johncons

Stikkord: Bislett

  • Min Bok 6 – Kapittel 22: Mer fra Sunderland

    En av de første ukene, som jeg bodde, i Sunderland.


    Så ringte jeg Lånekassa, (husker jeg), for å høre når studielånet mitt, kom til å dukka opp, da.

    For de 10-20.000 kronene, som jeg hadde hatt med meg, til Sunderland, (som var lønn fra butikkleder-jobbing på Rimi Langhus, og et nytt kredittkort, (med 10.000 kroner i kreditt), som jeg hadde søkt om få, (etter å ha sett en annonse, i en nettavis vel), like før jeg flytta, fra Norge).

    De pengene, de forsvant ganske fort, da.


    Siden jeg kjøpte meg mye klær, (og sånn), da.

    Som erstatning liksom, for de klærne, som jeg ikke hadde hatt plass til å ta med meg, fra Oslo til Sunderland, da.


    (Og som derfor ble liggende, hos City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Lånekassa, de hadde ikke mottatt søknaden min, (husker jeg, at de sa).

    Og da ble jeg veldig overraska, (husker jeg).

    Siden hu dama, som jeg hadde hatt møte med, noen måneder tidligere, ved HiO sin internasjonale avdeling, (i det tårnet liksom), på Bislett, jo hadde insistert på det, at hu skulle sende den søknaden, for meg, da.

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ble veldig overrasket, over dette, at Lånekassa ikke hadde mottatt søknaden min.

    Så så jeg ikke på dette, som en krise, (husker jeg).

    For jeg huska jo hvordan det var, da jeg gikk det andre året, på NHI, (studieåret 1991/92).

    Da søkte jeg vel ikke om studielån, før etter studiestart, (mener jeg å huske).

    (Siden jeg jo hadde hatt et friår, fra NHI, studieåret før.

    Det studieåret, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    For da tok det bare noe få uker, før det studielånet, (som jeg søkte om, like etter studiestart), dukka opp da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så jeg regna med det, at jeg ville få studielånet mitt, (fra Lånekassa), innen noen få uker likevel da, (husker jeg).

    (Selv om Lånekassa ikke hadde mottatt lånesøknaden min.

    Som hu dama hos HiO sin internasjonale avdeling, hadde lovet, å sende, da).

    Og jeg hadde fortsatt en del tusen igjen, (av Rimi-lønningene mine, osv).

    Så jeg bare fortsatte å bruke penger, i et nesten like raskt tempo, da.

    Siden jeg jo husket det, (fra studieåret 1991/92), at Lånekassa, ikke hadde så mye å gjøre, om høsten.

    Og at lånesøknad-behandlingen deres, derfor gikk adskillig raskere, om høsten, (enn om sommeren), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært sånn, at jeg fikk et søknadsskjema, fra Lånekassa, i posten, i Sunderland.

    (Noe sånt).

    Og så sendte jeg vel det tilbake, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det sånn, at jeg ikke fikk studielånet, fordi at HiO IU, hadde satt seg, på bakbeina, vel.

    (For de ville ikke godkjenne kursene jeg tok, ved University of Sunderland, som del, av min norske grad, da)

    Noe sånt).

    Så jeg måtte ringte til HiO IU, fra the International Office, ved University of Sunderland, (husker jeg).

    Ei pen blond dame, som var leder, for den avdelingen, lot meg ringe, fra deres telefon, (til HiO IU), husker jeg.

    Og jeg sa ja, til det tilbudet, da.

    Enten fordi at Netcom hadde sperret abonnementet mitt.

    Eller fordi, at jeg trodde det, at HiO IU ville ta min oppringing mer seriøst, hvis de så det, at jeg ringte, fra et University of Sunderland-telefonnummer, da

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ringte HiO fra University of Sunderland sitt International Office.

    Så ble jeg kontaktet av Frode Eika Sandnes, (fra HiO IU og Min Bok 5), husker jeg.

    (Og Brusk, (i nabo-leiligheten), han fortalte meg det, (husker jeg), at han også hadde blitt kontaktet av Frode Eika Sandnes.

    For Brusk hadde også et lignende problem, med studielånet, da.

    (Noe sånt).

    Og Brusk fortalte meg det, at Frode Eika Sandnes hadde brukt et språk, (i en e-post, må det vel ha vært), som en som kom bort til han på gata, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes skrev til meg det, (i en e-post), at han ville møte meg, i Sunderland, og diskutere problemene, (samt gå ut på pub vel).

    (Noe sånt).

    Og det ble til, at jeg møtte Frode Eika Sandnes, utafor forelesernes kontorer, på det øverste planet, i the Goldman Building, (på St. Peter’s Campus), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han hadde med seg sin Sunderland-kamerat.

    (Han som hadde vært med, på det møtet, (på HiO IU, våren 2004, cirka et halvt år tidligere), hvor Frode Eika Sandnes sa til meg det, at det var umulig for meg, å få ekstrajobb, (ved siden av studiene), i Sunderland.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og jeg nikket vel til Frode Eika Sandnes sin kamerat.

    (Som bare traska litt rundt der, i gangene, vel.

    Og ikke var med på selve møtet liksom, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han fortalte meg det, at han hadde studert i England, og også jobbet, i en engelsk bedrift, som produserte satelitter, vel.

