johncons

Stikkord: Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 108: Møtte igjen Siri Rognli Olsen

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).


    David Hjort, han hadde hatt så dårlig råd, den første tida, etter at han flytta fra Billingstad og til Geviret, (heter det vel), på Bjørndal.

    (Noe han skylde på sin eks-dame Linn Korneliussen, husker jeg.
    Siden han kjøpte så mye møbler, da han bodde sammen med henne.

    Noe sånt).
    Så David Hjort, han forklarte meg det, at han bare spiste en halv Grandiosa, om dagen, i perioder, osv.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.


    Så spurte David Hjort meg om jeg ville ha en bolle med nudler, (husker jeg).
    For det var den eneste maten han hadde råd til, på den her tida, da.

    (Noe sånt).


    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg spiste det der, da.

    Mens noen unge Bjørndal-damer satt og så litt lurt på meg, vel.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fortalte det, at han pleide å kjøpe nudler, i en innvandrerbutikk, som lå på baksida av Oslo City der.

    For der kosta det bare 70-80 kroner for en eske med 24 pakker nudler, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes det, at de nudlene egentlig smakte ganske godt.
    Og at det var morsomt å spise noe ny mat også, liksom.

    For krydderet til disse nudlene, det smakte jo ganske godt da, (syntes jeg).

    Og jeg pleide å kjøpe sånne bokser med hermetisk kalkun-kjøtt, som jeg skar i terninger og heiv oppi nuddel-gryta, når nudlene var ferdigkokte, da.

    Sånn at det ble et måltid, liksom.

    For jeg likte å variere litt hva jeg spiste, da.

    Selv om Magne Winnem en gang ble helt gal, (må man vel si), da han så en nuddelpakke, i kjøkkenskapet mitt, og kalte det for ‘studentmat’, (eller noe), med høy stemme, da.

    Når han liksom inspiserte leiligheten min, (som en nazist nesten), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.

    Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.

    Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.

    Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.

    (Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).

    Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.

    Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).

    Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.

    Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.

    I en stor, hvit blokk der.

    (Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.

    Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.

    Så dette var nok sommeren 2001.

    (Noe sånt).

    Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.

    For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.

    For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.

    For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.

    Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.

    Og lot bartenderne beholde resten, liksom.

    Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og på veien til den øl-restauranten.

    Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.

    Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).

    Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.

    Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.

    Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.

    (Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.

    Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.

    Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.

    Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).

    For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).

    Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.

    Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.

    Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.

    Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).

    Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).

    For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.

    (Altså elleve år før det her, da).

    Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.

    Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).

    Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.

    Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.

    Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.

    Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).

    Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).

    (Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).

    For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.

    Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.

    (Noe sånt).

    Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.

    For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.

    Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.

    Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.

    (Muligens sommeren 2002).

    Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.

    Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.

    At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.

    Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.

    Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.

    Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).

    At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.

    Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.

    Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.

    Og det sa jeg vel også til henne.

    Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.

    Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).

    Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.

    Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn forresten.

    At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.

    Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).

    Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Siri Rognli Olsen.

    Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.

    At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.

    Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.

    Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.

    Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.

    Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.

    (Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.

    For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.

    Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.

    (For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.

    Ved Akerselva der.

    Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).

    Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).

    Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.

    Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.

    (Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.

    Og gikk så til eksamenslokalene der, da.

    Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Karma Tashi Ling





    Gmail – Samasati Margrethe Ribsskog



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Samasati Margrethe Ribsskog


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Mon, Jul 2, 2012 at 6:23 PM

    To:
    post@ktl.no

    Hei,

    jeg har sett på nettet at ei i slekta mi har budda-navn.
    Jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, (hvor dere pleide å handle), fra 1996 til 1998, og som Låseansvarlig, fra 2002 til 2003.

    I 2003 så overhørte jeg i butikken at jeg var forfulgt av 'mafian', og har flyktet til England.
    Er det Samasati Ribsskog som tuller?

    Jeg blir snytt for arv og det som er også.

    Er dere tempel-folka på Bjørndal som tuller?

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 2 – Kapittel 5: Enda mer fra Abildsø

    Jeg var en del på besøk, hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza, i Enebakkveien, av Berit og Gunnar Jorås.

    Men jeg ble jo sulten da, ofte, må jeg innrømme.

    Og jeg likte egentlig ikke å bruke det kjøkkenet, i Enebakkveien der.

    For jeg måtte dele det med ei blond dame, i begynnelsen av 20-åra da.

    Ei som var veldig sky.

    (Unntatt ovenfor kavaleren sin vel.

    Som pleide å dukke opp der, i en Boble, på lørdagskveldene vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg pleide ofte å dra ned til Sentrum, for å kjøpe meg noen hamburgere og sånn da.

    For å få stillet sulten liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    71-bussen gikk til Jernbanetorget.

