johncons

Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

  • Broren min Axel, er nok litt oppkalt etter Atle Farmen, fra Torstrand i Larvik, som gikk i klassen min

    axel

    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/124275_gamle-forretninger

    PS.

    Jeg skreiv på Origo, om forretninger i Larvik, og kommenterte det, som noen hadde skrevet, om butikken til noen som het Farmen der, det samme som en i klassen min het.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om en historie fra Larvik, fra like før broren min ble født.

    Så ville mora mi vite, hva jeg syntes at vår nye søster eller bror skulle hete, hvis det ble en gutt.

    Dette må ha vært høsten 1978 da, like før Axel ble født.

    Og da sa jeg, at da måtte han hete Atle, for da ble han god i fotball, for det var en i klassen min som het Atle (Farmen), og han var god i fotball.

    Jeg måtte jo svare noe, syntes jeg, og dette kom litt bardus på meg.

    Så jeg tror at det var kanskje derfor, at de kalte Axel noe på ‘A’, og som var på fire bokstaver.

    Men mora mi og Arne Thomassen, de syntes kanskje at Atle ble litt for norsk.

    Så valgte de Axel da.

    Så jeg tror at Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, fra klassen min i Larvik, kan det virke som ihvertfall.

    Mora mi sa ikke noe om hvorfor hun ikke valgte Atle, eller hvorfor hun spurte meg, i det hele tatt.

    Men men.

    Jeg var også med i tre frimerkeklubber, i Larvik, for jeg hadde en kamerat, som samla frimerker, som het Frode Kølner.

    Dem var jeg mye hos, i Trygves gate, nesten mer enn jeg var hjemme.

    Og der var det mye roligere, enn i Jegersborggate, hvor vi bodde.

    For ingen var hysteriske der, sånn som mora mi kunne være.

    Så da fikk man litt ro på sinnet da, når man var der.

    Og faren til Frode, han jobba i E-verket, i Larvik, og han spurte flere ting, som hva er hovedstaden i Sverige, og sånn.

    Han skulle vel sjekke, hvor smart jeg var, tror jeg.

    Og så, så fikk han meg til å begynne å samle frimerker.

    Så bytta jeg frimerker med Frode osv. da.

    Men det er mulig at jeg ble lurt, men jeg skjønte det vel ganske raskt.

    Men på Berger, så var det vel ingen som samla frimerker, tror jeg, så det var ikke så morsomt på Berger.

    For i Larvik, så var det en frimerkeklubb, for voksne, ved torget, i samme bygget som DNC vel.

    Og der tok faren til Frode, med meg og Frode da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var der en gang, ihvertfall.

    Det var auksjon, og jeg bydde på en pakke frimerker da.

    Men jeg gjorde det feil.

    For jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg bydde 3.50, kanskje det var.

    Det var ihvertfall noe med 50 øre.

    Og det var egentlig ikke lov.

    Så da lo alle i frimerkeklubben, som var folk som jobba med å selge frimerker osv.

    For man skulle bare by i hele kroner da, altså enten 3 kroner eller 4 kroner.

    Men da var det ingen andre som bydde, så da fikk jeg kjøpe den da.

    Så sånn var det.

    Så var det frimerkeklubb, på skolen, som var nesten arrangert gjennom Torstrand skole vel.

    Der var det konkurranser, og en gang vant jeg et russisk frimerke, med satelitter og sånn på da, et ark, som bestod av flere frimerker da.

    Men det var vel mest som glansbilde kanskje, men det så kult ut da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde Atle Farmen og en som het Jacob, i klassen, de hadde også frimerkeklubb.

    Og da spurte jeg om jeg fikk være med da, og det var greit, sa de.

    Men jeg tok med søstra mi, Pia, (for mora mi ville at jeg skulle ta med henne, tror jeg det var, det var ikke min ide ihvertfall), og da skjønte jeg det, at de ikke likte meg da.

    Pia var vel også med å spilte fotball og tror jeg, for de hadde egen fotballbane.

    Men men.

    Men neste gang, som de hadde møte, så lurte de meg da.

    De sa at møte var hos Jacob.

    Men så var det hos Atle.

    Og da fikk jeg noen boller, av moren til Jacob da, siden jeg hadde blitt lurt.

    Hun mora til Jacob, forklarte meg at møte i frimerkeklubben, var nede hos Atle den her gangen og da.

    Men da var det litt trykket stemning, på det her frimerkeklubbmøte, så jeg dro ikke på noen fler møter der.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi ikke hadde så god råd, eller noe, det er mulig.

    Søstra mi begynte også på Torstrand skole, og da, så skulle jeg se hvordan det gikk med henne, for hun var sånn at hun begynte et år seinere.

    Hun skulle egentlig ha begynt året før, men lærerne sa, at hu ikke var voksen nok til å begynne på skolen, det året hun skulle ha begynt.

    Pia var også født helt på slutten av året, 25. desember, så bestemte de seg for det, at søstra mi skulle begynne året etter.

    Og da leika jeg sisten, med søstra mi, og en litt tufsete gutt, i skolegården.

    Så falt han gutten, og mista brillene sine, for jeg bare slo han på ryggen, for det var sisten.

    Og da, så hadde visst jeg vært slem da, sa søstra mi og venninnene hennes.

    Enda vi bare leika sisten.

    Så kom mora til han gutten, i skolegården, og kjefta på meg.

    Og det var ikke vanlig kost, når man var ni år.

    Men da var de i klassen ganske greie, for da bare kom de og prata til meg, og sa at jeg måtte bli med å spille fotball, på fotballbanen.

    For jeg hadde jo gått første året, på Østre Halsen skole, for vi bodde der ute, før vi flytta til Jegersborggate, så jeg hadde gått på Torstrand skole, et år mindre enn de andre da, så jeg var liksom nykommeren i klassen jeg da, selv om jeg kjente masse folk, fra oppe ved der jeg bodde, og Sølvi i klassen og, som var venninna til søstra mi.

    For, jeg bodde i Larvik, i 2-3 måneder, før skolen begynte, så det var ikke sånn, at jeg ikke kjente noen på skolen, før jeg begynte der, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå oppdaterte jeg slektstreet litt, sånn at også fler fra nærmere familie ble lagt til

    moderne

    http://www.myheritage.com/FP/family-tree.php?s=67419522&familyTreeID=1

  • Jeg kontaktet hun danske venninna til Rahel, som jeg kjenner såvidt, siden hun har pleid å være hos Ingeborg, noen ganger, i ferier og selskaper. (N)

    melding 1

    melding 2

    PS.

    Det som er med Axel da, er, at jeg har jo skrevet om han, og en kamerat han har, som er elektrikker, som bor på Helsfyr.

    Og i 2002 da, må det vel ha vært.

    Ja, i 2002, før vi dro i bestemor Ingeborgs bursdagsselskap, det blir da 85-års dag vel, i Nevlunghavn.

    Så inviterte Axel meg på byen, til Baracuda, het det vel, på Sandaker, eller Torshov.

    Noe sånt.

    Det har jeg skrevet om på bloggen, også i går eller i forgårs, var det vel.

    Og der, så spurte jeg jo han elektriker-kameraten, til Axel, om hvordan det gikk med han og ei svensk dame, som jeg tror jeg må ha sjekka opp først, på Studenten.

    For Axel og han kameraten, er mer sjenerte.

    De var sånn, at de heller tok damene fra meg, må man vel si.

    At jeg chatta de opp, også kom de og stjal damene fra meg.

    Sånn var det, de få gangene vi gikk ut da.

    Og den svenske dama, som han hadde, det tror jeg var ei, som jeg hadde chatta opp da, en av de to eller tre gangene, som vi gikk på Studenten.

    Så derfor spurte jeg han, hvordan det gikk med henne, for Axel hadde sagt, at de hadde flytta sammen på Grünerløkka.

    Så spurte jeg om de skulle gifte seg og ha barn osv. da.

    Så sa han elektrikeren fra Helsfyr nei, da.

    Så så jeg seinere på kvelden, når han flytta seg litt, at han hadde fått seg den ølmagen, på de to åra, eller hva det var, siden jeg hadde prata med han sist.

    Så sa jeg bare sånn, ‘jeg synes du sa at dere ikke skulle ha barn, jeg’.

    For det så ut som om han var gravid da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, samme kvelden.

    Så nevnte Axel, for han elektrikkeren, at Axel og jeg, hadde en kusine, som het Rahel.

    Og så sa elektrikeren til Axel, at han kunne prøve seg på henne.

    Og daske henne litt, kanskje han sa, for det ordet husker jeg at han brukte på Studenten, om ei dame, den første gangen vi var der, oss tre, så sa han, ‘tenk å daske på den rompa der hele natta da’.

    Så han sa vel til Axel at han kunne daske Rahel da, eller noe lignende, sånn at jeg hørte det.

    Axel har jo trent karate og vekter og kung fu.

    Og han var ganske kraftig.

    Og jeg hadde trent på treningsstudio, litt selv og, men ikke så mye som Axel, for jeg spilte mest fotball og sånn.

    Men jeg skada kneet, i 1995 vel, så jeg har trent mer på treningsstudio, de siste åra.

    For kneet tåler ikke så godt å spille fotball, det som lett skjer, er at f.eks. en idiot sparker deg i kneet, så er skaden slått opp igjen.

    Eller at jeg tråkker litt feil.

    Så det er lettere å ha kontrollen, på treningsstudio, osv.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, så da vi var der, i 2002, så stilte Axel seg mellom meg og Rahel, sånn at han dekket meg, med kroppen sin, sånn at Rahel bare kunne se Axel, og ikke meg som stod bak Axel.

