Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

Jo, for jeg tok en ‘whois’-kommando, på bjirn, (siden det har vært mye krøll med gjestene på #johncons).

(Og det er kanskje litt rart at han kaller seg bjirn istedet for f.eks. bjørn?

‘Bjirn’ er vel ikke noe ordentlig ord?

Men men).

Og da ser man at han irc-er med en adresse som heter: padde.komplisert.net, (eller noe i den duren var det vel. Det kan man se her):

PS.

Og hvis jeg skrev inn ‘padde.komplisert.net’, i browseren, så dukka det opp en blogg, som tilhører Stian Grunnaleite:

PS 2.

Og Stian Gunnaleite, det mener jeg var han som vant konkurransen jeg hadde, på johncons-blogg.

Hvor han vant Blackpool-tårnet, og en toffee-hammer, og noen gammeldags penny-mynter, og et postkort fra stedet Neston faktisk, på the Wirral, (som heter nesten det samme som stedet Nesttun, ved Bergen vel), og om det var noe mer og, det er mulig.

Men men.

Jeg skal se om jeg klarer å finne ut mer om jeg husker riktig, og at det virkelig var han, som vant den konkurransen.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Legg også merke til det, at etter at jeg spørr han bjirn, om han er fra Nesttun.

Så blir jeg ‘killed’.

Og etter det, så har jeg ikke kommet inn, på hele Dal-nettet.

Det syntes jeg var skikkelig merkelig.

Vi får se om jeg finner mer om det.

Vi får se.

PS 4.

Her kan man se at det var han Stian Grunnaleite, som vant den johncons-blogg konkurransen:

https://johncons-blogg.net/2010/02/siste-sjangsen-til-vre-med-pa.html

PS 5.

Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.

Her er den linjen:

[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3

PS 6.

Her er bilde av den loggen igjen, som den linjen i det forrige PS-et er fra:

PS 7.

Hvem er så denne Badabing, lurer jeg.

Vi får se om jeg klarer å finne ut mer om det.

Vi får se.

PS 8.

Bada Bing var visst strippeklubben i Sopranos:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bada_Bing

PS 9.

Jeg har ikke vært på strippeklubb i England.

Men Magne Winnem dro meg med på Rosekjelleren, rundt hjørnet for Saga kino, et av de første årene jeg bodde i Oslo, (på begynnelsen av 90-tallet, med andre ord), hvis det teller.

(Jeg har hatt mange andre ting å bruke tid og penger på).

To afrikanske gutter, som pleide å gjøre litt ugang vel, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, på slutten av 90-tallet, (fra 1996 til 1998).

De bodde også på Bjørndal, da jeg jobba der igjen, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003.

(De pleide å kjøpe nudler osv., og spise dem rett fra posen husker jeg, de to gutta, den første perioden jeg jobba der.

Og jeg måtte hive de ut noen ganger, fordi at de stjal, var det vel.

(De bodde omtrent i butikken, de to gutta, det første året jeg jobba der, i 1996.

Da var dem 9-10 år gamle kanskje.

Hvem vet.

Eller, dem må vel ha vært eldre, hvis dem gikk på BI, og sånn, i 2002.

Men dem oppførte seg kanskje som om dem var 9-10 år.

Dem hang alltid i butikken, og gjorde ofte ugang, og stjal sjokolade osv., sånn som jeg husker det.

Men men).

Noe sånt).

Og de gikk på videregående, i 2002, og var russ og sånn.

Eller de feira nyttårsaften, ihvertfall.

Og da var de vel også på strippeklubb, i Skippergata, eller hva den gata heter igjen, rundt hjørnet for Burger King, nederst i Karl Johan.

Blaze GoGo-bar, eller Diamond GoGo-bar, eller noe sånt.

Det fortalte han av dem, som jeg mener gikk på BI meg.

Kanskje han gikk første året på BI?

Og de leide også hotellrom, nede i sentrum, natt til første nyttårsdag da.

Mener jeg han ene av dem sa.

(Han fortalte meg det her på bussen, til Bjørndal, for jeg hadde ikke råd til å ha skilter på bilen, fra høsten 2002, for da begynte jeg å studere igjen, på Ingeniørhøgskolen.

