johncons

Stikkord: #blablabla

  • Min Bok 5 – Kapittel 239: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XII

    Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde ‘egne’ navn på disse, husker jeg.

    Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for ‘Fjøra’, husker jeg.

    Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for ‘Duste-Derek’.

    Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.

    Og hvorfor han var så hatsk mot dem.

    Det veit jeg ikke.

    Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.

    Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.

    Men det var aldri jeg.

    For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.

    Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.

    Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.

    Og hadde kommisjonærkort, da.

    (For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).

    Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men det kan kanskje ha vært sånn.

    At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.

    Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.

    Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.

    (Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).

    Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.

    Jeg holdt med Vålerenga.

    Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’ holdt med Lillestrøm.

    Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.

    Og han hadde LSK-kredittkort.

    Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.

    Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).

    Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.

    Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.

    (For å si det sånn).

    Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.

    Jeg var jo fra Larvik og Berger.

    Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.

    Men jeg holdt jo med Everton.

    Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.

    Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.

    Det var mer den stilen der.

    Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.

    (Ihvertfall ikke på den her tida).

    Selv om jeg fulgte med på kampene.

    (Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).

    Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.

    For å si det sånn.

    Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.

    (Ihvertfall på Bergeråsen).

    Så denne fotball-fanatismen.

    Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.

    (En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).

    Den var litt fremmed, for meg, da.

    Må jeg innrømme.

    Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.

    Så var jeg en outsider liksom, da.

    Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.

    Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.

    (For å si det sånn).

    Men når man så flytter inn til Oslo.

    Og blir kjent med folk fra Romerike.

    (Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).

    Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.

    (Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).

    Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.

    For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.

    (På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).

    Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.

    Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.

    Men sånt er ganske tilfeldig.

    Og ikke så høytidelig.

    Når man vokser opp i Vestfold, liksom.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, som jeg gikk en ‘rar’ vei hjem, fra Rimi Langhus,  (sommeren 2004).

    (Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).

    Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).

    Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags ‘lasersikte-lys’, fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.

    (En fredagskveld var vel det her, tror jeg).

    Midt på beste vestkant.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men det var vel bare en slags ‘laser-penn’, som man kan peke med, antagelig.

    (Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, under ‘#blablabla-tida’.

    (Som varte fra 1998 til 2004, vel).

    Noe sånt.

    (Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).

    Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.

    Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.

    (Noe sånt).

    Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.

    For hu Madonna var jo ei ‘gammal kjærring’, (som hu sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 206: Og enda mer fra desember 2003

    Etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg for det meste hjemme, (på St. Hanshaugen), og tenkte på, hva jeg skulle gjøre.

    Jeg bestemte meg, for at jeg skulle flytte til utlandet.

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg bestemte meg også for det, at jeg skulle dra til fastlegen min, siden trynet mitt hadde blitt ødelagt da, (må jeg vel si).

    Og jeg bestemte meg også for å dra til politiet.

    For å prate med disse, om det jeg hadde overhørt, da.

    Problemet var at da jeg fikk meg pass, før London-turen, et snaut halvår før det her.

    (Altså sommeren 2003).

    Så hadde de politi-folka, på Grønland politistasjon, vært så ‘cowboy-aktige’.

    Så å dra til politiet, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut.

    Det syntes jeg at ble som noe flaut, da.

    Og jeg tenkte at det var vel ikke noe vits, å prate med sånne ‘cowboy-aktige’ folk. heller.

    Og noen år før det her.

    Da jeg var på Grønland politistasjon, etter et ran, på Rimi Lambertseter, (på den tiden jeg jobbet som butikksjef der),  i 1999, vel.

    Så hadde jo han politi-etterforskeren tulla, og hatt tommelen sin oppå bildet, av en forbryter, i ‘bilde-boksen’, til politiet.

    Så han politimannen juksa da, (må man vel si).

    Så jeg stolte ikke helt på Oslo-politiet, (må jeg innrømme).

    Jeg så på de som umodne cowboyer og ‘juksere’ da, (må man vel si).

    Så jeg bestemte meg etterhvert for å vente med å kontakte politiet i Norge.

    Til jeg fikk flyttet, til utlandet.

    Og så ville jeg prøve å kontakte den avdelingen, i politiet, som liksom var ekspertene, på mafia osv., på telefon, etter at jeg hadde kommet meg til utlandet, da.

    Siden jeg ikke stolte så mye, på disse vanlige ‘cowboyene’, i Oslo-politiet, da.

