 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av trakassering, (jeg har anmeldt min far for omsorgssvikt og telefonterror, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre, så dette er uønsket)/Fwd: Chat with Arne Mogan Olsen
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 4, 2011 at 8:28 PM | |
|
To: post.nord-trondelag@politiet.no | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av trakassering, (jeg har anmeldt faren min, Arne Mogan Olsen, for omsorgssvikt og telefonterror, og ønsker ikke å ha mer med han å gjøre)/Fwd: Aftenposten.no: Obamas droner dreper stadig flere
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Jan 2, 2011 at 12:49 PM | ||
|
To: post.nord-trondelag@politiet.no | |||
| |||
PS.
Han har en Rovinj-side, ser jeg, på Facebook, som vel var der vi bodde, i Jugoslavia, sommeren 1980, mener jeg:
http://www.facebook.com/profile.php?id=676180838&ref=pymk
PS 2.
Da måtte jeg nesten sende en Facebook-melding, til han i Jugoslavia, (eller Kroatia):
http://www.vigerust.net/adel/adel_stamtavleindex.html
PS.
Jeg har skrevet om Johanitterordenen på bloggen, og om at de som er med i denne (tidligere) korsfarerordenen, må være adelige.
Var musikklærer, (fra Svelvik Ungdomsskole), og kor-dirigent Blix, med i Johanitterordenen, kan man vel kanskje spørre seg.
(Altså i den svenske Johanitterordenen da vel isåfall, siden Johanitterordenen vel ikke fantes i Norge, på 80-tallet, såvidt jeg husker å ha lest i Aftenpostens tekstarkiv vel.
Og siden at Blix-navnet vel var fra Sverige, mener jeg at jeg leste på nettet, da jeg googlet navnet Blix, hvis jeg ikke tar helt feil).
Var det derfor Christell syntes at Blix var ‘gild’, (ihvertfall sånn som jeg husker det).
Er Humblen også en adelsfamilie, lurer jeg nå.
Var det derfor Christells halvbror, Bjørn Humblen, fra Vestland, var medlem av Johanitterordenen, i Norge, fram til ifjor vel?
Det lurer jeg litt på ihvertfall.
Jeg har prøvd å søke på ‘Humblen’ og ‘Adel’, på Google, men jeg har ikke klart å finne noen nettsteder, som Humblen listes opp, som en adelsfamilie.
Men det finnes jo adelsslekter kalt Bille osv.
Og Humblen betyr kanskje ‘humlen’, altså et insekt, på en gammeldags skrivemåte?
Så kanskje Humblen er en adelsslekt på samme måte som Bille, tenker jeg nå.
Og at min fars samboer Haldis Humblen og hennes datter Christell Humblen kanskje er som noen slags korsfarere eller indremisjons-‘aktivister’, for eksempel.
For jeg husker at Haldis gjorde husbesøk, på Berger og i Svelvik, hos folk som Tutta, som bodde ovenfor bedehuset på Berger, og hos en doktor-enkefrue i Svelvik, og hos Solveig aka. Teskjekjærringa, nederst på Bergeråsen/Sand.
Så kanskje dette var del av noe indremisjons-arbeid, (eller lignende)?
Haldis sang jo også i kor, noe som Indremisjonen vel også driver mye med.
Indremisjonen hadde vel over hundre kor vel, bare på Vestlandet, så vi jo på bloggen igår, i bloggposten hvor jeg skrev om at Høstland var en ‘indremisjon-familie’.
Så det jeg lurer på nå, er om også min fars samboer og stedatter, Haldis og Christell Humblen, er noen slags korsfarere?
Og at det ikke bare var Christells halvbror, Bjørn Humblen, som har hatt med Johanitterordenen å gjøre.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
http://benkestokslekt.no/index.php?1=angell
PS 3.
I PS-et ovenfor, så kan man se det, at Blix-slekten er fra Jemtland.
Jemtland ligger jo i Sverige nå.
Så derfor lurt jeg på om musikklærer Blix, fra Svelvik Ungdomsskole, eventuelt var i den svenske Johanitterordenen.
Av flere grunner:
– Blix er et adelig navn, og man må være adelig for å være i Johanitterordenen.
– Blix var dirigent for et kor, og kor har ofte noe med Indremisjonen å gjøre, og Indremisjonen har vel en god del felles med Johanitterordenen.
– Christell Humblen, som hadde en halvbror, som senere var med i den norske Johanitterordenen, syntes på 80-tallet, (sånn som jeg husker det), at Blix var ‘gild’.
Så derfor lurer jeg litt på om musikklærer Blix, fra Svelvik Ungdomsskole, var/er, med i den svenske Johanitterordenen.
Men jeg skal ikke si noe sikkert.
Jeg bare lurer.
Og det er vel lov, får jeg håpe på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Så det er nok de kristne/indremisjonen/Johanitterordenen, som har tulla med meg, hele livet, vil jeg tippe på.
(Av ukjent grunn for meg).
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Hun Jenny Humblen, fra skjermbildet ovenfor, hun er med der, (på Indremisjonens nettsider), som kontaktperson, for et kor, som heter ‘nytt lys’, mener jeg navnet var.
Og min fars nye samboer, på Bergeråsen, Haldis Humblen, hun sang også i kor forresten.
Musikklærer Blix, som vi hadde på Svelvik Ungdomsskole, han var dirigent i det koret, som Haldis sang i, hvis jeg husker riktig.
Jeg likte ikke Blix så bra, fra ungdomsskolen, husker jeg.
Og det nevnte jeg vel i bilen en gang, mens faren min kjørte Haldis, til noe kor-oppvisning, like sør for Holmestrand, eller noe.
Og da ble Haldis sin datter, Christell Humblen, aggressiv, husker jeg, og sa noe lignende som at Blix var gild, eller noe sånn, (hvis jeg husker riktig).
(Selv om hun nok ikke brukte så ‘norske’ ord som ‘gild’.
Men nok heller et mer moderne ord med den samme meningen da).
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her kan vi se det, at hun Jenny Humblen, hun driver også med en sånn bibelgruppe.
Så det er nok en ‘indremisjons-familie’, som det er snakk om her, vil jeg nok si, når det gjelder Humblen-familien.
Så sånn er nok det
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Her er mer om dette:
http://y-ungdom.blogspot.com/2010/12/frste-y-i-2011.html
PS 5.
Han gutten i PS-et ovenfor.
‘Sverre Ytterdal’, står det.
Han har forresten noe lignende av sånn frisyre, som jeg hadde, da jeg var i puberteten, osv.
For Christell, (og Nina Monsen), hu(/de) prata om hvor gildt det var med hårgele og lebepomade og sånn da.
Så jeg begynte å bruke mye sånt.
Og hu prata om hvor ille Ulf Havmo var.
Hu sa ‘Ulf’ og grøste liksom, i sofaen min.
Så hu Christell påvirka meg til å ha en sånn ‘femi’-image, vil jeg si, (som var populært på 80-tallet), da jeg var i puberteten.
Noe ala Limahl nesten kanskje.
(Selv om jeg ikke var så ille.
Noe mer ala Pål Wåktaar i Aha kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10020697
PS.
Og da vi var der, så gikk vi bak to slanke, kvinnelige naturister, opp en bakke.
Ei på ca. 20 år, og ei på ca. 10 år vel.
Jeg og Christell og faren min.
Og jeg la merke til at faren min nok kikka mest på hu på 10 år.
Men men.
Så sånn var det.
Etterpå ble faren min borte, i kanskje ca. en halvtime, inne på en bar, eller en restaurant eller et dansested, eller noe.
(Et sted med sånne fargede lyspærer hengt opp rundt uteserveringen, eller dansegulvet, eller hva det var, tror jeg, hvis jeg ikke husker helt feil).
Mens jeg måtte passe på Christell.
Mens en mann ‘overvåka’ oss nesten vel.
(En høy mann med mørkt hår, i 40-50 åra vel.
Og i dress, eller noe, kanskje vel.
Eller ihvertfall ganske fint/formelt kledd vel.
Noe sånt).
Jeg så at det lå en fugl på plenen der.
Men jeg likte ikke å bli overvåka.
