johncons

Stikkord: Axel Thomassen (Bruttern)

  • Flashback til våren 2005. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til påsketider 2005 her.

    Da jeg hadde dratt til gården til dama til onkelen min, i Kvelde i Larvik, etter at jeg hadde vært noen uker i Paris og Frankfurt osv., etter å ha studert et semester på Univeristy of Sunderland.

    Etter å ha overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.

    Da sendte jeg melding til søstra mi, Pia, på toget, til Larvik.

    Hun kontakta Martin, som henta meg på Larvik togstasjon.

    Jeg overhørte noen taxisjåfører, som sa at ‘vi må ikke si det her til mafian’.

    Så dukka Martin opp, med noe japansk varebil, eller pickup, var det vel.

    Men men.

    Så ringte jeg søstra mi, og Axel, halvbroren min.

    Så kom de med toget, jeg tror det var samme dagen.

    Først fortalte jeg om det her mafia-greiene, til onkelen min.

    Så fortalte jeg om det på telefon til Axel og Pia, og fikk de til å ta toget til Larvik, hvor onkelen min henta dem.

    Så fortalte jeg om hva som hadde skjedd da, til Pia og Axel samtidig.

    Mens Martin var der.

    Og da begynte Axel, og si sånn, at ‘du gjentar deg selv hele tiden’.

    Og sånne ting.

    For å få det til å høres ut som om jeg var forrvirret omtrent.

    Men jeg fortalte jo litt på telefon, tidligere den dagen, for å få de til å ta toget til Larvik.

    Og så begynte jeg å forklare på nytt igjen, når vi var samlet der, på gården til Martin og Grethe.

    Og da sa Axel, at jeg gjentok meg hele tiden.

    Og sånne ting da.

    Enda jeg bare begynte å forklare på nytt.

    Søstra mi, sa det, at jeg ikke gjenntok meg hele tida.

    Nå har jo Axel hatt problemer med å ha gått på spesialskole, og med MBD osv.

    Så jeg trodde det var derfor han agerte som en idiot omtrent.

    Men det kan jo ha vært, at han prøvde å ødelegge for min forklaring.

    Sånn at søstra mi og Martin, ikke skulle høre på hva jeg sa.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om broren min Axel. (In Norwegian).

    Broren min Axel.

    Eller halvbroren min Axel, for vi har samme mor.

    Karen, som døde i 99.

    Men men.

    Han er ikke sånn at han var verdensmester på skolen osv.

    Han er har slitt litt, med noe MBD og konsentrasjonsproblemer osv.

    Axel ble født i 78, var det vel.

    Og jeg, flytta jo til fattern, i 79.

    Så jeg kjente ikke broren min så mye, da jeg flytta til Oslo i 1989.

    Da var Axel 11 år da, og da jeg leide et rom hos dem, i 1990, så var han 12 år da.

    Men, Axel hadde jo bodd hos muttern, i Larvik.

    Og siden flytta han til faren sin, i Oslo.

    Når kan det ha vært da.

    I 82 eller 83 kanskje.

    Noe sånt.

    Det var samtidig med at søstra mi flytta til Berger.

    Så jeg bodde på Berger fra 1979.

    Men søstra mi bodde på Berger fra 82 eller 83, eller noe.

    Så jeg kjente alle folka på Berger, sånn som stesøstra hennes Christell, og venninnene hennes Gry Stenberg og sånn.

    Jeg kjente de fleste folka på Berger, før søstra mi flytta dit.

    Selv om hun begynte å prate dritt om Gry Stenberg osv.

    Hun fortalte noe rar historie, om Gry Stenberg.

    At en gang, så hadde hun vært på besøk hos Gry Stenberg.

    Så måtte hun låne en truse av Gry Stenberg.

    (Av en eller annen rar grunn.

    Hvorfor måtte hun det.

    Det må være løgn, mener jeg.

    Nesten helt sikkert.

    Stenberg-familien bodde forresten to hus bortenfor Humblen-familien, som søstra mi var en del av, siden hun bodde hos stemora si, Haldis Humblen, og fattern.

    Så Pia kunne bare gått hundre meter hjem, og henta sine egne klær der).

    Og så, sa hu, at trusa hu fikk av Gry Stenberg, den var det utflod i.

    Og Gry sa at det var ikke noe å bry seg om, det var vanlig at det var sånn i rene, eller ‘rene’ truser.

    Så søstra mi da.

    Pia Ribsskog.

    På 80-tallet en gang.

    Kanskje i 85 eller noe.

    Noe sånt.

    Og dette sa hu, utenfor sammenhengen.

    Det var ikke sånn at vi prata om hun Gry eller noe, som jeg kan huske.

    Det var bare at søstra mi ville fortelle meg noe om henne da.

    Så sånn var det.

    Men når jeg kom på det nå, så tror jeg ikke det kan ha vært sant.

    Jeg tror det må ha vært noe for å få meg til å miste interessen for henne, eller noe.

    For vi gikk ganske bra sammen.

    Jeg og hun Gry Stenberg.