Men jeg jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, for da jobbet jeg nok, til å dekke husleia, for leiligheten jeg leide av Rimi, på St. Hanshaugen.

Så sånn var det.)

Så det var litt spesielt.

De gutta, som gikk rundt og spiste cruncha nudler, fra posen, da jeg jobba på Bjørndal første gangen.

De gikk på strippebar og sånn, (hvis jeg skjønte det riktig og husker det riktig), andre gangen jeg jobba der.

Så man merker at årene flyr, det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Men men.

PS 10.

De to afrikanske gutta, som pleide å henge på Rimi Bjørndal.

Var de egentlig ‘japanske/asiatiske’ taoister, lurer jeg på nå.

Siden de var så glade i rå, cruncha nudler, rett fra posen.

Jeg husker de forklarte meg det, i 1997 kanskje, at de syntes det var så digg å spise nudler rett fra posen.

Mr. Lee nudler, som kosta fem kroner, eller noe.

Og det er vel litt rart, at afrikanske gutter, liker det?

For nudler er jo en asiatisk rett.

Og jeg lurer på om da han ene av de, (han litt stille, som ikke gikk på BI).

Da han stjal sjokolade, og jeg ble sur på han, for de tulla hele tida.

Så jeg tok tak i øret hans eller noe, (sånn som jeg pleide å gjøre med lillebroren min Axel, noen år før, da jeg leide et rom at faren og stemora hans, på Furuset).

Og dro han ut av butikken, han som stjal sjokolade.

Og ba han slutte å oppføre seg dårlig.

Og da satt hun Vanja Bergersen i kassa, husker jeg.

Og hu så sjokka ut da, mener jeg å huske.

Men det kan ha vært noe taoist-plott, eventuelt, fra de to ‘umulige’ gutta, tenker jeg nå.

For å få hun Vanja til å hate meg.

For da jeg begynte på Rimi Bjørndal.

Så satt jeg bare i kassa.

For jeg hadde nettopp operert kneet mitt, på Aker Sykehus.

Men jeg kjeda meg, og var klar til å komme igang, og jobbe på Rimi Bjørndal da.

For jeg fikk jobben der, mens jeg var sykmeldt.

Jeg kjørte til Rimi Nylænde, og prata med de der, før beinet var helt bra da.

Det var noen uker, som jeg kunne gå litt på beinet, men som jeg ikke kunne belaste det for mye.

Og da satt jeg i kassa da, på Rimi Bjørndal, og hadde et par krykker, som stod i kassa bak meg.

Og da husker jeg at jeg overhørte at de andre på Rimi Bjørndal, (Hilde Berg osv. vel), trodde at jeg bare kunne sitte i kassa.

Siden jeg måtte sitte i kassa, på grunn av dårlig kne.

Men jeg jobbet faktisk gratis, i 2-3 uker, på Rimi Bjørndal, de første ukene jeg jobbet der.

For jeg var egentlig sykmeldt.

Men jeg kjeda meg hjemme.

Og butikksjef Kristian Kvehaugen klagde til meg da, om at det var så mye å gjøre, og at bemanningen var så forferdelig.

(Han la skikkelig press på meg, da jeg var innom Rimi Bjørndal, før jeg begynte å jobbe der, (men etter at det var avtalt at jeg skulle begynne å jobbe der, for hun distriktsjefen min da, Anne Katrine Skodvin, ville at jeg skulle kjøre ut til Bjørndal, med en Toyota HiAce jeg hadde, og kikke på butikken da, og se om det var interessant å jobbe der da, siden det var en stor butikk. De hadde vel kanskje ordna med nye ledere, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt. For det kom som en overraskelse på meg, at de ville at jeg skulle begynne på Rimi Bjørndal, da jeg var innom Rimi Nylænde, under sykemeldingsperioden), mens jeg fremdeles var sykmeldt).

Så jeg ble bedt av mine kolleger der, Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om å være streng mot medarbeiderne.

For de var så forfærdelige, sa de.

Så den første tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, så var jeg veldig streng.

For det var sånn som sjefen min ønska at jeg skulle være, virka det helt sikkert som, for meg.

