johncons

Stikkord: Berger

  • Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

    Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

    Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

    Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

    Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

    Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

    Så sånn var det.

    Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

    Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

    Men det fortalte ingen meg.

    Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

    Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

    Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

    Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

    Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

    En av de, vil jeg tippe på.

    Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

    Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

    Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

    Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

    Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

    Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

    Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

    Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

    Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

    Hvem vet.

    Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

    For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

    Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

    Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

    Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

    Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

    Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

    Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

    Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

    Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

    Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

    Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

    For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

    Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

    Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

    Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

    Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

    I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

    Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

    På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

    Noe sånt.

    Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

    Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

    Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

    Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

    Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

    Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

    Noe sånt.

    Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

    Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

    Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

    Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

    Noe sånt.

    Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

    (Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

    Det sa hun ikke.

    Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

    På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

    ‘Jensemann’.

    Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

    Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

    Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

    (For jeg visste ikke hvor dem bodde).

    Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

    Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

    Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

    Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

    Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

    Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

    Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

    Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

    Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

    Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

    (Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

    Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

    Og noen andre også vel.

    Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

    Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

    Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

    Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

    De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

    Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

    Noe sånt.

    (Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

    Hvem vet.

    Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

    Og så drakk jeg vel den.

    Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

    Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

    Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

    Men men.

    Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

    (Ei blondinne vel).

    Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

    Noe sånt.

    (Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

    Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

    Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

    Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

    Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

    Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

    At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

    Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

    Så Pia var kanskje norrøn da.

    Hvem vet.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

    (Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

    Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

    De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

    Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

    Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

    (Men jeg kan jo ha tatt feil).

    Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

    Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

    Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

    For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

    Så kunne vi ikke kjørte.

    For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

    (NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

    Veien var asfaltert ihvertfall.

    Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

    Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

    For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

    Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

    Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

    Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

    Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

    Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

    (Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

    Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

    Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

    Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

    Så sånn var det.

    Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en dag, en god del uker seinere vel.

    Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

    (Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

    Så sånn var det.

    Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

    For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

    Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

    Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

    Men men.

    Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

    For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

    (IHvertfall nedenfor S-Svingen).

    Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

    Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

    For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

    Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

    Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

    Men men.

    (Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

    Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

    Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

    Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

    Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

    Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

    At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

    (Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

    For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

    Så det fikk ikke jeg lov til.

    Men det dreit jeg i, husker jeg.

    For hvis man skulle følge den logikken.

    Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

    (altså når de var sånn 25-30 år).

    Sånn var det jo ikke.

    De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

    (Før Christell ble ti år vel).

    så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

    Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

    Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

    Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

    Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

    Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

    Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

    Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

    Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

    For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

    Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

    Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

    Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

    Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

    Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

    Noe sånt.

    Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

    Hvem vet.

    Det var rimelig spesielt ihvertfall.

    Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

    Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

    Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

    Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

    (Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

    Men men.

    Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

    Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

    Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

    De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

    Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

    Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

    Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

    Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

    Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

    Og det ble de to andre med på.

    Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

    Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

    Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

    Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

    At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

    Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

    Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

    Men men.

    Så det her var litt spesielt.

    De måtte mase mye, for å få meg med.

    Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

    Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

    (Uten at jeg veit hva hu skulle).

    De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

    Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

    Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

    Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

    Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

    Det var mange gjester der.

    Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

    Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

    Men disse kjente jeg ikke så bra.

    Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

    Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

    (Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

    Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

    Men men).

    Det var fri bar der, husker jeg.

    Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

    Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

    Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

    Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

    (Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

    Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

    (Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

    Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

    Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

    ‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

    ‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

    Han var visst det, skjønte jeg da.

    Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

    Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

    Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

    Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

    Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

    Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

    Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

    Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

    Det tørr jeg ikke å si noe om.

    Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

    Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

    På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

    Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

    Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

    Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

    Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

    Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

    Han leste mye bøker og i avisene.

    Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

    Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

    Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

    Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

    Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

    Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

    Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

    Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

    Og sa det at ‘Øivind er død’.

    Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

    Så sånn var det.

    Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

    (Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

    Men men).

    Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

    Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

    Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

    At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

    Noe sånt.

    Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

    Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

    Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

    Men det er kanskje noen andre som vet dette.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

    Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

    Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

    Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

    Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

    Så sånn er det.

    Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

    Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

    Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

  • Frank Eastwood, (soenn av min fars naa avdoede kamerat Ernest Eastwood), fra Berger, har visst begynt aa jobbe med VVS. Noe saant

    fromFacebook notification+ay44a_96@pages.facebookmail.com
    reply-toFacebook

    toErik Ribsskog

    dateMon, Oct 31, 2011 at 9:10 PM
    subjectFrank Eastwood tror kanskje du liker Berger VVS og Industri A/S …
    mailed-bypages.facebookmail.com
    unsubscribeUnsubscribe from this sender
    Important mainly because of the words in the message.

    hide details 9:10 PM (18 hours ago)

    Images are not displayed.
    Display images below – Always display images from notification+ay44a_96@pages.facebookmail.com
    facebook
    Hei Erik,
    Frank suggested you like his new page Berger VVS og Industri A/S.Se flere detaljer og bekreft denne invitasjonen

    Hilsen
    Facebook-teamet

    Meldingen ble sendt til eribsskog@gmail.com. Hvis du ikke ønsker å motta disse e-postene fra Facebook i fremtiden eller bruke e-postadressen til venneforespørseler, kan du si opp abonnementet. Facebook, Inc. P.O. Box 10005, Palo Alto, CA 94303

  • Min Bok – Kapittel 40: Sommeren 1988

    Sommeren 1988, så husker jeg det, at Pia og jeg, var å besøkte mora vår, som da bodde på Borgheim, utenfor Tønsberg.

    Pia og mora mi, de dro med meg inn, på en Hennes og Mauritz-butikk vel, i Tønsberg sentrum, (med bussen), og kjøpte en hvit jakke og en hvit bomullsbukse, til meg.

    Enten for mine penger, eller om det var mora mi sine penger.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men de sa det var fordi at jeg trengte nye klær, når jeg skulle til England.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora vår, hadde også besøkt meg, et par ganger, på Bergeråsen.

    En gang, så hadde hu med noe treskjæring, som bestefar Johannes hadde laget, før han døde, en del år tidligere på 80-tallet da.

    Treskjæringen var av en madonna med jesusbarnet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg tulla og sa at jeg skulle bruke den til å fyre i peisen.

    Men det var bare tull da.

    Og da sa ikke mora mi noe vel.

    Men jeg hadde den oppå peisen, tror jeg, i Leirfaret 4B der.

    Og jeg hadde også den treskjæringa med meg, inn til Oslo vel.

    Ihvertfall så hadde jeg den, da jeg bodde på St. Hanshaugen, fra 1996 til 2004, husker jeg, oppå reolen, i stua der.

    Og den treskjæringen, den ligger nå hos City Self Storage, i Oslo.

    (Det var ihvertfall der jeg la den, i 2004).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen hadde også med en rund puff dit, som var rød og brun vel, med noe mønster på vel.

    Det tror jeg at var moren min som hadde med.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Mora mi lå også over der en gang, sommeren 1988 vel.

    Og da sa Pia at det fest på Berger.

    Og jeg gikk dit.

    Men da gikk jeg langs fjorden.

    For jeg hadde lyst til å ha slappe av litt.

    Så jeg satt litt, under en fjellhammer, (eller hva det heter), på Berger og så ut mot fjorden da.

    Som er fin om kvelden, om sommeren.

    I juni og juli så blir det ikke så kaldt om kvelden ofte, ved Drammensfjorden da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så gikk jeg hele veien, langs fjorden, bort til Berger da.

    Og ei jente stod ved veien forbi båthavna der, og spurte meg om forskjellige ting vel.

    Jeg fant vel ikke noe fest, men gikk vel hjem igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ulf Havmo, han ville en gang, at jeg skulle spørre Erik Furuheim, om å få låne luftgeværet hans.

    Jeg syntes vel ikke at det var så artig, men jeg gjorde det, siden Ulf maste da.

    Vi hadde vel skutt mye fra før, tror jeg, med luftpistol og luftgevær da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men Erik Furuheim, han sa Carl Fredrik Fallan om, at var ‘gæern’.

    Erik Furuheim var storebroren til Per Furuheim, som var storebroren til Thor Furuheim, som døde i hagen til Petter og Christian Grønli og dem da, som jeg har skrevet om tidligere, rundt 1980 vel.

    Erik Furuheim hadde kræsja med bil, ikke langt fra gangbrua ved Berger skole, sa Carl Fredrik Fallan, en gang.

    Carl Fredrik sa at hans storebror, hadde vært der, da det skjedde, og han hadde kunnet se hjernen til Erik Furuheim, sa han, for han hadde fått skadet hue sitt da, etter ulykken.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Erik Furuheim, han måtte på sykehuset i Tønsberg.

    Og han fortalte det, husker jeg, at sykepleierskene der, hadde vært så snille, (eller noe).

    Og det var vel også en episode med to bikkjer som skulle parre seg.

    At Erik Furuheim ville betale storebroren til Carl Fredrik Fallan penger, hvis han fikk se på, at to bikkjer parret seg.

    (Hvorav den ene var Laura da, bikkja til Carl og dem).

    Men det ble vel ikke noe av, tror jeg.

    Erik Furuheim jobbet som Dag Furuheim, på min fars bedrift, Strømm Trevare.

    (Selv om ikke Erik Furuheim jobbet der like lenge som Dag Furuheim vel.

    Men men).

    Ulf Havmo visste at Erik Furuheim hadde luftgevær.

    Og fikk meg til å spørre Erik Furuheim, om vi kunne få låne det en gang.

    Siden jeg ofte var borte på verkstedet da, siden bestemor Ågot bodde i nabohuset.

    Det fikk Ulf og jeg lov til.

    (Dette kan kanskje ha vært mens jeg gikk i niende klasse, eller noe.

    For jeg var litt deppa vel, på den her tida, tror jeg.

    Men men).

    Vi gikk ned på jordet, til Gøril og dem, med luftgeværet til Erik Furuheim, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor vi gikk dit.

    Det var muligens Ulf som ville det.

    Noe sånt).

    Noen hyttegjester, oppi ‘lia der’, ovenfor riksveien, begynte å hoie litt vel.

    Og like etter det, så dukket det opp et helikopter, like over huet på oss.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og løp som bare det, inn i skogen.

    (Som var like ved jordet der da).

    Og så løp jeg opp til verkstedet, og så inn i huset til Ågot.

    Ulf hadde luftgeværet, og satte det et sted da.

    Han dro vel bort på Berger, tror jeg.

    Erik Furuheim spurte meg seinere, om hvor luftgeværet hans var.

    Og da måtte jeg spørre Ulf Havmo om det, på skolen.

    Og da sa Ulf Havmo det, at det stod, ‘på hjørnet av verkstedet’, eller noe.

    Jeg misforstod, og kikka i hjørnene, inne på verkstedet.

    Så gikk det en tid til da.

    Så spurte jeg Ulf Havmo igjen da, om hvor det luftgeværet var.

    Og da skjønte jeg det, at det stod utafor verkstedet.

    Men da hadde det jo gått en vinter, siden vi skulle prøve det luftgeværet, og fikk et helikopter etter oss.

    Så jeg tror at vi kanskje lånte det luftgeværet, høsten 1985.

    Også fant jeg det igjen, våren 1986.

    Men da var det gjennomrustet, må man vel si.

    Det hadde stått utenfor verkstedet, på hjørnet der, (like ved der bestefar Øivind pleide å pisse, da han levde), en hel vinter da.

    Så det var jo blitt veldig rustfarget, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så ga jeg vel luftgeværet tilbake til Erik Furuheim da.

    Og sa sorry for at det var ødelagt, og at jeg hadde misforstått hva Ulf Havmo hadde sagt, angående hvor han hadde satt fra seg det luftgeværet da.

    Også spurte jeg om hvor mye vi måtte betale, eller noe.

    Men det var ‘greit’, sa Erik Furuheim.

    Han ville ikke ha noen penger, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ulf Havmo hadde også en storebror som het Jens, husker jeg, som Ulf Havmo skrøyt av, en 17. mai en gang vel, da han Jens var russ, tror jeg det var.

    Jens var visst veldig populær, oppe på Frøya, hvor de hadde slekt da.

    Der var visst damene helt gærne etter Jens, skjønte jeg på Ulf, en gang.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, da jeg var i Svelvik, på 16. mai.

    Så hadde ei tenåringsjente der, på seg en hvit t-skjorte vel, med sex-stillinger på da.

    Hu spurte meg, (og noen andre da), hvilket stjernetegn vi var.

    Også pekte hu på en sexstilling da, som var for det stjernetegnet da.

    Men det var ikke sånn at hu spurte om vi ville prøve den stillingen, mener jeg å huske.

    Så hvorfor hu gikk rundt med en sånn t-skjorte, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En av de siste dagene, som jeg gikk på Sande Videregående.

    Så hørte jeg det, at Elin fra Nesbyda og Lene Andersen.

    At pratet om gutter.

    ‘Jeg tror jeg vil ha Erik eller Carl’, eller noe, sa Lene Andersen vel.

    Til hu Elin da.

    Noe sånt.

    Men da jeg gikk bort til Berger den gangen, som Pia sa det var fest på Berger da.

    Og mora mi var på besøk hos meg, i Leirfaret.

    Så gikk jeg nesten på et par, som lå og klinte, på en bryggefest der, på Berger.

    (Kom jeg på nå).

    Og det var Carl Fredrik Fallan og Lene Andersen da.

    Begge sa ‘hei’, når de så meg, også fortsatte de å kline da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at mora mi hadde bodd hos det ekteparet i Svelvik.

    Og så vært på sinnsykehus, eller hjem, eller noe da.

    Så hadde mora mi besøkt meg, i Leirfaret 4B, sammen med en støttekontakt.

    Men jeg likte ikke hun støttekontakten da.

    Hu sa jeg måtte være ‘litt snill mot mora mi’.

    Men det hadde skjedd så mye.

    Hu støttekontakten sa det, at mora mi og jeg ‘ligna’, og da ble mora mi glad, husker jeg.

    Så mora mi hadde vel ikke så bra selvtillit da, det er mulig.

    Men men.

    Men jeg syntes ikke at mora mi trengte støttekontakt akkurat.

    Det ble som noe flaut for meg.

    Så derfor var jeg ikke så fornøyd, når mora mi dukka opp med en støttekontakt der en gang da, i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev, i et av de tidligere kapitlene, at Eva Olsen, fra Svelvik, var kjent for å være ‘felleshore’.

    Men det er mulig at jeg blander.

    Men jeg tror at det var hun, som ble kalt ‘Svelvik Open’, ihvertfall, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Min søsters venninne, Cecilie Hyde, sa at Eva Olsen en gang hadde gått med kyskhetsbelte, på Sande Videregående, før hu skulle på en heavy-konsert, en gang, (i Drammenshallen vel antagelig).

    Det syntes Hyde at var litt ‘far out’, husker jeg, at hu sa.

    Så Eva Olsen ble kanskje ikke akkurat kalt ‘felleshore’, det er mulig, men hu hadde ihvertfall dårlig rykte da, sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde problem med sveisen igjen.

    (Jeg hadde kanskje litt komplekser, for utseendet mitt osv., da jeg var tenåring, ihvertfall).

    Og jeg fikk ikke håret mitt bra, før jeg skulle til Brighton, sommeren 1988, husker jeg.

    Men jeg gikk ned til en strand på Sand der, og badet og fikk litt saltvann og sånn, i håret.

    Og da så håret bedre ut, husker jeg.

    Hvis ikke det var jeg som fikk meg litt brunfarge, i trynet, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker ikke hvem jeg satt på med, til Fornebu.

    Men jeg husker at faren til Øystein var der, og mora til Øystein og vel, og også Øystein da.

    Også tok vi fly til London vel, og så buss til Brighton da.

    Vi skulle bo hos en familie, som det lukta kattepiss hos, husker jeg, i King George Rd. vel, i Brighton da.

    Kona i huset pratet sånn ‘baby-engelsk’ til oss cirka.

    Og jeg ble litt irritert da, siden jeg jo hadde vært i England to somre før.

    Så jeg likte å bli snakket til på vanlig engelsk liksom.

    Men jeg syntes at hu kona hadde en litt nedlatende tone da, for å si det sånn.

    Øystein og jeg, vi gikk ut, og fant en Fish and Chips-shop, (en såkalt ‘Chippie’), oppe ved Old Shoreham Rd. vel.

    Noe sånt.

    Jeg likte ikke så godt fisk, men jeg kjøpte noe chips ihvertfall, husker jeg.

    Ei dame fra Hamar, som het Hanne vel, (som det var noe med nesa med, husker jeg), bodde ikke så langt unna der.

    For jeg husker at Øystein og jeg, traff henne, ved den chippien da, en gang seinere vel.

    Noe sånt.

    På kurset vårt var det også en nordlending, som het Per Håkon vel, som ble kalt Perky, av vertsfamilien sin vel.

    Det bodde også en gutt fra Østlandet, på den andre sida av gata, for der Øystein og jeg bodde.

    (Også i King George Rd. da).

    Så sånn var det.

    Skolen vår var i Southwick Community Centre.

    En drabantby, (eller noe), som ligger mellom Shoreham og Brighton da.

    Han mannen i huset, jobbet nattevakter, så han så vi sjelden noe til.

    Det ekteparet, de hadde en kvinnelig pasient, som alltid var sengeliggende, liggende i en seng, i stua, ikke langt fra der TV-en stod.

    Og de hadde også noen katter der.

    Så det lukta ‘kattepiss’ der, sa kursleder Paul Wilkie, en gang.