    (Noe sånt).

    Og Frode Eika Sandnes, han spurte meg om hva jeg hadde tenkt å gjøre, i tiden fremover, (mener jeg å huske).

    (Han lurte på om jeg hadde planlagt å flytte tilbake til Norge, eller ikke, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Jeg stolte ikke helt, på Frode Eika Sandnes, etter alle problemene, som hadde vært, med HiO IU, iforbindelse med dette studieoppholdet mitt, i Sunderland.

    Så jeg forklarte Frode Eika Sandnes, at det ville jeg ikke svare han noe om, da.

    For jeg så på dette møtet, som noe nødvendig ‘herk’, liksom.

    Som jeg måtte gjennom for å få studielånet, som jeg var avhengig av økonomisk, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo også overhørt det, året før, på jobb, (for Rimi Bjørndal, i Oslo), at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville ikke være åpen, om mine fremtidsplaner, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva som var poenget, med dette møtet, som Frode Eika Sandnes, ville ha med meg, i Sunderland.

    Men han brukte det kanskje som unnskyldning, for å ta seg en pub til pub-runde, (eller to), da.

    Hva vet jeg.

    Og om Frode Eika Sandnes også møtte Brusk.

    Det veit jeg ikke.

    Men Brusk fikk studielånet sitt, en del uker før meg, (husker jeg).

    Men det var nok fordi, at jeg ba Lånekassa, om å bare sende brevet, til min norske adresse.

    (For jeg ville ikke, at Lånekassa, skulle sende brevet mitt, til feil adresse, da.

    Siden det var litt mer komplisert liksom, å få Lånekassa, til å sende et brev, til en ny engelsk adresse.

    Enn til min gamle, norske adresse.

    Jeg syntes kanskje at det virka som, at Lånekassa, liksom surra fælt, da.

    Så jeg turte ikke å begynne å lese, en engelsk adresse, for dem.

    I tilfelle dem skreiv opp adressen feil, da.

    (Eller om det kan ha vært, fordi at jeg hadde lite ringetid igjen, på et sånt ringekort, som jeg brukte).

    Noe sånt).

    For jeg fikk brevene mine videresendt, til England, da.

    (For jeg hadde bestilt dette, gjennom Posten, i Norge, da).

    Men noe skar seg.

    (Det er mulig at den avtalen, om at jeg skulle få posten min videresendt, bare varte, i tre måneder, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke det brevet, (som jeg skulle undertegne), likevel da, (husker jeg).

    Så jeg måtte ringe Lånekassa enda en gang, (når det begynte å nærme seg jul), da.

    (Og på den her tida, så brukte jeg først et sånt ‘Dog and Bone’-kort.

    (Et kort, som jeg har nevnt, i et tidligere kapittel).

    Men til slutt, så hadde jeg så lite penger igjen, at jeg måtte låne Iwo sitt Dog and Bone-kort, (for å ringe, til Lånekassa da), tror jeg.

    Noe sånt.

    Og så ba jeg de, om å sende, et nytt brev, til min engelske adresse, da.

    Noe sånt).

    Og så fikk jeg endelig det brevet, fra Lånekassa, da.

    (Og da hadde jeg også overtrukket Visa-kontoen min, (hos DNB), med cirka 800 pund, husker jeg.

    For jeg fant en minibank, som dette var mulig å gjøre fra, da.

    For det drøyde så lenge, før studielånet dukka opp, da.

    Og jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg prøvde å få de fagene jeg tok, ved University of Sunderland.

    Til å passe med både en engelsk og en norsk bachelor-grad, da.

    Men jeg hadde jo jobba så mye, (som butikkleder), på Rimi Langhus, sommeren før jeg dro til England.

    Så jeg hadde liksom ikke fått ‘surra’ meg, til å finne ut hvilke fag, som jeg skulle ta, (dette studieiåret), før jeg dukka opp, i Sunderland, da.

    Og av en eller annen grunn, så bytta jeg fag, to ganger da, husker jeg.

    Og Lånekassa skulle ha et skjema, for disse fagene, (tror jeg).

    (Hvis ikke det var HiO IU, som skulle ha, det skjemaet, da.

    Noe sånt).

    Og etter at jeg hadde bytta fag, andre gang.

    Så fikk jeg et brev, (må det vel ha vært), fra the International Office.

    Om at HiO IU, (var det vel), hadde godkjent fagene mine, (etter første gang jeg byttet), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg enig med hu pene blonde dama, på the International Office.

    Om at vi ikke skulle fortelle noe, til HiO IU, om at jeg hadde bytta fag, enda en gang, da.

    (Altså ikke alle fagene, da.

    Men et par av de, var det vel.

    Siden jeg hadde først valgt flere fag, som jeg overhørte om, at de engelske studentene sa, at tok mye veldig tid, da.

    Så jeg byttet blant annet et av de fagene, da.

    (Et fag som ikke var så vesentlig, vel).

    Sånn at jeg kunne fokusere, på the Final Year Project, da.

    Som var et viktigere fag, vel.

    Noe sånt).

    Og det sa hu lyshåra leder-dama, på International Office, at det var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og grunnen til at jeg ikke ville det, at hu skulle si fra, til Lånekassa, (eller om det var HiO IU), om at jeg hadde bytta fag, enda en gang.

