Jeg skreiv tidligere i dag på Facebook, om den gangen Stefan og Daniel, fra Nedre, (Ulvikveien vel), på Bergeråsen, dukka opp på døra mi, i leiligheten jeg bodde aleine i, (faren min lot meg bo aleine fra jeg var ni. Han selv bodde nede hos Haldis, i Havnehagen).
Stefan og Daniel dukka opp på døra mi, for å fortelle meg om det, at onkelen min Håkon, gikk ned S-svingen, i Havnehagen, med armen rundt Hege Stenberg, som vel var 12-13 år, da dette skjedde.
De gikk nedover S-svingen, for de skulle ned igjen på festen, hos Haldis (og faren min), og hadde vært oppe hos Håkon og henta noe, eller noe, da sikkert.
Her er den bloggposten, hvor jeg skrev om dette, tidligere i dag:
https://johncons-blogg.net/2009/10/stenberg-familien-far-mor-og-to-dtre.html
Jeg ble så flau over onkelen min, Håkon, så jeg gikk å la meg, i 20-21 tida, på lørdagskveld.
Og da dukka faren min opp, (for Stefan og Daniel må nok ha spredd det her, at jeg hadde lagt meg), og prøvde å få meg til å stå opp igjen, (for han ville vel ikke noe oppmerksomhet om det her da).
Men jeg ga meg ikke, jeg hadde ikke noe lyst til å stå opp igjen.
Året etter, så var Stefan og Daniel på døra mi i Leirfaret, igjen.
Og denne gangen var det ikke onkel Håkon som var synderen.
Neida.
Denne gangen var det søstra mi, Pia, og stesøstra mi, Christell, som dem varsla om da.
For da hadde uvennen min, i klassen, Ditlev (Castelan), fra Sand, han hadde tatt med seg en tannpastatube, fra Sand, for han skulle da kline, sa Stefan og Daniel, med søstra mi og stesøstra mi da.
Den andre uvennen min, på Sand, Geir Arne Jørgensen, var også med Ditlev.
Jeg likte ikke at Geir Arne (kjent som ‘Gærry’), og Ditlev, dreiv og var borte på Bergeråsen, for vi var bitre uvenner, må man vel si.
Jeg skjønte ikke hva de skulle gjøre på Bergeråsen.
Og, jeg likte ikke at Ditlev skulle kline med søstra mi og stesøstra mi, for det var en ting at Christell, og Pia, dro til Svelvik, og traff gutter der.
Men Ditlev, det var en rakker, og en som røyka og blåste i skolen og ikke var grei, sånn som jeg så på det.
Han var uvennen min, enda jeg ikke hadde gjort noe mot han, såvidt jeg kan huske.
Ditlev flytta vel også til Berger/Sand, seinere enn meg, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Så jeg fløy etter de her da, og tok de igjen, på Ulvikstien, heter det vel.
Og det var Gærry og Ditlev, og søstra mi Pia, og stesøstra mi Christell og Gry Stenberg, fra klassen, lillesøstra til Hege fra den forrige bloggposten, de som var med familien vår, til Jugoslavia, sommeren 1980, på campingferie, og Stenberg-familien hadde bodd i ‘min’ leilighet, i Leirfaret 4B, før meg, mens jeg bodde blant annet alene, fra jeg var ni år, i Helliga 7B, drøye hundre meter unna, vel.
Så sånn var det.
Dette her var første eller andre året, på ungdomsskolen.
Og før søstra mi flytta til Berger, det siste året jeg gikk på barneskolen, vel.
Så vanka jeg mye med Christell og Gry Stenberg, og Nina Monsen.
De pleide å danse, etter forskjellig pop og disco-musikk da, i leiligheten min, etter at mora til Petter og Christian døde, i 1981 vel, og før søstra mi flytta til Berger, i 1983 vel.
Og Tom-Ivar, som flytta til Drammen, (Glassverket vel), han var også med i den gjengen, som vi var da, på Nedre, på Bergeråsen.
Men jeg kjente de jentene før Tom-Ivar flytta til Bergeråsen, siden jeg kjente Christell, siden faren min var sammen med mora hennes.
Men vi var ikke helt som søsken, siden jeg ikke bodde i det samme huset som dem.
Så vi var ikke akkurat som søsken, men vi var en gjeng da, til tider, og til andre tider, så kunne man kanskje si da, at Nina Monsen og Gry Stenberg og Christell, var jentene mine.
Det var ihvertfall ikke så langt unna, til tider da, at man kunne si det.
Så jeg hadde rota opp til flere ganger, (altså klina, vi gikk ikke lenger enn tungekyss og sånn), med både Christell, Nina Monsen, (som tok selvmord, eller ‘selvmord’, på slutten av 90-tallet vel), og Gry Stenberg.
Så Ditlev stod der, og holdt tannpastatuben, i hånda, og stod og tvilte, på hva han skulle gjøre.
Geir-Arne stod bare og så på.
Vi var rett oppafor huset til Christell og Pia og Haldis, og huset til Gry og dem, var to hus bortafor, i Havnehagen.
Så ville ikke jeg miste de her jentene.
Eller det hadde jeg vel egentlig gjort alt, for Christell hadde begynt å gå på kino i Svelvik, og treffe gutter der.
Så jeg regna det vel egentlig sånn, at jeg hadde mista dem.
Men, jeg ville ikke at fiendene mine, Ditlev og Geir-Arne, skulle rote med de her jentene, for to av de var søstrene mine, og jeg syntes at Geir-Arne og Ditlev var de værste folka i klassen.
Det fikk være måte på ydmykelse.
Faren min hadde advart meg mot Geir-Arne, så jeg visste at faren min nok ikke ville ha likt det, hvis søstra mi og Christell, rota med Geir-Arne og Ditlev.
Og jeg ville miste ansiktet heller, ovenfor Geir-Arne og Ditlev, som gikk i klassen min.
Så mens Ditlev stod der og tvilte, med tannpastatuben i hånda, og Geir-Arne så på Ditlev, så begynte jeg å kline med Gry Stenberg, som jeg hadde gjort mange ganger før, må man vel si.
Ihvertfall et par ganger før.
Og da turte ikke Ditlev, tror jeg, å kline med søstra mi, eller Christell.
Det skjedde ikke noe mer.
Så alle gikk bare hjem da.
Ihvertfall så vidt jeg vet.
Jeg kunne nesten ikke banke opp Geir-Arne og Ditlev aleine, for de var nok minst like sterke som meg.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, uten å miste ansikt.
Men det gikk greit, jeg må si at Ditlev så litt dum ut da, der han stod med tannpastatuben i hånda, og liksom skulle kline med søstra mi og stesøstra mi Christell da, som bare stod der som noen dumme høns da, og ikke sa hverken det ene eller andre, men oppførte seg som om de ikke hadde noen egen vilje.
Så jeg måtte liksom ut og passe på dem, for Stefan og Daniel kom jo på døra mi, for de hadde ikke vett til å gå hjem, når Ditlev kom med tannpastatuben, og skulle kline med dem.
Så jeg unngikk ihvertfall å se det, at søstra mi og stesøstra mi, klinte med fiendene mine Ditlev og Geir-Arne da.
Selv om det var nære på.
Det var en ting at Christell og Pia dro til Svelvik, og møtte gutter der, men uvennene mine fra Berger eller Sand da, det hadde vært litt drøyt, synes jeg, hvis jeg hadde sett dem kline med dem.
Nå vet jo ikke jeg, hva som skjedde, i tida etter det her.
Jeg har ikke prata med Christell eller søstra mi, eller Gry Stenberg, om det her.
Det var en sånn spesiell situasjon, siden Stefan og Daniel dukka opp på døra mi, så måtte jeg nesten gjøre noe da.
Så sånn var det.
Men dette var siste gangen, at Stefan og Daniel, dukka opp på døra mi.
Og da hadde jeg egentlig fått min del av klining også, syntes jeg, (altså ikke med Stefan og Daniel da, men med Gry Stenberg osv.).
Og jeg var så seint i puberteten, så jeg hadde ikke lyst til å gå noe lengre, på den tida, for jeg syntes det var flaut å være seint i puberteten.
Men jeg vet ikke hva som skjedde, etter det her.
Og jeg vet ikke hva som skjedde, altså hva som var grunnen til, at Pia og Christell og Gry, gikk på Ulvikstien, sammen med Ditlev og Geir-Arne.
En ting til skjedde forresten, og det var kanskje et år eller to, etter det her.
Da jeg gikk i niende klasse, kanskje, og Christell gikk i syvende?
Da dukka Christell opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde sagt til henne, at han hadde fått sæd-celler, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.
Men det visste jeg at ikke var sant, for jeg hadde fulgt med bedre på seksualundervisninga, på skolen, enn Ditlev tydeligvis hadde gjort, så jeg visste det, at sædceller var for små, (selv om jeg kanskje ikke hadde fått så mange av dem selv, på den her tida), til at man kunne se dem, annet i mikroskop.
Men jeg og Christell, altså, jeg var jo litt sur på Christell og, fordi mora hennes og henne, hadde rappa faren min.
Så jeg prata ikke i detalj med Christell om alt, alltid.
Så jeg bare sa det som det var, at ‘Ditlev juger’.
Så stakk Christell ut igjen, fra leiligheten min, og jeg hørte ikke noe mer om det her.
Før Christell igjen stakk innom, et år seinere igjen vel, og spurte meg om det var sant, at Linda Moen, (i klassen min), hadde barbert musa si som et hjerte.
Men det visste jeg ikke noe om.
Og jeg syntes at Linda Moen var en litt sånn vulgær og ‘rølpete’ og litt ‘ufordragelig’ jente.
Så hva Linda Moen gjorde med kjønnshårene sine, det brydde meg et visst sted.
Så jeg bare sa at jeg ikke visste det, til Christell, så løp hu ut igjen da.
Men hvorfor Christell spurte meg om sånne her ting, det veit jeg ikke.
Jeg vet ikke om hu så på meg som en slave, som måtte svare henne på alt, eller om hu så på meg som en klok og vis kar, som hadde god greie på ting, osv.
Nei, det vet jeg ikke, men hu veit det kanskje selv.
Det er mulig.
Det får man vel nesten håpe på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er forresten noen bilder jeg fant av Ditlev, på Alternativt Nettverk, (hva nå det egentlig er), mens jeg var i farta:
Finn flere bilder som dette på Alternativt Nettverk
http://altnett.ning.com/profile/DitlevCastellan
PS 2.
Og her er Gry Stenberg, som jeg kyssa med den dagen.
(Hu heter Wessel og nå.
Jeg synes hu sitter litt for mye oppe og ser på TV, om kveldene, for jeg synes hu har litt mørke ringer under øya.
Men men):
http://www.facebook.com/profile.php?id=634885765&ref=search&sid=1059338080.1557358697..1
PS 3.
Og sånn her ser Geir Arne ut nå, (selv om han visst har slutta å kalle seg Arne, og nå bare kaller seg Geir. Men men. Han har jeg ikke sett på snart 20 år, det samme med Gry og Ditlev. Alle de her tre gikk i klassen min, på barneskolen og ungdomsskolen. Og Geir Arne og Ditlev bodde på Sand, og Gry bodde på Nedre, på Bergeråsen, først i Leirfaret 4B, før meg, og så i Havnehagen, med kun et hus mellom deres hus og Haldis og dem sitt hus. Så sånn var det. Steffan og Daniel, de husker jeg ikke hva heter til etternavn, og de var også noen år yngre enn meg, men jeg kjente dem gjennom fetteren min Tommy, og Christan Grønli, som var et år yngre enn meg, for jeg var kamerat med han, og broren hans Petter, som var et år eldre enn meg, og Christian kjente alle folka på Nedre, så jeg ble såvidt kjent med dem, gjennom Christian da, så da jeg flytta til Leirfaret, i 1981, så kunne jeg spille fotball der, for det var en passe stor hage der, og da pleide jeg å få med Stefan og Daniel og Jørn og Kjetil i Havnehagen vel, og sikkert fler folk, som pleide å være kamerater til Christian, og som jeg kjente såvidt gjennom han og fetteren min Tommy da, til å spille fotball i hagen, i Leirfaret. Dette varte til den dagen farfaren min døde, Øivind Olsen, i 1983, eller noe, da dukka faren min opp, og skremte bort de gutta som pleide å spille fotball hos meg, for naboen ringte vel og klagde da, for at fotballen havna i hagen dems, en gang. Så sånn var det):
http://www.facebook.com/photo.php?pid=30017962&id=1479690252
Her er det jeg klarte å huske av sangen, jeg mangler to linjer på 2. vers. Noen som husker dem?
Oppi åsen, ut mot vannet, med en utsikt å så skjønn,
Ligger skolen helt på kanten, med en grønn og skogledd brønn.
Hvis du undrer hvor jeg mener, kom å ta en titt en dag,
Her er alle, alle venner, og vi jobber flott i lag.
Ref:
Hei her er skolen vår du, kom og besøk oss en dag,
Så skal du få se hva vi driver med.
Vi har håndball, vi har fotball. Vi har turn og yngres lag,
arbeidsstua er det gøy på, og vi jobber flott i lag.
Ref:
Hei her er skolen vår du, kom og besøk oss en dag,
Så skal du få se hva vi driver med.
PS.
Jeg var hos JET i Walton, for jeg var hos tannlegen der.
De hadde ikke HR-kurs hos JET da, sånn som Working Links sa, så jeg tok mathygiene-kurs istedet da, for det var det eneste kurset jeg fant der, som passa med jobbene jeg søkte, det kan jo passe for butikkledere, vil jeg tro.
Så vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg fikk gull-fylling i tanna da, av tannlegen i Walton idag.
Nederst til høyre i kjeften der.
Den passer ikke helt perfekt da, så jeg håper jeg blir vant til den.
Den passer liksom ikke helt, sammen med raden med tenner ovenfor, når man biter sammen.
Men men.
Det blir kanskje bedre etterhvert.
Jeg mangler en tann, nederst til venstre der, som jeg måtte trekke, i 2005, fordi fyllingen hadde falt ut, og den tanna var rotfylt fra før, fordi jeg drakk så mye cola, under oppveksten, da jeg bodde hos faren min, så nesten alle jekslene mine, i underkjeven, trengte amalgam-fyllinger, på slutten av 80-tallet, var det vel.
Så sånn var det.
Så jeg må prøve å få en kunstig tann, satt inn i kjeften etterhvert, vi får se.
Fortenna mine ser ut som om de er kasta inn i kjeften på meg, og det er fordi at jeg drakk cola en gang, som jeg gikk sammen med min tidligere kamerat, Kjetil Holshagen, fra huset jeg bodde, og ned til Havnehagen, av en eller annen grunn.
Så leika Kjetil Holshagen da, og mista noe greier på bakken, og sa ‘se her’, og reiste seg opp, og skalla hue i bånnen av cola-flaska, som jeg drakk av, så det brakk av biter av begge fortennene mine da, og de ble nok litt skeive ja.
Men onkelen min, i Son, Runar Mogan Olsen, som er tannlege, han fiksa ikke det helt ordentlig, synes jeg.
Men men.
Sånn er det.
Vi får se hva som skjer, jeg pleier for det meste å holde kjeften igjen, så det er vel kanskje ikke så farlig.
Vi får se.
Jeg klarer å spise ihvertfall nå, så jeg skal ikke klage.
Det er ikke dårlig bare det.
Da er jeg ganske fornøyd.
Så vi får se hva som skjer.
PS.
Jeg skal se om jeg får laget en rask YouTube-video her, før jeg går ut.
Det står at det er til privat bruk, men morfaren min er jo død, og har vært død, siden 80-tallet, i over 25 år nå vel, så jeg regner med det er greit, å publisere på sin private blogg da.
Det får man regne med.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er del 1 av kåseriet til bestefar Johannes, ‘Hav og fjell farvel’, som er om Hadsel, i Vesterålet, hvor han jobbet som rådmann, og bodde sammen med bestemor Ingeborg, og min mor Karen, og min tante Ellen, og onkel Martin, før de flyttet ned til Østlandet, rundt 1965, da min morfar begynte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet:
PS 3.
Her er del 2:
PS 4.
Jeg tror egentlig ikke bestefar Johannes var kommunist, som faren min ville ha det til, for vi kunne høre, på slutten av del 2 der, at han mobbet de grå kommuneansatte.
Men men.
Det var ganske slitsomt, å bo hos mora mi, og vokse opp der, i Larvik, på 70-tallet.
Men en av de beste dagene, husker jeg, det var St. Hansaften, 1975, var det vel kanskje.
Da tok bestefar Johannes med seg mora mi, og meg og søstra mi, ut i en robåt vel, fra Nevlunghavn da, også rodde han, eller om han hadde påhengsmotor, og kjørte/rodde ut til en øy, hvor mange folk feiret St. Hans da, utafor Nevlunghavn.
Og da hadde vi vel med noe mat og sånn da.
Og vi venta til det ble lyst igjen, før vi dro tilbake til Nevlunghavn, så vi var oppe til klokka 3-4 vel, tror jeg, jeg og søstra mi, som var 4-5 år.
Og ikke nok med at morfaren vår tok oss med på en hyggelig St. Hansfeiring.
Neida.
Jeg mener å huske at han også leste fra en bok han drev å skrev, som het ‘Mannen i skogen’, på samme måte som han leste det kåseriet her da.
Det var en barnebok, som han skrev på da, og som jeg i 1986, skrev inn på skrivemaskin, da jeg bodde på Bergeråsen, for bestemor Ingeborg da, for da var Johannes død, et par-tre år tidligere, nede i Spania.
Og bestefar Johannes, han skrev morsomt og fortalte også på en artig måte, så det var nesten morsommere enn TV og radio osv., når bestefar Johannes fortalte om ‘Mannen i skogen’, osv.
Og bestefar Johannes kunne også noen ganger begynne å leke sisten, i hagen ute i Nevlunghavn, f.eks., da jeg var sånn 5-6 år da.