    Og da var veien kort, til Wimpy’s, på Oslo City, som solgte burgere, allerede fra tidlig om dagen, husker jeg.

    Jeg prøvde å være litt sunn og, (for folk sa at hamburgere ikke var noe sunt da, på den her tiden).

    Så jeg pleide å kjøpe den Wimpy-burgeren, som var med grovt brød, husker jeg.

    Så det var ikke lett for meg, å komme meg på skolen.

    For jeg var ofte sulten da, dette skoleåret.

    Så ofte ble det til, at jeg gikk rundt i Oslo Sentrum hele dagen, istedet for å komme meg til NHI da, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spiste også burgere på Maliks.

    For Maliks bak Oslo City der, hadde billigst burgere da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde også et tilbud, mener jeg å huske.

    Sånn at man kunne få en 100 grams cheese-burger og en halvliter, for cirka 40 kroner vel, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i den samme gata, som Maliks der, (bak Oslo City), så lå det også en 7-Eleven, hvor de hadde et bilspil, til ti kroner, som jeg pleide å spille, hvis jeg kjeda meg.

    Og derfra, så var ikke veien så lang, til Lill og Pia fra Korea, (i Vahls gate der), da.

    Så det hendte at jeg dro innom dem da.

    Hvis jeg kjeda meg en dag.

    Og der hendte det, at jeg kopierte musikk, fra Lill sin platesamling, som var ganske bra.

    Hu digga Morrisey, som jeg også digga litt.

    Og også the Clash og the Cure, osv.

    Det hendte også at jeg leste i Gateavisa der, (som var Blitz-avisa), som Lill pleide å kjøpe vel.

    Av nysgjerrighet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde også blitt kjent med en Oslo-kar, som het Alf, som jobba på matbutikken Jens Evensen, i samme bygget som Grønland T-banestasjon der.

    Alf pleide å spise Bentasil.

    Og en gang, så hadde han vært hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate der.

    Også hadde han lagt igjen en tom Bentasil-pose, som han hadde skåret inn ‘Alf’ på, med en butikk-pappkniv, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    En gang, så dro jeg ned på Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der, og prata med Alf, og hørte om dem trengte folk der.

    Mens jeg så meg rundt i butikken der, så så jeg plutselig en rotte, som løp over gulvet der.

    ‘Ja, vi har rotter her’, sa Alf, da jeg forklarte han hva jeg hadde sett.

    Og han pakistanske butikksjefen der, (var han vel), han tilbydde meg ikke noen jobb der.

    Av en eller annen grunn.

    Kanskje han syntes at jeg så for bleik ut, etter å ha sett den rotta pile over butikkgulvet der?

    Hvem vet.

    Noe sånt kanskje.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg var på fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    Så hadde også min tremenning, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fått overtalt meg, til å bli med på kino.

    Det var en krigsfilm, med Michael J. Fox, på Klingenberg vel.

    Den het ‘Casualties of War’, fant jeg med Google nå.

    Jeg mener at jeg var på en fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    (Muligens den festen som søstera mi og Cecilie Hyde også var på.

    Da de gikk og la seg i soveposer, ute på fortauet, i Vahls gate der, om natta.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Alf skulle muligens også være med å se denne filmen.

    Noe sånt.

    Men det ble ikke noe av da.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde truffet Alf, da han visstnok hadde begynt å prate med dem, når de skulle kjøpe melk, eller noe, og han stod og jobbet inne på melkerommet, på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så ihvertfall den ‘Casualties of War’-filmen da, sammen med tremenningen Øystein Andersen, mer eller mindre i fylla vel.

    Og jeg sovna vel også flere ganger under den filmen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så kom også Lill Beate Gustavsen, opp på besøk hos meg, i Enebakkveien 239, på Abildsø da.

    Hu og Pia fra Korea hadde et sånt sporsveiskart, som de hadde hengt opp, på veggen, i stua si.

    Hvor andre Svelvik/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av for hvor de bodde da.

    Så Lill fant fram til meg da, og dukka opp der, uten å ha ringt på forhånd, eller noe.

    (For jeg hadde ikke telefon der heller).

    Men da ble Gunnar Jorås sur gitt, husker jeg.

    For da skulle han ha det til, at jeg hadde slippi inn folk, rett fra gata da.

    Men det var jo ei jeg hadde kjent, fra den tida, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole og på Sande Videregående da.

    Så det var jo ikke noen jeg ikke kjente, liksom.

    Men jeg gadd ikke å forklare, hvem hu Lill var da.

    For jeg mente jo det da, at jeg flytta ikke inn til Oslo, for at dem jeg leide bolig av, skulle være som mora mi, liksom.