    Det var fordi, at studielånet mitt jo allerede var veldig forsinka.

    Så jeg orka liksom ikke det, at det studielånet, skulle bli enda mer forsinka, da.

    (Fordi at fagene mine måtte godkjennes en gang til, (av HiO IU eller om det var Lånekassa), da).

    For jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom.

    (For å si det sånn).

    Så jeg så på det, (å ha penger til mat og sånn), som viktigere, enn å få detaljene riktige, når det gjaldt fagene, (på diverse skjema), da.

    (For å si det sånn).

    Jeg prøvde vel kanskje å bruke litt sunt bondevett, da.

    (Som de kaller det).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, forresten.

    At Frode Eika Sandnes.

    (Som jo forresten var i de norske nettavisene, for noen måneder siden.

    (Jeg skriver dette, i oktober 2013).

    Siden han var vært, (som representant for HiO, (eller om det var HiO sin etterfølger HIOA)).

    Da en negerkonge, besøkte Oslo, og fikk frastjålet kronjuvelene sine.

    Noe sånt).

    Han spurte meg vel antagelig, (i dette møtet, i the Goldman Building, på St. Peter’s Campus), om hva jeg syntes, om University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg nevnte det, at vi måtte drive mye med ‘research’, på University of Sunderland.

    (Spesielt i et tredjeårs-fag, som jeg hadde, som het Final Year Project).

    Og at jeg ikke hadde vært borti dette feltet, (nemlig ‘research’), i Norge, da.

    (Enda jeg jo hadde studert, både ved NHI og HiO IU).

    Og da svarte bare Frode Eika Sandnes det, (husker jeg).

    At de ikke dreiv så mye med det, (i Norge), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 268: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXXI

    På den tida, som jeg fikk skada trynet, på det hudpleiesenteret, på St. Hanshaugen.

    (Nemlig i november/desember, i 2003).

    Så jobba jeg jo som låseansvarlig, på to forskjellige Rimi-butikker.

    Nemlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så var det sånn, (i dagene etter at jeg fikk skada trynet), husker jeg.

    At jeg mener at jeg overhørte det.

    At hu ene ‘runde’ pakistanske søstera, som jobba der, (på Rimi Bjørndal), på den tida.
    Liksom snakka om det, at jeg hadde fått skada trynet, da.

    Og sa noe sånt, (til ei annen innvandrer-dame som også jobba der vel), at jeg måtte ha hatt ‘utrolig mye død hud i ansiktet’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Jeg overhørte også noe lignende, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Noen uker eller måneder seinere, var det vel muligens).

    Og det var fra assisterende butikksjef Sølvi Berget, (mener jeg å huske).

    Og hu sa det, til ei kunde-dame, var det vel, antagelig.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    At jeg kom til å bli bra igjen i trynet.

    Med unntak av nesa, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu kunde-dama, (med mørkt, krøllete hår), som liksom var uvenn, med Songül Özgyr, som jobba, på Rimi Bjørndal.

    (Hu kundedama, som det ble sagt om, at var ‘lettøl-dranker’, liksom).

    Hu hadde jo ei blond tenåringsdatter.

    Som hu liksom ‘drassa på’, sammen med meg, (av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå), gjennom butikken, (en gang jeg var på jobb der da), på Rimi Bjørndal, (ikke så lenge, før jeg slutta der, vel).

    Og like etter at jeg fikk skada trynet.

    Så satt jeg i kassa, på Rimi Bjørndal der da, (husker jeg).

    Og da var hu ‘blondinne-dattera’, til hu ‘lettøl-dranker-dama’, innom kassa mi, (husker jeg).

    (Det siste, (at hu ‘blondinne-dattera var innom kassa mi), var kanskje ikke så rart.

    Men det at hu ‘lettøl-dama’, liksom skulle drasse på meg, gjennom butikken, (bort mot der Songül Özgyr i posten stod eller satt, blant annet).

    Det var vel rimelig spesielt, vel.

    (Må jeg vel si).

    Det virka som, (for meg), at denne ‘drassinga’, ikke egentlig hadde så mye med matvarer å gjøre, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så dreiv jeg jo å flytta tingene mine, bort til City Self-Storage, på Majorstua, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo da solgt kjøleskapet mitt osv., til en brukthandel, på Bislett, tidligere den samme dagen, (eller om det var dagen før).

    Så jeg kjørte innom Statoil-stasjonen, ved Kiellands Plass, for å kjøpe noen baguetter, (eller noe sånt), og også for å fylle opp den bensinen, som jeg hadde brukt, på den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), da.

    Før jeg parkerte den hvite varebilen, på eiendommen, til bilutleie-firmaet, da.

    Og da jeg gikk hjemover igjen, (mot St. Hanshaugen), fra Bislett.

    Så gikk jeg forbi butikken, til han brukthandleren, som hadde kjøpt hvite- og brunevarene mine, (husker jeg).

    Og da husker jeg at jeg så TV-en og de store høytalerne mine, (som David Hjort hadde ‘prakka på meg’, som nedbetaling på gjelden sin til meg, et par år tidligere), gjennom vinduene, til den bruktbutikken, (som var stengt for dagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da var jeg ferdig, med alle notat-arkene, for Min Bok 5.

    Så da skal jeg prøve å få publisert denne boken på Scribd, (som jeg har gjort, med de tidligere Min Bok-bøkene).