Og han tulla og kalte meg ‘røver’ og ‘tater’ og ‘Rikke-mann’, men det var vel for morro skyld, tror jeg, han sa det ihverfall på en morsom måte da.
Men så flytta jeg til faren min, da jeg var ni år, for jeg gikk så bra overens med mora mi da, som var litt hysterisk og slitsom da.
Og da var jeg bare en gang, ute hos Ingeborg og Johannes vel, før bestefar Johannes døde, og det var vel sommeren 1983, så jeg tror bestefar Johannes døde vinteren 1984 kanskje.
Noe sånt.
Og da tulla han og bestemor Ingeborg, med meg og søstra mi, og ga oss et russisk kamera hver, som lå på loftet hos dem, (en 4-5 gamle, russiske fotoapparat da, av forskjellige modeller og merke), og tok oss med til Stavern, hvor de oppførte seg litt tilgjort, i fotobutikken, og kjøpte film til kameraene, og sendte oss hjem da, en ukes sommerferie, med mest boklesing, tilbake til Bergeråsen, med hvert vårt russiske kamera da.
Så det ødela litt, vil jeg nok si.
Men det hadde nok vært enda mye tøffere, å vokse opp hos mora mi, og med bestemor Ingeborg, om det ikke hadde vært for at bestefar Johannes, kunne være veldig artig og morsom da.
Og jeg fikk også Apache-sykkel og fotball og sikkert ski og tinnsoldat osv., av bestefar Johannes, husker jeg.
Og den Apache-sykkelen, den var jeg veldig stolt av, husker jeg, så bestefar Johannes, han var vel det nærmeste jeg hadde en far, de årene jeg bodde hos mora mi, etter at han og bestemor Ingeborg, flytta til Nevlunghavn, like ved Larvik, i 1975.
Bestefar Johannes, han kunne være litt gammeldags, men han stefaren vår, Arne Thomassen, han var så streng, så det var artigere med bestefar Johannes, selv om det vel kommer fram, i det kåseriet, at han kunne være alvorlig og, og han lærte oss og spille sjakk og kinasjakk osv., meg og søstra mi, og han røykte pipe, og var en sånn litt høytidelig person da, som var smart og også litt myndig og respektabel da.
Så det var veldig artig at NRK hadde tatt vare på det kåseriet om Hadsel osv.
Som jeg har skrevet om på bloggen, så holdt bestefar Johannes også et morgenkåseri, i 1978 eller 79, som jeg hørte på radioen, før jeg dro på skolen, på Torstrand skole, noen måneder før jeg flytta til faren min.
Mora mi gjorde meg oppmerksom på at bestefar Johannes var på radioen da.
Og han var også på førstesida av Nybrott, (arbeideravisa i Larvik, som nå er konkurs), en morgen, før jeg skulle på skolen, med to døde svaner, som han hadde funnet, i Nevlunghavn, og lurte på hvordan kunne ha dødd.
Men men.
Så det var jo litt spesielt da, at Nybrott hadde bestefar Johannes på hele forsida, fordi han hadde funnet et par døde svaner.
Men men.
Og mora mi, hu var veldig tullete, så det kunne kanskje ha vært en kassett hu spilte, med bestefar Johannes?
Ikke vet jeg.
Jeg husker ikke hva det kåseriet var om.
Men det var ihvertfall bestefar Johannes sin stemme jeg hørte før jeg gikk til skolen da, i stua vår, fra stereoanlegget.
Jeg syntes han hørtes litt kjedeligere ut da, så det var vel et annet kåseri det, tror jeg.
Men NRK har kanskje ikke helt oversikten alltid.
Kanskje det ble lagret på feil navn, eller noe.
Hvem vet.
Men det var artig å høre det kåseriet om Hadsel ihvertfall.
Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle høre bestefar Johannes sin stemme igjen akkurat, hvis noen hadde spurt meg, for noen uker siden.
Så det var veldig bra av NRK.
Og jeg ble veldig trist, husker jeg, inni meg, når søstra mi fortalte meg, en morgen, da jeg gikk til skolen, på Bergeråsen, mens hu gikk sammen med Christell, at bestefar Johannes var død.
Da snudde jeg og gikk en annen vei, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Christell og Pia gikk i S-svingen, og jeg gikk også der.
Men jeg må vel ha gått på ungdomsskolen, da han døde, man kanskje jeg tok bussen fra Berger skole der.
Hvem vet.
Hm.
Jeg får prøve å komme på det her senere.
Vi får se.
Så sånn er det.
PS 5.
Jeg skjønner det nå, når jeg hører bestefar Johannes prate, og tenker tilbake, at bestefar Johannes, var nesten som en militær-kar, nesten som en troppsjef som sier gjør ditt og datt og ikke gjør det.
(Selv om han ikke var så streng alltid, mot oss barna, han kjefta aldri på oss.
Selv om jeg ikke er sikker på, at jeg nådde opp til hans standarder, i hagestell i Jegersborggate, det gjorde jeg nok ikke, for jeg var ikke helt på høyden, for det var forfærdelig å bo der, hos mora mi.
Eller om jeg nådde opp i sjakk og sånn, om han syntes jeg var flink nok.
Hva vet jeg.
Det vet jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men man kan ikke vite alt).
Og bestemor Ingeborg, var enda værre, hun kunne virkelig angripe en, på en psykologisk terrorriserende måte da, og hun liksom pirka etter svakheter da.
Så man kunne skjønne at de var fra en lærer-familie, (bestefar Johannes), og en militær-familie, (bestemor Ingeborg).
Så foreldrene til faren min, var mye mer ‘laid-back’ da, så hos Ågot og Øivind på Sand, det var det eneste stedet, som jeg kunne slappe av, under oppveksten.
Og der var jeg kanskje en eller to ganger, i året.
Og jeg pleide å låse meg inn på do, når mora mi og stefaren min, Arne Thormod, kom for å hente meg.
Og en helg jeg var der, husker jeg det, at jeg begynte å grine på fredagen, (den første dagen vi var der).
For jeg var så glad for å være på Sand, og få slappe av litt, det husker jeg godt nå.
Så allerede fredag kveld, når jeg skulle legge meg, så begynte jeg å grue meg til søndagen, når jeg måtte dra tilbake til Larvik da, og mora mi og stefaren min.