Og det var også sånn som sjefene mine på Rimi Nylænde, hvor jeg jobbet før jeg opererte kneet, i 1996, var.

De, (eller assistent Hilde da, som senere begynte i Rema, hvor hun ihvertfall ble butikksjef), sa at jeg måtte være like streng som dem, ellers så ble de upopulære, da jeg var ny som leder, i Rimi, i 1994, var det vel.

Så jeg hadde en streng lederstil, som leder i Rimi, de første årene.

For det var så godt som et krav på meg, vil jeg si.

Og da måtte jeg nesten også være streng mot sånne ‘rakkerunger’, som de to afrikanske gutta, som jeg skrev om, ovenfor.

For å få det til å passe med imaget jeg måtte ha ovenfor medarbeiderne der, på Rimi Bjørndal.

Så det er mulig at mange rakkerunger-kunder og, mer eller mindre, slappe medarbeidere, på Rimi Bjørndal, hater meg, fra den tiden der.

(1996 – 1998).

Men det var altså sånn jeg ble bedt om å gjøre jobben min, sånn som jeg forstod det.

Man spiller jo en rolle på jobb.

Man er ikke butikkleder som person.

Det er en jobb og en rolle man har.

Så selv om jeg var streng, mot medarbeidere på jobb, (eller ihvertfall ble bedt om å være det) så var det ikke sånn at jeg kjefta på folk, hvis jeg hadde gjester, f.eks.

Eller hvis jeg var på byen, f.eks.

Men jeg skjønner det, hvis folk ikke skjønner dette.

Noen klarer kanskje ikke å se på jobb, kun som en rolle.

Men de er kanskje seg selv, på godt og vondt, på jobb også.

Men jeg hadde jo jobbet så mange år i butikk, på Rimi Nylænde, Rimi Munkelia, OBS Triaden og CC Storkjøp, før jeg begynte på Rimi Bjørndal.

Så jeg var vant til å se på jobben som en rolle da.

På OBS Triaden, så var vi veldig kundefokuserte, husker jeg, da jeg satt i kassa der.

Men da jeg ble leder i Rimi, så ble jeg bedt om å være streng mot medarbeiderne, fra mine kolleger, som var høyere i rang, enn meg.

Så jeg fikk ikke lov å ha min egen lederstil, engang, i Rimi.

Og noen kunder og ansatte, synes nok at jeg var en drittsekk.

Men jeg hadde liksom ikke så mye valg da.

Folk skjønner kanskje ikke det at jeg spiller en rolle på jobb.

Jeg var jo ganske avhengig av å ha den jobben, økonomisk sett, og jeg ville jo ikke drite meg ut, når jeg først hadde satset en del år på å jobbe i butikk, av mangel på andre muligheter, pga. vanskelig arbeidsmarked, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 11.

De to gutta, på Rimi Bjørndal.

De gjorde også et poeng av en gang, at jeg hadde hår på fingra, husker jeg.

(Den andre perioden jeg jobbet der, fra 2002 til 2003).

Og det hadde jeg ikke lagt merke til selv engang.

Så at de gjorde et poeng av det, det syntes jeg var ganske spesielt.

For det var sånn at jeg lurte på hvordan de kunne legge merke til det?

De må ha tenkt en del på meg, for å klare å legge merke til noe sånt, mistenker jeg nå.

Men jeg hadde vel ikke noe konflikt med dem, når de var oppe i voksen alder, mer eller mindre.

Da dreiv de vel ikke å stjal i butikken, f.eks., (som jeg kunne merke ihvertfall).

Men men, jeg vet ikke hvordan de kunne legge merke til det.

Det var mens jeg la opp noen varer, i godterihylla, tror jeg.

(Noe jeg vanligvis ikke pleide å gjøre.

For jeg pleide å si, at jeg hadde ganske store hender, så jeg kunne heller legge opp de store og tunge varene.

Så kunne de jentene som satt i kassa, de kunne legge opp sjokoladen, når det var stille da.

For det var mindre esker som veide mindre da.

Jeg tenkte at det ble fornuftig.

Men men).

Men kommanderinga var ganske streng på meg, på Rimi Bjørndal.

For de butikksjefen der, Irene og Johan, de var veldig sånn autoritære da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

PS 12.