    Vi gikk i samme klasse.

    Men på skolen, så var det så mye klikker.

    Så der prata vi aldri sammen.

    Men jeg bodde jo i Leirfaret, i det gamle huset, som Stenberg-familien, hadde pleid å bo i.

    Så hun Gry, var ofte opp hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell, og venninna dems, Nina Monsen.

    Så jeg var ganske vant til at de jentene plutselig dukka opp i leiligheten.

    Dem behøvde ikke å banke på.

    Dem gikk omtrent som dem ville der.

    Vi oppførte oss ganske sivilisert vel, selv om vi bare var sånn 11-12 år osv.

    Dette varte vel i noen år, at jeg var ganske på talefot med de jentene.

    Så jeg bare lot de komme å gå til leiligheten, som de ville omtrent.

    Så jeg ble ganske vant til å ha jenter i nærheten osv.

    Jeg krangla ofte med Christell da.

    Men de andre dem var det sjelden jeg krangla med.

    Det var etter at mora til Petter og Christian døde det her.

    For da flytta dem til Mexico, til faren dems der.

    Og da hadde ikke jeg så mange kamerater.

    Så da pleide de Christell og Gry og Nina osv.

    De pleide å dra opp til meg i Leirfaret, å sette på stereoanlegget og danse, eller noen ganger hjelpe meg å ta oppvasken, eller se på video f.eks., siden jeg hadde VHS-spiller, siden 1980 vel, siden jeg var litt bortskjemt.

    Så jeg ble vel litt bortskjemt når det gjaldt å ha jenter rundt meg hele tida og.

    Ikke hele tida kanskje, men plutselig dukka dem opp da.

    Så sånn var det.

    Nina Monsen flytta så til Oslo.

    Og så flytta søstra mi til Berger.

    Og da var det ikke så artig med de jentene lenger, for det er jo liksom morsommere med jenter som ikke er i familien da.

    Men men.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i mange år i Larvik, sammen med søstra mi, så da prøvde jeg jo å være venner med henne.

    For jeg var vant til å passe på søstra mi, under oppveksten i Larvik, siden hun var et og halvt år yngre enn meg.

    På den måten, at muttern lot meg ta ansvaret for søstra mi.

    Sånn at søstra mi fikk lov å gå i butikken på Østre Halsen, f.eks., hvis hun var med meg, da jeg var fire år.

    Men hun fikk ikke lov å gå aleine, for hun var da bare tre år.

    Sånn opplegg som det.

    Så da ble jo jeg litt vant til å dra med søstra mi, når jeg skulle til kamerater, og på frimerkeklubben osv.

    At jeg pleide å ta med henne, noen ganger, sånn at hun skulle slippe å bare være hjemme å kjede seg da.

    Hun ville i hvertfall være med.

    Men men.

    Men det skulle være om bruttern det her.

    Jeg kjente ikke han så bra.

    Men jeg huska fra da han var sånn 5-6 år.

    At da skulle han ikke gå ved siden av muttern, og meg og søstra mi.

    Det her var da Bobbysocks vant grand prix.

    Det var da muttern bodde på Tagtvedt.

    Så det var vel i 84 da.

    Så Axel var nesten seks år.

    Så skulle ikke Axel gå vanlig ved siden av oss, til butikken, eller hva vi skulle.

    Neida.

    Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og bare tulla med muttern og Pia.

    Jeg prøvde å fortelle muttern og Pia, at Axel var snart seks år, og ikke hadde noe å gjøre i barnevogna.

    Men nei.

    Hverken muttern eller Pia, syntes det var rart, at Axel ville sitte i barnevogna.

    Så det var som et galehus, å besøke muttern, noen ganger.

    Og søstra mi, kan ikke ha vært helt god hun heller.

    Og Axel, som 5-6 åring, bare herja og kødda med dem, og skulle sitte i vogna.

    Så han Axel er litt farlig, vil jeg si.

    På den måten, at han klarte å manipulere muttern og søstra mi, til å rulle han rundt i barnevogna, da han var nesten seks år, på Tagtvedt der.

    Så både søstra mi og muttern, må ha vært litt forstyrra, mener jeg.

    Så jeg følte meg som medlem i en idiot-familie, da jeg gikk der ved siden av dem.

    Men jeg var så vant til den her galskapen, eller forstyrretheten, fra muttern.

    Så jeg bare ga opp.

    Og gikk på Nanset Senter, etterpå, som det het da.

    Like ved siden av der søstra mi gikk på hestegreier.

    Hun pleide å gå til stallen og stelle hester osv.

    Så det var kanskje der hun ble så, hva skal man si, litt løssluppen og guttegal osv.

    Som det virker for meg, at hun nok er.

    Hun prøver å sjekke opp meg, hele tida.

    Og jeg er broren hennes.

    Jeg har ikke hatt noe ønske om å ha noe med hu å gjøre sånn sett, men det skjønner hu visst ikke.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men kanskje hun traff en stallgutt der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men dem var ikke gode i hue, hverken muttern eller Pia, mener jeg.

