En eller to somre, like etter at jeg flytta til faren min.
Så ringte faren til Frode Kølner da, (av en eller annen grunn), til faren min, og spurte om det, om jeg ville være med Frode og han, til hytta dems, ute i Brunlanes da.
Den hytta, den lå ved sjøen da, (altså Skagerak heter det vel kanskje der, eller Ytre Oslofjord, eller noe vel).
Hytta dems lå også i gåavstand til Lydhus-stranda, mener jeg å huske.
(Lydhus-stranda er en strand, som mora vår, noen ganger tok med Pia og meg på, noen år tidligere, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.
Men men.
Lydhus-stranda pleier også å ha et stort telt, (nesten som et sirkus-telt), hvor det var noe kristne greier, som foregikk inni da.
Så Lydhus-stranda var kanskje for kristne da.
Men strendene og campingplassene, de ligger som perler på en snor, ute ved Lydhus-stranda der da, noen få minutter å kjøre, fra Stavern da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg pleide vel å ha mitt eget rom, (mener jeg å huske), da jeg var med dem på den hytta.
Og faren til Frode, pleide å sette på nitimen, om morgenen, hver morgen, når en komiker som ble kalt for Stutum, var med.
Så sånn var det.
Så jeg våkna til sånne Stutum-sketsjer hver dag da, i en uke, eller noe, kanskje.
Men men.
Faren til Frode sa en gang, uti der, at da han var guttunge, så var det så varmt, en gang, en sommer, at man ikke kunne gå barbeint, på steinene, på stranda, for dem var for varme.
Noe sånt.
Mora til Frode var hjemme hos sin slekt, i Kristiansand, når jeg var på besøk hos dem.
Så det var bare oss ‘gutta’ da.
Og vi var også en del, hjemme hos dem, i Trygves gate, i Larvik, da.
Og faren til Frode Kølner lagde aldri middag, når jeg var på besøk hos dem, i feriene da.
Mora til Frode, var jo husmor, og faren rørte ikke grytene hennes, husker jeg.
Så vi fikk bare brødskiver, hver dag da.
Så sånn var det.
Noe jeg kanskje syntes var litt kjedelig da.
Jeg hadde fått sansen for frossenpizza, etter at jeg flytta til faren min.
Og frossen-pizza, (for det meste Pizza Grandiosa), det klarte jeg såvidt å lage vel, på komfyren til faren min da.
Dette var kanskje en påskeferie, eller noe.
Og jeg blei med Frode og dem, til Thorfinns.
(Det supermarkedet i Larvik, som jeg hadde fått juling av Arne Thomassen, for å ha leika i dørene til, når jeg var med mora mi dit, i 1975 en gang vel.
Altså 5-6 år tidligere, kanskje).
Det var tilbud på et ukjent slag frossenpizza vel, (som jeg mener vagt å huske, at dem ropte opp om, på høytalerne der, i den butikken.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Jeg kjøpte en sånn frossenpizza da, til kanskje 15 kroner, eller noe.
(Jeg hadde vel ikke så mye lommepenger kanskje.
Jeg hadde vel ikke budsjettert med at jeg måtte kjøpe middag vel).
Og de hadde også mye kjøttpålegg, til brødskivene.
Jeg klagde vel på at det ble mye brødskiver kanskje, ved et måltid da.
Og da sa faren til Frode Kølner at det var godt kjøttpålegg.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg fikk ikke til komfyren, til mora til Frode Kølner.
Og Frode og faren, de ble nesten bestyrtet, (eller hva det heter igjen), over det, at jeg skulle steike frossenpizza da.
Og faren gikk vel og gjemte seg i stua, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Men den pizzaen ble veldig mislykket da.
Jeg skjønte ikke steikovnen, og den ble ikke ordentlig stekt.
Osten smelta litt bare, men pizzaen så bare ut som noe sørpe kanskje.
Så til slutt, så ga jeg opp, for Frode og faren, de var nok ganske motstandere, av den her pizza-steikinga mi, (av en eller annen grunn).
Det var liksom en sånn stemning der, i huset deres, om at den her frossenpizza-steikinga mi, den likte dem ikke.
(Sånn virka det som for meg, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Når jeg var hos dem, i den påskeferien, (eller hva det var).