    Dette skjønte jeg, at Axel gjorde med vilje.

    Så her var det noe greier, kanskje for å imponere Rahel, sånn at han skulle få lov å ‘daske’ henne, som hans elektriker-venn fra Helsfyr, hadde sagt var i orden?

    Hva vet jeg.

    Jeg vet ikke helt hva som skjedde, i 2002 da, men vi overnatta ute hos Martin og dem.

    Og den gangen, så tror jeg Axel satt på tilbake til Oslo, i bilen jeg leide.

    Ja, det gjorde han.

    Den bilen hadde jeg leid på Statoil Majorstua, var det vel.

    Og ikke på Statiol Kjellands Plass, hvor jeg pleide å leie bil.

    Når min bil ikke virka, som var ganske ofte.

    Det som skjedde da, var at Axel bodde på Slemdal, Pia bodde ved Sofienbergparken.

    I Tromsøgata.

    Jeg og Glenn Hesler, vi hadde jo spleisa på å kjøpe fem gram hasj, i 1999, var det vel.

    Og dette var i 2002, og Glenn Hesler, han ble så glad i å røyke hasj.

    Og jeg gadd ikke å kjøpe hasj, fra de folka på Majorstua.

    For jeg skulle bare prøve det en gang jeg, jeg skulle ikke røyke hele tida.

    Men så visste jeg jo det, at søstra mi, hu fikk tak i hasj.

    Så Glenn maste på meg, så måtte jeg spørre søstra mi, om å kjøpe hasj, til Glenn.

    Så la jeg ut da, og fikk penger av Glenn.

    Og det skjedde da og, som vi skulle til Nevlunghavn, i 2002.

    Og etter det, så sa jeg til Glenn, at han fikk prate med søstra mi sjæl, hvis han skulle kjøpe mer hasj.

    For jeg la jo da, de fem gramene, med hasj, i hanskerommet, på bilen.

    Også glemte jeg bort den hasjen.

    Så leverte jeg bilen, dagen etter.

    Så tok jeg taxi hjem, eller buss kanskje.

    Noe sånt.

    Så våkna jeg da.

    Å faen, hasjen.

    Så måtte jeg dra tilbake, til Statoil-stasjonen, på Majorstua.

    Like utafor bomringen, vel.

    Og da, så fikk jeg låne nøkla.

    Så leita jeg i hele bilen, etter hasjen da.

    Men borte vekk.

    Så hva som skjedde med den hasjen, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, mener jeg, at Pia, ba om nøkla til bilen, på den festdagen til bestemor da.

    Så at Pia og tante Ellen, og kanskje Axel og Rahel, har røyka hasjen til Glenn, på bestemor sin bursdag.

    Det ville ikke forrundra meg mye.

    Også skulle jeg liksom gi den hasjen til Glenn da, når vi kom hjem.

    Så var hasjen borte.

    Jeg viste det til Axel, at Pia hadde gitt meg hasjen til Glenn, så Axel visste også at den lå i hanskerommet.

    Så hva som skjedde der alts.

    Men 90% sikkert, vil jeg si, at Pia, som jeg mener å huske, lånte nøkla til bilen, for å ‘jeg skal bare hente noe i bilen’, hun tror jeg rappa hasjen.

    Så har sikkert alle hippiene i Ribsskog-familien, røyka den, foran trynet på meg.

    Jeg fikk jo slått opp skaden, i kneet, høsten 2001 eller våren 2002, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Noe sånt.

    På trening, med bedriftslaget til IT-akademiet, på Voldsløkka, var det vel.

    Det var en som het Espen som var ansvarlig for det bedriftslaget.

    Magne Winnem jobba på IT-akademiet, og de trengte fler spillere, i begynnelsen da.

    Men jeg var i litt dårlig form, så jeg spilte ikke min beste fotball der, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo slitt med skader i kneet, i årene, siden 1995.

    Så sånn var det.

    Men, den dagen bestemor Ingeborg, hadde selskap.

    Så ville Pia og jeg tror også Ellen, at jeg skulle spille fotball, med Daniell og kanskje noen andre der.

    Enda jeg vel halta litt da.

    Så de tok ikke noe hensyn til meg.

    De visste jo at kneet mitt var ødelagt da.

    Likevel så ville de, at jeg skulle spille fotball.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Det var nesten som at de ville at kneet mitt skulle bli mer skada.

    Men men.

    Men ihvertfall så er det altså mulig, at Axel ‘daska’ hun danske Sophia, som var datter av noen danske venner av Ellen, da vi var i Nevlunghavn, i Ellens 50-års dag, sommeren 2001.

    Og det er vel også mulig, at Axel da ‘daska’, eller planla å ‘daske’, kusina si og også min, Rahel, da vi var i Nevlunghavn, sommeren 2002, i bestemor Ingeborgs 85-årsdag, var det vel.

    Det er mulig, uten at jeg skal si dette sikkert.

    Det var ihvertfall noen sånne boder der, med vask og sånn, som søstra mi fortalte meg om, hvor jeg kunne få barbert meg da, for det fikk jeg ikke gjort hos Martin og dem.

    For Martin, han fortalte meg, som hadde vært Rimi-butikksjef, i fire år, at jeg aldri hadde hatt noe ansvar i livet(!)

    Som vel viser hvor oppegående han er, som ikke skjønner at å være butikksjef, f.eks., eller i HV, er et ansvar.

    Men men.

    Og jeg har jo nesten hatt ansvar for begge de yngre søsknene mine, siden våre foreldre var så ansvarsløse.

    Men men.

    Men han bare dro meg ut av senga, så jeg fikk ikke barbert meg, eller noe.

    Så skulle vi liksom ut til Nevlunghavn, for å rydde etter festen dagen før da.

    Men det var jo ikke så mye å gjøre.

    Det kunne vel egentlig Ellen klart fint selv.

    Men der, så fortalte Pia meg, uten noen ‘foranlednings’, at det var en sånn brakke nærmest, hvor jeg kunne barbere meg, osv., hvor det var innlagt vann da.

    Så da barberte jeg meg der.

    Men hvorfor Pia sa det, det veit jeg ikke.

    Men da er kanskje det et aktuelt sted, hvor denne eventuelle ‘daskingen’ kan ha forekommet da.

    Nå var det nesten litt synd, at jeg har kutta ut Rahel, ellers kunne jeg ha spurt henne om dette, om hun var deltager på noe ‘daskings’, med sin fetter, min halvbror, Axel.

    (Etter rådføring fra sin elektrikker-venn, fra Helsfyr, og da sikkert med hjelp, fra støttespillere, som Pia osv.).

    Hvem vet.

    Så sommeren 2002, da vi dro nedover i leiebilen, så plukket vi opp Axel, på Slemdal, hvor han leide et rom vel, av en kamerat, som var sønn, av en i Nevlunghavn-distriktet vel, som ble kalt ‘Majoren’, eller ‘Obersten’, eller noe.

    Majoren, tror jeg.

    Og sommeren 2001, da vi dro nedover i min svart metallic Ford Sierra.

    Da hentet vi Axel, på Aker Brygge, hvor han sikkert hadde vært og ‘dasket’ hun Heidi, som var jusstudent, og som var Son.

    Ei dame med lyst hår, og sånne blå øyne, som så nesten ‘sinnsyke’ ut, husker jeg.

    Jeg har lest, at noen damer har sånne øyne, som ser nesten ‘sinnsyke’ ut.

    Uten at jeg skjønner hva det kommer av.

    Men da jeg leste det, så tenkte jeg på hun Heidi, som jeg traff to ganger vel.

    En gang, i 1996, eller noe, på Snorre-kompaniet, da Axel inviterte meg dit, etter jobb, på Rimi Bjørndal.

    Axel sa, at folk sa om dem, at ‘her kommer Ken og Barbie’, tror jeg det var.

    Noe sånt.

    For begge så veldig bildepene ut da.

    Og en annen gang, i 1997, eller noe, vel.

    Så møtte jeg de, på Aker Brygge.

    Så ville de på McDonalds.

    Så likte hun ikke meg.

    Men det var da jeg la merke til, at hun hadde sånne ‘sinnsyke’ øyne.

    Jeg tror de var lys blå, også var de litt sånn uklare i kantene, tror jeg.

    Hun så ikke helt god ut, i øynene, for å si det sånn.

    Uten at jeg vet nøyaktig hva det kan ha kommet av.

    Jeg drikker Fanta, så sier hun, at ‘Fanta er ekkelt, æsj’.

    Hun likte vel ikke at jeg drakk Fanta da.

    Det var sånn bunnfall, som samlet seg i Fanta, så det var ekkelt da.

    Det her var vel siste gangen, som jeg traff hun der Heidi.

    Det var da hun hadde på seg en sånn ‘DKNY’ topp, eller noe.

    Så hun var litt sånn sossete og snobbete da.

    Men hun møtte jeg aldri mer, så hun vet jeg, at ikke tåler meg.

    Uten at hun jeg vet hvorfor.

    Men hun kan nok drive å tulle med meg, det ville ikke forrundret meg mye.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, det var der, som jeg plukket opp Axel, på Aker Brygge, i 2001, da vi kjørte ned til Ellens 50-års dag.

    Axel er også litt bitt av Hippie-basillen, kom jeg på.

    Han, hadde så dårlig hygiene, husker jeg, at hun Heidi kjøpte noe sånn deoderant til han.

    Men men.