    (Uten at jeg veit om den lukta var fra kattene eller hu pasientdama i stua).

    En gang, som jeg satt og så på Fotball-EM, i stua der, så våkna plutselig hu dama, i sykesenga, og grynta fram noen lyder til meg da.

    Som at hu prøvde å prate, eller advare da.

    Noe sånt.

    Før hu kona i huset kom og ga hu noe mer bedøvelse, eller noe, da.

    Etter dette, så ble jeg kasta ut av stua.

    For jeg måtte gå ut og få meg noe frisk luft, eller noe, sa hu kona i huset da.

    Jeg fikk ikke lov å sitte i stua, og se på TV, (sånn som jeg hadde gjort, da jeg var i Weymouth, to år tidligere).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi fikk ikke nøkler, til utgangsdøra da.

    Så en gang, som vi på språkkurset, skulle spille fotball.

    Så sleit vi.

    For det var ingen hjemme der.

    Jeg husker at Øystein fikk seg en kamerat, som også var adoptert vel, der.

    Og han var med oss da vel.

    Øystein var litt umoden kanskje.

    Og snakka hele tiden om Freddy, fra ‘A Nightmare on Elm Street’-filmene.

    Og om Jason, fra ‘Friday the 13th’-filmene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi klatra inn et vindu der da, for å hente fotballtøy.

    Og da ble det rabalder seinere.

    For noen naboer hadde vel sett dette da.

    Men vi måtte jo ha fotballtøy, når vi skulle spille fotball, med EF Språkreiser da.

    Så sånn var det.

    Og etter dette, så fikk vi utdelt nøkler der, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på språkreise, til England, to ganger tidligere.

    Jeg syntes jeg levde i et helvete, på skolen og hjemme, på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobbet på skolen og siden at jeg ble fryst ut av familien min, og måtte bo alene da.

    Så sånn var det.

    Og Øystein, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom Kjetil Holshagen da.

    Han var fan av skrekkfilmer og junkfood.

    Jeg var også fan av junkfood, og likte film og musikk da.

    Så derfor ville vi dra til England, for å kjøpe videofilmer, i London, (som Kenneth Sevland og jeg, hadde gjort, et par år tidligere), og spise masse junkfood, osv.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var jo en av de eldste, på denne språkreisen.

    Så da vi spilte fotball, mot et EF-lag, fra et annen land vel.

    Så sa jeg ‘bra’, når ei jente, fra Hammerfest, med mørkt, krøllete hår vel, spilte bra da, på banen.

    Og da hadde visst hu blitt forelska i meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg var svak for lyshårede jenter da, og hu hadde ei venninne, med lyst hår da, som også var pen.

    Og Brighton var jo full av pene jenter, som var på språkreise, om sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men på en strandfest da.

    Så hadde vel jeg kjøpt noe drikkevarer, tror jeg.

    Og jeg blei litt full.

    Og satt meg på en benk.

    Også dukka det opp ei brunette, fra Oslo, som var cirka 16 år, tror jeg.

    Og hu skulle kline da.

    Og da hadde ikke jeg klint, på 4-5 år vel.

    Siden jeg pleide å kline, med Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg da.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig, mens jeg satt der å klinte med hu brunetta, fra Oslo, (som var ganske fin da, må man vel si).

    Så dukka hu fra Hammerfest opp der.

    Og hu dytta vekk hu fra Oslo.

    Og begynte å kline med meg, enda værre da.

    Det var tungekyss og det hele, med begge to da.

    De satt vel oppå meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg hadde drikki så mye, at jeg måtte spy.

    Så jeg gikk bort en stund.

    Men hu fra Hammerfest ville fortsatt kline da, når jeg kom tilbake.

    Så hu var nok også rimelig drita, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så når hu fra Hammerfest, fylte 16 år.

    Den kvelden, så fulgte hu og hu pene lyshåra venninna.

    De fulgte etter Øystein, Perky og meg, og han med det krøllete lyse håret, (som bodde ovenfor oss der, i King George Rd., han fra Østlandet).

    Og de satt seg på en gangbru, over Old Shoreham Rd. der da.

    De gikk av bussen, på samme stoppested, som oss gutta da.

    Enda de vel bodde i en annen del av Brighton, tror jeg.

    Øystein sa det, til meg, at jeg burde nok gå bort til de jentene litt.

    Men jeg var edru, og de var nesten drita, må jeg vel si.

    Og jeg var litt sur på hu med krøllene, siden hu hadde dytta bort ei annen jente, fra Oslo, som var finere da, syntes jeg.

    Og jeg hadde ikke hatt noe sex ennå heller, på den her tiden.

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å bli kvitt hu litt plagsomme, fra Hammerfest, med krøllene da.

    Men det skulle jeg nok ikke ha sagt.

    For da skjønte jeg det, at folk prata om meg, på skolen, dagen etter vel.

    Noe sånt.

    Hu lyshåra var sammen med en kar, med lyst hår, (fra Østlandet vel), som hadde sagt til meg, etter at jeg klinte med hu med krøllene, (men før jeg sa at jeg var ‘homo’, til hu), at ‘da har du jo fitte da’, når vi snakka om hu med krøllene, fra Hammerfest.

    Men jeg hadde aldri hatt noe dame før, (etter at jeg kom i puberteten, ihvertall), så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det her da.

    Jeg var litt usikker, på den her tiden, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en svært guttegjeng, fra Gulskogen/Drammen vel, med på den her språkreisen.

    En av de, ble kalt for ‘Eggemøller’n’.

    Og de her gutta, de hadde en sang, som gikk sånn her:

    ‘Vil du væra skal du væra eggemøller. Ja for faen’.

    Noe sånt.

    Og den sangen sang de da, når vi spilte fotball og sånn, var det vel, tror jeg.

    Det var nesten litt skremmende, og jeg må innrømme det, at jeg ikke skjønte helt den sangen de sang.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dette var også den første ferien, som jeg var på i England, mens jeg røyka da.

    (Siden jeg hadde begynt å røyke litt, et år tidligere, da Pia og jeg var i Sveits, hos tante Ellen).

    Jeg røkte vanligvis Marlboro, for de ble solgt overalt.

    Men jeg fant også etterhvert Prince-sigaretter, som ble solgt, i en aviskiosk, eller Newsagent, som het ‘Supernews’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han med det krøllete håret, fra Østlandet, han begynte nesten å grine vel, på den strandfesten forresten.

    Og jeg måtte trøste han vel omtrent.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi hadde en engelsk lærer, som het Mark, som kalte oss, ‘you bastards’.

    Siden han ikke syntes det, at vi var høflige nok, når vi skulle prate engelsk da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sladra vel også til kursleder Paul Wilkie, (som hadde engelsk navn, men pratet norsk som om det var hans morsmål, vil jeg vel si).

    Om at jeg, (og mange andre), hadde drukket da, på den strandfesten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var i London, på en dagstur, med EF språkreiser vel, Øystein, Perky, han østlendingen og jeg.

    Vi dro til Soho, for vi syntes det var spennende, å se pornofilm, som de hadde, på en kino der.

    Men det var ikke noe bra film, syntes jeg, så vi var der bare i noen få minutter.

    For den filmen var sensurert, og det var også mange gubber der, som gikk på dass hele tida, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter Londonturen, så klagde Perky, (eller om det var Øystein), på han østlendingen.

    Siden han hadde gått rundt i London, i en gul treningsdress.

    ‘Som en påskekylling’, sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så hadde det vært en engelsk ungdomsgjeng, som startet slåsskamper, på Churchill Sqaure, hvor bussene gikk fra.

    Jeg var aleine der, husker jeg.

    Og ble slått til, av en britisk tenåringsgutt, som løp forbi meg, mens han slo.

    Og så løp han videre, mens han ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    Noe sånt.

    Jeg fikk litt sjokk.

    Mest fordi jeg var litt sjenert, og ikke likte å bli pratet om.

    For det torget var jo stappfullt av språkstudenter da.

    Så sånn var det.

    Ei dame på kurset, med mørkt hår vel, ga meg en serviett, eller noe, for å ta på leppa mi, som blødde, siden han briten hadde slått leppa inn i tanna mi da.

    Så sånn var det.

    En annen nordmann, slåss mot flere briter, husker jeg.

    En ambulanse dukket opp.

    Og jeg ble nesten kjørt til sykehuset.

    (Siden jeg hadde fått sjokk, tror jeg).

    Men to mannlige sykepleiere, de måtte fortelle meg det da, at jeg egentlig ikke behøvde å dra til sykehus.

    Så jeg fikk gå ut av sykebilen igjen.

    Men han andre nordmannen måtte dra til sykehuset da.

    For han hadde vel blitt slått i huet, tror jeg.

    Jeg fikk sagt til han det, at han slåss bra, for det gjorde han faktisk.

    Han klarte å holde flere briter i sjakk, samtidig, mener jeg å huske.

    Så han hadde nok vært i en del slåsskamper tidligere, vil jeg vel tippe på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til vertsfamilien.

    Så hørte jeg at hu kona, i familien, sa til han mannen.

    At hu skjønte det, at britiske studenter, slo til EF-studentene.

    Siden EF-studentene hadde så mye penger, osv.

    Så da syntes jeg ikke det, at jeg fikk så mye støtte av vertsfamilien, akkurat.

    En av deres oppgaver er vel å støtte språkstudentene litt vel og.

    Så jeg ble forbanna da, og banna vel en del, inne på rommet, som Øystein og jeg hadde da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi dro også å spilte bordtennis en dag, i Brighton, jeg og han adopterte kameraten, til Øystein da.

    Jeg hadde en penn der, for jeg hadde skrevet opp adressen osv., dit vi skulle.

    Og da sa han adopterte gutten, var det vel, at en gang, så hadde en han kjente, fått en penn, gjennom kinnet.

    Så han var redd for kulepenner da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo gått tolv år på skole, så jeg klarte vel å holde en penn eller blyant, uten å trykke den gjennom kinnet, på noen, skulle jeg vel tro.

    Men de, (Øystein og de andre gutta), var kanskje litt umodne da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der vi skulle spille bordtennis.

    (Jeg hadde ringt og bestilt bord).

    Så var det noen som hadde samurai-trening, husker jeg.

    Så vi måtte vente til de ble ferdig, eller noe, før vi kunne spille, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Vi dro vel og badet en gang og, men det var så kjedelig, så vi ble der bare noen få minutter, husker jeg.

    Men men.

    Og jeg prøvde å selge billetten billig, til noen briter, som stod i køen der.

    Men de trodde jeg prøvde å selge dem min ‘bus-ticket’, så jeg bare ga opp.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ville også ta meg en soltime, i Brighton.

    For jeg syntes jeg så bedre ut, hvis jeg hadde litt farge i trynet da.

    Hadde jeg fått for meg, ihvertfall.

    Så jeg gikk til en sånn slags klubb, hvor de hadde massasje og badstu og solarium, osv.

    En gentlemansklubb, eller noe, vel.

    De måtte spørre noen, de damene i resepsjonen der, om jeg fikk ta soltime der, husker jeg.

    Men det var greit da.

    Øystein og de andre gutta, de venta på meg, utafor da.

    Så sånn var det.

    Mens jeg lå i solsenga der, så hørte jeg hva to britiske menn, som lå i to andre solsenger der sa.

    Han ene sa ‘those girls really sucked the …. out of us, last night, didn’t they’.

    Så de hadde vært veldig heldige med noen damer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag. så tok kursleder Paul Wilkie, med Øystein og meg, til EF’s kontor, i Brighton da.

    Øystein og jeg skulle flytte, til en annen familie, fikk vi høre.

    Vår vertsfamilie hadde visst også kranglet, med vertsfamilien, til han østlendingen, fikk vi høre.

    King George Rd. var visst et sted, som var kjent for ‘dårlige’ familier, fikk vi høre.

    Øystein var deprimert, tror jeg, og de ville sende oss, til en familie, hvor det var litt mer liv da.

    Så sånn var det.

    Taxisjåføren, han snøyt meg, når vi flytta.

    Jeg ba om kvittering, og ga han fem pund vel.

    Også fikk jeg kvittering på tre pund, og ikke noe veksel, husker jeg.

    Så jeg ble litt forarget da.

    Vi flyttet til en familie, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea.

    Jeg bannet litt over han taxisjåføren da.

    Jeg hadde jo vært i england, to somre tidligere, så jeg ville liksom ikke bli lurt og sånn da.

    Jeg syntes jeg hadde vært mye i England.

    Men noen briter var kanskje vant til at språkstudenter var lette å lure.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Vi hadde bare vært hos den nye familien, (som het Hudson-familien), i noen minutter.

    Så da de det, at vi godt kunne sitte sammen med dem, i stua, og røyke, drikke og se på TV.

    Og det syntes jo jeg var artig da.

    For jeg hadde jo ikke fått lov å se på TV, etterhvert, hos den forrige vertsfamilien.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, den sommeren jeg var i Weymouth).

    Paul Wilkie hadde også vært med oss, for å inspisere da, hos den første familien, i King George Rd.

    Og da sa han det, når han kom inn døra der, at ‘jeg skjønner ikke hvordan dere kan bo her, det lukter jo helt jævlig av kattepiss’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg fortalte vel det, at det lå ei dame, i en sykeseng, i stua der, til Wilkie, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle Paul Wilkie og den gjengen, fra Drammen/Gulskogen.

    De skulle hjem til der Wilkie bodde, i Hove, og se på en kul film da.

    Jeg spurte om jeg kunne bli med, (for jeg var kanskje litt lei av Øystein og dem, som var litt umodne. Og jeg lurte vel litt på den gjengen her da, som var litt ‘på’ oss).

    Og Wilkie var liksom kamerat med de i den her gjengen da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte Wilkie om jeg kunne få låne telefonen hans.

    For etter at Kjetil Holshagen og jeg, hadde ligget over hos Frode Kølner, i Larvik, to-tre år før det her vel.

    Da vi skulle med Petter Wessel, til Danmark.

    Så skrev jeg et brev til Frode Kølner, fra Leirfaret 4B, etter at vi kom hjem.

    (Eller en del måneder etter, var det vel).

    Jeg syntes at jeg måtte skrive noe morsomt.

    Så jeg skrev noe tull, om at vi hadde vekket en baker, i Danmark, om natta, for å kjøpe mat, eller noe.

    Men det var det egentlig ikke vi som hadde gjort.

    Men det var det noen andre Berger-folk, som hadde gjort, etter bryllupet til Viggo, (og hun danske flyvertinnen Greta), i Køge, mener jeg å huske, et par år før det her igjen da, eller noe.

    Jeg skrev vel til Frode Kølner, at han måtte si fra, hvis han ville ha tak i noen nye filmer.

    For min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, fikk alltid tak i de nyeste filmene, før de kom på kino da.

    Noe sånt.

    Og da skreiv Frode Kølner det tilbake, (var det vel), at hans kamerat, (som jeg såvidt huska, fra da jeg bodde i Larvik. Det var en som gikk på Torstrand skole, (i klassen til Kølner vel), selv om han bodde opp mot Bøkeskogen der, og vel egentlig burde ha gått på Nanset skole, kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Han kameraten, han het Ole Morten Halvorsen vel, og han fikk også tak i mange nye filmer, skjønte jeg, på Frode Kølner.

    Og da sendte vel han Ole Morten og jeg, vi sendte vel noen filmer, fram og tilbake, mellom Berger og Larvik da.

    Noe sånt.

    Og jeg fortalte at jeg skulle til England da.

    Og da hadde han Ole Morten sendt med meg en liste, over filmer han var interessert i å kjøpe da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Wilkie hadde fasttelefon, i Hove, husker jeg.

    Så jeg spurte om jeg kunne få låne telefonen.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Da ringte jeg, og fikk prata med faren, til Ole Morten, som ikke ville ta imot noteringsoverføring.

    For det var ganske dyrt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det her kosta ikke han Paul Wilkie noen penger da, at jeg lånte telefonen hans.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Hammerfest-jenta, hu hadde vel satt ut rykte da, om at jeg var homo, (etter den fadesen min, da jeg skulle liksom prate med hu og venninna, (etter at Øystein sa jeg burde det), mens dem var på ‘fjortisfylla’ da).

    Så de folka fra Drammen.

    De spurte om Ole Morten var typen min da.

    Så jeg hadde jo driti meg helt ut, på den her språkreisen, skjønte jeg.

    Så det var ikke sånn, at jeg dro noe mer til Paul Wilike, eller var noe mer sammen med den gjengen fra Drammen, etter det her.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kunne jo prøvd å ‘slå meg opp’, som mellommann, mellom Ole Morten Halvorsen og Øystein Andersen, den resterende tiden, som jeg bodde på Berger.

    Og liksom fått alle de nye filmene.

    For disse to gutta, de fikk begge to, tak i masse nye filmer da.

    Men jeg orka ikke det stresset, som dette ville medføre da.

    Jeg ville vel ikke fått så mye tilbake for det heller.

    Jeg var ikke så interessert i filmer heller liksom.

    Jeg var sånn vanlig interessert i filmer, vil jeg si.

    Selv om jeg husker det, at det var sånn, at jeg gledet meg til å se filmer, som jeg hadde sett reklame for da, eller som hadde blitt presentert, på TV da, av Pål Bang Hansen, og andre.

    Så jeg var litt ‘filmgal’, men ikke så mye, at jeg gadd å bruke all min tid på å drive å kopiere og sende filmer, liksom.

    Så jeg lot bare min tremenning Øystein Andersen, få adressen, til Ole Morten Halvorsen da.

    Og så lot jeg de sende filmer seg i mellom liksom.

    Uten at jeg blandet meg i det.

    Jeg gjorde vel Øystein Andersen en tjeneste da, kan man vel kanskje si, siden han fikk en bra filmkontakt, som jeg hadde hatt.

    For etter det, så hadde ikke jeg så mye med han Ole Morten Halvorsen å gjøre, for å si det sånn.

    Da tok liksom Øystein over den kontakten med han selv da.

    Siden jeg liksom ‘pensjonerte’ meg, fra den ‘stressingen’ der, med å kopiere masse videofilmer, nesten før jeg begynte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er klokka over 19, på hostellet her.

    Og jeg må få vaska noe klær her, osv., (siden det er søndag, som er min faste dag for å vaske klær da.

    Siden biblioteket, hvor jeg pleier å sitte, for å oppdatere bloggen min, osv., er stengt, på søndager da).

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer, om sommeren 1988, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 33: Weymouth

    Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.

    (Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.

    Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).

    Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.

    Selv om jeg ikke veit hvordan.

    Men men.

    Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.

    Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.

    Og var fra Nord-Norge, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.

    Faren min kjørte meg inn til Oslo.

    Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.

    (Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).

    Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.

    Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.

    For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.

    Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.

    Og butikken og sånn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.

    Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.

    Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.

    Og det var True Blue vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen ‘Pappa Don’t Preach’, med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).

    Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.

    Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.

    Stipendet var fra Statens Lånekasse da.

    Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.

    TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.

    Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.

    Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.

    Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.

    For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.

    Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.

    Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.

    Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.

    Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.

    Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet ‘mitt’, (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).

    Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.

    Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don’t Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten ‘Like a virgin’, et eller to år tidligere da.

    (Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).

    Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.

    Jeg så bare på Madonna som popmusikk.

    Så sånn var det.

    Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.

    Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.

    En av dem.

    Så sånn var det.

    Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.

    Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.

    Så der kunne man se, at jeg hadde en god del ‘S’-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.

    Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.

    Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.

    Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.

    Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.

    Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.

    Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.

    Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.

    Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.

    Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.

    Som vel vasket tøy for han, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.

    Og også på McDonald’s, husker jeg.

    På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.

    De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.

    De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.

    De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.

    Ikke langt unna Oxford St., forresten.

    En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald’s, ikke langt unna.

    Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.

    Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.

    De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.

    Men Sevland sa ikke noe.

    Jeg sa heller ikke noe.

    Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).

    Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?

    (Det tenkte jeg på nå ihvertfall).

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sevland ville også til Wembley.

    Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.

    Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.

    Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.

    Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.

    Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.

    Siden Sevland ville dette.

    Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.

    Men den gaten var ikke for biler.

    Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.

    Så sånn var det.

    Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.

    Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.

    Og vi måtte bytte tog flere ganger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.

    Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.

    Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.

    Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.

    Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.

    For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.

    Så det fikk vi ikke lov til.

    Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.

    Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.

    Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.

    Det husker jeg ikke.

    Det er jo noen år siden så.

    Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.

    Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.

    Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.

    Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.

    Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.

    Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.

    For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.

    Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.

    Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.

    Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.

    Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.

    Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.

    Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.

    Noe sånt.

    Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.

    Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.

    Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.

    Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.

    Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.

    Så skulle jeg bare sette fram beinet.

    Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.

    Og det trikset funka, husker jeg.

    Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.

    Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.

    Så da vi hadde spilt i et par timer vel.

    Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.

    Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte ‘are you pakkis?’.

    Og Sevvi lo litt vel.

    Men han gutten ble bare sur.

    Han sa ikke hvor han var fra.

    Men kalte meg for ‘Pakistan-shit’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.

    De var på et annet språkkurs, også med EF vel.

    Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.

    I et par uker vel, eller noe.

    Og de bodde hos en singel mann, var det vel.

    Som muligens hadde en unge, eller noe.

    Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.

    De var rimelig fortvilet, vil jeg si.

    Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.

    Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.

    De ville kanskje ikke det.

    De klagde til oss, ihvertfall.

    Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.

    Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.

    De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart ‘ja’, for å si det sånn.

    Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.

    Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.

    Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.

    Men men.

    Så sånn er kanskje det.

    Hvem vet.

    Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.

    Så det var litt landlig.

    På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.

    Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.

    Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).

    For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.

    Og ikke til Weymouth.

    Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I det bygget, som skolen vår var.

    Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.

    Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.

    Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.

    For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.

    Men men.

    Så sånn var det.

    De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.

    Et spill som jeg syntes var kult.

    Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.

    Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.

    Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.

    Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.

    Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.

    Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.

    Men men.

    Christell og Pia pleide også å være med da.

    Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.

    Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.

    Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.

    Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.

    Men det var dem ikke da.

    Men men.

    Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.

    Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.

    Siden niende klasse hadde vært så tøff.

    Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.

    EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.

    Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.

    Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.

    Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.

    Det orka jeg ikke.

    Så der var jeg bare en gang, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.

    Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.

    Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.

    (Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.

    Noe sånt).

    Og da ga jeg de bare en billett hver da.

    Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.

    Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.

    Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si ‘mon amor’, eller noe.

    Men men.

    Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.

    Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.

    Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.

    Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.

    (Hvor det var mye mobbing, osv).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.

    Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med ‘Swan’ vel.

    At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.

    Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.

    Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.

    Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.

    Og så flammet fyrstikken opp.

    Men bussjåføren ble jo drit sur.

    Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.

    Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.

    Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.

    Så det var bra jobba.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg var liksom sånn laid-back da.

    Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.

    Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.

    Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.

    Så da var jeg nesten like langt.

    Men men.

    Det var vel verdt et forsøk kanskje.

    Det var mulig.

    Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.

    Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.

    Det syntes jeg var litt stressete da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.

    (De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).

    Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.

    Men det ville han ikke svare på.

    Men han var vel kanskje kommunist da.

    Det er mulig.

    Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.

    Før vi reiste til England.

    At han var kommunist.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.

    Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.

    Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.

    I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.

    Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.

    Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget ‘De britiske øyer’ vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).

    Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.

    Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.

    Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.

    Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.

    Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.

    (Like ved en butikk og en bro, tror jeg.

    Noe sånt.

    Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.

    Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.

    Noe sånt).

    Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.

    Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.

    Og sa det at ‘don’t spitt in our garden’.

    Noe sånt.

    Og så, ‘yes, you Blondie’.

    Noe sånt.

    Så han ble jo dritsur.

    Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.

    Men men.

    Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.

    Det var jo bare i blomsterbedet liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi spilte fotball, på en fotballbane og.

    Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.

    Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.

    Ved å se mindre kul ut kanskje.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    (Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.

    Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.

    Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.

    Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.

    Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.

    Men den klokken var også digital.

    Så det var to digitale klokker da.

    En med tall nederst, og en med visere øverst.

    Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.

    Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.

    Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.

    Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.

    Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.

    Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.

    Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.

    Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.

    Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.

    Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.

    Og faren min kjørte og henta den.

    Og faren min sa at det var en gave.

    Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.

    Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.

    Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.

    Så sånn var det husker jeg.

    Men men.

    Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.

    Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.

    Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.

    6-7 år seinere.

    (Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).

    Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.

    Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.

    Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.

    Så fikk jeg den tilbake.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette var vel i 1992.

    Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.

    Så sånn var det.

    Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.

    Og batterier også selvfølgelig.

    Men selve uret, det virka, i år etter år.

    Og det virker ennå tror jeg.

    Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.

    Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.

    Og at den fremdeles virker.

    Vi får se.

    En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.

    (Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).

    Jeg så litt i sentrum der.

    Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.

    Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.

    Det var de samme butikkene.

    Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.

    (Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.

    At butikkene er så og si de samme.

    Men men).

    Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.

    Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.

    Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.

    Og tilbake da.

    Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.

    Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.

    At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg var med STS i Brighton, året før.

    Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.

    Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).

    Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).

    Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.

    Og vi var ute i en båt der, husker jeg.

    For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.

    For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.

    Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.

    (Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.

    Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.

    Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.

    Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.

    Så det var billig å handle der og, husker jeg.

    (20 pence er cirka to kroner da).

    Så sånn var det.

    En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.

    (For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).

    Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.

    Ungdommer på vår alder vel.

    Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).

    (Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’).

    Så Sevland løp mye raskere enn meg.

    Ihvertfall en god del raskere.

    Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.

    Så de klarte ikke å ta oss igjen.

    Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.

    Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.

    Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.

    Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.

    Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.

    (Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).

    Og det stod nevnt noe om en ‘boys-crowd’, nede ved det supermarkedet da.

    At de hadde truet noen, eller noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.

    Men det var kanskje politiet da.

    Så sånn var kanskje det.

    Hvem vet.

    Men men.

    I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.

    Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.

    De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.

    Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.

    Så det gikk vel mest i vanlig Cola.

    Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom ‘coca-coliker’ da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.

    Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.

    Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.

    Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.

    Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.

    Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.

    Humor-programmer og sånn, var det vel.

    Noe sånt.

    Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.

    Noe sånt.

    Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.

    Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.

    Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.

    Og de lærte også meg å gjøre dette.

    Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.

    (Var det vel).

    Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).

    Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.

    Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.

    Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.

    Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.

    Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.

    Og kalte hu dama for ‘feit’ osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.

    Og lo da.

    Men faren og mora i vertsfamilien.

    De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.

    Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.

    Men hvem vet.

    Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.

    Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.

    Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.

    Så da skjønte jeg ikke helt poenget.

    Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.

    Jeg prøvde å tenke litt på det da.

    Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.

    Det er mulig.

    Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.

    Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.

    Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.

    Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.

    Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.

    Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.

    I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.

    Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.

    Hva vet jeg.

    Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.

    Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.

    Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).

    For da begynte bikkja å prumpe, da hu.

    Men men.

    En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en ‘weakling’, eller noe.

    Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.

    Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.

    Jeg svarte ingenting ihvertfall.

    Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.

    Men om jeg var en ‘weakling’, det veit jeg ikke.

    Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.

    (Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).

    Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.

    Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.

    Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.

    Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.

    Og ‘Sevvi’, (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).

    Han skreiv Maradonna, på ballen.

    Jeg holdt med England.

    Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.

    (Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.

    Noe sånt).

    Så jeg skrev under, ‘is the worlds best handball-player’.

    Siden han scorte med hånda mot England da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da vi tok ferja tilbake til Norge.

    Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.

    Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.

    Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.

    (Uten at jeg kan si at jeg hadde det).

    Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.

    Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).

    De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.

    Så jeg begynte å tømme den da.

    For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.

    Og man kunne ta ut mynten igjen da.

    Men man beholdt de ti ‘credit’-ene.

    Så man kunne spille gratis da.

    De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.

    Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.

    Og fortsatte å tømme den automaten da.

    Men den automaten, den var litt ‘sleip’.

    Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.

    Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.

    (Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.

    Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.

    Noe sånt).

    En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.

    Han ble med å tømme den automaten da.

    Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.

    Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for ‘noen ungdommer’.

    Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.

    Men men.

    Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.

    Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.

    Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå ‘all the way’, med de.

    Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.

    Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.

    Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.

    Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.

    Hvem vet.

    Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.

    Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.

    Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte ‘ta toget’.

    Så jeg måtte ta toget hjem da.

    Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.

    For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.

    Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.

    Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.

    For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.

    Det er mulig.

    Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.

    Og disse gutta trengte penger da.

    For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.

    Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.

    Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).

    Jeg sa det var greit.

    men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.

    Men men.

    Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.

    Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.

    Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.

    (Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).

    Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.

    (Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.

    Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.

    Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.

    Hvem vet).

    Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Jeg hadde jo gått til Kafeen.

    Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.

    Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.

    Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.

    Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.

    Og jeg var jo bare 15 år da.

    Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).

    (Det er mulit at dette var i mai 1985 og.

    Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.

    Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).

    Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.

    ‘Jeg skøyt en rødtrupe i strupen’, husker jeg at jeg skrøyt.

    Sånne ting.

    Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.

    (Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.

    Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.

    Men lensmannen kjørte etter.

    Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.

    Noe sånt).

    Og skøyt fugler da.

    Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.

    Så jeg gjemte luftgeværet.

    Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.

    ‘Få se geværet da’, sa Paul.

    ‘Ingen går hit uten gevær’, sa han.

    Så vi måtte finne geværet.

    Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.

    En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.

    Noen år før det her.

    For dem skulle til butikken vel.

    Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.

    Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.

    Flere ganger.

    Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.

    Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.

    Hva vet jeg.

    Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.

    Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.

    For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.

    For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.

    Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.

    For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på ‘min’ måte.

    Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.

    Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.

    For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).

    Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.

    Så lærte vi det, at det var noe som het ‘mesterøye’.

    Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.

    (Hvis jeg skjønte det greiene riktig).

    Samtidig med at jeg er høyrehendt.

    Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.

    For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.

    Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.

    For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.

    (Hvis man har ventre som mesterøye).

    Men å holde børsa mot den venstre skulderen.

    Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.

    Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.

    Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.

    Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.

    Så det funka greit i militæret.

    Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.

    Så sånn var det.

    Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.

    Så sånn var det.

    På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.

    At ‘jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev’.

    Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.

    Hva vet jeg.

    Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.

    Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.

    Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.

    Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 32: Mer fra niende klasse

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.

    Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.

    Og spurte meg om noe rare greier.

    Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.

    Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.

    Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.

    (Annet enn i mikroskop).

    Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.

    (Hvis ikke Christell jugde da).

    Så sånn var det.

    En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.

    Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.

    Det er mulig.

    Men men.

    I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.

    Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.

    Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.

    Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.

    Så jeg ble litt sur.

    Så sånn var det.

    Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.

    Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.

    De sykla til meg, av en eller annen grunn.

    Hvis det skjedde noe spesielt.

    Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.

    Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).

    Noe sånt.

    Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.

    Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.

    Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.

    (Sånn virka det for meg ihvertfall.

    Men men).

    Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.

    Noe sånt.

    Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.

    Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.

    Ihvertfall ikke på en del timer vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.

    Det veit jeg ikke.

    Om det var for å erte, eller hva det var.

    Hvem veit.

    Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.

    Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).

    Og tok på meg noen joggesko.

    Og gikk opp i Ulvikstien da.

    Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).

    Så jeg fulgte etter dem.

    Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.

    Og Ditlev stod der med tannpastaen da.

    Men han turte ikke å spørre noen om å kline.

    Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.

    Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).

    Mens de andre bare stod der.

    Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.

    Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.

    Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.

    Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.

    Så sånn var nok det.

    Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.

    Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.

    Altså våren 1986 da vel.

    Noe sånt.

    Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.

    Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.

    Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).

    Men men.

    De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.

    Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.

    Men faren min sa at jeg måtte det.

    Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.

    Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.

    Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.

    Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.

    Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.

    Noe sånt.

    Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.

    Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.

    Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.

    De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).

    Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.

    Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.

    Men men.

    De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.

    Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.

    Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.

    Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.

    Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.

    I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).

    I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.

    Helt plutselig.

    De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.

    For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.

    Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.

    Men men.

    Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.

    Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.

    Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.

    Så jeg gikk opp av bassenget.

    Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.

    Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).

    Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.

    Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.

    Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.

    Pia og jeg delte rom der vel.

    Og Haldis og Christell vel.

    Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.

    Vi tok trikken, husker jeg.

    Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.

    Hvor vi kjørte til Svinesund vel.

    Noe sånt.

    Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.

    Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.

    Så det var kanskje et år eller to før det her da.

    Noe sånt.

    Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.

    Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?

    Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.

    Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.

    Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.

    Vi ble jo bedt om å spraye der så.

    Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.

    Så da ble det til at jeg spraya det da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.

    For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.

    Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.

    Og det prøvde jeg også å tegne.

    Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.

    Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.

    Så jeg bare skreiv noen bokstaver.

    Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.

    Men jeg tror jeg stavet noe annet.

    Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.

    Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.

    Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.

    Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.

    Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.

    Men grafitti var liksom Ove sin ting da.

    Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.

    Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.

    Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.

    Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.

    Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.

    Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.

    Så jeg tok med de tegningene på skolen da.

    Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.

    Så sånn var det.

    Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.

    For å se etter grafitti da.

    Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.

    Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.

    Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.

    Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.

    Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).

    Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.

    Noe sånt.

    De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.

    Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).

    Men jeg ble nekta.

    Det var 16 eller 18 års aldersgrense.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.

    Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.

    Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.

    (For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.

    Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).

    Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.

    Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.

    Men men.

    Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).

    Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.

    Men men.

    Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.

    Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.

    De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.

    De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så dro vi tilbake til hotellet.

    Og vi spiste middag på hotellet.

    Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.

    Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.

    Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.

    Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.

    Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.

    Det tok jeg ikke så nøye.

    Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.

    Istedet for å gi oss menyer da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.

    Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.

    Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.

    Så sånn var det.

    Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.

    Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.

    Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.

    Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.

    (Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).

    Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.

    Men men.

    Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.

    Så kom Christell inn på rommet.

    Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.

    Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.

    Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.

    Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.

    Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.

    (Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).

    Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.

    Og hvorfor maste hun ikke på Pia?

    Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.

    Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.

    Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.

    Da hadde jeg kanskje blitt med.

    Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.

    Hun ville ikke gi seg heller.

    Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.

    (Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.

    Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.

    Noe sånt).

    Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.

    Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.

    Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.

    Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.

    Så løp jeg bort til vinduet da.

    Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.

    Uheldigvis.

    Så kinaputten smalt da, like ved de her da.

    Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.

    Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.

    Så sånn var det.

    Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.

    Christell var der ennå, hun og.

    Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.

    Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.

    Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.

    Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.

    (Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.

    Men men).

    Så tok vi bussen tilbake til Norge da.

    Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.

    (Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.

    Det er mulig).

    Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.

    Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.

    At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.

    Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.

    Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.

    Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.

    Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.

    (På sin vestlandske dialekt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.

    Så sånn var det.

    Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).

    Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.

    Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.

    Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.

    Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.

    Og vi gikk inn i bussen igjen.

