Stikkord: Berger
-
Flashback til 80-tallet: Erik ble valgt inn som klassens representant i elevrådet, på Berger skole. (In Norwegian)
En ting tror jeg at jeg har glemt å skrive om.
Og det var da jeg gikk i 4. eller 5. klasse vel, på Berger skole.
Og da hadde skoleåret nettopp begynt.
Så da skulle vi stemme over hvem skulle være klassens representant, i elevrådet da.
Så vant jeg, jeg tror jeg fikk 5 stemmer, eller noe.
Jeg hørte at Karl og Espen, var det vel, sa seg imellom, at dem skulle stemme på meg.
Men jeg trodde det var noe lureri, for Karl, han var sånn, at det første han gjorde, da jeg begynte på Berger skole, et par måneder ut i 3. klasse, etter å ha flytta dit fra Larvik, det var at han spente bein på meg, da jeg skulle løpe forbi han, under noe løping vi hadde i gymmen.
Så jeg trodde det var noe lureri, når jeg ble valgt til elevrådet, så jeg ville ikke være med.
Men jeg ble altså valgt da, ihverfall, selv om jeg droppa å være med.
Så det var jo ikke så værst da kanskje, hvis det ikke var noe lureri da.
Hvem vet.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Noen søker på ‘kjente folk svelvik’, på Google. (In Norwegian)
http://www.google.com/search?hl=en&q=kjente%20folk%20svelvik&aq=f&oq=&aqi=
PS.
Og her er det som kommer opp, når man søker på ‘kjente folk Svelvik’:
PS 2.
Så nå må myndighetene snart hoste opp noen av rettighetene mine her.
De kan ikke tulle sånn, med ganske kjente personer.
Jeg er til og med mer kjent enn ordføreren, Knut Erik Lippert, broren til Irene Lippert, som gikk i klassen min.
Og også mer kjent enn Ole Christian Skjellsbekk, som nok var den mest kjente personen, i klassen min, som alle visste hvem var.
Så nå må jeg må få noen rettigheter her, synes jeg.
Myndighetene er heller ikke ment å dekke over sine feil, som Kennedy sa i talen, ‘The President and the Press’, som det er linket til i den nest forrige bloggposten, som jeg skrev for ikke så mange timer siden, om pressen i Norge.
Så sånn er det.
Så nå håper jeg det blir noe ordnings i Norge snart her, mens jeg lever som flyktning i England, ikke akkurat i en telt-leir kanskje, men hvem vet, kanskje jeg blir kasta ut.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)
Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.
Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.
Også var vi ute med båten.
Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.
En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.
De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.
Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.
Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.
Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.
Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.
Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.
Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.
Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.
Og da klarte jeg å styre båten rett da.
Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.
Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.
De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.
Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.
Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.
Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.
Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.
Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.
Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.
Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.
For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.
Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.
Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.
Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.
Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.
Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.
Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.
Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.
Så sånn var det.
Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.
At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.
Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.
Så sånn var det.
PS 2.
Så husker jeg en gang, før det her igjen.
I Larvik, ved Østre Halsen der vel.
Ved restaurant Hvalen der kanskje.
Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.
En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.
Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.
Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.
Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.
Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.
Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.
Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.
Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.
Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.
Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.
Det var sommeren 1979, må det ha vært.
Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.
Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.
På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.
Mange fine sørlandsbyer da.
Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.
På omvisning der.
Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.
(Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).
Men men.
Vi leide en hytte, i Kristiansand.
Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.
Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.
Så sånn var det.
Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.
Men men.
Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.
En tung lærball.
Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.
Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.
Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.
At vi skulle være keeper.
Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.
Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.
Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.
Som begynte å skrike og klage da.
Så sånn var det.
Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.
Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.
Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.
Enda jeg hadde frihelg.
For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.
Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.
Så sånn var det.
Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.
Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.
Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.
Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.
Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.
Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.
Så førerhuset gikk klar av bjelken.
Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.
Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.
Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.
Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.
Men da skjønte han poenget da.
Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.
Men da skjønte han poenget.
Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.
Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.
Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.
Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.
Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.
Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.
Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
Bare noe jeg kom på.
Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.
Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.
Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.
Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.
Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.
Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.
Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.
Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.
Og da, så så ikke han Stein svingen.
Så satt jeg foran.
Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.
Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.
Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.
Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.
Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.
(Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).
Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.
En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.
Hva het han da, Nicklas.
Noe sånt.
Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.
Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.
Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.
Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.
Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.
Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.
Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.
Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.
Men men.
Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.
Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
-
Sand, sommeren 1991. (In Norwegian)
PS.
Det her kan være noe med, tenker jeg nå.
Øystein, han er jo fra Korea, men adoptert, av foreldra til Øystein.
Men Øystein er vel egentlig ganske norsk vel, selv om han er adoptert fra Korea.
Men så er det dette tyske med Øystein da.
Han hadde en kamerat som hadde en tysk far, fortalte Øystein, som pleide å si ‘Schnell, schnell Sveinung’, til kameraten til Øystein.
Det betyr kjapp deg, kjapp deg, Sveinung.
Så han var nok en slags slavedriver, han faren til Sveinung, som var kamerat med Øystein da antagelig.