    Hun er jo fra Son, så hun kan kanskje være i bekjentskapskretsen, til Olsen-familien, Runar Olsen, min fars bror, bor jo der, i en stor villa, (som faren min bygde), sammen med kone og fem barn.

    Kona heter Inger, og er fra Kleiverhagan, i Sande vel.

    Og hun er i Jehovas Vitner.

    Så om det kan være noe link, på noen måte, ute å går der.

    Det vet jeg ikke, for å være ærlig.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Vi får se hva som skjer.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg husker også noe annet, som Axel sa om hun Heidi, fra Son, som studerte jus.

    Og det var, at hu var egentlig veldig smart, men at det var noe galt da, eller noe, for hun oppførte seg ikke som om hun var smart da.

    Da skjønte jeg ikke helt hva han mente, men noe var det vel.

    Dette sa Axel, en gang jeg var på besøk hos han og foreldrene hans, på Vestre Haugen da.

    Muligens den gangen, i 1999, var det vel, som han lagde den hasjen, som jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe, siden jeg tenkte at jeg skulle prøve hvordan den rusen var da, bare for å vite hva jeg snakket om.

    Så sånn var det.

  • Jeg setter søkelyset på Steinerskolen, i en kommentar, til en bloggpost, fra igår, var det vel. (In Norwegian)

    Nei,

    du gjør deg vel til nå, gjør du ikke?

    Jeg har vel forklart, at det er fordi de dyrker og røyker så mye hasj og marijuana.

    Dessuten, så går de i klær, som er fra loppemarked, (eller ser ut sånn), og driver mye med kunst og sånn teater/drama.

    På den måten at i bursdagselskapet til bestemor Ingeborg, i år 2002 vel, som også var tante Ellens 50-års dag.

    Da, så hadde de teater-oppvisning, som underholdning.

    Det er kanskje fordi de er så fan av Steiner-skolen, hvor man lærer om teater og slikt.

    Rahel og Axel er det som har gått på Steiner-skole, selv om Axel sluttet, for han lærte ingenting der.

    Så sånn var det.

    (Så kanskje de tuller med folk med blondt hår, som Axel har, på Steiner-skole?)

    Steinerskolen som Axel gikk på, den ligger i Ullevålsveien/Akersgata, ved et St. Olavs kirke, eller noe sånt(?)

    En katolsk kirke, kan det stemme?

    Er Steiner-skolen, noe katolske greier(?)

    Hva vet jeg, jeg har aldri helt skjønt hva det Steiner-skole greiene er.

    Tante Ellen, har flere venner fra Moss.

    Og de er antroposofer, eller hva det heter, som lærerne i Steiner-skolen kalles.

    Og jeg spurte i bestemors bursdag, i 1997 vel, hva det betydde, for vennene til tante Ellen var der.

    Men han ville ikke svare engang.

    Han ble bare sur.

    Så steinerskolen er et mysterium, for meg.

    –

    Jeg spurte engang, min far og onkel Runar, samtidig, om de var hippier.

    Og Runar sa at han nok var hippie.

    Faren min svarte ikke.

    Men min far var nok hippie, på den måten, at han var for veldig fri oppdragelse, og på den måten, at han f.eks. hadde sex med Haldis, når han sleika Haldis faktisk, som Christell sa, med døra oppe, på et hotell i Køge, når vi skulle i bryllupet til Viggo, bodybouilderen, sønnen til Haldis.

    Så du finner også Hippie-trekk hos faren min, vil jeg si.

    Han kom seg nok ikke gjennom den tida der, uten å bli merket av den, uansett hvor mye han sier at han er raggar.

    Så sånn er nok det.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2009/07/mer-om-norsk-idrettshjelp-in-norwegian.html?showComment=1247382900915#c8513617817155977686

    PS.

    Bestemor Ingeborg, hun hadde som vi så, store bursdagselskap, i 1997 og i 2002.

    I 1997, så tog jeg og mora vår og Pia og Daniell, vi tok toget, ned til Larvik, og buss til Nevlunghavn, hvor vi bodde på hotellet, nede ved havna der.

    Jeg hadde vært på ferie i Syden allerede, i Hellas, så mora mi betalte for hotellet i Nevlunghavn, husker jeg.

    Så var vi der i 2002, da var mora mi død, (i 1999).

    I 2002, så kunne ikke jeg drikke vel, for vi lå over hos Martin og dem.

    Og jeg kjørte en leiebil, var det vel, som jeg hadde leid, på Statoil, på Kiellands plass, for det var noe galt med min bil.

    I 2002, så var bestemor Ingeborgs danske familie der også.

    Det vil si, kona til hennes avdøde bror vel.

    Og også to sønner av hennes avdøde bror.

    Steffen og Thomas, tror jeg det var.

    Den ene kjørte Rover.

    Og han og sønnen hans, så Danmark tape mot England, i fotball-EM.

    VM, må det ha vært, i 2002.

    (Siden det var VM, i 2006).

    Da var det selskap, i Gurvika, som det også var, i 1997.

    Gurvika, det er der de ‘hemma’ folka, holder til.

    En hytteleir, for funksjonshemmede, eller hjerneskadede, er det kanskje.

    Jeg husker ikke det riktige navnet.

    Og i 2002, så var det også en engelsk Lord der, husker jeg.

    Ihvertfall en brite som var rik, og som oppførte seg snobbete.

    Så sånn var det.

    Vi var der også året før vel.

    i 2001.

    Og det må ha vært Ellens bursdag vel.

    Da kjørte jeg og Axel og søstra mi, og Daniell vel, ned til Nevlunghavn, i min bil.

    (En svart metallic, Ford Sierra).

    Da skulle vi overnatte, i det gamle biblioteket der.

    Untatt Axel, som bare plutselig stakk av, og sov i en eller annen hytte?

    Noe sånt.

    Jeg tok med øl, som noen homofile, tyske venner av Rahel, bomma av.

    Det var vel i 2001, at det var selskap, på en strand vel.

    Og da hadde de teateroppvisning, oppå et svaberg.

    Som lå innover land, på en strand.

    Ellen og de hadde Per Gynt.

    Og Rahel og noen venninner, sang ‘My boy lollipop’, osv.

    Så sånn var det.

    Rahel ga meg en flaske vin, Martini, som hun hadde kjøpt på flyet.

    Kanskje siden hennes tyske kunstnervenner bomma øl fra meg?

    Jeg hadde ikke tatt med øl til dem og.

    Dette var noen tyske ungdommer, som bodde i telt, i hagen til bestemor Ingeborg, og spiste maten hennes, men vel ikke betalte.

    Så det var ikke helt bra, det opplegget der, virka det som.

    Men Ellen og de, var mye nærmere bestemor, opp gjennom årene, enn jeg var.

    Men det er mulig at de kanskje tullet litt med, og utnyttet bestemor Ingeborg litt, det er mulig.

    Av Ove, sønnen til Runar, så hadde jeg fått 4-5 flasker, med hjemmelaget vin, som Olsen-familien, i Son, hadde laget da.

    De flaskene, fikk Axel, så han drakk vel de.

    Så jeg fikk ikke smakt de.

    Han hadde vel ikke øl da, noe som vel var rart.

    Men men.

    Så jeg fikk ikke drukket av all vinen jeg hadde med.

    Og tyskerne bommet av ølen jeg hadde med.

    Derfor så gikk jeg tom for alkohol.

    Men men.

    Men da fikk jeg altså en flaske vin, av Rahel, husker jeg, Martini Rouso, eller hvordan det skrivs, som hun hadde kjøpt på flyet.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, da spiste vi middag, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn.

    Ovnsbakt ørret vel.

    Som smakte godt.

    Med agurk i lake.

    Noe sånt.

    Onkel Martin dukka opp, og virka utafor.

    Så jeg sa bare at han kunne sitte der hvor vi satt.

    Jeg sa at jeg hadde holdt av plass, til han.

    Jeg var så overarbeida, på den her tida, og har ganske sterk skjeggvekst.

    Så jeg må nesten barbere meg om morgenen, eller så ser jeg litt for skummel ut vel, med skjeggstubber i ansiktet, og mørke ringer under øya, siden jeg var overarbeida.

    Og da, så barberte jeg meg med barberskum og høvel, for det var jeg vant med, fra militæret, for å få barberingen bra nok.

    Men jeg liker ikke lukta av barberskum, så da pleier jeg å dusje også, etter at jeg har barbert meg.

    Pluss at jeg pussa tenna, som jeg også bruker tannpirkere, for å rense, for jeg var ikke noe flink til å bruke tanntråd, under oppveksten, så jeg pleier å bruke sånne tannpirkere nå da, for å rense tenna.

    For jeg liker ikke å stappe den tanntråden inn i kjeften, jeg synes det er enklere med tannpirkere.

    For noen ganger bommer jeg, med tanntråden f.eks., og da kan man få tanntråden inn i leppa.

    Og jeg har ganske tørre lepper ofte.

    Så da kan man få sår i leppa faktisk, av tanntråden.

    Og også hvis man må åpne munnen mye, for å få tanntråden nok inn i munnen, for å bruke mellom de bakerste jekslene.

    Da kan også huden på leppene sprekke faktisk, hvis man har tørre lepper.

    Og da får man også et sår som gjør vondt da.

    Så jeg er ikke så glad i tanntråd, men sverger altså til tannpirkere.

    Så sånn er det.

    Men da, så så søstra mi, og ei dame søstra mi prata med.

    De så rart på meg, siden jeg hadde dusja og sånn.

    For de er som sagt hippier, som sjelden vasker seg.