Så kunne det bli ganske kjedelig da.
Det var nesten som å være en lørdagskveld ute hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn.
(Noe som var rimelig kjedelig da.
For faren til Frode Kølner var vel litt sånn som bestefar Johannes nesten.
Nemlig at han vel var veldig konform da.
Eller ihvertfall ganske konform.
Men men.
Så det var liksom ikke bare å skru på TV-en.
Det var vel bare enkelte TV-program, som dem så på, sånn som nyhetene kanskje.
Så sånn var det.
Hvis ikke var det vel et stort tema, om hvilket program man skulle se, og sånn da.
Lurer jeg på ihvertfall, om det var sånn.
Så når jeg kjeda meg, så måtte jeg finne på noe da, for å unngå å ‘kjede meg ihjel’, for å si det sånn.
Så dem begynte å lære meg, å spille på piano da.
(Som Frode Kølner kunne).
Jeg lærte ‘Lisa gikk til skolen’, først vel.
Så sånn var det.
Og så ‘Gubba Noa’ vel.
Noe sånt.
Og på et seinere besøk, så lærte dem meg å spille Norges nasjonalsang, altså ‘Ja vi elsker’, på piano.
Og da satt jeg hele dagen omtrent, en hel påskeferie, eller noe, vel, og prøvde å få den sangen riktig da.
Og jeg surra vel litt, nå og da, men en eller to ganger, så klarte jeg vel kanskje hele sangen.
På 200 forsøk, eller noe, hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av de første nyttårsaftenene, som jeg bodde hos faren min.
Så var Haldis, faren min, Christell og jeg, (var det vel), nede hos Sylvia, (en venninne av faren min og Haldis), som bodde i en gate, som lå midt mellom Leirfaret og Hellinga.
(Den samme gaten som Gry Johansen og dem, og Sissel Tysnes, (i klassen min), og dem, gikk i.
Så sånn var det).
Men men.
Christell og jeg, fikk vel en rakett hver vel, eller noe.
Som vi begge sparte på, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, like etter at jeg flytta til Leirfaret 4B.
(Noe som skjedde, våren 1981, like etter at jeg hadde vært hos Frode Kølner og dem, og feira 17. mai-helgen, i Larvik).
Så spurte Haldis meg, om jeg kunne sitte barnevakt, (eller hva man skal kalle det), for Christell.
Christell hadde nemlig kjegla, (var det vel), med Gry Stenberg, og Christell var redd for å være aleine hjemme.
Så sånn var det.
Så da Haldis kom hjem, (var det vel), så fikk jeg vel 30 kroner, eller noe, for å ha sittet barnevakt, for Christell, i et par timer da.
(Jeg satt bare i sofaen i stua der og så på TV vel.
Og det gjorde vel Christell og tror jeg.
Uten at vi sa noe omtrent vel.
Det ble litt spesielt kanskje.
Nå var jeg ikke bare en slags stebror og en slags nabo, til Christell.
Nå var jeg også en slags barnevakt, for Christell.
Så sånn var det.
Men det var vel bare en gang, det skjedde, at de ba meg om å passe på Christell.
Uten at jeg vet hva grunnen var, til at Christell plutselig var så redd for Gry Stenberg.
De pleide vel å være venninner vel, sånn som jeg forstod det, ihvertfall.
Men men.
Forstå det den som kan).
Så sånn var det.
En gang, som enten var like etter at Pia flyttet til Berger, mener jeg.
(Men det står et notat her om det.
Det er ikke alltid så lett å huske, om ting skjedde før eller etter, at jeg flytta til Leirfaret 4B.
Så noen ting som skjedde, mens jeg bodde i Leirfaret 4B, kommer nok med, i dette kapitellet, som egentlig er om Hellinga 7B da.
Men jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen, (først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B), fra høsten 1979 til våren/sommeren 1989 da.
Så jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg ble atten år.
Så mye av oppveksten min, så bodde jeg på Nedre, på Bergeråsen.
Så selv om mora mi flytta mye rundt, så var det ikke sånn, at faren min flytta like mye.
Han har bodd mellom Berger og Drammen, (en strekning på drøyve tre mil vel), hele livet da.
