PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
Stikkord: Borgheim
-
Og enda mer fra Facebook
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Mer om min firemenning Kari Johansson f. Ribsskog, (som jeg aldri møtte). Fra Tønsbergs Blad 12. mai 1962
https://www.nb.no/items/b8c2d1fa38edb8ed99822855bd269652?page=3&searchText=ribsskog~1PS.
Disse, (etter min morfars fetter Bjarne Ribsskog), bodde i Vestfold, som oss.
(Selv om min hjemkommune Svelvik nå har blitt overført fra Vestfold til Viken.
For å si det sånn).
Men disse Ribsskog-folka, (etter Bjarne Ribsskog), ble aldri nevnt, av min mor, (eller far).
(Sånn som jeg husker det).
Og jeg har en døv kusine, (Lene Therese Løff Olsen), på farssiden.
Men for å forklare, at vi bodde, i en annen del, av Vestfold/Østlandet.
Så gikk min kusine på døveskolen i Holmestrand.
(Og da jeg var på døvespråk-kurs, (hjemme hos Lene og de), arrangert av døveskolen i Holmestrand.
Så nevnte de aldri noe om det i Andebu.
Sånn som jeg husker det.
Og det gjorde heller aldri Lene sine foreldre, (Tone og Håkon).
For å si det sånn).
Og jeg hørte vel aldri noe, om de etter Bjarne Ribsskog, (på den tida).
Eller, det var forresten en gang.
Borte hos min fars foreldre, på Sand.
(Hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen.
På 80-tallet).
At det stod om min firemenning Kari Ribsskog Johansson, i TV-programmet.
Hu skulle være med på Frokost TV, (eller noe), med sine hjemmelagde dukker.
(Noe sånt).
Og det syntes jeg, at var litt pinlig, (sånn som jeg husker det).
(At Ribsskog-navnet liksom ble forbundet med dukker.
Og det var også rart, på en annen måte.
For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som tydeligvis var i min slekt).
Selv om de kun bodde, noen få mil unna oss.
For Vestfold var det minste fylket, når det gjalt areal.
Men når det gjaldt antall byer, (Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik).Så var Vestfold det største fylket.
For å si det sånn.
Så når jeg bodde hos min mor i Larvik, så lå Sandefjord, (som er en særegen by vel, ifølge Larvik-folk), imellom meg og Tønsberg/Melsomvik, (hvor de etter Bjarne Ribsskog bodde).
Og når jeg bodde hos min far på Berger, så lå Holmestrand og Horten, mellom meg og disse etter Bjarne Ribsskog).
For jeg var vel i 15-16 års-alderen, kanskje.
Men jeg kalte meg Erik Olsen, på skolen.
(Etter min farfars ønske).
Så det var bare på Sand/Roksvoll, (for det meste), at dette ble pinlig.
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Som jeg har blogget om tidligere.
Så gikk onkel Martin, (min mors yngre bror), på skogbruk-skole i Melsomvik.
(Har jeg funnet ut på nettet).
Og det var vel på den samme plassen, (Vestfold Landbruksskole), hvor min firemenning Kari Ribsskog Johansson bodde, i en periode, (sammen med sin ektemann Gøran).
Så det er nok sannsynlig, at onkel Martin, kjenner disse folka.
Men han har aldri nevnt disse, for meg.
Men nå flytta jeg, til min far, som ni-åring, (høsten 1979).
Så det er mulig, at Martin, (eller min mor), kan ha nevnt disse ‘Bjarne Ribsskog-folka’, for min lillesøster Pia, (som bodde hos min mor, helt fram til våren 1982).
(Var det vel).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Mer om Kari sin far Tore, (fra Tønsbergs Blad 2. juni 1962):
https://www.nb.no/items/92c8ddb88fb4b18d87d7e72c8380a999?page=15&searchText=ribsskog~1PS 4.
Min mors vokste jo opp, der hvor hennes kontorsjef/rådmann-far Johannes jobba.
Og det var i Nittedal, Vesterålen og Hurum.
(For å si det sånn).
Så de var egentlig ikke fra Vestfold.
Men da min mor rømte fra min far, (med min lillesøster Pia og meg), i 1973, (da jeg var tre år gammel).
Så rømte hu, til sine foreldre, på Sætre, (i Hurum), husker jeg.
Og så endte det med, at vi flytta, ned til Vestmarka, (utafor Larvik), av en eller annen grunn, (noen uker/måneder seinere).
(Min far mente en gang, (jeg snakka med han på telefonen, da jeg bodde i Liverpool sentrum, hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), at det var han, som hadde skaffa min mor, denne boligen, i Vestmarka/Larvik.