Så trøsta bestemor Ågot meg da.
Så jeg levde og ånda for de feriene, som vi fikk være hos Ågot og Øivind og faren min, på Sand og Bergeråsen da.
For mora mi var også prega av de her foreldra sine da, og var streng og kald, mot meg og vel også søstra mi, selv om jeg nok mistrivdes mer enn henne, tror jeg, med denne kalde og strenge oppdragelsen.
Det var som å være på kostskole omtrent.
Jeg skrev om at vi St. Hansaften 1975, fikk være med ut, med bestefar Johannes, med båten, i Nevlunghavn.
Og det var veldig fint, husker jeg enda.
Så det var noen få fine dager, med mora vår, og det var den dagen her og også noen til da.
Men det var untakene, som kunne ramses opp på en hånd da.
Og St. Hansaften, 1976, da var vi også hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn da.
Og da måtte vi av en eller annen grunn, legge oss klokken 20, da.
Som vi også måtte hos mora vår.
Men på St. Hansaften og(!)
Når vi sommeren før, hadde fått være oppe til klokka 4 kanskje.
Og denne St. Hansaften, så måtte vi ligge i sengene våre, i et rom, eller det het kammer vel, ut mot veien ned til Havna, i Nevlunghavn, og høre på familier, med barn på vår alder da, gå ned til vannet, for å feire St. Hans, enten nede i Havna der, eller at de skulle kjøre ut i båt da.
Det var jo som tortur, og ligge i det kammerset, hele St. Hans-kvelden, og høre på ‘vanlige’ folk, som gikk forbi da, og pratet og hadde det hyggelig, da.
Da begynte jeg å fortelle, til søstra mi, om at vi neste gang vi fikk lov å besøke faren vår, da ville vi få cola og godteri og ha det fint da, og få lov å være oppe lenge, og dra i kiosken og butikken og sånn da.
Det var liksom nesten et kostskole-liv, vil jeg si nå, som vi levde, da vi bodde hos mora vår, i Larvik.
Det var ikke mye hyggelig, ihvertfall, og det var det heller ikke, hos bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, må jeg nok dessverre si.
Jeg husker det klarere nå, når jeg hørte bestefar Johannes, i det kåseriet.
Selv om de var artige, og morsomme, og interessante, på sin måte, både Johannes og Ingeborg, og mora mi Karen, som alle tre er døde nå, så er det stygt å prate stygt om de døde, men de var veldig kalde da, og strenge, og myndige da, så jeg likte de ikke som barn, ihvertfall.
Og Ingeborg var vanskelig å omgås som voksen og, husker jeg.
Bestefar Johannes, han kjente jeg ikke som voksen, så det kan jeg ikke si så mye sikkert om, hvordan han egentlig var, men jeg har bladede minner om hvordan han var, fra oppveksten.
Og mora mi, hu var slitsom hele livet, vil jeg si.
Og jeg aner litt av det her i søstra mi nå, som kanskje ikke huska hvordan det var å bo på Bergeråsen, før foreldra våre skilte seg, og bestemor Ågot osv., så bra som meg.
For jeg tenkte hele tida, og drømte om det, å besøke faren vår og foreldrene hans.
Det var liksom det som holdt meg oppe, igjennom den forfærdelige tida, det var, å bo hos mora mi.
Det var det som jeg drømte om, å dra til faren min og dem, i ferier osv., for da fikk jeg slappa av litt.
Og jeg holdt meg oppe på det, å drømme om det, mellom hver gang, som jeg var på besøk på Sand og Bergeråsen da.
Så jeg knakk ikke sammen, av de her forfæredelige bestemor Ingeborg, og mora mi Karen, og bestefar Johannes, som var minst ille av de her da, vil jeg si.
Men kanskje søstra mi knakk sammen, det tror jeg egentlig.
Eller at hu ble som en av de.
For hu fikk meg til å ta et strå mellom leppene, (en slags strand-plante/siv, som gjorde vondt å dra gjennom kjeften da, som søstra mi fikk meg til å gjøre), som på ordre, fra bestemor Ingeborg, etter at de hadde brutt meg ned da, først, ved å kjefte eller mase, om noe andre greier.
Enda søstra mi hadde fått meg til å gjøre det en gang før og, (på stranda en gang, noen måneder før da).
(Men når man er unge, så går ting litt i ett, for man har ikke helt kontroll alltid, men blir dratt med hit og dit, så jeg huska ikke det, eller hadde et svakt øyeblikk da, og gjorde som søstra mi sa, ‘prøv å gjøre det osv., en gutt sa at det var artig, å ta det rue strand-grasset mellom leppene da).
Så søstra mi var ikke som en vanlig lillesøster, det her var noe hun nok hadde fortalt å gjøre, av bestemor Ingeborg, eller mora mi, eller noe.
Så skulle vi få et godteri hver da.
Og da analyserte bestemor Ingeborg, og Johannes og mora mi meg da, mens de satt i hagemøblene, i Nevlunhavn, i 1976 eller 77, kanskje.
Så her var det noe rart.
Bestemor Ingeborg så på Johannes, som rista på huet da.
De skulle se om jeg sladra, eller jugde da.
Men jeg holdt kjeft, og sladra ikke på søstra mi, og fikk godteri da.
For jeg visste at hvis jeg hadde sladra, så hadde Ingeborg kjefta på meg for det.
Så ble jeg sendt øverst i hagen, for å leke for meg selv der.
Så dette var nok et forsøk på å se om de klarte å bryte meg ned.
Men det klarte de ikke da.
For jeg huska hvor fæl bestemor Ingeborg var, så jeg gjorde meg tøff, og viste ikke følelsene mine for henne og de da, for jeg visste at da ville bestemor Ingeborg bare såre meg, alikevel.
Så da ble jeg sendt øverst i hagen, og det husker jeg, at jeg hadde ikke noe imot det, å være et stykke unna de.
Og da prata de nok om hva de skulle gjøre med meg da.
Så de her, bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, mora mi og søstra mi, de var nok ikke som vanlige folk.