Så derfor har jeg også bodd mye, i Strømm-traktene da, (som det egentlig heter).
Så sånn er det.
Men men.
Pia, faren min og jeg, vi kjørte rundt i Drammen, for å levere en køyeseng, til en adresse.
Der bodde det et eldre par, og så var deres to barnebarn, (to jenter, i begynnelsen av tenårene vel), på besøk.
Noe sånt.
De jentene prata med meg, om at det var snobbete der, på det stedet da.
(Så de var vel egentlig, fra et annet sted da kanskje).
Disse jentene skulle bruke den køyesenga da.
Faren min og jeg, vi ble gjort stas på da, av det eldre ekteparet, og vi fikk noe å spise eller drikke kanskje da.
Noe vi sjelden fikk i Oslo, når vi leverte senger der, der var folk mer moderne vel, enn det paret her, som var gammeldagse da, kan man vel si.
Pia ville sitte i bilen, (og ikke være med inn), siden det var ‘fullmåne’, mener jeg hu sa.
Så hva hu mente med det?
Kanskje hu skulle ta seg en ‘stille Anders’, som man sa på Bergeråsen?
Hva vet jeg.
Men men.
Etter en halvtime kanskje, så sa faren min det, at Pia satt i bilen.
Og da syntes alle de folka så synd på Pia.
Men Pia ville jo sitte i bilen, (og ha en privat stund kanskje).
Noe sånt.
Så det ble jo pinlig, for faren min og meg.
For de jentene og besteforeldrene deres da, de trodde nok da, at Pia ikke fikk lov å bli med og levere senga.
Men at hu måtte sitte i bilen.
Men Pia ville jo bare ha en privat stund, i bilen.
For vi prata jo om det her, før vi gikk inn der da.
Så det ble litt dumt, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, like etter at Pia også flytta til Bergeråsen vel, (noe jeg skal skrive mer om seinere).
Så dro faren min med seg både Pia og meg, til en matbutikk, i Storgata, i Svelvik, (like ved ungdomsskolen).
For der hadde de den nye halvliter-brusflasken.
Dette var ukjent i Norge, før dette.
Det fantes bare en-liter-flasker og 0.35-liter-flasker, (og også 0.25-liter-flasker vel).
Men faren min kjøpte en halv liter cola, til både Pia og meg da.
De flaskene var formet som bomber nesten.
De var like tjukke, hele veien, fra bunnen og til like før korken.
Og de var laget av glass da.
Plastflaskene med brus, de så jeg første gang, det året jeg var i militæret, husker jeg.
(Altså skoleåret 1992/93).
Men det her var nok kanskje sommeren 1983, eller noe sånt da, (hvis jeg skulle tippe).
(Altså nesten ti år tidligere).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I spisestue-delen, av stua til Ågot, i huset til Ågot og Øivind, på Sand.
Så stod det et skap, hvor Ågot hadde servise, osv., ved siden av spisebordet.
Oppå det skapet, så hadde Ågot bilder av oss barnebarna da.
Kjempestore bilder, av Tommy og Lene, og mindre av Runar sine unger vel.
Og av Pia og meg, så hadde Ågot bare et lite bilde, (som stod i midten vel), som mora vår hadde fått tatt vel, hos en fotograf, i Larvik, en gang vel, (da søstera mi og meg var 3-4-5 år kanskje.
Kusina mi Heidi, sa en gang, på begynnelsen av 80-tallet vel, at jeg hadde ‘helt hvitt hår’, på det bildet.
(En gang hu var på besøk hos Ågot).
Uten at jeg vet hvorfor hu nevnte det.
Men men.
Det stod også en sånn russisk dukke, oppå det skapet.
(Helt til høyre vel).
Det var en sånn tredukke, med to mindre tre-dukker, inni seg.
(Uten at jeg vet noe om hvor Ågot hadde fått den dukka fra.
Men da Pia og jeg var små, så var det vel noen, (kanskje onkel Håkon?), som viste oss den dukka vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd på Berger, i et par år vel.
Så begynte faren min og onkel Håkon, og bygge på huset til onkel Runar, i Son.
Istedet for å fortsette å lage køyesenger.
Runar hadde kjøpt en tomt, (nede i en grøft, må man vel kasnkje si), i Isdamveien, i Son.