Og hvis noen syntes at jeg var streng, mot de rakkerungene på Rimi Bjørndal.

Fordi at jeg dro han ene afrikanske gutten, i 11-12 års alderen kanskje, ut av butikken, mens jeg holdt han i øreflippen.

(For det var den eneste måten jeg klarte å komme på, for å få han ut av butikken, for han stjal da, og var umulig å få til å høre, visste jeg fra tidligere.

De fikk lov å handle i butikken, hvis de oppførte seg pent, hadde jeg sagt fra til de om, tidligere.

Etter en del tull, før det igjen det da).

Hvis noen synes jeg var streng da.

Så kom jeg på hva han Thomas Kvehaugen sa, om hvordan de hadde behandla rakkerunger, på Rimi Bjørndal, før jeg begynte der, og før han dro i FN-tjeneste i Libanon.

Da hadde de visst bare slengt en rakkerunge, oppi papp-pressa.

Det er mulig at det var en av de afrikanske rakkerungene, som jeg skriver om i denne bloggposten.

Det er mulig.

Det skal jeg ikke si sikkert.

Men det var ihvertfall andre i den butikken før meg, som var mye tøffere mot rakkerunger.

Den butikken var nok mer plaga enn vanlig, av rakkerunger, som oppførte seg dårlig da.

Det var mange innvandrerfamilier, på Bjørndal.

Og det er jo det man hører om, at andre generasjons innvandrere, de har foreldre ofte dårlig kontroll på.

Pga. språket og kulturforskjeller osv., har jeg lest om i Aftenposten, mange ganger, mens jeg bodde i Norge.

Så det var vel det da, at det var mange andre generasjons innvandrere, som bodde på Bjørndal da.

Noe sånt.

Og jeg behandla ikke han afrikanske ‘rakkerunge-kunden’, noe tøffere enn jeg behandla lillebroren min, halvbroren min Axel, da han var på ca. samme alder.

Men kanskje Axel var tøffere?

Hva vet jeg.

Axel var nesten umulig å få til å grine.

Ikke det at jeg prøvde da.

Men jeg prøvde å få han til å oppføre seg sånn at det gikk ann å være i samme leilighet som han, noen ganger.

Og noen ganger måtte jeg bare hive han ut, for han var så rampete.

Og noen ganger, så måtte jeg varme øra hans, som jeg kalte det.

Så da sa jeg at han skulle få de rødeste ørene i Groruddalen, eller på Furuset, eller noe.

For da satt jeg oppå han, og gnidde øra hans, til de ble skikkelig røde da.

Og da ble han litt roligere.

Men jeg var jo ikke vant til sånne rampete unger, som Axel.

Så jeg skulle kanskje ha gått et kurs, i hvordan man takler rampete lillebrødre, før jeg leide det rommet, av faren og stemora til Axel.

Det hadde nok sikkert vært smart, isåfall.

Det er nok ganske sikkert.

Hun Vanja Bergersen, (som satt i kassa, deltid, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der), hun var adoptert fra Korea.

Og hun var vel enebarn, tror jeg.

Så hun visste nok ikke så godt som meg, hvor tøffe sånne rampegutter er.

Så jeg tror hu fikk litt sjokk fordi at jeg dro han ene rampegutten ut av butikken, etter øret.

Hu skulle vel ha det til at jeg var rasist da, kanskje?

Kjenner jeg det politisk korrekte Norge rett.

Men jeg behandla ikke afrikanske rampegutter noe annerledes enn hvite rampegutter, dvs. lillebroren min Axel.

Så hvis folk skal begynne å straffe meg på grunn av noe sånt politisk korrekt piss, så kan de stappe det der sola ikke skinner, synes jeg.

Hvis det er dette som foregår.

Hun Vanja Bergersen ringte også og skulle ha den yngre fetteren sin, til å jobbe der, under arbeidsuka, eller noe.

Og da sa jeg at det var greit, (siden hu Vanja jobba i butikken, og det kosta jo ikke noe for butikken).

Men han dukka vel aldri opp, han fetteren hennes, såvidt jeg kan huske, ihvertfall.

Så det var nok tydelig at det var noe med henne, Vanja Bergersen.