Mer da.
Jo, Glenn er jo fra Tyskland.
Eller, slekta til Glenn er fra Tyskland.
Selv om Glenn var mest knytta til bestefaren sin.
Faren hans var død, tror jeg.
Bestefaren til Glenn var kommunist, mener jeg det var.
På den tida, som jeg og Glenn og søstra mi, bodde på Ungbo på Skansen Terrase, i 1994 og 95.
Da falt bestefaren til Glenn ned fra taket.
Bestefaren og onkelen til Glenn var blikkenslagere.
Bestefaren til Glenn døde, og Glenn begynte som blikkenslager like før det her, og overtok etterhvert etter bestefaren sin, i blikkenslager-firmaet til onkelen sin.
Så sånn var det.
Mer.
Jo, på den tida jeg jobba på OBS Triaden i Lørenskog, som var fra 1990 til 1992.
Dette var vel året jeg bodde hos Axel, broren min, og dem.
Som var 1990 til 1991.
Da gikk jeg og besøkte Øystein, etter jobben, var det vel kanskje.
Noe som var kanskje 30-40 minutter å gå.
Noe sånt.
Og da hadde faren og mora til Øystein, en viktig tysk forretningsforbindelse på besøk.
Det var vel litt rart(?)
Faren til Øystein jobba i Tetra-pak på Lysaker vel.
Og der jobba vel mora og, tror jeg.
Men så hadde de en forretningsforbindelse, fra Tyskland, på besøk.
Og jeg tror de prata om meg, mener jeg at jeg overhørte såvidt, at mora nevnte meg osv., til forretningsforbindelsen vel, like etter at jeg gikk inn døra.
(Jeg så ikke den her forretningsforbindelsen, for jeg gikk inn på rommet til Øystein.
Jeg bare hørte mora til Øystein prata såvidt, like etter at hu slapp inn meg).
Noe sånt.
Og de bodde på Hanaborg, som var øst for Oslo.
Og ikke vest for, (eller helt vest i), Oslo, som Lysaker er.
Så hvorfor hadde de en viktig tysker der, i Markus Thranes vei, i Lørenskog.
Det er vel den eneste gangen, som Øystein ikke turte å bråke.
Så han var nok viktig, han tyskeren.
Så han tyske forretningsforbindelsen til Tetra-pak og faren til Øystein, han var det nok noe med.
Siden Øystein ikke turte å spille høy musikk osv.
Så Øystein er nok under det tyske Illuminati-åket, virker det som for meg.
Mer eller mindre frivillig, det veit jeg ikke.
Øystein har også en kamerat med tysk navn, på Lambertseter, husker jeg.
Tom Fuckenberg.
Nei, han ble kalt Fuckenberg, av Øystein, men han het vel Fachenberg.
Noe sånt.
Så Øystein har mange tyskere i omgangskretsen.
Og det bayeriske illuminati, er jo fra Tyskland.
Så Øystein er nok ikke som en koreaner, selv om han er adoptert fra Korea.
Nei.
Og han er ikke muslim, selv om noen kanskje tror at Øystein er muslim, eller vanlig ‘utlending’, siden han ser utenlandsk ut.
Nei, det er han ikke.
Men, er Øystein norsk da?
Tja.
Jeg mistenker at Øystein er først og fremst tysk, siden han har så mange tyske forbindelser.
At han muligens er Illuminati-tysk.
Og så norsk eller koreansk, eller noe.
Så sånn er nok det.
Og adoptivfaren hans er kanskje noe tysk han og, han kjenner ihvertfall viktige tyskere.
Og mora pleide å dra på ferie til Sveits og overalt nesten, mener jeg å huske, og ikke sammen med faren alltid vel.
Hun brukte også tysk hårskum, husker jeg.
Jeg hadde jo pigg-sveis, så noen ganger rappa jeg hårskum av Øystein.
Og det var noe han fikk av mora si.
Og det var noe tyske greier, som lukta parfyme, så det var egentlig ikke min stil å bruke som hårgele.
Men men, sånn er det når man er ungdom, da synes man piggsveis og sånn er artig.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Var søstra mi, Pia Ribsskog, involvert i noe drap på Nina Monsen og/eller mora mi? (In Norwegian)
Søstra mi, hun virker kanskje som en slags uskyldig person, som aldri gjør noe galt.
Men jeg husker hvordan søstra mi var, på 70-tallet, og da var det sånn, at plutselig hadde noen rappa knappene til TV-en.
Og plutselig hadde noen skåret med kniv, på vugga til Axel.
Det var Pia.
Hun ble ferska for det siste.
Og da begynte hun å gråte da, så fikk hun trøst.
Mens jeg fikk kjeft, uansett om hva jeg gjorde omtrent.
Men samme det.
Mer da.
Jo, fordi, søstra mi, på 90-tallet, hun nevnte sånn i forbifarten, utenfor sammenhengen, at ‘Nina har flytta til Bergeråsen’.
Et par ganger sa hun det.