    Jeg mente at det var ikke dem sin business, hvilke gjester jeg hadde da.

    Jeg syntes at han Gunnar Jorås, var litt nærgående da, og gikk litt over streken da.

    Det var kanskje sønnen hans, som hadde hatt det rommet, en gang i tida.

    Men likevel, så måtte han vel skjønne det, at han ikke var faren min, mente jeg.

    Det er litt forskjell på å ha en leieboere og ha unger, mener jeg.

    Og jeg var ikke interessert i å plutselig ha en far, etter å ha bodd aleine, siden jeg var ni år da.

    Så da ble jeg litt irritert, på han hybelverten, husker jeg.

    Og klagde vel litt til Magne Winnem, (som også var på besøk hos meg den søndagen da), og til hu Lill vel, som hadde tatt bussen opp dit, fra Oslo Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dumpa på Abildsø, hvor jeg bodde, dette skoleåret.

    Det stedet, det lå bare et par-tre hundre meter, fra Østensjøvannet.

    Så noen ganger, så gikk jeg ned dit, for å se på fuglene og vannet og sånn der da.

    Det fantes masse rare slag av ender og sånn der da, selv om det vannet lå ganske sentralt i Oslo da.

    Det var masse fredede fuglearter, og sånn, der da.

    Og fotballbanen til Abildsø lå vel like ved siden av der og.

    Og jeg mener å huske veldig vagt.

    At jeg muligens har spilt en bedriftsfotballkamp, for IT Akademiet, (hvor Magne Winnem jobba), rundt år 2001 kanskje, på fotballbanen til Abildsø.

    Men jeg er ikke helt sikker, for jeg spilte ganske mange kamper, for IT Akademiet, og vi spilte på mange forskjellige steder, (rundt omkring i Oslo), da.

    (Selv om flest kampene vi spilte vel var på Ekeberg eller i Valhall).

    Det lå også en Rimi, i den andre enden av Dumpa der, enn der jeg bodde.

    Men jeg gikk ikke dit så ofte, for jeg fikk jo ikke lov til å lage Pizza Grandiosa likevel.

    Så pizzadisken der, den gjorde meg kanskje litt nedfor da.

    Men jeg var der og kjøpte øl og sånn, sammen med Magne Winnem, noen ganger, når vi skulle på byen da.

    Noe som var cirka hver helg, det første halvåret, som jeg gikk på NHI da.

    For Winnem skulle i militæret, på nyåret, i 1990, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble etterhvert utlyst en stilling, på Rimi Ryen der, (som den butikken heter, selv om den egentlig ligger på Abildsø, må man vel si).

    Og jeg prata med de i Abildsø-gjengen der, utafor Abildsø-kiosken, en gang, om hva jeg skulle gjøre.

    For jeg begynte å gå tom for penger, litt tidlig, dette studieåret.

    Så jeg sa at jeg kanskje hadde tenkt å søke på den jobben, på Rimi der da.

    Men da var det en annen, i den Abildsø-gjengen der da, som allerede hadde fått den jobben da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Henning, (i den Abildsø-gjengen), han fortalte meg det en gang, at han hadde nøkkelen til ungdomsklubben der, på Abildsø.

    Ungdomsklubben, den lå i en kjeller, på Abildsø Skole, sin tomt der.

    Den ungdomsklubben hadde fått navnet ‘Tjaller’n’, fortalte Henning og de andre i Abildsø-gjengen meg.

    For tjall var et annet navn på hasj, fortalte de meg.

    Og lærerne på Abildsø Skole, de hadde bare trodd, at Tjaller’n var et ordspill på Kjeller’n.

    Så de hadde likt navnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Henning, han dreiv også å solgte maling-spraybokser, til unge taggere, på Abildsø der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro Henning, Anne Lise, og en del fler folk, i den gjengen, med meg, på Tjaller’n der da.

    Som Henning hadde nøklene til.

    Henning og en ung pakistaner der.

    De prata om hvem de skulle ringe, av unge frøkner, i Abildsø-området der da.

    De ringte den og den personen, og spurte hvor mora til den og den jenta var da.

    Og hvor var faren?

    Faren var på hytta da.

    Noe sånt.

    Tilslutt så dukka ei veldig vakker ung blondinne, i 12-13-14 års alderen vel, opp der.

    Og hu fulgte etter Henning og han pakistaneren da.

    Jeg stod da i biljardrommet der, sammen med hu Anne Lise, og 2-3 andre jenter vel.

    Det var også miksebord, for diskotek der.

    Og dem spilte veldig høy musikk da.

    Men jeg så at hu ungjenta fulgte etter Henning og pakistaneren da.

    Inn på dassen der vel, (mistenkte jeg, ihvertall).