    Mens jeg må nesten barbere meg, eller så ser jeg, hva heter det, nesten ut som en kriminell, eller noe, med skjeggstubber i ansiktet.

    F.eks. da jeg var på rep-øvelse, i HV, i år 2001, var det vel.

    Da overhørte jeg at de andre på laget, snakka om meg.

    En sa, at jeg ikke kunne jobbe i butikk, for jeg så så jævlig ut.

    Og da svarte en annen, overhørte jeg, at jeg så ikke så ille ut, jeg trengte bare å barbere meg.

    For da hadde jeg gått i 2-3 dager på øvelse da, uten å barbere meg.

    (For på øvelse, så er vi bare ute i skogen, og sånn, og da får vi ikke barbert oss, så lett).

    Så hvis jeg ikke barberer meg, så ser jeg stygg og jævlig ut da, siden jeg har så sterk skjeggvekst.

    F.eks. på søndagene, da jeg bodde i Oslo.

    Så gikk jeg kanskje i videobutikken, noen meter fra der jeg bodde, i Rimi-leilighetene, i W. Thr. gate.

    Og da fikk jeg høre det, bak ryggen min, hvis jeg ikke hadde barbert meg.

    Fra to jenter og en gutt, som jeg hørte prata om meg.

    At ‘sjekk han der ser bra ut da’.

    Også klagde hu andre jenta, ‘han kunne ha barbert seg da’.

    Så så sterk skjeggvekst har jeg, at folk som ser meg, i Oslo sentrum, i videobutikker, e.l., de klager, hvis jeg hopper over, å barbere meg, en dag.

    Så derfor har jeg pleid å barbere meg hver dag.

    Og jeg pleide å dusje, hver dag, før jeg gikk på jobben.

    Og jeg orka ikke lukta, av det barberskummet, så derfor pleide jeg å dusje, etter at jeg hadde barbert meg.

    Og jeg pleide også å pusse tenna da, når jeg først var på badet.

    Og jeg pleide å ta noe sånn pearl-styler, i håret, siden jeg bodde i Oslo, hvor alle var så styla.

    Men i Ribsskog-familien, fra de som var i Ellens 50-årsdag, i Nevlunghavn, i 2001, så fikk jeg overhøre, at det var rart da, at jeg brukte så lang tid på badet, med å pusse tenna, barbere meg og dusje da.

    Så de i Ribsskog-familien, og deres venner, er nok litt som hippier ja, på den måten, at de syntes at det er rart å vaske seg.

    Og sånn var mora mi og, husker jeg, at hu vaska ikke bestikk og sånn, ordentlig.

    Da hun bodde i Drøbak, så husker jeg, at alt hun hadde av glass og bestikk osv., hadde fått noe sånn fettlag, på seg.

    Mens jeg var vant, til å være mye hos bestemor Ågot, på Sand, som var veldig flink til å holde huset reint da.

    Og alt av bestikk og tallerkener og sånn, var alltid veldig reint.

    Og ikke spor av fettflekker på noe sånt der, for å si det sånn.

    Så der har vi en forskjell, på Ribsskog-familien og Olsen-familien, vil jeg si.

    At Ribsskog-familien er mer som hippier, på den måten, at de er mer ureinslige.

    Bestemor Ingeborg, var kanskje ikke sånn, det er mulig.

    Axel, ville dra til Oslo, så tidlig som mulig, på søndagen.

    Men jeg var fyllesyk, så tante Ellen kjørte Axel til Larvik, i min bil.

    For hun spurte om hun kunne få gjøre det.

    Som vel var litt merkelig, for jeg kjente ikke tante Ellen så bra, at jeg visste om hun kunne kjøre bil ordentlig, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Så det var mye rart, i disse selskapene.

    Men jeg skulle prøve å finne ut hvor gammel bestemor Ingeborg ble.

    Hun hadde selskap.

    Hotell Wasillof, i Stavern, på 80-tallet.

    Nevlunghavn, i 1997. (Da ble hun nok 80 år, vil jeg tippe.)

    Og selskapet på 80-tallet, i Stavern, må vel da ha vært, i 1987, da hun ble 70 år da.

    Så bestemor hadde sikkert et selskap, i 2002, men da var jeg i militæret, og jeg tror ikke jeg ble invitert, for jeg hadde krangla litt med henne, om jeg kunne få noe hjelp til studiene, året før.

    Så var det selskap i 2002, og da må bestemor ha blitt 85 år da.

    Også var det kanskje selskap, i 2007, men da bodde jeg her i Liverpool.

    Da ringte søstra mi, og spurte om jeg skulle komme i selskap, i juli, selv om bestemor Ingeborg, hadde fødselsdag i juni.

    Søstra mi var nervøs, hu ringte da jeg var i butikken, Sainsburys, ved Liverpool Echo-huset der, og jeg lurte på om noe var galt, rundt den bursdagen da, husker jeg.

    Men men.

    Så da må bestemor Ingeborg, ha blitt 90 år, tenker jeg, i 2007.

    Og bestemor døde i juli.

    Så da var bestemor, 92 år da, da hun døde.

    Så sånn var det.

    Jeg sendte henne bursdaggave, ifjor.

    Men ikke i år, for bestemor sendte ikke meg bursdaggave, ifjor.

    Så sånn var det.

    Eller jeg tenkte ikke på det, iår.

    Men jeg hadde vel kanskje huska det, hvis hun hadde sendt meg bursdaggave, ifjor.

    Det får man regne med.

    Men men.

    92 år, det var vel ikke så ille.

    Hvis jeg har regna riktig da.

    Det er jo ikke langt fra 100 år.

    Uansett om jeg har bomma litt, når jeg sier at hun ble 92 år, så ble hun uansett omtrent nesten 100 år da.

    Så det er jo ikke så ille.

    Og da var det sånn, at hun til og med, badet i sjøen, i Nevlunghavn, til hun var 91 år, tror jeg, om vinteren.

    Så bestemor Ingeborg, hun var vel av den gammeldagse, danske typen, tror jeg, som likte å gå på ski og som ikke hadde noe imot nordiske vintre osv.

    Så hun var vel ikke, av den typen dansker, som vil være mest mulig som tyskere, kan det kanskje virke som, vil jeg si.

    Så sånn var nok det, hvis jeg skulle gjette, selv om dette ikke er ting jeg kan si sikkert.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og i det selskapet, som bestemor Ingeborg, hadde, i 2002.

    Det må ha vært hennes 85 årsdag da.

    Hun hadde jo alltid mye gjester, i disse runde bursdagselskapene sine.

    Men da overhørte jeg, fra noen jeg ikke visste hvem var, en dame i 40-50 års alderen kanskje.

    De var nervøse for meg, og jeg skulle visst ikke være helt god da, må noen ha sagt til dem.

    Jeg, som var vant til å være ganske respektert Rimi-butikksjef, i Oslo, som også var i HV, og som også spilte fotball, på to bedriftslag.

    Og var op på #quiz-show, på irc., hvis noen skjønner hva det betyr, og jeg var stadig ute og datet nye damer i Oslo da.

    Og jeg hadde spilt badminton og tennis og drevet med innendørsklatring og svømming, og hatt to ekstrajobber ved siden av Rimi-lederjobb.

    Og i Rimi, så ble jeg flyttet fra butikk til butikk da, på en måte, sånn at man kunne se det, at de flyttet meg dit de trengte forsterkninger, sa hun på Working Links, da jeg var der sist, på torsdag, var det vel.

    Så sitter jeg i bursdagsselskapet til mormora mi, og da overhører jeg plutselig, at noen i familien min, må det vel ha vært, må ha baksnakket om meg, til de andre gjestene der, sånn at de nesten fikk panikk, bare fordi jeg satt der og spiste.

    Så her var det noe bullshit og mangel på åpenhet, i Ribsskog-familien.

    Det er nok det minste man kan si om det.

    Hvorfor ville de ha meg til å leie en bil, og kjøre ned søstra mi og Axel og søstra mi sin sønn dit, hvis de bare gjorde det, sånn at de kunne prate dritt om meg, til de andre folka de hadde invitert dit, som gjester.

    Nei, det er bare tull, det burde vel være selvforklarende.

    Jeg tror det må være noe Illumiati, eller lignende, i Ribsskog-familien.

    Og at det kanskje kommer fra Ellen, er mitt tips nå.

    Om Ingeborg var med på det, det vet jeg ikke, men jeg vil vel tippe det egentlig ja.

    Isåfall så kom det nok fra Ingeborg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

  • Mer om Norsk Idrettshjelp. (In Norwegian)

    I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.

    Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.

    Og det var før skatt.

    Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.

    Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.

    Og studielånet, var ganske dyrt.

    Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.

    Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.

    Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.

    Og da ringte vi, og sa, at, ‘hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.

    Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?’.

    Sånn foregikk det.

    Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.

    De sekkene kosta ca. 200 kroner.

    Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.

    Så dette var kun provisjonslønn.

    Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.

    Fra 16 år kanskje og oppover.

    Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.

    Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.

    Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.

    Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.

    Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.

    Så sånn var det.

    Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.

    For de ville jo ha lønn da.

    Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.

    Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.

    Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.

    Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.

    Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.

    For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.

    Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.

    Og da svarte de fleste ja.

    Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.

    Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.

    Det var som spilleautomater, vil jeg si.

    F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.

    Så får det formålet, noen prosenter da.

    Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.

    Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.

    For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.

    Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    (Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).

    Så sånn var det.

    Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.

    Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.

    Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.

    Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.

    Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)

    For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.

    Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.

    Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.

    Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.

    (Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).

    Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.

    Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvis kundene da sa, at, ‘å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i’.

    Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.

    ‘Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har’.

    Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)

    Hvem vet.

    Og sånn var det hele tida.

    Alltid noe ‘jugings’.

    Det var nesten en sånn kamp da.

    Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.

    Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.

    Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.

    Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.

    Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.

    Det kan jo tenkes.

    For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.

    Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.

    Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.

    Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.

    For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.

    Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.

    Vi bare skulle lese noe fra et ark.

    Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.

    (Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).

    Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.

    Hei, mitt navn er ‘et eller annet Kirkenær’, hvis jeg hørte riktig.

    Og han solgte mye mer, enn oss andre.

    For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.

    Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.

    Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.

    Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.

    Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.

    Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.

    Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.

    Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.

    Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.

    Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.

    Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.

    Men men.

    Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.

    Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.

    Det var vel i 1995, det her.

    Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.

    Bare noe jeg kom på.

    Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.

    Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.

    Så sånn var det.

    Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.

    Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.

    Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.

    For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.

    Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.

    Men men.

    En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.

    Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.

    Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.

    Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.

    Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.

    Hvem vet.

    Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.

    Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.

    Så sånn var det.

    Hvem vet.

    Nå får jeg finne på noe annet her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.

    Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.

    Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.

    Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.

    Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.

    For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.

    Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.

    Mer da.

    Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.

    Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.

    Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.

    Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.

    Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.

    Selv om det bare var en eller to av gangen.

    Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.

    Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.

    Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.

    Og vi kom vårs nesten ikke fram.

    Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.

    Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.

    Uten at jeg vet hva det kan komme av.

    Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.

    Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.

    Nå som jeg bor i Liverpool.

    Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.

    Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.

    Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.

    De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.

    Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.

    Hva nå dette kan komme av.

    Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.

    Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.

    Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.

    Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.

    Men neida, det var ikke min stil.

    Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.

    Men jeg bare smilte å rista på hue vel.

    Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.

    Og det var skoleåret 1990/91.

    Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.

    Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.

    Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.

    Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.

    Men det var vel også alt.

    Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.

    Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.

    Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.

    Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.

    Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.

    Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.

    For jeg levde liksom i et vakum.

    Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.

    Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.

    Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.

    Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.

    For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.

    Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.

    Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande ‘business og pleasure’, for mye, eller hva man skal si.

    Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.

    Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.

    Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke ‘vanlige’ venner.

    Men jeg prøvde ihvertfall.

    Men men.

    Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en ‘vanlig’ venn, for å si det sånn.

    I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne ‘vennen’, ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.

    Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.

    Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.

    Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.

    Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.

    Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.

    Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.

    Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.

    Men men.

    For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.

    jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.

    Men dengang ei.

    Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.

    Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.

    Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.

    Ja, nå ble det mye forskjellig her.

    Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.

    Vi får se.

  • Broren min, Axel Nicolay Thomassen, gjør narr av meg, fordi jeg er norsk? (In Norwegian)

    Nå skrev jeg om broren min, Axel Thomassen, og noe han sa om meg, bak ryggen min, som jeg overhørte, på en fest, nyttårsaften år 2000, på bloggen igår.

    Hos han elektriker-kameraten til broren min, som da bodde på Helsfyr.

    Broren min hadde lagd maten, og sa til elektriker-kameraten sin, sånn at jeg hørte det, at ‘de er så glade i is’.

    Og først så trodde jeg, at han mente meg og sin far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen.

    Men nå har dette gått og surra litt i hodet mitt, siden i går, i bakhodet, heter det vel.

    Og nå lurer jeg på, om broren min mente, at ‘de’, var norske folk.

    At norske folk var så glade i is?

    For broren min, tror jeg, at kanskje kan tenke på seg seg, som utlending?

    For jeg husker jo det, at jeg bodde hos Axel og dem, og leide et rom av dem, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.

    Og Axel er jo født i 1978, så i 1990, så var han sånn 12 år da.

    Og da var det jo sånn, at jeg fikk en del ansvar for Axel, siden faren hans, Arne, og stemora, Mette, de var ganske mye på bingo og travbanen osv.

    Så da jeg kom hjem, høsten 1990, fra jobb, hos Det Norske Hageselskap, hvor jeg jobba et par måneder, etter at jeg flytta til Axel og dem, og leide et rom der, hvor sikkert hun Kirsten, datteren til Mette, hadde bodd.

    Noe sånt.

    Så pleide jeg å lage middag til meg selv og Axel da.

    Og vi var vel mer nærme da, på den måten, at jeg tok med Axel ut til farmora mi, Ågot, sommeren 1991, på Sand.

    Sånn at Axel fikk se mer av hvordan det var der, hvor jeg vokste opp.

    Selv om han også hadde vært der før et par ganger.

    Men vi kjente hverandre liksom bedre da, på den tida, jeg hadde jo litt av ansvaret for Axel, så det ble vel bare sånn, at han ble med på sommerferie til Sand da, for å besøke Pia og Ågot.

    Så sånn var det.

    Og høsten 1990, så sa Axel til meg.

    Like etter at jeg flytta dit.

    Mens vi gikk fra kiosken på Furuset-senteret, og til leiligheten til Arne og Mette da.

    Axel sa, at han var så imponert over utlendingene.

    De var så mye tøffere enn de norske.

    Så Axel ser kanskje mer på seg selv, som en av utlendingene, enn som en av de norske.

    Så når Axel, sa til han elektriker-kameraten sin, at ‘de er så glade i is’.

    Så mente han kanskje at norske, (som han ser på meg som), er så glade i is.

    Så Axel, han ser nok ikke på meg, som en bror, og av vi er to norske brødre.

    Nei, han ser nok på seg selv, som utlending, og på meg, som norsk.

    Så han ser nok på meg som en slags fiende, tror jeg.

    Det kan forklare det, at Axel alltid skulle ødelegge for meg, når vi var ute på byen, og jeg prøvde å klare å sjekke opp noen damer, på byen i Oslo, siden jeg var ungkar.

    Så pleide Axel å prate til de damene, overhørte jeg, et par ganger, bak ryggen min, og sa ting, for å få de til å ikke prate mer med meg.

    Som, ‘han er jo 29 år, hva gjør han her på Studenten’.

    Et sted som kanskje hadde 22 års grense, eller noe, og hvor jeg gikk, for å treffe broren min egentlig også.

    For broren min, han ble så kul etterhvert, når han ble ungdom og voksen, at han bare ville møtes, på utesteder og sånn, virka det ihvertfall som for meg, i 1996, da han skulle møtes på Snorre Kompaniet, så jeg måtte dra dit, etter jobb på Rimi Bjørndal, for Axel ville at jeg skulle møte dama hans, som var Heidi, fra Son, med lyst hår, som senere fikk leilighet på Aker Brygge, og som var jus-student, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så da foreslo jeg at vi skulle gå ut på byen da, for jeg ville jo ikke miste kontakten med broren min, så da syntes jeg, at jeg også måtte prøve å være litt kul da.

    Men det gikk jo ikke så bra, når man tenker på at Axel begynte å skremme bort damer fra meg, osv.

    Så han ville vel ikke at jeg skulle få kontrollen da, av en eller annen grunn.

    For det er jo sånn, at hvis det går for lenge, mellom hver gang du klarer å sjekke opp en dame på byen, og få henne med hjem, eller bli sammen med en dame da.

    Hvis det går for lenge mellom hver gang du får deg et nummer, for å si det sånn.

    Så blir det jo sånn, at det eneste omtrent man tenker på, det er å klare å sjekke opp en dame da.

    Så da tenker man kanskje ikke så mye på karriære osv., og andre ting.

    Så hvis folk, som Axel gjorde, prøver å ødelegge for deg, sånn at du ikke skal få deg dame.

    Da ødelegger de egentlig hele livet ditt litt, på en måte.

    For da blir dette nesten som en besettelse.

    Ihvertfall, så kan det ødelegge selvtilliten din.

    Så Axel, han var mer som min fiende, enn som min bror, vil jeg si.

    Siden han prøvde å ødelegge livet mitt, eller ihvertfall selvtilliten min da, med at jeg ikke skulle få meg dame osv.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hvorfor skjedde dette, at vi slutta å dra ut til Ågot, på sommerferie osv?

    Jo, sommeren etter, så måtte jeg i militæret.

    Og det var ganske tøft for meg, for jeg var så tynn.

    For faren min lot meg bo aleine, under oppveksten, så jeg spiste mest bare sånn trøstespising-mat, og sjelden ordentlig mat, som kjøttkaker og biff og sånn.

    Og Ågot lagde mest pølser osv.

    Så jeg var så tynn, så jeg sleit skikkelig i militæret.

    Så jeg mista kontakten med broren min, også fordi jeg holdt til i Elverum da.

    Så jeg visste ikke hva som foregikk i Oslo.

    Så da skjedde det noe, med kontakten mellom broren min og meg, det året jeg var i militæret.

    Og søstra mi flytta jo også til Oslo, høsten 1991.

    Og i 1992, så var jo broren min, som var født i 1978, han var sånn 14 år.

    Og da skjedde det samme, som hadde skjedd, i Sveits, sommeren 1987, altså fem år tidligere.

    Søstra mi var igjen like uansvarlig.

    I Sveits, sommeren 87, så ga hun Rahel røyk.

    Som var 9-10 år da.

    Og høsten 1992, så var jeg i middagsselskap, hos noen venner av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Pia var der, og Axel og også Rahel, fra Sveits.

    Og da hadde Pia tatt med Axel på pub, og gitt han øl, enda han bare var sånn 13-14 år.

    Men jeg var i militæret, så jeg hadde ikke noen mulighet til å få kontroll på hva som foregikk i Oslo.

    Jeg hadde et slitsomt år, i militæret, siden det var infanteriet jeg var i, med mye løping, marsjering, skigåing, og tungt militær-arbeid da.