    Jeg mistenkte at det norske politiet ikke var helt ‘på høyden’, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det virka smartere, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min HiO IU-studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som kalte seg selv ‘Dagga’), han hadde jo sagt til meg det.

    (Tidligere dette studieåret, må det vel ha vært).

    At Oslo-politifolk flest, var fra Toten.

    (Og liksom latterliggjort Oslo-politiet, da).

    Så min tillit, til Oslo-politiet, den var ikke akkurat på topp, på den her tiden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobbet som butikksjef, fra 1998 til 2002.

    Og jeg hadde jo også hatt en kneskade, siden midten av 90-tallet, (og kneet ble aldri som før igjen, etter denne skaden, må jeg vel si).

    Så jeg hadde ikke vært på alle øvelsene, i Heimevernet.

    Og jeg var også i en ‘rar’ HV-avdeling, som het ‘støtteområdet’.

    Som var en avdeling, som var for hele Oslo, da.

    Så jeg huska ikke navna, på noen av de jeg var i HV sammen med.

    Så jeg fant det ikke naturlig, å kontakte HV, om det at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg huska fra de rep-øvelsene jeg var på, at det fantes mange sånne ‘umodne cowboyer’, i HV og.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta HV, om det her da, (husker jeg).

    (Selv om jeg var i HV).

    For jeg tenkte vel på dette som en sivil sak, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en AG-3 hjemme, (siden jeg var i Heimevernet).

    Så jeg var vant til å føle meg ganske trygg, (når jeg var hjemme ihvertfall), da.

    Selv om det var sånn.

    At en del måneder før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så hadde Heimevernet beordret, at HV-soldatene, skulle sende inn tennstempelet og tennstempel-fjæra, i posten, til Heimevernet.

    Siden noen politikere hadde bestemt dette, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jo den AG3-en ubrukelig, til selvforsvar.

    (I tilfelle jeg ble angrepet, av noe mafia da, mener jeg).

    Men jeg leste i en nettavis.

    (Var det vel).

    At noen Heimeverns-soldater fra Bergen.

    (Var det vel).

    Hadde bestilt seg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, fra en nettbutikk, (for våpendeler), i USA.

    Og at dette ikke var ulovlig, da.

    (Og disse to delene, de kostet bare noen få dollar, da).

    Så etterhvert, så tenkte jeg det, at jeg også burde gjøre dette.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tenkte at det nok var best, å ha en AG-3, som fungerte, da.

    ‘I tilfelle rottefelle’, (som de sier).

    Så noen måneder etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så fikk jeg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, i posten, fra USA, da.

    Og så hadde jeg plutselig en fungerende AG3 igjen, da.

    Og jeg hadde også 200 skudd, til AG3-en, som jeg hadde fått av Heimevernet, sammen med våpenet.

    Og disse 200 skuddene, de skulle bare brukes, i tilfelle krig da, (var det vel).

    Så jeg åpnet ikke denne ‘krigs-pakken’, (med skudd), da.

    Men jeg la vel en pappkniv, (fra Rimi), oppå den skudd-pakken.

    Sånn at jeg kunne åpne den pakken raskt, hvis jeg trengte å forsvare meg selv, da.

    (Hvis det kom noen mafia-folk, på døra mi, (eller noe sånt), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte også sånn.

    At hva hvis jeg liksom ble ‘tatt’, (av noe ‘mafian’ da), mens jeg gikk på gata, (for eksempel).

    (For jeg hadde lest i avisene, om noen rare episoder, som hadde hendt, på den her tida, i Oslo.

    Om en kar som noen hadde hengt, fra en bro.

    Og som hang der hele natta.

    Men som seinere ikke ville fortelle, (til politiet), hva som hadde hendt, da.

    Og det var vel også flere andre rare episoder, som man kunne lese om, i avisene, på den her tiden).

    Men jeg huska det, at Glenn Hesler, han hadde en stun-gun.

    For han hadde jobba, med å tømme spilleautomater, for firmaet til min tremenning Øystein Andersen.

    (Nemlig Arcade Action.

    Som det står om, i denne linken, hos Purehelp.no:

    http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825).

    Og den stun gun-en, (som ikke kunne skyte, men som bare var et nærkamp-våpen, da).

    Den hadde Glenn Hesler vist meg, noen år før det her, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde også fått lov til å teste, den stun gun-en selv, (husker jeg).