    Så jeg ble veldig sånn stiv og ukomfortabel da.

    Og jeg tapte vel biljardkampene mot hu Anne Lise, (og venninnene hennes), mener jeg å huske.

    Og til slutt, så ba hu Anne Lise meg, om å bytte plate der da.

    Hu lurte på om jeg kunne gjøre det, for hu turte ikke selv.

    For hu var redd for å lage hakk i plata, (eller noe), da.

    Og jeg ble var jo stiv og ukomfortabel, av den her rare ringinga, til Henning og han unge pakistanske tenåringsgutten da.

    Så jeg klarte jo selvfølgelig ikke å ta av den plata, ordentlig.

    Så jeg lagde vel hakk i plata, tror jeg.

    Det kom ihvertfall en veldig rar lyd da.

    Siden jeg var litt skjelven på hånda, da jeg skulle bytte plate da.

    Og lyden stod jo på så høyt.

    Så den ulyden hørtes veldig godt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lene, fra Abildsø, hu fortalte meg også det.

    At de folka som bodde der hvor 71-bussen gikk til.

    Nemlig Bjørndal.

    De var ‘ikke noe bra/fine’ da.

    Så hu advarte meg litt for dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu sa også det.

    Like etter at jeg flytta dit da.

    At jeg ikke måtte se noe på hu Lene da.

    For de tulla med henne da, eller noe.

    Så hu Anne Lise, hu ville ikke at jeg skulle oppmuntre hu Lene da, (eller noe), ved å engang se på henne, eller noe.

    ‘Ikke se på henne’, sa hu Anne Lise liksom da.

    Med et liksom innyndende tonefall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu var liksom mote-guru-en, på Abildsø der da.

    En gang, som jeg satt utafor Abildsø-kiosken der.

    Så prata hu om at Paprika, det var et kult klesmerke.

    Men at Levis, (som jeg gikk i, jeg hadde jo den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, året før), det var ikke noe kult merke lenger da, ifølge hu Anne Lise da.

    Men det hadde vært litt kult, for noen måneder siden, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene.

    Så vi får se når jeg klarer å få fortsatt, med det.

    Vi får se.

  • Det er press mot norske, om å være som muslimer, i deler av Oslo. Så det var kanskje dumt av Rimi, å sende meg til Bjørndal, når jeg hadde møtt veggen

    press på norske om å være som muslimer

    http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article4070789.ece

  • Jeg mener det var han her, som var ambulerende butikksjef, for Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, fra høsten år 2000

    ambulerende til anne neteland

    PS.

    Han her er involvert i arbeidssaken min mot Rimi.

    For han sparka til stolen jeg satt på, (med vilje, virka det som for meg, antagelig for å true, av en eller annen grunn, vil jeg vel tippe på nå), på et Rimi butikksjefmøte, i Sagene samfunnshus, våren/sommeren 2002, var det vel.

    Da Rimi forandra logoen, sånn at det ble seks takker på stjerna i Rimi-logoen, istedet for fem vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang, etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ble jeg invitert av David Hjort, og noen andre folk fra Rimi, til et utested, i Vika vel, en lørdag, tror jeg.

    Så fikk David Hjort epilepsi-anfall.

    Så ville David Hjort at jeg skulle bite han i armen.

    (For det skulle hjelpe mot epilepsi-anfallet, sa han).

    Det gikk jeg veldig motvillig med på til slutt.

    Men men.

    Så kom sjukebilen, men David Hjort ville ikke være med til legevakta.

    Han bare krangla høyt med ambulansefolka, og kom med spydigheter vel.

    Noe sånt.

    Så ble det til at vi kjørte en taxi istedet, til legevakta.

    Men David Hjort tagg igjen, og ville ikke inn hos legevakta.

    Enda han var sterkt redusert, pga. epilepsi-anfall.

    Men men.

    Så sa jeg at det var greit, (siden han tagg så mye), at vi istedet dro til eksdama hans, Heidi, (ei med rødt hår, som hadde jobba i isbaren på Oslo City vel, for en ‘jøde’, som David Hjort vel kalte han, han hadde også jobba der, før han begynte på Rimi Bjørndal, i 1997 vel, (men fått sparken der vel, ihvertfall hadde det vært problemer der, husker jeg at det stod i jobbsøknaden hans, som distriktsjef Anne Katrine Skodvin viste meg, før hun spurte hva jeg syntes. Jeg svarte at han hadde hatt problemer, i den forrige jobben, (og at det kanskje ikke var så lurt å ansette han da), men det brydde ikke Skodvin seg om, men ansatte han likevel), og jeg kjente også en svenske, med lyst hår vel, gjennom David Hjort, som også hadde jobba i den kafeteriaen, på Oslo City, i første etasje vel, hvis jeg husker riktig, og som jeg bomma en øl til en gang, på en fest hos David Hjort, som han holdt hos mora si, på Rodeløkka, eller hva det heter der igjen, (da han svensken stod aleine utafor, da jeg kom til festen), et sted søstera mi, Pia Ribsskog, også har bodd, og på den festen , så traff jeg også to unge damer som skulle bli modeller, husker jeg, ei norsk og ei afrikansk vel, som jeg vel også bomma øl til, en gang i 1999 eller år 2000 vel. Noe sånt. Men men).

    Heidi bodde på Grunerløkka, og hadde vel fått seg unge da, (dette var vel i år 2000 vel), mener jeg å huske.

    Hu bodde tidligere sammen med David Hjort på Bjørndal, hvor dem inviterte meg til å spise taco en gang, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, sammen med blant annet Hjort, i 1997 vel.

    (Etter hu Heidi, så ble David Hjort sammen med Linn Korneliussen, fra Florø vel, og etter hu, så ble han sammen med ei som het Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa David Hjort, da han bodde på Ammerud vel, fra cirka 2002 vel. Begge de jobba da som hjelpepleiere, i Groruddalen vel. Så sånn var det. Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg satt også opp internett, for David Hjort, i den leiligheten.

    (Det var vel kanskje derfor jeg ble bedt på Taco).

    Noe som vel ikke var så smart, for da fikk jeg David Hjort på irc hver dag, etter dette, omtrent.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så gikk jeg fra leiligheten til hu Heidi.

    Men det rare var, at han Ingar, han satt i taxien hele tida, sammen med Hjort og meg.

    Enda jeg ikke kjente han Ingar så bra.

    Var han med som Rimi-representant eller?

    Eller kjente han David Hjort veldig bra?

    (Ingar sa, (etter at jeg hadde betalt for taxien, og like før jeg gikk hjemover, mot St. Hanshaugen, og han gikk nedover mot Nedre Grunerløkka, eller noe sånt vel), at han trodde at jeg kunne få refundert taxiregninga av vår distriktsjef Anne Neteland, som jeg allerede hadde krangla mye med, angående lønn osv., siden butikksjef Kenneth, som jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, hadde 40.000 mer i årslønn, enn meg, enda jeg hadde jobba lenger i Rimi, og var eldre enn han.

    Og Anne Neteland hadde ikke hatt møte med meg, om lønn osv., før jeg begynte i den jobben.

    Og de andre lederkollegene mine, på Rimi Kalbakken, de ville ha det første ledermøtet, på restaurant Egon’s, i Karl Johan.

    Det var Kjetil Prestegarden som var assisterende butikksjef, Carolina som var ferskvareansvarlig og ei som het Monika, (eller Monica), som var assisterende butikksjef, (eller om det var aspirant. (Hu klarte ikke å bestille frysevarer ihvertfall, husker jeg at jeg la merke til, etter at Kjetil Prestegarden vel gjorde meg oppmerksom på dette, at det var noe som alltid var tomt, enda hu hadde alle frysebestillingene, og jeg hadde alle kjølevarebestillingene, og Prestegarden hadde alle tørrvarebestillingene, etter at vi alle tre ble enige om å prøve den ordningen, i et ledermøte vel).

    Og da fikk jeg kjeft, av Anne Neteland, fordi vi hadde brukt så mye penger, og noen, (Carolina mener jeg å huske at det var), hadde bestilt noe av det dyreste på menyen.

    Men om det koster 160 kroner for en middag eller 200 kroner, når man bare går ut en eller to ganger, i året.

    Det syntes ikke jeg var så farlig.

    Når det bare gjaldt en person.

    Jeg bestilte vel entrecote selv.

    Men hvis man slo på storetromma, og bestilte f.eks. indrefilet, (eller en annen rett, som kosta 30-40 kroner mer), da fikk man høre det.

    Så det var ikke så høyt under taket, i Rimi.

    Men jeg gikk ikke over sosialbudsjettet, tror jeg, (som dekker julebord osv. For vi var også på julebord nemlig, jula 2001, et sted i Vika, mener jeg at det var).

    Og det var ikke jeg selv, som ville ha møtet på restaurant.

    Jeg var ikke så begeistret for mine lederkolleger der, på Rimi Kalbakken, at jeg hadde lyst til å gå ut med de, på lørdagskvelden.

    (Han Kjetil Prestegarden, for eksempel, var i strupen på meg, (og klagde mye på meg der, til distriktsjef Anne Neteland, må jeg vel si), fra dag en der.

    Men men).

    Dette var en dag jeg jobba hele dagen, på Rimi Kalbakken, og flaskeautomaten hadde vært ugrei.