    Så jeg hadde nok med det, for jeg var så tynn og pinglete, før jeg dro dit.

    Så etter at jeg kom tilbake, så hadde kanskje Pia og noen andre, ødelagt Axel litt (mer) da.

    Hva vet jeg.

    Jeg og broren min, vi mista ihvertfall litt av kontakten, det året.

    Og vi dro aldri mer for eksempel, på sommerferie til Ågot, etter det året, hvor jeg var i militæret.

    Så militæret, det gjorde at jeg mista litt kontrollen på min egen situasjon og på hva som skjedde, med mine yngre søsken også, som jo hadde veldig uansvarlige foreldre.

    Jeg måtte jo begynne å jobbe på Rimi etter militæret, noe som nok ikke hadde skjedd, hvis jeg ikke hadde måtte dra i militæret etter studiene.

    Så militæret, det kan ødelegge mye for unge folk, siden man blir dratt ut av sin livssituasjon, og må være et helt annet sted, nesten som om man var i fengsel eller institusjon, i et år.

    Det var nesten sånn, at de like gjerne kunne ha puttet meg i fengsel, i et år, så mye ødela det for det livet jeg hadde hatt, frem til jeg dro i militæret.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så verneplikten har sine skyggesider og, vil jeg si.

    Så sånn var det.

  • Sand, sommeren 1991. (In Norwegian)

    sand

    PS.

    Det her kan være noe med, tenker jeg nå.

    Øystein, han er jo fra Korea, men adoptert, av foreldra til Øystein.

    Men Øystein er vel egentlig ganske norsk vel, selv om han er adoptert fra Korea.

    Men så er det dette tyske med Øystein da.

    Han hadde en kamerat som hadde en tysk far, fortalte Øystein, som pleide å si ‘Schnell, schnell Sveinung’, til kameraten til Øystein.

    Det betyr kjapp deg, kjapp deg, Sveinung.

    Så han var nok en slags slavedriver, han faren til Sveinung, som var kamerat med Øystein da antagelig.

    Mer da.

    Jo, Glenn er jo fra Tyskland.

    Eller, slekta til Glenn er fra Tyskland.

    Selv om Glenn var mest knytta til bestefaren sin.

    Faren hans var død, tror jeg.

    Bestefaren til Glenn var kommunist, mener jeg det var.

    På den tida, som jeg og Glenn og søstra mi, bodde på Ungbo på Skansen Terrase, i 1994 og 95.

    Da falt bestefaren til Glenn ned fra taket.

    Bestefaren og onkelen til Glenn var blikkenslagere.

    Bestefaren til Glenn døde, og Glenn begynte som blikkenslager like før det her, og overtok etterhvert etter bestefaren sin, i blikkenslager-firmaet til onkelen sin.

    Så sånn var det.

    Mer.

    Jo, på den tida jeg jobba på OBS Triaden i Lørenskog, som var fra 1990 til 1992.

    Dette var vel året jeg bodde hos Axel, broren min, og dem.

    Som var 1990 til 1991.

    Da gikk jeg og besøkte Øystein, etter jobben, var det vel kanskje.

    Noe som var kanskje 30-40 minutter å gå.

    Noe sånt.

    Og da hadde faren og mora til Øystein, en viktig tysk forretningsforbindelse på besøk.

    Det var vel litt rart(?)

    Faren til Øystein jobba i Tetra-pak på Lysaker vel.

    Og der jobba vel mora og, tror jeg.

    Men så hadde de en forretningsforbindelse, fra Tyskland, på besøk.

    Og jeg tror de prata om meg, mener jeg at jeg overhørte såvidt, at mora nevnte meg osv., til forretningsforbindelsen vel, like etter at jeg gikk inn døra.

    (Jeg så ikke den her forretningsforbindelsen, for jeg gikk inn på rommet til Øystein.

    Jeg bare hørte mora til Øystein prata såvidt, like etter at hu slapp inn meg).

    Noe sånt.

    Og de bodde på Hanaborg, som var øst for Oslo.

    Og ikke vest for, (eller helt vest i), Oslo, som Lysaker er.

    Så hvorfor hadde de en viktig tysker der, i Markus Thranes vei, i Lørenskog.

    Det er vel den eneste gangen, som Øystein ikke turte å bråke.

    Så han var nok viktig, han tyskeren.

    Så han tyske forretningsforbindelsen til Tetra-pak og faren til Øystein, han var det nok noe med.

    Siden Øystein ikke turte å spille høy musikk osv.

    Så Øystein er nok under det tyske Illuminati-åket, virker det som for meg.

    Mer eller mindre frivillig, det veit jeg ikke.

    Øystein har også en kamerat med tysk navn, på Lambertseter, husker jeg.

    Tom Fuckenberg.

    Nei, han ble kalt Fuckenberg, av Øystein, men han het vel Fachenberg.

    Noe sånt.

    Så Øystein har mange tyskere i omgangskretsen.

    Og det bayeriske illuminati, er jo fra Tyskland.

    Så Øystein er nok ikke som en koreaner, selv om han er adoptert fra Korea.

    Nei.

    Og han er ikke muslim, selv om noen kanskje tror at Øystein er muslim, eller vanlig ‘utlending’, siden han ser utenlandsk ut.

    Nei, det er han ikke.

    Men, er Øystein norsk da?

    Tja.

    Jeg mistenker at Øystein er først og fremst tysk, siden han har så mange tyske forbindelser.

    At han muligens er Illuminati-tysk.

    Og så norsk eller koreansk, eller noe.

    Så sånn er nok det.

    Og adoptivfaren hans er kanskje noe tysk han og, han kjenner ihvertfall viktige tyskere.

    Og mora pleide å dra på ferie til Sveits og overalt nesten, mener jeg å huske, og ikke sammen med faren alltid vel.

    Hun brukte også tysk hårskum, husker jeg.

    Jeg hadde jo pigg-sveis, så noen ganger rappa jeg hårskum av Øystein.

    Og det var noe han fikk av mora si.

    Og det var noe tyske greier, som lukta parfyme, så det var egentlig ikke min stil å bruke som hårgele.

    Men men, sånn er det når man er ungdom, da synes man piggsveis og sånn er artig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘Glenn Hesler street fighter’, på svensk Google. (In Norwegian)

    glenn hesler street fighter

    http://www.google.se/search?q=Glenn%20Hesler%20street%20fighter&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a

    PS.

    Det her er han Glenn Hesler, fra Nordbyveien, på Skjetten, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Han og jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, vi var nesten som en gjeng, et par år, på begynnelsen av 90-tallet, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog, ikke så langt unna der tremenningen min bodde.

    Så pleide vi å henge på biljardhallen til Bengt Rune og dem, like ved siden av Triaden-senteret der.

    Vi pleide å henge der etter jobben osv.

    Så sånn var det.

    Men Glenn Hesler og Øystein Andersen, dem begynte å boikotte meg, som kamerat, etter at jeg hadde latt hun lyshåra Wenche, som bodde i samme Ungbo-bofelleskap som meg, se på en annen TV-kanal enn Glenn ville se på.

    For, jeg tenkte at vi fikk være hyggelige mot damene da.

    Men det likte ikke Øystein og Glenn, så de boikotta meg, som dem kalte det, i et års tid, etter det her.

    Og det var litt kjipt, for jeg hadde ikke noen andre kamerater på Ellingsrud eller i Oslo-området.

    Så sånn var det.

    Glenn hadde blitt påkjørt da han kjørte moped.

    Så han fikk en del hundre tusen i erstatning, siden han hadde skadet beinet.

    Så han og Øystein startet et spilleautomat-firma, Arcade Action, i 1991, var det kanskje.

    Jeg fikk ikke lov å være med, for jeg hadde ikke noe startkapital.

    Det var egentlig jeg og Øystein som skulle starte spilleautomat-firma.

    Jeg hadde gått på markedsførings-linja osv., og Øystein hadde peiling på spilleautomater.

    Men jeg fikk ikke være med.

    Men dem gikk konkurs noen år seinere.

    Dem hadde dårlig råd, da jeg fikk lappen, i 1995, så da hjalp jeg dem, ved å kjøpe en HiAce av dem, for 5000 kroner.

    Som var full av søppel, så jeg måtte bruke en time eller to, på å shine bilen.

    Men, jeg tenkte at når jeg hadde tatt lappen, så var det greit å ha bil, for da, så glemte jeg ikke kjøreferdighetene igjen da.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte den bilen til å flytte til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, som jeg fikk hjelp til av broren min Axel, selv om han ble litt sur for han måtte bære mye.

    Men jeg dreiv og pakka, og hadde skada korsbåndet i kneet, som jeg ikke opererte før noen måneder seinere.

    Og det var bare noen banankasser, så jeg veit ikke hvorfor Axel ble sur, men han var vel ikke vant til å bære og sånn da.

    Men men.

    Jeg fikk meg også en jobb som sjåfør, av ferdigmat, hos Chinatown-expressen Eiksmarka.

    Men jeg var jo ikke kjent i Oslo Vest/Bærum, og hadde nettopp fått lappen, og hadde varebil, så jeg kjørte ikke like raskt ut maten, som de andre.

    Men jeg fikk en del driks og sånn, og noen ganger gratis mat, så det ble penger av det.

    En gang spurte de om jeg ville ha gratis eller billig mat.

    Så ringte jeg søstra mi, og spurte henne, om hun ville ha billig eller gratis kinamat, for det var på slutten av skiftet.