    (På rommet til Glenn Hesler, i Norbyveien, på Skjetten).

    Man bare trykket på en knapp, (eller om man dyttet på en bryter).

    Og så dukket det plutselig opp en slags sterk lysstråle, mellom to slags metalldeler, ytterst på det våpenet.

    (Som kunne se ut som en stor, elektrisk lighter, (eller noe sånt), kanskje).

    Så dette våpenet, det var kanskje egentlig en sterk kondensator da, (hvis jeg skulle gjette).

    Kjetil Holshagen, (min kamerat fra Bergeråsen som hadde elektronikk, som hobby).

    Han hadde jo forklart meg det, (en gang mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole), at kondensatorer, (som blir brukt til blitsen i fotografiapparater, osv.), de kunne brukes til å for eksempel gi folk støt, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok

    Eller, når jeg tenker mer på det.

    Så er det sånn, at en kondensator, den må liksom lades opp igjen, før den kan gi, et nytt støt, da.

    (Tenk på blitsen i et (80 talls) kamera).

    Mens dette våpenet til Glenn Hesler.

    Det ga nye støt, hele tiden, da.

    Så det ut som, ihvertfall).

    En gang jeg var på besøk, hos Glenn Hesler, på grunn av noe data-greier, (av noe slag), må det vel ha vært.

    Og jeg ble litt sjokkert, da jeg så det, at Glenn Hesler hadde en stun-gun da, (husker jeg).

    For det var vel et ulovlig våpen, (i Norge), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men Glenn Hesler han fortalte meg det, da.

    At den stun gun-en, den trengte han, når han tømte spilleautomater.

    Siden at det fantes noen fæle bander, bestående av vietnamesere, som rana spilleautomater, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg forklarte vel en del, av det som hadde hendt, til Glenn Hesler, på irc, (må det vel ha vært), da.

    (På #blablabla, må det vel antagelig ha vært).

    Og jeg spurte Glenn Hesler, om jeg kunne få låne stun gun-en hans, (i denne vanskelige tiden for meg), da.

    (Siden det nevnte spilleautomat-firmaet, (til Øystein Andersen og Glenn Hesler), hadde blitt nedlagt, i mellomtida, da.

    Og Glenn Hesler istedet hadde begynt å jobbe heltid, for sin onkels blikkenslagerfirma.

    Noe sånt).

    Men Glenn Hesler, han sa det, at den stun gun-en, den hadde han lånt bort, til en eller annen dame, (som ble plaga av eksen sin, eller noe sånt), da.

    Så den kunne jeg ikke få låne, da.

    (Og Glenn Hesler tilbydde seg heller ikke, å prøve å få tak i en annen stun gun til meg, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at David Hjort, han ringte meg, etter at jeg hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Og da fortalte jeg David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Og vel også at jeg hadde fått ødelagt trynet).

    Og at jeg hadde tenkt til det, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 175: Mer om #blablabla-møter

    Det var ikke bare Janniche Fjellhaug aka. Cilla, som var på #blablabla-besøk hos meg, rundt årtusenskiftet.

    Neida, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, fra Trondheim, dro også innom meg, en lørdag, som han var i Oslo.

    Jeg husker at vi satt rundt det stuebordet mitt, som jeg hadde fått, av foreldra til Elin Winnem, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    (Et bord som Magne Winnem hadde levert for dem, en av de første ukene, etter at jeg hadde flytta, vel).

    Og jeg husker at jeg hadde et trådøst tastatur, (og også en trådløs mus), på den her tida.

    (Som jeg hadde kjøpt på Spaceworld, ovenfor Tanum bokhandel, i Karl Johan, vel).

    Og jeg husker at Tosh og jeg, vi sendte det trådløse tastaturet mitt, fram og tilbake, over stuebordet, (mens vi chatta, på irc, må det vel ha vært).

    (Det var selvfølgelig jeg, som satt i senga mi.

    Oppå det sengeteppet, som jeg hadde fått av mora mi, (regner jeg med).

    Og Tosh satt vel i en sånn plast-hagestol, som jeg hadde hatt med, fra Ungbo, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden fetteren min Ove, hadde ødelagt sofaen min da, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, blant annet)).

    Jeg husker at jeg syntes det, at Tosh så litt stygt på meg, når jeg skreiv, på det trådløse tastaturet mitt.