    Men men.

    Men Anne Neteland hadde vel ’tilta’ hvis jeg hadde bedt henne refundere taxi-regninga, fra da David Hjort fikk epilepsi-anfall.

    Det var ikke noe som hørte til Anne Neteland sitt distrikt akkurat vel.

    Så det gadd jeg nok ikke, dessverre.

    Det blir litt vel ‘klamt’ noen ganger, å be om å få refundert sånne regninger, synes jeg.

    Det gjorde jeg vel heller ikke da jeg jobba på Arvato.

    I jula 2005, så fikk vi vel refundert taxi-regningene, (når vi skulle hjem fra jobben, på helligdagene).

    Men så langt kom aldri jeg, at jeg fikk gjennomført noe sånt, som å få refundert taxiregningene.

    (Jeg har vel scannet noen av de taxi-kvitteringene, fra Delta Taxi osv., som lå oppi en bag, som jeg har i leiligheten her, fra tiden jeg jobbet på Arvato, og postet de på bloggen, mener jeg, hvis jeg ikke husker helt feil. Men men).

    Det ville nok blitt som i den tegneserien Dilbert, at det skulle godkjennes av minst Team Leader og Senior Team Leader, og det ville sikkert blitt mye rabalder.

    De ga meg heller ikke lønn, for alle timene jeg hadde jobba der, i romjula, år 2005, sa Marianne Høksås.

    (Og det merka jeg selv også, da jeg fikk lønninga).

    Hu mente det var hu svenske Team Leaderen Jill, som hadde tulla, med timene mine, den romjula, på Arvato.

    Men noen ganger, så vil man ikke ha et for ‘klamt’ forhold, til sine sjefer kanskje.

    (Hu Jill var jo sånn, at hu dreiv og kilte meg hele tida, på sidene mine, nedafor armene, mens jeg satt og svarte telefoner, fra folk som ville aktivere Windows.

    Noe jeg vel har skrevet om i arbeidssaken min, mot Arvato).

    Så sånn refundering av taxi-regninger, og sånn, det har vel aldri jeg vært så flink til.

    Jeg liker vel heller å ha litt avstand til ‘scäferne’ mine, for å si det sånn.

    Ellers kan det kanskje lett bli krøll.

    Hu Anne Neteland, hu ble det vel også sagt om, husker jeg, av en eller annen butikksjef-kollega av meg, (som jeg ikke husker navnet på, så jeg tar litt forbehold), på Storefjell, på Rimi seminaret der, høsten år 2000, at hu var litt ‘på’ noen av kollegene sine, og at hu var sånn, at selv om hu var blitt over 30 år da, så var hu fortsatt sånn, at hu var noen ganger klar for en hyrdestund osv, med noen av sine mannlige kolleger da, i forbindelse med kurs og seminarer og firmafester osv., da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Han så ikke så brun og velstelt og liksom ‘polished’ ut da, på den tida, han Ingar.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Men det syntes jeg var litt spesielt, (at han skulle være med i den taxien. Men det var kanskje greit og, at noen andre var vitne til hva som skjedde, når David Hjort fikk epilepsi-anfall, og måtte kjøres hjem til hu Heidi, på Grunerløkka, i taxi. Men men).

    Thomas Kvehaugen og Thomas Sæther, mine tidligere kolleger fra Rimi Bjørndal, fra 1996-1998, var også på det utestedet.

    Thomas Sæther fortalte at han nettopp hadde rømt fra Fremmedlegionen, i Frankrike, (som er en veldig tøff militærtjeneste).

    Men hva som egentlig foregikk den kvelden, det skjønner jeg ikke helt.

    Men noe tull var det nok.

    Det var også et ganske kjedelig utested/diskotek, som vi var på den kvelden, i Vika, heter det vel der, forresten.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg fikk en ny e-post og e-brev fra Politidirektoratet







    Gmail – Klage på politiet – Politidirektoratets vurdering







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Klage på politiet – Politidirektoratets vurdering




    Erna Gjesvold

    <erna.gjesvold@politiet.no>


    Mon, Aug 23, 2010 at 1:33 PM





    To:

    eribsskog@gmail.com







    201001443_D1_H.pdf
    105K



    PS.

    Her er e-brevet:

    201001443_D1_H (1)

  • Mer om å være sjef i Norge





    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side. Valgt innlegg


    Sånn kunne de ha skrevet det:


    Sjefene sliter i vår moderne verden.


    De må takle grådige eiere, som står klar til å sparke dem, for den minste bagatell.


    De har aggressive sjefer over seg, som vil at du skal prestere, for sin karriæres skyld.


