Og det var Haldis Humblen, Christell Humblen, Viggo Snoghøj, Jan Snoghøj, (begge de Snoghøj-gutta var sønner av Haldis, fra et tidligere ekteskap), så var det faren min, Arne Mogan Olsen og søstra mi, Pia Ribsskog.
Viggo flytta ut først, og søstra mi flytta inn der seinest.
Det var vel i 1982 kanskje, som søstra mi flytta dit.
Noe sånt.
Så dem var nok som en familie.
Men jeg bodde i min egen leilighet, opp en vei og en bakke, kanskje hundre eller hundre og femti meter unna.
Noe sånt.
Så man kan kanskje regne det som at jeg var i slekt med den her Humblen-Mogan Olsen-Snoghøj-Ribsskog familien, som bodde nesten nederst i Havnehagen.
Men jeg var ikke i familie med dem.
Så hva dem prata om der nede, hos Haldis, det veit ikke jeg, det må du nesten spørre en av dem som bodde der om.
Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.
Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.
Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.
Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.
Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.
Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.
Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.
Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.
Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.
Og så løp dem inn i bilen da.
Og da satt kusina vår Heidi der.
Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.
Noe sånt.
Og Heidi var da kanskje to år da.
Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.
Og hu hadde fått en soloflaske.
Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.
Så hu trodde Solo var saft.
Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.
Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.
Så sånn var det.
Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.
Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.
Så kjørte vi ut igjen.
Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.
Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.
Og faren min klagde litt da.
Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.
Eller bare hørte på det ene øret.
En gang.
Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.
Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.
Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.
Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.
Ikke til forskaling heller.
Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.
Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.
At dem er litt sånn utnyttende kanskje.
Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.
Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.
Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.
Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.
Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.
Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.
De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.
Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.
Og Runar, han er gnien, vil jeg si.
Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.
Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.
Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.
Men men.
Mer da.
Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.
Så det er mulig det er noe galt med melka.
Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.
Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)
Men men.
Mer da.
Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.
Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.
Så over ti år seinere.
Det var da jeg hadde HiAce-en.
Det var vel i 1997, tenker jeg.
Da var svømmebassenget ferdig.
Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.
Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.
Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.
Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.
Men men.
Mer da.
Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.
En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.
Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.
Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.
Men men.
Kanskje det er hun som styrer Runar?
Hva vet jeg.
Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.
Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.
Og mora dems, Ågot, farmora mi.
Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.
Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.
Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.
Hva vet jeg.
Og leste avisa og sånn kanskje.
Ikke vet jeg.
Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.
Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.
Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.
Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.
Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.
Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.
Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.
Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.
Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.
Det var kanskje noe tullings.
Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.
De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.
Den het ‘Arne Belinda’.
Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.
Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.
Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.
Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.
Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.
Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.
Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.
Det var flere butikker og da men.
Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.
Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.
Det var digg.
Og Cola da, det drakk jeg alltid.
Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.
Hvis den er på YouTube.
Vi får se.
Jeg fant ikke den sangen nå.
Men faren min tulla en gang med Runar.
Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.
Noe sånt.
Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.
Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.
Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.
Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.
Men Runar sa nei, så hu.
Og det var hele fortellinga.
Så sånn var det.
Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.
Hm.
Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.
Det var den sangen ja.
Her var den:
Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.
Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi kjente jo folk i Svelvik.
Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.
Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.
Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.
Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.
Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.
Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var det.
På 70-tallet.
Men men.
Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.
Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.
Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.
På Runars bekostning da.
Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.
Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.
Noe sånt.
Men men.
Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.
Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.
Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.
Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.
Så sa han, at han leita etter dattera si.
Så spurte Johannes, hva han gjorde.
Jeg leiter etter begge mine, sa han.
Hm.
Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.
Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.
Noe sånt.
Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.
Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.
Men før det, så fikk jeg flashback til skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen, og jobba noen vakter i uka på CC Storkjøp.
Det var det året jeg var russ.
Og jeg var blåruss, og på handel og kontor, så hadde vi jo lært at kunden alltid hadde rett.
Men en gang var jeg i vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
(For faren min slutta å jobbe på snekkerverkstedet på Sand, Strømm Trevare, og begynte heller butikk sammen med Haldis da).
Og da var jeg tilfeldigvis i vannsengbutikken da, som lå på Strømsø, som var den andre sida av Drammenselva fra Bragernes, der jeg gikk på skole og jobba.
