Stikkord: Braemar
-
Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII
Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.
Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.
For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.
Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).
(Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).
Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.
(Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.
Jeg likte vel egentlig best studio-album men).
Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.
(Eller hva den sangen het igjen).
‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.
(Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).
Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.
(De som hu alltid pleide å be på fester).
Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.
Og gjorde et poeng av det liksom, da.
Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.
Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.
Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).
Så sånn var vel kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.
Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.
Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.
Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.
Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.
I en samfunnsfagtime kanskje.
På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.
Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.
Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.
Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.
Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.
Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.
Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.
Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.
Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.
Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.
Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.
Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.
Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.
Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.
Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.
At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).
GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.
Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.
Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.
Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.
Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.
Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.
(Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett
Ihvertfall det første året på Frysja vel).
Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.
(Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.
Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.
For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).
Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.
Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.
Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.
Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.
Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.
Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.
Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.
Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.
Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.
(Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).
Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.
Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.
For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.
For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.
Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.
Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.
Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.
Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.
(Noe sånt).
Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.
Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.
Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.
(Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).
Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.
Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.
(For å si det sånn).
Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.
Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.
Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.
Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.
Så vi får se når jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90
Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.
Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.
Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.
I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.
En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.
De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).
Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.
Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.
Så jeg trengte bare penger til mat.
Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.
Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).
Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.
Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.
Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.
Og det sa han at det var da.
Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.
Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.
Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.
Og støvsugd og sånn da.
Så privatlivet mitt var litt begrensa der.
Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.
Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.
Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.
Nesten som å få seg en ny familie.
Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.
Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.
En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.
At de damene skulle besøke meg.
Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.
(Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.
Noe sånt kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.
Sånne ting.
(Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).
Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.
Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.
Den første kvelden, så prata vi mest.
Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.
Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.
Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.
Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.
Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.
Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.
Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.
Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.
Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.
(Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).
Hu så også gjennom brevene mine.
Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.
Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).
Venninna var slank og hadde lyst hår da.
Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).
Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).
Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.
Og hu skulle ringe til noen.
Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.
Det var greit for meg.
Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.
Så det var helt greit liksom.
(Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.
Det kunne kanskje virke sånn.
Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.
Hvem vet).
Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.
(For å gå til Abildsø-kiosken der da).
‘Ja’, svarte hu Caroline da.
Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).
Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.
Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.
(Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).
Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.
Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.
Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.
Før vi dro på byen.
Mens vi hadde på oss dress, osv.
Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.
Som hadde svart på en utleie-annonse vel.
Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.
(Må man vel si).
Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.
(Noe sånt.
Selv om jeg hadde gjester).
Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.
(Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.
(Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).
Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).
Hvor det var vanskelig å se bra ut da.
På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.
Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.
Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.
(Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.
Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.
Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).
For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.
Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.
Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.
Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.
The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).
Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.
De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.
(Den bak Oslo City der).
Og vi spiste burgere der da.
Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.
Ned mot fjorden der.
Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.
(Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.
Det var det nok, forresten).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.
Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.
Vi var veldig tidlig ute.
Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.
Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.
De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.
Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.
Eller kameratene hans sa det.
Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.
Mens de ventet på the Alarm da.
Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.
Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.
Jeg kjeda meg også ganske mye der.
Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.
Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.
Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.
(En som var ute og jogga).
Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).
Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.
Og jeg gikk inn ved kantina der.
Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.
Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.
Min fetter, Ove Olsen. fra Son.
Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.
Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.
(Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.
Men jeg måtte bare finne på noe da.
For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.
Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).
Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).
Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.
Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.
Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.
Mike Peters kjente henne igjen.
Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.
Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.
Noe jeg gjorde da.
Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.
Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.
Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.
(Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.
Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.
Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).
De hadde vært mye konserter før.
Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).
Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.
(Noe sånt).
Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.
Ihvertfall noe med musikk vel.
Noe sånt.
Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.
(Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).
Og den plata syntes hu visst at var bra da.
Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.
For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.
(Mener jeg at det var).
Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.
(Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).
De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.
Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).
Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.
For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.
Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.
(Eller noe).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten.
Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.
Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.
Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.
Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.
Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får ‘hold’.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.
Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Jeg sendte to nye Facebook-meldinger til Kelly Hudson
PS.
Det gikk visst bare ann å sende et bilde i hver Facebook-melding, så jeg måtte sende to meldinger, (det her er den video-butikken, i Soutwick ved Brighton, som jeg la igjen de julegavene til Hudson-familien i da. Meg og min tremenning Øystein Andersen, sin gamle vertsfamilie, fra da vi var på språkreise i England, og seinere fikk vi bo der mens vi var på ferie. Jeg var der sommeren 1988 med tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise, sommeren 1989 aleine, på ferie, og sommeren 1990, sammen med tremenningen min Øystein Andersen igjen, på en drøy ukes ferie vel):
PS 2.
Jeg kjøpte sånne sjokolade-skjell, til hu kona i familien.
Og det var fordi, at da jeg dro dit på ferie, med englands-båten, Braemar, aleine, sommeren 1989, så kjøpte jeg sånne skjell til hu kona i familien, i tax-free-butikken på Braemar.
For jeg syntes at jeg måtte kjøpe noe gave.
(Siden jeg fikk lov å bo der gratis på ferie, etter å ha vært der på språkreise sommeren før.
Det var Cecilie Hyde, venninna til søstra mi, som maste på meg, at jeg måtte dra.
Hu var mye hos meg, i Leirfaret, siden søstra mi flytta dit, rundt nyttår 1989.
Jeg kjøpte også CD-spiller til dem, tror jeg det var, ihvertfall noe stereo-greier, før jeg dro hjem, siden jeg fikk bo der gratis, i en uke eller en drøy uke vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Så kjøpte jeg også med noe seigmenner og noe annet godteri til ungene da, i samme slengen, i tax-free butikken, for ellers så tenkte jeg at dem kanskje hadde begynt å klage, siden mora fikk sånne skjell, for dem hadde fire unger som lagde bråk og liv der.
Men det var visst kanskje ikke helt riktig skjønte jeg.
Men samme det.
Men jeg kjøpte ihvertfall de skjella igjen, på Tesco.
Nå har jo ungene flytta, så nå slapp jeg å tenke på gaver til dem.
Han faren i familien er litt ram på flaska, så jeg tok bare med vin.
Det var vin som jeg kjøpte på Marks & Spencers, like over nyttår vel, siden jeg fikk en sånn £25 ‘voucher’ der, når jeg klarte et kurs, hos Learn Direct, i ‘literacy’, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se om de blir sure fordi jeg la det igjen i videobutikken.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