Men hvorfor sa hun det?
For å prøve å tyde, om jeg hadde noe interesse, av hun Nina Monsen, tror jeg.
For å sjekke, om det var trygt å myrde henne, iforhold til interesse fra meg.
Noe sånt?
Faren min solgte jo barndomshjemmet mitt, på Bergeråsen, på slutten av 80-tallet.
Og farmora mi, hun flytta jo til sykehjem i Svelvik, og det huset arva onkelen min, Runar.
Så jeg hadde jo ikke noe hjem på Berger, eller Sand.
Så det spilte ingen rolle, om jeg syntes hun Nina Monsen, var ok eller ikke.
For jeg kunne jo ikke bare dra til henne.
Altså, jeg og henne gikk vel greit sammen.
Så jeg kunne kanskje ha tenkt meg, å tatt en øl eller noe, og prata med henne, om gamle dager osv.
Når søstra mi nevnte det, at hu hadde flytta til Berger.
Men da måtte jeg jo først ha hatt et sted å bo, et slags barndomshjem, som jeg kunne ha dratt til, en helg.
På Berger.
Men det hadde jeg jo ikke.
Jeg var ikke velkommen hos Haldis og dem, det ble så svett, eller hva man skal kalle det.
Og det her visste vel søstra mi.
Og hun Nina Monsen hadde jo også barn og vel også type, ihvertfall sist jeg møtte henne, i Oslo, i 1993, var det vel.
Men hvis hun var singel, så kunne jeg vel ha tatt en øl og prata med henne, hjemme hos meg, hvis jeg hadde hatt et barndomshjem på Berger, som jeg kunne vært, en helg.
Men jeg hadde jo ikke det.
Så hvorfor spurte søstra mi meg.
Eller hun spurte ikke.
Hun bare sa det sånn, utenfor sammenhengen, ‘du vet Nina, hun har flyttet til Bergeråsen’.
På en sånn idiotmåte, nærmest.
Hva med det, hvorfor sier du det?
Helt idiotisk og hjernedødt og utenfor sammenhengen.
Men kan dette ha vært, for å sjekke om jeg hadde noe interesse av hun Nina Monsen, og sjekke om det ville være trygt å myrde henne.
Det lurer jeg på nå.
Samme med mora mi.
Søstra mi sa sånn, at når mamma blir gammel, da måtte jeg hjelpe å ta vare på henne.
Ut av løse luften, da jeg besøkte søstra mi, i Tromsøgata, ved Sofienberg.
Jeg svarte ikke.
For det her kom helt bardus, på meg.
Mora mi var jo bare 50 år.
Det var jo helt på trynet.
Først måtte jeg jo fått meg en bedre betalt jobb, og et stort hus og kone osv.
Så kunne jeg tenkt på å ta vare på mora mi.
Altså, som singel mann, så kunne jeg vel ikke hatt mora mi boende, i Rimi-leilighetene.
Søstra mi er helt blokka i huet.
Så jeg svarte ikke noe, på det idiot-greiene hennes.
Hun trodde hun ville få all byrden med mora mi da.
Men det er jo helsevesen, som følger opp folk, i Norge, som trenger sykehjemsplass osv.
Men søstra mi er jo helt hysterisk og idiot.
Altså, skal man ikke få lov å være ung selv da, men skal behøve å bekymre seg for mora si, som har vært jævlig mot meg, hele livet, før hun blir 50.
Det er jo helt idiotisk.
Hadde hun vært 70, eller noe, så hadde jeg skjønt det.
Men ikke før hun blir 50.
Jeg mistenker at søstra mi, hun bare fikk mora mi drept, for søstra mi er i noe mafian/illuminati, og kan ordne sånt.
Og det samme med Nina Monsen, eventuelt.
Det her mistenker jeg ihvertfall.
Så hu søstra mi, hu vil jeg advare mot.
Jeg lurer også på hva som skjedde, da Christell sa at søstra mi hadde abort, i huset til Haldis, som 15-16 åring.
Var det noe slags barnedrap, eventuelt, mistenker jeg.
Så jeg vil ikke si det her 100% sikkert, for jeg har jo ikke noe bevis, eller noe sånt.
Det her er bare noe jeg kom på nå da, hvordan henger dette sammen.
Kan det være sånn, at søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, er et kynisk illuminati/mafia-medlem?
Jeg husker ihvertfall en gang, i 1991, var det vel.
Da var jeg bursdagen til Magne Winnem, i januar 1991 eller januar 1992.
Og da dro vi på byen, hele selskapet.
Og da møtte vi søstra mi, i Karl Johans gate, i gågate-delen.
Og da slava hun rundt på en kamerat av henne, fra Røyken vel, en med typisk norsk utseende, og han måtte tigge penger, i en lue, eller hva det var.
Som var ganske full av mynter da, mens søstra mi kommanderte da.
Så her er det kommandant Pia, kan man vel kalle henne da.
Så er kommandant Pia, i noe Illuminati eller eventuelt mafian, og får ordnet mord på familiemedlemmer og kjente, det lurer jeg på.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Gåten Lena mot ErikR: Er det Linda Moen som er Lena mot ErikR? (In Norwegian)
Nå har jeg prøvd å tenke på, hvem Lena mot Erik R., kan være.
Og hvis jeg tenker tilbake i livet mitt, så må vel den av damer/jenter, som jeg har vært mest uvenn med kanskje, det må vel være Linda Moen, vil jeg si.
Og det var også litt rart, for hun var også tre- eller fire-menningen min, husker jeg faren min sa, en gang som Linda Moen, var borte på snekkerverkstedet til familien min, på Sand, for å hente sagflis, til kaninen sin, i silo’n.
Så sånn var det.
Men jeg gikk ikke akkurat ut av huset til farmora mi, selv om Linda Moen var der.
Nei, hvis det var noen jeg ikke ville gå ut for å si hei til, så var nok det Linda Moen, vil jeg si.
For hun var så ufordragelig, på skolen, vil jeg si.
Linda Moen gikk nemlig i klassen min da, på barne- og ungdomsskolen på Berger og i Svelvik, og også et år eller to, på videregående, i Sande.
Og hun var så tøff, og hadde en forferdelig latter da.
Jeg tror ikke Linda Moen visste at hun var tre- eller fire-menningen min, ihvertfall prata vi aldri om det.
Vi prata vel egentlig aldri.
Så sånn var det.
Men Linda Moen, hun var så ufordragelig, syntes jeg, så hun var vel nesten mer som en gutt, eller mann, vil jeg si.
Hun hadde til og med dame, (Lene Andersen).
Og de var de eneste jentene som gikk på fotball, så de spilte på laget til oss gutta i klassen da, og årskullet over eller under oss, i et par år vel.
For faren til Linda Moen, Leiv Moen da.
Han var vel sikkert tremenningen til faren min da, eller noe.
Og det var han som kjørte Linda Moen bort til snekkerverkstedet vårt da, for å hente sagflis da.
Og Leiv Moen, var også trener på fotballlaget på Berger, som vi i klassen gikk på, før faren til Ole Christian Skjellsbekk tok over etterhvert.
Jeg hadde jo vokst opp i Larvik, så jeg dukka opp på Berger, et stykke inn i tredje klasse.
Og da var jo kanskje ikke det så lett for meg, for det var ikke så mange som flytta fra eller til stedet, kanskje en elev i året.
Så det var nok enklere for de som hadde bodd på Berger, siden skolen startet.
Så sånn var det.
Men i 2. klasse, så gikk jeg jo på Torstrand skole, i Larvik.
For jeg bodde hos mora mi.
Og da spurte jeg noen i klassen, og da blei jeg med å spilte en kamp, for Fram, 3. laget, mot Nanset 1. laget, som var litt eldre enn oss.
Noe sånt.
Så jeg fikk et skudd, ihvertfall, selv om det ikke var i nærheten av målet en gang.
Men de Nanset-folka var mye eldre enn vårs, så vi sleit litt.
Så sånn var det.
Så jeg hadde spilt på Fram og da, og mora mi, hu maste om at jeg måtte begynne å spille fotball, en gang hu var på besøk på Sand.
Enda jeg forsatt var litt sjokka, etter å bodd sammen med hu i Larvik.
For mora mi hakka alltid på meg, og prøvde å psyke meg ned å sånn, så hun var litt slem, kan man nok si.
Så det var sånn, at jeg hadde egentlig mest lyst til å slappe av, da jeg flytta til Berger.
Og så gikk det kanskje et halvt år da, så kom mora mi på besøk, og sa at jeg måtte begynne å spille fotball osv.
Og da hørte faren min på det.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, en gang så tok Linda Moen og Lene Andersen og Trine Lise Ødegård vel, og dytta meg ned bakken ned til fotballbanen, om vinteren.
Der ungene på Berger skole, pleide å skli ned da.
Men de var litt slemme egentlig, Linda Moen og de.
De samarbeida, om å dytte meg ned.
Men jeg var ikke noe nerd akkurat, fra Larvik.
Jeg var vant til å være ute om vinteren, fra barnehage og alt mulig.
Og jeg spilte mye fotball i Larvik, på fritida osv., med kamerater da.
Så jeg var ikke akkurat noe nerd.
Så jeg gikk opp igjen da, for å prøve å finne ut hva de mente med den her dyttinga.
Men da turte ikke de tre jentene, å begynne å tulle noe mer.
Men hvis det ikke var for at dem ikke sa noe da, så kunne jeg trodd at dem prøvde å banke meg, eller noe.
Men jeg var vant til å leikeslåss og sånt, fra da jeg bodde i Larvik, så jeg hadde nesten ikke varma opp engang, selv om det var litt slitsomt, å slåss omtrent mot tre jenter i klassen, samtidig.
Jeg var egentlig litt for voksen, til å skli i den bakken, så jeg skjønte ikke helt poenget med det.
Så jeg var vel ikke så engasjert da.
Så kom Linda Moen og dem da, i et slags bakholdsangrep, og dytta meg ned bakken, etter en del slåssing da.
Men dem turte ikke å si et ord, når jeg gikk opp igjen, så jeg vet ikke helt hvorfor dem gjorde det her.
En annen gang, i 6. klasse kanskje.
Da skulle vi gå natursti, eller noe, på skolen da, på Berger.
Og da gikk jeg og Tom-Ivar og Ulf kanskje, eller Carl.
Vi gikk ikke så langt unna de her tre jentene da, fra Berger, som alltid hang sammen omtrent, Linda, Lene og Trine-Lise.
Så begynte de jentene og plutselig skulle tulle med meg da.
Ved en gård, oppe på Berger.
Vi gikk med noe kart osv.
Og da så begynte de jentene å gjøre seg til, for tre gutter, som jeg gikk sammen med da.
Og flørta og skulle nesten kline da, med de tre andre i klassen min.
Så dette var nok noe psykisk krigføring, mot meg.
For da var jeg den eneste som ikke hadde en jente som flørta da.
Så det var nok noe Linda Moen-plott, vil jeg si.
Så det var ikke så artig egentlig, og jeg ble litt mobba av Tom-Ivar osv. etter det her.
For jeg var vant til å være på høyden i det meste, så jeg likte ikke sånn her boikott-tullling, eller hva man skal kalle det.
Det var ikke så artig, husker jeg.
Så sånn var det.
Men jeg burde kanskje egentlig ikke tatt det så tungt.
For jeg hadde nesten tre jenter selv, på Nedre, ihvertfall nesten og innimellom.
Og det var Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg i klassen da.
Så jeg var egentlig litt bortskjemt med oppmerksomhet fra jenter.
For de her tre jentene de dukka opp i leiligheten, som jeg bodde aleine i, ganske ofte, ihvertfall innimellom, spesielt da jeg gikk på barneskolen men også de første årene på ungdomsskolen vel, mener jeg å huske, selv om dem kanskje ikke var der så ofte da.
Noe sånt.
Og siste året jeg gikk på ungdomsskolen, altså i niende da.
Da gikk Christell i syvende da, må det ha vært.
Og da dukka hun opp i leiligheten til faren min, som jeg bodde aleine i, og spurte om det var sant, at Linda Moen, hadde barbert fitte-håra sine, sa vel Christell, som et hjerte.
Dette var det året Linda Moen fylte 15 eller 16 da, og Christell fylte 13 eller 14.
Så de var tidlig på’n de jentene, som de vel sier.
Noe sånt.
Men da måtte jeg innrømme, at det ante jeg ikke, om det var sant at Linda Moen hadde barbert fittehåra sine som form av et hjerte.
Det var egentlig den siste jenta jeg lurte på sånne private ting om, og jeg ble egentlig litt sånn halvkvalm, bare av å tenke på fittehåra til Linda Moen.
Så sånn var det.
Så Christell så vel det på meg da, at jenter som Linda Moen, (vulgære og ufordragelige osv.), det var de siste jentene jeg brydde meg om hva gjorde med fittehåra sine.
Jeg hadde forresten aldri hørt om det, på den her tida, rundt 1985 eller 86 vel, at noen dreiv å barberte seg sånn.
Nei, barbering, det var i trynet for menn, og under arma for damene, på 80-tallet, vil jeg si.
Ihvertfall det jeg fikk med meg.
Untatt det her med Linda Moen da.
Så sånn var det.
Så det jeg lurer på nå da, er om Linda Moen, har blitt så irritert på meg, siden jeg har laget en egen label for kaninen hennes osv.
(Altså den som hun henta sagflis til, og ikke den ‘kaninen’ som hun kanskje, eller kanskje ikke, barberte til form til, som et hjerte, ifølge Christell).
Også har Linda Moen begynt å skrive Lena mot ErikR-blogg?
Det driver jeg å lurer på nå.
Så det kan man lure på.
Så sånn er det.
Men jeg lurer litt på også, hvordan kan Linda Moen ha blitt så ufordragelig, med den fæle latteren osv., allerede i 3. og 4. klasse?
Ble hun misbrukt, f.eks., av faren sin, Leiv Moen?
Linda Moen, hun må nok ha hatt noen følelser hun også, kanskje(?), jeg mener for kaninen sin ihvertfall, som hun ganske flittig var og henta sagflis til, ettersom jeg skjønte.
De brukte litt tid på den her sagflishentinga.
Og Leiv og Linda var vel nede på verkstedet da, sammen med faren og onkelen min osv.
Så om Linda Moen ble misbrukt, lurer jeg på nå, siden hun hadde såpass sterk og ufordragelig personlighet.
Ihvertfall etter det inntrykket jeg fikk.
Eller hvorfor hun oppførte seg så jævlig mot meg.
Noe var det nok.