    Når dem gikk med på å trille en fem-seks år gammel Axel i barnevogna til butikken.

    Nei, da er det noe gæernt, mener jeg.

    Men grunnen til at jeg begynte å skrive her nå.

    Det var, at Axel, han pleier alltid å kødde med alle.

    Og da han var sånn 16-17 år, eller noe.

    Så sa han sånn, ‘manifest’.

    Han skulle herme etter, og drite ut, intelektuelle.

    Eller kommunister.

    Så sa han bare, ‘manifest’, eller ‘det er manifest’.

    Og der er jo helt feil bruk av det ordet.

    Men han skulle liksom herme etter hvordan kommunister prata osv.

    At ‘det er manifest’.

    Men jeg tror ikke at han skjønner hva manifest er.

    Men det er ingen hindring for å kødde med det.

    Så sånn er vel Axel.

    At han er ikke så boklærd, eller hva man skal kalle det.

    Men han driter ut alle og kødder med alle fordet.

    Han er ikke dum liksom.

    Ta romjula, i 95, kan det kanskje ha vært.

    Ja det var det, for jeg hadde nettopp fått lappen.

    Da var Axel altså 95 – 78.

    Han var 17 år.

    Og jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Axel bodde hos faren og stemora si, på Vestre Haugen.

    Som er kanskje 15-20 minutter å gå, fra Ellingsrudåsen, Skansen Terrasse 23, der hvor jeg og søstra mi og Glenn bodde da.

    Så Axel var ganske mye oppe hos oss, på Ungbo der, i 93 og 94 og 95 osv.

    Og vi pleide å spille fotball osv., jeg og Glenn og Axel, i 93 og 94 osv.

    Og tennis spillte vi også.

    Og vi dro noen ganger på tøyenbadet og sånt.

    Vi trente mye da, basket spillte vi en gang og.

    Badmington og.

    Selv om vel Axel vel ikke spillte det.

    Glenn Hesler, han hadde masse folk fra Rasta osv., på besøk.

    Venner av Bengt Rune, som drev biljardhallen, på Skårer.

    Eller familien gjorde det.

    Og de har en pub i Strømmen, eller noe.

    Men men.

    Og da satt de, og spillte Axis and Allies.

    Et brettspill.

    Hvor man skulle være et land, under 2. verdenskrig da.

    Så dukker Axel opp, og begyner å drite ut alle sammen.

    Og sa, som 17-åring, til alle de her, som var i 20-åra.

    ‘Nerder, kom dere ut og få dere en dame’, osv.

    Så Axel, han er ikke sånn, at han holder tilbake på frekkhetene.

    Og jeg bodde hos dem, i et år.

    Og Axel er også hyperaktiv, vil jeg si, i hvertfall da.

    Og hadde vanskeligheter for lære, og hadde noe MBD osv. da.

    Så jeg måtte hjelpe han med matteleksene osv.

    Og noen ganger å lese noe bok fra karatetreninga osv.

    Sånne ting.

    For Arne og Mette, de var vel ikke så gode i matte.

    Så de lot kanskje mer som om de skjønte det, enn at de gjorde det kanskje.

    De skjønte bingo og travbanen og sånn.

    Men jeg vet ikke om dem skjønte så mye brøk og algebra og hva det nå heter igjen.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg måtte stri med han frekke fyren der, i et år.

    Så da ble nok jeg litt mer vant, til å takle frekke folk da.

    Siden jeg hadde vært storebroren til Axel i et år, på begynnelsen av 90-tallet.

    For han var rimelig umulig.

    Men han ble litt bedre, i årene etter.

    Men så ble han værre igjen, vil jeg si.

    Når han ble sånn 17-18 år, og skulle begynne å gå på byen osv.

    Da kunne han begynne å kødde med alle mulige folk på byen osv.

    Og meg og andre.

    Og det hadde visst vært rimelige tilstander da han var i militæret.

    Han var kokk, på et troppetransportskip, i Nord-Norge.

    De pleide å flytte rein for samene osv.

    Men men.

    Og da hadde gått på byen der.

    Og banka opp de lokale heltene.

    Og så hadde de pissa på dem.

    Og da Axel fortalte at det var sånn dem holdt på.

    Da syntes jeg dem var litt vel tøffe.

    Det er en ting å være i slåsskamp.

    Men å pisse på folka etter at dem hadde slått dem ned osv.

    Nei, det ble litt drøyt, syntes jeg.

    Så Axel tok av mer og mer, etter det her som skjedde i 95 da.

    Han er jo oppvokst på Furuset, og vant til tøffe utlendinger osv.

    Axel fortalte meg det, i 1990, da jeg leide et rom hos dem.

    Og han var 12 år eller noe.

    At han likte utlendingene, for dem var så tøffe.

    Mens nordmenn, dem var så pysete.

    Så Axel han ble nok litt tøff, av å vokse opp på Furuset, fra han var sånn 10 år kanskje.

    Selv om han også har bodd, i Larvik, Drammen, Parkveien i Oslo sentrum, og på Røa.

