Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

(For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

(Som mora mi pleide å gjøre da).

Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

Når jeg bestilte melk selv, da.

For man må jo prøve å passe på to ting.

Nemlig at melka ikke går ut på dato.

Og at det ikke blir utsolgt.

(Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

(Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

Hvem vet).

Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

(Ihvertfall i Oslo).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

Så det gadd jeg ikke, da.

Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

(Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

(Noe sånt).

Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

(Eller om det var bursdaggave.

For Pia har bursdag første juledag.

Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

Og hu bodde ut mot Konnerud.

Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

(Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

(Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

Ved Terningen Matcafe der.

Og at jeg husker litt feil).

Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

Det var den stilen der, liksom.

Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

(Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

(Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

(For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det her var visst i California, mener jeg å huske.

Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

(Noe sånt).

Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

(Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

Og Faren min og Haldis var der.

Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

(Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

Eller om jeg hadde det fra noen andre).

For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

(Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

(Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

(Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

Noe sånt).

Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

(Siden han tok kvelertak på meg, da).

Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

Men så skreik Haldis, (var det vel).

Så jeg satt ned Jan igjen.

(Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

Så jeg satt Jan ned igjen da.

Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

(For jeg var litt full, da).

Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.