Men men.
Så var det en kar da, som sa at han hadde sett vannsengene billigere et annet sted.
Etter å ha samtalet med Haldis da.
Og da sa Haldis, at ‘ja men da synes jeg at du skulle gå dit’.
Og det hadde vi ikke lært å si på handel og kontor.
Så jeg ble litt sjokka, men egentlig ikke så veldig.
Jeg bare registrerte det.
For Haldis var flink til å ikke la seg overkjøre av kunder. Jeg så at sånne samtaler, det hadde hun hatt før.
Og det her tror jeg var det nærmeste jeg noen gang kom Haldis.
For da fortalte Haldis, at noen ganger så sa hun bare sånn.
Det kan man nok gjøre hvis man eier sin egen butikk.
Men hvis man jobber på Rimi, eller noe, så kan man nok ikke si sånn.
Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.
Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.
Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.
Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.
Noe sånt.
Og hun ble sengeliggende, i mange dager.
Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.
En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.
Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.
En butikk med bare konfektesker.
Kanskje 10-20 slag.
Noe sånt.
Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.
Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.
Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.
Det er mulig.
Det ble til at han ikke sa noe.
Og det samme gjentok seg nesten i Italia.
På veien hjem.
Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.
Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.
Så sånn var det.
Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.
Så jeg kjente ikke faren min så bra.
For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.
Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.
Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.
Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.
Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.
Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.
Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.
Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.
Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.
Men men.
Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.
Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.
For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).
Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.
Og elektrikker og sånn.
Mer da.
Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.
Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.
Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.
Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.
Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.
Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.
Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.
Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.
Men men.
Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.
Han drakk på jobb.
Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.
Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.
Og han drakk nede hos Haldis.
Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.
Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.
Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.
Men det er vel noe med Haldis da.
Er faren min en slags slave for Haldis?
Hvem vet.
Men men.
En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.
Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.
Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.
En HiAce, som faren min hadde.
Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.
Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.
Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.
Så faren min tenker ikke så langt alltid.
Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.
For han kunne man ikke ta alvorlig.
Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.
Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.
Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.
Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.
30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.
Så jeg måtte kjøpe ny mobil.
Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.
Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.
Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.
Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.
Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.
Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.
Det er mulig.
Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.
Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.
Jeg var jo bare ni år da.
Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.
Men men.
Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.
Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.
Eller ved fjellet og skogen og fjorden.
Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.
Det var på landet.
Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.
Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.
(Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).
Så sånn var det.
Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.
Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.
Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.
For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.
Nei, ikke med pinsett.
Med en dråpeteller, heter det.
Men men.
Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.
Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.
Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.
Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.
Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.
Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.
Og det gjorde dem til slutt.
Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.
Like på innsida av døra fra gangen til stua.
Så sånn var det.
Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.
Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.
Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.
For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.
Så sånn var det.
Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.
Noe sånt.
Så lå jeg i sofaen og så på TV da.
Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.
Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.
De løp opp trappa, mener jeg å huske.
Dem bråka ihvertfall da.
Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.
Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.
Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.
For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.
Jeg kunne prøvd ihvertfall.
Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.
Men, dem slutta da.
Kunne det virke som.
Noe sånt.
Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.
Hvem vet.
Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.
Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.
(Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.
De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).
Men men.
Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.
Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.
Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.
Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.
(For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).
Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.
Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.
Men men.
Så, hva skulle jeg si.
Jo, sommeren 1981, må det ha vært.
På seinsommeren.
Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.
Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.
Og jeg gikk med på det, etter en del masing.
Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.
Men men.
Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.
Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.
Men men.
Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.
Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.
Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.
Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.
For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.
Så sånn var det.
Og dem skulle grille i hagen da.
Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.
Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.
Han bodde nede hos Haldis.
Så sånn var det.
Men om da dette var noe plott?
Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.
Så skulle dem brenne ned huset da.
Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.
Sånn ville dem nok sagt da.
Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.
Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.
Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.
Som bodde i Leirfaret 4A.
(Jeg likte ikke dem jeg heller da.
Men men).
Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.
Og en gang jeg dro til England på språkreise.
Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.
Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.
Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.
For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.
Men men.
Så, hva skulle jeg skrive.
Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.
På vekking grytidlig.
Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.
Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.
(Og ikke faren min, av en eller annen grunn).
Kanskje han var på ferie.
Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.
For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.
Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.
Så sånn var det.
Men om det her kan ha vært noe sånt plott?
Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.
Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.
Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.