Mens det mest naturlige, ville vel være å tro, at det var min morfar, som hjalp min mor med dette.
Siden at min mor jo rømte, fra min far, til sin far, (og mor).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Så det var sånn, at min firemenning Kari Ribsskog Johansson og de.
De bodde i midt-fylket, (i Melsomvik).
Mens min far bodde i nord-fylket, (på Berger).
Og min mor bodde i sør-fylket, (i Larvik).
(På 80-tallet).
Men for å gjøre det mer komplisert.
Så havna min mor på sinnsykehus, (i midt-fylket), våren/sommeren 1986, (kan det vel kanskje ha vært).
Og der snakka jeg ikke mye med henne.
(Vi var innom der, en gang, sommeren 1987, (på vei til bestemor Ingeborg sitt 70 års-lag, i Stavern).
Men da var det sånn, at vi bare var der, noen få minutter.
Og min mor sa ikke noe, om noen slektninger i Melsomvik.
For å si det sånn).
Og etter dette, så flytta min mor, til nettopp Tønsberg/Borgheim/Nøtterøy.
Men da bodde hu også på institusjon.
(Dette var muligens et krise-senter.
Selv om min lillesøster Pia, (som bodde hos sin stemor Haldis på denne tida, og derfor hadde mest kontakt med min mors slekt, siden at min far også bodde der, og de hadde telefon).
Hu ville vel ha det til, at institusjonen på Borgheim, også var et sinnsykehus, (som det min mor hadde bodd på, (litt lenger inn i fylket), sommeren 1987)).
Og min lillesøster Pia, dro meg med, for å besøke min mor der, pinsen/påsken og sommeren 1988.
(Kan det vel kanskje ha vært).
Men da var det mest snakk om, å dra med bussen, inn til Tønsberg, for å shoppe.
(Sånn som jeg husker det).
Min mor snakket aldri noe, om Kari Ribsskog, (eller noen andre i Ribsskog-slekten), mens hu bodde der, (sånn som jeg husker det).
Hu syntes kanskje at det var pinlig, å bo, på denne institusjonen.
Og det var vel sånn, at pratinga mest var om dagligdagse ting, (og knapt nok det), da jeg, (og Pia), besøkte henne der
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Jeg lurer på om det var her, (i Lysakerveien på Borgheim), at min mor bodde i 1988, (og så fikk hu seg en leilighet et steinkast unna, (også i Lysakerveien), i 1989):
PS 7.
Grunnen til at min lillesøster Pia og jeg, kunne besøke min mor, på institusjonen, på bildet overfor, i 1988.
Det var fordi, at min mor, i perioder, var den eneste, som bodde, på dette krise-senteret.
(Eller hva det var).
Så det var sånn, at det kun var min mor, Pia og meg, som var der, hele påsken/pinsen, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Det var også sånn, (i 1989-1990 deromkring).
At jeg lurte på.
Om den leiligheten, som min mor bodde i, i Lysakerveien, var noe i tilknytning, til insititusjonen, på bildet, i PS 6.
(Husker jeg).
Siden at min mors leilighet.
(Hvor hu vel bodde, fra cirka 1989 til cirka 1996).
Lå rett over veien, (mer eller mindre), for den nevnte institusjonen, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Her er mer om dette, (fra Tønsbergs Blad 5. juli 1990):
https://www.nb.no/items/46c642369c4fb418377333107c43f552?page=27&searchText=%22karen%20ribsskog%22~1PS 10.
Enda mer om dette:
-
‘1½ villa’, det må vel være feil. Mora mi sleit også, med å stave etternavnet sitt, over telefonen, kan det virke som. (Fra Tønsbergs Blad 31. mai 1990)
https://www.nb.no/items/3ffd24035b5ec374060bb32b2cf29d69?page=35&searchText=”ripsskog”
PS.
Bestemor Ingeborg, var visst heller ikke så flink, til å stave etternavnet sitt riktig, (fra Telemark Arbeiderblad 19. juni 1993):
https://www.nb.no/items/e1004bc4908e0b97048fb48e37219dc0?page=49&searchText=”ripsskog”
-
Jeg sendte enda en e-post til Krisesenteret i Vestfold
Erik Ribsskog
Mor Karen Ribsskog
PS.
Min mor var også kjæreste med en Åge, (som forresten minna litt om min ungdomsskole-klasseforstander Jan Aakvåg), fra Verningen/Bommestad vel.
(Åge hadde to døtre.
Og min mor, min lillesøster Pia og jeg, dro med Åge og døtrene, (som var på samme alder som Pia og meg), til Danmark, med Larvik Line, på første halvdel av 80-tallet.