    Dette skal jeg se om jeg klarer å få gjort, en av de neste helgene, (nå i oktober 2013).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 264: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVII

    I England, så synes jeg, at det går ganske greit, å klippe seg.

    Jeg sier at jeg vil ha det kort ved øret.

    Litt lenger, øverst på sidene.

    Og litt lenger enn fingerkort, på toppen.

    Og at de pleier å bruker ‘number 4’, (et slags plaststykke, (til hår-barbermaskinen), som bestemmer lengden, på håret), når de barberer håret, bak og på sidene, da.

    Og da blir det vanligvis brukbart, (må man vel si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i Norge.

    Så må man bare si, at man vil ha det ‘kort’, (tror jeg).

    Og da begynner friserdamene noen ganger å klage da, (husker jeg).

    Når de er ferdige, med å klippe.

    (Eller om det var, før de begynte).

    Og så sier de noe sånt, som at: ‘Ja, hvis du synes at det er kort, så’.

    (Noe sånt).

    Så i Norge så går dette mye på intuisjon, (fra frisørene), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da føler jeg meg noen ganger litt fremmedgjort, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Må jeg vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og det er jo også sånn.

    At å klippe seg, i Oslo.

    Det koster gjerne cirka 500 kroner, da.

    (Ihvertfall hvis man klipper seg, hos frisørene, på Oslo City eller i Arkaden der).

    Mens i England, så koster det vanligvis under 100 kroner, å klippe seg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    I Oslo, så ble det sånn.

    At jeg bytta frisør, (hele tida), husker jeg.

    Siden jeg aldri fant, en frisør, som jeg var fornøyd med, da.

    (Noe sånt).

    Og på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003, husker jeg).

    Så var det noen ganger sånn, at jeg klipte meg, hos en frisør, på Bislett, (i Theresegate muligens), som var utlending, (husker jeg).

    (På en frisørsalong, som jeg hadde funnet, når jeg gikk rund og leita, etter en ny frisørsalong, da.

    Siden jeg var så misforøyd, med de andre frisørsalongene, i Oslo. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han frisøren, han kosta det mindre, å klippe seg hos.

    Enn hos de fleste andre frisørsalonger, i Oslo, da.

    Så da han utenlandske frisøren, gjerne ville selge meg noe slags shampoo, (var det vel), mot håravfall, (eller noe sånt), da.

    Så syntes jeg at jeg måtte kjøpe en sånn flaske, da.

    Siden det var så billig å klippe seg der.

    (Sammenlignet med de andre stedene, i Oslo, da).

    Men den flaska, (med sånn ‘mystisk’, (muligens hjemmelaget), shampoo).

    Den bare kasta jeg, (uten å prøve den da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han utenlandske frisøren, han nevnte en gang det, at Beirut var en så fin by, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det husker jeg, at jeg syntes, at var litt rart, da.

    For Beirut, det ble liksom som Belfast, (eller noe sånn), for meg, (syntes jeg).

    Nemlig et sted jeg forbandt med bomber, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at jeg liksom fikk ødelagt trynet mitt, i desember 2003.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så lurte jeg på det, om det kanskje bare var sånn, at jeg trengte å klippe håret, for å liksom se ‘normal’ ut igjen, da.

    Og da, så dro jeg til den frisøren, (i Theresegate vel), på Bislett, da.

    Men da var den frisørsalongen stengt, (den dagen), husker jeg.

    Men da stod telefonnummeret, til eieren, på en plakat der, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og så ringte jeg, og spurte han eieren, når de skulle åpne igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da sa eieren, at han jobba på sin andre frisørsalong, nede på Grønland, den dagen, da.

    Og så endte det med, at jeg dro ned dit, (til Grønland), for å klippe meg, da.

    (For jeg hadde hatt så mye problemer, hos de andre frisørsalongene, i Oslo, da.

    Med å få håret mitt, sånn som jeg ville ha det, da.

    For å si det sånn).

    Selv om det var sjelden, at jeg var, nede på Grønland, (må jeg innrømme).

    Etter at jeg hadde slutta å jobbe, for Det Norske Hageselskap.

    (Et sted hvor jeg jo jobba, høsten 1990).

    For det var jo også sånn, at Lill fra Svelvik, flytta bort, fra Grønland, (til Grorud), da.

    På omtrent den samme tida, som jeg slutta å jobbe, på Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    For Lill fra Svelvik, hu ble jo sammen med en kar fra Grorud, (som digga U2), da.

    Sommeren 1990, var det vel.

    Og hu flytta vel til han, (på Grorud), høsten 1990, tror jeg.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 259: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXII

    Nyttårsaften år 2000 og nyttårsaften år 2001, (må det vel ha vært), så ble jeg dratt med på fest, av David Hjort, til Alex fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og nyttårsaften 2001, (må det vel ha vært).

    Så sa han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, om meg, (husker jeg).

    At: ‘Han ser alltid jævlig ut på håret. Jeg vet ikke om det er med vilje eller ikke’.

    (Noe sånt).

    Men det som var.

    Det var at på den her tida.

    (Cirka fra årsskiftet 2000/2001

    Til rundt årskiftet 2001/2002.

    (Og enda lengre)).

    Så var jeg i en slags krise, da.

    På grunn av problemer, på jobben, (som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Jeg jobbet alt for mye, (vil jeg si).

    Rimi Kalbakken var en stor butikk.

    Og jeg tok på meg veldig mye arbeid der.

    Siden jeg var en erfaren butikkmedarbeider, som hadde jobbet i butikk, hvert år, siden 1988, (med unntak av det første året jeg studerte, (nemlig studieåret 1989/90)).

    Så jeg hadde mer enn ti års erfaring, med å jobbe, i butikk, da.

    Så jeg så nok antagelig flere ting, som trengtes å gjøres, i butikken.

    Enn det de andre folka, som jobba der, gjorde.

    (Noe sånt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så jeg ble rimelig utslitt, av de månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og siden jeg så så utslitt ut, så rufsa jeg kanskje til håret mitt litt ekstra mye, da.

    For at det skulle ta bort litt av fokuset, på at jeg hadde skikkelige ‘pandaøyne’, som han Christian fra Rimi Ryen, (eller om det var Rimi Askergata), sa om meg, (husker jeg at jeg overhørte), under Arvikaturen, sommeren år 2000.

    Og nyttårsaften 2001.

    Da tenkte jeg jo en del på å sykmelde meg.

    For jeg hadde jo møtt veggen, i Rimi.

    Og jeg hadde også ryddet opp Rimi Langhus, sånn at jeg kunne slutte der, uten å liksom svike den butikken da, (syntes jeg).

    (Jeg hadde jo vunnet Rimi Gullårer der, for andre halvår, av 2001.

    Og jeg hadde også gjort om en del, i butikken, (for å få opp butikkstandarden), og på lageret, osv.).

    Så det var vel sånn, at jeg ikke fikk klippet meg, før nyttårsaften, det året.

    (Noe sånt).

    Men jeg var kanskje litt deprimert, da.

    Eller ihvertfall sliten.

    Og jeg må vel ha jobbet det meste av romjula, det året, tror jeg.

    (Og butikksjefer, de klipper seg vel vanligvis, i ganske god tid, før jul.

    Siden jula er den viktigste tida, i en matbutikk, da.

    Det er desember som er den klart beste måneden, i året, når det gjelder omsetning.

    Så det kan vel hende at jeg klipte meg, for å se ok ut, i julestria, da.

    Og så ble håret mitt, (som vokser ganske fort), for langt, i romjula, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk kanskje kort varsel, på å dukke opp, på den nyttårsfesten, da.

    Ellers så hadde jeg kanskje planlagt å droppe den.

    Siden det var kjent, (regner jeg med), at jeg hadde hatt rimelig mye motgang, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og det var jeg ikke vant til, fra den tidligere karriæren min, i Rimi.

    Så jeg syntes at dette var rimelig flaut, da.

    Og jeg hadde vel, på grunn av dette, ikke egentlig så veldig lyst, til å dra, på den nyttårsfesten, (på den siste dagen av år 2001).

    Men så ringte kanskje David Hjort, på selve nyttårsaften da, og maste.

    Og lurte på hvorfor jeg ikke dukka opp, oppe hos Alex, fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), der.

    (Noe sånt).

    Og da mobilisere jeg kanskje alt jeg hadde, av viljestyrke, og beit tenna sammen, (på tross av flauheten), og dro så likevel på fest, denne nyttårsaftenen, da.

    (På tross av flauhet over problemer i Rimi, da.

    Og på tross av at jeg var veldig overarbeidet da, (på den her tida), må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei pen dame, (med ganske langt, lyst hår vel), som pleide å være, på disse festene, hos Alex fra Rimi Sinsen, (mener jeg å huske).

    Hu dama var vel i begynnelsen av 20-åra, kanskje.

    Og hu hadde både et ganske pent ansikt og en ganske fin kropp, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så dreit jeg meg ut der, (hos Alex fra Rimi Sinsen), husker jeg.

    Det må vel ha vært nyttårsaften år 2000.

    (Altså den siste dagen, i år 2000.

    Eller, den nyttårsaftenen, så var jeg vel forresten på en annen fest, (på Bislett, eller noe sånt, vel), sammen med David Hjort og Bjørn Erik fra Elkjøp Storo, (med flere).

    Så det var nok antagelig nyttårsaften 2001 og nyttårsaften 2002, som jeg var på fest, hos Alex fra Rimi Sinsen.

    Noe sånt).

    Så dette, (at jeg dreit meg ut der), det må vel ha vært nyttårsaften år 2001, antagelig.

    For da, så satt hu pene dama alene, inne i stua, til Alex fra Rimi Sinsen der, (mener jeg å huske).

    Mens resten av gjengen var inne på kjøkkenet der, (eller noe sånt), da.

    Og dette var vel etter at vi hadde vært ute og skutt opp raketter, (eller noe lignende), tror jeg.

    Så jeg var rimelig full, da.

    Så jeg prøvde å sjekke opp hu pene dama da, (husker jeg).

    Men jeg så kanskje litt sliten ut.

    Og så ville jeg vel liksom ikke skremme henne, da.

    (Siden vi var aleine i stua der, mener jeg).

    Så jeg gikk jeg ned på kne liksom, mens jeg prata med henne, da.

    (For å liksom ikke skremme henne, (eller hva man skal kalle det), da).

    Og akkurat da jeg stod sånn, (på kne liksom).

    (For å prate med hu pene dama, da).

    Så kom hele ‘Alex-gjengen’ plutselig ut fra kjøkkenet der, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og de lo av meg da, (eller ihvertfall ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’ dreit meg vel ut), siden jeg stod sånn på kne, da.

    Så da ble jeg rimelig driti ut da, (for å si det sånn).

    Men dette var etter midnatt, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og jeg hadde vel drukket en del, (siden det var nyttårsaften osv.), da.

    Så jeg var vel rimelig pussa da, (må man vel si).

    Hvis jeg skal si noe, til mitt forsvar, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 254: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXVII

    Den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.

    (Det vil si våren/sommeren 2004).

    Så var det en helg, som jeg plutselig ble så lei av, å bare sitte hjemme.

    (Noe jeg da hadde gjort, i cirka et halvt år.

    Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og fått skada trynet).

    Så jeg gikk ut på byen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro på Horgans.

    Som var et sted i Hegdehaugsveien/Bogstadveien.

    En sportsbar, er det vel kanskje.

    Et sted som vanligvis er fullt, i helgene.

    Og hvor jeg pleide å dra, kanskje en gang i året, (eller noe sånt), da.

    (De årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Oftest aleine.

    Men også en eller to ganger sammen med Axel, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at dette var den siste kvelden, før røykeloven begynte, i Norge.

    (Det hadde jeg vel lest i en eller annen nettavis, tror jeg).

    Og jeg husker at jeg ble rimelig full.

    Og at jeg gikk rundt på Horgans der, og røyka og drakk, (en god del), da.

    Og at jeg var omtrent den eneste som røyka der, vel.

    (Ihvertfall etter midnatt, da).

    Sånn som jeg hadde forstått det, så var det lov å røyke, helt til utestedet stengte, den kvelden.

    Men nå når jeg skriver om dette, så lurer jeg på om det kanskje ikke var lov å røyke, etter midnatt?

    Eller var de andre vestkant-folka som gikk der, så politisk korrekte, liksom.

    (Jeg bodde jo på St. Hanshaugen.

    Så jeg må vel si at jeg liksom gikk inn under gruppen ‘vestkant-folk’, jeg og.

    Selv om Majorstua/Homansbyen nok er en del mer vestkant liksom, enn St. Hanshaugen, da.

    Ihvertfall mer vestkant enn Ila, (som lå like ved St. Hanshaugen), da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    At de liksom måtte begynne med røykeloven på forskudd.

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært på Horgans, til like før stengetid, (eller noe sånt), var det vel.

    Så mener jeg vagt å huske, at jeg gikk innom et slags student-utested, (jeg var jo student på HiO IU), eller noe i den duren, på Bislett.

    Der skjedde det ikke så mye.

    Så jeg gikk videre hjem, til St. Hanshaugen, da.

    Og i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate.

    (Bare et kvartal, (eller noe), fra der jeg bodde).

    Så stod det to sexy, unge damer, i slutten av tenårene, (husker jeg).

    (De hadde på seg trange, sexy-e jeans, mener jeg å huske).

    Og jeg spurte de om de skulle bli med opp til meg, for å ta en øl, da.

    (Som jeg jo i sin tid hadde spurt Nina Monsen om, høsten 1988.

    Da hu ble med hjem til meg, og vi hadde sex i mange timer, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men det ville ikke disse unge damene da, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    Selv om hu ene takket høflig for at jeg spurte, (eller noe lignende), husker jeg.

    Så hvorfor hu da ikke ville bli med opp til meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Dette virka kanskje litt rart, må man vel si.

    Men folk i våre dager er kanskje litt nerdete.

    Enn det folk var på for eksempel 80-tallet.

    Hva vet jeg.

    (Og jeg var jo rimelig full, da.

    For å si det sånn.

    Så det kan jo ha vært derfor at dem ikke ville bli med meg, og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes ikke at jeg hadde hatt det så utrolig morsomt, på byen.

    Så jeg gikk ned til sentrum, da.

    Og klarte der å finne ei syd-amerikansk hore, (eller noe sånt), som stod i horestrøket, og som dro meg med, inn på hybelen sin, på et slags bordell, (eller hva man skal kalle det), som hadde dukka opp der, da.

    Jeg husker at jeg lå oppå hu mørkhudede dama, (i 20-årene vel), og knulla med henne, (i senga hennes), da.

    (Hu hadde vel ganske tjukke lår, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Og hu var forresten ganske avslappa.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Da vi gikk ut igjen, og ned trappa.

    (Må det vel ha vært).

    Så hørte jeg det, at noen andre knulla, i en annen leilighet der, da.

    Og de fikk senga si til å lage mye mer bråk da, (husker jeg).

    (Enn det jeg selv hadde klart å lage, like før).

    Så jeg lurte på om jeg hadde gjort det feil da, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg etter dette, skulle gå hjemover igjen, til St. Hanshaugen.

    Så gikk jeg forbi Glassmagasinet, (ovenfor Stortovet der), på veien da, (husker jeg).

    Og hvem stod der, om ikke de samme to unge damene, som jeg jo hadde møtt, like nedenfor krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate der, en time tidligere, (eller noe i den duren).

    Men jeg sa ikke noe til disse damene, da jeg gikk forbi dem da, (husker jeg).

    For jeg var fortsatt litt sur, siden at de ikke hadde villet bli med meg hjem, og drikke noe øl eller sprit, da.

    Og jeg lurte forresten litt på, om disse to unge damene forstod hvor gæern jeg liksom hadde vært, da.

    (Siden jeg hadde vært på horehus osv., mener jeg).

    Mens jeg gikk forbi dem, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 221: Høsten 2004

    Studiene mine i Sunderland, de begynte først i midten av september-måned, i 2004.


    Så jeg jobba ut august-måned, (mener jeg å huske), på Rimi Langhus, da.
    Og før jeg jobba min siste dag der, så lagde jeg vaktlister, (både for ledere og vanlige medarbeidere vel), sånn at den nye butikksjefen, hadde en grei bemanning, når han begynte, på Rimi Langhus, i september 2004 da, (må det vel ha vært).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og så, når jeg fikk ferie, så ringte jeg den nye butikksjefen, på Rimi Langhus, (fra Rimi-leiligheten min på St. Hanshaugen), da.

    (En butikksjef, som jeg aldri møtte.

    Og som jeg ikke husker navnet på nå, forresten).

    Og på telefonen, så forklarte jeg det, at jeg slutta, i jobben min, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.

    Og det mente jeg, at jeg kunne gjøre, over telefonen, (og på dagen).

    For jeg hadde jo mye ferie til gode.
    Og jeg hadde jo bare en vakt i uka, som fast vakt der, (nemlig ledervaktene, på fredags-ettermiddagene).
    Og jeg hadde jo jobba mye ekstra der, (som ‘sommerbutikksjef’), sommeren 2004, da.

    Og jeg var i jo begynnelsen av ferien min, som varte i hele september, (og muligens også oktober), vel.

    (For jeg hadde vel krysset av, på en tavle, som stod nede på spiserommet, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.

    Når det gjaldt hvilke uker jeg skulle ha ferie, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Sunderland, så var det mye jeg måtte ordne, (husker jeg).

    For dette var jo egentlig sånn, at jeg flykta, til utlandet.

    Og jeg skulle jo ta fly, til England.

    Så jeg bestemte meg for å selge ting som TV, stereoanlegg, DVD-spiller, oppvaskmaskin, hybelkonfyr og kjøleskap, da.

    Dette solgte jeg til en brukthandel, på Bislett, (husker jeg).

    Han brukthandleren dukka opp på døra mi, (etter at jeg hadde ringt det firmaet vel), og jeg hjalp han å bære tingene ned, i varebilen hans, (husker jeg).

    Og han brukthandleren spurte meg hvor mye jeg regnet med å få for disse tingene.

    Og da svarte jeg noe sånt som, at jeg regna med å få tilbake cirka halvparten, av det jeg hadde betalt.

    Men da svarte han brukthandleren det.

    At det var det han fikk for tingene.

    (Når han seinere skulle selge de, i bruktbutikken sin).

    Så jeg kunne bare få cirka en fjerdedel, av det jeg selv hadde betalt, (for disse tingene da), husker jeg.

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg tenkte sånn, at jeg kunne jo bare kjøpe meg nye hvite- og brunevarer seinere.

    Så dette ble bare som noe slags rydding, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bestilte også flybilletter, til England, (på nettet).

    Jeg bestilte en billett, med Norwegian, (var det vel muligens), fra Gardermoen og til Heathrow.

    Og så en billett, med et britisk selskap, (må det vel ha vært), fra Heathrow og til Newcastle, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ‘pervo-sofaen’ og den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid).

    De visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av, da.

    Men den pervo-sofaen, den hadde jeg jo funnet, i kjelleren, i Rimi-bygget, (bare noen få måneder tidligere).

    Så jeg ringte vaktmester Karl Fredrik, (som jobbet i Ica vel), og spurte han, om det var greit, at jeg satt den sofaen tilbake, ned i kjelleren, da.

    Og jeg spurte vel også om det var greit, at jeg satt den senga der, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid), da.

    Og det sa han vaktmester Karl Fredrik, at var greit da, (husker jeg).

    (Og det brune salongbordet, som jeg hadde fått av svigerforeldrene til Magne Winnem, (på den tida, som jeg flytta inn, i Rimi-bygget), det må jeg vel også ha satt ned i kjelleren der, forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida om jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 210: Enda mer fra fjerde semester ved HiO IU

    Det var ikke bare Frode Eika Sandnes, som jeg prata med, etter at jeg fikk avslag, på Erasmus-søknaden min.

    Før jeg prata med Frode Eika Sandnes, så hadde jeg et møte, (på et kontor, i første etasje vel, på HiO IU), med en av Sandnes sine underordnede, når det gjaldt utenlandsstudier, (ved HiO IU), må det vel ha vært.

    Dette var ei dame, i 50-årene, kanskje.

    Og jeg husker henne som veldig høflig.

    Men navnet hennes husker jeg dessverre ikke.

    Men hun rådet meg vel til å søke igjen, (mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    HiO hadde også noe som het internasjonalt kontor.

    Og dette kontoret holdt til på HiO sin ‘hovedbase’, på Bislett.

    (Like ved der jeg hadde vært, den første skoledagen, høsten 2002.