    Og også et sted ved Økern.

    Hva heter det der da.

    Så han er utdanna kokk.

    Og han har slitt med MBD og spesialskole på Majorstua, og lærevansker, osv.

    Men han er ikke dum fordet, vil jeg si.

    Han er veldig flink til lese mennesker osv., vil jeg si.

    Han er jo oppvokst i Oslo.

    Så han tar et blikk på folk, så sier han ‘interrail’.

    Og de tyske interrail-turistene, eller hva de er, bare kvekker til.

    Mens jeg bare ser to vanlige folk.

    Så Axel er mer en lokal Oslo-gutt.

    Mens er innflytter da.

    Så jeg må nesten prøve å passe meg litt for Axel, i Oslo, eller så kan han bare begynne å kødde rundt med meg.

    Når vi går på byen osv.

    For Axel jobber også som kokk, og med å drive en resturant på Torshov, kallt Oskar Bråten.

    En bydelsresturant.

    Så hvis jeg og Axel, gikk på byen, rundt år 2000, for eksempel.

    Så kjente Axel alle bartenderne omtrent, på de stedene vi dro.

    Han kjente masse folk, fra byen og kolleger, som var ute og festa.

    Han traff kanskje noen damer han hadde sjekka opp før.

    Han kjente folk som var dørvakter på Studenten.

    Han kjente også de som jobba i kebab-sjappa, ved taxi-køen, utafor Studenten.

    Og fikk hjelp av dem til å sjekke ei dame som dukka opp osv.

    Han sa sånn, ‘også en kebab til henne’.

    Når det dukka opp ei dame.

    Så sjekka han opp henne, og tok med henne hjem vel.

    Eller blei med henne.

    Og da visste han hva hu skulle ha.

    Han leste situasjonen.

    Så da visste Axel, hva hu skulle kjøpe og hva hun likte å drikke osv.

    Det leste han, fra situasjonen.

    Han sa plutselig sånn, da han var sånn 18-20, kanskje.

    At hun der, hun var psykologi-student.

    Det så han på stilen, eller noe.

    Så jeg hadde ikke noe jeg kunne stille opp med, når jeg gikk på byen sammen Axel.

    Jeg var en nerd jeg da, sammenlignet med Axel.

    Men jeg var litt vant til å sjekke damer da, så når Axel ikke var i nærheten, da hente det at jeg klarte å sjekke damer.

    Men da begynte han å jage dem bort.

    Og sa at, hvorfor går han her da, han er 28 år osv.

    Hva gjør han på Studenten.

    Jaja, jeg var jo ute med broren min.

    Og om jeg som 28-åring, sjekker 20-22 år gamle damer.

    Så synes ikke jeg at det var noe galt.

    Jeg var jo ungkar.

    Det var ikke sånn at jeg var gift eller hadde barn, eller noe.

    Men det har jeg kommet på i ettertid.

    At det gjorde Axel.

    Han ødela for meg, sånn at hvis jeg hadde begynt å sjekke opp en fin dame.

    Så ville Axel gå bort til henne, og prate masse dritt om meg, til hun dama.

    Sånn at hun droppa meg.

    Så man er heldig som har venner og familie, sier jeg.

    Hvorfor han gjorde det?

    Nei, det veit jeg ikke.

    Kanskje han hadde noen komplekser ovenfor meg.

    Siden at jeg var flink på skolen, men at han ikke var det.

    Han sa en gang, på Valentinos.

    Jeg hadde jo ikke så mye kamerater å gå på byen sammen med.

    Og Axel foreslo, at jeg skulle møte han på Snorre, en gang, i 96, eller noe.

    Så etter det, så ble det sånn, at vi gikk på byen sammen osv.

    Selv om jeg var en del år eldre enn Axel.

    Men jeg var vel litt lei av å gå på byen aleine.

    Så jeg syntes det var artig da.

    Men men.

    Men på Valentinos, da sa han det, at han var den med utseende og jeg var den med hjerne.

    Så han ville vel ikke at jeg skulle sjekke opp damer da.

    For hvis jeg var både kjekk og smart, da ville han få komplekser da.

    For at han ikke var smart.

    Men Axel er egentlig smart, og har veldig sosial inteligens, og kan kødde med alle osv.

    Det at han har problemer med å lære, betyr ikke at han ikke er smart, vil jeg si.

    Men men.

    Det er jo flere slag intelligens.

    Og på noen av dem, så tror jeg det er få som slår Axel, på sosial intelligens, og lese folk, og sånne ting.

    Men det at han ødela, for meg, når jeg skulle sjekke damer.

    Det gikk etterhvert litt på selvtilliten min.

    For jeg syntes jo ikke det var noe artig, å aldri klare å sjekke opp damer.

    Men nå, det siste året, så har det vært ganske rolig, i livet mitt.

    Så nå har jeg tenkt igjenom hva som skjedde.

    Og nå skjønner jeg det, at Axel begynte å prate dritt om meg, til damer jeg sjekka opp osv.

    Men hvorfor, nei det veit jeg ikke, om han bare syntes det var morsomt osv.