Var det vel).
Mora mi var også sammen en italiener, (min mor dro/tvang med min søster Pia og meg på ferietur med italieneren, til Tønsberg/Sandefjord og Skien, i en trang folkevognbuss, på første halvdel av 80-tallet).
Og min mor hadde også unge kjærester, (i tenårene osv.), da hu var samboer med Arne Thomassen, på 70-tallet.
(Mens vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).
Og min mor var kjæreste med en ‘pakkis’, rundt midten av 80-tallet, (hu fikk meg til å møte henne på en kafeteria i Globusgården i Drammen, og der var også resten av pakistanerne i Drammen, (i lag med min mor og den nevnte pakistaneren), kunne det virke som).
Og mens min mor bodde på Tagtvedt, (hvor hu bodde på første halvdel av 80-tallet).
Så var hu også sammen med en nordmann, som omtalte Pia og meg, som: ‘Jentene’.
(Dette må nok ha vært etter at jeg begynte å tenke på utseende mitt.
Og det var i forbindelse med at jeg skulle ta passbilde, før jeg dro på språkreise til Brighton, sommeren 1985).
Og min mor lot også min far få ligge sammen med henne, i dobbeltsenga, (til henne og Arne Thomassen), da min far besøkte oss, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo vel), våren/sommeren 1978, (i Jegersborggate i Larvik), cirka fem år etter at min mor rømte fra min far, (og de ble vel formelt skilt, rundt 1975).
(Noe sånt).
Og min mor kjente også en tenåringsgutt, (som blant annet hadde fest hos oss, mens han var barnevakt for Pia og meg), som bodde i parallellgata, (Josefinegata/Øvre Steinstredet), til Jegersborggate.
Dette må vel ha vært i 1978, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og det at mora mi har jobba, på et krisesenter for kvinner.
Den tanken falt meg ikke inn, med en gang.
(Da jeg så at min mor hadde brukt telefonnummeret til et krisesenter, i noen avis-annonser.
Min mor fortalte meg jo om, at hu fikk seg vaskejobb.
Så at hu ikke skulle fortelle meg om, at hu fikk jobb, på krisesenter.
Det høres litt rart ut, vil jeg si.
Hm).
For mora mi var vel muligens, litt for umoden, til å jobbe, med sånt.
(Hvis jeg skulle tippe).
Hu ville vel muligens begynt å fnise/få sjokk, litt for ofte, hvis hu jobba, i en sånn jobb.
(Noe sånt).
Hvis hu ikke ble mye mer moden etterhvert, (etter alle årene på sinnsykehus osv. da).
(Hu lånte meg 10.000 til et datakurs, i 1997.
Men det var etter å ha prata med min lillesøster Pia, (i Drøbak).
Og det var visst også Pia, (som da var 13-14 år gammel), som fikk min mor tvangsinnlagt, (da hu måtte bo så mange år på sinnsykehus), på midten av 80-tallet).
(Noe sånt).
Så sånn var visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en e-post til Krisesenteret i Vestfold
Erik Ribsskog
Mor Karen Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.
Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.
Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.
Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.
Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.
Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.
Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.
Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.
Så den lyste skikkelig opp da.
Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.
(Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).
Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.
(Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).
Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.
For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.
Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.
Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.
Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.
Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.
Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.
Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.
(Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.
Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.
Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.
Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.
Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).
Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.
For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.
For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.
(Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.
Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.
Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.
For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.
Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.
Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.
Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.
Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).
Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.
Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.
Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.
Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).
Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.
Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).
Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.
Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.
Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).
Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.
Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.
Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.
Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.
For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.
Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.
(For det meste ihvertfall vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.
Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.
Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.
Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.
(Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.
Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.
For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).
Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.
Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.
Og muligens var mørkhudet, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.
Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.
(For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).
Så var jeg mye eldre enn Axel.
Jeg var 19 år.
(Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).
Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.
Og Axel, han er jo født høsten 1978.
Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.
Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.
Høsten 1989 da.
Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.
De lurte på om jeg var faren til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.
Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.
Men det her husker jeg veldig vagt da.
Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.
Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 13: Enda mer fra juleferien 1989/90, (del 2)
Like etter nyttår, 1990, så tog jeg toget, fra Oslo, til Tønsberg, for å besøke mora mi, Karen Ribsskog, som leide en leilighet, i Borgheim, på Nøtterøy.
Hu hadde noen år før, bodd på en institusjon, for psykisk syke vel, også i Borgheim da.
Så jeg lurte noen ganger på, husker jeg, om den leiligheten hu leide, hadde noe med den institusjonen å gjøre.
Men jeg tenker nå, at det kan jo bare ha vært, at kommunen der, hjalp henne, å finne en leilighet, etter at hu ble frisk nok, til å ha det da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel hatt noen dager, uten TV og video, (siden jeg hadde lånt bort de, til Magne Winnem, i denne juleferien da).
