslofjorden, har jeg vel lest på nettet, et eller annet sted, mens jeg bodde i Liverpool.
Men men.
Vi tok bussen til Hvitsten da.
Jeg var veldig glad, i godteri osv.
Så jeg brukte vel det meste av tiden, på å leite etter tomflasker, (som jeg hadde lært, da jeg var med Arne Thomassen, på travbanene, på Østlandet, på søndagene, noen år før dette da).
Og jeg kjøpte Stjerneposen og Gigant-is, tror jeg, i kiosken ved stranden, på Hvitsten, husker jeg.
Så jeg brydde meg ikke så mye om å bade, og sånn, husker jeg.
Men men.
Vi ble, (selvfølgelig nærmest), også enige om det, (vi søskenbarna da), at vi skulle kjøpe godteri, i kiosken på Hvitsten da, for busspengene, og heller gå tilbake, (de 3-4 kilometerne kanskje), til det byggefeltet da.
(Pepperstad het kanskje det byggefeltet, hvor Runar og Ove og dem bodde, lurer jeg på nå.
Det var bare et stedsnavn, som jeg tilfeldigvis tenkte på nå.
Noe sånt kanskje?
Hvem vet).
Dette gjentok seg flere dager.
Vi dro til Hvitsten kanskje tre dager på rad, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Og en dag, så hørte vi et dunk, i det bussen, (som vi egentlig skulle tatt ‘hjem’), kjørte forbi oss.
En fugl hadde flydd inn i bussen, og lå stille, midt i kjørebanen vel.
Ove plukka opp fuglen, (nesten sånn som Christell fant en fugl, nede i Jugoslavia).
Og vi planla å ta med fuglen ‘hjem’, og bygge bur til den, og sånn da.
Men plutselig, så skeit fuglen, på hånda til Ove.
Og Ove slapp fuglen da.
Noe som irriterte meg, husker jeg, for jeg syntes det, at det hadde vært artig å hatt en fugl da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sengene vi lå på, hos Ove og dem, pleide å ha plast, under lakenet, mener jeg å huske.
Ihvertfall var det sånn, at Ove og Pia vel fortalte meg det, en morgen, at Heidi hadde tissa på seg, i senga vel.
Noe sånt.
Men men.
Faren min, sa det, noen ganger, på Sand, (når Runar og dem ikke var der), at ungene til Runar, (altså Ove og Heidi da), alltid var så nervøse.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Runar pleide forresten å ta ferge, både over Drammensfjorden og Oslofjorden, når han kjørte mellom Sand og Vestby da.
Ferga over Drammensfjorden, gikk fra Svelvik til Verket, (heter det vel, et sted hvor de gravde sand vel, for det går et sandtak, på tvers av Drammensfjorden, akkurat ved Svelvik sentrum der, og det er en morene, etter den siste istiden, etter der hvor isbreen stoppet da, såvidt jeg har forstått. Men men).
Ferga over Oslofjorden, gikk cirka der hvor Oslofjordtunnellen går nå vel, altså fra Oslofjord-sida, av Hurumlandet, og til Follo et sted da.
Så sånn var det.
Når man kjørte mellom disse fergene.
(Hvor faren min nesten aldri kjørte, han pleide å kjøre rundt Oslo. Men hvor Runar pleide å kjøre da, og jeg satt noen ganger på med dem, i forbindelse med besøk og sånn da).
Så var det noen forfærdelige fartsdumper, på Hurumsida, av Drammensfjorden, opp mot Klokkarstua vel.
Og i de dumpene, så pleide Runar alltid å kjøre i full fart, for han skulle rekke ferja da.
Det var vel standard tror jeg, når det gjaldt Runar.
Men men.
Så det hadde kanskje vært smartere, å bare glemt de fergene, og kjørt rundt Oslo da.
Men men.
Runar sa også til faren min en gang, husker jeg, at dem burde besøke brødrene til Øivind, på Bergstø, ved Holmsbu, for det stedet deres, det kom til å bli verdt mye penger, og alle brødrene til Øivind, som bodde der, var gamle ungkarer da, (som bare Idar Sandersen, er ennå i live av nå da).
Men men.