    For søstra mi visste ikke at jeg jobba der, så jeg tenkte det var kanskje artig, å få gratis kinamat da, fra Chinatown-expressen, for det kosta ca. 200 kanskje, å få på døra.

    Så sånn var det.

    Da ringte søstra mi meg tilbake, på en Alcatel mobil jeg hadde, (som vel var den første mobilen jeg kjøpte, til en krone, eller noe sånt, i 1995 kanskje).

    Og da skulle hu ha and i sate-saus da.

    Og det var omtrent det eneste, som Chinatown-expressen ikke hadde.

    Så nå, så tenker jeg sånn, at søstra mi ringte noe mafia, for å få vite hva hun skulle svare.

    Også ringte hun tilbake, og sa noe Chinatown-expressen ikke hadde, for å få meg til å se dum ut da.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, jeg tok med noen annen mat til søstra mi da.

    Det var også sånn, da jeg ble butikksjef i Rimi.

    Da fikk jeg masse gratis ting, som Vegar Ulvang-genser, som jeg ga til broren min.

    Og Pringles, da de var nye, som jeg ga til søstra mi.

    En gang fikk jeg en CD-walkman, som jeg ga til nevøen min vel, Daniel, sønnen til Pia.

    Broren min Axel, fikk vel også Nato-genseren min, mener jeg å huske.

    Som alle kjøpte i militæret, for noen ville ha på seg den, på toget til Oslo.

    Øverland, tror jeg.

    Så alle i troppen kjøpte Nato-genser.

    Så dem fikk overtalt meg og, selv om jeg ikke hadde hørt om Nato-genser før, men jeg ville ikke ødelegge for troppen da.

    Så da ga jeg et par hundre for en sånn genser da.

    Så sånn var det.

    Men ikke nok med det.

    Hvis det var en t-skjorte f.eks., som jeg hadde, som Axel likte, så begynte han å tigge.

    Kan ikke jeg få den t-skjorta da.

    Da han var sånn i begynnelsen av 20-åra vel, og jobba som kokk, med ganske bra betaling.

    Det var en blå t-skjorte som jeg kanskje kledde da.

    Så sa jeg nei.

    Så sa Axel, jo.

    Og sånn fortsatte det.

    Men jeg ga han ikke t-skjorta.

    En annen svart t-skjorte jeg hadde, med glidelås, istedet for knapper øverst, kjøpt på Jack & Jones vel.

    (Som jeg ikke synes har så kule klær lengre nå da).

    Men men.

    Den var for liten til Axel, for han trente så mye.

    Men den tok Axel på seg da, og sa at, nei, den her ser for porno ut.

    Men det tenkte jeg var fordi Axel var så kraftig, så jeg kasta ikke akkurat den skjorta.

    Det var den skjorta jeg brukte på toget til jobben på Langhus en gang, da jeg så David Ulriksen, fra Rimi Langhus, reagerte på det.

    Men det var fordi at det var den siste reine t-skjorta i skapet.

    Det var sånn vaskekjeller der, så jeg fikk ikke vaska klær så ofte jeg ville.

    Så sånn var det.

    Men han Glen Hesler da, han og Øystein, de var Street Fighter og Tekken-eksperter da.

    De var vel med i Street Fighter-konkurranser i England og tror jeg.

    Og gjorde det ganske bra.

    I London en gang, så hadde en kar klint til Øystein i magan, etter Øystein slo han i Street Fighter, mener jeg å huske dem sa.

    Så sånn var det.

    Og Glenn Hesler, han kalte meg ‘hvit neger’ osv.

    Og da jeg og Axel var hos bestemora mi på Sand, på begynnelsen av 90-tallet.

    Sommeren 1991, tror jeg.

    Så, så gikk vi nede på stranda, nedenfor Sand der.

    For Axel var lillebroren min da, han var vel 12 år kanskje da.

    Så var vi hos Ågot, hvor det var litt kjedelig, så skulle jeg vise han hvordan det så ut på Sand og Berger og sånn da, var det vel.

    Det er mulig at Pia var med og.

    Og det var like ved huset til adoptivmora til Øystein, og hu er kusina til faren min.

    Så så jeg og Axel plutselig Glenn og Øystein der, som hadde kjørt ut til Sand, fra Lørenskog og Skjetten da.

    Men da sa ikke Øystein og Glenn ‘hei’ engang.

    Dem bare ignorert meg og Axel.

    Nå lurer jeg på om det var fordi at Axel har blondt hår.

    Og at Glenn er motstander av folk som har blondt hår.

    For det var den episoden, med hun Wenche, på Ungbo, som ville se på TV.

    Og hu hadde også blondt hår.

    Og jeg lot henne se på et program, og da tok Glenn og Øystein ‘boikott’ mot meg, i et år, eller noe.

    Og en annen gang, så spilte jeg og Glenn fotball, på Åråsen.

    Ikke på arenaen på Åråsen, men på en av treningsbanene.

    Og da dytta Glenn til lillebroren til Torstein, (ble kalt Dalsim), eller hva han het.

    Lillebroren var ikke mer enn 13-14 kanskje, og Glenn som var 10-15 år eldre, dytta han ned og banna da.

    Så dukka store Torstein opp, eller hva han het.

    Så gikk jeg og hjalp Glenn da.

    Enda han Torstein var dobbelt så stor som meg.

    Ellers hadde han nok banka opp Glenn.

    Etter det så ville aldri Glenn bli med å spille fotball der lengre omtrent.

    Det var en som var butikksjef på Kiwi i Waldemar Thranes gate, hva het han da.

    Glenn og Øystein kalte han for ‘Joule’ som var en figur i Street Fighter.

    Tom, het han.

    Han var hovedpersonen bak disse fotballtreningene.

    De var først på Ellingsrud og seinere ved Åråsen.

    Jeg var med kanskje 10-20 ganger tilsammen.

    Noe sånt.

    Og han Tom, han overhørte jeg sa, da jeg gikk forbi den Kiwi-butikken på St. Hanshaugen, i 2004, til en annen kar, at han hadde hørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Men det kunne ha vært et plott for å ‘fucke meg opp’ da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Mer da.

    Jo, så om Glenn ble så sur på han broren til Torstein, siden Glenn var motstander av blonde?

    Og noe Illuminati-greier?

    Glenn er egentlig fra Tyskland.

    Og familien hans heter egentlig Hessler.

    Men vi var egentlig kamerater, trodde jeg da.

    Glenn bodde til og med i samme bokollektiv, på Ungbo, som meg og søstra mi, i 1994 og 1995.

    I Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

    Også bodde det et par der, som het Rune og Hildegunn.

    Så det var mye forviklinger, men det gikk stort sett greit mellom meg og søstra mi og Glenn.

    En gang, så skulle søstra mi gjøre noe sammen med meg og Glenn.

    Så dro vi og spilte bordtennis på Strømmen Storsenter, på bowlinga der.

    Hvor jeg og Glenn noen ganger dro, om vinteren.

    For vi pleide å spille tennis, fotball og badminton.

    For jeg ville fortsette å trene etter militæret.

    For det var et herk for meg, å komme meg i form, i infanteriet, så jeg ville være i form, til rep-øvelser osv.

    Så jeg trente ganske mye, i årene etter militæret.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke noe hyggelig, å dra med Pia, til Strømmen Storsenter.

    Så Pia var like utrivelig på den tida egentlig, som hun var da hun og venninna Siv, besøkte meg, da jeg studerte i Sunderland, i juleferien 2004.

    Så sånn var det.

    Og så sparka jeg en fotball i veggen, en gang søstra mi hadde med tre afrikanere hjem en lørdagskveld.

    Og så skulle jeg og Axel og Glenn spille fotball da, på søndags formiddagen.

    Men vi spilte enten tennis på Lambertseter, eller fotball med Tom og dem, eller så spilte vi badminton.

    Vi var veldig aktive og sportslige egentlig.

    Så sånn var det.

    Men Glenn var nok noe Illuminati-spion, tror jeg nå.

    Og Axel, han ga meg en CD som het ‘Loser’, med Beck.

    Som han liksom hadde fått på skolen, så han var nok også noe mafian, eller noe.

    Og søstra mi trua meg, med at ‘vi har jo ikke noe saks’, så hun var nok også noe mafian.

    Så søstra mi, Axel og Glenn, de kan vært spioner for hver sin mafian/illuminati-gruppering, eller noe.

    Så sånn er nok det.

    At Øystein og Glenn var Illuminati.

    Og at søstra mi og Axel var ‘mafian’.

    Noe sånt.

    Hm.

    Og jeg og Axel og Glenn, vi spilte også fotball sammmen med en kamerat av meg, fra skolen i Drammen, som het Magne Winnem.

    Han skaffa meg jobb i Rimi.

    Og han var nok også noe ‘mafian’ gjennom sin nabo Morten Jenker, på Bergkrystallen, tror jeg muligens.

    Så Magne Winnem var nok også noe slags spion, tror jeg.

    Så ingen av dem jeg omgikks med, var liksom ‘vanlige’ folk da, virka det som.

    Enda så rart det nok kan høres ut som.

    Derfor var jeg glad, da jeg fikk internett, i 1996, for da kunne jeg chatte med vanlige folk, på nettet da.

    For søstra mi var jo sånn, at hun måtte ringe noen, for å høre om hvilken kinamat, som hun skulle be meg ta med fra jobben.

    Og sånn var de andre og, mer eller mindre.

    Uten at jeg vet helt nøyaktig hvem som var illuminati og mafian osv.

    Men de var nok noe underverden da.

    Så sånn var nok det.

    Noe sånt.