Men jeg hadde vel forsatt hatt stereoanlegget mitt, på Abildsø der da.
Så jeg lagde vel noen opptakskassetter, og sånn, på stereoannlegget mitt da, mener jeg, i disse dagene, før jeg dro ned for å besøke mora mi da.
Vanligvis, så ville min lillesøster Pia, også være med, når jeg dro på besøk, til mora mi.
Men Pia gikk jo det andre året på videregående, (på Drammen Gym), dette skoleåret.
Så hu hadde ikke like lang juleferie, som jeg hadde da, (som gikk på NHI).
(Men men).
Så det var ikke sånn at Pia var med, på dette besøket, hos mora mi.
Det var kun jeg som dro ned til Tønsberg der da, denne gangen.
(På et slags pliktbesøk, må man vel nesten kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde en kaneseng, i gammel stil, eller noe, som hu babla om, tror jeg, i Tønsberg der da.
Men jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.
Noe sånt.
Uansett, så skjedde det, den første natta der vel.
At mora mi vekte meg midt på natta.
For hu ville ha hjelp av meg, til å ommøblere leiligheten.
Hu ville at jeg skulle flytte en taklampe, dit og dit da.
(Istedet for der den hang da).
Og hu ville vel også det, at jeg skulle flytte noen møbler, (og sånn), hit og dit da.
Midt på natta da(!)
Så jeg skjønte jo da egentlig litt, grunnen til at mora mi pleide å være på institusjon og sånn da.
Hu var jo rimelig gæern da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg litt ovenpå.
Kanskje fordi jeg gikk på en fin, privat høgskole, som NHI.
Og kanskje fordi jeg nettopp hadde fått meg dame, (Laila Johansen), inne i Oslo da.
Så jeg spurte mora mi da, om ‘når ble du sånn?’.
(Jeg mente når hu ble sinnsyk da).
Mora mi svarte det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde misbrukt henne seksuelt, (mener jeg at det var), da hu var tre år gammel, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke så artig, å bare sitte hjemme hos mora mi der, i leiligheten hennes, på Borgheim.
Så jeg tok noen ganger bussen, inn til Tønsberg Sentrum der da.
Bussens endestasjon, det var buss-stasjonen, som var ved et kjøpesenter der, som het Farmandstredet, (eller noe sånt vel).
Der traff jeg Kenneth Ek, fra Drammen, (som jeg også såvidt har skrevet om, i Min Bok).
Faren hans hadde jo blitt direktør, på fylkessykehuset, (for Vestfold), i Tønsberg der da.
Og han hang med noen Tønsberg-ungdommer, på en slags kafe eller ungdomshus, eller noe sånt, som var i et bygg, like ved det senteret der vel.
Så jeg satt på den kafeen der, i et par timer kanskje, sammen med dem da.
(Etter å ha blitt invitert dit, av han Kenneth Ek da).
Og prata om forskjellig da.
Ei jente der spurte om hvor jeg gikk på skole.
‘På Kjelsås’, svarte jeg, (hvor NHI lå like ved da).
Også trodde hu jenta, at Kjelsås var ved Tønsberg, tror jeg.
Så jeg måtte forklare at det var i Oslo da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers så kjente jeg jo ikke Kenneth Ek så godt.
Han var jo en kamerat av Thor-Espen, fra Åssiden, i Drammen, som var sammen med søstera mi, skoleåret før det her da.
Så jeg hadde vel bare møtt han Kenneth Ek, et par-tre ganger, i Drammen, skoleåret før det her da.
Jeg hadde vel heller ikke venta, å møte noen jeg kjente, nede i Tønsberg der.
Så jeg hadde vel på meg en boblejakke, (eller noe), som kanskje ikke var så veldig kul, akkurat.
Og noen støvletter, eller noe, vel.
Så jeg hadde ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat.
Selv om jeg klarte å havna på en sånn her rimelig kul ungdomsklubb-kafe da.
(Eller hva man skal kalle det).
Men jeg hadde jo fått meg dame i Oslo, (må man vel si), like før det her da, så jeg var litt avslappa, på den her ferien, nede i Tønsberg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen dag, som jeg dro inn til Tønsberg Sentrum der, (var det vel).
Så ville Kenneth Ek, at jeg skulle kjøpe vin for dem, (var det vel), på Vinmonopolet, på Farmandstredet-senteret der da.
Og det var vel greit, tenkte jeg.
Jeg trodde at Kenneth Ek var atten år gammel da.
Men han var kanskje bare søtten da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sov jo ikke så godt om nettene, hos mora mi der.
(Siden hu vekte meg opp, midt på natta, og sånn).
Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg dro tilbake til Oslo igjen, etter et par-tre dager, i Tønsberg vel.
Jeg husker at noen damer, på togstasjonen, i Tønsberg prata om meg.
Om at de ikke likte klærna mine, eller noe.
Men jeg hadde jo ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat, husker jeg.
Så det syntes jeg ble litt dumt, dette her som jeg overhørte, på togstasjonen der, (husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så husker jeg det, at hu Laila Johansen og jeg.
Vi dro på kino, på Saga Kino, i Oslo da.
Hu ville se en tegnefilm, eller noe sånt, (tror jeg det var).
(Noe sånt).
Og så dro hu med meg, på Cafe Sjakk Matt der, var det vel.
Etter kinoen da.
Hvor vi spiste noe spagetti bolognese, eller noe sånt, mener jeg det var.
(Som ikke var så utrolig dyrt faktisk, mener jeg å huske).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk også gjennom gatene, i Oslo Sentrum, husker jeg.
Og da gikk jeg med den svarte jakka mi vel, som jeg hadde kjøpt, på KappAhl, på Oslo City der.
Men da oppførte hu Laila Johansen seg litt spesielt.
Hu ville byttelåne jakke med meg, husker jeg.
Så jeg hadde plutselig på meg hennes jakke, mener jeg, (mens vi gikk oppover Karl Johan der da).
(Jeg hadde vel muligens også lånt en jakke av henne, når vi gikk tur i Frognerparken, noen dager før det her og.
Siden jeg vel bare hadde på meg dress, når jeg gikk ut, på nyttårsaften muligens.
Det husker jeg ikke helt.
Men jeg lurer på om det kan ha vært sånn.
Hm).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen og jeg, vi gikk oppover Karl Johan der da, husker jeg.
(Fra ved Oslo S. der og opp mot Stortinget da).
Da vi kom ved den Narvesen-kiosken, like ved Stortorvet der.
Så syntes jeg at ei jente stod der, og så på oss.
Og vel også kom med et slags utbrudd, eller kommentar, vel.
Og det har jeg lurt på seinere, om det kan ha vært Nina Monsen, (husker jeg).
Men jeg var litt flau sikkert, siden jeg gikk med jakka til hu Laila Johansen da.
(Av en eller annen grunn så ville hu gå med min jakke).
Så jeg fikk ikke sett det ordentlig, om dette var Nina Monsen, (eller ikke).
Og det var kanskje litt mørkt også, siden det vel ble tidlig mørkt, på den her årstiden, i Oslo da.
Jeg husker også det, at jeg var litt sånn ‘romlemantisk’, kanskje.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg sang på en Depeche Mode-sange, som het ‘A Question of Lust’, for hu her Laila Johansen da.
Mens vi av en eller annen grunn gikk bort mot Peppes Pizza der cirka, i Stortingsgata da.
(Det er mulig at hu Laila Johansen ville på utestedet Børsen, eller noe, i Stortingsgata.
Men at dette utestedet var stengt.
Noe sånt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var fortsatt en del på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, innimellom, (på den her tida da).
Og hu bodde aleine, etter nyttår vel.
Siden Pia fra Korea flytta opp til Sinsen da.
Lill Beate Gustavsen mente at jeg burde prøve å få med meg hu Laila Johansen, hjem til hybelen min, på Abildsø.
(For å få a i senga, da liksom.
Siden jeg vel hadde klagd på at mora hennes hadde vært i huset, mens jeg lå over hos hu Laila Johansen da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det kinobesøket, så ble jeg invitert, på middagsselskap, hjemme hos hu Laila Johansen og dem da.
Mora hennes, hu hadde en kjæreste, som jobbet som butikksjef, i Gullfunn.
Og han lagde middag, (mener jeg at det var).
Det var skinke i fløtesaus, eller noe.
Han Gullfunn-butikksjefen spurte meg, om hva jeg mente, om plasseringen, av stereo-anlegget, i stua der.
(For han og de to damene, de var visst uenige, om noe med stereoanlegget der da).
Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte.
Men han Gullfunn-butikksjefen mente at jeg var ‘diplomatisk’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Laila Johansen, hu ble så litt sur på meg, (under middagen der), tror jeg.
Hu begynte å klage på at jeg ikke hadde peiling på biler og sånn.
(Eller hu begynte ihvertfall å prate om biler da.
Som jeg ikke var så opptatt av da.
Siden jeg var student og sånn, og ikke hadde fått meg lappen enda da.
Jeg syntes jo at det var et ganske bra kollektiv-tilbud, i Oslo.