    Christell rekte tunge til meg, eller noe.

    Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.

    Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.

    Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.

    Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.

    Men men.

    Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.

    Men men.

    Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.

    Noen andre passasjerer smilte litt vel.

    Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Så husker jeg ikke mer av denne turen.

    Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.

    Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.

    Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.

    Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.

    Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.

    Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.

    Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.

    Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.

    Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).

    Og at han skulle begynne på Svelvik.

    Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.

    Og at man kunne bli mobba på veien hjem.

    Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.

    Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.

    Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.

    Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.

    Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.

    Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.

    Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.

    Som døde vinteren 1984/85 vel.

    I Aftenposten da.

    Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.

    Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.

    Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.

    Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.

    Som lå under veggklokka der, cirka.

    For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.

    Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.

    Og da ble hu litt stille.

    Så sånn var det.

    Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.

    Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.

    Men men.

    Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.

    Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.

    Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).

    Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.

    Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.

    Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.

    Det syntes jeg var rimelig rart.

    Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.

    Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.

    At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.

    Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.

    Men men.

    (Sånn har det vært for meg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.

    Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.

    (Hvis ikke det her var seinere).

    Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.

    Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.

    Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).

    Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.

    Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var nesten som et sjokk for meg.

    Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.

    Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.

    Uten å prate noe særlig med mora mi.

    Som jeg var sur på fra før da.

    Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.

    Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.

    Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.

    Så sånn var det.

    Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.

    Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.

    Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.

    Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.

    Men søstera mi dro meg med dit da.

    (Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.

    Men det var på Ebbestad kanskje da.

    Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.

    Noe sånt).

    Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.

    Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.

    Men men.

    Men hva skulle jeg gjøre da.

    Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.

    Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.

    Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.

    Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.

    Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.

    Om dette var noe hun ønska.

    Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.

    Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.

    Men jeg var der bare en gang, på besøk da.

    For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.

    Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.

    Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.

    Sånn var det.

    Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.

    Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.

    Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.

    For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.

    Og som liksom brydde seg kanskje.

    (Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).

    Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.

    Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.

    Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.

    Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.

    Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.

    Og masete og slitsom, må man vel også si.

    Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.

    SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.

    Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.

    (Eller yngre, må man vel kanskje si.

    Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.

    Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.

    Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.

    (Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.

    Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).

    Noe sånt.

    Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.

    Og det hadde hun villet.

    Noe sånt.

    Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.

    Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.

    Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.

    Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.

    Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.

    Selv om de var i 30-årene kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.

    Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.

    Så mora vår bodde der, sommeren 1987.

    Og da hadde hun bodd der en stund.

    Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.

    Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.

    Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.

    Hva vet jeg.

    Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?

    Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Det var litt spesielt ihvertfall.

    Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.

    Men jeg hadde jo masse problemer selv.

    Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.

    Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.

    Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.

    Men hu var jo enslig da.

    Og faren hennes hadde jo nettopp død.

    Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.

    Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.

    Noe sånt.

    Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.

    Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.

    Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.

    Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.

    På 60-tallet.

    Så flytta de jo til Holmsbu.

    Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.

    Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.

    Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.

    I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.

    Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.

    Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.

    Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 31: Niende klasse

    Noen fler ting jeg har kommet på, fra Brighton-turen, sommeren 1985, er blant annet at jeg kjøpte en Everton-fane, i Oxford Street, i London, på en av Londonturene vi var på, under oppholdet i Brighton, med STS.

    Den fanen hang jeg opp, ved siden av det amerikanske flagget, på rommet ‘mitt’, (egentlig faren min sitt, men han brukte det aldri).

    På den fanen, så stod det, ‘Treble honours’, var det vel.

    Og det var fordi at Everton vant Charity Shield, serien og cupvinnercupen den sesongen, (1984-85), i England.

    Jeg husker jeg fulgte med på cupvinnercupen og Everton vant 3-1 mot Rapid Wien i finalen.

    Og Everton slo også Bayern Munchen, etter 0-0 borte og 3-1 hjemme.

    Everton lå under 1-0, ved pause, i semifinalen, mot Bayern Munchen, men de scorte tre mål i andre omgang, i en kamp som NRK hadde problemer med, husker jeg, så mye av kampen ble sendt i svart-hvitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første kampen i Tyskland, den ble ikke sendt på TV, men jeg skrudde på radioen, på stereoanlegget til faren min, og fikk en tysk kanal, (var det vel), som prata om Greame Sharp, (husker jeg), Everton-spissen, og var redde for han da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ole Christian Skjellsbekk, kommenterte at Everton spilte i cupvinnercupen, under en trening, eller noe, husker jeg, ved Bergerbanen.

    Han sa at Everton skulle spille mot et lag som het Videothon.

    (Eller noe).

    Men det laget spilte i UEFA-cupen, (det året), mener jeg.

    Everton skulle vel spilte mot Bucresti, eller noe, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg spilte altså fortsatt fotball, for Berger, våren 1985 da.

    Og jeg begynte vel i 1980, så jeg spilte ihvertfall fotball i fem år/sesonger da, for Berger, (vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der hvor jeg kjøpte det banneret, det var like ved Hyde Park, mener jeg.

    Og vi var også der, og jeg så en hvit mann, som stod på Speakers Corner, og prata om det, (husker jeg), at i Brixton, hvor han bodde, (en bydel i London), så ble hvite folk utsatt for rasisme.

    (Husker jeg at han som holdt tale der sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I London så mener jeg også at jeg så noen jenter, som gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole, utafor Madame Thussauds, eller noe.

    De var vel fra Nesbygda, mener jeg.

    Jeg mener å huske ei litt stor, lyshåra jente, med ganske kort hår, som seinere gikk i samme klasse som meg, andre året på økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så jeg tror at det var fler enn kun meg, fra Svelvik Ungdomsskole, som dro med STS, til England, sommeren 1985.

    Men det var ikke sånn, at jeg planla den reisen sammen med noen.

    Det var bare noe jeg tok opp med faren min, (og kanskje litt med farmora mi), den reisen til England, sommeren 1985.

    Og det prata jeg om, borte i huset til Ågot, på Sand.

    Der hadde jeg jo både farfaren min, (før han døde), og farmora mi, og faren min og onkel Håkon, de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Så nesten uansett hva det var, av eventuelle problemer, på skolen osv., så kunne jeg ta det opp, borte i huset til Ågot og Øivind da, etter skolen.

    Så det var jo en trygghet, må jeg vel si, som jeg hadde da, som gutt, de første årene, som jeg bodde på Berger.

    Ihvertfall før Øivind døde og faren min begynte å jobbe i Drammen.

    Så jeg hadde noen år, før Øivind døde, som jeg slappet av litt, og følte at jeg hadde en slags trygghet da, (på Berger), etter tiden hos moren min, i Larvik, som var mer turbulent, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt skolelei, i niende klasse.

    Så jeg fikk med Ulf Havmo, på at vi skulle jobbe to dager i uka, på fabrikken til faren min, Strømm Trevare.

    Men da Ulf Havmo og jeg, dukka opp der, den første arbeidsdagen.

    Så stod faren min og en annen kar, og bare så stygt på oss, når vi gikk inn der.

    Så jeg skjønte at vi ikke var velkomne, til å jobbe der.

    Så vi måtte bare droppe det prosjektet der.

    Det funka bare ikke.

    Faren min så bare stygt på oss, og sa ingenting, når vi dukka opp der.

    Så jeg skjønte det at vi ikke var velkomne da.

    Noe som kom som et ganske stort sjokk for meg, vil jeg si.

    Det var jo liksom familiebedriften, så jeg skjønte ikke hvorfor faren min behandla Ulf Havmo og meg sånn.

    Det var jo ei jente fra Svelvik, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), som hadde jobbet hos faren min, på den samme ordningen, et par år tidligere.

    Så hvorfor Ulf Havmo og jeg ikke fikk lov, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg måtte velge nye valgfag.

    (Og vi gikk også glipp av noen timer, siden vi valgte å jobbe, på Strømm Trevare.

    Siden man da ble fritatt, for noen timer, hver uke, i norsk, eller noe.

    Men man kunne likevel gå videre på videregående, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg valgte istedet handelsfag, sjakk og bordtennis og EDB, (igjen), var det vel, (som valgfag).

    I handelsfag, så hadde jeg jo gått glipp av noen av de første timene.

    Så jeg stressa, for å ta igjen de andre.

    Men da var jeg litt redd for at de andre skulle synes at jeg var streber da.

    Så da slutta jeg å svare så mye i timen, osv.

    Og da ble hu lærerinna ganske rar, og sa ‘for noen evner som gikk til spille’, eller noe.

    Om meg da.

    Så det var veldig spesielt, syntes jeg.

    Det var vel å ta i litt, så si at evnene mine gikk til spille.

    Bare fordi at jeg roet ned min tilstedeværesle i klasserommet litt.

    Så det ‘anfallet’ der, fra hu lærerinna, i Handelsfag, det skjønte jeg ikke helt.

    Men det er mulig at hun hadde fått en torn i siden til meg da, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg skjønner akkurat hvorfor.

    Man må vel få lov å bestemme litt selv, som elev, hvor mye man vil bidra med, når det gjelder å svare på spørsmål i timen.

    Skulle man vel tro ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I Sjakk, så ville læreren spille mot meg, en gang, ikke lenge før det ringte ut.

    Og da, når det ringte ut, så sa læreren, (en høy kar med mørkt hår og litt dialekt vel), at jeg vant.

    Men det var ikke sånn at jeg fikk slått læreren sjakk matt da.

    Det var bare at vi ikke rakk å spille ferdig.

    Så det var litt spesielt det og.

    Men men.

    EDB hadde jeg jo hatt som valgfag, også i åttende klasse.

    Og jeg hadde jo data hjemme, så jeg kunne masse Basic, fra før.

    Så jeg var nesten ikke våken i de timene.

    Men det var bare jenter som hadde EDB, (bortsett fra meg), i niende klasse.

    Og lærerinna, det var mora til Monica Ødegård, som jeg senere gikk i samme klasse med, på handel og kontor, både på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, i Drammen, (hvor jeg gikk tredje året).

    Mora til Monica Ødegård, var ei hyggelig, (må man vel si), og ungdommelig dame, fra Nord-Norge, (var det vel).

    Og jeg må si det, etter å ha gått i samme klasse, som dattera hennes, russeåret i Drammen, at jeg likte mora bedre enn dattera, i det tilfelle.

    Ihvertfall hvis man skulle dømme ut fra personligheten.

    Mora var hyggelig, mens dattera kanskje virka mer knytt og var vanskelig å bli kjent med, syntes jeg.

    (Enda Monica Ødegård og jeg, var de eneste fra Svelvik Ungdomsskole, som gikk i den markedsførings/data-klassen, på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Men men).

    Så sånn var det.

    I bordtennis, så ble jeg kjent med Kenneth Sevland fra Svelvik.

    Han holdt med Liverpool og jeg holdt med Everton.

    Og de lagene var høyt oppe, på den tiden, så det ble vel en del fotballprat, tror jeg.

    Og vi prata også om musikk og fotball-VM og sånn vel.

    Jeg fortalte det, at jeg hadde vært på språkreise, til Brighton, sommeren før.

    Og da fortalte ‘Sevvi’ det, at han og to-tre andre karer, fra Svelvik, skulle til Weymouth, med EF Språkreiser, sommeren etter.

    Og Sevvi lurte på om jeg ville henge meg på dem, på enda en språkreise-tur, til England.

    Jeg spurte faren min, og han sa det, at jeg fikk lov til det.

    Så vi dreiv også å planla språkreise-tur, når vi spilte bordtennis da, i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole, det skoleåret.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen kar, på bordtennis, han oppfatta det, at ei svømmelærerinne, hu snakka med valgfag-læreren vår, i bordtennis vel.

    (Etterhvert så ble det kjedelig, å spille bordtennis, så mange timer, hver uke.

    Så noen ganger, så spilte vi bare en par-tre kamper, og satt og slappa av, oppå scenen der, var det vel, litt gjemt da kanskje.

    Så det valgfaget var nesten som en fritidsklubb, vil jeg si.

    Men men.

    Noe som passet meg bra, som var rimelig skolelei.

    Så sånn var det).

    En gutt, på det valgfaget, han sa plutselig det, en gang, da, etter at hu svømmelærerinna hadde vært oppe i gymsalen og babla om noe greier, til læreren vår.

    At ‘oj, syvendeklasse-jenter’.

    Jeg hadde ikke tenkt på at det var så nøye, om jentene gikk i syvende eller niende liksom.

    Men jeg likte å se på nakne jenter i dusjen.

    (Noe vi i klassen pleide å gjøre noen ganger, å spionere på jentene i klassen, i garderoben deres, etter gymmen.

    Men men).

    Så jeg ble med han gutten ned trappa da, til utafor garderobene der.

    For det var nemlig et nøkkelhull, som man kunne se gjennom, i døra til jentegarderoben der da.

    Så han gutten og jeg, vi kikka en stund da, på noen nakne syvendeklasse-jenter, fra Nesbygda, eller noe vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    (For det blei ganske kjedelig noen ganger, med all den bordtennisen da.

    Og da var det vel ingen andre enn han gutten og meg, i gymsalen, av en eller annen grunn.

    De andre spilte kanskje sjakk, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første dagene, i niende klasse.

    Så ringte det ut fra en time.

    Det var vel storefri, tror jeg.

    Og jeg var en av de første, som kom meg ut av den gangen da, som vårt klasserom lå i.

    Rett utafor gangen vår, (og like før trappa ned til gymsalen og utgangspartiet der, osv., på Svelvik Ungdomsskole).

    Så stod plutselig Christell og en annen jente, i hennes klasse vel, der.

    Christell og Pia, de hadde klasserom, i en annen gang, i samme etasje, som der vi hadde klasserom, (tror jeg).

    Så jeg gikk altså et år, på Svelvik Ungdomsskole, samtidig med Christell og Pia da.

    Men jeg kan ikke huske at jeg prata noe med Pia, det året, på ungdomsskolen.

    Men Christell stod altså utafor gangen vår da, en gang, helt i begynnelsen av niende klasse, (da hun gikk i syvende klasse), sammen med en venninne da, fra Svelvik regner jeg med, (så de måtte kanskje ha Svelvik-folk i klassen, de og).

    Og hu venninna var jo like pen som Christell, må man vel nesten si.

    Så det var jo nesten som to ‘sex-kittens’, som stod og viste seg fram, utafor gangen vår der, husker jeg.

    Jeg var førstemann ut av den gangen, den dagen, husker jeg.

    Og jeg ble jo overrasket, av det, at jeg plutselig møtte Christell der.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

    Men jeg ble mye mobbet, på ungdomsskolen.

    Så jeg ville ikke at Christell skulle bli mobba, fordi hun kjente meg.

    Så jeg bare sa ‘Det er jo Gullet jo’, eller noe, til Christell da.

    (Gullet var kjælenavnet, som Haldis brukte på Christell).

    Og så løp jeg ned trappa, for å kjøpe noen rundstykker vel, som elevrådet solgte.

    Noe sånt.

    Men jeg snudde vel litt på hodet, mens jeg rushet ned trappa.

    Og da kunne jeg se det, at Christell og hu andre pene jenta, de stod liksom og studerte hverandre i øynene da.

    Etter at jeg hadde snakket til Christell.

    Uten at jeg vet hva den stirringa, i øynene til hverandre, skulle bety.

    Det var nesten som at de var litt sinte på hverandre, og liksom skulle konkurrere, eller noe sånt, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men jeg så ikke mye til Christell og Pia, det året, som vi gikk samtidig, på Svelvik Ungdomsskole.

    Det var vel heller sånn, at jeg prøvde å unngå dem litt, siden jeg ble mye mobba.

    Kjetil Holshagen, han hadde klasserom, i samme gang som oss.

    Men helt i sydenden, av den gangen.

    Rett oppafor trappa, til ‘Reykjavik’, som det ble kalt, området hvor noen elever pleide å stå å røyke.

    Så det var to utgangsdører, som man kunne bruke.

    En gang, så stakk jeg innom Kjetil Holshagen, i et friminutt.

    Han satt bare ved pulten sin, ganske langt bak i klassen, husker jeg, og jeg la vel merke til at han satt der, mens jeg gikk forbi den døra da, (som vel stod åpen noen ganger).

    Men han ble sur, virka det som for meg, fordi jeg gikk inn i klasserommet deres.

    Han gikk en klasse under meg, så dette må ha vært mens jeg gikk i åttende eller niende klasse.

    Og enda vi liksom skulle være kamerater da.

    Jeg ba om å få sjekke kalkulatoren hans, og da ble han sur.

    Han hadde en sånn artig kalkulator, med minne, som man kunne skrive ‘jukselapper’ på.

    Og han mente at det var min feil, at han ble tatt i juksing, siden jeg gikk inn i klasserommet hans, i et friminutt, for å sjekke ut kalkulatoren hans.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil Holshagen hadde forresten Leif Tangen, som klasseforstander.

    Det var den sammen læreren, som jeg hadde som lærer, i ‘De britiske øyer’-valgfaget, på Berger skole, noen år tidligere.

    Men Tangen hadde i mellomtiden sluttet som lærer på Berger skole, og heller begynt som lærer på Svelvik Ungdomsskole.

    (Så det var nesten som at han forfulgte sine tidligere elever litt, for å tulle litt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Kenneth Sevland, skulle en gang fortelle meg noe om Englandsturen, eller noe.

    Og dukka opp i vårt klasserom.