Det bodde to eldre damer, i et hus, ovenfor tomta, som Runar ikke likte, husker jeg.
Men men.
Det gikk vel også minst en bekk, over tomta, mener jeg å huske.
Erik Thorhallson, (som jeg intervjuet for Skoleavisa, på Berger skole, et par år før kanskje), jobba for faren min, på den her tiden, og jobba også mye på huset til Runar, i Son da, husker jeg.
Så sånn var det.
En dag, når jeg kom bort til Ågot, etter skolen, så hadde faren min og Håkon hatt en bilulykke, på Mosseveien.
Håkon hadde sovna bak rattet vel, og de lå på Moss sykehus, (tror jeg det var).
Jeg ringte, for å få prate med faren min, men sykehuset ga telefonen til Håkon.
De så visst ikke forskjell på dem der, sa Håkon til meg, da jeg spurte han, om hvorfor sykehuset hadde gitt telefonen til han, og ikke til faren min.
Så sånn var det.
Faren min var på sykehuset, i noen dager, før Runar henta han der vel, og kjørte han til Sand da.
Faren min fikk forstoppelse, på sykehuset, og jeg måtte kjøpe lakris, (hvis ikke det var svisker), for faren min, på butikken til Oddmund Sand.
Faren min ville også at jeg skulle kjøpe øl.
Men det lot ikke kassadama meg kjøpe.
(Ei med mørkt hår vel, i begynnelsen av 20-årene vel).
For jeg var vel bare 11-12 år, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Så Runar måtte vel gå inn i butikken, og kjøpe øl vel.
For faren min var ganske mørbanka da, i kroppen, og orka ikke å gå inn i butikken, var det vel.
Men men.
Faren min sa det, at noen måtte dra til vraket, av amerikaneren, og stille kilometer-telleren tilbake.
For ellers så kom han ikke til å få tilbake penger, av forsikringsselskapet.
(For faren min hadde oppgitt for lav kilometerstand da).
Men men.
Håkon, han ødela armen, i den ulykken.
Han måtte skru inn en jernplate, i den ene armen.
Og den armen ble vel aldri helt bra igjen, tror jeg.
Noe sånt.
Så Håkon jobba vel for det meste deltid, tror jeg, i årene etter dette.
Han var liksom delvis sykmeldt da, tror jeg.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
Et av de første årene, da jeg bodde på Berger.
Så pleide jeg å sykle opp, til Berger skole, noen ganger, etter skoletid vel.
For å være med på Onsdagsklubben, eller fordi jeg kjedet meg kanskje.
En gang, så sa en gutt fra Berger vel, som sykla oppå gangveien, over riksveien, ved Berger skole da.
At ‘bestemora til Hitler var jøde’.
Også sykla han ned til Berger vel.
(Uten at jeg vet noe om hvorfor han sa det her.
Og jeg er vel ikke helt sikker på hvem han gutten var heller.
Men han var vel fra Berger, tror jeg.
Kanskje det var lillebroren til Roger Edvartsen, eller noe sånt?).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sa en eldre gutt vel, (kanskje det var Dag Furuheim).
At det pleide å komme røyk, ut av pipa, til huset til Ågot og Øivind, også om sommerne.
Dette var vel helt i begynnelsen, av tida, som jeg bodde på Berger.
Så jeg kunne ikke svare noe sikkert, om det her.
(Som jeg husker rimelig vagt, må jeg si).
Men dem fikk jo feieren til å dukke opp, (faren min og Ågot), like etter at jeg flytta dit.
Og da var Ågot nervøs, mener jeg å huske.
Og skremte meg med feieren, osv., da, (som jeg har skrevet om tidligere).
Men jeg vet ikke hva det kan ha vært, som dem eventuelt har drivi og brent der, i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren til Ågot og Øivind, om sommerne.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et tidligere kapittel, så skrev jeg om den gangen, som mora mi og Arne Thomassen, dro med Pia, Axel og meg, på sommerferie, til Sørlandet.
Det må vel ha vært sommeren 1979, for Axel kunne ikke prate ennå da, husker jeg, (og han er født i november 1978 vel).