Jeg var jo vant til å bo på Bergeråsen, hvor bussen til Drammen gikk annenhver time, osv.
Mens i Oslo, så gikk mange av bussene og trikkene hvert kvarter da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så spurte hu Laila Johansen da.
Om hu fikk lov av meg, til å fortelle om hva jeg hadde sagt, da vi hadde gått tur, i Frognerparken der, første nyttårsdag da.
(Om Holmenkollbakken da).
‘Har dere hoppbakke her?’, hadde jo jeg sagt da.
Så det fikk jeg høre igjen da.
Midt under middagen med mora og stefaren hennes, (eller om han bare var mora sin kjæreste, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så sa jeg det, til hu Laila Johansen da.
At jeg også skulle be henne, på middag.
Siden jeg endelig hadde fått det studielånet mitt, osv., da.
(I et forsøk på å lure henne med hjem, til hybelen min på Abildsø der da).
Jeg hadde også vært på besøk, hos Magne Winnem, (på den her tida).
(Han inviterte meg vel).
Oppe på Kringså.
Hvor hans fetter Colin Dobinson, hadde lånt han sin hybel, i juleferien, til UIO.
Og ei dame, som bodde i det samme bofelleskap, som Colin Dobinson der.
(Og som studerte på UIO da).
Hu hadde gitt meg noen råd nemlig, om hvordan jeg skulle lage sånn her kyllingsalat da.
(Som jeg syntes at hørtes ganske enkelt ut å lage.
Og som også var en ganske populær rett, (mener jeg ihvertfall), på 80-tallet da).
‘Du kan også ha ananas oppi’, sa hu leilighet-venninna, til Colin Dobinson, (og Magne Winnem), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Laila Johansen, hu ville ikke spise middag, hjemme hos meg, på Abildsø.
(Sånn som hu Lill Beate Gustavsen, hadde sagt, at jeg burde prøve, å få til noe lignende av da.
Og hvor jeg også hadde vannseng og greier da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg måtte love det, å heller dra hjem til hu Laila Johansen igjen da.
Og lage middag der, istedet.
Noe jeg gikk med på da.
(Selv om jeg ikke skjønte noe av, hvorfor hu Laila Johansen ikke ville besøke meg.
Men men).
Jeg kjøpte også med noen blomster til henne, i blomsterbutikken, utafor hovedinngangen, til Oslo City der.
(Som ikke var så dyre, men likevel).
Men det var så stor kø, utafor Vinmonopolet, i kjelleren, på Oslo City der.
Så jeg orka ikke å stå i kø der, i en time, (eller mer), for å kjøpe hvitvin da, (som vel hu Laila Johansen ville ha da).
Men siden jeg hadde gått markedsføringslinja, et par år før det her da.
Så pleide jeg å få med meg, i nyhetene og sånt vel, når det dukka opp nye produkter, i butikkene.
Så jeg kjøpte bare maten, (det vil si en hel, grilla kylling, og en loff vel, og noe thousand island-dressing vel, og en ananasboks da), på Oluf Lorentsen, på Oslo City der da.
Også tok jeg toget, ut til Skøyen vel.
(Mener jeg at det må ha vært).
Også fant jeg en ikke så stor matbutikk der da.
Hvor de solgte noe som het ‘Wine-cooler’ da.
(Som jeg lurte på om de kanskje kunne ha der da.
Siden jeg ikke rakk polet).
Og som var vin uten så mye alkohol i da.
For da slapp jeg å stå så lenge i kø, ved Vinmonopolet, på Oslo City der da.
Hvor det stod kjempemange folk og venta, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ringte på, hos hu Laila Johansen da.
Og gikk litt feil muligens.
For jeg var ikke så kjent der.
Hu lo da, av, (eller med), meg.
Noe sånt.
Og så ga jeg henne de blomstene da.
Og da ble hu vel litt fornøyd tror jeg.
Hu sa ihvertfall det, at hu aldri hadde fått blomster noen gang før.
Hu fortalte det, (da eller en annen gang), at hu ‘karate-dama’, fra Radio 1 Club, (som dukka opp der), var ganske tøff.
Noe sånt.
Og hu karate-dama, hu dukka også opp der, husker jeg.
Og Laila Johansen og mora krangla litt, husker jeg.
Noe hu karate-dama ikke likte, at jeg kommenterte om, til henne, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var vel også den gangen, som hu Laila Johansen, satt på gulvet i stua deres der, med en sånn svart minikjole, rulla opp rundt livet.
Og kun iført en gjennomsiktig strømpebukse, (og uten å ha noen truse på seg vel), på underkroppen da.
