johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Mer om familien. (In Norwegian).

    Jeg skrev jo i går, på bloggen, at dattra til Haldis, som er sammen med fattern.

    Kona hans, må man vel si, selv om de ikke er gift.

    Men dattra hennes, Christell, hun hadde noen venninner, da hun var liten, som hun nesten eide, kan man vel nesten si, eller i hvertfall dominerte da, vil jeg vel kanskje si.

    Blant annet hun Nina Monsen da, som bodde i en annen gate.

    Skal jeg finne ut hvilken gate det var.

    Ulvikveien ja.

    Hun bodde i Ulvikveien, hos onkelen sin der, hvis jeg har skjønt det riktig.

    I samme veien som Edel og Rolf bodde, noen venner av fattern.

    Og i samme veien som Carl Fredrik, eller Karl Fredrik Fallan, og Hans Martin, og hunden deres Laura, bodde, hvis jeg husker riktig.

    Karl Fredrik gikk i klassen min, og vi hang sammen noen ganger, selv om alltid prøvde å være dominerende.

    Men jeg var vel ikke så lett å dominere tror jeg, så jeg klarte vel å holde han på en armlengdes avstand osv., må jeg vel si.

    Men samme det.

    Den veien gikk vel egenlig ikke til Ulvika.

    Men det gikk en sti, som startet, like ved huset til Edel og Rolf og dem vel, og så tror jeg, forbi huset til onkelen til Nina og dem da, jeg husker ikke helt rekkefølgen på husa, men jeg tror det var sånn.

    Og den stien, som gikk til Ulviksletta, hvor det stod fotballmål.

    Selv om Ulviksletta, ikke var helt rett, den skrådde ned mot Ulvika.

    Så det var ikke så populært å spille der, og det var mye mygg.

    Men, på St. Hansaften, da pleide det å være fest der.

    Arrangert, av Bergeråsen Vel.

    Så da grilla alle.

    Og de voksne drakk øl osv.

    Og barna fikk brus da.

    Ved siden av Ulviksletta, så lå Ulvikfjellet, som var artig å klatre opp på, og da kunne man se over til Holmsbu og Rødtangen og Svelvik og sånn da.

    Og fra Ulviksletta, så gikk det en sti, til Ulvika.

    Det var badestrand, som nesten bare folk fra Bergeråsen visste om.

    Så der var det nesten aldri noe folk.

    Og da nesten bare lokale.

    Det var ikke så bra strand egentlig.

    Det var vel en del steiner og tang og sånn der.

    Men ellers var den helt grei.

    Kanskje litt mye skygge fra Ulvikfjellet osv., det er mulig.

    Og den stien som gikk til Ulviksletta.

    Den gikk mellom Ulvikveien og Havnehagen da.

    Så Haldis og de, de kunne bare gå til hagen sin, bak huset, og så opp en skråning, så var de på den stien, så kunne de gå i to minutter kanskje, så var de på Ulvika da.

    Og de samme med de som bodde i Ulvikveien da, de kunne også bare gå fra hagen til den stien da.

    Og det var kanskje fler stier, lenger bort i Ulvikveien, som var mer ulendt, det er nok ikke umulig.

    Så det var kanskje sånn Nina Monsen og Christell ble kjent da, at de var på den her stien, som gikk mellom gatene de bodde i da.

    Det er mulig.

    Så hun Nina, hun var nesten alltid hos Christell.

    Jeg tror hun sov der om natta og, i hvertfall noen ganger, hvis jeg ikke tar feil.

    Jeg tror kanskje moren til hun Nina, bodde i Oslo da, men det skal jeg ikke si sikkert.

    Etter at vi var i Jugoslavia, jeg og fattern og Haldis og Christell, sommeren 1980, så begynte jeg å henge litt, nede hos Christell og dem da.

    Og da leika jeg med Christell og Nina da.

    Det var mye sånn at dem f.eks. sa noe jeg ikke likte, også jagde jeg dem gjennom huset og sånn da.

    Vi krangla minst like mye som vi leika.

    Så sånn var det.

    En gang, så låste dem seg inn på do.

    Så slapp dem meg inn.

    Det må vel ha vært i 1980 eller 1981 da.

    Så jeg var vel 10 år da, og de var vel 8-9 år da.

    Så sa Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt til henne, at hun skulle få 100 kroner, hvis hun sugde tissen hans.

    Mener jeg det var.

    Så dette her synes jeg var feil da.

    Så sa jeg det her til fattern da.

    Og Haldis sa bare nei, og ble forskrekka.

    Og fattern sa ikke noe.

    Så jeg bare gikk hjem.

    Jeg vet ikke hvorfor de sa det til meg.

    Christell ville ikke prate om gamle dager, og det her er sånn som er flaut å prate om og, så jeg er ikke sikkert om jeg ville hatt så særlig lyst til å prate om det heller.

    Men, jeg fant ikke ut om de gjorde noe med det her da.

    Så jeg kjente jo hun Nina ganske bra.

    Christell kalte Nina for ‘Nasse Nøff’, fordi hun så litt ut som Nasse Nøff, i tryne da.

    Og det synes visst hun Nina var artig da, hun var ganske lett å komme overens med, i forhold til Christell vel, som var litt mer vant til å vilja si, må man vel si.

    Etterhvert, så flytta vel Nina, til moren sin, på Romsås, i Oslo.

    Kanskje da hun var 11-12 år, eller noe.

    Før Pia, søstra mi, flytta til Berger, tror jeg, eller omtrent på samme tida.

    Men hun Nina dukka opp på besøk, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Blant annet da jeg gikk i 9. klasse, husker jeg.

    Da var jeg vel 15 år da.

    Det var i høstferien dems i Oslo kanskje, i 1985.

    Det var samtidig med at det skjedde noe på ungdomskolen jeg gikk på i Svelvik.

    Sånn som det virka for meg, så ga Geir-Arne Jørgensen, og Ditlev Castelan, i klassen, de ga Odd Einar Pettersen, et slags startsignal.

    Odd Einar veide vel 90 kg kanskje, han var veldig mye kraftigere, enn de andre i klassen.

    Så satt han seg oppå meg, og lata som at han var en stor dame, må man vel si, i friminuttet.

    Jeg likte ikke denne flørtinga fra Odd Einar.

    Jeg prøvde å hive ranselen på han osv.

    Men han bare satt oppå meg, med 90 kg., så jeg kom ikke av flekken.

    Han flytta seg, etter 5 minutter, eller noe.

    Men da var jeg så sinna, så da bare stakk jeg av fra skolen, og tok bussen hjem.

    Og da møtte jeg hu Nina, som vel hadde høstferie i Oslo da, og da hadde vel hu med ei venninne, men ikke den dagen, da bare gikk hu til butikken, på Sand.

    Men helgen før, var det vel, så var hu og venninna, fra Oslo, i leiligheten min da.

    Og da var dem skikkelig frekke husker jeg, mye frekkere og ovenpå, enn jentene på Bergeråsen, og i klassen f.eks.

    Hun Nina, skulle blant annet, ta meg både her og der, mens vi leika eller krangla da, og skulle kjenne hvor stor tissefanten min var osv. da.

    Og jeg var vel da 15 år, så da var kanskje hu 13-14 år.

    Og sånn turte aldri de jentene på Bergeråsen å gjøre.

    Og venninna hennes, med mørkt hår vel, var like gæern.

    Så hva de dreiv på med inne på Romsås, det veit ikke jeg.

    Men hun Nina var på besøk igjen, i 1988 da.

    Altså tre år seinere.

    Og da var ikke jeg sånn mobbeoffer lenger.

    Da hadde jeg fått en av de ti plassene, som de beste videregående-elevene, fra Vestfolk, kunne få, på skole i Drammen, i Buskerud.

    Så jeg kom inn på datalinja på Gjerde Videregående skole, midt i Drammen sentrum, på Bragernes.

    Og jeg gikk da ikke lenger på Sande Videregående skole, som lå midt uti skogen, må man vel si, og man måtte gå i en halv time, for å komme til nærmeste butikk osv.

    Selv om skolen egentlig var grei nok den, jeg trivdes der og, det var ikke det.

    Jeg gikk handel og kontor, og var vel ganske tøff fra all mobbinga i 9. klasse osv., så på Sande Videregående, så ble jeg nesten ikke mobba.

    Det var liksom nesten bare siviliserte folk, som man gikk i klasse med der da.

    Men i 1988, så hadde jeg jo fått ekstrajobb på CC Storkjøp i Drammen også.

    Jeg tok jo kjøretimer, og hadde en kamerat som het Espen, som hadde fått lappen, og som kjøpte med en kasse juleøl, klasse 3, for meg, for han spurte om jeg skulle ha, for han skulle kjøpe selv.

    Og en gang kjørte vi inn til Oslo, for jeg skulle kjøpe ny videospiller, for pengene jeg hadde tjent på CC.

    Jeg kjøpte videospiller på en butikk på Grunerløkka vel.

    Men men.

    Og da kom Christell, og skulle ha meg med opp til Nina, som var på besøk, i forbindelse med noe planlegningsdag, eller noe.

    Så skulle hun gå tur med bikkja, når de andre skulle hjem, så spurte jeg om hun skulle ha en juleøl hun og.

    Så dro vi til meg og drakk noen øl da.

    Så så hun på en musikkvideo hele tida.

    Jeg husker ikke om det var på videospilleren til fattern, eller om det var den nye jeg kjøpte.

    Men jeg hadde en kassett, med masse musikkvideoer på da.

    For det var populært, på den tida da.

    Skal jeg se om jeg finner den videoen.

    Her var den videoen.

    Hun Nina dreiv å spolte, og så på denne videoen her ti ganger eller noe da:

    Og da fortalte hu, at hu hadde blitt voldtatt osv., så hu var ikke som vanlige damer da, som jeg skjønte det.

    Men hu forklarte ikke hvordan sammenhengen var.

    Men da hun var sånn 7, 8, 9 år osv., så var jo hun som en søster for Christell, vil jeg si.

    Vi dro, noen dager seinere, og så på Kino, i Oslo, på Eldorado, Roger Rabbit.

    Skal vi se:

    Også sendte hu meg julekort da, av hu og bikkja, tatt oppå gangbroa, på Berger, hvis jeg husker riktig.

    Men poenget, hu Nina, var som søstra til Christell, da hu var ung, og bodde på Bergeråsen.

    Men hva skjedde seinere.

    Søstra mi, flytta opp til meg, noen uker etter det her at jeg og Nina var på kino i Oslo osv.

    Og jeg hadde kjøretimer og skole og jobb og russetid, og så måtte jeg kjøpe mat til søstra mi osv., også da.

    Og venninna hennes, Cecilie Hyde, flytta også inn der, må man nesten si, i hvertfall ca. halvparten av tida.

    Så jeg hørte ikke noe mer fra hun Nina, før jeg traff henne igjen, det var vel, våren 1993, da jeg hadde noe slags perm fra militæret, hvis jeg husker riktig, og da møtte jeg hun og typen hennes, på Stovner Senter, en lørdag tror jeg, så diskuterte vi EU osv., jeg og typen hennes.

    Så skulle vi egentlig ut på byen, alle sammen vel, så ringte jeg hun Nina seinere på dagen, men da droppa de det, sa hu.

    Så det ville vel vært litt flaut for meg og, men jeg brydde meg ikke så mye om sånn, så jeg hadde nok overlevd.

    Men samme det.

    Men da hadde hun Nina, vel vært på institusjon, i Lillehammer, i mellomtida, hvis jeg skjønte det riktig.

    Jeg flytta jo til Oslo, i 1989, men da hadde vel hun allerede flytta til Lillehammer, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og etter 1993, så så jeg ikke hun Nina igjen, i det hele tatt vel.

    Men, sommeren 2000, var det vel, så kjørte jeg og Pia og sønnen hennes, opp til Geilo, til bryllupet til Jan, halvbroren til Christell, og Hege fra Rødgata, på Gullskogen, på Geilo, i den bilen jeg hadde da, en svart Ford Sierra.

    Og da, så fortalte søstra mi meg, at hun Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

    Men spørsmålet mitt.

    Hun Nina, må vel ha vært som en søster for Christell.

    Og som en datter nesten, for fattern og Haldis.

    Og som en søster nesten, for Jan og Viggo.

    Men hvorfor lot de henne havne på institusjon, i Lillehammer osv?

    Og hvorfor måtte søstra mi flytta fra dem, opp til meg, i 1988?

    Og hvorfor måtte jeg bo aleine, i Hellinga og Leirfaret, fra 1980?

    Er det bare Christell de bryr seg om, eller hvordan er det?

    Var hun Nina bare en sånn lekekamerat, som skulle være til fordel for Christell, sånn hun skulle bli fornøyd, og det var det liksom, de brydde seg egentlig ikke noe om hun Nina, men bare Christell.

    Var det sånn det var?

    Og det samme med meg og søstra mi da.

    Så hva det er med de her fattern og Haldis og Jan, det skjønner ikke jeg.

    Viggo flytta jo til Danmark, så det er kanskje urettferdig å ta med han.

    Men fattern, Jan og Haldis, de tar jeg med.

    For Jan, han er vel 7-8 år, eller noe, eldre enn meg, vil jeg tippe.

    Så på 80-tallet, så var vel han voksen, må man vel si.

    Han var vel kanskje 16-17 år i 1980.

    Jeg husker fattern lot han kjøre en boble han hadde, uten lappen, og da kræsja Jan, i et tre nede ved Berger kirke, og havna på sykehus i Tønsberg, så da var han vel kanskje 17 år da, rundt 1980.

    Så hva de dreiv med, det vet ikke jeg.

    Men det kan man kanskje lure på.

  • Finurligheter i Svelvikbanken. (In Norwegian).

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, fra 1971 til 1973, var det vel, og igjen fra 1979 til 1989, etter at jeg hadde bodd seks år i Larvik, sammen med muttern, fra 1973 til 1979, siden hun skilte seg fra fattern, og dro med meg og søstra mi, til Larvik.

    Så jeg bodde vel noe sånt som 12 år tilsammen på Bergeråsen da.

    Men vi var også på besøk hos fattern og besteforeldra mine på Sand, da vi bodde hos muttern i Larvik.

    Selv om muttern nekta vårs å besøke fattern og dem, i et drøyt års tid vel, da vi bodde ute på ei hytte, som stefaren vår Arne Thormod hadde bygd, mener jeg å huske, ganske gjemt bort, i skogen, mer eller mindre, i Brunlandnes, utenfor Larvik.

    Så flytta vi til Mellomhagen, på Østre Halsen, og da kom fattern og onkelen min Runar, og kidnappa meg og søstra mi, så da var vi på Sand et par ukers tid, sånn rundt 1976, vil jeg tippe.

    Og da vi bodde på den hytta i Brunlandnes, så hadde farmora vår, Ågot, dukket opp der, for hu mente at muttern måtte la fattern og dem få treffe meg og søstra mi.

    Men da dytta muttern bestemor Ågot ned trappa så hu brakk armen.

    Så fattern sa ganske ofte at muttern var gæern.

    Men hva det var som egentlig foregikk, det er vanskelig å si.

    Jeg tror fattern muligens rota med ei dame i Oslo han kjente, som het Margrethe, eller noe, som bodde på Bislett, det er mulig.

    Og kanskje han slo muttern, jeg mente at jeg har hørt noe sånt, men hva nøyaktig som skjedde, det vet jeg ikke.