    En gang tok han og lagde sånn merke på buksa mi.

    Sånn sot, eller noe.

    Og når damene ser du har flekk på buksa, da får du ikke sjekka opp norske sosse-damer.

    Så han gjorde sånne ting, for å ødelegge for meg, med damene osv.

    Så det var kanskje like smart, at jeg flytta fra Oslo.

    Det er nok mulig.

    En gang, så skyldte han meg penger.

    Og da ringte han, og spurte om vi skulle ta en øl.

    Så sa jeg, at jeg har ikke så mye penger, for jeg får lønning, om to dager, eller noe.

    (Jeg hadde vanligvis alltid penger, for jeg brukte ikke opp alt med en gang.

    Men to-tre ganger, på ti år kanskje.

    Så hadde jeg ikke penger, i et par dager.

    Og da dukka alltid Axel opp.

    Så kanskje han hadde kontakter i banken, og kødda med meg sånn sett?

    Bare noe jeg tenkte, hvem vet.

    Jeg sier ikke det var sånn.

    Men Axel kjenner masse folk, så jeg sier ikke at det er umulig.

    Hvis han er i noe mafia, for eksempel.

    Som det kanskje kan virke som.

    Også fra annet.

    Men jeg orker ikke skrive om det nå, for det er slitsomt å skrive så lange poster på bloggen.

    Men jeg har skrevet om det før, det var da jeg satt på internett, og en dame sa på irc at det var mafia i Norge.

    Og Axel satt i en plaststol, og lata som han sov, og lurte på om noe hadde skjedd, etterpå.

    Og hu dama sa at jeg kunne bli sjafør, eller noe annet, hvis jeg ville være i mafian.

    Jeg visste ikke helt om hun kødda, eller var seriøs, så jeg fortalte ikke om det til Axel.

    Men Axel kan jo ha vært sent, av noe mafia, for å se hva jeg mente.

    Så derfor tenkte jeg det).

    Men tilbake til studenten.

    Da sa jeg, at hvis jeg skulle bli med på byen.

    Så måtte Axel betale drinker eller øl.

    For jeg hadde ikke så mye penger da, og han skylte meg penger.

    Da krølla Axel sammen kvitteringa, ut på kvelden, kvitteringa fra drinkene.

    Og så heiv han den kvitteringa, for drinkene og visa, under genseren og t-skjorta mi.

    Kvitteringa var som en ball da.

    Og han heiv den ned under genseren og t-skjorta mi da.

    Som om jeg var en søpplebøtte.

    Og da, en av de neste gangene Axel var på besøk hos meg, i W. Thr. gt.

    Da fortalte jeg Axel, at sånn var det ingen som oppførte seg mot meg.

    Og at jeg ikke likte at folk oppførte seg sånn.

    Da sa Axel, at det er greit siden det er meg vel.

    Da bare lurte jeg på, om Axel mente at jeg var en dum-snill person, som han bare kunne kødde med, siden han var broren min.

    Men jeg sa da det, at jeg ikke likte å bli behandla sånn, av noen.

    At jeg pleide å kutte ut folk, hvis de oppførte seg sånn.

    Så jeg ga han en advarsel da.

    Så etter det, så hadde jeg vel ikke så mye å gjøre med Axel.

    Da dro han plutselig til Spania, uten å si fra.

    Og kom tilbake over et år seinere.

    Og da var han skikkelig tøff.

    Jeg kjente han nesten ikke igjen.

    Og han var rimelig tøff fra før av og.

    Og i Spania så hadde han blitt angrepet av 4-5 spanioler.

    Og kasta en av dem, ned en trapp osv, flere meter.

    Eller over et gjerde, og ned på et betonggulv, eller noe.

    For mange spanjoler angrep han da.

    Men han kom seg unna.

    Han har jo trent karate og kung-fu og vekter, i mange år.

    Så han er rimelig tøff, og mye kraftigere enn meg.

    Jeg har jo problem med kneet, så jeg sliter litt, hvis vi skal slåss for morro skyld, for eksempel.

    Selv om jeg trente mye i Sunderland osv., så sliter jeg nok likevel, mot Axel, for han har trent kampsport osv., og har ikke skada kneet to ganger, på fotballtrening, som jeg har.

    Så sånn er det.

    Så etter det, at Axel plutselig forsvant til Spania, uten omtrent å si fra.

    Og uten å ringe, derfra.

    Faren hans bodde der da, og Axel traff en spansk jente osv.

    Men jeg syntes det var dårlig, at han ikke sa fra engang, at han dro dit, og ikke ringte og sa at han skulle være der i over et år.

    Så stod han plutselig på døra, på St. Hanshaugen, enda da hadde han ikke ringt og sagt fra, at han skulle tilbake til Norge.

    Så det Spania-greiene, var rimelig rart, syntes jeg.

    Så etter det, så har jeg ikke hatt så mye med Axel å gjøre.

    Før han dro til Spania, så var vi nesten som kamerater, og festa mye sammen og gikk på byen osv.