Mens hu satt i spagaten da, (i ‘gutte/herre-spagaten’, tror jeg at det heter), på stuegølvet deres, på Skøyen der da.
Laila Johansen sa også det, (hvis ikke dette var på et av mine to tidligere besøk der da), at hu hadde sett en ‘UFO’, en gang som hu ‘hadde vært ute med hesten sin’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen var litt sur da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt med noe vin da.
Men hu mente vel at den Wine-cooler-en, smakte ok etterhvert vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ville også ut på byen da.
Noe jeg ikke hadde forberedt meg på.
Så jeg gikk bare i en genser vel.
Mens jeg vanligvis ihvertfall pleide å ha på meg en dressjakke, over en t-skjorte og olabukse, (minst), hvis jeg skulle ut på diskotek, i Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte å skjære opp kyllingen da, på kjøkkenbenken deres da.
Men det var visst helt feil da, fikk jeg høre, av hu Laila Johansen da.
For det var en fjæl der da, (som jeg skulle ha brukt da).
(Som liksom så litt ut som en kjøkkenskuff da).
Så jeg var veldig slem da, for jeg hadde drivi og lagd merker i kjøkkenbenken deres da.
Når jeg dreiv og skjærte i den kyllingen da.
Noe som ikke var meninga.
Men jeg var ikke så vant til å lage så mye annen mat enn Pizza Grandiosa da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg lurte på om jeg skulle ta på meg en sånn skinn-vest, som hu Laila Johansen hadde, når vi tre skulle ut på byen, husker jeg.
Men jeg droppa det.
Jeg var kanskje for vant, til å bo sammen med søstera mi og Cecilie Hyde, (i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, og hos Hyde og dem, i Svelvik, og også hos bestemor Ågot, på Sand), skoleåret før det her da.
Så de Oslo-damene syntes kanskje ikke at jeg oppførte meg så utrolig barskt da.
Siden jeg nok vel oppførte meg mot dem, cirka på samme måte, som jeg hadde pleid å oppføre meg, ovenfor søstera mi og Cecilie Hyde da.
Noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De jentene ville på byen da.
Som sagt.
Og de dro meg med, i Akersgata, tror jeg, bort mot Cafe de Paris der.
Altså i retningen av Akershus Festning da, fra Karl Johan.
Hvis det ikke var i gata nedenfor Akersgata da.
(Noe sånt).
En gjeng tenåringer, fra Pakistan vel, satt liksom i noen vinduskarmer, (eller på noen slags forhøyning), eller noe.
Og de Skøyen-damene, de ville gå forbi de pakistanerne da.
‘Du har to’, sa han ene av de pakistanske tenåringsguttene til meg da.
(Siden jeg gikk sammen med to damer der da).
Uten at jeg hadde sagt noe til de her pakistanerne da.
Så han yppa jo til bråk nesten da, (han pakistaneren), må man vel nesten si.
Og han satt der sammen med 3-4 kamerater da.
Så dem oppførte seg vel nesten litt truende da, må jeg vel nesten si).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var vel litt nedfor, tror jeg.
For hu Laila Johansen, hu hadde vel sagt det, før hu karate-dama dukka opp, på Skøyen der.
At hu, ‘bare ville være venner’.
Noe sånt.
Men det var egentlig greit for meg.
For jeg var egentlig litt skeptisk til henne, siden hu hadde sett UFO.
Og siden hu hadde jugd på alderen, på Radio 1 Club der.
Og siden hu hadde kalt pirat-drosje, for ‘privat-drosje’, liksom.
(Sånne ting).
Så det var helt greit liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi skulle liksom gå ut, på byen, (også sammen med hu karate-dama), likevel da.
Så det var det vi holdt på med, da de her pakistanske ungdommene, slang dritt etter meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Laila Johansen, hu lånte vel en hundrelapp, (eller noe), av meg, tror jeg at det var.
Noe sånt.
Og så dro vi på Manhattan da.
(Hvor sted hvor jeg hadde pleid å gå ut mye, sammen med Magne Winnem, tidligere dette studieåret da).
Og vi tre, vi satt i en sånn ‘bås’, (eller hva man skal kalle det), der da.
Og vi dansa litt, på dansegulvet der da, husker jeg.
Laila Johansen, hu førte hånda mi, under kjolen sin, (etter at vi hadde satt oss ned igjen, etter at vi hadde dansa da).
For hu ville la meg kjenne, hvor svett hu var, på puppene.
Og hu hadde vel ikke BH på seg, (sånn som jeg husker det).
Så jeg kjente jo to sånne ganske faste og svette pupper da.
(Som hånda mi liksom sklei over da).