Jeg følte meg litt utrygg der, når han mannen i 50-åra vel, fulgte med på oss, sånn som jeg husker det.
Så jeg blåste i den fuglen.
Men så så Christell også den fuglen, husker jeg.
Og tok den med videre.
En fugl som ikke kunne fly.
Så fant vi Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på en ‘vanlig’ camping, noen kilometer unna, en time seinere, eller noe.
Men da syntes jeg nesten at det var kjedelig at vi fant dem nesten.
For det var visst mange fler naturist-campinger der også.
Som vi ikke hadde vært på.
Men men.
Eller jeg ble litt rastløs da kanskje, av å gå opp den bakken på naturistcampingen, rett bak den nakne jenta og hu nakne dama der, like før.
Men men.
Faren min gikk vel på dass og runka eller noe, tror jeg.
Hvis ikke han kjøpte ei hore, (av noen lokale ‘gangstere’).
Og at det var derfor jeg og Christell måtte vente i en halvtime cirka, da hu fant den fuglen.
Men men.
Så noe av dette kan kanskje ha vært arrangert og, tenker jeg nå.
Så sånn er nok kanskje det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Arne Thomassen, døde jo for noen dager siden, ifølge min far, Arne Mogan Olsen, som sendte e-post.
Arne Thomassen, var min stefar, i Larvik, fra jeg var tre år vel, til jeg var ni år vel.
Men jeg hadde jo en far, på Bergeråsen, som vi kalte for ‘Pappa-Arne’, i Larvik.
Så det var Arne Thormod og Pappa Arne da.
Og jeg syntes jo at det var mye gjevere, med vår egentlige far, Arne Mogan Olsen aka. Pappa Arne.
Men men.
Så jeg kom vel aldri så innpå Arne Thomassen.
Med unntak at han ga meg juling på blanke messingen en gang, som mora mi sa at jeg hadde vært slem, etter en handletur, med mora mi, til Larvik, hvor jeg hadde vært litt hyperaktiv, i butikken Thorfinns, på grunn av de artige elektriske dørene, og spilleautomatene der.
Så da vanka det juling på blanke messingen gitt, dagen etter, var det kanskje.
(Den eneste gangen jeg har fått juling, i hele mitt liv.
Men men).
Jeg var vel fortsatt fire år, tror jeg, og dette var da vi bodde på ei hytte, i Brunlanes, så det var derfor jeg syntes det var så morsomt, i Larvik, for det var et øde sted å bo, uten butikker, eller lignende, hvor jeg kunne kjøpe karameller osv., til ti øre, (som jeg var vant til fra Østre Halsen), ute i Brunlanes.
Men men.
Arne Thomassen kjente Ulf Thoresen, den kjente travkusken, og kalte han litt nedlatende vel, for ‘Ulfen, ja’, husker jeg fra 80-tallet, da jeg var på helgebesøk, hos mora mi, i Larvik.
Så Arne Thomassen, var en tøff kar, som gikk mye på travbanen.
Han gikk i tweed-dress vel, husker jeg, på travbanen, på 70-tallet.
Han hadde ikke alltid bil, og ville noen ganger ta Travbussen, selv om det ikke var ofte, til Klosterskogen, osv.
Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og hvordan han havna i Larvik, (hvor han møtte mora mi), det veit jeg ikke.
Arne Thomassen var litt ordknapp da, og valgte omtrent alltid sine ord med omhu, vil jeg si.
Så man måtte være våken, hvis man var i nærheten av han, vil jeg si.
Men men.
Vi pleide å dra på høstferie og vinterferie, på landet, da jeg bodde hos mora mi, på 70-tallet.
Det var vel til Telemark vi dro, mener jeg å huske, oftest.
Og en gang, så var vi på ei hytte, husker jeg, ved en lakseelv, eller ihvertfall en elv.
Og da var søstera mi og jeg og mora vår, på ei hytte, ved et jorde, hvor det var kukaker, husker jeg.
Så det her var skikkelig på landet.
Så kom ikke Arne Thomassen hjem.
Før seint på kvelden.
Så hadde han falt i elva.
En elv som var stri og, det så vi seinere, for vi var med å fiske der, et par dager seinere vel.