Men faren min, han syntes ikke at det var noe særlig, tror jeg, å dra til Holmsbu hele tida, og liksom smiske med onklene sine da.
Hvis jeg tolka han riktig.
Faren min er vel ikke så direkte, som Runar, så faren min svarte ikke direkte, om det her, men hadde kanskje en grimase da, eller noe.
Men men.
Så sånn var det.
Ove sa en gang, litt seinere, da de bodde i Son, at Susanne liksom ble forgudet, av de andre jentene i klassen hennes, (på barneskolen vel).
Alle jentene, i klassen hennes, stod og venta på henne, hver morgen, eller noe, sa Ove.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
(Men jeg får skrive mer om det som skjedde, da Ove og dem bodde i Son, seinere).
Den første 17. mai, etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så dro faren min, Haldis, Christell og meg, og feiret 17. mai, på to steder.
Først ved Berger skole, og så ute i Nesbygda et sted.
På Nesbygda der, så begynte plutselig to gutter, uprovosert, å skyte på meg, med vannpistol.
(Det er mulig at dette var den andre eller tredje 17. mai og, som Haldis og faren min var sammen.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men).
Jeg ble skikkelig irritert.
Sånn som jeg skjønte det, så var det en voksen mann der, som ba de ungene, om å plage meg da.
Faren min og dem gikk mot bilen, (kanskje på grunn av de guttene, som skøyt med vann på meg).
Og jeg ble skikkelig flau da.
Men når vi gikk i den bakken, ned mot bilen, så fikk jeg inn et fulltreffer-spark, i ræva, (eller låret var det kanskje), på han ene plage-gutten da.
Så da fikk de igjen litt, siden de spruta på meg, (og tulla med meg da), selv om jeg ikke hadde gjort dem noe.
Så sånn var det.
Han andre gutten, ba han første, mener jeg å huske, om å kjappe seg.
Men da klarte ikke han gutten, som jeg tuppa i ræva, (må man vel si), å bevege seg så raskt da.
Jeg ble skikkelig forbanna, og hadde spilt litt fotball, så det sparket satt skikkelig tror jeg.
Det var jo ikke noe artig, at de oppførte seg så bøllete, på 17. mai, syntes jeg.
Faren min sa ikke noe, så han ble kanskje sur på meg, fordi at disse guttene, begynte å tulle med meg da.
Hva vet jeg.
Faren min er jo ikke så direkte, så å gjette hva som foregår inne i huet hans, det er vel ikke så lett alltid, tror jeg.
Men når han er så lukket, og kanskje ikke så veldig moden vel, og han er vel kanskje mer eller mindre kriminell, (siden han har kriminelle kamerater vel, og brenner hjemmebrent, osv.), så er kanskje faren min litt farlig, muligens.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis sang forresten i et kor, ledet av musikklærer Blix, som vi hadde i musikk, på ungdomsskolen i Svelvik, husker jeg.
En gang var jeg med, ned i Vestfold, når Haldis skulle synge et sted der, i nærheten av Hoff eller Andebu, eller noe sånt, kanskje.
Men men.
Haldis hadde også mange eldre koner, som venninner, (av en eller annen grunn, hun var jo ikke fra Drammensområdet opprinnelig. Hun var jo fra Vestlandet og hadde bodd i Danmark og på Madagaskar, osv).
Haldis var venninne med Solveig, som bodde like nedenfor Havnehagen, i et hvitmalt skipperhus vel, og som pleide å stoppe alle bilene, som prøvde å kjøre ned til stranda der.
Hun gikk ut, og sa at det var ‘privat veg’.
Solveig ble kalt for ‘Teskjekjærringa’.
Jeg ropte en gang, ‘Jævla Teskjekjærring’, når Tommy og jeg gikk forbi huset hennes, en gang, rundt den tida, som jeg flytta til faren min vel.
For hu Solveig var upopulær da.
Men jeg var også med Haldis dit en gang, på besøk til Solveig, og satt der inne og hørte på det, at hu ikke hadde på varmovnen, i alle rommene der vel, for å spare på strøm da vel.
Solveig bodde nemlig alene i det huset vel, og var kanskje enke da.
Hva vet jeg.
En gang, før Tove Grønli døde, så gikk Christian og jeg, ned Havnehagen der, (av en eller annen grunn).