Og da husker jeg det, at vi satt på en kafeteria, i Kristiansand vel.
Også så mora mi og jeg, en mann, som spilte på et kronespill.
Og det var Arne Thomassen, sånn som vi skjønte det.
(Vi så jo bare ryggen hans, men vi mente vi kjente igjen en tweed-dress, eller noe sånt kanskje, som han gikk i.
Noe sånt).
Og da han kom tilbake til bordet.
Så sa Arne Thomassen det, at han bare hadde vært på do vel.
Og ikke spilt på kronespill.
Så sånn var det.
Så det var en snål episode da.
Men Arne Thomassen var jo glad i å spille, på travbanen.
Så det er mulig at han jugde, og at det var han som spilte, på kronespillet der.
(Han stod der en god stund vel, og spilte vel ihvertfall 3-4-5 kroner, vil jeg si.
Men men).
For kanskje Arne Thomassen var litt spillegal, tenker jeg nå.
Og at han kanskje har jugd, og sagt at det ikke var han som spilte.
Når mora mi spurte da.
Hm.
Hvem vet.
Sånn kunne det ihvertfall virke for meg.
Selv om det kronespillet stod et stykke unna, og jeg ikke tørr å si det her, helt hundre prosent sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I matboden til Ågot, i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, på Sand.
Så lå forresten tegnebøkene til onkel Runar, husker jeg.
(For jeg gikk og så overalt der da, som barn, når jeg kjeda meg).
De lå like ved noen Norgesglass, og sånn da, hvor jeg pleide å finne syltestrikker, for å bruke på sånne strikk-gevær, som onkel Håkon, (var det vel), prata om en gang da.
Så sånn var det.
Men men.
Og uten at jeg vet hva de tegnekursene/bøkene, til Runar, fra 50/60-tallet vel, gjorde der.
På loftet deres, så var det ingenting.
De få gangene jeg var der oppe, så ble jeg bedt om å gå forsiktig, for ellers så kunne man gå gjennom gulvet der da.
For det var visst ikke gjort ordentlig arbeid, på loftet der.
(Uten at jeg sjekka det så nøye, det var ikke sånn, at jeg gikk så mye rundt, oppå der).
Men det er kanskje litt rart, at dem ikke brukte kjelleren, til å ha TV-stue og sånn.
Det ville vel folk ofte gjort, nå i våre dager vel.
Og så heller brukt loftet, til å lagre gamle radioer, og sånn, som stod i kjelleren da.
Men men.
Dem hadde kanskje nok å gjøre, nede på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Travare A/S).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var forresten også en elektrisk vifte, montert inn, i det ene kjellervinduet, til matboden til Ågot.
Og det var vel også brukt noe fin netting der, tror jeg, foran det andre kjellervinduet.
Så det var ikke vanlige kjellervinduer der, for å si det sånn.
Det var også et rom der, i kjelleren, under soverommet til Ågot og Øivind, som stod stort sett tomt.
(Et rom med sluk i gulvet, mener jeg å huske).
Det var kanskje der, som faren min hadde kokt såpe, på slutten av 70-tallet vel.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde noen bøker, (Hardy-bøker kanskje), og de lå øverst i et klesskap.
Og det rommet de bøkene lå i, det var det miderste soverommet, i huset på Sand.
Det var rommet ovenfor kjøkkenet, husker jeg.
(Det soverommet som Ågot seinere begynte å bruke som soverom selv, etter at Øivind døde).
Og da hadde faren min stempla, (med noe slags stempel-sett vel, i de bøkene).
Han stempla navnet sitt da, ‘Arne Olsen’, (eller om han stempla ‘Arne Mogan Olsen’).
Også ‘Bok no. 1’.
(Eller hvilke tall det var igjen, som var på de bøkene, som jeg fant der).
Noe sånt.
Så faren min forkortet ‘nummer’, til ‘no.’, og ikke til ‘nr.’ da, som vel kanskje er mer vanlig.
Men men.
Men det var kanskje vanlig å forkorte ‘nummer’ til ‘no.’, på 50 og 60-tallet.
(Det er mulig at det har forrandra seg).
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Onkel Håkon pleide også å si til meg, like etter at jeg flyttet til Berger.