    Jeg husker at jeg trodde det, at Tosh syntes at jeg skreiv for treigt.

    Og at han ikke likte det, (at jeg ikke skreiv like raskt som han da), og derfor så stygt på meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket noen øl, vel.

    (Og muligens spist noe pizza, eller noe sånt).

    Så dro vi ned på So What, husker jeg.

    (Vi gikk vel bare dit, tror jeg.

    Siden det bare var cirka ti minutter å gå, (ned Ullesvålsveien, som ble til Akersgata, og så forbi Regjeringskvartalet, og så til vestre inn i Grensen, og så til venstre igjen, (etter bare noen få titalls meter), inn i det portrommet, (der hvor jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen en gang, (hvis det var henne))), fra der jeg bodde).

    Der drakk vi øl og så litt på damene, vel.

    (Uten at vi prata noe særlig, da).

    Men jeg husker at Tosh rocka skikkelig ute på dansegulvet, på en litt særegen og urytmisk måte, (må man vel si).

    (Selv om jeg ikke er noen danseekspert, akkurat).

    So What var et sted, som jeg pleide å dra, for å høre på kul musikk, og drikke ganske billig øl, (uten å måtte betale innganspenger).

    Men det var ikke sånn at det var så lett å bli kjent med folk, (altså damer der), må jeg vel si.

    (Selv om jeg jo hadde hatt flaks, den første gangen, som jeg gikk ut på byen, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen).

    For da fikk jeg jo med meg ei So What-dame hjem.

    Og vi pulte jo omtrent hele natta, mens jeg hørte på at piercingen i tunga hennes, klirra mot tennene hennes, (husker jeg).

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidliger kapittel).

    Men det er mulig at hu So What-dama, har prata dritt om meg, til de andre folka, på So What.

    Hva vet jeg).

    Så det endte med, at Tosh og jeg, ikke traff noen damer, på So What.

    Men vi gikk like aleine hjem, (til meg), som vi hadde gått, ut på byen.

    Og Tosh sov vel over, på en madrass, (den fra Ungbo-sofaen antagelig), på gulvet vel, (i Rimi-leiligheten min), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Før han dro hjem til Trondheim, (eller noe sånt), dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Linda Therese Wold aka. Zera hu ‘babla’ en gang om, til meg, (på irc), at hu skulle møte en kar, på min alder.

    Og det er mulig at hu så foreslo, å møte meg, istedet.

    Men det ble ikke noe av, ihvertfall.

    Jeg hadde lyst til å ha en fest, for alle oss fem, faste #blablabla-folka.

    (Nemlig Glenn Hesler aka. Kazuya, Janniche Fjellhaug aka. Cilla, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh og Linda Therese Wold aka. Zera).

    Men det klarte jeg aldri å få til, da.

    Så den festen,  hvor Cilla og Kazuya satt og røyka hasj, hjemme hos meg, natt til påskeaften, i 1999.

    Det var det nærmeste vi kom, en ordentlig #blablabla-fest, da.

    Men jeg mener å huske det, at Zera sendte et bilde av seg selv, til Tosh og meg.

    (Eller om hu sendte det til Tosh, som så sendte det til meg).

    Og at Zera var en veldig pen, lyshåret jente da, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Zera, (som var fra Halden, forresten), hu begynte jeg å chatte med, på Dagbladet-chat, etter at jeg kom hjem, fra Ayia Napa, (sommeren 1998), mener jeg å huske.

    Og hu ble så overkjørt, mens hu kjørte på moped, (sa hu ihvertfall).

    Og hu måtte så ligge lenge på sykehus, fordi  hu brakk flere armer og bein, (og muligens enda mer), da.

    (Hu måtte ihvertfall ta mange operasjoner og sy mange sting, husker jeg).

    Og fra den tida, da hu var på sykehuset.

    Så husker jeg det, at jeg savna henne litt, på chatten, da.

    (For hu ble plutselig borte, fra chatten liksom, da).

    Selv om hu vel var 10-11 år yngre, enn meg, da.

    Altså hu var vel 17 år, sommeren 1998, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg fylte 28 år, den sommeren, da.

    Men det må ha vært dødt, på #blablabla, den sommeren, (tror jeg).

    Siden jeg chatta så mye på Dagbladet-chat, mener jeg.

    Så det var kanskje i tiden etter sommerferien, i 1998, at #blablabla tok av litt, liksom.

    (Nemlig på den samme tiden, som jeg begynte som butikksjef cirka, forresten).

    For jeg tror ikke at jeg chattet noe, med hu Zera, før sommeren 1998.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så vi #blablabla-folka.

    Vi ble vel ikke en ‘irc-gjeng’ liksom, før utpå høsten 1998, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne vel kanskje også tatt med David Hjort aka. kong_anus, blant de faste #blablabla-folka.

    Men David Hjort, han var vel mest på irc, når han var på besøk hos meg, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Så jeg tror ikke jeg kan si det, at David Hjort, var en fast #blablabla-er, liksom.

    Men de fleste andre, på #blablabla, visste vel hvem han var, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde en barndomskjæreste, i Halden, som hu flytta til etterhvert, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og de hadde visst et litt komplisert forhold.

    Men de fant tilbake til hverandre etterhvert da, (var det vel).

    Og hu Zera hadde visst fortalt om meg, til han barndomskjæresten sin, da.

    (Mener jeg at hu sa en gang, ihvertfall).

    Siden vi hadde chattet så mye, på nettet, da.

    Og jeg sendte også hu Zera, et par kontantkort, i posten.

    Da jeg fikk de drøye hundre tusen kronene, etter at mora mi døde.

    (Siden mora mi hadde hatt en slags livsforsikring).

    Og vi i #blablabla-gjengen, vi pleide også å sende CD-er til hverandre, med musikk som vi hadde lastet ned fra nettet, osv.

    (For det her var før ‘bredbånd-tida’ liksom tok av for fullt, da.

    Så det tok ofte lang tid, å sende filer, over nettet, da).

    Og jeg hadde ikke scanner, på den her tida.

    Så jeg sendte et par passbilder, (i posten), til hu Zera, (husker jeg).

    For hu bodde hos faren sin, og de hadde scanner da, (i 1999, eller noe sånt, må vel det her ha vært).

    Og hu Zera klagde på meg, siden jeg hadde sett lik ut, på begge disse bildene da, (mente hu).

    Så det var ikke noe vits egentlig, at jeg sendte bilde, to ganger da, mente hu.

    (Noe sånt).

    Men jeg var ikke så vant til, å bli tatt bilde av da, (må jeg vel si).

    (For det finnes vel ikke så mange bilder av meg, fra 80-tallet, (for eksempel), for å si det sånn.

    Fra min ensomme oppvekst, på Bergeråsen, mener jeg).

    Så jeg hadde kanskje litt komplekser, når det gjaldt hvordan jeg så ut på bilder, (og sånn), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu begynte vel å chatte med meg, fordi at hu syntes at det virka så kult, å dra på ferie, til Syden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu dro til Kos, (var det vel), for å jobbe, i flere måneder, (på hotell vel), enten sommeren 1999 eller sommeren år 2000.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde også en karakteristisk smiley, (husker jeg).

    Nemlig ‘:]’.

    (En smiley som jeg vel ikke har sett, at så mange andre har brukt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide ofte å chatte, (på #blablabla), etter at jeg kom hjem fra jobben, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hvis det da hadde vært noen problemer, på jobben, så hendte det nok, at jeg begynte å chatte om disse, på #blablabla, da.

    Og hu Zera, hu sa til meg det, en gang, (husker jeg), at jeg måtte være forsiktig, når det gjaldt disse assistent-damene, på jobben, (det vil si assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig ‘Nordstrand-Hilde’).

    For Zera mente at en av disse kanskje ville prøve å få meg sparket, for å selv få jobben min, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror at Zera mista litt interessen for meg, da jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    For noe av det hu likte, ved meg, det var vel det, at jeg antagelig kunne skaffe henne butikkjobb, i Oslo, hvis hu trengte det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Zera syntes også synd på meg, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde hatt ONS, med både hu Malena fra Drammen, og hu pene svenske blondinna, (som fitta til lukta så vondt), i tiden etter at mora mi døde.

    Siden jeg ikke fikk noe ‘kjøtt rundt pikken’, fra noen av disse to damene, da.

    (Selv om begge disse to damene var veldig pene, da).

    Jeg måtte nøye meg med å bli runka litt, av hu Malena fra Drammen, liksom.

    Og da hu Zera så syntes synd på meg.