Og da så vi det, at ei jente, i klassen til Christian, som het Tina, (og ble kalt for Tina Turbo, da hu kom i tenårene, og som Sten Rune i klassen min, sa at var ‘den værste hora på Berger’ vel, et par-tre år etter ungdomsskolen, og jeg fikk sitte på med Rune Bingen vel, hjem fra en fest, på lokalet Fremad, i Selvik, som Christell hadde dratt meg med på).
Vi så det, at hu Tina da, gikk sammen med Teskjekjærringa, i nærheten av huset til hu Solveig da.
Og Christian sa hei til hu Tina da, (som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg var fra Larvik. Men jeg kjente igjen Teskjekjærringa vel, mener jeg. Men men).
Så sånn var det.
Haldis kjente også ei kone, som het Tutta, som bodde cirka ovenfor Bedehuset vel, på Berger.
Tutta bodde der sammen med en mann, som overlevde henne, husker jeg, og ble enkemann, på 90-tallet vel.
Tutta hadde visst vært vanskelig, mener jeg at faren min sa, i huset til Ågot, en gang, på slutten av 80-tallet vel.
Hu hadde ikke ønsket å slutte å røyke, sånn som Haldis og faren min vel, ville at hun skulle.
Tutta hadde sagt noe sånt, som at ‘det er jo den eneste gleden min jo’, til faren min, eller noen da, og hadde ikke ønsket det, å slutte å røyke, som faren min og Haldis vel presset henne til da, av en eller annen grunn.
(Det var vel kanskje litt spesielt, at de skulle bestemme over hun Tutta sånn da, som jo var en eldre dame.
Det burde vel egentlig vært sånn, at hun Tutta, skulle få bestemme det selv.
Norge er vel et fritt land, mener jeg.
Hm).
Men men.
Haldis kjente også en annen Solveig, som bodde på Holmen i Oslo, og som var telegrafist, først på Holger Danske, og senere på Scandinavian Star, og som var på jobb, under Scandinavian Star-ulykken.
Christell var en god del, hos Solveig, i Oslo.
(Hun Solveig var kanskje som Christell sin tante eller bestemor, eller noe vel).
Men når Christell begynte å nærme seg tenårene vel, så sa hun en gang i bilen, på vei hjem fra Solveig vel, at hun ikke likte å være der, for Solveig brukte aldri tannpasta, så tannpasta-tubene, på badet hennes, de gikk ut på dato, (før de ble brukt opp), sa Christell en gang, på 80-tallet, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Haldis kjente vel også enken etter Doktor Moe, tror jeg, i Svelvik Sentrum.
Hun bodde i et trehus, ikke langt fra Samfunnshuset der, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg satt i bilen en gang, mens Haldis var innom hun legeenka da, i Svelvik en gang, mens jeg satt på med Haldis, hjem fra Drammen, av en eller annen grunn da.
(Det var kanskje det året, som jeg var russ, i Drammen, (i skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes VGS).
Hvis det ikke var tidligere på 80-tallet da.
Det husker jeg ikke helt nå.
Men men).
Så sånn var det.
Nå er klokken passert 23, her på hostellet, så jeg får skrive mer, på det her kapittelet, i morgen vel.
(Jeg har nemlig en del mer notater her, til det kapittelet).
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Annika Horten
Gmail – Hei Annika
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Hei Annika
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Aug 10, 2011 at 5:52 PM
To:
annika.horten@d-ikt.no
Hei,jeg blir kasta ut i England, og lurer på om jeg skal flytte tilbake til Drammen.Kan du låne meg penger sånn at jeg får leid en leilighet, bare til jeg får solgt det huset til grandonkelen min på Holmsbu, som jeg eier litt av.
Jeg har kontaktet Karl Fredrik Fallan, men han svarer ikke.Christell har visst sperra meg på Facebook, tror jeg, så hu får jeg ikke kontakta.Skal også ha omsorgssviktsak mot min far, så prøver å kutte ut slekta.Siden vi var naboer på Bergeråsen, for kjempelenge siden, tenkte jeg.Bare tenkte jeg kunne gjøre et forsøk.Mvh.Erik Ribsskog