At ‘du var tjukk da du var liten du, så du må passe deg, sånn at du ikke legger på deg’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Han sa også en gang til meg, mens han hadde pause, fra arbeidet, på verkstedet.
At jeg drakk cola, ikke fordi jeg var tørst, men fordi jeg syntes at det smakte godt.
(Håkon mente at han kunne se det på meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte å interessere meg litt for politikk og nyheter osv., siden jeg var i et hus, hver dag, hvor spesielt bestefar Øivind, var opptatt av hva som var i nyhetene og i leksikon, osv. da.
Så sånn var det.
Jeg var ganske opptatt av krigen, som vel alle våknet av, av de som holdt til i huset der, hvis man nevnte den da.
Så sånn var det.
Jeg tulla en gang da, med onkel Håkon og bestefar Øivind.
Også sa jeg det, i huset til Ågot og Øivind, når jeg var sånn 10-11 år kanskje.
At nazisme og sosialisme, det var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.
Som jeg hadde lært et eller annet sted da.
(Jeg visste vel egentlig at det her var feil men.
Men jeg bare fikk lyst til å si noe da.
Jeg satt ved spisestuebordet da.
Og Øivind og Håkon satt i TV-stue-delen, av stua, til Ågot og Øivind da).
Og da føyk både Øivind og Håkon opp av stolene sine, og blei sinna begge to samtidig da.
Og det var like før de angrep meg, begge to, virka det som.
Øivind gikk noen meter mot meg, tror jeg, på en truende måte vel.
Og Håkon også oppførte seg truende, mener jeg å huske.
Så jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.
Men men.
Men Øivind bare satt seg ned i sofaen sin igjen.
Og Håkon gikk vel ned på verkstedet igjen, tror jeg.
Han hadde vel bare en ti-minutter pause, eller noe sånt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Noen år tidliger, (på 70-tallet), mens både Pia og meg, fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.
Så var vi på ferie hos faren vår, en sommer, på Bergeråsen da.
Og da var vi på grillfest, hos onkel Håkon og dem, som da fortsatt bodde i Hellinga, husker jeg.
De hadde en leilighet, på enden av en rekke med leiligheter, som lå nederst i den hellinga da.
Ovenfor Hellinga 7B da, hvor faren min bodde.
Og da var det grillfest, i hagen til Håkon da, i Hellinga.
Og et ungt tenåringspar, (var de vel, hvis de ikke var enda yngre), gikk forbi, i Hellinga da.
Og da reagerte Håkon, og begynte å erte dette unge paret da, som holdt rundt hverandre vel, mens de gikk da.
Og kalte dem ‘kjærestepar’, og erta dem da.
Mens dem gikk forbi, gjennom Hellinga, ovenfor oss da.
Så sånn var det.
Så onkel Håkon, han kan man nok godt kalle for en ‘ertekrok’, vil jeg si.
Spesielt unger og ungdommer, pleier han vel å erte mye, vil jeg si.
(Ihvertfall på den tida, på 70 og 80-tallet, som jeg pleide å være ute i Strømm da.
Jeg må vel kalle det for Strømm, siden Ågot og Øivind bodde på Sand, og Håkon og faren min bodde på Bergeråsen.
Noen kaller det sikkert Berger, men Sand er egentlig ikke på Berger, vil jeg si.
Og Bergeråsen er vel egentlig heller ikke det.
Men men.
Men Sand, Berger og Bergeråsen, er alle steder, som ligger i Strømm da, vil jeg si.
Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet vel, på den vestre siden av Drammensfjorden da.
Svenskene ville kanskje ha kalt det et landskap.
Hva vet jeg.
Strømm er nesten som en dalside, vil jeg si, som går fra Drammensfjordens vestre bredde, og opp i skogen og fjellet, som ligger enda lenger vest da).
Så sånn er det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Om det var det kjæresteparet, eller et annet, det vet jeg ikke.
Men et kjærestepar, hadde visst hatt sex, eller noe, på Gamlehjemmet, eller der omkring, (hvor mange rom stod tomme, for det tidligere Gamlehjemmet, det ble vel bare brukt som bibliotek og sånn, på 80-tallet, mener jeg.
Men men).