    Så ga jeg opp litt selv også, husker jeg.

    For jeg syntes egentlig ikke synd på meg selv.

    (Siden disse to damene hadde vært så fine, da).

    Men jeg var klar for å se framover, etter nye erobringer, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det kapittelet, om da Kaz og Cilla, røyka hasj hos meg, (for noen dager siden).

    Så Google-et jeg også, hu Zera, da.

    Og hu bor i Glimmerveien 61, (var det vel), i Halden.

    Og en i ‘heimen’ der, hadde visst tatt selvmord, for noen år siden.

    Men om dette var barndomskjæresten, til hu Zera.

    Eller om det var broren til barndomskjæresten.

    Det veit jeg ikke.

    (Selv om det vel er mest sannsynlig, at det var broren.

    Siden hu Zera fortsatt bor på den adressen, da).

    Men han som tok selvmord, han het Magnus Hellkås Kolstad, (sjekka jeg, på bloggen min, nå).

    Og broren, (han som vel da antagelig er barndomskjæresten), han heter Andreas Hellkås Kolstad, og jobber med produktutvikling, i Mills, (stod det på LinkedIn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Cilla, hu hadde flytta fra Bergen, til Rykkinn, (Harald Eias hjembygd), så jeg, da jeg Google-et navnet hennes.

    (Og hu hadde vel også fått en unge, vel).

    Og jeg husker at Cilla, lånte noen Åpen Post-videokassetter, av meg, under ‘#blablabla-tida’.

    Så hu er nok en av Norges største Harald Eia-fans, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Cilla, hu ble forresten sammen med en av mine med-op-er, på #quiz-show, (en kar jeg ikke husker nicket til lenger).

    (Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært).

    Og hu Cilla, hu skrøyt så på #blablabla, (må det vel ha vært).

    Om at han #quiz-show op-en, (som var fra Nord-Vestlandet, (eller noe sånt), vel), hadde tatt henne bakfra, og at han hadde sprutet en lang og helt rett strek, med sperm, utover ryggen hennes, da.

    (Husker jeg at hu fortalte om, til Tosh og meg, (var det vel), på #blablabla, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla, hu hadde også en venninne, som kalte seg Fluxie, (på irc), husker jeg.

    Og hu Fluxie, hu gikk et år på folkehøyskole, (var det vel), i Hønefoss, (husker jeg).

    (Og hu hadde også hatt sex med en kar, hjemme hos hu Cilla, husker jeg.

    For det fortalte hu Cilla om, mens jeg chatta, med henne, (på #blablabla, må det vel ha vært)).

    Og da ville hu Fluxie, at jeg skulle besøke henne der, da.

    Men jeg hadde jo aldri møtt hu Fluxie før.

    (Og jeg hadde vel aldri sett bilde av henne engang, vel).

    Så det ble ikke noe av, (husker jeg), at jeg dro for å besøkte henne, i Hønefoss, da.

    For jeg syntes vel det, at Hønefoss, var et litt usentralt sted, å dra til, liksom.

    Det var hvis jeg skulle opp i Hallingdalen, på butikksjef-seminar osv., at jeg kjørte i retning av  Hønefoss, (tenkte vel jeg).

    Og jeg var også veldig opptatt, med butikksjef-jobbing, på den her tida, da.

    Så det ble ikke noe av, at jeg dro til Hønefoss, for å møte hu Fluxie, da.

    Og det var ikke fordi at jeg hadde noe imot, hu Fluxie, liksom.

    Men tiden strakk liksom aldri til da, (i løpet av dette travle året), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta også en del, med ei fra Sørlandet vel, som kalte seg Trec, (på den her tida).

    Hu begynte jeg å chatte med, på #sol.20ognoe, på undernet, (må det vel ha vært).

    Og jeg fikk vel liksom visst fram hu Trec litt, på #blablabla og, (på ef-net), hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Noe jeg også gjorde med hu Tornerosa, (som jeg også først møtte, på #sol.20ognoe), vel.

    Som var ei brunette, fra Ålesund.

    Som jeg hadde en date med, på utestedet Snorre, en gang.

    Da hu hadde på seg et par sølvfargede sko, (og hu hadde vel også med noen venninner hu klagde litt på vel), husker jeg).

    Trec ville møte meg, på Oslo S. en gang, (husker jeg).

    Før hu skulle videre, til en annen by.