    Så Glenn Hesler, han var Street fighter ekspert, nå blikkenslager, og også illuminist, mistenker jeg.

    Så sånn var nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Når Kjell Inge Røkke sitter oppe hele natta og leser på bloggen min, da er det nok Harmageddon eller et eller annet som foregår, tror jeg

    røkke leser blogg

    http://my4.statcounter.com/project/standard/magnify.php?project_id=3718503&ip_number=2427531781

    PS.

    Det kan være Kjell Inge Røkke, som tuller med meg.

    Axel, (broren min), kan være i samme ‘mafian’ som Kjell Inge Røkke.

    For en gang, like etter at mora mi døde, i 1999 eller år 2000 var nok det her da.

    Så dro Axel meg med på Baronen, for å spise.

    En gang vi egentlig var på Studenten for å prøve å sjekke opp damer osv.

    Men så skulle Axel på Baronen.

    Der hvor det er så mye jugo-mafia osv.

    Og thai-horer vel.

    Noe sånt.

    Og da skulle Axel plutselig spise, klokka ett om natta kanskje.

    Så han dro med meg i restauranten på Baronen da.

    Men, kameraten sin, Marijano, en bil-mekaniker fra Chile vel.

    Axel dreit bare i han kameraten sin, og prata dritt om han, mens vi satt og spiste.

    Og sa at kameraten var en dust som satt alene i baren som en taper, mens vi spiste.

    Han bare stakk fra kameraten sin da.

    Så Axel var nok lederen av de to, vil jeg tippe.

    Axel hadde kamerater som pleide å kjøre han hit og dit, pleide han å skryte av.

    Så Axel sa at han behøvde ikke å ha lappen.

    Så Axel kan nok ha vært i samme ‘mafian’, som Kjell Inge Røkke.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, for da satt Kjell Inge Røkke også i resturanten på Baronen da.

    Ikke langt fra der jeg og Axel satt.

    Vi var kanskje de som satt nærmest Røkke der.

    Som satt der i 1-2 tida, med Celina, tror jeg.

    Jeg hadde drukket noen øl, så jeg kjente ikke igjen Røkke helt sikkert.

    Men jeg trodde det kanskje var han.

    (Jeg pleier ikke å lese så mye i Se & Hør, og sånn).

    Men jeg så kanskje litt mye på Celina, skal jeg være ærlig.

    (Huff-huff).

    Så kanskje Røkke tuller med meg, siden jeg så litt mye på Celina?

    Det er nok ikke umulig.

    Også har Røkke en sånn mafia, som blant annet broren min Axel er i da.

    Huff huff.

    Ja ja, det er mye som foregår.

    Nå tror jeg vi må si at Røkke og broren min er avslørt, som mafisoer, så nå får dere slutte, og politiet får begynne å gjøre jobben sin.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Hva vi spiste?

    Broren min skal alltid være så tøffing, så han spiste en eller to biff tartar.

    Som er rå biff.

    Mens jeg spiste biff med peppersaus da.

    Med gratinerte poteter og øl.

    Så det var god mat, ikke så utrolig dyrt heller.

    Så det er jo egentlig ganske bra, av Baronen, at de har en såpass bra restaurant, som er åpent til langt ut på natta, må de vel være.

    Så det var et kult sted å spise, vil jeg si.

    Selv om det nok var litt mye jugo-mafia og thai-horer der osv.

    Det må man nok si.

    Men jeg mener, at selve restauranten var vel bra, vil jeg si.

    Det var hyggelig betjening, vil jeg si, ei servitør-dame, som virka hyggelig, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke sånn at jeg og broren min var så snobbete, at vi pleide å gå på restaurant å spise, på bord med duk osv.

    Neida, vanligvis så dro vi på Burger King eller kjøpte kebab.

    Broren min likte vel ikke Maliks, tror jeg.

    Jeg skal ikke si det her sikkert, om det ‘mafian’-greiene.

    Men jeg prøver å få det til å stemme ihvertfall.

    Noe er det nok som har foregått.

    Vi får se.

    PS 3.

    Sånn som jeg tenker at det er nå.

    Så er det at Axel er i den jugo-mafian, som driver å forfølger meg.

    Som kanskje har blitt tatt ned?

    Axel virka litt rar på telefonen ifjor, er han i fengsel?

    Noe rart er det ihvertfall.

  • Diskriminering pga. hellig gral? (In Norwegian)

    Nå har jeg ikke akkurat livet mitt vært noe A4-liv da, som de som har lest på bloggen sikkert har fått med seg.

    Jeg skrev jo på bloggen igår, om at Norge ble kalt gralslandet, at jeg har lest det på Nyhetsspeilet, eller noe slikt.

    Og, da jeg flytta til onkelen min, Martin, og dama hans, på en gård i Kvelde, i Larvik, i 2005, da ga de meg en bok, som de ville jeg skulle lese, som het ‘Hellig blod, hellig gral’.

    Så sånn var det.

    Og den adelsfamilien, i Danmark, som min mormor, Ingeborg, er fra, blant annet, den heter Gjedde, (som bl.a. også i Tybring-Gjedde firmaet da, etter en som het Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar, for danskekongen, i middelalderen, som var fra Skåne, og som var lensmann, altså en slags fylkesmann kanskje, i mange norske distrikter, som Kongsberg-traktene og Brunlandnes og i Østfold og tror jeg).

    Han fikk visst mange barn i Norge da, mener jeg å ha lest.

    Men, innen ekteskap, så fikk han en familie, som flytta til Danmark, for svenskene vant Skåne, i den nordiske krig, eller noe.

    Og fra den linjen er bestemor Ingeborg da, hvis jeg har forstått det riktig.

    Og jeg fikk et sånn sølvkrus, av henne, på min 34(!)-års dag.

    Et flott sølvkrus, fra 1700-tallet, ølkrus, som har stått på Gjedde-familiens slott, Højris, i Danmark.

    Med en løve med krone, på lokket, og en dansk mynt fra begynnelsen av 1700-tallet vel på.

    Så sånn var det.

    (Bestemor bare stappa kruset i bagen min, som var full av noe klær, eller noe, og noen folk, to utenlandske gutter, gikk rett på bagen min, så det sa klang i sølvkruset, så da jeg kom hjem, så skulle jeg rette ut en liten tagg, på kongekrona, til løven, så bare brakk den taggen av.

    Ops).

    Så det sølvkruset var uskadet etter 300 år, i flere generasjoner i Gjedde-familien.

    Også får jeg det, og ødelegger det første dagen.

    Typisk meg.

    Mer da.

    Jo, det stod jo på nyhetsspeilet, eller noe, at Jesus sin stamme, var den siste av ‘the lost tribes of Israel’, eller noe, som dro nordover.

    Så om det kan ha vært den Gjedde-adelsfamilien i Sverige da.

    Som først visst var ved Stockholm, men så delte de seg, og dro til Skåne og.

    Og i Norge, så fikk jo Ove Gjedde, mange barn, tror jeg, blant annet den slekta som Tybring-Gjedde, hadde halve navnet fra.

    (Før det ble ‘Binders’, eller hva det heter nå).

    Men men.

    Mer da.

    Jo, for Gjedde er kanskje et rart navn, på en adelsslekt.

    Jesus sitt symbol, var jo fisken.

    Kan det ha vært noe link her?

    Også er det noe rare regler, for hvem som er i denne familien og sånn, og jeg er jo eldste barnet til mora mi da, som var det eldste barnet til Ingeborg. (Mora mi døde på slutten av 90-tallet, litt over 50 år gammel vel, av kreft).

    Kan det ha vært noe sånt?

    Også blir jeg diskriminert og tulla med av myndighetene pga. hellig gral?

    Det er for dumt alts.

    Norge er jo ment å være sekulært, så sånne religiøse ting, er ikke ment å spille noen rolle.

    Dette her var bare noe rart jeg tenkte på nå, som jeg var i halvsøvne.

    Men faren min har sagt det, at det er et eller annet som foregår.

    Og mora mi hang en gang opp en plakat av svenskekongen, over senga mi, da jeg var 5-6 år gammel, i Mellomhagen, så noe er det kanskje.

    For da syntes stefaren min Arne Thormod Thomassen, at mora mi var skrullete da.

    Så sånn var det.

    Det er sikkert bare noe tull jeg innbiller meg, det her.

    Men det er så mye rart som har foregått, gjennom åra, så sånn er det.

    Jeg sa det en gang, til broren min, at jeg måtte begynne å skjerpe meg litt, da jeg var 33, eller noe.

    For da sa jeg, at Jesus han hadde jo fått gjort så mye, før han ble så gammel, og se hvor lite jeg hadde fått gjort.

    Så sånn var det.

    Og da fikk broren min nesten sjokk, og spurte ‘hva sa du’ osv.

    Så det kan være at det er noe grals-greier, som er kjent i underverdenen da.

    Og at det er derfor ingen i underverdenen kan la meg være ifred, og slutte å tulle med meg, pga. noe gralsgreier, eller noe da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og fetteren min Ove, som jeg også tror er noe ‘mafian’, han lånte meg, på 90-tallet, noen Preacher-tegneserier, hvor den hellige gral, en dum gutt, var med osv.

    Det var ikke så vanlig at han lånte meg ting, men de seriene virka det som at han ville låne meg.

    Jeg lånte noe musikk, og da var det såvidt han ville låne meg noen CD-er vel, med de som har ‘Sour times’ osv., på 90-tallet.

    Hva heter de da.

    Jeg må søke på Google.

    Portishead var det ja.

    Her er den videoen: