johncons

Stikkord: Bjørndal

  • Mer fra Norge

    I dag, så var jeg og klipte meg, på St. Hanshaugen.

    Jeg fikk liksom, så mange ‘antenner’, i håret, da jeg klipte meg forrige gang, (på Grunerløkka), syntes jeg.

    Så nå bytta jeg frisør.

    Jeg har ikke så god råd, som arbeidsledig, ellers hadde jeg kanskje gått, til Alex frisørsalong, på Oslo City,  (for eksempel), hvor jeg pleide å klippe meg, rundt årtusenskiftet, (hvis den frisøren fortsatt finnes).

    Men jeg gikk, til den frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, som ligger like ved ‘Rimi-bygget’, (i Waldemar Thranes gate 5), hvor jeg bodde, fra 1996 til 2004, (mens jeg jobba, som butikkleder, i Rimi).

    Det var noen nye folk, som jobba der.

    (To utlendinger.

    En mann og en dame).

    Så jeg spurte etterhvert, om det var den samme frisørsalongen, som jeg hadde klippet meg i, rundt årtusenskiftet.

    For jeg varierte litt, (hver måned), hvor jeg klipte meg.

    På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Rundt 1997, så klipte jeg meg, ovenfor Tranen der cirka, ved Alexander Kiellands plass.

    Og jeg klipte meg også, en del ganger, på Østbanehallen og på Gunerius, (var det vel).

    (Det var samme frisør-firma, som hadde begge disse frisør-salongene, (på Østbanehallen og Gunerius), sånn som jeg husker det.

    Og etter at jeg ble butikksjef, i 1998.

    (Var det vel).

    Så begynte jeg, å klippe meg, hos frisører, hvor det kosta cirka 500 kroner, å klippe seg.

    Det var Alex frisørsalong, på Oslo City, (som nevnt).

    Og Adam og Eva, i Arkaden, på Aker Brygge og vel også på Bislett.

    (Noe sånt).

    Og jeg klipte meg også, andre steder, for jeg ble liksom aldri fornøyd, når jeg klipte meg, i Norge.

    I England, så sier de ‘number 4’ osv., når det gjelder lengden, på sidene.

    Men her i Norge, så sier man bare: ‘Kort’.

    Og da blir det opp til frisøren, å bestemme, (må man vel si).

    Og noen ganger, så var jeg fornøyd, (med klippen).

    Men så gikk jeg dit, neste gang.

    Og så ble det ikke like bra da, (ofte), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Hu frisør-dama, (på St. Hanshaugen), som jeg huska, fra rundt årtusenskiftet.

    Hu var fra Latin-Amerika, sa han pakistanske frisøren, (som hadde tatt over denne frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, virka det som), i dag.

    Og hu har jeg skrevet om, i Min Bok 5.

    For kanskje den tredje eller fjerde gangen, som jeg klipte meg der, (rundt årtusenskiftet).

    Så spurte hu: ‘Er du Erik?’, (eller noe i den duren).

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så jeg var nesten, litt som en slags kjendis, før jeg flytta til England, (må man vel si).

    For en gang, (som jeg vel også har skrevet om, i Min Bok 5), så var det noen, ved bussholdeplassen, utafor regjeringsbygget, (på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU, hvor jeg studerte, fra høsten 2002 til våren 2004), som prata om det, at jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Men det var jo ved siden av studiene.

    (Og det var fordi, at folk, på Rimi sitt hovedkontor, (nemlig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), spurte meg, om jeg kunne jobbe der.

    Og ikke fordi, at jeg var så fan, av stedet Bjørndal, liksom.

    For å si det sånn).

    Og dette var en ung mann og en ung dame, (på den bussholdeplassen).

    (Som var i begynnelsen av 20-årene, (eller noe sånt), vel).

    Så jeg ble liksom baksnakket da, av folk som jeg ikke hadde sett før engang, (husker jeg).

    Så jeg var nok ganske kjent, (siden at jeg hadde jobbet, i så mange matbutikker, og siden at jeg hadde vært ganske mye, ute på byen, osv.), også før, jeg begynte, å blogge.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da jeg skulle ta bussen, (nemlig Rykkinn-bussen), tilbake til Høvik.

    (Etter å ha vært på Ikea og Kiwi, osv.).

    Så gikk jeg på bussen, og ‘scannet’ reisekortet.

    Men det lyste ikke grønt.

    Og jeg hørte ingen lyd.

    Men det stod noe tekst, på skjermen, til sjåføren, (som var en pakistaner, (eller noe sånt), i 50-60-åra).

    Og jeg spurte om det var greit.

    Og da måtte jeg lese av kortet på nytt, (sa sjåføren).

    Og så sa sjåføren noe om validering, (på sitt gebrokne norsk).

    Men jeg gjorde jo unna, det validerings-greiene, i går, (onsdag), etter at jeg hadde ‘ladet’ opp kortet, med penger og reisetid, liksom.

    Så buss-sjåføren ‘kvema’, må jeg si.

    Og jeg sa det, at vanligvis, så lyser det grønt.

    (Når man scanner reisekortet, på bussen).

    Og da sa buss-sjåføren, at det hadde lyst grønt.

    Og da sa jeg det, at: ‘Da har du sett noe, som jeg ikke har sett’.

    (For dette grønne lyset, er ganske stort, da.

    Dette er et lys, som kan sees, rundt hele leseplaten, liksom.

    Så det er vanskelig, å unngå å se det lyset, når det først lyser, (vil jeg si)).

    Så den personen, som hadde den ideen, å gå bort fra, de gamle busskortene.