    Men etter at han dro til Spania, uten å si fra, så hadde vi ikke så mye med hverandre å gjøre osv. da.

    Og mens han var i Spania, så fikk jeg også mye problemer, på Rimi Kalbakken osv.

    Som butikksjef der.

    Så da jeg traff Axel igjen, etter at han hadde vært i Spania.

    Så så han mye tøffere ut, etter et drøyt år i Spania.

    Det må ha vært et tøfft år, tror jeg.

    Og jeg så nok rimelig herja og overarbeida ut.

    Pga. problemene på Rimi Kalbakken.

    Så det var nok et rimelig tøft år for meg også.

    Så sånn var det.

    Men man får vel bare prøve å lære av problemene og komme seg videre.

    Det var det jeg prøvde i hvertfall.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om Karius og Baktus og Lille Lørdag osv. (In Norwegian).

    Det her minner meg om da jeg og David Hjort og Linn Korneliussen og Erik Dahl, og Kristian butikksjef, på Rimi Ryen, kjørte med bilen min, til Arvikafestivalen, sommeren 2000.

    David og dem, skulle absolutt ha med meg.

    Da hadde David farga håret blått vel, og Linn farga håret rødt, og Erik Dahl farga håret grønt vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    David sa, at folk sa, at der kommer Karius og Baktus, og en til.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med David Hjort, i 97, må det vel ha vært, da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Rett før jul 97, tror jeg det var.

    Fordi Anne Kathrine Skodvin ansatte han David Hjort da.

    Jeg var litt skeptisk, til både David Hjort og Thor Arild Ødegaard, som ble ansatt på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Men Irene Ottesen, ville ansette Thor-Arild da, for han smilte så pent, på jobbintervjuet.

    Og det betydde at da var han flink med mennesker, sa hu.

    Så da orka ikke jeg å begynne å krangle.

    Butikksjef Kristian var på ferie da, det var vel egentlig han, som skulle hatt jobbintervju.

    Det var første jobbintervjuet jeg hadde, som leder i Rimi, og det var mest Irene og Kristians prosjet, jeg hadde ikke vært så innvolvert i det, Irene bare dro meg med på jobbintervjuet.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, eller Anne Katrine Skodin, lot meg lese gjennom søknaden til David Hjort, på Rimi Bjørndal, før han ble ansatt.

    Og Skodvin spurte hva jeg syntes, og jeg lagde et poeng av, at det stod i søknaden, at han hadde hatt problemer med lederne, i den forrige jobben.

    Så det sa jeg til Anne-Katrine, at det kanskje kunne bli problemer på Rimi og da.

    Men Skodvin annsatte David Hjort uansett.

    Og da var det sånn, at da hadde vel Irene slutta.

    Hvis ikke så var det like før.

    Vi var ganske vant til å jobbe sammen, den gjengen som var der da.

    Dette her var vel på slutten av 97.

    Og de som jobba der, da jeg begynte der, våren 96.

    Mange av de hadde slutta.

    Irene sa at de var ikke noe flinke, de som jobba der.

    Irene og Kristian jobba på Bjørndal, før jeg begynte, så de hadde opplegget klart, mer eller mindre, da jeg begynte der, etter en kneoperasjon, på Aker sykehus, våren 96.

    Og da var det at vi skulle kjøre medarbeiderne skikkelig hardt osv., for dem var så slappe osv.

    Og jeg hadde lært samme lederstilen, på Rimi Nylænde.

    Elisabeth og Hilde der, sa jeg måtte ikke være grei med medarbeiderne, (ha en demokratisk lederstil osv), for da ble de upopulære.

    Og de ble det samme på Rimi Bjørndal.

    Men når vi fikk nye folk inn der, så gikk det mest på rutiner, men før det ble det noen konflikter.

    Fordi Kvehaugen sa det, at vi skulle være tøffe med medarbeiderne.

    Eller han klagde på en måte, at jeg skjønte at det var det dem ville, han og Irene.

    Så da var jeg vel ganske tøff og autoritær der, den første tida.

    Jeg fikk høre meldinger tilbake fra Thomas Sæther, om at Kvehaugen var alkis, som drakk tre ‘alkis-bomber’, Ringnes 0.7 liter, hver dag.

    Så sånn var det.

    Men da David Hjort begynte, så funka alt bra, og det var få konflikter.

    Men Bjørndal, hadde så lav snitthandel, og mye panting av tomflasker, at folk kjøpte mat i byen, men panta på Bjørndal, for dem tok ikke med tomflaskene tilbake ned til byen.

    Og tipping og retur, og det som var.

    Og det var mange kunder, det var en ganske stor Rimi.

    Så det ble mye løping som leder.

    Men han David Hjort, han var litt sånn, at han kunne sette seg på bakbeina osv.

    Og kanskje ødelegge det systemet vi hadde der, som funka bra.

    Jeg jobba jo alle kveldsvaktene da.

    Og David Hjort, var flink med damene som det jobba mange av der, og ble kjent med dem, med en gang.

    Så det kunne bli noe slags problemer, med klikker og sånn, tenkte jeg.

    Så jeg prøvde å bli kjent med han David Hjort, fordi at på Bjørndal, så var det så hektisk, så at det var lett å miste kontrollen på butikken, sånn at den så herja ut.

    For det er ikke sånn, at man bare kan ansette ekstra folk, for man har et visst beløp å bruke på lønninger da.

    Så da må neste alt klaffe, på en butikk, som Bjørndal.

    Så fikk jeg to biletter til Hansa eller Mack juleølsmaking, på en pub i Stortingsgata, jula 97.

    Og da ga jeg dem til David da, for å være litt kamerat og kul rimi-leder da.

    Så dagen etter, så spurte David, om jeg skulle møte dem, på puben, etter jobben.

    Så ble det sånn.

    For jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så jeg dro ned til sentrum uansett.

    Så hadde dem dratt med en øl ut av puben da.

    For da var juleølsmakinga over.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk de bilettene, når jeg jobba seinvakt.

    Det kan man lure på.

    Men jeg stakk hue inn der, enda juleølsmakinga vel var over, skjønte jeg.

    Og da så jeg butikksjef Monika der, som vel da var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Og jeg så han Mack-konsulenten, var det vel, som jeg ikke likte.

    Han sa sånn, ‘vi sneiks’, istedet for ‘vi snakkes’, eller ‘hadet’.

    Så han likte jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så ble det sånn, at David Hjort, pleide å be meg med på fester her og der, og Danmarksturer og sånn.

    Til og med techno-parter overalt, i Oslo, for han var i det miljøet da.

    Og det var Thor-Arild Ødegård også, som DJ Toro.

    Så vi andre som jobba på Rimi, vi havna noen ganger på gjesteliste, på Rockefeller, og utesteder ved siden av Blå der, på Grunerløkka.

    Så jeg ble nesten en traver i techno-miljøet, fra å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Men jeg hadde jo vært mye i England, som tenåring, om sommerene.

    Så jeg syntes det var kult å lese sånne magasiner som engelsk FHM osv., før det norske kom og sånn.

    Og der stod det om klær og sånn da.

    Så da hendte det, at jeg klarte å finne noen kule klær, hvis jeg prøvde, når jeg kjøpte klær osv., på Jack & Jones og den som er ved TV2 der, i Karl Johan.

    Og sånne butikker.

    Den siste tida jeg bodde i Oslo, så kjøpte jeg også klær, på en sånn butikk som hadde kule klær, som er vanskelig å finne, borte mot rådhuset der nesten.

    Ikke Ferner Jacobsen, men lenger øst.

    Hva het det der da.

    Jeg skal se om jeg finner navnene på de butikkene.

    Men jeg hadde ikke så mye penger til klær, på Rimi assisterende butikksjef-jobb.

    Så jeg kjøpte heller klær som jeg så i FHM, enn i GQ, for å si det sånn.

    Men da jeg ble butikksjef, så kjøpe jeg litt mer voksne klær i hvertfall.

    Som noe tennisskjorter og sånn, som man kunne bruke i møter osv.

    Men jeg hadde jo ikke akkurat noe garderobe og skryte av.

    For jeg jobba jo i butikk.

    Og da gikk jeg i Rimi klær på jobben.

    Så det var ikke sånn, at jeg trengte så mye klær og ha på jobben osv.

    Og jeg jobba ofte så hardt på Rimi, at jeg brukte mye penger på mat og digg, om kveldene.

    170.000 i året, som var Rimi lederlønn, i 97, de flyr fort, hvis man bor i en høykostby, som Oslo.

    Men som butikksjef, og da jeg fikk noen penger da muttern døde, merkerlig nok hadde hun skaffet noe livsforsikring.

    Det var ikke noe jeg trodde hun ville gjøre, for hun pleide å kjøpe en del rart, og ikke ha helt kontrollen.

    Men hun ble kanskje bedre, når hun ble litt eldre.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det at jeg nesten ble traver i techno-miljøet, noen måneder, i 97 osv.

    Men etter at jeg slutta på Bjørndal, så fortsatte David Hjort da, å spørre om jeg skulel være med på fester her og der.

    Og jeg hadde bare bruttern, som jeg pleide å gå ut med.

    Og han dro plutselig til Spania, et år, uten å si fra ordenltlig, om når han skulle flytte tilbake osv.

    For faren og Mette, flytta ned dit.

    Men men.

    Jeg får se om jeg finner hva de butikkene het da.

    Hm.

    Så jeg var litt snobb egentlig, de siste åra jeg bodde i Oslo.

    Men jeg var ikke så show-off, så jeg var ikke sånn at jeg brukte de kuleste klærna for mye.

    Jeg er vel sånn, at jeg bruker litt tid på å venne meg til klær osv.

    Og også i Sunderland, så kjøpte jeg mye klær, for jeg hadde tenkt å bli i England, og hadde jobba mye på Rimi Langhus, sommeren før.

    Og trodde jeg skulle få studielånet, med en gang.