Så her var det nok noe Malteserorden, eller noe sånt, kan jeg tenke meg, som alle fire nok var i.
Nå er det bare søstra mi Pia, som lever av de her nå da, siden bestemor Ingeborg døde i år, og mora mi, døde i 1999, og bestefar Johannes i 1984, var det vel, eller 1985.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så vi får se hva som skjer.
Så det er altså med blandede følelser, at jeg tenker tilbake på bestefar Johannes nå, selv om han vel nok var bedre enn bestemor Ingeborg, vil jeg si.
Det skal han ihvertfall ha, og han hadde sine stunder, hvor han var morsom og artig og også hyggelig vel, på sitt aller beste.
Så det var ikke dårlig, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Jeg skrev på bloggen i går, i en e-post, om min mormor, Ingeborg Ribsskog, som bodde i Norge, helt siden krigen, og døde tidligere i år.
Men hun var ikke norsk av den grunn, neida.
Så hun gjorde et poeng av, for noen år siden, utenfor sammenhengen, om sagnet om at det danske flagget, som blir kalt Danebrog, falt ned fra himmelen.
Sagnet sier bare at det falt ned fra himmelen.
Men bestemor Ingeborg forklarte at dette skjedde i Estland, og at det var et slag oppå fjellet, og at den danske kongen, kong Waldemar Seier, så at flagget falt ned, og gjorde det så til Danmarks flagg, det eldste nasjonsflagget i verden vel, på 1100-tallet, var det vel.
Men, når man ser på Danmarks flagg, og vet at Malteserordnene, (også kalt Johanitterordenen), var med i det samme slaget, (mot finner og/eller baltere vel), så er det tydelig at det nok var Malteserorden-flagget, som falt ned fra fjellet i Estland.
Så det var vel et slag oppå fjellet da, også tapte Malteserordenen, og en fiende kanskje, skar av fanen deres med et sverd(?)
For vi kan se at Malteserorden-flagget, og det danske flagget, er litt ulikt proposjonert.
Og det kan skyldes at Malteseroden-flagget var skåret av, sånn at en del av flagget ble igjen oppå fjellet.
Så sånn var kanskje det.
Men da må Malteserordenen nok ha ligget tynt ann.
Så danskekongen reddet kanskje Malteserordenen og æren deres da.
Så derfor har kanskje Malteserordenen stått i gjeld, til danskene.
Så derfor har kanskje min danske mormor, ha klart å fått Malteserordenfamilier, som Humblen-familien, på Bergeråsen, til å tulle med meg, opp gjennom livet.
Så sånn er nok antagelig det.
En annen ting jeg husker, var at da vi skulle i bestemor Ingeborgs 70-års dag, i 1987, var det vel.
Den sommeren jeg fylte 17 år.
Det var på hotell Wasiloff, (eller hvordan det skrives), i Stavern, og bestemor hadde fri bar, hvor en dame fra hotellet stod og serverte drinker, og jeg bestilte vodka og cola, tror jeg. Noe sånt.
Så jeg, som 17 åring, ble jo litt karusell da, heter det vel, kan man si.
(Vi var også innom og henta mora mi, på veien ned dit, og hu bodde da i en institusjon, på landet vel, ved Stokke kanskje, men lenger inn i landet tror jeg, i Vestfold, noe sånt. Og vi måtte hilse på alle de andre som bodde på den samme institusjonen, for folk som hadde dårlige nerver osv., ville mora vår, bl.a. en gutt i 20-åra vel som var veldig sjenert og rar, husker jeg. Men men, så det var en ganske merkelig opplevelse. Der var jeg bare en gang, og det var den gangen der, men mora mi besøkte meg en gang, i leiligheten på Bergeråsen, med støttekontakten sin, like før eller etter det her vel, så det var mye rart, dette var vel før søstra mi flytta opp til meg).
Jeg hadde dress og greier vel, og søstra mi var med, husker jeg.
Det var nok en lørdag det her, og vi gikk også en tur ned på diskoteket, som var i samme bygning.
Men Christell ville ikke være med, hun var utafor bilen når vi skulle kjøre ned, men så sur ut.
Så hu ville ikke være med.
Var hu redd for bestemor Ingeborg, lurer jeg.
Var det sånn, at Christell visste det, at bestemor Ingeborg var slem mot meg, og tulla mye med meg, gjennom nettverk som Malteserordenen osv.
Så Christell var kanskje redd for bestemor Ingeborg, og ville kanskje derfor ikke være med, i tilfelle hun sa et ord galt til bestemor Ingeborg da, så ville hun blitt forfulgt hun også.
Var det noe sånn som foregikk, lurte jeg på, når jeg tenkte på det her, her om dagen.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Også skrev jeg også på bloggen, at Pia ikke lagde mat til meg, etter at hu flytta opp til meg, på Bergeråsen, i desember 1988, var det vel.
Enda jeg jobba hele kvelden på CC, så hadde ikke søstra mi laget noe mat, når jeg kom hjem.
Men hva var det Pia spiste da?
Hadde Pia spist nede hos Haldis kanskje?
Også sa hu bare det, at hu ikke ville bo der lengre, for at hu ville spionere på meg?
Så Pia var egentlig ikke kasta ut, hu skulle bare spionere(?)
Hm.
Dette kan passe med noe annet og.
Og det var sånn, at en gang søstra mi hadde fest på Bergeråsen, så hadde hu med noen sånne frike-venner, fra Drammen.
Og hu ene spurte meg om hu kunne få en øl eller to og noen røyk av meg.
Og da tulla jeg med henne, og spurte hva får jeg for det.
Så sa hu jenta, som het Heidi vel, ‘et knull’.
Og da skreik søstra mi ‘nei’.
Så det var ikke bare Christell som gjorde sånn, at jeg ikke fikk noe damer, kom jeg på nå.
For Christell kom opp i leiligheten min, og skremte vekk hu Lisbeth Mikalsen, og ei annen nabojente, sommeren 1988, var det vel, da jeg var 18 år.
Og søstra mi gjorde altså det samme, noen måneder etterpå, hu skreik hysterisk ‘nei’, når hu der 17-år gamle jenta fra Drammen, (hvis hu var jente da, hu kunne nesten gå for å være en gutt og, som var transseksuell(?)).