    Og heller ha disse digitale reisekortene.

    Den personen, må nok ha vært mindre begavet, (mistenker jeg).

    Og de norske folka, aksepterer alt tullet, (rundt disse reisekortene), uten å klage, i avisa, for eksempel.

    (Akkurat som de aksepterer, å bli hånet, (som kunder), på Kiwi Mølla.

    Siden at den butikken, har sett ut, som noe fra en krigssone, i flere uker, under en såkalt ‘ombygging’).

    Min morfars onkel Asbjørn Dørumsgaard sa, i et intervju, med NRK radio, (det var vel Herbjørn Sørebø, som intervjuet han).

    At: ‘Mye av ulykka i verden, skyldtes det, at folk ikke turte, å si fra’.

    Og sånn er det nok enda, (virker det som).

    (Selv om dette kanskje høres litt rart ut, at ‘alle’ nordmenn, liksom er sånn, at de ikke tørr å si fra, hvis noe er galt.

    Men man kan lure ihvertfall, mener jeg.

    På hva grunnen kan være, til at ingen liksom rydder opp i noe, i dette landet.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og det som skjedde så, var at broren til buss-sjåføren, (eller noe sånt).

    Han satt seg, på setet ved siden av meg, (på bussen), mens han leste om Trumf-kort, på sin smart-telefon.

    Og han utlendingen, (tror jeg at han var, selv om jeg ikke så, så nøye på han), var nesten like stor, som meg.

    Så det ble veldig trangt og intimt, (må man vel si), på den trange bussen.

    (Ikea-bussen virka mye mindre trang, må jeg si.

    Det var en ny type Ikea-buss i dag, virka det som).

    Og selv om det ble ledig, på de andre setene, (når folk gikk av bussen, her og der).

    Så ble han klamme utenlanske gubben, bare sittende, ved siden av meg.

    Så dette var som noe klamt og ekkelt, må jeg si.

    Så heia Bærum, må jeg si da.

    Og heia Norge, som ser på, at jeg ikke får rettighetene mine.

    Og det er det.

    Nordmenn sitter og ser på.

    Min søsters venninne Monica Lyngstad, sa en gang det, på den tida, som hu bodde, sammen med min søster Pia, i et bofelleskap, i Christies gate, at: ‘Dykk sit og glor’.

    Og det er det visst flere i Norge, som gjør, virker det som.

    Men at folk ikke får rettighetene sine, og blir tulla med, på noe slags forskrudd sharia/vendetta-aktig måte, når de går ut døra.

    Skal det være underholdning, liksom?

    Da er det sånn, at folk, lider av, at de er avstumpede, (som vi vel lærte om på skolen, at betydde kynisk, eller noe i den duren), vil jeg si.

    Har nordmenn blitt et avstumpet folkeslag?

    (Eller har de vært det, hele tiden.

    Og er alt pratet om demokrati osv., bare noe tomt snakk, her i landet?).

    Det kan man lure på, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    freia 1

    https://www.facebook.com/groups/352826598133513/

    PS.

    Her er mer om dette

    freia 2

    (Samme link som ovenfor).

  • Min Bok 5 – Kapittel 263: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVI

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At en gang, som Songül Özgyr, Matias, (som holdt med Lillestrøm), og jeg.

    Var inne på kontoret, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sa han Matias, (om Songül Özgyr), husker jeg.

    At: ‘Songül har hår’.

    (Noe sånt).

    Før han liksom tok en slags kunstpause, da.

    (Før han så liksom ikke sa noe likevel, da.

    Så det ble vel liksom som at han sa ‘A’, men ikke ‘B’, da.

    Noe sånt).

    Og da svarte hu Songül Özgyr det, (husker jeg).

    At: ‘Alle jenter har hår’.

    (Noe sånt).

    Dette var en rimelig rar samtale da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg må si at det virka litt som, (for meg), at han Matias, (som holdt med Lillestrøm), mobba hu Songül Özgyr, (på en eller annen måte), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så var det sånn, (husker jeg).

    En gang, etter at jeg hadde skrota HiAce-en min, (må vel dette ha vært).

    (Noe jeg vel gjorde, i februar 1997, hvis jeg husker det riktig).

    At jeg satt på en buss, på vei ned til sentrum, etter jobben, (en dag), da.

    Og da var det sånn, (husker jeg).

    At det satt en gjeng, bestående av 3-4 innvandrergutter og en nordmann, på bussen, da.

    Og de kalte meg ‘potet’, (seg imellom).

    Virka det som  for meg, ihvertfall.

    (Hva de nå egentlig mente, med dette skjellsordet.

    Som jeg ikke hadde hørt, før denne gjengen nevnte det, tror jeg).

    Og denne gjengen skrøyt også av, hvor høflige, som innvandrere var, sammenlignet med nordmenn, da.

    For de skrøyt av hvor mange dyner, som familien deres hadde, i ‘heimen’ sin, da.

    (Husker jeg).

    Og så gjorde de narr av nordmenn, som pleide å si ‘ta med sovepose’, hvis det var snakk om overnattingsbesøk, da.

    For det mente denne ‘buss-gjengen’, at var uhøflig, da.

    (Noe sånt).

    For de mente at alle burde ha masse dyner, i ‘heimen’ sin, som de kunne låne bort, til eventuelle overnattingsgjester, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (på den her tida), som jeg også satt på en buss, på vei ned til sentrum, etter å ha jobbet en vakt, på Rimi Bjørndal.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At det satt ei Bergenser-dame, og en eller flere ungdommer, som var lokale Oslo-folk vel, og prata ganske høyt sammen, på bussen, da.