Og Arne Thomassen kunne ikke svømme.
Likevel hadde det gått bra.
Selv om han var helt gjennomvåt da, i alle klærna, etter å falt i elva, når han fikk fisk.
Så det var nesten som et mirakel at han hadde klart å overleve det fallet i den ganske så strie elva, vil jeg si, enda han ikke hadde lært å svømme.
Men men.
Arne Thomassen var også flink til å lage mat husker jeg, og til å kle seg, var han vel også flink.
Han hadde en gulltann husker jeg, men jeg spurte aldri hvordan han fikk den.
Han røyka mye rullings, og hadde noe sykdom, de siste årene, grunnet røyking osv., så han satt vel noen år i rullestol vel, de siste årene i Oslo.
Men men.
Men min halvbror Axel, pleide visst å ta han med, på julehandel, på Stovner Senter osv., var det vel, mener jeg å huske, rundt år 2000 vel, at Axel sa.
Axel er jo Arne Thomassen sin sønn.
Og da jeg flytta fra mora mi, så var jeg jo bare ni år, så jeg rakk ikke å bli så bra kjent med Arne Thomassen.
Men farfaren min, Øivind Olsen, han sa at folk som gikk mye på travbanen, ikke var så bra folk, (som han kunne gå god for da).
Så Arne Thomassen var vel kanskje ikke det største forbildet mitt, når jeg vokste opp, sånn sett.
Selv om han nok har lært meg å bli ganske tøff, for det var nesten litt som en krig, i huset, med både mora mi, Karen Ribsskog, og Arne Thomassen, som barn.
Det var litt som en terrorbalanse, eller hva man skal si, for Pia og jeg kunne jo også sladre til faren vår og dem, hvis noe var galt, hos mora vår.
Men men.
Men Arne Thomassen kunne også le og komme med en hyggelig kommentar hvis det var noe morsomt eller spesielt som hadde skjedd, eller ble sagt da.
Så sånn var det.
Så det er vel vanskelig å gi noe bestemt bilde av Arne Thomassen.
Han var vel ikke mors beste barn kanskje.
Eller kanskje han var det, for han kjørte opp til Nord-Norge, et år husker jeg, for å besøke mora si vel.
Da jeg leide et rom av han, og hans samboer Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da kjørte han og Mette og Axel opp til Nord-Norge, i juleferien, mener jeg det var, for å besøke Axel sin farmor der opp, var det vel.
Så sånn var det.
Men Arne Thomassen hadde vel både sine gode og dårlige sider kanskje.
Men han var tøff, hvis han møtte problemer, vil jeg si, og ga seg vel ikke lett vel.
Han kunne se tøft på en, noen ganger, og da gjaldt det nok å være tøff tilbake, hvis ikke så kunne man kanskje bli tulla med, det er mulig.
Ihvertfall så gjaldt det vel å holde maska og oppføre seg ordentlig, når Arne Thomassen var i nærheten, for han var ganske myndig da.
Og av den gamle skolen, vil jeg si.
Han var ikke som onkel Martin, for eksempel, som er moderne og er på tonen med ungdommen vel.
Arne Thomassen var mer gammeldags, vil jeg si, og myndig og bestemt og behersket, vil jeg vel nesten si.
Men Arne Thomassen, kjente vel mange kriminelle og sånn, så om han ikke var i noe kriminelt nettverk, så var han nok ihvertfall i et travbane-nettverk, som også omfattet mange, mer eller mindre, kriminelle da, vil jeg vel tippe på.
Så hvor jeg egentlig hadde Arne Thomassen, det skal jeg vel ikke si helt sikkert.
Men jeg tenkte at jeg måtte nesten skrive noen ord da, siden jeg har en blogg, med mange tusen bloggposter, og siden min far, Arne Mogan Olsen, fortalte, i en kort e-post, for noen få dager siden, at Arne Thomassen hadde dødd, eller gått bort, da.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Det jeg lurte litt på nå, når jeg gikk til Tesco Supershop, i Liverpool, for å gjøre julehandelen.
Det var om hu oldemora mi, (mora til farmora mi), Birgit Mogan, fra Rollag.
