Noen dager før julaften, i 2004, så dukka Pia, Siv, Daniel og Dennis opp, på the Forge, (husker jeg).
Daniel, (som er Pia sin sønn, med Keyton fra Somalia), er jo født sommeren 1995.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så han var vel cirka ni og et halvt år, (på den her tida), vel.
(Noe sånt).
Og Siv Hansen, (som er min søsters venninne, fra den tida hu var ‘byvanker’ liksom, (i Drammen), på slutten av 80-tallet), sin sønn Dennis.
(Som jeg hadde sittet barnevakt for en gang, (på den tida, som Siv bodde, liksom like nedenfor Sofienbergparken), da.
(Dette var vel like etter en rep-øvelse, på slutten av 90-tallet).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).
Han er cirka like gammel, som Daniel, vel.
(Noe sånt).
Og Siv bodde vel alene, (muligens i/ved Hurum), tror jeg, (på den her tida), sammen med Dennis, (som har asiatisk far, vel).
(Noe sånt).
Og Pia bodde jo på den her tida sammen med Negib fra Etiopia.
(Som hu vel fortsatt bor sammen med, tror jeg).
Og Negib skulle ikke være med, til Sunderland, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det var nesten som at Pia og Siv var to alenemødre, (som reiste på ferie, sammen med ungene sine), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Pia ringte meg, (på hustelefonen i leiligheten, eller om det var på Netcom-mobilen min eller ‘Rimi Langhus-mobilen’ min), noen dager, før de skulle dukke opp, i Sunderland, da.
Og Pia sa da det, (på telefonen), at: ‘Når vi kommer fram, så vil vi ha te, marmelade og vin’.
(Noe sånt.
Og det var enda flere ting og, som Pia liksom ‘bestilte’, (av meg), da.
Men dette har jeg glemt hva var nå.
Men en av tingene var noe slags mat til barna, vel.
Noe sånt).
Så Pia var litt uhøflig da, (må man vel si).
Siden hu liksom stilte krav, til hva jeg måtte kjøpe, av mat osv., til henne, (og følget hennes), da.
(Men jeg vet ikke hvorfor Pia tok den tonen der.
Og var så forlangende, liksom.
Jeg gadd ikke å lage noe stort problem, ut av denne ‘bestillingen’ liksom, da.
Jeg bare prøvde å finne, de tingene, som Pia hadde nevnt, på telefonen, da.
Og klagde ikke noe på dette, da.
Selv om jeg syntes at det hørtes rart ut, da.
Men jeg hadde jo fått lov, å være hos Pia, på mange julaftener, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Så jeg syntes nesten ikke at jeg kunne nekte Pia, å besøke meg, i Sunderland, (i juleferien), da.
Siden jeg liksom skyldte henne en del tjenester, på grunn av jeg da slapp å sitte aleine liksom, på julekveldene da, (de årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den dagen, som Pia og dem skulle dukke opp, på the Forge.
Så var jeg urolig, (husker jeg).
For de var så seine, da.
Jeg ringte det ferjeselskapet, som hadde ferja, som søstera mi og dem dro med, fra Kristiansand.
(Eller, jeg sjekka vel nettsiden, til ferjeselskapet, tror jeg.
Og det ferjeselskapet må vel ha vært Color Line, tror jeg.
Selv om jeg så det nå, (når jeg søkte med Google, nå i november 2013), at den ferjelinjen, (mellom Kristiansand og Newcastle), nå er nedlagt.
Av en eller annen grunn).
Og den ferja var litt forsinka, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Selv om jeg syntes at Pia og dem likevel brukte lang tid, da.
For ferja var vel ikke så mye forsinka, liksom.
Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå).
Men plutselig, så stod Pia og dem, og ringte på døra, da.
(Noe sånt).
Og Siv ga meg vel en klem, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde glemt noen bæreposer, på den Metro-stasjonen, som lå like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg måtte bli med Pia, og ta Metro-en, til Newcastle da, (for å holde henne med selskap, liksom).
(Jeg skulle jo egentlig lese på ‘research-topics’, i denne juleferien.
Så jeg hadde bare gitt Pia adressen, til der jeg bodde, da.
Og forklart at det nok var enklest, å ta Metroen, fra Newcastle til Sunderland.
Jeg regna med at Pia klarte å finne fram, i England.
Siden hu jo hadde vært på språkreise, til Bournemouth, (sammen med blant annet Christell og Bergeråsen-Sylvia sin niese), sommeren 1988.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Men Pia hadde klart å surre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til den Metro-stasjonen, som ligger like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.
Så kontaktet Pia noen Metro-ansatte, da.
Og så fikk hun en eller to bæreposer, (var det vel), fra et slags hittegodskontor, (var det vel kanskje).
(Noe sånt).
Jeg lurer også på om Pia og jeg muligens dro innom den Burger King-restauranten, som ligger, inne på jernbanestasjonen, i Newcastle.
Jeg mener ihvertfall å huske det, at Pia og jeg, også var innom jernbanestasjonen der, en tur.
Men det kan også ha vært, at jeg skulle kjøpe en avis, eller noe, i en kiosk der.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nesten ikke igjen noe av de cirka 800 pund-ene, som jeg hadde overtrukket DNB-kontoen min med, (en del uker tidligere).
(For jeg hadde fortsatt ikke fått studielånet mitt, da.
Selv om jeg hadde vært mer enn tre måneder, i Sunderland).
Men Pia sa at hu kunne låne meg hundre pund, da.
Frem til jeg fikk studielånet mitt, da.
Og det kunne jeg nesten ikke si nei til.
For jeg hadde rett og slett ikke igjen mer penger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også en helflaske vodka, (av Pia og Siv), husker jeg.
Dette var en flaske, som Pia hadde kjøpt med, på Kristiansand-Newcastle-ferja, vel.
(Noe sånt).
Og Pia og Siv fortalte det.
At det hadde vært en ekkel mann, ombord på båten.
Som hadde glant på Dennis og Daniel, (eller noe sånt).
Og vært skikkelig pedo, da.
(Noe sånt).
Jeg spurte Pia og Siv, om de hadde sagt fra om dette, til noen vakter, (eller lignende), ombord på båten.
Men det hadde de ikke gjort da, (svarte de).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Avtalen mellom Pia og meg.
Den var egentlig sånn, at Pia og dem, skulle ringe meg, fra telefon-kiosken, ved Millfield Metro-stasjon.
(Når de hadde kommet seg dit, fra ferja, da).
Og så skulle jeg gå bort, og hente dem der da, liksom.
Men Pia og dem, de ringte meg aldri, fra den telefonkiosken.
(Av en eller annen grunn).
Men de fant istedet fram, til den the Forge-leiligheten, som jeg bodde i, på egenhånd, da.
(På en eller annen måte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