Under den her kjolen hennes da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skulle jeg liksom tåle, å sitte der da, mens de to damene, begynte å sjekke opp andre gutter/menn da.
To andre karer, ble også sittende der, i den båsen vår, etterhvert da.
Og de damene begynte å prate om Dokka igjen da.
Og om at det var et lite sted, hvor alle kjente alle da.
(Det samme som de hadde prata om, da Magne Winnem og meg, hadde møtt dem, den første gangen, på Radio 1 Club der.
På nyttårsaften 1989 da).
Og hvor de ofte pleide å dra, (til noe slekt, eller noe, vel), i ferier og i helger da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det ble litt vel mye for meg, dette her.
Det her ble litt ydmykende, syntes jeg.
Så jeg gikk ut på dansegulvet, når det kom en sang, som jeg digga litt, fra nærradioene, (var det vel).
Nemlig ‘Love Shack’, med B52’s.
Og da dansa jeg med ei dame, (om en ikke cheek-to-cheek men).
Men jeg jeg liksom rocka litt da, sammen med ei dame der da.
(Ei som jeg ikke visste hvem var da).
Ute på dansegulvet der, på Manhattan da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så ble det her opplegget, litt for spesielt, for meg, (husker jeg).
Så jeg bare stakk derfra etterhvert, og gikk på nattbussen, til Abildsø, (borte bak Stortinget der), husker jeg.
Men da kom hu Laila Johansen, og venninna, etter meg da.
Og hu Laila Johansen, hu var vel nesten på gråten vel.
(Noe sånt).
Også fulgte hu etter meg, inn på nattbussen der da.
Og så ga hu meg en femtilapp og noen mynter da.
(Som hu hadde igjen, av den hundrelappen, som hu hadde fått låne av meg da).
Så jeg skjønte ikke helt opplegget.
Men hu sa ihverfall noe sånt som at ‘du var snill mot meg du’.
(På nattbussen, var det vel).
Det var ihvertfall etter at vi gikk ut på byen, denne siste dagen, som jeg møtte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dro jeg innom hu Lill Beate Gustavsen der da.
På Grønland der.
Noen dager etterpå vel.
Og fortalte til henne, at det var slutt da, mellom hu Laila Johansen og meg da.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu spurte om jeg tok det her tungt vel.
Men jeg svarte det, at jeg ikke tok det så seriøst da.
(Noe sånt).
Så dette forholdet, mellom hu Laila Johansen og meg.
Det må vel sies, å ha vært enda mindre seriøst kanskje.
Enn da jeg var sammen med hu Sari Arokivi, (fra Finland), i Brighton, sommeren før det her.
(Selv om det ikke var sånn, at jeg så hu Sari Arokivi naken, på underkroppen og tok på puppa hennes, og fingra fitta henne, og sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Selv om det forholdet til Laila Johansen og meg, hadde hatt en nesten litt dramatisk slutt vel.
Så tok jeg mot til meg, noen måneder etter det her.
I mai/juni-måned, (eller noe sånt), kanskje.
(Altså nesten et halvt år seinere da).
Og ringte hjem til hu Laila Johansen og dem, fra telefonkiosken, på Abildsø der.
(For jeg var ikke sikker på om jeg skjønte helt, hva hu Laila Johansen egentlig ville.
For jeg syntes det ble litt vel komplisert, når også hu karate-dama, skulle være med på middagen og på byen også.
(Noe sånt).
Men men).
Men da var det mora hennes som svarte, (husker jeg).
Og hu fortalte da, at hu Laila Johansen, hadde flytta til England.
(Uten at jeg vet noe om dette var tull, eller ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mange år seinere, så gikk jeg opp Karl Johan der, fra Slottet, og i retning av Oslo S. der da.
Og da jeg kom opp til Egertorget der, så så jeg to damer, som gikk side ved side.
Og jeg kunne også såvidt høre, hva de prata om.
Det var, ‘der er han fra Radio 1 Club, (eller noe), lat som at du ikke ser han’.
(Noe sånt).
Og det tror jeg nesten at må ha vært hu Laila Johansen og hu karate-dama da.
Noe sånt.
(Dette kan vel ha vært rundt 1998 kanskje.
Etter at jeg hadde blitt butikksjef, i Rimi da.
(For jeg tok ikke det her så tungt, husker jeg, at de to her damene unngikk meg da).
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men etter det igjen, så har jeg aldri hørt noe mer, fra hu Laila Johansen da.
Så sånn var det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
Men jeg møtte en del fler damer da, det siste halvåret, av dette studieåret da.
(Selv om de fleste av disse kanskje var litt mer ‘dundre-aktige’.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