    (Sånn at jeg lett kunne høre, hva de prata om, da.

    For å si det sånn).

    Og hu Bergenser-jenta.

    Hu sa det, da.

    (Husker jeg).

    At ei venninne av henne, hu hadde sitti på do, på skolen deres.

    (Sikker i Bergen, da).

    Og disse jentene, de hadde for vane, å stappe en brusflaske, oppi fitta, mens de satt og prata sammen, inne på do, i storefri, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde det blitt vakum, i flaska, til venninna hennes da, (sa hu Bergenser-dama).

    Og så hadde en lærer, bært henne ut, av doen.

    Med brusflaska stikkende ut av fitta, da.

    Sånn at alle de andre elevene, i skolegården, kunne se hu jenta naken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og nå, så lurer jeg på om hu Bergenser-jenta, eventuelt kan ha vært hu Cilla, (eller Janniche Fjellhaug, som hu egentlig heter).

    (Fra tiden før jeg ble kjent med henne, mener jeg)

    Hu som jo etterhvert, ble mer eller mindre fast, på min chattekanal #blablabla, (på ef-net), på irc.

    For hu var jo en del i Oslo, da.

    På besøk, hos forskjellige Oslo-folk.

    (Av en eller annen grunn).

    I ferier osv. da, (husker jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, fra høsten år 2000, til høsten 2002).

    Så var det sånn, en gang, (husker jeg).

    At assisterende butikksjef Stian Eriksen.

    Han stod i kassa, til Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Med en stor bunke, med tusenlapper.

    Og det var penger, som Stian Eriksen, hadde tatt opp i lån da, (sa han).

    For å låne videre, til foreldra sine, som var i økonomiske problemer da, (sa han).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor Stian Eriksen, absolutt måtte ta med seg, alle disse tusenlappene, på jobben.

    For så å stå og vifte med dem, foran hu kassadama, (fra Vestlandet), da.

    Det veit jeg ikke, (må jeg innrømme).

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 181: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

    Linn Korneliussen, hu sa en gang, (husker jeg), etter at hu hadde slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).

    (Det er mulig at dette var på Facebook, etter at jeg har flytta, til England.

    Hvis ikke, så var det nok, på en fest, hos David Hjort, på Bjørndal, etter at Linn Korneliussen flytta til Bergen, høsten år 2000).


    At hu hadde stjålet røyk, (fra røykstativet i kassa, mens hu satt i kassa), da hu jobba, (som heltidskasserer), på Rimi Nylænde.
    Linn Korneliussen, hu sa også det en gang, at hu ble veldig bra kjent, med assistent Stian Eriksen, da hu jobba, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Dette skjønte jeg jo sånn delvis, (av meg selv), siden disse to jo jobba mye sammen, da.

    Siden jeg selv jo jobba mest seinvakter.

    (Som jeg har forklart om tidligere, i denne boken).

    Så ble det jo sånn, at assistent Stian Eriksen, jobba mest tidligvakter, da.

    Og Linn Korneliussen, hu jobba jo cirka fra 8.45 til 16.45, mandag til fredag.
    (Noe sånt.

    Ihvertfall når hu kurdiske kassadama, (som seinere ble omplassert, av distriktsjef PØF, til Rimi Bøler vel, under butikksjef Frode der, i år 2000), var sykmeldt.

    Som jo var grunnen, til at jeg trengte, ei ny kassadame.

    Akkurat da David Hjort hadde fått seg en ny samboer,  (nemlig Linn Korneliussen), etter et besøk hos sin kamerat ‘Nakro-Jens’, i Florø).


    Men måten som Linn Korneliussen sa det her på.

    (Dette kan vel muligens ha vært på den nevnte festen, hos David Hjort, på Bjørndal, hvor han hang ut, et norsk flagg, fra terrassen.

    Etter at Linn Korneliussen egentlig hadde flytta, til Bergen, for å studere, vel).

    Måten hu sa det, om at hu hadde blitt så kjent med Stian Eriksen, på.

    Det fikk meg til å lure på, (husker jeg), om disse to.
    (Altså Stian Eriksen og Linn Korneliussen, da).

    Hadde sneket seg til å ha noen kvikke seksuelle forbindelser, på tidligvaktene, (før butikken åpnet), på Rimi Nylænde.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Selv om det kunne virke litt sånn, på den måten som hu Linn Korneliussen prata om han assistent Stian Eriksen på da, (syntes jeg).

    Men Linn Korneliussen, hu var jo fra Vestlandet.

    (Nærmere bestemt Florø).

    Og jeg er jo fra Østlandet.

    Så det kan være at jeg misforstod henne og.
    Og hu Linn Korneliussen, hu hadde jo litt lærevansker og sånn, da.

    (Fortalte hu meg selv, ihvertfall, da jeg lærte henne opp i kassa.

    For jeg insisterte, (hvis mulig), på å lære opp de nye kassererne selv.

    For da ble jeg liksom litt kjent med disse folka samtidig.

    For jeg ville ikke at de nye medarbeiderne, skulle høre eventuelt sladder om meg, fra andre kolleger, (i tilfelle disse medarbeiderne, som jeg selv hadde ‘arvet’ liksom, fra butikksjef ‘Audi-Monika’, liksom prøve å undergrave eller fiendtliggjøre meg, da).

    Så jeg husker at jeg lærte opp både hu Linn  Korneliussen og han Jostein, (en kar med skjegg, som jobba som deltidskasserer), selv, i kassa, i år 2000, da).