    Men iallefall.

    En gang, som jeg var på Sand der, mens jeg fortsatt egentlig bodde i Larvik, det var kanskje den gangen i 1976 da, når fattern og Runar, hadde kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen.

    Hvis ikke, så var det kanskje en gang i 1977, eller noe.

    Det var en sommer, mener jeg i hvertfall å huske.

    Så tok fattern med meg i bilen til Svelvik, til banken der, for da skulle jeg ha bankkonto, sa fattern.

    Jeg het jo Erik Olsen, når jeg ble født, eller døpt, eller hvordan det fungerer.

    Så, dro muttern med meg og søstra mi til Larvik i 1973, må det vel ha vært.

    Så, rundt 1975, så bytta muttern etternavn, for meg og søstra mi, til Ribsskog, så fra da, så har navnet mitt vært Erik Ribsskog.

    Men fattern tok meg med til banken, etter det her, mener jeg, og da sa han, at jeg skulle si, at navnet mitt, var Erik Mogan Olsen.

    For fattern likte ikke å stå i kø i banken, husker jeg, så han gikk på Kafeterian, der hvor hotellet er, i Svelvik, og venta der.

    For banken var så treige.

    Så stod jeg der i et kvarter eller noe da, fattern hadde allerede forklart, at jeg skulle ha konto.

    Så, spurte dem om navnet da, så svarte jeg det fattern sa, at jeg het Erik Mogan Olsen.

    Så fikk jeg bankkonto i det navnet.

    Så, i 1979, så flytta jeg til Berger, for muttern trua meg, at hvis jeg ikke oppførte meg, så måtte jeg flytte dit.

    Men jeg likte meg egentlig bedre på Berger, for mutter var alltid litt hysterisk, må man vel si, eller gæern som fattern sa da.

    Jeg vet ikke om hu egentlig var gæern, eller om hu bare lot som, det var alltid noe som foregikk i hvertfall.

    Men men, samme det.

    Men da diskuterte vi, i huset på Sand der, hva navnet mitt skulle være.

    Dem sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så huska jo jeg, at fattern het Mogan Olsen, og bestemuttern og onkelen min og.

    Men ‘det var det vi som het’, sa onkelen min, Håkon, så Mogan Olsen, fikk jeg ikke lov å hete, så da ble det Erik Olsen, da.

    Jeg spurte om jeg skulle hete Erik Ribsskog Olsen, jeg stod inne på kjøkkenet og prata, om det her som jeg hadde i hue da, mens bestefattern og bestemuttern og fattern og onkelen min Håkon, var i stua der da.

    Men det ble ikke så bra, for det ble E.R.O., så det låt ikke helt bra, var det vel bestefattern som sa.

    Så da ble det at jeg skulle hete Erik Olsen da.

    Men fattern glemte å melde fra til folkeregisteret.

    Så jeg het fortsatt Erik Ribsskog, hos myndighetene.

    Men vi jo bestemt at jeg skulle hete Erik Olsen, så jeg forklarte det på skolen, hver gang noen sa jeg het Erik Ribsskog, at jeg het Erik Olsen, så da forrandra lærerne på det.

    Det medførte litt forviklinger da husker jeg, sånn som at jeg måtte dra til skoletannlegen i Svelvik to ganger osv., de første ukene jeg gikk på skole på Berger osv.

    Så andre gangen jeg dukka opp der, så forklarte tannlegen, at jeg hadde jo nettopp vært der, og det huska jo jeg og, men det var skolen som sa jeg måtte dra dit.

    På ungdomsskolen der.

    Han likte ikke meg, han tannlegen, selv om han kjente fattern.

    Jeg likte ikke han heller, han hadde så dårlig ånde osv., mener jeg å huske.

    Så da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, så fikk jeg brev, om at jeg måtte dra til Sande Videregående, til tannlegen der, for han ville vel ikke se meg, han på ungdomsskolen, det var vel siste året der.

    Det var meninga, at jeg skulle ha regulering, sa tannlegen, men jeg fortalte han og fattern, i 8. klasse, var det vel, at jeg ikke trengte å ha regulering. For jeg synes jeg ble nok mobba fra før, så jeg bare forklarte dem, at tenna var ikke så gærne, så jeg droppa det med regulering. Jeg husker tannlegen hadde vært litt i tvil i 7. klasse og, var det vel, om jeg trengte regulering, og jeg huska det, når jeg gikk i 8. klasse, at han var litt i tvil om det var nødvendig, så da bare bestemte jeg det sjæl, at jeg droppa det.

    Men hva var det jeg skreiv om.

    Jo, det var om banken ja.

    I 1990, så bodde jeg et år, hos halvbroren min Axel, og faren og stemora hans.

    Faren hans, var stefaren min, etterhvert, da jeg bodde hos muttern i Larvik, i 1973 til 1979 da, selv om han også jobba på steder som Rauland og Oslo, innimellom.

    Han var vel i Oslo et års tid engang, i hvertfall et halv år vel, før broren min ble født, mener jeg å huske.

    Men da jeg bodde der, mener jeg det må ha vært, i 1990 eller 1991, så fikk jeg et brev, om at jeg hadde en konto, i Svelvikbanken, med navnet Erik Mogan Olsen.

    Svelvikbanken lurte på om jeg, Erik Ribsskog, var den personen da.

    Og det var jeg jo.

    Banken skrev, at de ville ikke ha kontoer, med navn som ikke eksisterte i folkeregisteret, så jeg ble bedt om å kontakte dem da.

    Sommeren 1991, så tok jeg med bruttern, på ferie til bestemuttern på Sand.

    Axel var vel bare tolv år, eller noe da, men hadde vært på ferie der før og da, mens jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg å huske.

    Og da, så hadde jeg ikke fått feriepengene enda, mener jeg å huske.

    Så jeg og Pia og Axel, dro inn til Svelvik, for vi kjeda vårs vel en dag.

    Og da tok jeg med det brevet, til banken.

    Og da tror jeg kanskje, jeg innbiller meg i hvertfall, at det kan ha vært mora til Anders Røkås, som gikk på fotballen, faren var trener der, noen år, sammen med Skjeldsbekk.

    Og dem bodd vel, i det huset, på Toppen, ovenfor Olleveien der, Toppen 4, mener jeg det var.

    Det var det huset, som jeg og Pia og muttern og fattern bodde i, fra 1971 til 1973, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Og jeg lurte på om det var hu som åpna kontoen for meg der i 1976, eller når det var og.

    Men det her skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg husker hu ble så fornøyd, når jeg sa fra om det her med kontoen.

    Så spurte jeg om det var noe penger på den kontoen, men da svarte hu bare med noe bortforklaringer.

    Så jeg fikk ikke noe penger gitt.

    Så jeg måtte ringe det firma, som faren til Axel jobba i, hvor jeg hadde jobba en helg, Arne Thormod dro meg med, mer eller mindre mot min vilje, i 1990 en gang.

    Det var når vi skulle rydde lageret til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs plass, like ved SAS-hotellet der vel.

    Jeg mener det var noe Grete Waitz løp, eller noe, den helga.

    Det var veldig bra betalt, jeg hadde jo jobba hele uka på OBS Triaden, så jeg var sliten fra før.

    Men jeg jobba vel kanskje 30-40 timer fredag, lørdag og søndag, og da fikk jeg 5000 eller noe, husker jeg, og det var veldig bra lønn for en helg, i 1990.

    Selv om jeg skulle prøve å kjøre sånn truck, inne i gangene hos Forsvarets Overkommando der.

    Men da var jeg så sliten, etter å ha jobba hele uka på OBS Triaden, og hele helga på Forsvarets Overkommando, så da kræsja jeg trucken inni dørkarmen der.

    Så da måtte vel forsvarets overkommando bytte dørkarm, vil jeg tippe.

    Og jeg fant en tegning der, fra 1800-tallet, eller noe, som den gamle stefaren min, som var sjefen min da, sa jeg kunne beholde, ramma var litt knust, så noen hadde satt den på lageret, og det var mest ting vi skulle kaste der, så det bildet kunne like gjerne havna i containeren der, for vi var nesten i tåka, når vi jobba der, siden det var et hasteoppdrag, så det var litt texas hva som ble kasta og hva som ble beholdt, det viktigste var å få tømt det lageret, for det skulle brukes av Forsvarets Overkommando til noe da, så jeg husker at jeg synes at det var greit at jeg tok med det bildet, siden det hadde blitt satt der nesten som søppel.

    Og jeg hadde også fått noen kart av muttern og bestemuttern i Nevlunghavn, som var antikke, så det bilde jeg fant der, var liksom i samme stilen som de kartene da.

    Det var et gammelt fransk kart, tror jeg det var, over Skandinavia osv., som jeg fikk av bestemor Ingeborg.

    Hun og jeg krangla, i 1977 eller 1978, om Danmark var noe greie mot Norge, under Dansketida.

    For hun er fra Danmark, og jeg hadde lært på skolen, at Norge ikke hadde noe de skulle ha sagt under Dansketida, at alt foregikk i København.

    Læreren vår, på Østre Halsen skole, var det vel, sa blant annet, for å illustrere, siden det var de eneste dokumentasjonen de hadde, at det var bare en tiendel, eller noe, så mange, trykte bibler, i Norge, som i Danmark, under dansketida, så læreren mente, at Norge ikke ble prioritert så bra, av danskene da.

    Så nevnte jeg det her, for bestemora mi, som var dansk, så da krangla vi litt om det her da, i 1977 eller 1978, må det vel ha vært.

    Så det er mulig det er derfor hu sendte det kartet, for der stod det vel Sverige og Norge, og ikke Danmark, så det er mulig hu er sur på meg enda.

    Men sånn er det vel.

    Jeg kan ikke huske at jeg prata noe om Sverige jeg da men, så hvis hu er sur enda, så burde hu vel ha sent et kart over bare Norge da, men sånn er det.

    Samme det.

    Men poenget, var, at da måtte jeg ringe det her firma, og få feriepenger.

    Så da fikk jeg sannelig 500, eller noe, til, sånn at jeg fikk litt penger i ferien, for de feriepengene fra OBS Triaden, de hadde jeg ikke fått enda, og de gikk med til ferietur i Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Kjetil Holshagen og Magne Winnem, hvis jeg husker riktig.

    Og jeg måtte også sikkerhetsklareres, husker jeg, for å jobbe på Forsvarets Overkommando der, så det var vel viktig arbeid.

    Dem hadde også mange lamper der, som dem ikke brukte, sånne halogen tak-lamper, for kontorbygninger, må det vel ha vært.

    Og jeg hadde ikke lampe, på rommet jeg leide av dem, så jeg spurte om det var greit at jeg tok med en sånn, og det sa Arne Thormod at var greit.

    Så jeg fikk både lampe og bildet, og 5000 i lønn, og 500 i feriepenger, eller noe, fra å jobbe der.

    Selv om det nesten ikke var frivillig.

    Det hadde vel ikke blitt noe husfred, hvis jeg hadde nekta å jobbe der, selv om jeg var sliten.

    For det var veldig mye arbeid, som måtte bli gjort av et team, under helga, så de var nesten desperate etter å få meg med til å hjelpe, så jeg kunne nesten ikke nekte.

    Men da var jeg veldig sliten, og det var jo mest skrot som lå på det lagerrommet, så jeg regna med det var greit, at jeg tok med den taklampa og det bildet, siden nesten alt skulle kastes, fra det lageret, som var fullt av skrot, og han gamle stefaren min, Arne Thormod, sa det var greit da.

    Og jeg jobba så mye den uka, at jeg gikk i en sånn døs eller dvale der nesten, noen timer, så jeg var kanskje ikke like oppegående som vanlig.

    Det var nesten sånn at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, om jeg skulle jobbe der, eller ikke, så det ble litt rart, jeg ble bare dratt med dit, samme dagen, jeg fikk ikke noe forvarsel om at jeg skulle jobbe der, så jeg fikk ikke forberedt meg, og det var veldig bra betalt, og de trengte mange folk, og Arne Thormod, som var sjefen der da, sa det var greit, så jeg regna med det var greit selv og, at når dem la sånne ting sammen med skrotet, så var det kanskje greit å ta det, siden det nesten like gjerne kunne ha havna i søpla uansett, så jeg regna med at det var greit, når han Arne Thormod sa det.

    Så jeg får skylde på han, det ble bare sånn.

    Men hva skulle jeg skrive mer.

    Jo, jeg fikk aldri vite hva som skjedde med den kontoen, jeg hadde i navnet Erik Mogan Olsen, i Svelvikbanken.

    Men nå hadde jo fattern problemer med Svelvikbanken, og banksjef Berg, et par år tidligere, når banken hadde slått fattern konkurs, og sperra kontoene hans, hørte jeg han sa nå.

    Jeg bodde jo ikke i samme huset, som fattern, der på Bergeråsen, og jeg gikk på skole i Drammen, så jeg fikk ikke med meg alt som skjedde.

    Så det var ikke sånn at jeg viste at fattern hadde blitt lurt av Svelvikbanken.

    Eller jeg hadde jo hørt, at fattern hadde klagd på banken og Svelvikmafiaen da.

    Men jeg hadde ikke hørt at noen andre hadde prata om noe mafia i Svelvik, så jeg visste ikke om det var tull eller ikke.

    Så jeg tenkte ikke på, at f.eks. banksjef Berg, kunne ha sendt det brevet, siden han ikke likte fattern og den kontoen hadde samme etternavnet.

    Det kan kanskje ha vært noe sånt.

    Det er mulig.

    For det var et litt rart brev.

    Men det kan jo ha vært noe fra myndighetene og.

    Men det var jo litt rart, kanskje, på samme måte som med tannlegen på Ungdomsskolen der, at han ikke likte meg, og sendte meg to-tre mil, til tannlegen på Sande Videregående.

    Det er mulig at det var noe lignende av det.

    At både tannlegen og banksjefen var i den her Svelvik-mafiaen.

    Det kan godt tenkes.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men noe var det nok.

    Så jeg får kanskje ringe banken å høre hva som skjedde med den kontoen.

    For jeg mener å huske at det var noen penger på den kontoen.

    Og det er jo ikke riktig at banken bare tar de pengene, selv om det kan være litt surr med navna på folk, når foreldrene blir skillt og bytter navn på folk i hytt og pine da.

    Så det synes jeg hørtes litt rart ut, så kanskje jeg skal prøve å kontakte dem.

    Kanskje banksjef Berg har slutta.

    Kanksje det er bedre der nå.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at det brevet ble sendt til farmora mi på Sand, det skal jeg ikke si sikkert.

    At jeg fikk brevet der, og at det var derfor jeg dro inn til banken, eller om jeg kan ha fått det forrige gangen jeg var og besøkte dem på Sand der, eller noe, det er mulig.

  • Filmselskap vil kalle filmen basert på Lars Ramslies bok ‘Fatso’, for ‘Knullegutt’.

    Filmselskapet Paradox, som jeg ikke vet så mye om, men det kan jeg jo prøve å søke på.

    Her var det mer om de:

    About Paradox

    Paradox is an independent producer of commercials and feature films. In 1998 the company was established by a group of people with numerous years of experience in the industry.

    Since the start-up, we have produced over 200 commercials and 10 feature films. Paradox wishes to be a central contender within Scandinavian film production through competence, new thinking, and a conscious investment in young talent.