    Men da lo Linda Moen av han, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor hu lo av Kenneth Sevland.

    Han hadde lyst, krøllete hår, i en ganske stor frisyre, rundt hue vel.

    Så kanskje det var håret, som Linda Moen lo av, ved Kenneth Sevland da.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Nina Monsen var også innom Bergeråsen, høsten, som jeg gikk i niende klasse.

    (Det vil si høsten 1985 da).

    Nina Monsen hadde høstferie nemlig, fra skolen sin på Romsås.

    Og hun hadde med en venninne, fra Oslo da.

    Men vi hadde høstferie en annen uke, så vi gikk på skolen, den uka, som Nina Monsen dukka opp da.

    Nina Monsen, venninna fra Oslo og Kjetil Holshagen, var hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, den første helgen, som de jentene fra Oslo var på Bergeråsen da.

    Nina Monsen og venninna, var helt gærne, og veldig guttegærne/kåte, må man vel si.

    De hoppa i vannsenga mi og sånn vel.

    Og plutselig så prøvde Nina Monsen å ta meg på pikken.

    Men jeg liksom rygga da, og liksom prøvde å få rompa og underlivet, unna hånda hennes, ved å liksom sette ut rompa da, sånn at pikken min ble lenger unna henne.

    For jeg syntes ikke det var så kult, å bli tatt på pikken, ihvertfall ikke på den måten der, når det var masse andre folk der, osv.

    Så sånn var det.

    Så Nina Monsen, hu bomma, når hu prøvde å ta rundt pikken min, (for å måle størrelsen på den, skjønte jeg seinere), så hu tok meg istedet rundt balla, husker jeg.

    Også viste hu til hu venninna, hvor tjukk balla mi var.

    (Men hu trodde at det var pikken min som hu hadde tatt rundt da).

    Og sa, ‘så big altså’, mens hu imponert viste med fingra, til hu venninna fra Oslo da.

    Og mens Kjetil Holshagen så på, fra stua da.

    Så Nina Monsen, hu trodde at det var pikken min som var så brei, men det var egentlig balla da, (som Nina Monsen tok rundt), må jeg innrømme.

    For jeg hadde ikke kommet noe særlig i puberteten, og fått hår på pikken enda da.

    Så jeg syntes alt sånt var veldig flaut, så jeg sa ikke noe.

    For jeg var også litt sur på henne, siden hun bare tok meg i på mine private steder, på den måten der, mot min vilje.

    Så jeg bare lot henne tro hva hun ville.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uka etter, på skolen, så satt jeg ved pulten min.

    Og så husker jeg det, at Odd Einar Pettersen stod sammen med Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, noen meter unna der jeg satt.

    (Odd Einar Pettersen, han var også nede på Nedre, husker jeg, når Nina Monsen og venninna var der.

    Han liksom spionerte på dem.

    Må jeg nesten si, at det virka som for meg.

    Og jeg hadde jo vært en slags leder, for en slags gjeng, på Nedre, (nedafor S-Svingen, ihvertfall).

    Da Tom-Ivar Myrberg og dem bodde der, ihvertfall.

    Så jeg lurte på hva Odd Einar Pettersen dreiv med, på Nedre, når han fulgte med på de jentene fra Oslo da.

    Så jeg gikk også ned og så litt, nede i Havnehagen.

    Og da var de jentene hos Kjetil Holshagen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    ‘Gjør det nå’, husker jeg at enten Geir Arne Jørgensen eller Ditlev Castellan, sa til Odd Einar Pettersen da.

    Og Odd Einar gikk så bort til meg, og satt seg på fanget mitt.

    (Som om han var en stor dame, eller noe, kanskje).

    Også satt han bare på fanget mitt, i nesten hele friminuttet.

    Jeg prøvde å denge han med ranselen min, og sånn, men det hjalp ikke.

    Odd Einar Pettersen var nemlig bygd som en fullvoksen mann, allerede på ungdomsskolen.

    Og han veide nok 80-90 kilo kanskje, i niende klasse, vil jeg nok tippe på.

    Mens jeg selv kanskje veide cirka halvparten.

    Noe sånt.

    Jeg ble forbanna, når Odd Einar Pettersen endelig flytta seg.

    Jeg syntes at dette var så ydmykende.

    Så jeg tok den første bussen, tilbake til Berger igjen.

    Og jeg møtte Nina Monsen, ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet.

    Hu var på vei bort til butikken på Sand.

    Og hu sa ‘Skulka?’.

    Jeg sa nei, for jeg mente at det egentlig ikke var skulk, siden jeg rømte fra noe ydmykende mobbing da, vil jeg si.

    ‘Jo da’, sa hu Nina Monsen da.

    Noe sånt.

    Når jeg kom på skolen, neste dag, så ville klasseforstander Jan Aakvåg prate med meg, om hva grunnen til fraværet mitt var, dagen før.

    Jeg måtte gå ned på lærerværelset og prate med han, sa han.

    Jeg fortalte det, at Odd Einar Pettersen bare hadde sitti oppå meg, i nesten hele friminuttet, og at jeg derfor bare hadde dratt hjem, fordi jeg ikke likte å bli behandla sånn.

    Jeg forklarte også at Geir Arne og Ditlev hadde ‘vært med på det’, siden de hadde stått sammen med han, før han gjorde det, og jeg hørte at en av de sa til Odd Einar, at ‘gjør det nå’.

    Aakvåg ropte på sosiallærer Marit Enger, som også var nede på lærerværelset da.

    Aakvåg sa at hun fikk ta det.

    Jeg forklarte det samme til Marit Enger.

    Hun skulle ha møte med Odd Einar Pettersen, Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, sa hun.

    Hun hadde senere en prat med meg, og sa at hun ikke ble enig med de tre gutta, om hva som hadde foregått.

    Noe sånt.

    Og Geir Arne, (eller om det var en av de to andre), klagde i en time, på at jeg ikke fikk ‘skulk’, etter den episoden, husker jeg.

    Og Geir Arne sa også, husker jeg, at han ikke hadde vært med på det, og at jeg var ‘sinnsyk’, eller noe.

    Noe sånt.

    Men jeg så jo at de tre gutta, stod i en gruppe, før Odd Einar Pettersen satt seg på fanget mitt.

    Og jeg hørte jo at en av de sa det, at ‘gjør det nå’.

    Marit Enger kom seinere inn i klasserommet vårt, og sa til meg, ‘går det bedre med deg nå Erik?’.

    Akkurat som om det var meg som var problemet.

    Jeg ble sur, siden hun prata om sånt her, foran hele klasserommet, så jeg ba henne bare om å komme seg ut, eller noe.

    Så sånn var det.

    (For det var en ganske tøff klasse, så man måtte liksom ikke være for pysete der da.

    For da mistet man vel respekt, vil jeg si.

    Og ble kanskje mer mobba da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg husker det, etter enda en mobbeepisode vel, fra Ditlev Castellan, tror jeg, mens jeg stod på bussholdeplassen, så kryna han meg vel, eller noe.

    (Noe søstera mi Pia, seinere sa, at ei fra Sand, med lyst hår, i klassen hennes, hadde sett).

    Da ble jeg så forbanna, at jeg tok med en lommekniv, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, etter bestefar Johannes, som nettopp hadde dødd vel, på skolen da.

    Og stod og viste fram den, i inngangspartiet der, (i vindfanget, heter det vel), til Svelvik Ungdomsskole.

    Rune Bingen, i klassen, da det, at han ikke var noe redd for meg.

    Og begynte å tøffe seg, ved å gå foran meg, der jeg stod med den lommekniven da.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å stikke han med den kniven, eller noe.

    Jeg bare stod der liksom.

    Og etterhvert så gikk vel de andre, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    For jeg var så forbanna da, etter den her mobbingen da.

    Og jeg snakka nesten ikke noe, med folk i klassen, etter det her.

    Jeg ble utfryst da, må jeg si.

    Geir Arne Jørgensen sa jo at jeg var sinnsyk, osv.

    Så folk ville vel ikke ha noe mer med meg å gjøre, tror jeg.

    Men jeg beit tenna sammen, for dette var jo i niende klasse.

    Altså det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg tok det ikke så nøye egentlig, om jeg ble utfryst, for det var jo det siste skoleåret, som jeg skulle ha sammen med de her klassekameratene.

    Så jeg bare beit tenna sammen, og så fram til det, at ungdomsskolen skulle bli ferdig da, den førstkommende våren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lærer Aakvåg sa en gang til meg, etter en time vel, i klasserommet da, at det var som at jeg hadde ‘meldt meg ut av klassen’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    Jan Aakvåg fikk kanskje ikke med seg det, at Geir Arne Jørgensen sa at jeg var ‘sinnsyk’, osv.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, hadde fått seg en ny vannsengbutikk, i Drammen.

    Denne gangen i Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen, på Strømsø.

    En gang jeg var der, så hadde Haldis jobba på en messe, eller noe, hvor hun hadde fått et navnskilt, som hadde tre lysdioder på seg, som blinka da.

    Jeg var jo litt interessert i elektronikk, og spurte om jeg kunne få det navnskiltet da.

    Og det kunne jeg få, husker jeg.

    Så det var ikke dårlig.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Da tok jeg med det navnskiltet på skolen, en dag, når det begynte å bli våren vel, i 1986 da.

    Og da syntes vel Rune Bingen ihvertfall, tror jeg, at det navnskiltet som blinka, var litt artig da.

    (Rune Bingen var jo skikkelig interessert i elektronikk så).

    Og neste jul, så hang jeg opp det navnskiltet, på vinduet mitt, i Leirfaret 4B, (eller egentlig var det rommet min fars da, men han brukte det ikke, så det var vel mitt).

    Også hadde jeg kjempemange gule lysdioder, som jeg hadde rappa vel, en gang jeg var i en elektrobutikk, på Strømsø, sammen med Kjetil Holshagen.

    (For vi begynte å dra inn til Drammen og sånn da.

    For å dra på datamesser og i elektronikkbutikker, og alt sånt).

    Så jeg festa de gule lysdiodene, rundt de tre som blinka, (som jeg fjernet fra det hvite plastskiltet vel).

    Og da ble det en veldig fin juledekorasjon, om kvelden, syntes jeg.

    (Jula 1986, må vel det her vært).

    En juledekorasjon, som syntes ganske langt ned i Leirfaret/Havnehagen vel.

    (Jeg var ganske glad i jul nemlig.

    Kanskje fordi man fikk fri fra skolen, osv.

    Hvem vet).

    Siden jeg ble fryst ut, og mobba, og sånn, i niende klasse, så senka jeg ambisjonsnivået litt, når det gjaldt karakterer.

    Men jeg fikk vel bare ‘M’-er tror jeg, i karakterboka, likevel.

    Så jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ønsket, på Sande Videregående.

    Men jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da.

    For jeg var så skolelei, etter all mobbingen, osv.

    Så jeg orka ikke tre år til, med sånne kjedelig klasserom.

    For jeg syntes at Allmen, det virka som tre nye år, som var nesten som ungdomsskolen.

    Det syntes jeg virka som noe kjedelig da.

    Jeg visste at Ole Christian Skjellsbekk og Erland Borgen, skulle gå på Almenn, og jeg syntes det virka kjedelig, med tre år til, i samme klasse som dem.

    Da syntes jeg det virka artigere, på Handel og Kontor.

    Vi var på en omvisning, på Sande Videregående, og fikk se at de hadde skrivemaskiner og sånn, i klasserommet, på Handel og Kontor.

    Og jeg var vant til å leke på kontoret, i huset til Ågot, så jeg syntes det så mer morsomt ut på Handel og Kontor, på jeg innrømme.

    Så jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da, på Sande Videreågende, og kom inn på den linja.

    Og faren min syntes også at det var greit, husker jeg, for vi ble informert om det, at man også fikk ‘artium’, ved å gå Handel og Kontor da.

    Så da valgte jeg det, for jeg syntes at det ‘Almenn-greiene’. virka litt tørt da.

    Og jeg var litt langt nede, etter mobbingen og utfrysingen, på ungdomsskolen da.

    Så tanken på tre ‘tørre’ år, på Almenn, det var ikke så fristende, for å si det sånn.

    Så at det også var noe som het Handel og Kontor, det var artig, syntes jeg.

    Dessuten så hadde jeg jo hatt handelsfag, som valgfag, i niende.

    Og hu lærerinna der, hadde ‘prata dritt om meg’, må jeg vel si.

    Om at jeg hadde sløst bort evnene mine, eller noe sånt.

    Så jeg ville kanskje vise det for meg selv da, at jeg kunne duge, når det gjaldt handelsfag og.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall litt i bakhodet mitt.

    Selv om det som gjorde utslaget, det var når vi fikk se det kjedelig Almenn-klasserommet, og det ‘artige’ Handel og Kontor-klasserommet, med skrivemaskiner da.

    Jeg ble oppstemt av å se de skrivemaskinene, siden jeg var vant til å skrive på skrivemaskinen, på kontoret, i huset til Ågot.

    Så det var vel det som gjorde det, at jeg valgte Handel og Kontor.

    Jeg så for meg det, at den studieretningen, var mindre kjedelig, enn Almenn da.

    Så sånn var det.

    Og de andre linjene, de vurderte jeg egentlig ikke seriøst.

    Siden man ikke fikk artium på de, etter tre år.

    For planen min, var jo hele tiden å studere i Oslo, etter videregående.

    Som faren min pleide å si til meg, at han syntes jeg burde gjøre.

    Og jeg vil også si det, at det å se frem til å studere i Oslo.

    Det var noe som holdt meg oppe, de tøffe årene, med mobbing osv., på Svelvik Ungdomsskole.

    Fordi jeg var jo også sent i puberteten, og var så flau over det, at jeg liksom ikke var noe ordentlig ungdom da.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Det var ikke sånn at jeg flørta så mye jentene, på ungdomsskolen, akkurat, siden jeg flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen da.

    (Noe jeg ikke fikk før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    De seks jentene, fra Svelvik, som i syvende klasse hadde sittet i en samlet gruppe, på rekke og rad, bakerst til høyre, i klasserommet.

    De hadde i niendeklasse blitt redusert til kun fire.

    Det var Line Nilsen, Jeanett Auli, Vibeke Kjølstad og Irene Lippert, (husker jeg).

    Mens Anne Grete Guldbrandsen, hun satt sammen med Sissel Tysnes og Gry Stenberg og de, etterhvert, mener jeg å huske.

    Men men.

    Og Anne Grossvoll, hun husker jeg fra niende klasse, at satt en eller to pulter, bak meg, på vindussiden, av klasserommet, i niende klasse.

    Når jeg snudde meg, for å se hva mine plageånder drev med.

    Under den værste ‘utfrysingstiden’, i niende klasse.

    Så hendte det at jeg så rett inn i Anne Grossvoll sitt smilende ungpikeansikt, husker jeg.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor hun plutselig satt midt blant Berger-folka.

    Men men.

    Men Christell hadde blitt sammen med Simen Grossvoll, fra Svelvik, husker jeg, det skoleåret.

    Og Simen Grossvoll, det var lillebroren til nettopp hun Anne Grossvoll da.

    Så sånn var det.

    Og på slutten av niende klasse, så husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jeanette Auli, (var det vel. Ihvertfall var det en av de fire Svelvikjentene som satt samlet), sa noe ‘dritt’, om Christell vel.

    I klasserommet vårt, i et friminutt da.

    Jeanett sa noe om at Christell, hun burde ihvertfall ikke vise seg i Svelvik noe mer, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så noe hadde skjedd, mellom Simen Grossvoll og Christell da.

    Vil jeg vel tippe på.

    Uten at hu Jeanette sa noe mer om hva som egentlig hadde foregått.

    Jeanette sa ikke noe om hvorfor hu var så irritert på Christell da.

    Men jeg skjønte at Jeanette var irritert på Christell, (som gikk to klasser under henne, og var fra et annet sted), på grunn av et eller annet.

    Men hva det kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Så det var litt spesielt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Aakvåg hadde prata om, i syvende og åttende klasse, om at vi kanskje skulle dra til Vassfaret, hvor det var bjørner osv., i niende klasse.

    Det var visst et fjell der, som var veldig smalt, og som man kunne lett falle ned fra, sa Aakvåg, (husker jeg).

    Så jeg syntes ikke det var noe fristende å dra dit.

    Man kunne kanskje ende opp med å bli dytta ned, med de folka som var i klassen vår, husker jeg at jeg tenkte.

    Noe sånt.

    Så det ble heller til at vi dro på klassetur, til Tofte.

    Det er mulig at den klasseturen var i åttende klasse forresten, det skal jeg ikke si helt sikkert men.

    Vi dro til en strand ved Tofte da.

    (Tofte ligger i Hurum, men på den sida av Hurumlandet som vender mot Oslofjorden da.

    Så sånn er det).

    Espen Melheim og dem, de hadde en båt, men de hadde ikke motor.

    Så jeg spurte faren min, om jeg kunne låne hans 7.5 hester Mercury-motor, som han hadde på Askeladden-båten til Haldis.

    Og det fikk jeg lov til.

    Men den Mercury-motoren, den var vanskelig å feste ordentlig, på båten til Espen Melheim og dem.

    Så den løsna hele tida.

    Så den måtte man følge med på, og feste på nytt igjen, hele tiden, husker jeg.