    Det er vel sånn i Oslo, at folk er så kule osv.

    Så man må vel ha kule klær omtrent, for å bli akseptert.

    Og broren min, var vokst opp i Oslo.

    På Røa osv.

    Så han skjønte seg på klær da, og begynte å prate om merker som Gant osv.

    Som jeg aldri hadde hørt om.

    Så da begynte jeg å prøve å skjønne mer om klær jeg og.

    Jeg pleide å kjøpe klær på Oslo City osv., de første årene jeg bodde i Oslo.

    De har en butikk med ungdomsklær der, i første etasje på Oslo City.

    Men men.

    Det er vel ikke så interessant vel.

    Men det gikk en del penger til klær da.

    Men nesten alle klærna i butikkene i Oslo, var kule klær da.

    Men jeg likte egentlig ikke for kule klær, men mer klassiske klær.

    Men da sleit jeg litt i Oslo.

    For da måtte man vel handle i de dyre butikker som Ferner Jacobsen osv.

    Og jeg var ikke så flink med klær heller, for jeg var jo fra Berger og hadde bodd aleine fra jeg var ni osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var fra noe vestkanthjem, eller noe.

    Og muttern sin familie, sånn som bestemor Ingeborg osv.

    De er mye sånne eksentrikere, som handler klær på loppemarked osv.

    Og fatter var snekker, så han gikk bare i vanlige gensere osv.

    Som f.eks. samme genser som en i en Grandiosa video, som jeg posta om, her om dagen.

    Men men.

    Men dem hadde mye dresser og sånn, fra 60 og 70-tallet og sånn vel.

    Han og brødrene.

    Og han hadde mye klær.

    Blant annet lakksko, omtrent, i brunt og svart skinn.

    Som jeg måtte bruke på klassefest en gang, i 88 vel, i noe lokale i Svelvik.

    For jeg hadde ikke finsko.

    Så jeg bare fant de i skapet til fattern.

    Så jeg tror ikke noen andre hadde sånne sko på klassefesten.

    Så sånn var det.

    Så jeg sleit litt noen ganger i Oslo da, kan man si.

    Da jeg vokste opp i Larvik, så ga muttern vårs mye hjemmesydde klær osv.

    I hvertfall før vi begynte på skolen.

    Og på Berger, så var det de klærna jeg fant i skapa til fattern.

    For han bodde hos Haldis, men hadde noen gamle klær, oppe hos meg.

    Og jeg hadde noen klær selv, men de vokste jeg mye fra da.

    Men jeg fikk en olabukse nå og da.

    Og noen klær til konfirmasjonen osv.

    Men jeg var ikke så interessert i klær egentlig.

    Det var bare noe kjedelige greier.

    Men men.

    Så jeg bare brukte det jeg tilfeldigvis fant.

    Men da jeg gikk markedsføringslinja, på handel og kontor, i 87/88.

    Da var Ball-gensere så moderne.

    Så da tenkte jeg, at jeg går jo på markedsføring.

    Så da tenkte jeg, at jeg fikk kjøpe meg syrevaska jeans og ball-genser.

    Omtrent som de i Lille Lørdag, i min drømmeserie.

    For de andre guttene i klassen.

    Svein og Jan-Ivar, eller noe, og vel også Snorre og en annen som het Erik vel.

    Og Trond Gurrik fra Holmestrand.

    Og spesiellt to skikkelig jålete gutter, som het Steinar og hva het han andre da.

    Det var i hvertfall to karer fra Tønsberg, som var skikkelig sossete.

    Og de spraya en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben.

    Sikkert for å kødde med meg, som ikke dusja etter gymen.

    Men etter det, så kjøpte jeg faktisk noe Lagerfeldt-deo.

    Sånn gul boks.

    Og den likte damene, når jeg var på byen i Oslo f.eks., i russetida og sånn, var det vel, og seinere.

    Hvis man bydde dem opp til dans, så hendte det noen ganger, at dem begynte å sniffe deo osv., for jeg brukte sånn triks å spraye deo foran på brystet også, sånn at damene fikk noe å lukte på.

    Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra.

    Men det var kanskje litt flaut å skrive om.

    Men sånn er det når man skriver om alt mulig.

    Men men.

    Men damene likte sånn Lagerfeldt-deo.

    Men men.

    Og da hadde jeg dress og, som jeg brukte på byen.

    Men det var under jappetida.

    Så da synes jeg det gikk ann.

    Men etter jappetida, da syntes jeg ikke det passa med dress på byen egentlig.

    Så da begynte jeg å gå med enkelere klær på byen.

    Så det ble litt omvendt, at jeg først gikk med dress og så med vanlige klær, på byen.

    Men etter militæret, så var det ganske nedgangstider, i Norge, i 93, så da var det vel ikke vanlig å gå så mye med dress, det var grunge og sånn, som var den musikken folk hørte på osv.

    Så da ble det bare sånn.

    Men men, det skal ikke være enkelt alltid.

    Skal jeg se om jeg finner sånn klær vi gikk med i 87.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om 80-talls klesstil osv.