Hvem vet.
(Jeg var 18 år selv da).
Men men.
Men, både Christell og Pia, ville hindre at jeg fikk damer da.
Så de prøvde nok å få meg usikker og sånn da, og ikke selvsikker.
Og da skjedde det noe nesten enda rarere, på slutten av kvelden.
Pia tok med hele bølingen med friker fra Drammen, ned til ‘Haldis-huset’, enda søstra mi hadde flytta derfra.
Så her var det ikke egentlig noe sånn at søstra mi ble kasta ut tror jeg, fra ‘Haldis-huset’, siden hu kunne ta med en ‘bøling’ med Drammens-friker, ned dit, noen måneder seinere, som overnatta der, en natt til søndag.
(Antagelig for å hindre at det ble noe på meg).
Så her var nok Pia bare sendt av noen, for å spionere på meg, vil jeg si.
Så hvorfor lagde ikke søstra mi mat, mens jeg var på jobb?
Kanskje hu hadde vært nede hos Christell og Haldis og spist?
Det tror nesten jeg, for det her hørtes litt rart ut, vil jeg si, at en person sitter foran TV-en en hel kveld, og ikke lager noe mat.
Så det her var litt mystisk.
Hm.
Så det er mye rart ja, det er helt sikkert.
Vi får se.
PS 2.
Og søstra mi skulle alltid ha det til, at jeg var så glad i unge jenter.
Enda jeg likte best jenter i klassen, og kanskje Christell og venninnene hennes osv.
Men søstra mi hadde en skrudd tanke, om at jeg likte mye yngre jenter da, som tenåring.
Så søstra mi er nok like sinnsyk som mora mi var, tror jeg.
Hvis ikke så var dette noe søstra mi gjorde for bestemor Ingeborg, eller noen i Larvik.
F.eks. nabo-‘tanta’ i Jegersborggate.
Noe sånt.
Og da fikk søstra mi henta opp en kattunge.
Dette her skjedde da jeg kom hjem fra jobb, på CC.
Og da satt det en hel bøling med Drammens-friker i stua mi da.
Og så, mens jeg la øl i kjøleskapet, så spurte hu Heidi, som var frik fra Drammen, og på alder med søstra mi vel, dvs. 16-17 år da, et eller to år yngre enn meg.
Hu begynte å si at hu skulle gi meg et knull da, hvis hu fikk øl og røyk.
Og jeg var ikke vant til damer eller jenter, som var så frempå, så jeg fikk ikke sagt noe, selv om jeg ikke ville ha hatt noe imot et knull, som ungdommer flest, for hu var vel over 16, for jeg ville ikke drive med ‘barnerov’, som folk sa, hvis man la seg etter noen som var under seksten, så det gjorde jeg ikke.
Og da henta søstra mi en kattunge, i ‘Haldis-huset’, og så fikk søstra mi da antagelig, hu Heidi, til å dra med meg inn i vannsenga, mens jeg var pussa, og til å kjæle med katten.
(For jeg hadde hatt mange katter, så jeg var vant med katter, og vi lå i min vannseng så).
Og så tok hu Heidi meg på tissen, for å sjekke om jeg fikk ståtiss, av å ha henne og kattungen, i vannsenga.
Men det hadde jeg ikke.
Så løp hu ut i stua.
For hu var veldig tynn, hu Heidi, så hu var ikke sånn at hu hadde så mye pupper, for eksempel, så jeg ble ikke så kåt av henne, akkurat.
Men, jeg var jo i ungdomsstida, og da tenker man jo mye på sex, og har ikke hatt så mye sex ofte, så da er det jo sånn, at man drømmer om å ha sex osv., med damer da, så derfor var det at jeg var interessert i damer, for jeg ville ha mer sex, for jeg var så sent i puberteten, så jeg hadde litt å ta igjen da, jeg kom først i puberteten, sommeren 1987, altså bare et drøyt år før det her, fikk jeg hår på tissen da.
Men jeg lurer nå på om søstra mi nok er fra noe kommunist-mob, eller lignende, i Larvik, for søstra mi dreiv også på med sånne plott og sånn, når jeg var på besøk, da dem bodde i Larvik, husker jeg nå, på begynnelsen av 80-tallet.
Så søstra mi er nok ikke så sunn i hue sitt, nei.
Det tror jeg nok dessverre ikke.
Så hu er nok programmert av noen til å kødde med meg, tror jeg.
Så hu burde ligge litt lavt, i tilfelle jeg møter henne, etter all den køddinga hu har drevet med.
Så sånn er nok det, dessverre.
(Nå går jeg tilbake til hvordan det var på 80-tallet, da jeg bodde alene på Bergeråsen):
Faren min, Arne Mogan Olsen, han var kanskje mer som broren min, enn som faren min.
Så søstra mi og stesøstra mi, de var nok mer som niesene mine, enn som søstrene mine.
Og Haldis, (dama til faren min), hu var som ei svigerinne, som jeg gikk dårlig sammen med.
Og sønnene hennes, Jan og Viggo Snoghøj, de passer ikke så godt inn i denne forklaringen, men de var mer som to bøllegutter, fra samme stedet som meg, (nedre byggefelt på Bergeråsen), og som også var 8-10 år eldre enn meg.
Så sånn var det.
Det nærmeste jeg hadde foreldre, må vel ha vært foreldra til faren min, Ågot og Øivind.
Så sånn var det.
Mora mi var så hysterisk og forstyrra, og barnslig, så det var mer som om det var jeg som var faren hennes, enn at det var som om hu var mora mi.
Det var ikke som om hu var mora mi, ihvertfall.
Hu var mer som en person som ikke likte meg, og som skulle kødde med meg hele tida.
Uten at jeg vet hvorfor.
Mora mi var gæern da, for å forklare det enkelt.
Så jeg var kanskje mer som en bestefar, for Axel, enn som en bror, siden jeg bodde på Berger, 8-10 mil unna, og bare var i Larvik enkelte helger, kanskje en helg i måneden, på det meste.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Så familien min er så komplisert, med så mange dobbeltroller, for meg.