Men man kan ikke skjønne alt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Politiet søker på Ole Christian Skjeldsbekk, fra klassen min på Berger, på bloggen min. (In Norwegian)
http://www.blogglisten.no/tag/120760
PS.
Ole han var klassens sjef han, vil jeg si, da jeg begynte på Berger skole, i tredje klasse, i 1979.
Han var kamerat med Erland, (som er på Facebook-sida mi), sønnen til rektor Borgen.
Og Ole var også sjefen på fotball-laget, kan man nesten si.
Spesielt siden faren hans ble trener der etterhvert, etter at Leiv Moen vel var trener, de første par åra, sammen med faren til Anders Røkås.
Så sånn var det.
Så Ole var nesten sjefen på Berger, på en måte.
Han var liksom den mest populære, og den man måtte holde seg inne med da, vil jeg si, på barneskolen og fotballlaget osv.
Jeg var ikke noe sånn slave-type selv, så jeg syntes ble litt slitsomt, å være for mye sammmen med han Ole.
Jeg var oppe hos dem en gang, den første uka vel, og da hadde han noen jenter, som jeg ikke tror var i familien hans, i kjellerstua dems.
Uten at jeg vet hvem det var.
For Ole bodde på Øvre, og jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen.
Og disse jentene gikk ikke i klassen vår, hvem de nå var.
Så sånn var det.
Men jeg orka ikke å ha han Ole for nærme.
Det ble to for sterke personligheter.
For Ole var rimelig dominerende, frykta jeg.
Så jeg holdt meg litt unna Ole, og foretrakk å prøve å ha litt fred og ro.
Så sånn var det.
Ellers så var det en gang, i 4. eller 5. klasse vel, som jeg hadde litt feber, var det vel.
Så da klarte jeg å legge en tegnestift, på stolen til Ole, da vi satt i klasserommet, som var i bomberommet, på Berger skole.
For det var vel litt plassproblemer der da, så vi var i bomberommet, som også var bibliotek og klasserom vel.
Så sånn var det.
Og så angra jeg meg litt da, og sa fra til Ole, om tegnestiften.
Men jeg sa ikke at det var jeg som hadde lagt den der.
Jeg hadde litt feber osv., så jeg var ikke helt meg selv.
Men da ble det fullt sirkus der.
Allum, læreren vår, og Ole, de prøvde å finne ut hvem synderen var da.
Og Ole mistenkte meg, men jeg sa at det ikke var meg da.
Så sånn var det.
En gang, på slutten av 80-tallet vel, så var jeg og søstra mi, på ferie, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da tror jeg det kan ha vært noe plott der, muligens.
Det var vel søstra mi, eller Ingeborg(?), som absolutt ville at vi skulle gå på diskotek.
Da fant søstra mi seg en Casanova-type, fra Oslo, og gikk seg en tur i parken, eller noe, med han.
(Seinere har søstra mi sagt, at de herpes-sårene, som hun noen ganger får rundt munnen, stammer fra han Casanova’n da).
(Jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt, jeg hadde ikke akkurat noe makt over søstra mi, som bodde hos farmora mi vel da, og som bare er drøyt et år yngre enn meg.
Og jeg var veldig deprimert, og nedfor, etter å ha bodd mange år aleine, på den her tida).
(Og jeg og søstra mi, og Kjetil Holshagen, vi var også på tur med Petter Wessel, da vi var ungommer, mens vi fortsatt gikk på ungdomsskolen, tror jeg.
Jeg tror mora vår, fra Larvik, måtte være med, sa faren vår.
Det er mulig jeg gikk på videregående, for jeg kjøpte med noe whiskey, til faren min.
Og da traff søstra mi en mørkhåra Casanova.
Han i Stavern, var lyshåra, tror jeg.
Og jeg leste dagboka til søstra mi, i 1988 vel.
Jeg var litt uvenner med Haldis og dem, der søstra mi bodde, så jeg gikk der på noen raid, noen ganger.
Så sånn var det.
Men da skreiv søstra mi, at hun hadde rota med noen før han Casanovaen på danskebåten.
Men hun syntes at sexen var bedre med han med det krøllete håret, på danskebåten da, skreiv hu.
Og hu hadde også sex med en eller annen, på en hytte i Hemsedal, husker jeg hu sa.
En som visst ikke hadde vært snill eller grei, eller noe sånt vel.
Uten at jeg skjønte hva som skjedde.
Men folka som gikk en klasse over meg, de lo fælt av søstra mi da, på en fest på Berger, hvor jeg og tremenningen min, Øystein Andersen var, som Øystein dro meg med på.
Så noe må nok ha foregått i Hemsedal, uten at jeg kjenner detaljene.
For søstra mi klager, og de på Berger ler, av hva som skjedde der.
Så det kan man lure på.
Så det var ikke bare en Casanova, som søstra mi rota med.
Hun hadde rota seg bort på minst fire Casanovaer, (hatt sex med da), i 1988, det året hu fylte 17 år, som jeg visste om.
