PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
Stikkord: Bjørnar (låseansvarlig Rimi Kalbakken)
-
Mer fra Facebook
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
-
Mer fra Facebook
PS.Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken
Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.
Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.
Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.
Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.
Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.
Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.
Og aktivitetene ville også selge mindre.
For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.
Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.
Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.
Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.
(Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.
Ikke langt unna, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.
Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.
Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).
(Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.
Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.
Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.
Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.
Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).
Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.
Så jeg fikk til slutt den vanen.
At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.
Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.
Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.
For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.
Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.
Og det samme med frukta og inngangspartiet.
Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.
(Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).
Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.
Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).
Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.
Jeg fylte opp fruktposer i frukta.
I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.
Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.
Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.
Uten at det ble mye papp, i den disken, da.
Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.
Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.
Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.
Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.
(Uten å dem ble seende for harry ut, da).
Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.
Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.
Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.
Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.
(Noe sånt).
Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.
At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.
Og at den så så bomba ut, etter det, da.
Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.
For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.
Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.
Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.
Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.
Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.
Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Monika.
Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.
Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.
Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.
Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.
Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.
For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.
For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.
Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.
Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.
Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.
Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.
For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.
Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.
At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.
Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.
Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.
For det sa regelen, i Rimi.
Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.
Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.
Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.
Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.
Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.
Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.
For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.
Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.
Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).
Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).
Og han presenterte seg, da.
Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.
Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.
(Noe sånt).
For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.
Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.
Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).
Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.
At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.
Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.
Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.
Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.
Bare for å bli kvitt henne, liksom.
(For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.
Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).
Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.
(Noe sånt).
Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.
Den siste tida som jeg jobba der.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.
(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).
Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.
Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.
(For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).
Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).
Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.
Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.
Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).
Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.
(Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).
Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.
Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.
For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.
For han ga masse skryt.
Og dro oss med på raftingtur til Dagali.
Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.
Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.
Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.
Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.
Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.
Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.
Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).
Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.
Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.
Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.
Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.
Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.
Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.
(Må man vel si).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.
Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.
Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.
Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).
For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
(Selv om hu egentlig het Lul, vel).
Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).
Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.
For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.
Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.
Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.
Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.
Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.
(For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.
Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).
Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.
Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.
(Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.
Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.
At grunnen til at jeg ville bytte butikk.
Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).
Hvor hu skulle på fest, da.
Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.
(For å si det sånn).
For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.
Så satt hu Luly seg i baksetet, da.
Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 91: Mer fra Rimi Kalbakken
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
Etter at jeg hadde jobba der en stund, vel.
At assistent Claus, fra Matland og OBS Triaden.
(Han som Mille-tegner og tidligere OBS-Triaden-medarbeider Knut Hauge, hadde sagt om, at ofte bestilte for lite melk).
Han kom vandrende forbi fruktavdelingen, (mens Kjetil Prestegarden, (var det vel), og jeg, stod og jobba der da), med sin lille datter, som knapt hadde lært å gå, vel.
Mens butikken så rimelig bomba ut, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Men han Claus, han sa ikke hei, (eller noe), da.
Så jeg vet ikke om han kjente meg igjen, da.
Men han bodde vel kanskje på Kalbakken, (eller noe sånt), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
At den første dagen, (eller noe sånt), som butikken var åpen, i 2001, vel.
Så dukka det opp en Securitas-vakt, eller to.
Og en butikkleder, vel.
Fra nabobutikken, (og hovedkonkurrenten), Meny Kalbakken, da.
Og de lurte på om vi hadde sett en butikktyv, som de hadde hatt problemer med, (eller noe sånt), da.
(Mens assistent Monika, assistent Kjetil Prestegarden og meg, (var det vel), stod i frukta der, (like etter inngangen), da.
Og han lederen fra Meny, han spurte vel også låseansvarlig Bjørnar, (som jobba i tørrvare-avdelingen vel, litt lenger inn i butikken), om hvordan det gikk, på Rimi Kalbakken, da.
Og låseansvarlig Bjørnar, han svarte vel det, at det gikk bra, da.
(Noe sånt).
Men hva det her egentlig var om.
Var det noe slags spionasje, eller?
Jeg selv, jeg har ihvertfall aldri vært innom Meny Kalbakken, (som lå ved siden av Rimi Kalbakken der), da.