Jeg har både vært som broren til søstra mi, som bestefaren, (da hun bodde hos mora mi i Larvik, og jeg bodde på Berger), og som onkelen, (da jeg bodde alene på Berger, og hu bodde hos Haldis og faren min).
Og broren min Axel, har jeg vært som bestefar til, (da han bodde hos mora vår i Larvik, og jeg bodde på Berger), og som storebror for, (da begge to bodde hos mora vår i Larvik), og jeg var vel også nesten som en far for Axel, da han var nyfødt, siden jeg gikk å gjorde masse ærend, og kjøpte ting til han og mora mi, i masse butikker i Larvik da, mens faren til Axel, jobba i Oslo, på slutten av 70-tallet.
Og jeg var også som ‘leieboer’, husker jeg også at Axel sa, siden jeg leide et rom hos dem, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.
Så forholdet mitt, til de andre i familien, er så komplisert, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni år, og hadde en far som var mer som en bror, enn som en far.
Så det er kanskje bedre at jeg bor i et annet land, sånn som jeg gjør nå.
PS 2.
Og noe som gjør det ekstra komplisert, er dette.
(Jeg bruker rollene, som var da i 1989, når jeg fikk høre dette, i Kristiansand).
‘Niesene’ mine, Christell og Pia, de fortalte meg det at ‘broren’ min, Arne Mogan Olsen, hadde tukla med ‘niesa’ mi, Pia.
Så hvis jeg skal ha noe mer med ‘broren’ min, Arne Mogan Olsen, (egentlig faren min), å gjøre, så burde han og ‘niesa’ mi, Pia Ribsskog, (egentlig søstra mi), finne ut, i samarbeid, av hva som egentlig skjedde, den gangen da søstra mi var lita jente, og hu og Christell fortalte i 1989, at Pia hadde blitt misbrukt av Arne.
Så da er forholdet mitt til Pia og Arne veldig komplisert, før de får ordna opp i det.
Og Arne lot meg jo også bo alene, fra jeg var ni år, så det driver jeg jo å tar opp med politiet.
Så alt det surret i familien min er så komplisert, at det er som en gordisk knute omtrent, vil jeg si.
Så sånn er det.
PS.
Jeg har skrevet om det, at da jeg bodde hos mora mi, i Larvik, fram til 1979, så fikk jeg nesten aldri noen ting, for mora vår og stefaren vår, Arne Thomassen, hadde for det meste dårlig råd da.
Men, da jeg flytta til faren min, i 1979, da fikk jeg nesten alt jeg pekte på.
Ihvertfall ti ganger så mange ting, som jeg hadde fått av mora mi og Arne Thomassen da.
Så jeg var ganske bortskjemt, på det værste, vil jeg si.
Men jeg måtte jo bo aleine og da, så det var vel for at jeg ikke skulle bli for misfornøyd da kanskje.
Noe sånt.
Det var ihvertfall som natt og dag, på den måten der, at jeg fikk utrolig mye mer penger og ting, da jeg bodde hos faren min, enn da jeg bodde hos moren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Mora mi var faktisk på besøk en gang, husker jeg, på Sand, hos foreldra til faren min, Ågot og Øivind.
Og jeg tror at søstra mi var med og.
Og da var jeg veldig opptatt av sånne vervepremier og sånn da.
Og da ble mora mi med i den plateklubben.
Så fikk jeg sånn vervepremie da.
Men jeg tror jeg tok en ganske døv sånn kategori, på hvordan musikk de fikk.
Så jeg tror ikke søstra mi syntes det var så artig.
Og mora mi hadde vel egentlig dårlig råd også.
Så jeg vet ikke om dem egentlig hadde råd til å være med i den plateklubben.
Det var vel når de bodde på Tagtvedt, det her, tror jeg.
Etter at Arne Thomassen hadde flytta til Oslo, fast vel.
Men mens Axel og Pia vel fortsatt bodde, hos mora mi på Tagtvedt.
Men jeg husker fra da jeg var der på besøk, kanskje et år seinere da.
Så var mora mi fortsatt med i den musikklubben da.
Selv om hun vel hadde dårlig råd.
Så det er mulig at mora mi bare var veldig stressa og ikke var slem.
Det er ikke så lett å si, gitt.
Jeg får prøve å tenke mer på det her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
For Ditlev, han fikk vel for det meste ‘Ng’, osv., på prøver og i karakterboka.
Så jeg tror at han kanskje hadde skrevet ‘tannpasta-tube’, istedet for ‘tannpastatube’.
Jeg gjør vel den feilen jeg og, men likevel.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Søstra mi kan ha spionert for Ditlev og dem og, tenker jeg nå.
Søstra mi må ha visst at Geir Arne og Ditlev, var uvennene mine.
Men, jeg husker da søstra mi flytta til meg, på slutten av 1988, at hu kjente Ditlev og Geir Arne og dem da, (og visste at de skulle ha fest i en hytte på Sand, som vel antagelig tilhørte noen hyttefolk da. Hvis man skulle gjette, så ville man vel antagelig tro det.
Og den hytta tok søstra mi meg med til.
Jeg var ikke vant til å bo sammen med folk, så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, på den tida, men jeg var glad for at søstra mi flytta opp til meg fra Haldis og dem da, så jeg ble med henne og festa og sånn, et par ganger, selv om vi ikke var så nærme, de årene Pia bodde på Bergeråsen, for hun bodde hos Haldis, og jeg var omtrent aldri nede hos Haldis, kanskje en eller to ganger i året, de siste årene, når de var hjemme).
Så søstra mi har hatt med dem å gjøre, selv om hun visste at de var mine uvenner da.
Så her er det nok noe som har foregått.
Det var også sånn, i 9. klasse vel, at Ditlev fortalte en historie, om ei jente, som hadde blitt sammen med ‘Lille-Oddis’, i en bil vel, og så hadde jenta begynt med et eller annet grovt noe, etter veldig kort tid. Først ble de sammen, så i det neste øyeblikket så gjorde jenta et eller annet.
Jeg lurer på om den jenta kan ha vært søstra mi, Pia?
Hvem vet.