Og hu hadde også en abort et eller to år før det her, i huset til Haldis, har Christell fortalt meg.
Så man kan vel ikke si, at søstra mi alltid har vært en dydig jente, akkurat.
Og jeg hadde ikke heller noen kontroll, akkurat, på henne.
Hun var et år yngre enn meg, og veldig bestemt og sånn da.
Og mer sosial enn meg.
Eller jeg var helt matt nesten, eller sjokkskada, etter å ha bodd aleine i mange år, så jeg var ikke helt med, på det her med festing på Berger og sånn.
For jeg var så upopulær, og ble mye mobba, da jeg bodde der.
Selv om jeg hadde jo festa mye i England da, i Brighton på språkreise og sånn.
Men på Berger, så var jeg litt anspent, for jeg var så tynn og pinglete, i ungdomsskole-tida, så da ble jeg mye mobba.
Så jeg var ikke helt på høyden, på midten av 80-tallet, med festing osv.
Men det hjalp nok å dra til England osv.
Jeg husker jeg var litt populær, til og med litt blant jentene, da jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, dro på språkreise til Brighton, sommeren 1988.
Så jeg var ikke noe nerd, men søstra mi og Christell, de hadde festa mye på samfunnshuset i Svelvik osv., i mange år før 1988, så jeg var ikke så inne i sosiallivet på Berger da.
Men jeg hadde festa en del i England osv., så jeg var ikke helt nerd heller, selv om jeg ikke kjente Berger-folka flest, (untatt de i klassen osv), like bra som søstra mi og Christell osv.
Så det var ofte at Pia og Christell, skulle dra meg med på fester osv., på samfunnshuset i Svelvik og også i Selvik, uten at jeg skjønte alt for mye av hvorfor dem absolutt skulla ha meg med.
Dem dro meg med til Holmestrand også, noen ganger.
Enda jeg ikke kjente dem Berger-folka, som vi festa med, så bra.
Ihvertfall ikke like bra som søstra mi og Christell.
Så sånn var det).
Så dukka Ole opp, i Stavern(!)
Og sa at han hadde vært på båttur, langs kysten, nedover mot Sørlandet osv.
Han skrøt av at damene i Kragerø var så fine.
Så ble Ole borte.
Og så kom søstra mi tilbake.
Mer husker jeg vel ikke av Ole, som hadde mørkt hår, etter mora si, tror jeg.
Han hadde også en eldre søster, husker jeg, også med mørkt hår, mener jeg å huske.
En gang, så skulle jeg og Pia og Christell og ex-dama til Jan Snoghøj, (Christells storebror).
Vi skulle til Drammen, eller noe.
(Noe jeg egentlig ikke ville).
For å se den Tootsie-filmen?
Men jeg droppa å være med, og gikk på burger-sjappa, og spilte spill osv., da vi kom til Drammen.
Men, da vi kjørte forbi bussholdeplassen, oppe ved Berger skole.
Da stod Ole der, i eller ved buss-skuret, og da ble han veldig beundret av hun ex-dama til Jan, fra Åmot, eller noe, i Buskerud vel.
Og Christell var også enig i, at Ole var veldig fin og bra da.
Og søstra mi og, tror jeg.
Så de jentene beundret Ole fælt, mens jeg satt der og ikke sa noe, husker jeg.
Så sånn var det.
På begynnelsen eller midten av 80-tallet en gang vel.
Ellers husker jeg, i et friminutt, i 6. klasse en gang, var det vel.
Da krangla/slåss Ole, mot Linda Moen i klassen og Lene Andersen, tror jeg.
Men spesielt med Linda Moen vel.
Han kalte Linda Moen og Lene Andersen vel, for horer.
Og da ble læreren, Allum, sur på Ole.
Men Ole sa, at de hadde kalt han horebukk, så da mente Ole at det var greit.
Men jeg husker at jeg ble litt forundra, over den her språkbruken.
Ingen i klassen vår, pleide å kalle hverandre hore og horebukk osv.
Jeg tror også at Ole og Linda Moen dreiv å kløyp hverandre litt i skrittet osv. også, innimellom den her ‘hore’ og ‘horebukk’-kallinga.
Og det pleide heller ingen av de andre folka i klassen, hverken gutter eller jenter, å drive med, sånt, på skolen.
Heller ikke på ungdomsskolen eller videregående, holdt folka på Berger og Svelvik osv., på, på den måten.
Så den episoden med Ole og Linda Moen.
(Og nok også venninnene til Linda Moen, dvs. Lene Andersen og Trine Lise, kalt ‘Bromma’).
Den episoden, som var utafor inngangen til klasserommet til 6. klasse og gymsalen og bomberommet/biblioteket, den episoden husker jeg enda.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)
Noen tror kanskje, at jeg er en nerd, som alltid bare satt hjemme, siden jeg fikk VIC-20, og andre datamaskiner, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, på Bergeråsen.
Men, da jeg bodde i Larvik, på 70-tallet, da var jeg en gutt som alltid farta rundt, må man vel si.