Jeg var ikke helt på topp, pga. sykehusoppholdet osv.

Og i begynnelsen der, så satt jeg i kassa, rett ovenfor hun Vanja Bergersen.

For kassa hennes, pekte den andre veien.

(Hun likte å sitte i den kassa, som var speilvendt, blir det vel, av en eller annen grunn).

Og da satt hun i den kassa, (da jeg var ny der, og satt i kassa, siden jeg gikk på krykker), og så på meg.

Så jeg tok det som at hu flørta med meg.

Så jeg gikk faktisk bort fra prinsippet mitt, om å ikke sjekke opp damer på jobben, en gang, og ba ut hun Vanja Bergersen på kino, eller noe, i 1996 eller 1997, eller noe.

(Men hu var midt i eksamensstria, så hu ville ikke bli med.

Hu klagde sånn over eksamene, så jeg tenkte kanskje hu ville bli med ut på kino, for å tenke på noe annet.

Men det ble visst litt feil.

Men men.

For hu ville nok ikke tenke på noe annet.

Hu trengte å bruke tida til å lese da.

Noe sånt.

Så sånn var det).

Så det var nok ikke så smart av meg, å blande sånn, at jeg ba ut damer som jeg var sjef for, på date.

Men det skjedde bare en gang, som jeg kan huske, på tolv år i Rimi, at jeg ba ut en kollega-dame, på date.

(Så det var mer unntaket som bekreftet regelen, kan man kanskje si).

Så jeg var vel ikke så ille, håper jeg.

Hun jobba bare deltid også, og gikk på markedshøyskolen vel.

Og det var jo ikke så lenge etter at jeg hadde vært på sykehuset og sånn.

Og vært aleine hjemme, med dårlig kne.

Så jeg var ikke så høyt oppe.

Så derfor ble jeg forelska i hun Vanja Bergersen da, eller syntes hun var hyggelig.

For hun satt og flørta og møtte blikket mitt, (og så meg inn i øynene, må jeg vel si), der hun satt i kasse 4 var det vel, i den ‘speilvendte’ kassa, som hu helst ville sitte i, på vaktene sine.

Men jeg hadda blitt bedt om å sitte i kasse 3 da, (en av de første dagene jeg jobba på Rimi Bjørndal, på den tida da jeg måtte ha med meg krykker på jobben).

(Eller om det var kasse 1 og 2).

Så sånn som jeg huska det, (og det sa jeg vel også fra om til hun Vanja seinere også), at i begynnelsen, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, våren 1996 vel, så var hu den eneste som oppførte seg hyggelig mot meg.

Så derfor var det at det ble litt spesielt med henne da, iforhold til de andre damene som jobba der.

Men det var kanskje fordi at jeg var litt prega av det ganske fæle sykehusoppholdet, på Aker Sykehus osv., hvor legene og sykepleierne tulla ganske fælt med meg, den drøya uka jeg lå der vel, i forbindelse med at jeg opererte kneet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så det er mye rart.

Det er helt sikkert.

Så sånn er det.

PS 13.

Jeg tar reprise på PS 5:

PS 5.

Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.

Her er den linjen:

[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3

Og der står det jo IP-adressen til han, antagelig, irc op-en, (en som har mye makt på irc, mer enn vanlige kanal op-er).

Den IP-adressen er 79.161.174.4, (regner jeg med at det må bli, siden det står etter den alfakrøllen, den linjen fra johncons-bot sin logg, da jeg ble ‘SVSKilled’, som det stod i den loggen, da jeg spurte om han bekjente av Stian Grunnaleite, var fra Nesttun, (ved Bergen)).

Og den IP-adressen hører hjemme i Stavanger, fant jeg ut, med websiden IP2Location:

Så her det nok noe nettverk, som har fått med noen mektige norske folk, på irc, til å bli med å tulle med meg, vil jeg gjette på.

Skal vi gjette på Stian Grunnaleite & Co.

Vi får se.

Jeg vil ikke si noe helt sikkert.

Jeg får vel heller si at en som antagelig er irc-op, Badabing, (som antagelig er fra Stavanger), tuller med meg.

Så får jeg ta det derfra.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.