(Selv om jeg innrømmer at jeg har glant ganske bra, inn vinduene der, noen ganger, da.
Når jeg har gått forbi den butikken, da.
Når jeg har gått ut fra lagerutgangen, på Rimi Kalbakken der, (må det vel ha vært), da.
På vei til T-banen da, antagelig.
Mens bilen min har vært på verksted, (eller noe sånt), da).
Så det var kanskje litt rart, at en slags patrulje, bestående av Meny-medarbeidere og vektere, skulle dukke opp, på den her måten, inne på Rimi Kalbakken, da.
En av de første åpningsdagene, i år 2001, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg tenker nå.
Så var dette et johanitterorden-angrep, (eller noe sånt), på meg.
For logoen til Meny, den er jo rød ytterst og hvit innerst, akkurat som logoen, til johanitterordenen, da.
Og de har kanskje hørt, fra Kjetil Holshagen, (eller noen andre), på Bergeråsen.
At jeg stjal, i butikker, under oppveksten, da.
Også angriper de meg, ved å liksom bable noe om butikktyv først, til mine kolleger, da.
Også trodde de nok det, at Bjørnar var meg, da.
Også ropte de om noe annet, til Bjørnar, da.
(Noe sånt).
Og det samme skjedde jo med meg, en gang, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis og, i Drammen.
At en gang jeg hadde vært inne på Grans, (som vel også er noe sånn ‘kristen-russ’-greier, muligens).
Så gikk jeg inn i vannsengbutikken, da.
Og da kom butikksjefen på Grans, etter meg.
Og sa til faren min, at en narkoman hadde stjålet en kasse øl, på Grans, da.
(Noe sånt).
Så dette er kanskje en underfundig sverte-metode, som ‘kristen-russ’ bruker, da.
(Mistenker jeg ihvertfall, da).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
At dronning Elisabeth, av Storbritannia, var på besøk, i Norge.
Og i den anledning, så skulle de ti største Rimi-butikkene, i Oslo.
(Var det vel).
De skulle ha en tørrvare-kampanje, hvor de eksponerte varer, som var typisk britiske, da.
Og som fantes i Rimi sitt sortiment, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i anledning, av dronning Elisabeth sitt Norgesbesøk, da.
Så ble jeg, (som var butikksjef på Rimi Kalbakken, som vel var en av Oslos ti største Rimi-butikker).
Jeg ble kalt inn, til et møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, da.
Og der, så husker jeg at noen andre butikksjefer, satt og prata dritt om meg.
De sa: ‘Tror han at dette er så viktig, siden han har en tennisskjorte på seg’.
(Noe sånt).
For jeg hadde vel begynt å bruke den svarte tennisskjorta mi igjen, da.
For å variere litt, da.
Men ikke den blå, som søstera mi lånte, på bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata da, i Geilo.
Noen måneder før det her, da.
For det ble som noe litt ekkelt ved det, (husker jeg, at jeg syntes).
Å bruke den blå Gant tennisskjorta, som min søster Pia, hadde brukt, på fredagen, på det Geilo-bryllupet, da.
Mens hu hadde armene til Tom Bråten, fra Berger, over hele tennisskjorta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og utafor det her møterommet, så satt PØF da, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og han sa at det her dronning Elisabeth-greiene, bare var noe tull, da.
(Husker jeg).
‘For noe tull’, sa PØF, ganske høyt da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Kalbakken, så hadde ikke Kjetil Prestegarden, (som vanligvis ordna med tørrvare-aktivitetene), noe lyst, til å sette opp den dronning Elisabeth-aktiviteten, da.
(Av en eller annen grunn).
Assistent Kjetil Prestegarden, han ville at jeg skulle sette opp den aktiviteten, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble sånn, da.
Så jeg fant noen typisk britiske varer, i sortimentet, da.
Som Weetabix, Twinings te og Bassetts Allsorts lakriskonfekt, da.
Og så bestilte jeg vel noen esker, av disse varene, fra Hakon, da.
Og så satt jeg opp en aktivitet, da.
Med prisplakater, som var festet ordentlig, med teip, da.