    Paradox is a company in which continuity and format exchange is regarded as the most important building blocks. Through this, we can utilize internal and external resources, maintain focus and develop competence among the co-workers in the company

    http://www.paradox.no/about_paradox

    Jeg klarte ikke å finne noe skummelt om de.

    I hvertfall ikke før jeg kikket på hvem de hadde produsert reklamefilmer for, som de skriver i den linken, så har de laget over 200 tv-reklamer.

    Så så jeg at de hadde lagd reklame for DNB Nor, og den banken, Svelvik-banken, som han banksjefen, Berg, som fattern sa var med i ‘Svelvik-mafiaen’, den banken heter jo DNB Nor nå, så jeg klarte å finne en link der og.

    Så var det poenget da.

    Dette selskapet, Paradox, de insisterer på å kalle Ramslies bok for ‘Knullegutt’, enda forfatteren og forlaget ikke ønsker dette, skriver NRK.no:

    http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.5657930

    Så man må vel si at filmselskapet har lurt Ramslie.

    Hvor morsomt er det å være forfatter, også lager noen en film, til og med, av en av bøkene man har skrevet, også kaller dem filmen et sånt navn.

    Er det mange av familie og venner som vil ringe og be om gratisbilletter til en film med en sånt navn da?

    Så må man vel si da, at filmselskapet, eller produksjonsselskapet, driver å tuller litt.

    Jeg tror ikke de får oppdraget å filme de andre bøkene han har skrevet ved senere anledning, hvis jeg skulle gjette.

    Før, da jeg jobba på Rimi, som assistent og butikksjef, i en årerekke, i Oslo, så husker jeg, at dette ofte en hektisk jobb, å være leder i Rimi.

    Man måtte ha mye selvbeherskelse, for å takle alle henvendelsene fra sjefer, medarbeidere, kunder og selgere.

    Det kunne være mye rart som dukket opp fra noen av dem, uten at jeg skal gå i detalj nå.

    Men det mest stressende, var vel at det skjedde såpass mye hele tida, med 500 kunder innom butikken hver dag, så kunne det ofte bli litt mye strabaser.

    Men men.

    Og de her sjefene i Rimi, var jo så autoritære og steile, mange av dem, og kombinert med alt maset fra kunder og medarbeidere osv., så ble det ofte sånn, at man måtte liksom koble av fra alt maset, når man kom hjem.

    Og da var man ofte utkjørt, for i tillegg til maset, så var det også mye som skulle gjøres i butikken.

    Det var varer som skulle spres, bestillinger som skulle tas, varer som skulle stables, tipping, retur i kassa.

    Det var noe hele tida.

    Så da var det sånn, at det var ikke alltid man hadde lyst til å gå ut på byen f.eks., og ta en halvliter f.eks., eller gå på kino, eller hva som helst, etter jobben.

    Jeg ble ofte veldig sulten, særlig da jeg jobba alle seinvaktene på Rimi Bjørndal, var det ofte veldig mye å gjøre, også da jeg jobba som butikksjef de neste åra, husker jeg at jeg spiste mye, da jeg kom hjem fra jobb.

    Jeg pleide å kjøpe en stor kebab, som jeg pleide å ringe fra bilen og bestille, på kebabsjappa, på hjørnet, ved krysset Waldemar Thranes gate/Uelandsgate der.

    Det var en pakistaner som dreiv den kebab-sjappa.

    Men der virka det alltid reint og ordentlig, og kebaben var ganske billig og med mye mat.

    Jeg hadde ikke så god råd, selv om jeg var butikksjef en del år, for det var ofte innbrudd i bilen der jeg bodde, på St. Hanshaugen, og jeg hadde jobba mange år med lav lønn, som assistent i Rimi, så når jeg fikk en brukbar lønn, så kjøpte jeg ting jeg trengte som nye klær, kjøleskap, etc, etc.

    Så jeg hadde ikke så god råd, selv om jeg jobba som butikksjef.

    Og jeg brukte masse penger på mat, for jeg så stressa og overarbeida, så jeg kjøpte bare ferdigmat.

    Og bilen slukte jo penger.

    Men men.

    Så pleide jeg å spise en stor pizza, etter kebaben, og så noe snacks eller godteri osv.

    Og da var jeg ikke i form til å gjøre noe spesielt annet, enn å sitte hjemme å chatte på irc osv.

    Jeg pleide å henge på #quiz-show, og en kanalen jeg og noen kjente opprettet, som het #blablabla, hvor vi pleide å bare chatte da, blant annet Glenn, som er kamerat til tremenningen min Øystein, og som hadde automatfirma sammen med han, og som også bodde på Skansen Terrasse, på Ungbo der, når jeg og søstra mi bodde der.

    Men, hva var det jeg skulle skrive der.

    Jo, det var rimelig hektiske år det her, med all stresset på jobben, og chattinga på irc osv om kvelden.

    Og jeg lærte meg også en del mer data som jeg ikke kunne, jeg har jo studert informasjonsbehandling, men jeg lærte meg også å bygge pc-er og sånn selv da, i de her åra, og mye om internett, vi pleide å dele filmer og musikk osv., vi så Lord of the Rings lenge før den kom på kino osv.

    Og jeg var helt hekta på mp3, når det formatet kom i 97, var det vel, selv om det tok 20 minutter å laste ned en sang.

    Monkeywrench tror jeg den første sangen jeg lasta ned var.

    Og hva het den gruppa da.

    Foo Fighters ja, det var vel fra en weblink eller noe, da mp3, var nytt format i 97 eller noe da.

    Det var artig, husker jeg, å koble pc-en til stereoanlegget, og bruke pc-en som cd-spiller omtrent.

    Så kjøpte jeg cd-brenner i 98, og fikk til å koble tv-en til pc-en og.

    Så det gikk ann å se south park episoder osv., på tv-en.

    Det var artig.

    Og jeg har jo alltid fulgt med på nyheter, så jeg leste alltid nettavisene osv da.

    Og internett, var jo dyrt på den tida, så å være online 3-4 timer hver dag, på dial-up, det ble fort penger.

    Så jeg hadde ikke så bra råd da jeg bodde i Oslo heller.

    Men men.

    Jeg ble med en kamerat, som heter Magne Winnem, til BI, i 96, var det vel, i datasalen der, det var vel ved Schaus plass der.

    Og da skjønte jeg, at det gikk ann å chatte, på internett.

    Så da kjøpte jeg meg pc, og fikk internett osv. da.

    For det gikk ann å chatte med folk over hele verden.

    Først fant jeg ikke noen norske chatte-steder, det var kanskje ikke så mange i 96.

    Men jeg fant noen amerikanske, som jeg prøvde å chatte på, selv om jeg følte meg litt utafor der, for dette var jo mange år seinere, enn jeg hadde vært i England om sommerne, og det var bare amerikanere der omtrent, husker jeg, så jeg var ikke helt på bølgelengde.

    Men så skjønte jeg at det var noe som het irc da, og da søkte jeg på alle kanalene, og fant #quiz-show da, og det var artig, det var/er en norsk quizze-kanal, så da ble det til at jeg hang mye der om kveldene, etter jobben, for jeg var sliten etter jobben, og hadde egentlig ikke noen gode venner, må man vel nesten si.

    Da jeg var snørris, og bodde aleine, på Bergeråsen, så fortalte en kamerat av meg, som het Tom Ivar, som gikk i klassen min, at det var noe som het kontakttelefon, som man kunne ringe for hele helga for en krone.

    Det var før de økte prisene igjen.

    Så da pleide jeg å ringe mye dit, siden jeg ikke var så populær på Bergeråsen, og ble mye mobba på skolen osv.

    Men det kontakttelefon greiene, det slutta vel å være så populært, etter at telenor/televerket, økte ringeprisene på kveldene og i helgene, så utover 90-tallet, så dabba vel det av.

    Men da jeg skjønte det, da jeg satt i datasalen på BI, i 96, at det gikk ann å chatte på internett, og at det var omtrent på samme måte som kontakttelefonen hadde vært.

    Da bestemte jeg meg for, at det her var noe jeg måtte skaffe meg, for man må vel nesten si at jeg savnet rimelig mye, noen nye kjente å prate med osv.

    Med en gang jeg skjønte det, at man kunne snakke med folk rundt i hele verden, på internett, da var det bare at jeg skjønte at det her var noe jeg hadde sanvnet, og gjerne ønsket å ha, siden jeg egentlig ikke var så særlig på bølgelengde med venner og familie og jobbkolleger osv., hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så da tok det ikke så mange ukene før jeg hadde fått raska sammen noen penger, og investert i ny pc og modem osv.

    Men livet mitt var ganske hektisk med spesiellt jobb, men etterhvert, så fikk jo en del folk jeg kjente internett, dem også, og man ble jo kjent med nye folk og, så da ble det ganske mye chatting, og lasting av mp3er og filmer osv.

    Jeg har jo alltid vært interessert i musikk og få tak i de nye filmene, når det var VHS osv., så det at man kunne laste ned filmer og musikk, det var nesten som på 80-tallet, når man kunne kopiere musikk og video-kassetter, så det var ganske artig husker jeg.

    Så pleide jeg å brenne cd-er for kolleger på jobben osv.

    Det ble bare sånn, at jeg spurte en om det var noe musikk dem så etter, så måtte jeg nesten spørre de andre og, så jeg brukte vel en tid på å brenne cd-er for folk jeg kjente og.

    Men men.

    Men for å slappe av fra alt det her da, så var det ikke alltid så lett å få sove om kvelden osv.

    Jeg var vel for stressa fra all jobbinga osv.

    Så da pleide jeg å lese bøker da, for å roe ned helt, og klare å sovne.

    Så da pleide jeg å lese norske bøker osv., kanskje en ny bok hver måned, eller annenhver måned, eller noe.

    Og da har jeg også lest et par bøker av Ramslie.

    Og det var en som het Mikrokaos, som jeg mener var ganske artig.

    Selv om jeg som sagt, var ganske stressa på den tida, så ikke spørr meg for mye om handligen osv.

    Men jeg synes egentlig at det har dukket opp mange dyktige norske forfattere de siste årene, som man vel kanskje kan si er i klasse med folk som Lars Saabye Christensen, eller Agnar Mykle f.eks., for å ta noen som ikke er helt nye.

    Men de er vel kanskje ikke helt på høyde med Knut Hamsun, f.eks., han synes vel jeg er i en særstilling.

    Men i klasse med Axel Jensen, eller hva han het, og Ingvar Ambjørnsen kanskje.

    Jeg synes egentlig det er mange dyktige norske forfattere.

    Jeg bor i England nå, og hvis jeg går på WH Smith, så er det ikke sånn at jeg akkurat finner masse bøker jeg har lyst til å lese.

    Men det er kanskje fordi jeg er vant til å lese på norsk.

    Dem har jo noen mindre bokhandlere her og, så kanskje jeg skulle kikke der.

    Selv om kanskje typisk 90-talls forfattere, eller hva man skal kalle dem, som Erlend Loe og Ari Behn, kanskje er litt oppskrytt(?)

    Det er mulig.

    Men den Mikrokaos, den tror jeg kanskje kunne egnet seg til å lage film av.

    Jeg tror den hadde vært like morsom, minst, som den tatt av kvinnen osv., selv om den vel hadde en artig stil, men kanskje ikke hadde like mye innhold, men det var kanskje typisk for 90-tallet.

    Men nå er ikke jeg noe ekspert på bøker egentlig da.

    Men det blir spennende å se hva navnet til slutt blir på den her filmen da.

    Vi får se.

  • Er det en Svelvik-mafia? (In Norwegian).

    Fattern ringte i går, og da prøvde jeg å forklare han hva det var som foregikk, om hvorfor jeg skreiv på blogg osv.

    Jeg forklarte om han trudaduren, eller musikeren, i Eiker, som hadde blitt plaget av offentlig forvaltning, som samarbeidet bak scenen, til de klarte å knuse han.

    Her er linken til en bok om dette:

    https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826

    Og jeg sa, at jeg synes det virka som, at myndighetene, i Staten, samarbeider på samme måten, bak scenen, som en mafia, bare på et høyere plan da.

    Så sa fattern, at han kjente igjen det jeg forklarte om han karen i Eiker.

    For sånn hadde det vært i Svelvik og, sa han.

    På slutten av 80-tallet, så husker jeg at fattern kjøpte et gammelt hus i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    Det er en vei som går ned fra riksveien mellom Svelvik og Sande, og ned til Drammensfjorden, og til Sand gård da, de som opprinnelig eide hele Sand, og som dyrker jordbær, hvor jeg jobba en sommer, eller var det to, med å plukke jordbær.

    Så jeg spiste ikke jordbær på mange år etter det, husker jeg, for man bli litt lei.

    Men vi fikk kr. 2.50 pr kurv vi plukka, mener jeg å huske.

    Og hvis vi fant brennesle, så tror jeg vi fikk 5 kroner pr. brennesle.

    Noe sånt.

    Det siste var bare i åkern da, men samme det.

    Fattern kjøpte et hus der, rundt 1988 kanskje.

    Fattern han kan masse forskjellig, han har bygd hus, blant annet et svært hus for onkelen min i Son.

    Han har bygd masse båter, blant annet en havseiler på 30-40 fot vel, som måtte støpes i sement osv.

    Han har drevet snekkerfirma, og startet opp produksjon av vannsenger, på 80-tallet, og solgte mye av dem, og importerte vannsengmadrasser fra USA osv.

    Nå har visst Jensen Møbler kjøpt opp jordet, som lå like ved snekkerverkstedet, og det gamle huset til besteforeldra mine, så nå er det visst ikke så trivelig å bo der lengre.

    Men samme det.

    Jensen Møbler hadde visst gode kontakter i Svelvik kommune osv., så det var visst ikke få folk han hadde overkjørt gjennom åra.

    Og fattern sa, at det var en sånn gjeng i Svelvik og, som hadde knust noe sånt som ti folk opp igjennom åra.

    Ledet av banksjef Berg, i Svelvikbanken, visstnok.

    Mens fattern dreiv å bygde nye hus i Sandsveien, så hadde visst banksjef Berg & Co., i Svelvik-banken, nå heter den vel Dnb NOR, men den har hatt flere andre navn opp i gjennom tidene også.

    Svelvik Sparebank, eller sparebanken NOR, het vel banken på den tida.

    Så hadde Banksjefen, Berg, & Co., sperra kontoene til fattern, mens han dreiv å bygde.

    Så han fikk vel ikke kjøpt materialer osv. da.

    Til å bygge ferdig de siste husa.

    Så da gikk vel prosjektet med underskudd, og fattern gikk konkurs da.

    Og det husker jeg allerede fra den tida, at fattern kalte dem for Svelvik-mafian.

    Så det kan virke som at det noe lignende i de forskjellige stedene rundt omkring, som var beskrevet i den boka, av Freddy Kristoffersen, mafiaen i Eiker.

    For det var visst et titall personer, som hadde blitt knust av denne banksjefen Berg, i Svelvik.

    Fattern sa også, at datra hans, var venninne, med stesøstra mi, eller datra til dama til fattern, Christell, og også med søstra mi.

    Jeg husker mange av venninnne til Christell og Pia, men at det var noen av dem som het Berg, det skal jeg ikke påstå at jeg husker.

    Men dem hadde visst vært mye sammen med hu dattra til banksjefen, ettersom jeg skjønte, uten at jeg skal påstå at jeg veit hvem det var.