Bare noe jeg husker, av noen rykter, som gikk, da jeg var guttunge, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Bestemor Ågot, kjøpte seg en klokkeradio, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet vel.
Den satt hu i stua, oppå reolen, cirka ovenfor de to skuffene, som jeg hadde fått, for å ha mine ting i da, som jeg hadde liggende, borte hos Ågot og Øivind da.
Etter noen måneder, så bytta Håkon den klokkeradioen med en Radionette-radio, (tror jeg det var), fra 1930-tallet da.
Så tok Håkon med seg klokkeradioen til Ågot, med seg, bort på Bergeråsen da, til huset sitt, i Havnehagen da.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Plutselig en dag, så var den moderne klokkeradioen, til Ågot, borte.
Og en svær kasse, av en radiorør-radio, fra 1930-tallet, stod i stua til Ågot, istedet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes vel kanskje det, at Ågot ble litt lurt, av onkel Håkon men.
Men men, nå hadde jeg kanskje syntes at det var omvendt, for det ser jo kanskje litt kult ut, med en sånn gammeldags radio og.
Og den radioen, fra 1930, eller noe, den virka helt fint, husker jeg.
Selv om den vel måtte varmes opp litt, før man kunne høre noe lyd.
Men hvis man ventet et halvt minutt, eller noe, (var det vel), så kunne man faktisk høre radio da.
Og det stod også skrevet med tekst, på radioen, hvor man fant BBC og Oslo, osv.
Man behøvde bare å lese navnene på landene og hovedstedene, osv., og så skru på et hjul, sånn at en pil, stod der det stod ‘BBC’ da, så kunne man høre på BBC da, (hvis det var bra signaler da).
Så den radioen var ikke som de moderne radioene, hvor det bare står en frekvens., osv.
(Hvis det ikke har kommet noe enda nyere nå da.
Det har det sikkert.
Men jeg har ikke hørt så mye på radio, (annet enn internettradio vel), de siste årene da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Håkon hadde en gang, hatt en konflikt, med en politimann, i Drammen.
Faren min og Håkon, hadde kjørt rundt i Drammen, med en bil, hvor skiltet, var dekket av snø.
Politimannen ville at faren min og Håkon, skulle ta av snøen på skiltet, sånn at politiet kunne lese bilnummeret.
Men det likte ikke Håkon da.
Og da klagde faren min, til Håkon, på noe han hadde gjort da, (i huset på Sand da).
(Uten at jeg vet hva det var).
Men kanskje noe alvorlig, kunne det vel kanskje virke som.
Hvem vet.
Hm.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg flytta til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.
Så hadde han en svart reol, i stua der, ved siden av den grønne sofaen.
Sofaen hadde han delvis laget selv, tror jeg, (ikke putene da, men kanskje de sponplatene vel, som sofaen var konstruert av da, de var det kanskje faren min som hadde snekret sammen. Hvem vet. Også var det klistret på mahogny-mønster-klistremerker, på de sponplatene da. Og onkel Runar kjøpte vel den grønne sofaen, av faren min, da vi flytta fra Hellinga 7B, for å ha i et slags lekerom, i kjelleren, i det nye huset hans, i Son da. Men reolen var kanskje fra IKEA, eller noe, da.)
Så sånn var det.
I en skuff, i den reolen, så lå det mange hundre fotografier, (må det vel ha vært), som faren min hadde tatt da, på 60 og 70-tallet vel.
Det var flere bikinibilder, av damer i begynnelsen av 20-årene vel.
Som lå på stranda og solte seg da.
(For det meste brunetter vel).
Som faren min sikkert hadde tatt med på båttur, i en av de båtene han hadde bygd selv, borte på verkstedet da).
Det var også bilde av fontena, på Bragernes Torg, i Drammen da.
Faren min fortalte meg en gang, at han hadde helt såpe, i den fontena.
Og på bildene til faren min, så kunne man se det, at en ganske stor del, av Bragernes Torg, var dekket av skum da.
Ihvertfall så var vel hele fontena det.
Og en god del av plassen rundt fontena vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå begynner klokka å bli kvart over elleve, her på hostellet.
Så jeg får kanskje si meg ferdig, med skrivinga, for i dag.
Jeg har fortsatt mer notater, om Hellinga 7B, så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
