Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.
Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.
Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.
Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.
Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.
Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.
For å kjøpe et par bøker litt billigere da.
Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.
Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.
Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).
Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.
Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).
Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.
(Dette var jo løgn.
Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.
Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.
Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.
Så derfor bare fant jeg på noe da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.
Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.
Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.
Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.
Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.
Som det også stod Nike Beaverton på da.
Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.
(Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.
Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.
Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.
Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.
Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.
Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.
Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.
Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.
For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.
Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.
Noe sånt.
Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.
Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.
Noe sånt.
Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.
Nancy var afrikaner eller mulatt.
Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.
Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Så det var kanskje mannen til Karin.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.
Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.
Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.
For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.
Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.
Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.
Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.
(Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).
Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.
Så sånn var det.
Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.
Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.
Om meg da.
Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).
Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.
Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.
Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.
Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.
Siden det jo var fellesgarderobe der da.
Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.
Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.
Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.
I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.
Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.
Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.
Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.
En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.
Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.
(På en lørdag!).
De skulle se på noe inne i garderoben.
Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.
Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.
Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.
Men jeg hadde bare åpne døra litt.
Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.
Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).
Jeg bare hørte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hendte det etter dette.
Et par ganger.
At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.
Og stod der i bare boksershortsen vel.
‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.
(Den andre gangen hu gjorde det vel).
‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.
Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.
(Vil jeg si).
Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.
Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.
Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.
Det var ikke scanner der.
Og ikke alle varene var prisa.
Så jeg måtte lære prisene utenat.
Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.
Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.
Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.
Men når jeg tenker over det nå.
Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.
Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.
Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.
Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.
Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.
Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.
Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.
Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassene der var også litt spesielle.
Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.
En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.
Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.
Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.
Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.
Men jeg fulgte ikke så godt med.
For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.
Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.
Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.
Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.
Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.
Selv om det var kunder der.
(Noe som virka veldig rart for meg.
Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.
Så dette var liksom et brudd på den regelen da.
Siden kundene da måtte vente.
Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).
Så jeg gikk inn på kontoret.
Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.
Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
(En Securitas-vakt vel).
Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.
Ut noen elektriske dører der.
Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.
Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.
Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.
Og lot resten av kundene der handle da.
Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.
Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.
Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.
Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.
(At hu kanskje kjente de her gutta).
Hvem vet.
Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.
For hvis jeg hadde vært uansvarlig.
Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.
Og bare latt som ingenting.
Og begynt på neste kunde.
Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.
Selv om jeg var ganske ny der da.
Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.
Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.
Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.
Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.
Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.
Eller om det var Circus.
For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.
(Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.
(Der hvor det senere ble Møllers vel.
Eller ved siden av der.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn).
Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.
(At dette kanskje var en mandag da.
Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.
Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.
Kanskje noe sånt?
Hvem vet).
Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.
Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.
Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.
Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.
Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.
(Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.
Tenkte jeg vel på seinere.
Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.
Men det er mulig at Nancy gjorde det.
Hva vet jeg.
Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).
Men men.
Nancy fortalte også det en gang.
Til noen, mens jeg hørte på.
At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.
Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.
Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.
(Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).
Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.
Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.
Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.
Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.
(Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.
Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.
Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.
Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.
Jeg møtte dem på Berger-kafeen.
Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.
I tillegg til 220 kroner, (eller noe).
For det luftgeværet da.
Og det sa jeg at var greit.
Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.
(De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).
Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.
Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).
Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.
Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.
På Berger da.
(Må man vel si).
Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.
Noen år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.
De sa ‘Tomba la bomba’, osv.
Og syntes at han var kul da.
Eirik sa også en gang.
Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.
At ‘VG juger’.
Uten at jeg skjønte hva det var om.
(Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.
Hvem vet).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.
Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.
Det funka helt greit.
Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.
Den jobben hadde jeg ganske ofte.
Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.
Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.
Men jeg fikk det til da.
Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.
Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.
Selv om man satt i kassa.
Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).
Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.
Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.
Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.
(Var det vel).
Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.
Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.
Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.
Det var en ganske grei jobb.
Som jeg kunne klare.
Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.
(Noe Christell pleide å dra meg med på).
Dagen før da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.
Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.
Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.
Men men.
Så sånn var det.
En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.
Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.
Og skulle formane da.
(Det var vel noe med abort, tror jeg).
Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.
Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?
Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.
Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.
Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men.
Men Tove sa også det en gang.
At hvis jeg ikke var flink.
Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.
Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.
Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.
Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.
En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).
Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.
Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.
Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.
Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.
Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.
Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.
Men men.
Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).
Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.
Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.
(Etter at vi var ferdige med å telle kassa).
Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.
Før vi fikk lov å gå hjem.
Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.
Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.
(Etter at faren min hadde mast på meg da).
Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.
Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.
Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.
Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.
Så derfor skapte denne masinga fra faren min.
Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.
For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.
Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.
Men hvordan kunne jeg forklare om det.
Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.
Nei, det ville jo virka dumt.
Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.
Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.
Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.
Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.
Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).
Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.
Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.
Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.
Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.
Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.
For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.
Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.
Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.
Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.
Jeg var flink med kundene.
Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.
Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.
Men hva mente de med ‘kø’ liksom.
Var det to kunder i køen?
Tre kunder?
Fire kunder?
Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.
Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).
Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.
Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.
Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.
Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.
Det var det jeg for det meste dreiv med der.
Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.
CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.
Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.
Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.
Det tror jeg ikke.
Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.
Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.
De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.
En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.
Da jeg henta vogner, på CC.
Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.
Inne i hallen vel, tror jeg.
Det var vel en bakke der og, tror jeg.
Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.
Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.
Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.
Og delte det liksom inn i henteturer da.
Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.
Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.
Det tok vel en halvtime cirka kanskje.
Noe sånt.
Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.
Og da var det også vanligvis roligere i kassa.
Så da var det ikke så ofte kø da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.
Så lå det en brekkhylle.
Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.
Også kunne folk spise av den da.
En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.
At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.
(Som ganske ofte lå der).
Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.
Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.
En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).
Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.
De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.
Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.
Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.
Når hu bodde i Leirfaret 4B.
Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.
Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.
Dette var ikke lov i Rimi, forresten.
Der ble sånt bare kastet.
Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.
For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.
Noe sånt.
Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.
(Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.
Et skrin vi måtte telle, tror jeg.
Før vi satte oss i kassa da).
Så sånn var det.
Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.
Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.
Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).
Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.
(Kanskje unntatt bestemor Ågot).
Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.
(Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.
Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.
Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.
Sånne ting.
Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.
Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).
Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.
En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.
Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.
Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.
Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.
(Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.
Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.
Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).
Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.
Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.
Hvis jeg skjønte det rett.
Men men, det kan jo være at jeg tok feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 21, her på hosteller.
Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.
For en Web Developer-jobb, i Gateshead.
I morgen tidlig da.
Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.
Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