Jeg hadde en stefar, Arne Thormod Thomassen, som alltid dro på travbanen.
Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og noen ganger Bjerke.
Så allerede fra jeg gikk siste året på barnehagen, var det vel, så var jeg med på travbanen, på søndagene.
Og stefaren min, han kjente masse andre folk fra Larvik, som hang sammen på travbanene da, og gikk i dress og sånn der da.
Som forretningsmenn omtrent.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, en av kameratene til stefaren min, som også var fra Larvik, han hadde en sønn som het Morten.
Og han lærte meg å pante flasker da, på travbanene, da jeg var sånn syv år da, eller noe.
Og seinere, mens jeg fortsatt var på den alderen, så flytta vi til Larvik sentrum, til Jegersborggate.
Så jeg pleide å sykle rundt i Larvik sentrum og pante tomflasker på fritida.
Jeg og en som het Frode Kølner, og også søstra mi, Pia, var vel med noen ganger.
Så sånn var det.
For mora og stefaren vår, dem var ganske strenge og noen ganger litt slemme vel, så det var ikke så artig å være hjemme.
Neida, så vi var nesten aldri hjemme om dagene.
Enten var jeg hos Frode og dem, eller spilte fotball og leika med ungene i sentrum der da, ellers så sykla jeg rundt å panta flasker og sånn da, rundt omkring i hele Larvik sentrum.
Og sånn var det også på 80-tallet litt, da jeg var på besøk, fra Berger da.
Men på Berger, så var det bare en butikk, så der var det litt kjedelig.
Så på Berger, så satt jeg mye hjemme og programmerte spill på data og så på TV osv.
For på Berger, der bodde jeg aleine, så det var ikke noen sånne strenge foreldre der, som jagde meg ut.
Men jeg var ofte hos mora mi i helgene, og da var jeg ikke mye hjemme.
Da var jeg mest ute i byen osv., og dreiv med alt mulig forskjellig da.
Så vi dreiv å leika i gata og sånn, i Larvik sentrum, så det er vel ikke sånn, at jeg alltid har bodd på bygda.
Nei, så vi var nesten som noen byunger vi da, vil jeg si, jeg og søstra mi, og kameratene mine osv.
Vi leika overalt i hele Larvik sentrum.
Og gikk og samla klistremerker i butikkene og sånn, det var en ganske vanlig hobby der.
Og når vi hadde panta masse flasker, så var det ganske mange banker, som man kunne tulle med, i Larvik.
Så da veksla vi til 5-øre ruller osv.
Og så gikk vi å handla for de, godteri da.
Så det er nok ikke sånn, at jeg bare har bodd på landsbygda, selv om jeg har bodd mest på Berger da, som er nesten som landsbygda.
Men, jeg var ikke så gamle karen, da jeg bodde i Larvik.
Så det var ingen der som lærte meg om noe ‘mafian’, eller lignende der.
Så det var vel det som var poenget, mitt, da jeg skreiv om det her på bloggen, for noen dager siden da, at jeg var fra landsbygda da.
Jeg har også bodd i byen, i Larvik sentrum, og jeg har ikke alltid sittet hjemme hele dagen, men har også vært sånn, at jeg har vært ute og leika og drivi med alt mulig forskjellig hele dagene.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og etter at broren min, Axel, ble født, høsten 1978.
Da brukte mora mi meg, som en slags slave.
Jeg måtte gå handlerunder, i alle butikkene i Larvik, hver dag.
Og kjøpe mat og ting til Axel da.
Så sånn var det.
Men, jeg likte å spille kronespill.
Og jeg syntes at jeg kunne ta meg lov til å spille en krone på kronespill, når jeg var flink og gikk sånn handlerunde.
(Blant annet så skyldte mora mi og stefaren min, (som da hadde flytta til Oslo), dem skyldte meg noen penger, så jeg tok ikke sånt så høytidelig).
Men da mistenkte nok mora mi det.
Så en gang, så sendte hu med søstra mi, for å følge med på hvordan jeg gjorde handlerunden da.
Og da spilte jeg på kronespillet på Thorfinns der da, i Larvik, (som nå er Rimi vel).
Og da tror jeg søstra mi sladra til mora mi, kom jeg på nå.
Enda jeg vant tre kroner, eller noe, og la de pengene sammen med pengene som mora mi fikk tilbake.
Så her var nok søstra mi med, for å passe på at jeg var en lydig slave da.
Så søstra mi, hun var det noe (illuminati-) greier med, allerede i 1978, det året hun fylte syv år, vil jeg si.
Da hun begynte i første klasse, i 1979, så tok hun en gang med en gutt hjem, som bare måtte stå i hagen vår, som hun kontrollerte da, virka det som, en gutt med lyst hår vel.
Så det virka veldig rart.
Så her var det noe illuminati-greier vil jeg si, med krig mot lyshåra folk, mistenker jeg.
Og søstra mi var nok med på det, allerede som lita jente, i Larvik, virker det som.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