    Noe som jeg syns var litt rart, at jeg ikke visste det, hvis dem var mye sammen.

    Men nå bodde jo jeg i et hus for meg selv på Bergeråsen da, så det var vel ikke alt søstra mi og Christell gjorde, som jeg fikk med meg nei.

    Jeg hadde egentlig ikke noe sjangs til å ha kontroll på dem.

    Jeg hadde nok med meg sjæl, for jeg ble mobba ganske mye på skolen, når jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg trodde at jeg gjorde dem en tjeneste, hvis jeg holdt meg unna dem, på ungdomsskolen osv., så kanskje ikke folk skjønte at vi var i slekt, for da ville kanskje dem bli mobba og.

    Og jeg var litt flau over at jeg ble så mye mobba, så jeg ville ikke at Christell og Pia, skulle se at jeg ble mobba hele tida, så jeg holdt meg unna dem, det året jeg gikk i 9. klasse, og dem gikk i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Så det var vel bare et år vi gikk på samme skole, og da ble jeg mobba hele tida, som sagt.

    Og, vi bodde jo ikke i samme hus heller, så det var litt begrensa hvor mye jeg kunne følge med på dem.

    Jeg tenkte at Christell hadde jo to storebrødre, Jan og Viggo, selv om dem flytta vekk etterhvert.

    Pluss at hu hadde fattern da.

    Og søstra mi, ville jo ikke bo i samme huset som meg, hu ville bo i Havnehagen, med Christell og Haldis og fattern.

    Så da regna jeg med at fattern passa på hu da.

    Og Jan også da, som vel ble nesten som broren hennes da, siden dem bodde i samme huset der, de første åra da.

    Pluss at Haldis passa vel på dem.

    Så jeg så ikke på det som min jobb, å passe på dem, husker jeg.

    Jeg husker når fattern traff Haldis, så slutta han plutselig å bo i Hellinga, der hvor jeg bodde da.

    Så jeg var bare ni år, så jeg var ikke vant til å bo aleine.

    Så noen uker etter, så tok fattern med meg ned til Haldis, og der var det to jenter, Nina og Christell, som var et og to år yngre enn meg.

    Så jeg så vel ikke på Christell som søstra mi.

    Jeg så vel på hu og Nina osv., som noen jenter jeg kjente der, omtrent.

    I hvertfall i starten.

    Jeg hadde jo masse familie på stedet, som besteforeldre, og onkel og tante og fetter og kusine osv.

    Så det var liksom den ordentlige familien min.

    Og søstra mi, hu var jo hos moren min i Larvik da.

    Larvik, synes jeg var såpass fredelig, så jeg trodde egentlig ikke at noen turte å gjøre noe mot søstra mi.

    Jeg tenkte ikke på sånne ting, i det hele tatt.

    Og da søstra mi valgte å bo nede i Havnehagen, når hu flytta til Bergeråsen, i 82, eller når det var.

    Så tenkte jeg, at da ville hu jo, at fattern skulle passe på hu, og ikke ha så mye med meg å gjøre.

    Så jeg ble litt såra da, siden jeg ikke likte å bo aleine, da jeg var sånn ni, ti, elleve år osv.

    Så jeg tenkte ikke på det sånn, at jeg måtte passe på, og følge med på dem.

    Siden dem hadde Jan og Viggo og fattern osv.

    Og Christell likte ikke meg så bra heller, husker jeg, så hu tålte omtrent ikke meg, i hvertfall ikke alltid, husker jeg.

    Så de siste åra jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg ikke alltid like mye kontakt med dem.

    Så jeg veit vel ikke hvem alle venninnene dems fra Svelvik var, osv.

    Men kan han Berg, ha vært med i noe frimurere, eller noe sånn.

    Jeg tror dem hadde Lions og Rotary, i Svelvik.

    Kanskje dem har noen fler og.

    Og så har dem sitti der, og styrt hvem dem skulle knuse osv?

    Bergeråsen ble forresten solgt fra Jebsen, som eide Berger Gård, til Svelvik kommune, for dem ville ha flere innbyggere i Svelvik, av en eller annen grunn.

    For en halv million, rundt 1970 da antagelig.

    Jebsen solgte også Blindvann, innsjøen som drikkevannet til Svelvik kommer fra, til kommunen.

    Så den elva som går fra Kafe-dammen, til Drammensfjorden, den var det sikkert en god del mer liv i før da, når den ble brukt til å drive maskinene på Berger-fabrikkene.

    Nå går vel mye til drikkevann, så da blir det sikkert ikke like mye vann igjen i elva, men det er vel ingen som bruker vannkraft fra den elva lenger nå, så det spiller vel kanskje ikke så stor rolle.

    Men det virka ikke som at fattern synes det var så god ide, å bygge byggefelt på Bergeråsen.

    Det blei vel mye mer folk med en gang da.

    Men kommunen ville kanskje ha mer skatteinntekter da.

    Det er mulig.

    Men det hadde kanskje vært artig, å visst mer om hvordan disse lokale ‘mafiaene’, er bygd opp.

    Om dem følger et visst mønster, og at det er sånn, at det er en mafia på hvert sted?

    Og at det bare er untaksvis, at dette kommer ut, sånn som det skjedde i Eiker?

    Så hvis noen har noe mer kunnskaper om dette, så hadde det vel vært artig, om dem hadde skrevet en kommentar om dette.

    Noe annet jeg har tenkt på i det siste, er at det virker som at jeg har havnet borti Illuminati, her på Arvato, i Liverpool.

    Jeg overhørte noen sa, like etter jeg sluttet der, at ‘they only want the girls/women’.

    Om dette var politiet som kommenterte Illuminati-agendaen da.

    Og, at de har alle de pene damene.

    Men ingen av de, vil at det skal bli kjent, at de må jobbe for dem, på den og den måten.

    Så derfor, er det ingen som vil at dette skal bli kjent.

    Var det derfor Merseyside-politiet, kalte meg ‘Miss’, tro.

    Fordi de damene som dette med, ikke vi at dette skal bli kjent, så det blir holdt skjult?

    Eller var det bare for å kødde.

    Man kan i hvertfall se det brevet, i denne linken:

    http://nb.xiandos.info/Politiet_i_England

    Jeg har i hvertfall lest, at alle har plikt å stå opp for sine sivile rettigheter.

    At det er de vanlige folkas plikt, hvis man blir tullet med, av myndighetene.

    Jeg skjønner jo det, at hvis nordiske jenter, har blitt tulla med, av noe Illuminati, eller noe, i Liverpool, så vil de ikke at dette skal bli kjent.

    Men jeg synes jo ikke det er riktig, at vanlige folk skal bli tulla med hele tida da.

    Det kommer jo bare til å fortsette og fortsette, hvis ingen forklarer hva som foregår.

    Kanskje damene synes dette er artig?

    De bare synes ikke det er så artig, hvis det blir kjent?

    Hva vet jeg.

    Men jeg får bare forholde meg til det som jeg har lest, om rettigheter osv.

    At det er enhvers plikt å stå opp for sine sivile rettigheter, overfor maktmisbruk fra myndighetene osv.

    Så får de heller kalle meg ‘Miss’, hva nå grunnen er for det.

    Ikke at jeg aksepterer det, jeg har rapportert om dette videre til IPCC osv., men de gjør ingenting.

    Så hva som foregår, det kan man lure på.

    Men jeg lurer på, om Illuminati, kan være beskyttet av politiet.

    Eller hvordan dette foregår.

    Eller om det er noen andre enn Illuminati.

    Noe tull var det i hvertfall på den Microsoft aktiveringa.

    Så vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Bare kom på noen ting som han farfaren min Øivind, pleide å si, på 80-tallet. (In Norwegian).

    Bare kom på noen ting som han farfaren min Øivind, pleide å si, på 80-tallet. (In Norwegian).

    Han farfaren min, Øivind, var vel kanskje ikke alltid like populær, blant oss barnebarna.

    For han kunne være ganske streng og myndig osv.

    Det er i hvertfall sånn jeg husker han.

    Men jeg bodde jo hos fattern, fra 79, og han bodde jo først aleine i Hellinga der, på Bergeråsen, i Svelvik, i Vestfold.

    Og så ble han sammen med ei dame som heter Haldis, som bodde i Havnehagen.

    Så da flytta han ned dit, og jeg ble boende aleine i Hellinga og seinere Leirfaret, fra jeg var ni og et halvt, eller noe, da.

    Men, jeg var jo borte hos besteforeldra mine, på Sand, der hvor dem hadde snekkerverksted, eller fabrikk da, der hvor både fattern, bestefattern, og onkelen min, Håkon, jobba.

    For bestemuttern, lagde middag hver dag, så da fikk jeg middag, når jeg gikk bort dit etter skolen da.

    Så etter middagen, så var jeg jo vanligvis stapp-mett, for det var ikke sånn at jeg ikke fikk nok mat eller noe, hos dem.

    Så pleide jeg å lese avisa, eller donald eller noe sånn da.

    Og da var jeg der vanligvis et par-tre timer, før jeg dro tilbake til Bergeråsen igjen.

    Så da, satt jeg i stua til Ågot og Øivind da, og hendte det jo, at jeg spurte om noe, hvis det var noe i avisa eller ukebladet, eller donald, som jeg ikke skjønte.

    Ja, jeg skjønte vel forhåpentligvis det som stod i Donald da.

    Men alikevel.

    Og det her var før bestefattern fikk hjerneslag, seinere på 80-tallet.

    Så dette her var vel i 79, 80 og 81 osv.

    Og da husker jeg han pleide å si mye rart.

    Han hadde jo jobba på fabrikken, på Fossekleiva, på Berger.

    Der var det tekstil-fabrikk.

    To fabrikker vel.

    Og dem lager vel Berger-pledd i en av fabrikkene enda, tror jeg.

    Og nå er det pub, i lokalene der.

    Det var fordi, at en som Jebsen, fra Danmark, eller hvor det var.

    Han gikk over isen, på fjorden, inn mot Oslo vel, også søkte han ly for natta, på Berger gård.

    Han skulle finne et sted å ha tekstilvarefabrikk, i Norge, for godt over 100 år siden vel.

    Så er det en elv, på Berger, fra en innsjø, som heter Blindvann, hvor vi fikk drikkevannet fra, og ned til Drammensfjorden da.

    Og den elva, som vel heter Fossekleiva da, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Den kunne dem bruke, til å drive spinnemaskinene osv.

    Så da blei det to fabrikker, som lagde tekstilvarer da.

    Så kjøpte han Jebsen, Berger gård.

    Og han bygde to fabrikker, som sagt.

    Og de fikk over folk fra England, som kunne dette med fabrikk-virksomhet.

    Og dem bygde arbeiderboliger, skal jeg se om jeg får lasta ned det bildet fra Facebook.

    Her er fabrikken:

    Og her er arbeiderboligene:










    Og dem bygde også en kirke der, Berger kirke.

    Som fattern ikke ville sette beina sine i, når jeg ble konfirmert, husker jeg.

    Skal jeg se om jeg finner bilde av kirka.
















    Bestemora mi, Ågot, hun jobba visst som tjenestepike, på Berger Gård da, under krigen, og seinere da.

    Skal jeg se om jeg finner bilde av gården:










    Det må ha vært her hu jobba da.

    Det var en som gikk på fotballen, på Berger IL, som bodde der, husker jeg, som var et år eldre enn meg.

    Men han var litt sky, så han kjente jeg ikke så godt.

    Men samme det.

    Seinere, i hvertfall, så bodde besteforeldra mine, og fattern og onkla mine, dem bodde i et hus, ikke så langt unna den her gården, over en vei over et jorde, like ved gården, men ikke sånn at man kjørte forbi gården.

    Det er ikke så stort sted, men det var like ved elva der, fra kirka, noe sånt.

    Og der hadde fattern en kamerat som het Ernest vel, som må ha vært fra Amerika tror jeg, fordi fattern prata om at han pleide å få peanøttsmør på brødskiva der, og det var visst ikke i Norge, på den tida.

    Så ble det sånn, at farfaren min og dem, flytta bort på Sand, kanskje en kilometer eller to, nordover, langs Drammensfjorden, for å bygge snekkerverksted, på 50-tallet en gang.

    Det var ikke så lett å finne noe bilde av Strømm Trevare, på nettet, men det ligger ved siden av Jensen Møbler, på Sand, på Berger, i Svelvik.

    Nå er fabrikken solgt, den ble vel solgt på slutten av 80-tallet, eller begynnelsen av 90-tallet en gang.

    Men, jeg tror noe må ha skjedd på fabrikken der, på Berger, når bestefattern jobba der, for han ville ikke begraves i kirka der, selv om Jebsen-familien, ga kirka til kommunen, i midten av forrige århundre en gang vel.

    Men hva som har skjedd, det vet jeg ikke.

    Men noe må det vel ha vært, siden bestefattern heller ville begraves i Svelvik, og fattern ikke ville gå inn i kirka, under konfirmasjonen min.

    Han kom ikke i middagen engang, borte hos Ågot.

    Men da var Ruth Furuheim der, av en eller annen grunn.

    Og muttern var der da.

    Jeg synes det var artig å spille fotball, så jeg blåste i om jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna mine.

    Jeg var ikke så opptatt av klær osv.

    Men men.

    Men tilbake til hva farfaren min Øivind pleide å si da.

    Som jeg kom på her tilfeldig nå.

    Altså, når han nevnte de her tinga, rundt 1980 osv., så synes jeg jo, at mye av det hørtes ganske rart ut.

    Men nå høres det kanskje litt mer fornuftig ut.

    Hva var det han sa da.

    Jo, han sa, at han trodde ikke noe på den atombomba, hydrogenbomba, eller hva det var, til amerikanerne, som kun drepte mennesker, men ikke reiv ned husa.

    Så sa han, at han hadde sett russere, nede på Høyen, som skulle fiske, men dem hadde med radioer, eller walkie-talkier.

    Og han pleide ikke å fortelle skrønner han farfaren min, han var oppriktig osv.

    Han sa noe mer ting og, som ikke var så spennende, men som kanskje var fornuftige likevel.

    Det var, at han gikk aldri til legen.

    Dem stolte han ikke på.

    Det er sånn som høres litt sånn snålt ut, når man er sånn 10-11 år.

    Men nå høres det mer fornuftig ut, etter at jeg har vært på Aker Sykehus selv, og har lært om hvordan det står til med offentlig adminstrasjon, osv., i Norge.

    Og så sa han, at han stolte ikke på journalister, fordi, han hadde gitt et intervju, til en avis engang, og da kunne han ikke kjenne igjen, det han hadde sagt, når han leste artikkelen.

    Ja, og han sa også, at folka hadde spurt han, om han skulle være med gutta på skauen.

    Og da svarte han, at han ikke kunne være med, for han hadde kone og ungær, mener jeg han sa.

    Og det likte ikke dem andre, bestemuttern og dem, at han prata om da.

    Av en eller annen grunn.

    Men det med journalistene og legene osv., det lurer jeg på om han hadde rett i.

    At dem kan finne på mye rart, og hva sånne leger kan finne på, hvis dem er korrupte nok, det skal ikke jeg spå om.

    Men fra det jeg husker fra legene i militæret, og på Aker sykehus, og fra hvordan øvrigheten, eller hva man skal kalle dem, ‘the establishment’, fungerer, i andre deler av samfunnet.