Til forskjell fra assistent Kjetil Prestegarden, sine prisplakater, da.
For når han satt opp prisplakater, på tørrvare-kampanjene sine.
Så brukte han bare en bitte-liten bit, med teip, da.
Og den pris-plakaten, den ville da, (så godt som alltid, ihvertfall), falle ned, en dag eller to senere.
Sånn at gulvet i butikken, ble seende uryddig ut, og sånn at kundene ville spørre om prisene, og på den måten hefte de ansatte, da.
Og kampanjene, de solgte også mindre, hvis de ikke var merket ordentlig, med prisplakater da, lærte jeg, som leder, i Rimi.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han strøyk vel egentlig på det, å sette opp tørrvare-kampanjer generelt, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvilken butikk, som dronning Elisabeth valgte å inspisere.
Av disse ti Rimi-butikkene.
Det veit jeg ikke.
Men jeg tror ikke at det var Rimi Kalbakken, ihvertfall.
(Ihvertfall ikke som jeg fikk med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var det jo sånn, at min mor, hu het jo Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.
Og grunnen til at hu het både Margrethe og Elisabeth, som mellomnavn.
Det var vel fordi, at hu var så fin, (siden hu var etter kongelige osv, da).
At hu måtte kalles opp etter både dronningen av Danmark og dronningen av England, da.
(Sånn at ikke disse skulle bli sure på henne, da).
Hvis jeg skjønte det riktig.
Det som mora mi ‘babla’ om, en gang, på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, da.
Men om dette var grunnen til at dronning Elisabeth, skulle inspisere, en Rimi-butikk, (var det vel), når hu var på besøk, i Norge.
Nemlig at hennes slektning, (meg), hadde blitt butikksjef, på en av de største Rimi-butikkene, i Oslo.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som vet.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 83: Enda mer fra Rimi Kalbakken
Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.
Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.
Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.
(Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).
Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.
Så dette var egentlig noe nytt for meg.
Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.
For det var visst lederne der vant med fra før, da.
Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.
Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.
(Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).
Så hu var ferskvareansvarlig, da.
Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.
(Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.
For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.
Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).
Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.
(Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.
Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.
Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.
For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.
(Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).
‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).
(Noe sånt).
Så da måtte jeg jenke meg på det, da.
For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.
Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.
Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.
Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.
Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.
Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.
Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.
(Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.
Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.
Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.
Og det var Rimi Kalbakken der, da.
Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.
Noe sånt).
Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.
Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.
På nærmere 100.000 i måneden, vel.
(Ihvertfall de verste månedene).
Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.
Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.
Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.
Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.
For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.
Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.
Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.
Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.
Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjaldt lønnskostnadene.
Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.
For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.
De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.
Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.
Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.
Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.
Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.
Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.
Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.
Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.
Men som ble kalt Rimi, da.
(Noe sånt).
Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.
Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.
Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.
Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.
(Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).
For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.
Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.
Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.
Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ifølge Kjetil Prestegarden.
Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.
For å liksom ta Meny, da.
(Enkelte helger, innimellom, da).
Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.
Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.
Og da reagerte jeg, husker jeg.
For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.
Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).
Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.
(Av en eller annen grunn).
Og assistent Monika.
Og ferskvareansvarlig Carolina, da.
Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).
De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.
Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.
At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.
Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.
Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.
Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.
Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.
Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.
(Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).
Noe sånt.
Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.
Så nesten alt ble kastet, da.
Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.
Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.
(Noe sånt).
Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.
Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.
For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men det hadde ikke vi, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.
For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.
Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.
Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.
Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, da.
At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.
Når hu bestilte.
Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.
Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.
For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).
(Noe sånt).
Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.
For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.
(For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).
Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.
Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.
Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.
Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.
Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.
Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.
Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.
Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.
Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).
Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.
Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.
Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.
(Noe sånt).
Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.
I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.
Det veit jeg ikke.
Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.
(Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).
For dette var vel ikke hans bord, vel.
For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).
(Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).
Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).
Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.
Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.
For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.
Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.
Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.
Og det som var, med den kjøttfarsen.
Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.
Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.
De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.
(Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).
Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.
For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.
Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.
Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.
Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.
For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.
Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.
(Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.
Og at jeg vel måtte gjøre det, da.
Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.
Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.
For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.
(For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).
Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.
Før de gikk ut på dato.
Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.
Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.
Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.
For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