    Så om Linn Korneliussen var litt tilbakestående og bare mente det, at hu hadde jobba mye, sammen med han assistent Stian Eriksen.


    Eller om hu Linn Korneliussen liksom betrodde seg til meg, om at disse to, hadde hatt et seksuelt forhold.

    Det tørr jeg ikke å si sikkert, (for å være ærlig).


    For så godt kjente jeg ikke hu Linn Korneliussen, da.

    At jeg skjønte hva hu mente med den her ‘Stian Eriksen-bablinga’ si.

    Det vet jeg neimen ikke, (hvis jeg skal være ærlig).

    Og samtidig, så var jeg vel litt satt ut, kanskje.

    For like før den her festen, så hadde vel David Hjort begynte å liksom ‘hype’ hu Linn Korneliussen, da.

    For han sa at hu hadde fått seg større pupper osv., etter at hu hadde flytta, til Bergen da,  (husker jeg).

    Og gjengen til Alex fra Rimi Sinsen, (må man vel kalle den gjengen), de var også på den her festen, (på Bjørndal), da.

    (Og jeg kjente ikke denne gjengen.

    Og David Hjort, han sa til Erik Dahl og meg, (var det vel), at ‘Alex-gjengen’, var kriminelle folk.

    Så jeg følte meg kanskje litt truet da, av disse her kriminelle folka.

    Og ble kanskje litt anspent da, på den her festen, siden hu Linn Korneliussen hadde forandra seg så mye, (ifølge David Hjort), og siden disse kriminelle folka, var der, da).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, siden at David Hjort hadde sagt, at hu Linn Korneliussen, hadde fått mye større pupper, da.

    Og lurte vel litt på hva dette kunne komme av, da.

    For hu Linn Korneliussen, hu måtte vel ha vært ferdig med puberteten, før hu ble sammen, med David Hjort.

    (Mente vel jeg).

    For jeg sjekka jo alderen hennes, da jeg ansatte henne, liksom.

    Så jeg visste jo det, at hu var over 18 år, på den tida, som hu ble sammen, med David Hjort, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel muligens Linn Korneliussen, som gikk bort til meg, for å prate, (og ikke omvendt).

    Men Alex-gjengen, de skulle liksom ha det til, at jeg prøvde å stjele dama til David Hjort da, (på den her festen).

    Men det prøvde jeg ikke på.

    Og Linn Korneliussen og David Hjort, de hadde vel forresten også slått opp, før den her festen, (da Linn Korneliussen flytta, til Bergen).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og den genseren, som jeg hadde på meg, den hadde forresten krympet, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren, til Rimi-leilighetene).

    Så jeg følte meg rimelig dum, (husker jeg), siden jeg gikk med for små klær, på den her festen, da.

    For jeg hadde vel jobba denne lørdagen, tror jeg.

    Siden jeg jo pleide å jobbe seint, hver lørdag, og selv sitte i kassa, da.

    (I tillegg til at jeg jobba vanlige vakter, mandag til fredag, da.

    Så denne lørdagsjobbinga, den gjorde jeg gratis liksom, da.

    Siden det hadde vært så mye ran, (på lørdagene, i tiden før det her), i butikken.

    Så var det liksom krisetider, da.

    Syntes jeg ihvertfall.

    Etter å ha prata med Thomas Kvehaugen, på Rimi Munkelia.

    Som var så bekymra, etter et ran der, angående hvor betjeningen ville takle dette, at de hadde blitt rana, da.

    Så denne tiden, (under denne ransbølgen, på Lambertseter), det var liksom en tid, for å prøve å oppføre seg ansvarlig på, (som butikksjef), mente nok jeg, da).

    For å liksom prøve å roe ned betjeningen, i butikken, da.

    (For jeg var jo en erfaren kasserer, fra OBS Triaden, osv.

    Så jeg hadde bra kontroll, når jeg satt i kassa.

    Og jeg hadde jo også vært på mye ranskurs, osv.

    Så jeg tenkte at betjeningen i butikken, kanskje ville roe seg ned litt, hvis jeg selv satt i kassa, under de timene, i uka, hvor vi vel var mest utsatte, for ran, da).

    Så jeg hadde nok bare funnet fram den genseren, i vaskekjelleren, i full fart liksom, (etter jobben), og så dratt opp til den festen, på Bjørndal, som David Hjort hadde invitert meg til, da.

    (Men mens jeg var på jobb, den lørdagen.

    Så kunne jo hvem som helst nesten, ha tulla, med den genseren, da.

    For det var jo noe lignende som hendte, med en joggebukse, som jeg tørka, nede i den vaskekjelleren og.

    Når jeg skulle spille fotball, (på Greverud vel), med Rimi Langhus.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og jeg synes fortsatt, at det var rart, at en genser og en joggebukse, skulle krympe så mye, av cirka en time, i en tørketrommel.

    Så her kan det ha vært noen ‘Gremlins’ liksom, som tulla, tenker jeg nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og David Hjort, han hadde jo fortalt meg.

    (Før Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    På en fest hos mora si, på Grünerløkka.

    Noe som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    At han selv, hadde hatt sex, med 8-10 damer, (eller noe sånt), på den tida, som han hadde vært sammen, med Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at disse to hadde et såkalt ‘åpent forhold’, da.

    (Noe som vel betyr, at de kan pule med hvem de vil.

    Så lenge de sier ifra, (eller noe sånt), da).

    Så det var kanskje sånn, at Linn Korneliussen, visste om, at David Hjort, hadde sex med masse andre damer.

    Og det er mulig, at David Hjort godtok, at Linn Korneliussen, hadde sex, med assistent Stian Eriksen, da.