Hu ble det sagt om, (i bygdebok for Rollag, som Rollag bibliotek sendte meg), at vokste opp, hos fosterforeldre, i Amerika.
Men, dette ble det aldri nevnt noe om, i ‘Ågot-huset’, at hu mora til Ågot, hadde vært i Amerika.
(Ikke mens jeg var der, ihvertfall, og jeg prata ganske mye med Ågot og faren min og dem der).
Men hu prata jo nesten Toten-dialekt, og sa ting som ‘je vet itte je’, (hu mora til Ågot, ifølge det Ågot sa til meg, under oppveksten, selv om Ågot noen ganger babla litt og snakka kanskje litt utenom sammenhengen, som om det hu sa var puslespill-biter nesten. Noe hu forresten var ganske fæl til å drive med selv, altså å pusle puslespill).
Og faren min, han nevnte en gang, et av de første årene, etter at jeg flytta fra mora mi i Larvik, til faren min på Berger og begynte å spise middag hver dag, hos farmora mi, Ågot, på Sand.
Der jobba faren min da, på snekkerverkstedet til farfaren min, Øivind.
Som var like ved siden av huset til Ågot og Øivind da.
Så faren min, han var stadig oppe i huset til Ågot, sammen med onkel Håkon og farfaren min Øivind, for å ta pauser.
Og i en av disse pausene, (eller om det var etter at han var ferdig med å jobbe en dag), så nevnte han såvidt det, (og gjorde seg litt morsk i målet vel), at noen i slekta til Ågot, vel hadde vært fra Finnskogen.
(Han spurte Ågot et kort spørsmål om det her da, (utenom sammenhengen vel), og hun svarte bekreftende på det, husker jeg, at de og de, i slekta hennes da, hadde vært fra Finnskogen).
Og en gang, som faren min dro med meg, til Karlstad, i Sverige, på helgetur, på begynnelsen av 80-tallet, så stoppa han lenge, på parkeringsplassen, utafor jernbanestasjonen, i Grue Finnskog, av en eller annen grunn.
Så det er et eller annet med slekta til faren min, og Finnskogen, det skjønner jeg.
Kan det være det, at hu oldemora mi, Birgit Mogan, egentlig ikke vokste opp i USA, men egentlig vokste opp i Finnskogen da?
Og at de lurte Rollag-bygda, og sa at hu Birgit hadde vært i Amerika, (hos fosterforeldre), men egentlig, så hadde hu bare vært i Finnskogen?
Kan det ha vært noe sånt som har skjedd, lurte jeg på nå, når jeg gikk til butikken, i stad.
Men men, det er mulig jeg tar feil og.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Faren min babla også noe om at Klara-elven rente fra Norge og inn i Sverige, når vi kjørte til Karlstad den gangen, husker jeg.
Men men.
Det sam(m)e gjorde faren min, da vi kjørte til Vestlandet, da jeg var tre år vel.
Faren min stoppa, også tok han med meg og Pia ut av bilen, også forklarte han at elva rant på den og den måten da.
Og det samme en gang i Larvik og, på 70-tallet, da fikk han meg og Pia til å vasse i Lågen, tror jeg det kan ha vært, den elva som renner ved det veikrysset, etter Verningen, hvis man kjører E18 mot Larvik, og tar av til høyre, like før den trafikkmaskinen/veikrysset, hvor avkjøringa til Kvelde/Lågendalen/Kongsberg er.
Så det var nok Lågen, (altså Numedalslågen), vi vassa i da, jeg og Pia og faren min vel, på 70-tallet, siden den elva var like ved avkjøringa til Lågendalen, kom jeg på nå.
(Selv om den elva vel er breiere ved Halsen tror jeg, like før den renner ut i Larvikfjorden der, hvis jeg husker det riktig.
Men det er kanskje bare hukommelsen min som spiller meg et puss.
Hvem vet).
Så det er nok noe med faren min og elver, tror jeg.
Selv om faren min nok er litt sånn hemmelighetsfull av og til og.
Av en eller annen grunn.
Men men.
Så sånn er nok det.
Så det er litt spesielt, vil jeg si.
Men men.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