    Men det hørtes litt for stressende ut, for meg, husker jeg.

    (Kanskje jeg ikke orka, siden David Hjort hadde klagd så mye, etter at vi møtte hu Cilla, på Oslo S., den gangen.

    Hva vet jeg).

    Jeg skulle også møte Trec på utestedet Studenten en gang, (husker jeg).

    Og da var Axel med på denne date-en, (husker jeg).

    (For Studenten, det var jo det faste stedet, som Axel og meg pleide å dra på, hvis vi skulle ut på byen sammen, liksom.

    Oss to halvbrødrene, da).

    Og Trec, (som jeg gjettet, at nok var en slags kode, for navnet Therese).

    (Altså ‘3 c’, da.

    Som blir liksom ‘tre’ + ‘se’.

    Som hørers ut som ‘Therese’ sagt veldig fort, da.

    Noe sånt).

    Hu var på Studenten, sammen med ei venninne, vel.

    Så jeg så ei lita blondinne.

    Og ei ganske stor brunette.

    Som stod ved siden av hverandre, og så på meg og Axel, vel.

    Så jeg regna med at ei av de to, var Trec, da.

    Men jeg var ikke sikker på hvem av de her to damene, som var hu Trec, da.

    Men Axel regna vel med, at det var hu tjukke.

    Han sa ihvertfall til meg noe sånt, som at: ‘Du kan knulle henne’.

    (Noe sånt).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde jo hatt nok av tjukke damer, i min tidligere ‘knulle-karriere’, (for å si det sånn).

    (Ragnhild fra Stovner og Siri Rognli Olsen, for eksempel).

    Så dette endte bare med at Axel og jeg krangla litt, da.

    Og at jeg aldri fant ut hvem hu Trec egentlig var, da.

    Og det veit jeg egentlig ikke enda.

    Trec, hu jobba på et hotell, på Sørlandet, vel.

    Og hu klagde på at en kollega av henne, hadde tatt henne på puppene en gang, (var det vel).

    Hu Trec, hu sa at hu ikke var tjukk, men at hu ‘hadde hofter’, (var det vel).

    (Uten at jeg liksom helt klarte å se for meg, hvordan hu Trec så ut, utifra den beskrivelsen, da).

    Trec begynte etterhvert å studere, ved UIO.

    Og hu klagde til meg, (på irc), over sine medstudenter da, (husker jeg).

    For hennes medstudenter, de hadde visst sagt noe sånt, som at: ‘Skal vi spise en halv Grandis’, (eller noe sånt).

    Så hu Trec, hu mente vel noe sånt, som at hennes medstudenter var litt degenererte da, antagelig.

    (Siden de sa ‘Grandis’ istedet for ‘Grandiosa’, liksom.

    Noe sånt).

    Men jeg møtte aldri hu Trec, da.

    Og jeg så vel aldri heller noe bilde av henne.

    Og jeg husker heller ikke etternavnet hennes.

    Så hva hu driver med, nå for tida, det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da han Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, var på sånn #blablabla-besøk hos meg, på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så må vel det ha vært det året han var russ, (tror jeg).

    Og han begynte jo å studere, (på en bachelor IT-grad), ved NTNU, høsten 2002.

    (Hvor han ganske raskt, fikk seg jobb, som orakel.

    For han Tosh, han var veldig dyktig, når det gjaldt internett og IT generelt, da.

    Må man vel si).

    Så dette var antagelig våren 2002, (eller noe sånt), da.

    (Mens jeg fortsatt jobbet, som butikksjef, i Rimi, vel).

    Noe sånt.

    Og vi dro sikkert innom Kebab Stua, (eller noe sånt), i Ullevålsveien.

    Etter å ha vært på So What, da.

    For å kjøpe kebab, etter all øldrikkinga, da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Eller forresten.

    Det studieåret, som han Tosh, besøkte meg, i Oslo.

    Så var han nok ikke russ.

    Dette var nok året etter.

    Da han Tosh var i militæret, og vel derfor fikk billige togreiser, osv.

    Så han bodde muligens på Perminalen, (eller noe sånt), mener jeg rimelig vagt å huske nå.

    Og førstegangstjenesten hans.

    Den bestod av at han satt foran noen radarskjemer, (mener jeg å huske), inne i et fjell, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    I en del av landet, som jeg ikke husker helt sikkert, hvor var nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.