    (Hvis disse to hadde sex, liksom).

    Siden at David Hjort og Linn Korneliussen, muligens hadde et såkalt åpent forhold, da.

    Hva vet jeg.

    Det kunne vel kanskje virke sånn, ihvertfall.

    Men jeg hadde ikke noe ønske, om å bli blanda inn, i noe såkalt ‘trekant-forhold’, liksom.

    Så jeg prøvde meg ikke på hu Linn Korneliussen, da.

    (For å si det sånn).

    Hverken før hu begynte på Rimi Nylænde, men hu jobba der, eller etter at hu hadde slutta der.

    (Bare for å få med om det og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder etter denne festen, på Bjørndal, så begynte jeg jo, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og der, så fikk jeg jo problemer, i Rimi, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere.

    Og kalt for ‘Rimi-fella’).

    Og etterhvert, så ble jeg bedt, (av David Hjort), på fester, hos Alex fra Rimi Sinsen, da.

    Og på den her tida, så festa jeg ikke så mye sammen med halvbroren min Axel, (av en eller annen grunn).

    Jeg var vel litt sur, etter at Axel, (og et par fra Hurumlandet), og jeg, kom bort fra hverandre, i Oslo sentrum, noen minutter inn i år 2000.

    (Og han kameraten til Axel, fra Hurum.

    Han hadde jo sølt vin, utover hele skjorta mi, på festen hos Lars-Petter, på Helsfyr, osv).

    Uansett hvordan dette var igjen.

    Så var David Hjort den eneste, (mer eller mindre ihvertfall), som inviterte meg ut på fester osv., på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så nyttårsaften 2002, (må det vel ha vært).

    Så var jeg fest hos Alex, (fra Rimi Sinsen), på Ullevål, sammen med David Hjort, (og Alex-gjengen da), husker jeg.

    Jeg husker at dette var  nyttårsaften 2002.

    Og grunnen til at jeg mener, at det må ha vært den dagen, det var fordi at jeg husker at jeg sendte en nyttårs-SMS, til min fetter Tommy, i Fredrikstad.

    (Og hans mobilnummer, det må jeg nok ha fått av han, under hans bryllup, (med Ellen, fra Rolvsøy), i Fredrikstad, noen måneder før det her.

    Jeg kan ikke skjønne når ellers, at jeg skal ha fått det mobilnummeret, liksom.

    For jeg prata veldig sjelden med Tommy, etter at jeg flytta, fra Bergeråsen, da.

    Den lengste praten jeg har hatt, med Tommy, (etter at jeg flytta fra Bergeråsen), må vel ha vært i bryllupet hans, tror jeg).

    Og Tommy sendte en SMS tilbake, og spurte: ‘Hvem er dette?’, (eller noe sånt).

    Og jeg sendte så en SMS og forklarte at det var fetteren hans, da.

    For jeg hadde jo som nevnt ovenfor, vært i bryllupet, til Tommy, sommeren før det her.

    Og sikkert fått mobilnummeret hans der, da.

    Så jeg regnet vel med at det var greit å sende en nyttårs-SMS, liksom.

    Og Tommy sendte da tilbake en SMS, med e-post-adressen sin i.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke dette, (husker jeg).

    For jeg syntes vel at det var litt rart, at Tommy hadde sletta mobilnummeret mitt, fra mobilen sin.

    (Hvis det var det som hadde skjedd).

    Men det kan jo være at jeg feiltolket dette også.

    For jeg gikk jo gjennom en vanskelig periode av livet mitt, på den her tida.

    For jeg hadde jo nettopp slutta som butikksjef, osv.

    Og grunnen til at jeg slutta, (som butikksjef), den var det jo ganske komplisert, å forklare om.

    (Jeg må skrive bok om det her nå, for å prøve å forklare grunnen.

    For å si det sånn).

    Så jeg var kanskje litt vel nærtagende da, (på den her tida).

    Og tolket kanskje disse SMS-ene fra Tommy, som å være litt uhøflige eller uvennlige, (eller noe sånt), da.

    Selv om disse SMS-ene kanskje ikke nødvendigvis var det, da.

    Uansett så ble det ihvertfall ikke til det, at jeg sendte noen e-poster, til Tommy, i tiden etter denne nyttårsaftenen, da.

    For dette at jeg sendte Tommy en nyttårs-SMS.

    Det var vel ikke fordi at jeg kjente Tommy så utrolig bra, egentlig.

    Men det var vel mer i mangel av noen andre, å sende SMS til, antagelig.

    For når alle folka i Alex-gjengen, begynte å sende masse nyttårs-SMS-er.

    Så hadde jo jeg sett rimelig dum ut, liksom.

    Hvis ikke jeg også, hadde sendt en nyttårs-SMS, (eller om jeg muligens kan ha sendt noen fler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på festene, til Alex fra Rimi Sinsen.

    At alle folka, i Alex-gjengen, (og også David Hjort), de var så glade, i å sitte, inne på kjøkkenet, da.

    Det var liksom det som var det kule da, (skjønte jeg).

    Så jeg ble ganske ofte sittende rimelig aleine, inne i stua, da.

    Og hvis jeg også, begynte å gå litt inn på kjøkkenet, for å se hva som foregikk der.

    Så så gjerne de som satt inne på kjøkkenet, (for eksempel David Hjort, mener jeg å huske), stygt på meg, (må jeg vel si, at jeg syntes at det virka som, ihvertfall).

    Så jeg skjønte det sånn, at jeg selv, ikke var så veldig velkommen, inne på kjøkkenet, til Alex og dama hans, da.