    Så ville jeg ikke sett bort fra, at enkelte slike leger, kunne ha politiske agendaer de og.

    At de, på samme måte, som politikere, politiet/myndighetene osv., blander politikk inn i enkeltsaker, og lar dette med politikk osv., påvirke f.eks. behandlingen.

    Det ville ikke overrasket meg mye, etterhvert som jeg har mer å gjøre med forskjellige myndigheter/offentlig forvaltning, i Norge.

    Jeg skal ikke si noe om hvordan det er i Norge, i forhold til andre steder, men jeg vil vel tro at farfaren min fikk den her skepsisen, ovenfor leger, og journalister, og ovenfor staten generelt, som skulle ha tusenvis av kroner i dokumentavgift, for alt mulig osv.

    Selv om det var fattern som klagde mest over staten.

    Men selv om jeg synes noe av den her klaginga, hørtes litt rar ut, på 70- og 80-tallet, så tror jeg vel nå, at det må vel ha vært en grunn bak det.

    Og også muttern, husker jeg, var skeptisk ovenfor legene.

    Hun tok ikke med meg og søstra, til en lege i Larvik, for noe undersøkelse, som hun absolutt skulle ha vårs til.

    Men hu kjørte to timer, fra Larvik, til Svelvik, for å dra til en lege der, som hu stolte på.

    Og når jeg skulle på legeundersøkelse, da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, da insisterte hu på å bli med.

    Og, da lillebroren min, eller halvbroren min, Axel ble født.

    Da kjørte dem til Tønsberg, til sentralsykehuset der, som vel er tre-fire mil nord for Larvik vel.

    Istedet for å kjøre fem hundre meter, eller noe, opp gata, til sykehuset i Larvik.

    Og jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde på Aker sykehus, da jeg var der, for å operere kneet, og da jeg var på undersøkelse der i forkant osv.

    Det tar litt tid å forklare i detalj.

    Men, jeg begynner i hvertfall å skjønne godt, hvorfor de i ‘den nye eliten’, i Norge, gjerne vil gå på private sykehus osv.

    Det begynner jeg nok å skjønne litt mer av ja.

    Så det kan nok tenkes, at jeg var ganske dum, når jeg bare blåste av det farfaren min sa, om at han ikke stolte på leger og journalister osv.

    Det er mulig at det var en god grunn til det her, og at det ikke var bare noe som virka litt snålt for meg, på den tida.

    For det var jo ikke sånn at han farfaren min, bare pleide å finne på sånne ting.

    Han var jo oppriktig og seriøs, det var ikke sånn, at han fleipa og tulla om alt mulig, og sa ting, uten å ha en god grunn for det.

    Så det er nok ikke umulig at han skjønte en del mer, enn det som var vanlig oppfattning, på den tida, og som man lærte i skolen osv.

    Hadde jeg sagt i klassen, at man ikke skulle stole på leger, da hadde vel alle begynt å ledd tror jeg.

    Men sånn er det.

    Jeg får se om jeg finner på noe annet å skrive om etterhvert.

    Vi får se.

  • New Order – True Faith. (In Norwegian).

    New Order – True Faith. (In Norwegian).










    Julegave fra søstra mi Pia (som jeg ikke har så mye å gjøre med lengre), julen 1988, omtrent på den tiden, som hun, og mer eller mindre, venninna hennes Cecilie, flytta opp i leiligheten jeg hadde bodd aleine i, fra 1981. (Jeg bodde aleine i Hellinga, fra 1980).

    Enda, det var vel ikke sånn, at New Order var favoritt-bandet mitt eller noe.

    Selv om tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen, var stor fan av videoen til denne sangen, for den hadde vunnet en pris.

    Søstra mi sa, at hun trodde det var LP.

    Men det var Maxi.

    Jeg jobba på CC Storkjøp, og bodde jo gratis, må jeg innrømme, så jeg tjente ganske bra.

    Altså, det var fattern sin leilighet, så jeg slapp å betale husleie. Så jeg kunne bruke pengene jeg tjente på CC, som jeg ville.

    Så, jeg satt på med en kamerat, Espen, inn til Oslo, høsten før, og kjøpte ny video-spiller.

    Og så satt jeg på med broren til Kjetil, Arild, eller noe, inn til Oslo et par måneder senere, og kjøpte nytt stereo-anlegg, ved Rådhusplassen der.

    Så jeg spilte den her Maxien på det anlegget da.

    Som ei jente som het Monica Nebell, og som gikk på samme skole som meg, Gjerde, plutselig dukka opp, og sa, at dem hadde samme type stereo-anlegg.

    Men så spurte jeg søstra mi, hvorfor hu hadde dukka opp i leiligheten, men da svarte hu ikke.

    Og jeg fikk ikke så god råd, utover i 1989.

    For da var det russetid for alle penga, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, at jeg fikk fortsatte å få penger til mat osv., av fattern, etter at søstra mi flytta dit.

    Så da var det nok meg, som måtte kjøpe Trønder-sodd, på CC, til middag osv.

    Eller kveldsmat da.

    For jeg jobba seint ca. annenhver dag.

    Bussen min til Drammen, gikk rundt kl 7, eller noe.

    Og når jeg jobba, så var jeg vel hjemme rundt kl. 22, eller noe.

    Søstra mi jobba ikke.

    Hu bare bodde der.

    Men det var ikke sånn at hu gadd å lage mat, sånn at jeg fikk middag, når jeg kom hjem med bussen fra Drammen, i 22-23 tida.

    Enda det var jeg som kjøpte det meste av maten vel.

    Ikke det at søstra mi spiste så mye da.

    Hu må vel ha fått noen penger av fattern(?)

    Og hu var mye hos Cecilie og, så hu fikk vel noe mat der.

    Og kanskje av Haldis.

    Haldis hadde jo en fryser stående oppe hos vårs.

    Med masse rar mat, som ikke jeg skjønte hvordan jeg skulle lage i hvertfall.

    Og som hadde gått ut på dato, noen år før.

    Så det var vel litt rart.

    For hu hadde en fryser, på kjøkkenet sitt.

    Og to frysere vel, i garasjen.

    Og så hadde hu en eller to frysere oppe hos meg.

    En på det gamle rommet mitt, og en i boden.

    Hvis ikke vi flytta den frysern inn i boden da, det er mulig.

    Men samme det.

    Men det var vel litt for komplisert mat til at jeg skjønte hvordan man skulle lage mye av det.

    Grytekjøtt og sånt, mener jeg å huske.

    Ofte uten merking.

    Da var det vel enklere med trønder-sodd og Grandiosa fra CC da ja, mener jeg å huske.

    Så det gikk vel mye av det, pluss potetgull osv.

    Det pleide å være ganske kaldt der om vinteren.

    Men det hendte vifteovnene ble ødelagt.

    Da stakk jeg ned i garasjen til Haldis.

    For dem trodde vifteovnene var ødelagt, hvis en sånn sikring, som satt mellom glødetrådene, hadde blitt slått av, fordi ovnen hadde blitt for varm da.

    Men den var bare å klikke på plass, med en kulepenn, eller noe, da.

    Men det året jeg jobba på CC, da begynte jeg å bli litt mer voksen da.

    Så da kjøpte jeg faktisk heller en ovn, husker jeg, i en butikk i Drammen, for pengene jeg tjente på CC.

    Istedet for å gå å prøve å finne en som sikringen hadde slått ut på, nede hos Haldis.

    Så jeg prøvde vel å oppføre meg litt bedre da.

    Men jeg husker jeg var litt ego, for jeg satt vel med den ovnen foran beina mine da.

    Det var ikke sånn at jeg lot søstra mi ha den ovnen.

    Men jeg hadde jo bodd der aleine siden 1981 da, så det var vel gammel vane jeg hadde, å ha den ovnen sjæl.

    Men det var jo elektriske ovner i huset der og.

    Og på 80-tallet, så var jo strøm nesten gratis.

    Så det var vel sånn at termostater og sånnt, det var det vel nesten ingen som brydde seg så mye om, hva de stod på.

    I hvertfall ikke i huset der jeg bodde.

    For strøm var jo så billig uansett.

    Da er det forskjell her i England, merker jeg, hvor strømmen gjerne kan komme opp i 30 kroner dagen osv.

    Og enda mer, hvis man har på varmen i alle rom osv.

    Så da lærer man vel å skru av lyspærene osv.

    Selv om det nok sikkert er smartere å bo i en oppvarmet leilighet, i forhold til å spare på strømmen hele tiden.

    For man blir vel litt mer aktiv osv., hvis det er varmt i huset.

    Og får gjort mer jobb osv.

    Så da er vel det kanskje like smart, selv om det koster noen pence mer i døgnet.

    Det er mulig.

    Vi får se.

  • Hvem lager hat-blogg? (In Norwegian).

    Jeg lurer på om det er Annika fra Bergeråsen, som lager hat-blogg.

    Jeg skreiv bare det Christell sa jeg da.

    På 80-tallet, en gang.

    Hun sa det, at rektor Borgen, gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse på barneskolen.

    Så hadde Annika løpt fram og tilbake og vifta med fordelene sine, sa Christell.

    Utafor huset til Haldis der, i Havnehagen.

    Men det er mulig, at det ikke er sant.

    Men Annika skreiv jo på Facebook, at hu kunne bekrefte, at rektoren kom inn i garderoben dems, mens dem skifta osv.

    Så det er nok sant.

    Om hun vifta med fordelene eller ikke, det er vel ikke så viktig, hva hun gjorde, for hun var så ung uansett, så det er hva rektoren gjorde som har noe å si, i såfall.

    Og grunnen til at jeg tok opp det.

    Det er fordi, at Christell og Pia, dem driver å beskylder fattern først, for å ha misbrukt Pia.

    Det sa dem i Kristiansand, i 1989, må det vel ha vært, da vi var der i bryllup.

    Christell sa, at fattern hadde fingra Pia.

    Det synes jeg hørtes så ille ut, at jeg kutta kontakten, mer eller mindre, med fattern.

    Jeg flytta til Oslo, og dro nesten aldri på besøk til Berger eller Drammen eller Sand.

    Nå, i 2008, så sier Pia, at fattern var klåfingra.

    Det er ikke det samme som Christell sa, i 1989, at fattern hadde fingra Pia.

    Så det er tydelig at dem driver med noe lureri, for Pia satt ved siden av Christell, da hu sa det, i 1989.

    Jan og Christell og Pia, og meg, var på resturant i Kristiansand.

    Som dem dro med meg på, av en eller annen anledning.

    Så det mulig det her, var en del av en plan.

    For jeg var den eneste som begynte å skjelle ut fattern, og si at jeg ikke ville ha noe mer med han å gjøre da.

    Dem andre sa ikke noe sånt.

    Jeg synes det vanlige ville vært, å bli enige om hva vi skulle gjøre med det her.

    Men jeg var den eneste som sa noe.

    Så at de tre andre, Jan, Pia og Christell, hadde planlagt det her, for å få meg til å bryte kontakten med fattern, eller noe.

    Sånn at dem fikk arve mer, eller noe, for dem er ganske luringer de her.

    Ei dame, som Jan Snoghøj, var sammen med.

    Hu har jeg møtt et par ganger seinere.

    Hu er en sånn 5 år eldre enn meg kanskje.

    Jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men hu er skikkelig forbanna på han Jan.

    Og hu anbefalte meg, å flytte vekk, og ikke ha noe med dem å gjøre osv.

    Så hu hadde vel litt fornuft i hue.

    Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men at Jan kanksje driver å manipulerer og sånn.

    Det er mulig.

    Uten at jeg vet det sikkert.

    En 17. mai, i Oslo, mens jeg jobbet som butikksjef.

    Det må ha vært i år 2000 eller 2001, vil jeg tippe.

    Da tro vi tre, jeg og Christell og Pia, på tre brødre, i Karl Johan, for å drikke øl.

    Jeg har ikke sett så mye til Christell, siden jeg flytta fra Bergeråsen, i 1989.

    Jeg har kanskje sett henne en gang annehvert år, eller noe sånt, i gjennomsnitt, siden da.

    Og hu er litt sånn vanskelig å komme innpå, litt aggresiv noen ganger vel, i hvertfall ikke så enkel å kommunisere med da.

    Ikke så lett å komme inn på.

    Synes jeg i hvertfall da.

    Og hu er vel heller ikke, den skarpeste kniven i skuffen, som de sier.

    Hun er vel mer sånn, den siste i klassen, som lærte å lese undertekstene på TV-en, før de ble borte fra skjermen.

    Det er mitt inntrykk, i hvertfall.

    En rar ting, kom jeg på nå.

    Det var, i bryllupet, til Jan Snoghøj, og Hege, fra Rødgata, på Gulskogen, på Geilo, i 2001, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Da skulle broren din bruden, lillebroren til Hege, holde tale.

    Foran 100 bryllupsgjeseter, eller 50 kanskje, noe sånt.

    Og da begynte han å prate, nervøst, om hvor mange, som Christell hadde hatt seg med.

    Og jeg skal ikke si hvor mange det var jeg.

    Da dukker det vel opp en hat-gruppe til.

    Eller, det var vel ikke så mange som antall bryllupsgjester, men det var vel ikke så langt unna.

    Kanskje halvparten.

    Sa han luringen da.

    Jeg vet ikke, hvorfor de prater om sånt i taler i bryllup osv., men det er kanskje sånn som er vanlig i Rødgata.

    Hva vet jeg.

    Etter middagen, var det ingen som ville prate med meg der.

    Så jeg måtte bare ta kvelden.

    Alle var helt usosiale, inkludert min kjære søster, som jeg har fått nok av å ha kontakt med.

    F.eks. det med tigginga i Karl Johan, under bursdagen til Magne, på begynnelsen av 90-tallet.

    Når hun var slavedriver, overfor han stakkars flat-mate’n sin, som det heter i England, kollektiv-samboeren sin, en kar fra Røyken med lyst hår, som jeg ikke husker hva heter.

    Hun slavedrivde han, opp og ned Karl Johan, for å tigge om mynter.

    Skikkelig bitch og slavedriver.

    Jeg vet ikke hvordan det hang sammen.

    Men han virka litt kua, han karen.

    Så kom bursdagen til Magne forbi da, med unge Høyre ledere, klassekamerater fra Gjerde Videregående i Drammen, og en distriktsjef i Rimi, eller noe.

    Da var det artig å møte søstra si, slavedrivende på en kar, for å få han til å tigge penger i Karl Johan.

    Og det er mye mer og, jeg gidder ikke å skrive alt.

    Så jeg tror jeg kutter ut dem to der, Pia og Christell.

    Det er vel ikke noe håp uansett, for noen av dem, dem er vel ikke så oppegående, noen av dem.

    Så dem er det nok like smart å kutte helt ut.

    Så det har jeg herved gjort.

    Ikke noe mer kontakt med dem fra nå.

    Da vi var på Tre Brødre der, i 2001, eller når det var.

    Når Christell venta på typen sin, Matthias vel, fra Sverige.

    Sa tok dem opp det.

    Da spurte vel Christell, var det vel.

    Skal du ikke ha normalt forhold til fattern da.

    Så sa jeg, ja men hva med det dere sa i Kristiansand da.

    Om at fattern hadde fingra Pia.

    Da sa Christell, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og det mener jeg, at ikke er sant.

    Det var jeg og Petter og Christian, som kjeda vårs, og skulle ha sånn strippe-show lek osv., i 1980, eller 81, var det kanskje.

    Når jeg var sånn 10 år da.

    Og det var fordi jeg var vant til at Christell og Nina Monsen, pleide å komme på besøk, der jeg bodde aleine, i Hellinga.

    Når jeg var sånn 10 år.

    Dem var på besøk der, kanskje 3-4 ganger da.

    Og en gang, så klinte jeg med begge to husker jeg.

    Jeg spilte for dem på blokkfløyte.

    Noe vi hadde lært på skolen, i 4. klasse, var det kanskje.

    Morgenstemning, av Grieg.

    Og det likte dem, så da satt jeg i den grønne 70-tallssofaen til fattern, med Christell på ene sida, og Nina Monsen på andre sida, og klinte med dem annenhver gang da.

    På den tida, var jeg ikke så upopulær.

    Men da jeg begynte på ungdomsskolen, da ble jeg så mye mobba, så da var jeg ikke så sosial.

    Men samme det.

    Nina Monsen er død nå, i hvertfall, og tok selvmord.

    Det sa Pia, når vi kjørte opp til bryllupet til Jan og Hege, på Geilo i 2001, eller når det var.

    Men det som skjedde.

    Var, at jeg og Petter og Christian, ble enige om at vi skulle ha sånn strippe-show lek, når søstra min kom på besøk.

    Jeg hadde vel lest for mye i Alle Menn bladene og Aktuell Rapport og sånn, som fattern hadde.

    Og jeg var jo vant til at Christell og Nina kom opp dit.

    Og jeg og Christell, da jeg fremdeles fikk lov å være nede hos Haldis.

    Vi pleide å ta av madrassen til senga til Haldis, og så ta bort sengebunne, også ligge under der og kline.

    Når vi var sånn 8-9-10 år.

    Jeg var vel to år eldre enn henne vel.

    Men det likte ikke Jan.

    Jan var vel sånn 17-18 år kanskje.

    Og han ble sur på meg da.

    Og lurte fælt på hva vi gjorde under senga.

    Men vi gjorde ikke noe alvorlig.

    Men jeg ville ikke prate med han om det.

    For jeg synes han var såpass mye eldre, at han ikke hadde noe med det.

    Men da ble han litt sinna gitt, så det ut som, i blikket hans osv.

    Men men, samme det.

    Det som skjedde var at Petter og Christian strippa da, når søstra mi var der.

    Og dagen, så skulle jeg få søstra mi til å strippe.

    Og det gjorde hu.

    Da var ikke Petter og Christian der.

    Men hu Pia, hu begynte å skulle vise hva venninnene hennes i Larvik, hun Desire, eller hva hun het, hadde lært henne om anatomi osv.

    Men det her var det søstra mi som begynte med.

    Så det var hu som begynte å leke doktor istedet for strippe-lek.

    Så det synes ikke jeg var min feil.

    Men da sa Christell, at det hadde jeg gjort.

    Jeg hadde misbrukt Pia da.

    Så det var jo kult å få høre.

    Jeg fikk helt sjokk, når jeg hørte hu sa det.

    Så da klarte jeg ikke å si noe.

    Og hu er sånn skråsikker.

    Så det er ikke så lett å komme med noe argumenter.

    Eller å få noe ordentlig kommunikasjon.

    Og jeg var i sjokk, og sånne ting, er ikke noe artig å prate om.

    Så jeg gjorde ikke det.

    Jeg var i sjokk, så da klarte jeg ikke å prate om det.

    Og jeg trodde ikke mine egne ører, at jeg skulle få høre noe sånt.

    Så når jeg kom meg, etter sjokket, så var det noe annet som ble snakket om, så da var det nesten, som at det var noe, som man hadde drømt, så da bare fortsatte men å prate om noe annet.

    Eller, jeg sa vel ikke så mye.

    Jeg var vel sånn halv-sjokka, resten av dagen.

    Og de her Pia og Christell, dem er sånn skråsikre og vel opptatt mest av seg selv, og vi har vel ikke så mye felles interesser osv.

    Untatt å ta noen øl da.

    Så, sånn var det.

    Men jeg synes også, at det Annika skrev.

    At hun ikke hadde fått noe ubehag, av det her, med rektoren.

    Kunne tyde på at det kanskje var noe mer som hadde foregått.

    Men det var vel ikke så klart, det hun skrev.

    Men det er vel sånn det er.

    At damer ofte, ikke skriver så direkte om sånt.

    At når dem sier, at en ikke var noe snill mot noen.

    Så betyr det at dem voldtok hu, eller noe sånn da.

    Så det er vel ikke så lett, å skjønne seg på, hva dem mener alltid.

    Når dem driver å prater sånn.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Men men, samme det.

    Fattern sa, at han trodde at han hadde vært klåfingra på Pia, da hu var fem år, eller noe, var det her da, fordi han hadde drømt, at han lå ved siden av en dame.

    Og det her, var mens vi bodde i Larvik.

    Og da var vi på besøk hos fattern, en gang i året, kanskje.

    Og da, hadde han bare to senger.

    En dobbeltseng, og en enkeltseng.

    Og da, sov jeg i enkeltsenga.

    Mens Pia som i dobbeltsenga, med fattern.

    Og da husker jeg, fra den gangen, at Pia sa, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga.

    Men fattern sa, jo du skal sove i dobbeltsenga.

    Men det var jo ikke noen andre steder å sove.

    Men da var hu kanskje 4-5 år.

    Det var i Hellinga.

    Men hvorfor hu sa det, det veit jeg ikke.

    Men det er noe rart rundt alt det her.

    At Christell sier i 89, at fattern fingra Pia.

    Og Pia sier i 07, nesten 20 år etter, at det plutselig ikke var riktig, han var klåfingra.

    Og fattern sier at det bare var noe som kan ha skjedd i søvne.

    Altså, det er jo stor forskjell, på, at fattern kanskje hadde vært borti Pia, tilfeldig, i søvne, og det Christell sa, i Kr.sand, i 89, at fattern hadde fingra Pia, da hu var sånn fem år da.

    Men, mellom at jeg fikk høre fra Pia, at han var klåfingra, og ikke hadde fingra.

    Det var nesten 20 år, i mellom at de forskjellige versjonene ble fortalt.

    Det er ikke sikkert, at jeg hadde brutt all kontakt med fattern, i 89, hvis Christell hadde sagt, at fattern var borti Pia, tilfeldig, i søvne.

    Da hadde jeg kanskje ikke reagert så sterkt, og skjellt ut fattern, og foreslått, at vi skulle bryte kontakten med han, på de fleste områder.

    Noe ingen svarte på.

    Og Pia satt jo ved bordet der, og presenterte dette, hva fattern hadde gjort, sammen med Christell.

    Jan sa nesten ikke noe.

    Men hvis det var sånn, som Pia sa, i 2008, at fattern, var klåfingra.

    Hvorfor, retta hu ikke på Christell da, når hu, i 89, sa at fattern hadde fingra hu.

    Det mener jeg at det er forskjell på, i hvertfall.

    I hvertfall, hvis det var noe som skjedde i søvne.

    Så at dem, kan eventuellt ha fått det her, til å høres mye værre ut, eventuellt, enn det var.

    For å få meg ut fra familien, sånn at dem fikk fler fordeler, og arva mer, for eksempel da.

    Eller hva de hadde i tankene.

    Sånn kan det virke for meg nå i hvertfall.

    Og grunnen til at jeg hørte med hun Annika, om det var sant det med Borgen, at han gikk inn i garderoben dems.

    Det var, for å prøve å finne ut, om Christell pleide å juge om sånne ting.

    Da kom jeg i hvertfall litt nærmere en løsning.

    Og da var det enklere, å ta opp det her, med fattern og Pia og.

    Ellers, så hadde jeg vel ikke kommet noen vei.

    For jeg tror nemlig, at jeg ville stolt mer på, hva Annika sa, enn hva Pia eller Christell, eller fattern sa.

    Jeg husker Christell og Annika, var jo venninner, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Haldis, hun hadde en sånn liten, blå Mazda, eller noe.

    Og en gang, jeg var ikke så populær der nede hos Haldis og dem.

    Men en gang, så skulle jeg være med til Drammen, av en eller annen anledning.

    Og da skulle hun Annika være med og.

    Siden hun var venninna til Christell.

    Og jeg var sur på Haldis.

    Fordi fattern pluteslig flytta dit, uten å si fra.

    Så en gang, da jeg var ni, så kom plutselig ikke fattern hjem.

    Og det var litt sånn sjokk.

    At han ikke kom hjem, han pleide jo alltid å komme hjem fra jobben osv.

    Det hadde sikkert vært greit, hvis han hadde sagt fra.

    Men det gjorde han ikke, han bare unngikk å komme hjem.

    Han var hos Haldis da.

    Og jeg var jo vant til, å bo sammen med muttern og Pia og Arne-Thormod, og Axel og katta, i Larvik.

    Så jeg var ikke vant til å være aleine i huset, når jeg var ni år osv.

    Det hadde nok vært greit, hvis han hadde sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da kunne jeg ha forberedt meg.

    Men når han ikke kom hjem, så var det litt rart husker jeg.

    Det var vel fordi, at jeg var litt traumatisert enda da, fra å ha bodd hos muttern, som var helt hysterisk, og ropte og skreik, og dytta og var ikke helt god da.

    Og sa masse rart.

    Så det var slitsomt å bo der.

    Så jeg hadde sikkert hatt godt av, å bodd sammen med noen ansvarlige, og tålmodige foreldre/steforeldre, et par år i hvertfall.

    For å komme meg, etter det kaoset, det var å bo, med muttern i Larvik.

    Men det skjedde ikke.

    Fattern flytta ned til Haldis.

    Og der fikk ikke jeg lov å bo.

    Så det ble ikke sånn som jeg hadde venta det, å flytte til Bergeråsen.

    Men bestemor Ågot på Sand osv., var jo veldig snill da.

    Så det var vel flaks.

    Og fattern, pleide å ta meg med, når han skulle levere køyesenger og vannsenger, til folk som hadde svart på annonse i Aftenposten osv., i Oslo, Holmestrand, Tønsberg.

    Men mest i Oslo.

    Men tilbake til Mazdaen til Haldis.

    Haldis, jobba på en elektrisk forretning, var det vel, på CC.

    Seinere, så jobba hu på Hennes & Mauritz, på Bragernes.

    Etter det, så begynte dem vannsengbutikk, på Strømsø, ved Grans der.

    Og så, noen år etter, så flytta dem butikken, til Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Men hun Annika ble skikkelig sur på meg da.

    For jeg hadde vel ingen som sa til meg, at jeg ikke skulle pelle meg i nesa.

    Da jeg satt der bak i bilen, sammen med hu.

    Så da begynte hu å klage på det da.

    Og Haldis bare stønna, og var oppgitt da.

    Og Christell, sa vel ikke noe.

    Men men.

    En annen gang, det var vel, når vi var litt eldre.

    Kanskje midt på 80-tallet, eller noe.

    Da var Annika og ei venninne vel, nede i Havnehagen der.

    Og da hadde søstra mi flytta dit da.

    Og da klagde hu, Annika, på Christell da, (som ikke var der).

    Vi var like ved postkassa til Haldis der, jeg og søstra mi.

    Og Annika var der sammen med ei venninne da, av en eller annen anledning, for hu var vel ikke så ofte der nede, på den tida, for dem bodde i en annen gate der.

    Men da sa hu, om Christell, til søstra mi da, sånn at jeg hørte det, at hu var ikke noe flink til å vaske håret, Christell da.

    Jeg vet ikke hva hu mente med det.

    Jeg hadde ikke merka noe til det.

    At Christell ikke vaska håret.

    Begge de jentene var av de peneste jentene på byggefeltet der, mener jeg å huske.

    Så at det var noe galt med håret til en av dem, det skjønte jeg ikke helt.

    Men hvis Annika sa det, så skjønte vel hu seg mer på sånne ting, enn meg.

    Og, grunnen til, at jeg prøvde å spørre hu, om det her med Borgen osv.

    Før jeg hørte med fattern og Pia, f.eks.

    Det er fordi, at jeg tror egentlig at Annika, er mer pålitelig, og oppegående, enn dem, selv om dem er i familien min da.

    Eller i hvertfall mer ordentlig da.

    Selv om jeg ikke kjenner hu så bra, så er i hvertfall det inntrykket mitt.

    Så det var derfor, at jeg hørte med hu først da.

    Om det Christell hadde sagt, var jug, eller ikke.

    Så tenkte jeg vel det, at det var noe galt på Bergeråsen der, siden det virka som at det var så mye sånn tull der.

    Det var masse greier med onkelen min osv., uten at jeg gidder å gå i detalj om det nå.

    Men jeg tenkte, at det virker som at noe er galt i Norge osv. da.

    Og i familien min.

    Og på Bergeråsen da, med han rektoren osv. da.

    Og det virka som at de venninnnene hennes, Anne og Turid, som alle de tre, hadde bra rykte, på stedet der, hvis jeg husker riktig, at de bakka henne opp da.

    At det var sant, det som Christell hadde sagt om rektoren da.

    Så da tenkte jeg, at kanskje det var noe sånn, gjeng eller noe sånt, som hadde kontroll på stedet, siden rektoren kunne holde på sånn.

    Siden onkelen min, mener jeg å huske, gjorde mye rart.

    Og siden jeg selv, kunne bli boende alene i en leilighet der, fra jeg var ni år til jeg ble myndig, uten at noen av naboene varslet myndighetene f.eks.

    Så tenkte jeg, at det smarteste ville være, å poste om det her, på blogg osv. da.

    For ingen av de, Christell eller Annika, osv., hadde jo gjort noe galt.

    Og da Christell fortalte meg det her.

    Om at rektoren gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse, mens klassen hennes skifta.

    Da lå fattern, på terrassen, like ved.

    Og han må ha hørt hva Christell sa.

    Men han ble ikke sånn at han reiste seg opp, å begynte å bli forferda osv.

    Neida, han sa ikke et ord.

    Men bare lå der.

    Jeg ble sjokka.

    Og gikk hjem.

    Og jeg fortalte vel et par klassekamerater, hva Christell hadde sagt da.

    Borgen, sluta jo som rektor, noen år seinere vel.

    Og begynte formidling av salg av fritidsbåter.

    Uten at jeg vet hva årsaken var til det.

    Men jeg tenkte, at hvem vet, det kunne kanskje ha vært, at en kamerat-gjeng, som var i 30-40 åra da, hadde ganske god kontroll på stedet da.

    Det kunne jo ha vært en mulighet.

    Siden rektoren bare kunne gå rett inn i garderoben sånn, og det også kunne virke som, at det kanskje kunne ha skjedd noe mer.

    Så da bestemte jeg meg, for å poste om det, i tilfelle, at det var noe sånn lureri, som foregikk.

    Og også, for å prøve å finne ut mer, om hva som har foregått i familien osv.

    Med at Christell og Pia, jugde, må man vel si, i Kristiansand i 89 da.

    Så sånn var det.

    Så da har jeg prøvd å forklare litt mer om det i hvertfall.

    Så får folk heller skrive kommentarer eventuellt, hvis det er noe dem er uenige i.

    Så har i hvertfall jeg prøvd å bidra til å være ansvarlig, og forklare hva jeg vet.

    Ettersom det virker som at det er mye rart som har foregått i familien, og på Berger osv.

    Så får man håpe at det er i orden.

    Vi får se.

  • Rar gubbe fra ute i Skedsmo der. (In Norwegian).

    På den Facebook-gruppen, for hun norske dama, som ble myrdet i London.

    Så forklarte jeg noe jeg visste, om naboen hennes, Hallvard Flatland.

    Jeg fortalte, at jeg selv, bodde i Larvik på 70-tallet, sammen med muttern og søstra mi og stefattern, Arne Thormod, og halvbroren min Axel, han ble født i 78, men flytta derfra i 79, men jeg dro jo å besøkte dem sånn en gang i måneden omtrent, fram til 82 ca. når søstra mi flytta til Berger.

    Jeg flytta til Berger i 79, og bodde der til 89.

    Fattern plasserte meg i en leilighet for meg selv.

    I 89 flytta jeg til Oslo, for å studere på høyskole, NHI.

    Jeg var litt skolelei, det var ganske tørt programmering og systemutviklingsteori osv.

    Så jeg trengte et hvileår, når jeg ville jobbe, for å få litt fri fra kjedelige studier, og forhåpentligvis spare opp litt penger.

    Da søstra mi, flytta fra muttern, til faren vår, i 82, så flytta Axel, til faren sin, Arne Thormod, og Mette, i Parkveien i Oslo vel.

    Da jeg flytta til Oslo, i 89, for å studere, så bodde de i Høybråtenveien, med Furuset T-banestasjon, som nærmeste T-bane, i Oslo.

    Jeg tenkte jo, at siden jeg bodde i Oslo.

    Og jeg visste jeg hadde en yngre bror, eller halvbror i Oslo, Axel.

    Og siden jeg egentlig ikke kjente noen i Oslo.

    Untatt tremenningen min Øystein, som bodde i Lørenskog.

    Så da dro jeg å besøkte bruttern og dem da.

    Han var jo mye yngre enn meg, jeg var vel 19 og bruttern var vel 10.

    Og vi hadde ikke hatt så mye kontakt.

    Men han var vel ute oss vårs på Bergeråsen, en ferie, noen år før, mener jeg å huske.

    Så han kjente igjen meg da.

    Så prøvde jeg å hjelpe han med lekser osv. da.

    Foreldra hans var vel på bingoen eller travbanen.

    Men jeg dro dit kanskje en gang i måneden eller noe da, og hilste på dem, mens jeg studerte, siden jeg ikke hadde noe særlig familie eller venner i Oslo.

    Så når dem fikk vite at jeg skulle ta et friår da.

    Så nevnte dem, at dem hadde tilbudt søstra mi, Pia, å få bo hos dem, hvis hu passa på Axel.

    Axel hadde MBD, og var hyperaktiv, så han var litt slitsom.

    Dem hadde jo dårlig råd, for Arne Thormod, hadde jo gått konkurs, på slutten av jappe-tida, som var like før, som veldig mange i Norge hadde gjort egentlig.

    Så jeg foreslo, at kanskje jeg kunne leie det rommet, som søstra mi skulle ha bodd i da.

    For 1000 kr. månenden, eller noe, så kunne jeg sikker prøve å passe litt på Axel innimellom og, i hvertfall prøve å hjelpe med leksene.

    Fordi jeg hadde jo tenkt å spare opp penger, til 2. året på høyskolen.

    Og jeg hadde jo ikke noe jobb enda da, så det var fordel for meg, å ha et sted det var billig å bo.

    Så gikk jeg på arbeidsformidlinga da.

    For det var litt nedgangstid, fordi jappetida var nettopp ferdig, og det hadde vært børskrakk, et par år før vel.

    Dette var høsten 1990.

    Jeg fikk en praksisplass, i Norsk Hagetidend, med forskjellig kontorarbeid, på Grønland.

    Og jeg jobba også en del på lageret dems på Tøyen, og hjalp en ganske artig, litt eldre kar, fra Østfold vel, som dreiv og sendte pakker og sånn der.

    Så jeg lærte litt om drive sånn lager nesten, for han forklarte alt mulig.

    Ikke så mye da, men jeg lærte litt.

    Også var jeg med å satte opp standen, til Det Norske Hageselskap, på landsbruksmessa, ute på ei slette, Hellerudsletta, ute i Skedsmo vel.

    Men han jeg var med der, han var veldig sur, så det var ikke så artig.

    Og jeg var på Stortinget, for å hente statsbudsjettet, før pressen fikk det, høsten 90.

    Siden de her på Hageselskapet, kjente noen på Stortinget da, dem hadde sine kontakter.

    Og jeg var på Botanisk Hage, for å hente noe kamera og sånn, som Norsk Hagetidend, hadde lagt igjen der da.

    Og da trodde vel alle at jeg var fotograf da, når jeg gikk gjennom byen med det proffe kamera.

    Men samme det.

    Men det var variert og artig jobb da.

    Men det var sånn praksisplass, og da fikk man bare 4000 i måneden.

    Og jeg pleide å lage middag til meg og Axel osv.

    Og jeg hadde jo den uvanen fra russetida osv., at jeg hadde begynt å røyke.

    Og vi festa fælt i russetida, og året etter, så jeg var vant til å ha masse penger.

    Det var en kar som var ofte gjest i huset på Furuset der, som het Svein Martinsen.

    Og som ofte vanka mye på travbanen.

    Og Axel var jo 10 år, og de som kjenner han, de veit hvordan han er.

    Han er litt frekk i kjeften noen ganger.

    Han har det vel etter Mette, tror jeg, stemora hans.

    Da fikk jo jeg høre om Svein Martinsen, at når han var på Matland, på Triaden-senteret.

    Som nå heter OBS Lørenskog.

    Da kjøpte han vel alltid hele vogna full.

    Og så gikk han til kjøttdisken (hvor jeg seinere jobba en del lørdagsvakter).

    Så sa han, til slutt, og så noen hekto roastbiff til katta osv.

    Så han kjøpte hele butikken, og roastbiff til katta og.

    Og han hadde en datter som het Angelica.

    Som Axel gjorde et poeng av navnet da.

    Det er visst blitt populært i det siste det navnet.

    Og på travbanen, når dem satt i resturanten på Bjerke der, sa Axel, så ga han alltid mye driks, og var stor mann, og ga Axel, som var snørris en seddel da, så han kunne kjøpe seg noe is eller brus eller noe da.

    Og Martinsen og kona, var ofte gjester der dem bodde.

    En gang, så fortalte Martinsen.

    Noe om forbrukersamvirke.

    Døtrene hans, Angelica og hu andre, var forresten innom OBS en gang, når jeg jobba der, og så veldig rart på meg, når jeg satt i kassa.

    Hu så litt sur ut hu Angelica, eller om det var hu andre.

    Samme det.

    Noe om forbrukersamvirke ja.

    Jo, det var en sjef der, som hadde slutta da.

    Så hadde det blitt kaos på fryselageret eller kjølelageret, eller hva det var, hvor de dyreskrottene, hadde hengt.

    Så de hadde mista kontrollen, og strømmen hadde gått.

    Og ingen kontrollrutiner hadde vært oppe og kjøre, av en eller annen anledning.

    Så det hadde gått mark i skrottene.

    Så da sa den ene Forbrukersamvirke-sjefen, til de andre.

    Ikke tenk på det, jeg skal ordne det.

    Og uka etter, så var det tilbud på godt krydret grillkjøtt, i alle forbrukersamvirke-butikkene.

    Og han her Martinsen, han kjøpte en klesforretning, rundt 1990.

    Harda Klær, i Lillestrøm, var det vel.

    Og han begynte å sponse Hallvard Flatlands program, Casino.

    Så på slutten av Casino, som vi pleide å se på, så kunne man se, at Birgitte Seyfarts klær, var sponset av Harda Klær.

    Og jeg tror Arne Thormod, kanskje kjente han Kjells Markiser karen.

    Og jeg mistenker, at Svein Martinsen, og Flattland, kan ha møtes på Bjerke f.eks.

    Og Flatland, ble jo senere avslørt for noe kriminalitet, med hester eller noe, tror jeg, så han måtte slutte om tv-presanterer.

    Så jeg lurer på, om hun norske jenta, som ble drept i London, kunne ha vært fanget i noe nett, i forbindelse med noe internasjonalt kriminelt nettverk, noe New World Order greier, f.eks. som Flatland kan ha vært med i.

    Det var rart, synes jeg, at de brunette-døtrene, var dem vel, Angelica og hu andre.

    Axel likte ikke hu Angelica, tror jeg.

    Det var rart at dem kikka så rart på meg, da jeg jobba i kassa på OBS.

    Det var Martinsen, som sa til meg det, at dem trengte folk der.

    Jeg hadde jo jobba deltid på CC Storkjøp i Drammen.

    Fordi når jeg begynte i 3. klasse på VGS.

    Så kom jeg inn på en sånn spesialordning.

    De ti beste søkerne fra Vestfold, kunne få lov å gå på studier i Buskerud.

    Fylkene hadde en samarbeidsavtale.

    Jeg hadde jo bra karakterer fra Markedsføringslinja, bare 4-ere og 5-ere.

    Så jeg kom inn på Datalinja, på Gjerde i Drammen, siden jeg var en av de ti beste fra Vestfold fylke, som søkte skole i Buskerud fylke.

    For dem hadde ikke datalinje på Sande VGS, hvor jeg gikk 1. og 2. året.

    Men siden jeg kom inn på den her ordninga, så fikk jeg gratis busskort også til og med, fra Drammen til Bergeråsen, så det var ganske kult.

    Ei annen, fra Svelvik i klassen, det var en delt markedsføring og dataklasse.

    Monica Johansen, eller noe vel.

    Datter av ei lærerinne, fra Nord-Norge, som jeg hadde i data, på Svelvik Ungdomsskole.

    Og hu mora, var blidere enn datra, synes jeg.

    Men samme det.

    Men hu, Monica da, hu måtte melde adresseforrandring til tanta si i Drammen, for å få studere på Gjerde.

    Men jeg hadde så bra karakterer, selv om jeg ikke tok skolen så alvorlig, jeg skulka nesten en dag i uka.

    For jeg bodde aleine, og var mye nedfor, og var litt upopulær, og sleit litt med at jeg var pinglete og ble litt mobba og sånn da.

    Selv om det var mye værre på ungdomsskolen.

    Og jeg hadde masse andre interesser, enn skole, data, elektronikk, fotball, kjøre båt på fjorden, skyte med luftgevær i skogen, og mye forskjellig da.

    Men pleide alltid å være en av de to-tre beste i klassen, selv om jeg stort sett ga faen.

    Så for å skryte litt da.

    Så kom jeg inn på Gjerde, uten at jeg behøvde å melde adresseforrandring, til vannsengbutikken til fattern og Haldis, på Strømsø, f.eks.

    Selv om de lappene, hvor man fikk beskjed om at man var kommet inn, havnet nede i postkassa til Haldis, så det var bare flaks jeg fant dem, en fra Sande og en fra Gjerde.

    Jeg tulla litt med de i Sande, så jeg meldte ikke fra, at jeg skulle gå 3. året i Drammen, jeg måtte ha det litt artig med dem synes jeg.

    For jeg fant alltid på masse vitser osv. hele tida, jeg prøvde å være morsom da.

    I 2. klasse der.

    Og hun Kristin Sola, hun fortalte meg seinere, mener jeg å huske, at da dukka Trond Gurrik, fra Holmestrand, opp i klassen i Sande igjen, siden jeg ikke tok plassen.

    Han gikk der i 2. klasse og.

    Han var vel ikke så skoleflink da, men han var god i idrett, og spilte håndball osv.

    Og jeg husker en gang, som jeg finta meg forbi han, når vi spilte fotball i gymtimen.

    Det var artig, for han var dobbelt så stor som meg da, så det var gøy.

    Jeg bare tråkka på ballen, og stoppa opp, og så spilte ballen fram igjen, og løp etter ballen da.

    Så jeg var vel kvikkere i beina enn han da.

    Men skuddet gikk ikke inn.

    Men samme det.

    Men da jeg skulle kjøpe bøker på Gjerde.

    Så så jeg en lapp fra Arnt Lund, tvillingbroren til Eirik Lund, og broren til Ronald Lund, i klassen min, på Berger og i Svelvik, fra 3. til 9. klasse.

    Og Arnt og Eirik, var et år eldre enn meg.

    Og dem, i hvertfall Eirik, hadde jeg spillt fotball med, på Berger IL, siden jeg spilte der, på lilleputt, og smågutter og guttelaget vel.

    Og jeg kjøpte også luftgeværet dems, som dem hadde skutt Odd Einar Pettersen med i beinet.

    Jeg tror det var før 16. mai, i 8. eller 9. klasse.

    Da alle trengte penger, til å feste i Svelvik, for da var det stor fest.

    Og jeg fikk alltid masse penger av fattern, til mat osv., siden jeg bodde aleine, så jeg hadde alltid masse 100-lapper, liggende, i et tre-skrin, som fattern hadde lagd, på rommet.

    Kanskje i gjennomsnitt 10 hundrelapper da, minst, pleide det å ligge der.

    Det var før jeg begynte å røyke osv.

    Og det var aldri tomt.

    Jeg hadde sånn buffer-lager.

    Jeg veit ikke om fattern visste om det her men.

    Samme det.

    Ulf Havmo, fra klassen, visste om det her.

    En gang, så skulle han låne 300.

    Jeg sa det var greit.

    Vi var egentlig uvenner da.

    Han skulle banke meg opp.

    Og lå med ryggen mot veggen i gangen, i leiligheten min.

    Og sparka meg i magan, skikkelig hardt.

    Jeg lurte på om han prøvde å ødelegge noen involler eller noe.

    Nå da.

    Da trodde jeg bare det var noe slåssing, som jeg ikke skjønte noe av.

    Vi slåss skikkelig før det.

    Han var kraftigere, men jeg pleide ikke å gi meg så lett.

    Men så fikk han overtaket til slutt, likevel.

    Og da sparka han meg i magan, som jeg forklarte da, skikkelig hard.

    Han lå med ryggen mot veggen, og dytta beina inn i magan min, så hardt han kunne da.

    Så det gjorde rimelig vondt.

    Jeg mistenker nå, at det kan ha vært noe plan, om å prøve å kverke meg, eller noe.

    Siden det virka rart, at han plutselig skulle kaste seg over meg, og banke meg, når jeg skulle sleppe han ut døra.

    En gang på Bergeråsen, i 79 må det vel ha vært.

    Like før jeg flytta dit vel, eller på samme tida.

    Så hadde Petter og Christian Grønli, leika i hagan dems, i Havnehagen 4, eller 6, eller hva det var.

    Med yngste sønnen til Ruth Furuheim, eller Furuset, eller hva dem heter.

    Så hadde Petter og Christian, gått inn for å spise, eller noe.

    Så hadde snøhula rast sammen.

    Over han sønnen til Ruth da.

    Så han døde, for han lå under snøen lenge.

    Og mora til Petter og Christian, hu døde et års tid kanskje vel, etterpå.

    Som jeg har skrevet om før på bloggen.

    Jeg ble kamerat med Petter og Christian, et års tid, før mora dems døde, og dem flytta til faren sin i Mexico.

    Og da bygde dem snøhule, husker jeg, utafor huset til bestemora mi.

    Like ved de sure rips, og de sure plommene.

    På nordsida av huset da, mot Svelvik osv.