    Det var like før den motoren falt av båten, et par ganger, ute på fjorden, husker jeg.

    Men men.

    For vibrasjonene fra motoren gjorde at festeskruene løsna, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mercury burde kanskje ha hatt en sånn festemekanisme, som andre motorer hadde vel.

    Nemlig sånn at man kunne feste en hengelås, på festeskruene.

    Sånn at de to festeskruene ble låst sammen da.

    Da ville vi nok ikke hatt det problemet, som vi fikk, med den motoren.

    Men vi tre som var på den båten.

    Det var Carl Fredrik Fallan, Espen Melheim og meg.

    Vi var ganske båtvante.

    Så vi mista ikke motoren.

    Men vi fulgte godt med på den, og festa den på nytt hele tida da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig møte Espen og Carl, nede i Bergerbukta da.

    Men jeg forsov meg.

    Så jeg våkna av at Carl og Espen vekte meg da, der jeg sov, i vannsenga.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi ned til Berger.

    Jeg hadde ikke fått kjøpt noe mat.

    Så jeg fikk de andre med på, å gå riksveien bortover.

    Sånn at jeg fikk kjøpt noe mat, på Samvirkelaget, på Berger.

    Så husker jeg ikke hvordan vi gjorde det.

    Men Carl hadde også en båt.

    Så kanskje vi kjørte bort til ved Teskjekjærringa der.

    Hvor båten til Haldis var.

    For å hente motoren til faren min.

    Med Carl sin båt.

    Det er mulig.

    Hvis ikke vi rodde med Espen sin båt da.

    Men det er ganske mye strøm, i Drammensfjorden.

    Så det tror jeg neppe at vi gjorde, for å være ærlig.

    Så kjørte vi til den stranda da, ved Tofte.

    Jeg hadde med kassettspiller og jeg hadde tatt opp to nye sanger, husker jeg, like før.

    Og det var ‘Tarzan Boy’, (med en gruppe, som jeg ikke husker navnet på, muligens Baltimora), og ‘Maria Magdalena’ med Sandra.

    Og den Tarzan Boy-sangen, den var veldig populær.

    Linda Moen, og dem, hadde også tatt opp den.

    Så når vi kjørte inn mot den stranda.

    Så var den sangen på både min kassettspiller og Linda Moen og dem sin, husker jeg, at Erik Ree bemerka vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte også innom en marina, i Tofte og fylte bensin, husker jeg.

    På den stranda, så sleit Erland Borgen og dem sin båt seg, husker jeg.

    Og da kjørte Espen Melheim og meg, (var det vel), ut, med hans båt og ‘min’ motor da.

    Og henta båten til Erland Borgen da.

    (Som ikke hadde fått med seg det, med en gang, at båten hans drev avgårde da).

    Men men.

    Bare noe jeg huska nå.

    Vi tre gutta hadde ikke med telt, tror jeg.

    Eller kanskje vi hadde et telt.

    Det husker jeg ikke helt.

    Jeg hadde ihvertfall ikke telt selv.

    Og jeg var ikke så vant til å dra på telt-tur, men Espen Melheim og Carl Fredrik Fallan, var nok flinkere enn meg, til å drive med telt og sånn.

    Så det er mulig at de hadde med telt.

    Men jeg hadde ikke med sovepose, såvidt jeg kan huske.

    Men jeg husker at Espen Melheim og meg, vi satt inne i et telt, var det vel.

    (Eller om vi bare hang et sted).

    Også dukka Carl Fredrik Fallan opp, og sa det, at han hadde liggi med Anne Grossvoll oppå seg, (inne i et eller annet telt), og ‘knadd brøa hennes’.

    (Brøa betyr pupper forresten).

    Så Carl hadde altså liggi inni soveposen til Anne Grossvoll, eller noe, og knadd på puppene hennes da.

    Noe han sa var veldig digg da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg sov ikke noe, den natta, som vi var i den bukta, husker jeg.

    Jeg satt ved et bål, som en del folk i klassen, satt ved, hele natta da.

    Linda Moen og dem, dem spilte musikk, omtrent hele natta vel, nede på stranda da, rundt det bålet da.

    Linda Moen sa at jeg kunne gå å legge meg, hvis jeg var trøtt, eller noe.

    Men jeg hadde vel ikke med meg noe sovepose, tror jeg.

    Så jeg gadd ikke det, (sånn som jeg husker det).

    Men jeg husker at jeg ble litt kald der, den natta, husker jeg.

    Så da sola endelig dukka opp, i sør-øst der, ble det vel.

    Så husker jeg at jeg gikk bort på et svaberg der, som lå i sola, før stranda.

    For å få litt varme i kroppen da.

    Så sånn var det.

    Så det var digg husker jeg, å sitte litt i sola, på det svaberget der.

    Men men.

    Vi tre gutta, vi ble der lengst av alle, husker jeg.

    Så jeg fant på den ideen, å pante tomflaskene, som lå igjen, etter oss.

    Det var vel mest brusflasker, som jeg fant vel.

    Om jeg også fant ølflasker, det husker jeg ikke helt, for å være ærlig.

    Men men.

    Så kjørte vi til Holmsbu.

    I Holmsbu, så var det et par små butikker, liksom i begynnelsen av en bakke, litt opp fra havna der, og i retning av Drammen da.

    Der fikk jeg panta tomflaskene, og jeg kjøpte vel noe godteri da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Kenneth Sevland, han sa til meg det, en av de siste skoledagene.

    At i begynnelsen av sommerferien, (før vi skulle til England).

    Så skulle ikke han være mye utendørs.

    Da skulle han bare se på fotball-VM, (i Mexico), sa han.

    Jeg pleide også å se på fotball-VM.

    Christian Grønli og jeg, vi så jo mye på fotball-VM, fire år før, mener jeg at det var.

    Og jeg fulgte også med på et fotball-EM, husker jeg, da Danmark gjorde det bra.

    (Det var kanskje i 1984?).

    Og under OL i Los Angeles, (var det vel), så så jeg også mye på sport, på TV.

    Og jeg husker også at jeg så VM-finalen, under fotball-VM, i 1978, borte hos Ågot og Øivind og dem, på en ferie, fra mora mi i Larvik.

    Øivind så også på den finalen, husker jeg.

    Jeg mener å huske det, at han holdt med Nederland.

    Men Argentina vant 2-1, eller 3-1, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at sommeren 1986, var da jeg måtte hjelpe fetteren min Ove, med å plukke jordbær.

    Jeg måtte nesten være som en støttekontakt, for han.

    Faren min ville det, at jeg skulle bo borte hos Ågot, under jordbærsesongen, sammen med Ove da, som hadde ønske om å plukke jordbær.

    Så sånn var det.

    Jeg var egentlig lei av å plukke jordbær.

    Jeg kunne ikke fordra å spise jordbær, etter å ha plukket jordbær, en del timer i sola, hver dag, i en uke eller to, sommeren før.

    Men jeg ble med, for å hjelpe Ove da, med å ‘tørre’ å plukke jordbær.

    Så jeg var ikke så motivert, og det var ikke så mye bær, den sommeren, som sommeren før, mener jeg å huske.

    Noen ganger så ble vi bare sendt rett hjem, (av en eller annen grunn), av bondekona Sand, mener jeg å huske.

    Men men.

    Sommeren 1986, var vel også den første gangen, at jeg så min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, mener jeg.

    Kjetil Holshagen, var også å plukka i den samme jordbæråkeren, som Ove og meg, husker jeg.

    Og han var der i lag med Øystein Andersen.

    Øystein Andersen, var en mørkhudet gutt, som jeg senere fikk vite, at var adoptert fra Sør-Korea, av min fars kusine Reidun Andersen og hennes ektemann Kai Andersen.

    Det første jeg så av Øystein, var at han kasta jordbær, i åkeren.

    Noe som jeg ikke hadde sett noe til, sommeren før, da jeg plukka sammen med Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, var det vel.

    Så jeg husker at jeg lurte på det, om de som plukka den sommeren jeg var ‘støttekontakt’, for Ove, var et slags ‘b-lag’, eller noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ikke noe med Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, i jordbæråkeren, den sommeren.

    Det var vel ikke så sosialt egentlig, å plukke jordbær der.

    Og vi ble holdt under oppsyn, av Sand-familien da, mens vi plukka.

    Men jeg husker at jeg så det, at Øystein Andersen, reiste seg opp, i jordbæråkeren, og kasta jordbær på noen da.

    Og jeg mener også å huske det, at Kjetil Holshagen, også reiste seg opp i åkeren der.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen kjente altså Øystein Andersen før meg.

    Enda Øystein Andersen var i slekta mi, siden han var min fars kusine, Reidun, sin adoptivsønn.

    Men det visste jeg ikke da jeg så Øystein Andersen i jordbæråkeren, til familien Sand.

    Jeg syntes bare at han virka som en litt umoden ‘filur’, som liksom var et ‘uromoment’, i jordbæråkeren da.

    Sånn var det vel ikke sommeren før, mente jeg, at folk kasta jordbær og sånn.

    Det var noen jenter, (fra klassetrinnet over meg vel), som klagde over at det var brennesle i åkeren, husker jeg.

    Men det var vel ingen som gikk så langt, som at de kasta jordbær, sånn som jeg kan huske det ihvertfall.

    Så for å bruke et ‘Oslo-uttrykk’ vel, så var Øystein Andersen en ‘værsting’, i jordbæråkeren til familien Sand, på Sand.

    Ihvertfall den tida jeg dreiv og plukka der, (to somre på midten av 80-tallet).

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det som skjedde, etter at jeg hadde kommet hjem fra språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

    Det var at Kjetil Holshagen, prata om at Øystein Andersen var skikkelig kul, og hadde masse dataspill og videofilmer, osv.

    (Vi hadde alle tre Commodore 64 eller Commodore 128 datamaskiner).

    Så Kjetil Holshagen gikk god for Øystein Andersen da.

    Og når Andersen-familien, (som bodde i Lørenskog, utafor Oslo).

    Når de var på landstedet sitt, på Sand, (et sted som Reidun hadde arvet vel, som egentlig var en gammel husmannspost, kanskje).

    Da kjente Kjetil Holshagen Øystein Andersen da.

    Og forklarte meg det, at han som jeg hadde sett i jordbæråkeren, var kul og sånn da.

    Og så ble Øystein Andersen med Kjetil Holshagen, opp til meg da, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde aleine.

    En helg da.

    Og så ble liksom vi tre en gjeng nesten, etter dette.

    Ihvertfall før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

    Så sånn var det.

    Faren min, han så vel at Øystein Andersen, var på besøk hos meg, en gang.

    (Når han var med Kjetil Holshagen dit da).

    Og han sa det, borte hos Ågot, eller noe, en gang, at Øystein Andersen, var tremenningen min da.

    Så da kunne jeg nesten ikke nekte Øystein Andersen, å være med Kjetil Holshagen, opp til meg, syntes jeg.

    Øystein Andersen han fikk også tak i mye dataspill og videofilmer, før de kom på kino.

    Og Øystein Andersen han fikk også minst like mye Pizza Grandiosa, (som han plukka paprikabitene av), og cola, som meg.

    Så i helgene, så hadde vi fra høsten 1986, (må det vel ha vært, hvis jeg ikke husker helt feil), noen nesten fester, oppe hos meg.

    Men vi tre gutta, (Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og meg).

    Vi drakk ikke.

    Men vi så kule videofilmen, (som Mad Max, Rambo, Cobra, osv)., og Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, de spilte slåss-spill da.

    Som jeg ikke syntes var så artig.

    Men de spilte International Karate og Barbarian og mange fler sånne spill da.

    Jeg likte et spill som het Defender of the Crown, (et strategi-spill), som jeg pleide å spille, når jeg satt hjemme aleine.

    Men sånne slåss-spill, det syntes jeg ble litt barnslig nesten.

    Men jeg syntes at sånne Demo-er, var artige.

    Jeg hadde kjøpt, (eller om jeg rappa den), en cardrigde, til Commodore, som het ‘the Final Cardrigde’, som man kunne fryse bildet på skjermen med, og printe ut bildet på skjermen da.

    Noe jeg gjorde og hang opp på veggen da, med bilder av Madonna og en Spinx, eller noe.

    Og som jeg også printet ut for Espen Melheim, (fem Madonna-bilder vel), som også dreiv med data, og som hadde laget et Frogger-lignende spill, (hvor bilene blant annet var bytta ut med 7-up-flasker, husker jeg), en gang, på sin Spectrum-datamaskin vel.

    (Selv om jeg ikke var helt sikker på, om Espen Melheim, hadde lagd det spillet selv.

    Men han påstod det ihvertfall, husker jeg.

    Og jeg kjente vel ikke han så godt, at jeg kunne si det sikkert, om han jugde eller ikke.

    Men i klassen gikk han vel ihvertfall for å være en hederlig kar, mener jeg.

    Så det var vel sant at han hadde laget det spillet selv, tror jeg nok da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Ove og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, i fedrene våre sitt gamle rom, under denne jordbærplukkinga.

    Det var ikke sånn at Kjetil Holshagen og Øystein Andersen ble med oss bort på Sand, eller noe.

    Neida, jeg kjeda meg fælt i jordbæråkeren.

    Og snakka vel knapt med noen der.

    Og bare plukka de få bærene som fantes den sommeren vel.

    Det er mulig at noen andre hadde plukka før oss der, for det var mye mindre bær, den sommeren, enn sommeren før, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg gleda meg vel bare til å dra til England.

    Jeg husker jeg hadde tatt opp en sang, som var ny, på radioen, den sommeren.

    Og den spilte jeg i bilen en gang, som Ove og jeg var med faren min inn til Drammen, og faren min prata med en kar, i forbindelse med vannsengbutikken kanskje.

    Og det var den sangen som går sånn:

    ‘One bad apple don’t ….. the whole bunch girl’.

    Noe sånt.

    Men jeg husker ikke hvilken artist det var.

    Men jeg tror at den sangen var fra sommern 1986.

    Den sangen var ihvertfall fra den sommeren, som Ove og jeg plukka jordbær, husker jeg.

    Når jeg liksom måtte være støttekontakten til Ove da.

    For han kunne liksom ikke plukke jordbær aleine da, skjønte jeg på faren min, i forkant av det her.

    Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å plukke jordbær, den sommeren.

    For jeg var veldig lei av jordbær og jordbærplukking, fra sommeren før.

    Men faren min sa at jeg måtte holde Ove med selskap da.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje det var Oves far Runar, som ønsket dette.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ove dro meg også med ned til en strand, som var nedenfor huset til Ågot.

    Jeg gikk ikke dit så ofte, for det var veldig langgrunt der.

    Ove og jeg, vi krabba liksom på henda våre rundt der nede, mellom båter osv., mens kroppene våre fløyt i vannskorpa da.

    Så langgrunt er det nede på der, ved Krok.

    Jeg var jo vant til å bo alene, i Leirfaret 4B.

    Men den her tiden da, (i en eller to uker), så måtte jeg bo sammen med Ove, hos Ågot, av en eller annen grunn.

    Og jeg måtte også bo på samme rom, som Ove.

    (Det ytterste rommet hos Ågot vel).

    Så jeg fikk nok ikke runka så mye da, som jeg pleide å gjøre minst en gang hver dag vel, borte på Bergeråsen.

    (Siden jeg delte rom, med min fetter Ove da.

    Av en eller annen grunn, så måtte jeg bo på Sand, sammen med han).

    Så jeg bare lå på stranda der tilslutt, husker jeg, på Krok, og mer eller mindre pulte havbunnen da, (sånn som Tom-Ivar Myrberg, hadde sagt at var så digg, noen år før, da vi spilte for Berger IL, og treneren dro med oss på laget, for å bade, i Berger-bukta da, en sommer).

    Så spurte Ove om jeg skulle bli der lenger.

    Og det svarte jeg at jeg ville.

    Men det var ikke så digg å ligge på magen der, og pule strandbunnen da.

    Det funka liksom ikke helt.

    Men jeg ble så døsig og rar, av å bo hos Ågot sammen med Ove, den sommeren da.

    Jeg gleda meg bare til å dra til England da.

    Det er mulig at dette her, (jordbærplukkingen sammen med Ove), var sommeren 1985.

    For jeg dro jo til England da og.

    (Til Brighton).

    Men da var isåfall den første sommeren jeg plukka jordbær, (sammen med Carl Fredrik Fallan og en av enten Ulf Havmo eller Espen Melheim).

    Det var isåfall sommeren 1984 da, isåfall.

    Så sånn var det, isåfall.

    Men men.

    Hva som skjedde, på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

    Det skal jeg skrive om i neste kapittel, tenkte jeg.

    Vi får se om jeg klarer å få skrevet det ganske raskt.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.

    Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.

    Så sånn var det.

    Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.

    Noe sånt.

    Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.

    Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).

    Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).

    Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.

    (Omtrent da).

    Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.

    Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.

    Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.

    Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.

    Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.

    Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.

    Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.

    Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var veldig spesielt, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.

    Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).

    Det veit jeg ikke.

    Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.

    Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.

    (Hvor jeg pleide å sitte).

    Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.

    (Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.

    Men men).

    Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.

    Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.

    Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.

    Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.

    Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.

    Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.

    Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.

    Og bussen til Tagtvedt kanskje.

    Noe sånt.

    Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.

    Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.

    Så sånn var det.

    Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.

    Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.

    Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.

    Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.

    På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.

    Så sånn var det.

    På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.

    Men vi hadde ikke så mye penger.

    Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.

    Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.

    Den neste stasjonen var Sandefjord da.

    Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.

    Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.

    Og så bussen til Berger.

    (Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.

    Men men.

    Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.

    Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.

    (Som vi akkurat hadde råd til da).

    Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.

    Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.

    Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.

    Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.

    Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.

    Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.

    Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.

    Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.

    Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.

    Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.

    Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.

    Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.

    Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.

    Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.

    Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.

    (Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.

    Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.

    (Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.

    Noe som ingen pleide å slå ned på.

    Men men).

    Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.

    Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.

    En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.

    Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.

    Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).

    Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.

    På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.

    Det holdt med 12 volt, eller noe.

    Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.

    Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.

    Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.

    Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.

    Men men.

    Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.

    (Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.

    NOe sånt).

    Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.

    Også skrudde jeg på strømmen.

    Og så smalt kinaputten da.

    Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.

    Og kinaputten sprengte hver gang.

    Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).

    Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.

    Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.

    Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.

    Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?

    Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).

    Så sånn var det.

    Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.

    Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.

    Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.

    Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.

    (Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).

    Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.

    Det smalt som søren.

    Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.

    Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.

    Den hadde forsvunnet, må man vel si.

    Men men.

    Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.

    Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.

    Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.

    Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.

    Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.

    Så jeg regner med at han roet seg.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.

    Så sånn var det.

    I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.

    Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.

    Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.

    Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.

    Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.

    Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.

    Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.

    Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.

    Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.

    Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.

    Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.

    Lokket bare fløy opp.

    Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.

    Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.

    Men det smalt høyt da.

    Og det jeg ikke hadde tenkt på.

    Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.

    For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.

    (Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.

    Men men).

    Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.

    Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.

    Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.

    På den her sykkelstien da.

    Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.

    Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Så bare lot jeg som ingenting.

    Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.

    Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).

    (En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).

    Men men.

    Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.

    Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.

    Jeg sa ikke noe særlig.

    Og han sa ikke noe særlig.

    Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.

    Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.

    Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.

    (Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.

    Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).

    Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.

    Det vet jeg ikke, den dag i dag.

    Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?

    Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?

    Hva vet jeg.

    Det kan man kanskje lure på.

    Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.

    Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 28: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 4)

    Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

    Noe sånt.

    Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

    Altså Haldis.

    (Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan).

    Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

    Så sånn var det.

    Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

    Etter at jeg maste en god del.

    Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

    Og slapp meg av der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

    Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

    Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

    Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

    Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

    Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

    Under overfarten til Danmark.

    Og det var også faren vår.

    Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

    Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

    Hvem vet).

    Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

    Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

    Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

    Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

    Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

    (Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

    Men men).

    Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

    Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

    Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

    Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

    Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

    Men men.

    Så jeg var litt misfornøyd da.

    Men men.

    Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

    (Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

    Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

    Noe han gjorde.

    Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

    Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

    Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

    (Må man vel si).

    Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

    Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

    Men vi gikk ikke innom der.

    Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

    Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

    (Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Hm.

    Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

    Det var den våren/sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

    En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

    Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

    ‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

    Også gikk han ut.

    Men men.

    (Noe sånt).

    Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

    Men men.

    Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

    Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

    Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

    Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

    Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

    Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

    Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

    Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så sånn var det.

    Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

    Men men.

    Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

    Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

    Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

    Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

    Så sånn var det.

    Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

    Eller, først så var det bryllup, i kirken.

    Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

    Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

    Noe sånt.

    Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

    Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

    Så sånn var det.

    Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

    Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

    Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

    Men det var visst ikke aktuelt.

    (Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

    Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

    Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

    Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

    ‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

    Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

    Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

    Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

    (Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

    Mange sånne sanger.

    Et helt hefte med sånne sanger vel).

    Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

    Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

    Den gikk sånn her:

    ‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    Og videre:

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Noe sånt.

    Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

    Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

    Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

    Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

    Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

    Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

    Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

    (Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

    Selv om det var ganske dyrt.

    Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

    Noe sånt).

    Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

    Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

    Så fant jeg ikke nøklene mine.

    Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

    Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

    Men men.

    (Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    (Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

    Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

    Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

    At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

    Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

    80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

    Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

    For jeg kjedet meg da.

    Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

    Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

    Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

    Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

    Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

    Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

    Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

    Noe sånt.

    Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

    Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

    Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

    Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

    (Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

    Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

    Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

    Men han kjørte ned til Haldis.

    Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

    Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

    Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

    Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

    Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

    Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

    Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

    Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

    Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

    Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

    Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

    Også kom Haldis og faren min hjem da.

    De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

    Så sånn var det.

    Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

    Så sånn var det.

    Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

    Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

    Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

    Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

    Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

    Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

    Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

    Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

    (For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

    Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

    Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

    Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

    Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

    Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

    I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

    Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

    Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

    Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

    Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

    Noe sånt.

    Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

    Så sånn var det.

    Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

    Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

    Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

    Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

    Pia ville bli med opp og lage avis.

    Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

    (Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

    Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

    Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

    Men men).

    Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

    Så sånn var det.

    Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

    Men men.

    Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

    Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

    I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

    (For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

    Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

    Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

    Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

    Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

    Noe sånt.

    Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

    Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe med Haldis da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

    Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

    Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

    Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

    Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

    Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

    Så fant ikke faren min fram der.

    Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

    Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

    Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

    Så sånn var det.

    Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

    Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

    Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

    Men men.

    For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

    Og knapt nok det vel.

    Men men.

    Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

    Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

    Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

    Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

    Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

    Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

    Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

    Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

    Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

    Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

    Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

    Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

    Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

    Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

    Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

    De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

    Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

    Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

    Det var en litt kjedelig ferie vel.

    Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

    Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

    Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

    Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

    Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

    Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

    Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

    Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

    Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

    Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

    Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

    Men det trodde ikke Runar.

    Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

    (Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

    Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

    Det er mulig.

    Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

    Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

    Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

    Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

    Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

    Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

    Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

    For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

    Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

    (Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

    Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

    (Selv om jeg ikke husker navnet.

    Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

    Så han var kanskje ikke så kjent.

    Men men).

    Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

    Og Pia var med vel.

    Men jeg tror ikke at Christell var med.

    Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

    Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

    Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

    (Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

    Noe sånt).

    Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

    For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

    Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

    Noe sånt.

    Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

    Det vet jeg ikke.

    Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

    Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

    Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

    Skulle man vel kanskje tro.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

    Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

    Så sånn var det.

    Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

    Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

    Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

    Hva vet jeg.

    Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

    Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

    Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

    Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

    Men men.

    Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

    Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

    Så da stod sykkelen på skolen.

    Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

    Med en unntak.

    En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

    Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

    (Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

    Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

    Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

    Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

    (Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

    Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

    Men den var kul likevel liksom).

    Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

    Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

    Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

    Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

    Den ene bilen var gul og den andre var rød.

    Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

    Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

    (Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

    At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

    Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

    Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

    Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

    Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

    Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

    Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

    Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

    Og godteriet pleide å koste 10 øre.

    Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

    Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

    Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

    Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

    Trodde jeg ihvertfall.

    Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

    Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

    Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

    Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

    Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

    Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

    Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

    Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

    En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

    De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

    Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

    (Mens de jobbet da).

    Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

    Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

    (Uten å falle ned).

    Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

    I betonggulvet der sikkert.

    Noe sånt.

    Men men, det gikk bra ihvertfall.

    Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

    Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

    For han jobba der mer seinere og.

    For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

    Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

    Noe sånt.

    Og jeg måtte være med en del ganger da.

    Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

    Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

    Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

    Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

    For det var nesten ikke noe å gjøre der.

    Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

    Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

    Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

    Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

    Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

    Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

    (Hvis jeg skulle gjette.

    Ihvertfall kjørte den bra).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

    Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

    Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

    Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

    Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Bare at disse var røde og ikke hvite da.

    Og de var vel også av et mer robust materiale.

    Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

    Så sånn var det.

    I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

    Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

    Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

    I mangel på andre ting å gjøre der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

    Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

    Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

    (En kopi av en Erik Bye-sang).

    Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

    For faren min het jo Arne.

    Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

    ‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

    ‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

    Så det ble jo litt rart da.

    Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

    Men men.

    Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

    Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

    Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

    Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

    Og faren min han sovna også nesten.

    Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

    Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

    Men det gikk greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

    Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så hu var kanskje 15 år da.

    Noe sånt.

    Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

    Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

    Og jeg fikk også være med.

    Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

    Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

    Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

    Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

    En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

    Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

    Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

    Mokka og marsipan-laget lå igjen.

    Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

    Men men.

    Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

    Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

    Men men.

    På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

    Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

    Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

    Men men.

    Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

    ‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

    ‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

    Så sånn var det.

    Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

    Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

    Så det ble ikke noe av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

    ‘Hva er det’, spurte jeg.

    ‘Det er noe for damer’, svarte hu.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

    Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

    Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

    Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

    Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

    Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

    Og faren min stoppa bilen da.

    Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

    Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

    Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

    Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

    Og det gjorde hu og.

    Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

    Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

    Uten noen ungjente i bilen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut kanskje.

    Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

    Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

    For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

    Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

    Dette var kanskje sommeren 1983 da.

    (Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

    Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

    Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

    Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

    (Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

    Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

    Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

    Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

    Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

    ‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

    (Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

    Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

    Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

    (Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En søndag, så kom ikke katta hjem.

    Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

    Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

    Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

    Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

    Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

    Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

    Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

    Jeg begynte å grine.

    Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

    Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

    Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

    Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

    Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

    Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

    Skolen begynte snart da, husker jeg.

    Det ville nok kostet flere tusen kroner.

    Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

    Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

    Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

    Men det gjorde meg veldig trist da.

    Så dette var ikke så morsomt.

    Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

    (For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

    Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

    Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

    Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

    Men hvem vet.

    Det er mulig at det ikke var sånn.

    Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

    For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

    Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

    Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

    Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

    Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

    Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

    Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

    Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

    Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

    (Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

    Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

    Hvem vet).

    Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

    Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

    For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

    Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

    ‘Katta er død’, sa jeg.

    ‘Så trist da’, sa Ditlev.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

    Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

    På den samme dagen, som katta mi døde.

    (Eller om det var dagen etter).

    Så jeg ville ikke være enig med han da.

    Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

    Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

    Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

    Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

    Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

    Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

    De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

    Hvis de ikke var pensjonister da.

    Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

    Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

    Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

    Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

    (Men jeg husker ikke navnet på hu).

    Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

    Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

    Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

    Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

    Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

    Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

    Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

    (Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

    En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

    Det var jo jeg som så den fuglen først.

    Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

    Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

    Men men.

    En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

    Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

    Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

    Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

    Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

    Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

    Ågot pleide å mate småfuglene.

    Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

    Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

    Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

    Så ble fuglen fanget da.

    Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

    Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

    (For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

    Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

    Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

    Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

    Den virka ganske fornøyd med det.

    Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

    Så jeg ga den ikke mat.

    Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

    Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

    (Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

    Noe sånt).

    Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

    Hvem vet.

    Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

    Men da var den død, tror jeg.

    (Jeg husker ikke helt).

    Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

    Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

    Hvem vet.

    Det hadde kanskje vært litt morsomt?

    Men men.

    Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

    Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

    så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

    Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

    (Jeg fant den der, noen dager seinere da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

    Men men.

    Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

    Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

    Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

    Og når alle ungene lå i senga der.

    (For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

    Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

    så skrudde jeg på den bryteren da.

    For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

    Noe sånt.

    Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

    Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

    Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

    Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenke på.

    Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

    Og i morgen, så er bibloteket stengt.

    Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

    For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

    De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

    Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

    Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

    Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

    Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

    Jeg har masse notater her så.

    Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

    Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

    En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

    De stod ved et lykkehjul.

    Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

    Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

    (Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

    Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

    Og hu slo følge med meg.

    Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

    Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

    Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

    Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

    Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

    Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

    Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

    Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

    Hvem vet.

    Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

    Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

    Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

    De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Ihvertfall høyere enn en meter høye.

    Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

    Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

    Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

    Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

    ‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

    Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

    Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

    (Uten at det var så vellykka).

    Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

    Det var ikke så utrolig godt.

    Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

    Men men.

    Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

    Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

    Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

    Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

    Men men.

    Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

    Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

    Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

    Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

    Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

    Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

    Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

    Men men.

    (Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

    (Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

    Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

    Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

    Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

    Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

    Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

    Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

    (Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

    Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

    Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

    Men da sa ikke Jan så mye.

    Men men.

    Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

    Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

    Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

    Han het Arne Andersen vel.

    Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

    Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

    Noe sånt.

    (Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

    Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

    Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

    Og hørte ditt og datt da.

    Hvem vet.

    Men men).

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

    (Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

    Selv om hu bodde i Svelvik.

    Men men).

    Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

    Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

    Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

    Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

    Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

    Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

    Den snarveien var en sti da.

    Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

    Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

    Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

    De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

    Jeg sa det var greit.

    (Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

    Men men.

    Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

    Det husker jeg ikke.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

    Mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

    Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

    Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

    Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

    Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

    Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

    Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan man kanskje lure på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 26: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 2)

    En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.

    Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.

    Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.

    Men men.

    Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.

    (For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.

    Noe sånt).

    Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.

    (Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).

    Så sånn var det.

    Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.

    Så sånn var det.

    Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.

    Så sånn var det.

    Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.

    (Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).

    Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.

    Så vi fikk jo omtrent sjokk da.

    Ikke langt unna, ihvertfall.

    Men men.

    Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.

    Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.

    Foran dem, så satt noen Berger-jenter.

    Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.

    Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.

    Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.

    Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.

    (Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).

    Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.

    Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.

    Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.

    Men men.

    Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.

    (Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.

    Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.

    Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.

    Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.

    Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.

    Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.

    (Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).

    Det var en dame i høyhælede sko.

    Og det viste seg det, at det var mora mi.

    (Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).

    Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.

    Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.

    Så sånn var det.

    Mora mi gikk jo for å være gæern.

    (Faren min sa det blant annet).

    Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.

    Og sa at hu måtte gå.

    Så gikk hu etterhvert.

    Så gikk jeg inn igjen.

    Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.

    (Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.

    Men men).

    Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.

    Irene Lippert spurte om det var mora mi.

    Jeg svarte ‘ja’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.

    Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.

    Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.

    Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.

    Så sånn var det.

    Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.

    Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.

    Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.

    Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.

    Så sånn var det.

    Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.

    (Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.

    Men men).

    På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.

    Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.

    Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.

    Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.

    Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.

    Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.

    Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.

    Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.

    En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.

    Hvem vet.

    Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.

    Så jeg gikk av bussen på Sand.

    Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.

    Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.

    Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.

    Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Coca Cola da.

    Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.

    Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.

    Og godteri da.

    Og brød, mest for syns skyld vel.

    Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.

    Men det var også midt i uka.

    Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.

    Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.

    Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.

    Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.

    At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis var veldig moderne, må man vel si.

    Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.

    Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.

    Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.

    Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.

    Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.

    Men men.

    Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.

    Den stod i Leirfaret 4B da.

    Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.

    Med to matchene stoler da.

    Salongbordet var flott, (må man vel si).

    Det var i mahogny, eller noe.

    Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.

    Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.

    Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.

    Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.

    Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.

    Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.

    Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.

    (Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?

    Hvem vet).

    Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.

    Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.

    Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.

    Så sånn var det.

    Jeg flytta om på møblene der en gang.

    Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.

    Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som faren min var oppe hos meg.

    Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.

    (Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.

    Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.

    Men men).

    Så gikk faren min for å dusje.

    Men så var det noe problem med spjeldet.

    Så røyken gikk ut i stua.

    Men jeg merka ikke røyken.

    For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.

    I begynnelsen.

    Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.

    Men når faren min kom ut fra dusjen.

    Så skjønte jeg at noe var galt.

    For da kunne jeg nesten ikke se han.

    På grunn av all røykene.

    Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.

    Så sånn var det.

    Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.

    Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.

    Og den røyken kom så smygende.

    Så jeg merka ikke det, at noe var galt.

    Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.

    Hva vet jeg.

    Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.

    Men men.

    Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.

    Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.

    Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.

    Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.

    Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.

    (Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).

    Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.

    Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.

    Så sånn var det.

    Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.

    Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.

    Men men.

    Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.

    Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.

    (Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.

    Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.

    Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.

    Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.

    Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.

    (Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.

    Selv om han var yngre.

    Siden Haldis var der.

    Noe sånt).

    Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.

    Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Men Haldis var vel ikke min foresatte.

    Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.

    Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.

    Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.

    Men men.

    Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.

    Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.

    Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.

    (Selv om jeg var glad i katter da).

    Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.

    Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.

    De tulla vel fælt, Haldis og faren min.

    For faren min sov jo nede hos Haldis.

    Det burde vel Haldis vite.

    Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.

    (Og ikke før det heller).

    Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.

    Hu ødela liksom for oppveksten min da.

    Siden jeg måtte bo alene.

    Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.

    Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.

    Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.

    Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.

    Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.

    Fra en beholder, som var plassert under maskinen.

    Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.

    Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.

    (Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).

    Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.

    Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.

    Siden jeg ikke hadde venta gjester.

    Også tappet jeg i et glass da, til Christell.

    Også drakk Christell juicen da.

    Også ville hu se hvordan den maskinen virka.

    Også skrudde jeg av dispenseren da.

    Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).

    Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.

    Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.

    Så det måtte jeg sende tilbake.

    Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.

    Men men.

    Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).

    Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.

    En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.

    Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).

    Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.

    Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.

    Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.

    Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).

    For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.

    At nå var de liksom på ‘vårt område’.

    Noe sånt.

    For disse gutta var jo fra Sand.

    Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.

    Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.

    Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.

    Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.

    Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.

    Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.

    (Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.

    For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.

    Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.

    Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.

    (Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).

    Og da var vi hos Haldis og dem.

    Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.

    Noe sånt.

    Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.

    Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.

    De skulle bo på Berger skole, en helg.

    Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.

    Svenskene skulle først besøke oss.

    Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.

    Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.

    Noe sånt.

    Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.

    Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.

    Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.

    Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.

    Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.

    Og jeg scorte et mål, husker jeg.

    (Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).

    Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.

    Det stod forsvarere foran meg.

    Så jeg lobba ballen over forsvarerne.

    Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.

    Så de svenskene ble kanskje litt flaue.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.

    Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.

    Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette var vel sommeren 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.

    Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.

    (Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).

    Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.

    Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.

    Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.

    Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.

    Jan Snoghøj var også med, husker jeg.

    Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.

    Med mann og datter vel.

    Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.

    Det er mulig.

    Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.

    Det er mulig.

    For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.

    Noe sånt.

    Men men.

    Rubiks kube, var populær, på den her tiden.

    Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.

    Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.

    Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.

    Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).

    Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.

    Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.

    Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.

    Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).

    Så sånn var det.

    Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.

    Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.

    Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.

    For Ågot tålte ikke Kitty.

    Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.

    ‘Mjau, mjau, mjau’, osv.

    Noe sånt.

    For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.

    Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.

    Så sånn var det.

    Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.

    (Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).

    Så måtte jeg ta med katta da.

    Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.

    For Ågot var ikke noe flink med katter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.

    En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.

    Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.

    Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.

    Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.

    (Onkel Martin sitt gamle rom).

    Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.

    Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.

    Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.

    Og ikke var på stranda, eller noe.

    Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.

    Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.

    Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.

    (Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.

    Det var nok ikke enkelt.

    Men men).

    Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men men.

    En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).

    (Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.

    Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.

    Men men).

    Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.

    Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.

    Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.

    Noen manglet bæreveske, osv.

    Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.

    Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.

    Og Pia fikk et enklere et da.

    (Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.

    Og faren min kjørte amerikaner og sånn.

    Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.

    Men men).

    Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).

    Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.

    Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.

    De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.

    De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.

    Hvem vet.

    Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.

    Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.

    Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).

    Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.

    (De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).

    På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.

    Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.

    Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.

    Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.

    Hvem vet.

    Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.

    Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg fant fram her nå.

    Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.

    (Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.

    Vi ble sendt i en taxi da.

    Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.

    (For man måtte også stå litt i kø).

    Men men.

    Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.

    Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.

    Og Pia var elleve og et halvt da.

    Så sånn var det.

    Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.

    Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.

    Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.

    Noe sånt.

    Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.

    Pia og meg, måtte sitte i gangen der.

    Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.

    Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.

    (Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).

    Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.

    Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.

    Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.

    Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.

    De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.

    I mange timer.

    For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.

    Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.

    Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.

    Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.

    Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.

    Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.

    Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.

    Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.

    For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.

    Men men.

    Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.

    Men men.

    Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.

    Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.

    Men men.

    Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.

    Noe sånt.

    Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.

    (Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.

    Men men).

    For vi skulle ta ferja til Moss.

    (De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.

    Men men).

    Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.

    Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.

    Men det tror jeg ikke var så populært.

    Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).

    (Kanskje de vi spilte mot).

    Men men.

    Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).

    Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).

    (Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.

    Men men).

    Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.

    En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.

    Men men.

    Den banen var like ved noen togskinner.

    Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.

    For hvis man kjørte rett etter en annen bil.

    Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.

    Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.

    Så man kunne bli stående lenge og vente.

    Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.

    Så ble man stående på togskinnene.

    Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.

    Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.

    Så sånn var det, husker jeg.

    Men men.

    Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.

    Men men.

    Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.

    (Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).

    Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.

    (Så vi juksa litt vel.

    For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.

    Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.

    Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).

    Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.

    (Faren var en kar med bart, mener jeg.

    (Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).

    Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.

    Og med ganske våkne øyne, mener jeg.

    Noe sånt.

    De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.

    Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.

    Men det ble litt vel mye, syntes jeg.

    Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.

    Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.

    For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.

    Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.

    Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.

    Noe sånt.

    Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.

    Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.

    Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.

    Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.

    Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I en sånn sentrifugalkraft-karusell.

    Så ble det kameraet ødelagt.

    For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.

    Den var ikke original.

    Så festeskruen passet ikke.

    Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.

    Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.

    Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.

    Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.

    Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.

    Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.

    (Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).

    Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.

    Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.

    Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.

    Folka hylte som bare søren husker jeg.

    Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.

    Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.

    Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.

    Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.

    Sånn som jeg husker det.

    Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.

    Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På søndagen så hadde det regna fælt.

    Så det var vanskelig å holde balansen.

    Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.

    Det var på kort skuddhold.

    Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.

    Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.

    (Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).

    Erik Ree kjefta fælt på meg.

    Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.

    Men han også sklei, på den våte banen.

    Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.

    Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).

    Så jeg tok vel ikke det så nøye.

    Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.

    Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.

    Jeg husker ikke hva det laget heter engang.

    Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B

    De første årene, mens jeg bodde på Berger.

    Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.

    Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.

    Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.

    (Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Som han leste om i avisa da.

    Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.

    Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.

    Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.

    Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.

    (Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.

    Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.

    Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.

    For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.

    Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.

    Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).

    Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.

    Og gi den litt høy og sånn da.

    Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.

    Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.

    Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.

    Så sånn var det.

    Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.

    Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.

    Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.

    Og da pleide jeg å leike med den.

    Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.

    Noe sånt.

    Men den lekte også med en ball som var der da.

    Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.

    Hvem vet hva de lo av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.

    Så sa faren min, at Gud fantes ikke.

    Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.

    Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.

    Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.

    Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det er vel mulig.

    Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.

    Han tuller/juger noen ganger, virker det som.

    Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.

    Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.

    (Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.

    Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).

    Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.

    Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.

    En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.

    Men jeg klarte å få de til å virke.

    Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.

    Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.

    Så det var flaks.

    Men men).

    Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.

    Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.

    Og gjorde noe fanteri vel.

    Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.

    Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.

    Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).

    De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.

    (Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.

    Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.

    Og kasta stein og sånn, var det vel.

    Så sånn var det.

    For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.

    Men men.

    Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).

    (Sa Christell vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.

    (Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.

    Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).

    Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.

    Noe sånt.

    Så det så litt ‘porno’ ut da.

    Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.

    Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.

    Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.

    Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.

    Noe sånt.

    Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.

    For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.

    For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).

    Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.

    For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.

    Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.

    (For han var ganske tidlig ute).

    Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).

    Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.

    Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.

    Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.

    Så sånn var det.

    Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.

    Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.

    Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.

    Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.

    (På grunn av brødrene sine, eller noe.

    Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.

    Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.

    Men men.

    Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.

    Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.

    For det var bra for håret, mente hu.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.

    En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.

    Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.

    Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.

    Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.

    Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.

    Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.

    Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.

    Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.

    Og det ville hun si, sa hun.

    Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.

    Men men.

    Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.

    Og da svarte Pia ingenting.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.

    Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.

    Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.

    For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.

    Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.

    (Kanskje fordi jeg var gutt).

    Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).

    Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.

    (For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.

    Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.

    Men men).

    Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.

    Dette var før rettsaken.

    Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.

    Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.

    (For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).

    Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.

    Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.

    Dette foregikk om sommeren, husker jeg.

    Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.

    Noe sånt.

    (For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.

    Da hu og christell gikk i 4. klasse.

    Noe sånt).

    Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.

    Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.

    Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.

    Da syntes han synd på mora mi.

    Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.

    For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.

    Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.

    Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.

    Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.

    Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.

    Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.

    Og spurte om vi kunne besøke henne da.

    Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.

    (Hu var kanskje langt nede).

    Hva vet jeg.

    Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.

    Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.

    ‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.

    Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.

    Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.

    (Like ved der jeg bodde da).

    Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.

    Og da ble jo jeg dritflau.

    Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.

    Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.

    Noe som jeg så på som en utfordring da.

    Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.

    (Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).

    Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.

    Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.

    Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.

    Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.

    Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.

    Laura var hunden til Fallan-familien da.

    Og da ble Carl veldig stille.

    Så jeg vet ikke om det var noe i det.

    Men men.

    Så ble det ikke sagt noe mer vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.

    Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.

    Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.

    Men en gang, som jeg ikke ga meg da.

    Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.

    (Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).

    Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.

    Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.

    Noe sånt.

    Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.

    Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.

    Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.

    Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.

    Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.

    Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.

    Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.

    Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.

    Men men.

    Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.

    Men men.

    Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.

    Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.

    Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.

    Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.

    Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.

    (For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.

    Så sånn var det).

    Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.

    Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.

    Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.

    Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.

    De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.

    (Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.

    Men men.

    Hvis jeg husker riktig).

    Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.

    Jeg husker ei kort mørkhåra ei.

    Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.

    Jeg spurte ei jente, fra Carl.

    Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.

    Den gikk sånn her:

    ‘Er du gæern er du gal.

    Er du kjærringa til Carl?’.

    Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.

    Men men.

    Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.

    (For alle hadde sin dag da).

    Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.

    Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.

    Men men.

    Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.

    Men det var jeg ikke.

    Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).

    Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.

    Men men.

    Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.

    Men men.

    De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.

    Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.

    Men men.

    En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.

    Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.

    Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.

    ‘Jo’, sa hu jenta.

    Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.

    Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg var der.

    (Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.

    Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.

    Men men).

    Men den siste kvelden, som jeg var der da.

    Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.

    Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.

    Lyset var på, i bygningen de bodde i.

    (Jentebygningen, het det kanskje).

    Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.

    De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).

    Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.

    Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.

    Hva vet jeg.

    Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.

    Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.

    Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.

    Av noen Oslo-jenter vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.

    For vi skulle på noe orientering, (eller noe).

    Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.

    Men jeg sa ‘nei’.

    Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).

    ‘Hvorfor ikke det’.

    Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.

    For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.

    Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så dukka faren min opp der da.

    Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.

    Det var to eller tre, som kunne sitte foran.

    Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.

    Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.

    Så de som satt i bilen.

    Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.

    Noe sånt.

    Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.

    (Jeg mener å huske at jeg satt der).

    Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi fra Barnas Gård da.

    Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.

    Og det her var vel fredag, tror jeg.

    Hvis ikke det var torsdag.

    Det er mulig.

    Vi kom fram til Danmark.

    Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.

    Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.

    Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.

    En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.

    Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.

    Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).

    Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.

    De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.

    Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.

    Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.

    Men men.

    Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.

    Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.

    Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.

    Noe sånt.

    Og vi dro i videobutikken.

    Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.

    (Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).

    De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.

    Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.

    (Dette var kanskje på lørdag formiddag).

    For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.

    Og da ville vinnerne bli kjent.

    Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.

    viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).

    Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.

    Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.

    Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.

    Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.

    (Selv om filmen var amerikansk da).

    Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.

    Selv om de ble drept av monsterne da.

    Men men.

    Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.

    Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.

    Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.

    (En svær neger, eller noe, vel).

    Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.

    Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.

    Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.

    Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.

    Hvem vet.

    Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).

    Så det var oss tre, mot barnevakten da.

    Så sånn var det.

    Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.

    Hu dro meg ihvertfall inn på badet.

    Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.

    Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.

    Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.

    Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.

    Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.

    Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.

    Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.

    Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.

    Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.

    Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.

    Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.

    Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.

    Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.

    Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.

    Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.

    Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.

    Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.

    Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.

    Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.

    Og faren min lo.

    Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.

    Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.

    Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.

    Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.

    Men men.

    For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.

    Så sånn var det.

    Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.

    Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.

    Noe sånt.

    Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.

    Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.

    Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).

    Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).

    Vi satt ved bordene der, husker jeg.

    Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.

    Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.

    Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.

    Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.

    (Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).

    Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.

    Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.

    Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.

    ‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.

    Men men.

    Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.

    Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.

    For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.

    Og det visste vel hele klassen.

    Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.

    Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.

    Men jeg fikk overtalt han.

    Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).

    Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.

    ‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.

    (Eller flauere).

    Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).

    Og på festen, så ville ingen prate med han da.

    For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.

    (Var det vel, som det var snakk om.

    Men men).

    Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.

    Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.

    Fra ti i skuddet da.

    Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.

    Men men.

    Og damene som var med i dansekonkurransen.

    De sa at det var greit.

    (Noen Oslo-jenter vel).

    Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.

    Men men.

    De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.

    For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.

    (Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.

    Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.

    Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.

    Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.

    Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.

    Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.

    Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).

    Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.

    Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.

    Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.

    Så sånn var det.

    Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.

    For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.

    Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).

    Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.

    Så beina får vel kanskje for lite blod og.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.

    Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.

    Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.

    Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.

    Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.

    (En kjent gate i Aalborg).

    Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).

    Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.

    Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.

    Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.

    Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.

    Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.

    Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.

    Mens Pia så på TV vel, eller noe.

    Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.

    Vi tok inn på et hotell der og.

    Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.

    Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.

    Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.

    Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.

    Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.

    Noe sånt.

    Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.

    Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.

    Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.

    Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.

    Danmark hadde fått TV2 mener jeg.

    For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.

    Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).

    Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.

    For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).

    Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).

    Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.

    Men med noen små forskjeller da.

    De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.

    (De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).

    De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.

    (Dette var de ganske stolte av da.

    Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).

    Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.

    Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.

    Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.

    Så det syntes jeg hørtes smart ut.

    Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.

    Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.

    Så man kan si mye rart om dansker.

    De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.

    Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.

    For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.

    Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.

    (For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.

    (Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.

    Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.

    Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.

    For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.

    I en databutikk i Vika, i Oslo vel.

    (Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).

    Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.

    For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.

    Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.

    Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.

    (Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.

    Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.

    Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.

    Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.

    For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.

    For å si det sånn.

    Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.

    Så sånn var det.

    Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.

    Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.

    Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.

    Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.

    Men men).

    Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.

    Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.

    Som kronespill og alarmklokke, mm.

    (Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.

    Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.

    Når jeg sov på sofaen da, i stua).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.

    Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.

    (Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.

    Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.

    Noe som jeg syntes var artig.

    Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).

    Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.

    Og som var ganske billige.

    Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.

    Noe tolvåringer vel syntes var artig da.

    Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.

    Det er mulig.

    De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.

    Og det var noen sånne ‘snurrer’.

    De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.

    Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.

    Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.

    Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.

    Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.

    Noe sånt.

    Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.

    Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.

    Det tror jeg nok ikke.

    Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.

    Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.

    Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.

    Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.

    Om det ikke var fælt å bo alene.

    (Noe sånt).

    Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.

    Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.

    Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.

    Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.

    Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.

    Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.

    Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

    Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.

    Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.

    Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.

    Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.

    Men men.

    En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.

    Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.

    Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.

    (Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.

    Men men).

    Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.

    Var det 15. august eller 20. august liksom.

    Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.

    Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.

    (Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.

    Så sånn var det).

    Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.

    Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.

    Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.

    Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.

    Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.

    Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).

    Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).

    Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).

    Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.

    Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.

    (Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.

    Det er mulig.

    En blåfarget sykkel vel.

    Selv om det ikke var racersykkel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.

    Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.

    Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.

    Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.

    Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.

    Noe sånt.

    Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.

    Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.

    Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.

    Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.

    Hva vet jeg.

    Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.

    Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.

    Mne men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.

    Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.

    Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.

    Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.

    Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.

    Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).

    Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.

    Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.

    Men men.

    Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.

    Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.

    Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.

    Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.

    Og Casino Steel og the Kids, osv.

    Men men.

    Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.

    Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.

    Og da klikka alle i klassen min.

    De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.

    Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.

    (For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.

    Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.

    Men men).

    Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.

    Men men.

    Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.

    Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.

    Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.

    Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.

    Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.

    De sa ‘fjern’ hele tida da.

    Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.

    Så sånn var det.

    Det valgfaget, det var husarbeid.

    Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.

    Kanskje mest eldre vel.

    Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.

    Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨

    Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.

    Dette faget var to timer i uka vel.

    Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.

    Og den andre måtte støvsuge der.

    Dette byttet vi på, annenhver uke.

    En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.

    Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.

    Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.

    Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.

    Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.

    Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.

    En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.

    Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.

    Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.

    Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.

    Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.

    Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.

    Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.

    Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.

    (Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.

    Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).

    Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.

    Noe sånt.

    Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.

    Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.

    Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.

    Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.

    Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.

    Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).

    Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).

    Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.

    Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).

    At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.

    Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.

    Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.

    – At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.

    (Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.

    På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.

    Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.

    Og da begynte dem bare på nytt.

    Uten at dem sa noe om hvorfor.

    Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.

    Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.

    Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.

    Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.

    Av en eller annen grunn.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    – Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.

    Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.

    Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.

    Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?

    Hva vet jeg.

    Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.

    Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.

    Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.

    Så hva det kom av, det veit jeg ikke.

    kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?

    Hva vet jeg.

    Kanskje han var veldig kristen, eller noe?

    Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.

    Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.

    For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.

    Men men.

    En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.

    Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.

    Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.

    Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.

    Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.

    Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).

    Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.

    Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.

    Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.

    Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.

    Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.

    Men men.

    Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.

    Så sånn var det.

    Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.

    Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.

    Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).

    Gry ville bli på Berger, sa hun vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.

    Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.

    Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.

    Men men.

    Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.

    Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.

    Så den klarte seg, og vokste opp da.

    Så sånn var det.

    Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.

    En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.

    Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.

    Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.

    Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.

    Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.

    For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes hu var litt nærgående da.

    Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.

    Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.

    Det syntes jeg var litt drøyt.

    Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.

    Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.

    Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.

    Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.

    Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.

    Så jeg kasta henne ut.

    Men hu kjempa jo mot, som bare søren.

    Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.

    Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.

    Vi gikk jo i samme klasse.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.

    Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.

    Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.

    Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.

    Hvem vet.

    Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.

    Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.

    Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.

    Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.

    Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.

    Og da svarte hu ikke noe.

    Men hu gliste kanskje litt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.

    Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.

    Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.

    Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.

    Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.

    Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.

    Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.

    Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.

    Jeg håper ikke at det var noe med meg.

    Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.

    Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.

    Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).

    Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.

    Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.

    (Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).

    Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.

    Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.

    Gry STenberg var på den samme bussen.

    Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.

    ‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.

    (Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).

    Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).

    Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så det var rimelig snålt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.

    Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).

    Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.

    Vi var på en busstur, til Svelvik.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.

    Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.

    Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.

    Det var kanskje våren 1982 da.

    Noe sånt.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Så tok vi bussen inn til Svelvik da.

    Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.

    Men de jentene hadde en god del mynter.

    Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.

    Og det var greit, sa de.

    Så gikk vi av bussen, i Svelvik.

    Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.

    Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.

    Noe sånt.

    Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.

    Eller om det var en overbygd terrasse.

    Noe sånt.

    Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.

    Noe sånt.

    (Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.

    At noen i USA søkte om det.

    Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.

    Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.

    Men men.

    Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.

    Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.

    Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.

    Sa hun Gerd Stenberg da.

    Noe sånt.

    Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.

    Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.

    (Mener jeg at jeg skjønte).

    Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).

    Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.

    Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.

    Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.

    Han var så negativ liksom.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.

    Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.

    Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.

    Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.

    I fjerde klasse, eller noe sånt da.

    Og da, så tulla jeg litt da.

    Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.

    Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).

    Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.

    (For det hadde jeg sett på TV).

    Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.

    Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.

    Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.

    Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.

    Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.

    Så sånn var det.

    Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.

    Men men.

    Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.

    (Eller hva man skulle kalle den boka).

    Så han konfiskerte den boka, husker jeg.

    Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.

    (Noe sånt).

    Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.

    (Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.

    Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.

    Så dette kapitellet blir ekstra langt.

    (Regner jeg med ihvertfall).

    Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.

    Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.