    (Der hvor de andre folka, på disse festene, ofte pleide å sitte, da).

    Så jeg var ikke helt inne i varmen, på disse ‘Alex-festene’, da.

    Jeg var liksom en outsider der da, (må jeg vel si).

    Og jeg det fikk jeg merke litt også da, (må jeg si).

    Men hva Alex-gjengen og David Hjort prata om, inne på kjøkkenet, til Alex fra Rimi Sinsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, for å være ærlig.

    Så hørte jeg en gang noe rart, som David Hjort prata med Alex-gjengen om, (inne på kjøkkenet), på en av disse festene, hjemme hos Alex, (fra Rimi Sinsen), på Ullevål, da.

    Og det var, at David Hjort, sa til Alex-gjengen, (om meg, sånn som jeg skjønte det), at: ‘Han har ingen over seg’.

    Og det hadde jeg vel heller ikke, (må jeg innrømme).

    Jeg hadde kanskje butikksjef Irene og seinere butikksjef Johan, over meg, da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (fra 2002 til 2003), for eksempel.

    Men det var jo bare på jobben, da.

    Så jeg måtte jo tolke denne ‘kjøkken-bablinga’, (fra David Hjort), som jeg hørte helt inn i stua, hos Alex fra Rimi Sinsen.

    Som at David Hjort og Alex-gjengen, de var i diverse gjenger, (eller noe lignende), hvor de liksom hadde masse folk over seg, (og sånn), da.

    Så derfor, så ble jeg vel etterhvert litt skeptisk, til både David Hjort og Alex-gjengen, da.

    Jeg stolte vel ikke helt på noen av disse folka, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

    (Nemlig mellom 1998 og 2002).

    Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

    Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

    Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

    For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

    Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

    Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

    Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

    Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

    Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

    Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

    Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

    Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

    (For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

    Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

    For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

    Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

    Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

    Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

    (Istedet for i en roligere butikk).

    Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

    Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

    Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

    Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

    Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

    Det var Songül, som var kurdisk, vel.

    Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

    Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

    Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

    Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

    For de var ganske lave og tynne, da.

    Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

    Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

    Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

    Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

    (Noe sånt).

    Mens Fiza så litt eldre ut, da.

    Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

    (Eller hvem det var som stod i posten, da).

    Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

    Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

    (Uten at det var med vilje).

    Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

    Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).

    Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

    På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

    For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle ta tippinga.

    Så husker jeg det.

    At Anica og Songül.

    De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

    For de hadde ganske korte bein, da.

    Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

    (For å komme fram til tippekassa).

    Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

    Det veit jeg ikke.

    Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

    Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

    Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

    (Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

    Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

    For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

    (For å si det sånn).

    For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

    Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

    (Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

    Siden jeg var låseansvarlig, da).

    Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

    Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

    (Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

    For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

    For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

    Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

    Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

    Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

    (Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

    Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

    Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

    Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

    Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

    De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

    Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

    Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra år 2002 til 2003).

    Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

    Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

    Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

    Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

    (Som vel var klokken 18, på lørdagene).

    Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

    Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.

    (Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

    Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

    At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

    For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

    (Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

    Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

    Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

    Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

    Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

    Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

    Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

    Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

    Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

    Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

    (For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

    Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

    På tippekassa.

    Noe som kunne være litt pirkete.

    Og litt stressende.

    Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

    Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

    Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

    (Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

    Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

    (Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

    Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

    (Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

    At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

    Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

    Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

    (Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

    Sommeren/høsten 2002.

    Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

    At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

    For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal  der, (husker jeg).

    Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.

    Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

    (Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

    Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

    Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

    Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

    Noe sånt).

    Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

    Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

    Når jeg gikk i Rimi-klær.

    Langt ‘borti der’, liksom.

    (På Bjørndal, da).

    For å hente den her handlevogna, da.

    Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

    Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

    Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

    (En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

    Lurer jeg på nå, ihvertfall.

    Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

    Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

    (Kan man vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

    Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

    Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

    Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

    Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

    Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).

    Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.
    Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).
    Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.
    Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).

    Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).
    Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.
    Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.

    Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).

    Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.

    (Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.

    Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).


    For å hjelpe han, med noe datagreier, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.

    Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det visste jeg ikke, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.

    Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.

    Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).

    Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.

    (Noe sånt).

    Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.

    (Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).

    Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).

    Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.

    Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).

    Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.

    Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.

    Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg  å huske).

    (Han som Chris hadde sagt om.

    At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.

    For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).

    Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.

    Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).

    For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.

    (Og ikke resten av filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).

    Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).

    For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).

    Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).

    Og Petter, han spurte meg det.

    Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).

    Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.

    Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.

    Jeg huska jo det.

    At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.

    For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.

    (Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.

    Og listepop, før det igjen).

    Men det skjønte nok ikke han Petter, da.

    Men jeg hadde jo hatt en tremenning.

    (Nemlig Øystein Andersen).

    Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.

    Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.

    De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.

    (Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).

    Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).

    Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).

    (Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).

    Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.

    (For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).

    Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).

    Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.

    Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).

    Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.

    Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.

    Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.

    (Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.

    For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).

    Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.

    Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.

    Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.

    (En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).

    Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).

    Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.

    Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).

    Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.

    Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.

    For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.

    Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.

    Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.

    For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.

    Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.

    Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.

    Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.

    (Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.

    Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).

    Og Legevakta ligger jo i Storgata.

    (Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).

    Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).

    Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.

    Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.

    (Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Bare for å ta noen eksempler.

    Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.

    (Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.

    For å si det sånn).

    Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.

    Nei, det ble som noe rart for meg.

    Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.

    Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.

    (Eller Taliban).

    Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.

    Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.

    (Eller hva Fredrick kan ha ment).

    For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 132: Mer fra Rimi Bjørndal

    Vinteren 2002/03 en gang, (må det vel ha vært).


    Så var det også sånn, at Christian Grønli kontaktet meg, på MSN, (var det vel).

    For han hadde fått en oppgave, på det akademiet han gikk på, (i Barcelona), å lage en modell, av et museum.
    (Noe som kanskje høres litt rart ut, at folk som studerer grafisk design, skal lage en fysisk modell av et museum, liksom.

    Men jeg var fortsatt litt nedfor, etter problemene i Rimi, på den her tida.

    Så jeg orka ikke å tenke så mye, i sånne her baner, da).
    Christian Grønli, han var jo fra Norge, så han ville lage en modell av Munch-museet da, (fortalte han meg).

    Han sa at en annen kar, som skulle ta bilder av Munch-museet for han, ikke hadde sendt de.

    Og jeg tenkte jo da, at selvfølgelig måtte jeg gjøre min barndomskamerat fra Bergeråsen, (som jeg jo også ganske nylig hadde vært ute på byen med, i Oslo), en tjeneste.

    Så jeg spurte Fredrick på Rimi Bjørndal, da.

    Om jeg kunne få låne hans digitale kamera, da.

    (Det han hadde visst meg noe porno på, utafor Peppe’s Pizza, i Stortingsgata, noen måneder tidligere).

    Og så dro jeg til Tøyen, på en fridag, da.

    Mens det fortsatt lå snø på bakken, husker jeg.

    Og Christian Grønli, han ville ha bilder av Munch-museet, fra alle sider og vinkler, da.

    Så jeg gikk rundt hele Munch-museet, og tok ganske mange bilder, da.

    Og Christian Grønli, han var også interessert i å få mange bilder, fra ved kafeteriaen eller restauranten der, liksom.

    Så jeg tok bilder av Munch-museet sitt inngangsparti, fra både ganske lang og ganske kort avstand, da.
    Men det er klart, når det så seinere ble et stort ran, av Munch-museet.

    (Da Madonna og Skrik ble stjålet, vel).

    Da lurte jeg litt på det her, må jeg innrømme.

    Om Christian Grønli kanskje ville ha de bildene, siden han var med på Munch-ranet, (eller noe sånt).


    Hvem vet.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var en ganske tjukk kar, med en kjedelig sveis som gikk rett ned, vel.

    Så han så ut som om han hadde sittet inne på gutterommet, hele livet omtrent, (må man vel si).

    Men han var litt som en klegg, på meg, da.

    (Må man vel si).

    Så det var vel han jeg prata mest med, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal der.

    Fredrick, han hadde gått på folkehøgskole, (et eller annet sted), skoleåret 2001/02 da, (må det vel ha vært).

    Og han skrøyt av at han hadde hatt dame, på den folkehøgskolen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Fredrick var som sagt veldig sosial, og han flyttet også til Rimi-leilighetene, på Carl Berner, (der hvor Toro også bodde), da.

    (Og det Rimi-bygget på Carl Berner, det minnet litt om en stor brakke, syntes jeg, forresten.

    Og det Rimi-bygget, (på Carl Berner), det lå ovenfor et sted med et skilt, på arabisk da, husker jeg.

    Og Fredrick, han sa en gang, (av en eller annen grunn), at den skriften, som stod på det arabiske skiltet, det betydde ‘danseskole’.

    For Fredrick hadde spurt Khaldoon, (eller hvem det kan ha vært igjen), om hva den skriften betydde, da.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, så ville Fredrick spørre meg, om jeg ville bli med, på Burger King, i Grensen, etter jobben.

    Og dit hendte det at Toro også ble med da, noen ganger.

    Og da ville vi bestille en stor Burger King-meny hver oss, da.

    For både Toro og Fredrick var noen store slamper da, (må man vel si).

    Og jeg fikk meg medlemskap på Sats, like etter at jeg begynte å studere igjen, da.

    For både HiO og Rimi hadde rabattavtaler med Sats da, (husker jeg).

    (Selv om jeg ikke husker hvem av de som hadde best rabattavtale lenger).

    Så jeg trente en del, (på Sats), på den her tida, da.

    Så høsten 2003, så husker jeg det, at jeg overhørte, utafor HiO IU.

    At noen medstudenter ‘babla’ om det, (bak ryggen min), at jeg hadde blitt ganske ‘svær’ eller ‘kraftig’, i løpet av sommeren, da.

    For jeg kunne jo ikke trene fotball lenger, på grunn av at jeg slo opp den kneskaden min, sommeren 2002.

    (Da jeg trente med IT-akademiet, på Vollsløkka).

    For hvis jeg skulle løpe, så måtte jeg være forsiktig, sånn at jeg ikke vred kneet, da.

    (For da ville kneet svikte, sånn som da jeg spilte badminton, mot han kjørelæreren min, i Haugerudhallen, i 1995 vel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er vanskelig når man spiller fotball.

    Men det går såvidt å løpe, (med det ustabile kneet), på tredemølle, da.

    Så jeg trente på Sats, (på Ila der), et par ganger i uken da, (vanligvis), på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU.

    Så jeg pleide ikke å kjøpe den minste menyen, på Burger King, jeg heller liksom, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var forresten litt som en gåte, (vil jeg si).

    Han virka som at han bare hadde sittet, inne på gutterommet, hele livet.

    Likevel så kunne han være veldig rå i kjeften, (husker jeg).

    En gang, som Fredrick, Toro og jeg, gikk gjennom Oslo sentrum, på vei til Burger King, (eller noe sånt), da.

    (Etter jobben en gang, på Rimi Bjørndal, da).

    Så var det ei tenåringsjente, som spurte oss, om hu kunne få ti eller tjue kroner.

    Men jeg er så vant, fra den tida jeg var ganske fattig student, ved NHI.

    (På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    Å ikke gi penger til tiggere.

    For det hadde jeg ikke råd til, for å si det sånn.

    For jeg pleide å gå mye rundt i klesforretningene, plateforretningene, matforretningene og hamburgerrestaurantene osv., i Oslo sentrum, på den her tida.

    Så hvis jeg skulle ha gitt penger, hver gang jeg møtte en tigger, så måtte jeg ha tigget selv til slutt, (for å si det sånn).

    Så jeg sa ikke et ord, når hu ‘tigge-jenta’ tagg, da.

    Men jeg overhørte det, at Fredrick sa det til Toro, at: ‘Hvis du suger pikken min, må du svare da’.

    (Noe sånt).

    Så det virka som at unge Fredrick, som var i 19-20 års alderen vel, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall), på den her tida.

    Han liksom dreiv og oppdro Toro, som var ihvertfall ti år eldre, da.

    Så det her virka litt rart for meg da, (må jeg innrømme).

    Så han Fredick er litt som en gåte for meg, (må jeg si).

    Siden han både er som en tøff sjøulk, (i språket), og som en forvokst guttunge, (som har sitti inne på gutterommet, hele livet), i utseende og livsstil, (han var jo datanerd, må man vel si), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at i begynnelsen av studieåret 2002/03.

    Så skulle jeg kjøpe en ny CD-brenner.

    Antagelig fordi at den CD-brenneren jeg kjøpte, i 1998, hadde blitt så treig og utdatert, (på den her tida), da.

    Så da måtte jeg kjøre, til en el-butikk, i Strømmen, (eller noe sånt), husker jeg.

    For å kjøpe en sånn CD-brenner, som var på tilbud, til 300 kroner da, (eller noe sånt).

    Og da ville han Fredrick at jeg skulle kjøpe med en sånn CD-brenner, (som var på tilbud), til han også, da.

    Noe jeg gjorde, da.

    Og seinere, så fikk jeg låne en dataskjerm, av Fredrick, vel.

    For jeg hadde brukt TV-en som dataskjerm, i en periode, vel.

    Men da jeg begynte på HiO IU, så trengte jeg en ‘vanlig’ dataskjerm, da.

    Siden jeg skulle drive med programmering osv., da.

    Og den skjermen, den skulle han Fredrick plutselig ha tilbake vel.

    En del måneder seinere, da.

    Så da heiv jeg vel den inn i en drosje, som kjørte med den, til Rimi-bygget, på Carl Berner, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde vel flere skjermer selv og, i boder osv., muligens.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som han Dag Anders Rougseth aka. Dagga, var på besøk, hjemme hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å jobbe med noen HiO IU-oppgaver, (må det vel ha vært).

    Så ‘babla’ jeg med han Fredrick da, (husker jeg).

    Enten på irc eller mobil, vel.

    Og han Fredrick, han hadde så mange dataspill, fortalte han.

    Men jeg selv hadde jo ikke spilt dataspill, noe særlig, siden den sommeren, som jeg dimma, fra militæret.

    (Altså sommeren 1993).

    For jeg syntes at dataspill kunne bli som noe heft, da.

    Som tok for mye av tiden min, liksom.

    Men Dagga, han dreiv og spilte en del dataspill, da.

    Så han spurte, (da han Fredrick ‘reklamerte’ med at han hadde veldig mange spill, vel).

    Om Fredrick kunne få tak i et spill som het ‘Call of Cthulhu’, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Og det spillet, det hadde Fredrick da, (sa han, på irc, eller mobil, eller hva det var igjen), da.

    Så han skulle brenne det spillet, (for Dagga), og ta det med på Rimi Bjørndal, og sende det med meg da, (må det vel ha vært, som ble avtalt).

    Men det rare var, at han Fredrick, han brente aldri det spillet, for han Dagga, da.

    Selv om jeg minnet han Fredrick på det her, da.

    For jeg kjente jo ikke han Fredrick så bra, og så vel kanskje litt på han som en forvokst guttunge, da.

    Siden han fortsatt bodde hjemme, (ihvertfall på den tida han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og var mer enn ti år yngre enn meg vel, og siden han satt mye på gutterommet og dreiv med kunstig intelligens spill-programmering osv., da.

    (Og sånne ting).

    Jeg reagerte ihvertfall litt på det da, at han Fredrick ikke holdt den Call of Cthulhu-avtalen, (husker jeg).

    For jeg var vel kanskje redd for at Dagga skulle bli sur på meg da, siden han jeg kjente, (fra Rimi), ikke gjorde som vi hadde avtalt, da.

    Men det hjalp ikke om jeg purret, på Fredrick, han hadde aldri med det spillet, på jobben, likevel.

    Men jeg kan ikke huske at han Dagga, (som jeg forresten heller ikke kjente så bra), purret noe på meg, om det her.

    Så det var kanskje noe symbolsk, fra Dagga, dette?

    Prøvde Dagga å si, (til Fredrick), at han var Cthulhu’s representant?

    Hvem nå Cthulhu er.

    Cthulhu, det høres vel ut på navnet som en demon, (eller noe sånt), kanskje.

    I Autopulver-musikkvideoen ‘If I get to deep’, hvor Dagga er hovedpersonen i videoen og vokalist.

    Så kan man se en slange, som snoker seg rundt.

    Er Dagga en djeveldyrker, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på, når man tenker på dette Call of Cthulhu-mysteriet, (eller hva man skal kalle det), vil jeg si.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.