    Og da mener jeg å huske, at dem skulle ha meg til å gå inn i snøhula.

    Men jeg ville ikke inn den der trange, ganske lange gropa av ei snøhule med huet først.

    Nei det stod jeg vel over ja.

    Så det ble ikke noe av.

    Jeg mener klart at det var sånn.

    Selv om jeg ikke har tatt det opp med noen før.

    Det her må vel ha vært vinteren 80, kan jeg tenke meg. Eller muligens 79, eller 81, selv om jeg ikke husker om jeg kjente dem så tidlig som vinteren 79, og jeg tror mora dems døde vinteren 81, selv om jeg ikke skal si det her for sikkert da.

    Men samme det.

    Jeg så lappen til Arnt, som han like utafor klasserommet vårt vel, på Gjerdes VGS.

    At Arnt skulle selge handel og kontor bøkene sine, fra året før, når han gikk 3. klasse på gjerde.

    Så jeg kjente jo igjen navnet hans, Arnt Lund, så jeg ringte han vel da.

    Så sa han, at jeg måtte gå bort på CC Storkjøp, for der jobba han.

    Så kunne jeg få bøkene der.

    Så gjorde jeg det.

    Så synes jeg det så artig ut.

    Onkelen min, Håkon, hadde vel fortalt om en som gjerne ville bli butikksjef osv. da, og klarte det.

    En på Berger, om det var Arnt, eller en annen kar.

    Så jeg synes vel det måtte være grei jobb.

    Så jeg spurte Arnt, om dem trengte folk da.

    Jeg hadde jo handla på CC, med fattern, noen ganger, i åra før.

    Både på Storkjøp, og matsenteret.

    Og da prata jeg med hu Karin da, en dag eller to seinere kanskje, eller samme dagen kanskje.

    Så fikk jeg jobb der, 2-3 dager i uka, ved siden av datalinja på Gjerde.

    Dette var høsten 88.

    Så dette sa jeg til Klara, på Matland/OBS Triaden, høsten 1990.

    Og da fikk jeg et 6. måneders heltids-vikariat der da.

    Og der trengte dem folk til å jobbe mye i jula osv.

    Så der, fikk jeg vel utbetalt, opp til over tre ganger så mye, som i jobben i Det Norske Hageselskap da.

    Selv om jobben der var kjedelig, på OBS/Matland.

    Så trengte jeg jo penger, for jeg synes det var stusselig, med bare 4000 i måneden.

    Jeg var vant til å bruke penger fra russetida, hvor jeg jo hadde jobb på CC, og bodde gratis på Berger.

    Så da synes jeg ikke det var så særlig, å bare ha 4000 i måneden på kontor-jobben.

    Og hadde jo bare et hvileår, mellom årene, på datahøyskolen.

    Så jeg hadde jo ikke tenkt, egentlig, å ha en karriære, innen hverken kontor, eller butikk.

    Så praksisen, den tenkte jeg egentlig ikke så mye på.

    Siden det jo var data, jeg hadde planlagt å jobbe med uansett.

    Jeg tenkte bare å få en jobb, for å prøve å spare opp litt penger det friåret, og få kontoll på økonomi og bosituasjon osv.

    For jeg kunne jo ikke bo hos familien til broren min hele livet heller.

    Mette Holter, stemora til Axel.

    Hu hadde ei amerikansk venninne, Vicky, eller Victoria, het hu vel egentlig, fra Trondheim.

    Hu hadde med datra si, som jeg har glemt navnet på.

    Og hu datra, visste jeg, hadde en forlovede, eller type eller noe.

    Alikevel, så spurte hu Vicky meg, om jeg kunne ta hu med ut, og varte opp henne da, på byen da.

    Når mora og dattra, var på besøk hos Arne Thormod og Mette og dem.

    Hvor jeg også bodde, tidlig sommeren 91, tror jeg det må ha vært.

    Men jeg tenkte jo, at sånne 50-åringer og sånn.

    De sier mye rart.

    Jeg husker jo fattern og muttern og Haldis osv.

    Man måtte ikke ta hva dem sa for høytidelig.

    Man måtte høre på hva dem på sin egen alder sa, for det var ofte ting man kunne stole mer på.

    De her hippie-generasjonen, eller 68-er generasjonen, dem er ikke sånne man kan stole så mye på.

    Dem har vel aldri vokst opp.

    Det var i hvertfall mitt inntrykk på den tida.

    Så jeg tok ikke det her hu Victoria sa, så utrolig høytidelig.

    Det var noe sånn 68-er skrål, tenkte jeg.

    Men jeg fikk høre seinere, av broren min da, at hu jenta, hadde venta et jeg skulle ta hu med ut på byen da.

    Ganske pen, mørkhåra jente på min alder, fra Trondheim da.

    Men jeg visste jo at hu hadde type/forlover, og mora var jo venn av foreldra til bruttern, så jeg prøvde meg jo ikke på hu i det hele tatt.

    Jeg tenkte mora ikke ville ha likt det.

    Men nå veit jo ikke jeg hvordan mødre vanligvis tenker om sånt, så da måtte jeg vel bare gjette.

    Men samme det.

    Så jeg hadde vært å spillt biljard osv. med kamerater, etter jobben, på biljardhallen til Bengt Rune, som kamerat, av Øystein, tremenningen min, fra Lørenskog, som er like ved Skårer, hvor Matland eller OBS Lørenskog, som det heter nå, ligger.

    Så jeg og Øystein og Glenn, vi pleide å møtes på Biljarhallen til faren til Bengt Rune, som lå ovenfor Triaden-senteret der, ovenfor veien som gikk bort til Skårer, eller Solheim, eller hva det het der, retning Maxi Skårer.

    Men samme det.

    En dag, etter jobben på OBS Triaden, som før det het Matland, og nå heter OBS Lørenskog, men butikken ligger fortsatt i den nederste etasjen i Triaden-senteret.

    Så dro jeg hjem, til Høybråtenveien da.

    Da hadde den gamle stefaren min, da jeg bodde hos muttern, faren til Axel, Arne Thormod, dratt med seg en gubbe fra Skedsmo.

    Det var en skikkelig rar gubbe.

    Jeg ville tippe han var kanskje 80 år jeg.

    Arne Thormod fikk han til å fortelle om lærerne herr og fru Ribsskog, som hadde vært lærere, ute i Skedsmo da.

    Han sa bare bra ting.

    Han hadde visst hatt fru Ribsskog som lærer tror jeg.

    Det var altså oldemora mi det da.

    Det her var i 1990 vel.

    Så hvis han var 80 år, så var han født i 1910.

    Bestefaren min, Johannes, han var jo fra Skedsmo, eller Rælingen, eller noe.

    Stefaren min, Arne Thormod, mener jeg det var, sa at han hadde dårlig råd, så han pleide å gå på ski, eller noe, tre mil inn til Oslo, for å gå på jus-studiene der.

    Hvis ikke det var fattern som sa det.

    Så det her må ha vært foreldra til Johannes, bestefaren min.

    Som vel også bodde i Nittedal, en periode tror jeg.

    I hvertfall bodde bestemuttern der, Ingeborg fra Danmark, sammen med Johannes.

    Og Ingeborg fortalte, at en gang, når hu skulle føde Karen, mora mi, på sykehuset.

    Eller en av de yngre søskenene til muttern, må det ha vært.

    Så kom hu tilbake.

    Så hadde mora til Johannes da, hu lærerinna, passa huset.

    Og Karen, mora mi da, sikkert.

    Og da var det møkkete gryter og sånn på hele kjøkkenet, sa bestemuttern.

    Så hu var visst ikke helt god, hu mora til Johannes, altså oldemora mi da.

    Og oldefaren min, han var vel fra oppi Flatanger han da, der Ribsskog navnet var fra.

    Og han lengta visst tilbake dit.

    Så døde han vel da.

    Eller, mora til Johannes, skreiv et ganske kjent dikt.

    Om at hu hadde vært slem mot faren til Johannes, og at han lengta tilbake til Nord i Trøndelag, hele livet, og ikke likte seg nede hos hu, i Skedsmo, litt på innlandet der.

    Men det her, sa ikke han gubben noe om.

    Han sa bare høflige og veloppdragne ting, om Ribsskog, og la på en del bra ting, virka det som, og var jovial, og ville ikke si noe gæernt da.

    Det var noe ekkelt over han gubben synes jeg.

    Ikke at han var uhøflig, eller møkkete, eller noe sånn.

    Eller at han feis, eller noe, sånn som gamle gubber sikker gjør.

    Neida, men hva virka litt, som at han var så redd at han nesten pissa på seg.

    Han prata om alt på befaling, som Arne Thormod, ba han prate om.

    Som en robot, eller maskin nesten.

    Og han virka som at han var sånn, at han var sånn alltid.

    At han hadde blitt kua, i massevis av år, så nå hadde han ikke noe personlighet, eller karakter igjen.

    Så han bare var som en kua robot, som sa alt, som f.eks. Arne Thormod ba om da.

    Selv om vel nok ikke Arne Thormod kjente han så bra.

    Det var noen andre, som Arne Thormod antagelig kjente, på en eller annen måte, som hadde kua han.

    Noe var gæernt i hvertfall, det var skikkelig ekkelt, å se hvordan han var han karen.

    Ikke for å si noe stygt, men det eneste jeg kan tenke på, for å forklare.

    Det er sånn kuet slave, fra sørstatene, som er jovial og sier alt den hvite herren ønsker da.

    Eller en narr, som må si ting, som kongen mores av, hvis ikke, så blir han halshugget f.eks.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig ekkelt husker jeg.

    Jeg lurer på om han karen kan ha f.eks. blitt tulla med av noe mafia hele livet?

    Noe sånt.

    Han var ikke vanlig i hvertfall, som besteforeldra mine, og venna dems på Sand f.eks.

    Så det var ikke fordi han var en gammel gubbe.

    Det var fordi det var noe gæernt.

    Det var i hvertfall sånn det virka for meg.

    Så det kom jeg på, når jeg skreiv om det, om Flatland osv., på den gruppa, om hu norske dama som ble myrda i London da.

    Så sånn er det.

  • Terian i Svelvik. (In Norwegian).

    Og mer jeg kom på i forbindelse med Odd Einar.

    Det var vel da jeg vi gikk på Ungdomsskolen det her og.

    Så tok jeg bussen inn til Drammen da.

    Og da var Odd Einar også på bussen, og ei jente fra Svelvik da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært hu jenta han fikk til å ringe.

    Når jeg gikk av bussen, jeg tror det var ved Grans på Strømsø, for da lå vannsengbutikken til fattern og Haldis der.

    Da lo Odd Einar av meg, og dreit meg ut ovenfor hu jenta, siden foreldra mine, eller fattern og Haldis, hadde vannsengforretning da.

    Dette var jo flaut, siden det var senger osv. da.

    Så det gjorde Odd Einar det klart for meg, og hu jenta, og resten av bussen omtrent, at det her var flaut da.

    Men han forrandra seg litt.

    Noen år seinere.

    Det var like etter 18-års dagen min.

    Da var vi nede på stranda på Sand der.

    På den tida, så pleide jeg å gå rundt å se om det var noe fester osv., noen ganger.

    For det pleide å være det noen ganger på sommeren.

    Da krangla Odd Einar, med en som var typen til Annika Horten vel.

    Og da sa Odd Einar til han karen, at det slår ikke 900 m/s.

    Så skjønte ikke han karen noe.

    Så sa jeg at det var ei kule.

    Og da sa Odd Einar at jeg var smart da.

    Så da mobba’n ikke.

    Så det er mulig han forrandra seg litt etter ungdomsskolen.

    Men den dagen som han Ingebretsen, sønnen til han i The Kids, vant VM i hopp, med ny bakkerekord osv.

    Den dagen, var jeg og fettern min Ove, på besøk hos bestemuttern på Sand.

    Det var på midten av 90-tallet vel.

    Jeg får sjekke det med Google, siden jeg er nerd.

    [rediger] Stor bakke K 120
    Plass Land Utøver Poeng
    1 Tommy Ingebrigtsen 272,6
    2 Andreas Goldberger 269,5
    3 Jens Weißflog 229,9
    4 Lasse Ottesen 224,4
    5 Kazuyoshi Funaki 218,3
    6 Nicolas Jean-Prost 216,0
    Dato: 12. mars 2005

    Ja, det var lørdag 12. mars 2005.

    Da gikk jeg og fettern min Ove, bort på puben, i Fossekleiva, etter hopprennet.

    Og da møtte vi fettern vår Tommy.

    Og da mener jeg at jeg så Odd Einar og Sten Rune fra klassen der.

    Men jeg fikk liksom ikke kontakt med dem.

    Jeg stod like ved dem, og omtrent gnei meg i øya, for det var litt rart å plutselig se dem igjen.

    For jeg hadde hørt at det var bare den eldre garden som gikk dit.

    Noen år før.

    Sa vel onkelen min eller noe, var det kanskje.

    Så jeg hadde ikke forestilt meg å møte noen fra klassen der.

    Så da fikk jeg litt sjokk.

    Det hadde jeg ikke forberedt meg på.

    Men det var vel rimelig korttenkt av meg.

    Men jeg stod like ved dem da, men jeg fikk ikke noe kontakt.

    Dem var opptatt av hverandre, og hadde vel kanskje drikki en del.

    Så jeg sa ikke noe.

    Jeg satte meg bort til fettern min.

    Og da satt vel søstra til Espen i klassen der og.

    Så fortalte hu, at han var i Belgia og studerte eller noe.

    Så da sa vel jeg at hu skulle hilse tilbake.

    Så kom Tommy og dro vårs med til Terian i Svelvik.

    I underetagen der.

    Og der traff jeg lillesøstra til Heidi i klassen fra markedsføringslinja på Sande VGS, mener jeg det var.

    Og hu skulle hjem og hente noe.

    Eller noe.

    Så var a ikke sosial lengre.

    Så dro vi hjem etterhvert da.

    Jeg traff hu jenta (og broren hennes vel), fra parallellklassen, som jeg huska fra klassetur til vikingeskipmuseet der.

    Dem som var fra utlandet et sted.

    Jeg husker ikke hvor.

    Men dem var omtrent dem eneste jeg kjente igjen der.

    Hva het dem igjen da.

    Vanskelig å si.

    Men dem het vel noe dem og.

    Men det var litt rart at vi plutselig havna i Svelvik.

    Men Tommy skjønner vel det.

    Selv om han bor i Fredrikstad nå.

    Og jobber i forsikringsselskap vel.

    Men samme det.

    Jeg prøvde å drikke noe kaffe for å gjort noe jobb her.

    Og det skjønner folk kanskje.

    Når dem ser hvor mye poster jeg skriver.

    Hvis det er noen som leser det her da.

    Så jeg får se om jeg klarer å konse litt om jobbinga her osv. da.

    Vi får se.

  • Jente med rødt hår i klassen. (In Norwegian).

    Og han Odd Einar, som fikk hu jenta fra Svelvik til å tulleringe, og skulle liksom flørte med meg da, og ha det moro på min bekostning, siden jeg var inbilsk osv.

    Han gjorde også noe lignende med Sissel Tysnes var det vel.

    Enten var det hu, ellers så var det hu med det rød håret.

    Hva het hu igjen da.

    Vanskelig å si.

    Men hu het vel noe hu og.

    Jeg får se om jeg kommer på det seinere.