    Og hørt på tale fra rektor da, (må det vel ha vært)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Iinternasjonalt kontor, holdt til i et slags rundt tårn, (var det vel), inne i ‘skolegården’, til HiO, på Bislett, da.

    Jeg husker at jeg gikk opp trappen, i dette tårnet.

    Og det stod noen tynne ungdommer der, (mener jeg å huske).

    Og hu dama jeg skulle prate med, hu hadde vel døra til kontoret åpen, (tror jeg).

    Og hu kjente vel muligens disse ungdommene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, som jeg skulle ha møte med, på internasjonalt kontor.

    (Etter råd fra hu dama i 50-årene, (som jeg nevnte ovenfor), ved HiO IU, kan det vel kanskje ha vært).

    Hu var i 30-40-årene, vel.

    Og hu hadde en lang rekke, med tomme 1,5 liters Tab Xtra-flasker, (var det vel), stående i en slags vinduskarm, (eller om det var på gulvet), inne på kontoret sitt, da.

    Hu HiO-dama ga inntrykk av å ha et litt frikete image, (må jeg vel si).

    Og hu forklarte det, at som del av jobben sin, så dro hu ganske ofte til Latin-Amerika, for å gjøre noe skole-greier, på et akademi der, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at dette møtet var våren 2004.

    Og hu dama, på internasjonalt kontor, hu sa det.

    At levekostnadene i Sunderland, de var så lave, at man ikke trengte å ha en ekstrajobb, mens man studerte der.

    Så selv om det endte med, at jeg ikke fikk Erasmus-stipend.

    Så ville jeg ikke trenge å ha en ekstrajobb, (mens jeg studerte i Sunderland), mente hu dama, på internasjonalt kontor, da.

    Så det at Frode Eika Sandnes prøvde å avråde meg, (noen uker før jeg dro på dette møtet, på internasjonalt kontor, må det vel ha vært), fra å dra til Sunderland, for å studere, siden jeg da visstnok ikke ville ha noen sjanse, til å få meg en ekstrajobb.

    Det virka jo som noe tullprat, etter at jeg hadde vært på dette møtet, på internasjonalt kontor.

    Og hørt det, at levekostnadene i Sunderland, var så lave, at man ikke trengte å ha noen ekstrajobb, mens man studerte, i Sunderland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel også sånn, at HiO IU, de samarbeidet først og fremst med University of Sunderland og et college i Dublin, når det gjaldt IT, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og enten hu dama i 50-åra, på HiO IU.

    Eller om det var hu dama, på internasjonalt kontor.

    Anbefalte meg, å studere, ved University of Sunderland.

    (Og ikke på det College-et).

    For utenlandsstudentene, ved University of Sunderland, de var eldre, enn de på det college-et, da.

    Så da ville jeg passe bedre, (som student), ved University of Sunderland, (var det ei som mente), da.

    Og jeg ville heller til University of Sunderland.

    (Siden det hørtes bedre ut, å gå på universitet da, syntes jeg).

    Så det ble til at jeg satset på, å studere, ved University of Sunderland, (fra høsten 2004), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama, på internasjonalt kontor.

    Hu ville gjerne ordne med søknaden min, til Lånekassa, for meg.

    Så jeg sa at det var greit, da.

    Og dette var vel ikke så mange uker, før eksamenene startet.

    Så etter dette møtet, så hadde jeg vel mye fokus, på eksamenene, vil jeg tippe på.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

    En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

    Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

    Men jeg hjalp til likevel, da.

    Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

    Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

    Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

    Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

    Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

    Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

    Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

    For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

    (Noe sånt).

    Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

    Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

    Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

    Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

    Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

    Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

    (For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

    Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

    Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

    Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

    (Noe sånt).

    Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

    Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

    På Bislett, da.

    (På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

    Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

    (Og muligens litt kjedelig, vel).

    Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

    Nesten med IKEA som nabo, da.

    Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

    Nemlig Linn Korneliussen, da.

    Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

    (For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

    For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

    At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

    Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

    Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

    Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

    For jeg kjeda meg vel litt, da.

    (Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

    Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

    Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

    Så jeg spanderte litt her og der, da.

    Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

    Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

    Som jeg måtte legge ut for, da.

    (Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

    Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

    Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

    Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

    (Noe sånt).

    Inne i leiligheten til Linn og David.

    Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

    Selv om festen hadde begynt.

    Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

    Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

    Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

    Og han hadde så mange kjente.

    Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

    Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

    Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

    Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

    Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

    Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

    Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

    Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

    Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

    (Noe sånt).

    For å høre om han skulle være med å feste, da.

    Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

    På utestedet Seamen, ved Saga kino.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

    (For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

    For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

    Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

    Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

    Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

    Etter å ha først pratet strengt til henne.

    For hu dama ville først ikke bli med han, da.

    (For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

    Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

    Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

    For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

    Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

    (Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

    Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

    Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

    Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

    Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

    Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

    For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

    Sammen med David Hjort.

    Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

    Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

    (For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

    Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

    (Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

    For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

    Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

    Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

    Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

    Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

    For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

    Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

    (Under visningen, da).

    Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

    (Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

    Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

    For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

    Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

    Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

    Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

    Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

    (Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

    Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

    For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

    Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

    Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

    Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

    Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og også en karaffel osv., vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

    Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

    For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

    Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

    For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

    (Fant jeg ut).

    Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

    (Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

    Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

    (Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

    Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

    Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

    Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

    Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

    For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

    (For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

    Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

    Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

    (Noe sånt).

    Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

    Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

    Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

    Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.