    De må dulle med de ansatte, og la de gjøre hva de vil, og spøke og tulle med de, som om de var mora deres, for å få de til å bli på jobben, og ikke begynne i en annen bransje.


    Hvis ikke ringer LO.


    500 kunder er innom hver dag, og klager på den minste feil.


    Den ansvarlige er deg.


    Selgere må prate med deg, og prater masse vrøl og prøver å lure deg til å bestille masse dritt, som 'Gluwein', som kun selger i ytre Mongolia og Bayern, men ikke i Norge.


    På fritiden, så skal joviale ansatte ha deg med ut på byen, for å spionere på deg, og prate dritt om deg, og underminere deg.


    Slekta din skjønner ikke at du blir sliten, pga. alt presset og maset.


    De har bare mer press på deg, nemlig forventningspress.


    'Erik er jo den som skal få Ribsskog-famliien opp av grøfta. Vi andre kan bare være som hippier og slappe av'.


    Noe sånt.


    Du får betalt for overtid.


    Og du kan ikke drikke deg full og sjekke damer, på byen, for da kommer alle til å sladre om det, uka etter på jobben.


    Hvis noen syke, så må du jobbe ekstra.


    Og i helgene, så har du alle de ansatte på MSN og Facebook, som du alle må behanlde som dine beste venner, og du må gjerne kopiere musikk og filmer til de, for å få til å ikke sette seg på bakbeina på jobben.


    Sånn var det for meg å være sjef i Norge.


    Og det var mye dårligere betalt enn å være rørlegger, eller snekker, eller industriarbeider, f.eks.


    (Å være butikksjef i Rimi).


    Så Addeco råder sjefer til å ikke ha ansatte på Facebook, på fritiden.


    Sånn kunne de kanskje skrevet.


    Skjønner folk hva jeg mener nå?


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog







    http://www.dagbladet.no/2010/06/30/kultur/facebook/personvern/data_og_teknologi/internett/12360946/?commentId=4820045#comment_4820218

    PS.

    Enda mer fra den kommentarsiden:




    Se det , se det …her kommer det jo, spionering fra de ansattes side..og ikke minst den forferdelige slekta, de som alltid har villet deg det verste. For ikke å snakke om hva alle prater/pratet om i buskene 🙂



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Hei,


    ja, jeg hadde ihvertfall en sånn jovial 'undersott', som plutselig skulle ha meg med ut på byen, gratis inn på techno-klubber, på tur med danskebåten, på fester i Oslo sentrum, illegale house-parties på nyttårsaften, på Arvika-festivalen i Sverige, og ha fester i min leilighet, (med sine venner), i Oslo sentrum


    Som het David Hjort.


    Jeg vet ikke hvorfor han egla seg inn på en kar fra landbygda, mer eller mindre, som meg.


    Men jeg bare skreiv det her i full fart.


    Men man kan vel kanskje lure.


    Da har jeg forklart mer om det avsnittet.


    Du skriver om slekta.


    Moren min hadde nerveproblemer og faren min drikker for mye.


    Faren min kidnappet meg, da jeg var 5-6 år, i noen uker, og senere sendte mora mi meg til faren min, som lot meg bo alene fra jeg var ni år.


    Og jeg kommer jo med et sitat.


    'Erik var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta', det er et sitat, som jeg overhørte at min onkel Martin Ribsskog sa til datteren sin, Liv Kristin, fra Ås.


    Og faren min hadde også forventingspress på meg.


    Han ville ha meg til å få en jobb med begynnerlønn på 300.000, på 80-tallet, husker jeg at han prata om.


    Så det er ikke noe jeg finner på disse tingene.


    Det at folk pratet om meg, hvis jeg var på byen, er heller ikke tull.


    En gang møtte jeg en kunde fra Rimi Bjørndal, i Karl Johan, som jeg ikke huska så godt, som var ute med sin samboer.


    Ei jeg ikke kjente igjen engang, som ville at jeg skulle være galant, siden jeg jobba i butikk.


    Enda jeg prøvde å få meg et nummer, og sjekke noen damer, på _fritida_ mi.


    Men men.


    En annen gang, så dro David Hjort meg ut på byen.


    Og søstra hans, som var med, og dama hans Linn, ble angrepet av en jente-gjeng, på diskoteket nederst i Karl Johan, der hvor det vel het Enka vel, og var homse-sted før.


    Og da måtte jeg hjelpe dama til David Hjort, som het Linn, og få henne vekk fra ei som slo henne, så hu grein.


    Det var en jentegjeng, som var veldig bra organisert, men de slo kun jenter og ikke meg, som stod ved siden av.


    Og da begynte en _selger_ å prate om dette, foran meg og sjefen min, distriksjef Jan Graarud.


    Så da har vel David Hjort sladra.


    Jeg hadde jo jobba i veldig mange Rimi-butikker, og også på OBS Triaden.


    Så jeg kunne ikke gå ut på byen, uten å treffe daværende eller tidligere kolleger, på byen.


    Folk kommenterte det, hvis jeg gikk ut på byen, i genser, siden jeg var butikksjef, så måtte jeg ha skjorte og sånn.


    (En som het Vegard, eller noe sa det, hørte jeg, en ambulerende, til distriktsjef Anne Neteland).


    Jeg ville ikke møte noen fra Rimi, alene på byen, da ville jeg blitt flau.


    Og det ville vært flaut å høre på jobben, at jeg var full, aleine på byen.


    Så prøvde å få med broren min Axel, på byen, for jeg var ikke fra Oslo, og hadde ikke så mange kamerater, ihvertfall ingen som ikke var gift.


    Og da tenkte jeg sånn, husker jeg, at jeg måtte oppføre meg veldig bra, så jeg gikk med sånn tennis-skjorte, og da hadde jeg alle knappene knept, husker jeg, for å se ordentlig ut.


    Så broren min syntes jeg var en dølling, og klagde på meg, og sa jeg måtte kneppe opp den øverste knappen.


    Så det er ikke noe jeg finner på dette.


    Men folk må for all del få lov å tro hva de vil.


    Busker husker jeg ikke noe av på Rimi, men jeg tror de kanskje solgte busker og blomster, på OBS Triaden, der jeg jobba før jeg begynte på Rimi.


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog



    0

    anbefalinger


    Ikke Barebare sa, 22 minutter siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Så bra, at jeg ligger bra an 🙂 Da er hvertfall ikke jeg taperen… Mista du baron-tittelen også underveis her?



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side. Valgt innlegg


    Ja,


    det er ganske nytt for meg, at jeg er baron.


    Jeg leste i min mormor sitt testamente, at hun arvet Holger baron Adeler, ifjor høst, var det vel.


    Men dette har aldri noen i min familie, fortalt meg.


    Så dette er ganske nytt for meg.


    Uten at dette hører hjemme her, så jeg skal ikke gå i detalj om det nå.


    Mvh.


    Erik Ribsskog





  • Italienske mafiaen som har kontroll i Norge? (In Norwegian)

    Er det italiensk mafia som har mye kontroll i Norge, og som menes når folk på Bjørndal sier ‘mafian’?

    Mye tyder på det.

    Vi har stemora til halvbroren min Axel, Mette Holter, som har oppholdt seg en del år, på 70-tallet vel, hos Ancona mafia-familien, i USA, sammen med Victoria, en overvektig amerikanerinne bosatt i Trondheim.

    Vi har Glenn Hesler, som nok er illuminist, dvs. at han ser på blonde som slaver, og har krig mot blonde.

    Men han gikk nok over til den italienske mafiaen.

    For plutselig begynte han å si ‘capiche’, på en megetsigende måte, på 90-tallet, da jeg og han og søstra mi bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, i Oslo.

    Også har vi Alex aka Darkdog aka Darkedog, som jeg mener å huske var så begistra for den italienske pizzarestauranten på Torshov.

    Noe sånt.

    Er han egentlig en ‘mafian’-leder, eller noe, som gjør seg dum, og stryker fire ganger på ølprøven, men egentlig er en smart luring?

    Han gjorde et poeng av at han var fra Norge, da jeg spurte han hvor han var fra.

    En nordmann ville ha svart, ‘å, vi er fra Sunnmøre’, f.eks., eller et annet sted i Norge.

    Men ikke Alex, han sa ‘fra Norge såklart’, eller noe lignende.

    Han bytta vel også tone, ganske kraftig, som Darkedog på #Spillegal-kanalen, på EF-net, hvis jeg husker riktig.

    Først så oppførte han seg aggresivt der, mener jeg.

    Så jeg trodde det måtte være snakk om en annen Darkdog/Darkedog.

    Men så begynte han plutselig å forrandre tone, og kontaktet meg på msg.

    Her var det noe rart, synes jeg det virker som.

    Hvordan kan en person skifte karakter sånn helt fra en dag til en annen.

    Nei, dette virker ihvertfall rart for meg nå, uten at jeg har fått sjekket logger f.eks., som jeg tenkte litt på.

    Sønnen til Mette (Ancona) Holter, dukka også opp på Rimi Kalbakken, under den tøffeste tida der, husker jeg.

    Han sa at han kjente meg ikke igjen på annet enn holdninga, så overarbeida så jeg visst ut.

    Det var vel han Bjørn, eller hva han heter, tror jeg.

    Så sånn er nok det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog