johncons

Stikkord: Brighton

  • Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990

    Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.

    Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.

    Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.

    Noe det også ble til da.

    Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.

    Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.

    Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.

    Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.

    Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.

    Mens Øystein gjorde et eller annet da.

    Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.

    Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.

    (Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.

    En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).

    Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.

    Og tilbydde meg en røyk da.

    Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.

    Jeg ble jo stressa av det her.

    For fler og fler folk kom til.

    Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.

    Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.

    Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.

    Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.

    Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.

    Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.

    Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.

    Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.

    For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.

    (Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).

    Det som skjedde så.

    (Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).

    Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.

    Han slo et svingslag mot meg, bakfra.

    Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.

    Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.

    Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.

    Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.

    De var ute etter meg da.

    Så jeg løp ut av diskoteket der.

    Med masse britiske ungdommer i hælene da.

    Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.

    Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.

    (Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).

    For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.

    Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.

    Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).

    Så det er mulig at han var med på det.

    Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.

    (For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.

    Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.

    Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.

    Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein løp ikke ut av diskoteket.

    Så han ble vel bare stående der, tror jeg.

    Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.

    Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.

    Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.

    Og vi kom bort fra hverandre.

    Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.

    Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).

    (Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).

    Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.

    Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.

    Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.

    Men hva skulle jeg gjøre da?

    Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.

    Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.

    Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.

    Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.

    De britene hadde visst løpt etter meg.

    Fram til utgangen til Top Rank der.

    Også hadde de snudd, i døra.

    Også hadde de gått tilbake igjen vel.

    Og møtt Øystein da.

    Noe sånt.

    Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.

    Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.

    Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.

    I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.

    Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.

    Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.

    En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt dumt, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.

    De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.

    De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.

    Som gjorde narr av Norge da.

    De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.

    Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.

    Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.

    Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.

    (Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).

    Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).

    Hu stod da i hagen, til naboen der.

    Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.

    Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.

    Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.

    Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.

    Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.

    Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.

    Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.

    For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.

    For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.

    Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.

    Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.

    Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.

    Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.

    (Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).

    Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.

    Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.

    Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.

    Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).

    Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.

    Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post angående trakassering, mm.







    Gmail – Report of crime/Fwd: Simply Bamboo Brochure







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Report of crime/Fwd: Simply Bamboo Brochure





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Jan 9, 2012 at 4:03 PM





    To:

    Simply Bamboo <info@simplybamboo.co.uk>


    Cc:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk


    Bcc:

    gbrlo <gbrlo@unhcr.org>



    Hi,

    well I was in Brighton a couple of years ago as well.
    With some christmas-presents for my earlier host-family, in Shoreham.
    It was after that the funny letters began.

    You could perhaps get an IT-expert to find the IP-address, for the criminals.
    Really it's your company who has harrassed me since you sent this insulting letter.
    I'm sending a copy e-mail to the Police, since this is really their job to deal with.

    Erik Ribsskog

    On Mon, Jan 9, 2012 at 3:54 PM, Simply Bamboo <info@simplybamboo.co.uk> wrote:









    Maybe Erik, but you wouldn’t have had

    that email address in 80’s. I would look at bit closer to home I think…

    Thank You,

    Wayne

    SimplyBamboo.co.uk

    Unit R, Rudford Industrial Estate

    Ford, West Sussex, BN18 OBD

    Tel: 0845 222 0408

    www.simplybamboo.co.uk

    info@simplybamboo.co.uk

    This email and its attachments may be confidential and are

    intended solely for the use of the individual to whom it is addressed.

    Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not

    necessarily represent those of Simply Bamboo Limited.

    If you are not the intended recipient of this email and its attachments, you

    must take no action based upon them, nor must you copy or show them to anyone.

    Please contact the sender if you believe you have received this email in error.

    Simply Bamboo Limited is a company registered in England & Wales No.

    <Reg No: 5804472> VAT No. <Vat Reg No: 803204286>

    Simply Bamboo Ltd., Unit 5 Rudford Industrial Estate, Ford, BN18 0BD,

    Tel: 0845 222 0408




    From:

    Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 09 January 2012 15:31

    To: Simply Bamboo

    Cc:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    Subject: Re: Report of crime/Fwd:

    Simply Bamboo Brochure

    Hi,

    ok, thanks very much!

    I used to go a lot to Brighton, (and Shoreham by Sea), on summer-school

    and holidays, in the 80's, so I guess it could perhaps be someone from there,

    since your company is in West Sussex, but I can't say for sure.

    Anyway, thanks for the help with replying about this.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    On Mon, Jan 9, 2012 at 3:03 PM, Simply Bamboo <info@simplybamboo.co.uk> wrote:

    I don’t know how to get an ip address Erik. But I wish you well in

    finding the culprit.

    Thank

    You
    ,

    Wayne

    SimplyBamboo.co.uk

    Unit R, Rudford Industrial Estate

    Ford, West Sussex, BN18 OBD

    Tel: 0845 222 0408

    www.simplybamboo.co.uk

    info@simplybamboo.co.uk

    This email and its attachments may be confidential and are

    intended solely for the use of the individual to whom it is addressed.

    Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not

    necessarily represent those of Simply Bamboo Limited.

    If you are not the intended recipient of this email and its attachments, you

    must take no action based upon them, nor must you copy or show them to anyone.

    Please contact the sender if you believe you have received this email in error.

    Simply Bamboo Limited is a company registered in England & Wales No.

    <Reg No: 5804472> VAT No. <Vat Reg No: 803204286>

    Simply Bamboo Ltd., Unit 5 Rudford Industrial Estate, Ford, BN18 0BD,

    Tel: 0845 222 0408




    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 09 January 2012 15:00

    To: Simply Bamboo

    Cc: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    Subject: Re: Report of crime/Fwd:

    Simply Bamboo Brochure

    Hi,

    it isn't sent by

    me.

    Azalea Lodge is hostel, so why would I want bamboo-samples?

    I'm from Norway, so I'm

    more into pine, (I think it's called), and things like that.

    If you have the IP-address, of the person who ordered the samples, then I guess

    is should be possible to find out who ordered this bamboo, (and insulted me by

    calling me 'Miss').

    Regards,

    Erik Ribsskog

    On Mon, Jan 9,

    2012 at 2:24 PM, Simply Bamboo <info@simplybamboo.co.uk> wrote:

    All very strange. Below is the sample request form we received from

    “you”. Dated 30/12/11.

    FREE SAMPLE

    REQUEST

    Send Brochure: BROCH

    Contact Me: Yes

    Email: eribsskog@gmail.com

    RegNum: 025969893

    Business Name:

    YourName: Miss Erik Ribsskog

    Address: Azalea Lodge, 1-2 Azalea Terrace North

    Town: Sunderland

    County:

    PostCode: SR2 7ES

    Website:

    Phone:

    Messaga:

    Link: http://www.simplybamboo.co.uk/requests/025969893.pdf

    Samples: SWNSS, SWCSS-M, CSH, NWT,

    Thank

    You
    ,

    Wayne

    SimplyBamboo.co.uk

    Unit R, Rudford Industrial Estate

    Ford, West Sussex, BN18 OBD

    Tel: 0845 222 0408

    www.simplybamboo.co.uk

    info@simplybamboo.co.uk

    This email and its attachments may be confidential and are

    intended solely for the use of the individual to whom it is addressed.

    Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not

    necessarily represent those of Simply Bamboo Limited.

    If you are not the intended recipient of this email and its attachments, you

    must take no action based upon them, nor must you copy or show them to anyone.

    Please contact the sender if you believe you have received this email in error.

    Simply Bamboo Limited is a company registered in England & Wales No.

    <Reg No: 5804472> VAT No. <Vat Reg No: 803204286>

    Simply Bamboo Ltd., Unit 5 Rudford Industrial Estate, Ford, BN18 0BD,

    Tel: 0845 222 0408




    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 09 January 2012 14:16

    To: Simply Bamboo

    Cc: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    Subject: Re: Report of crime/Fwd:

    Simply Bamboo Brochure

    Hi,

    I have recieved

    some bamboo-samples, but I didn't order them.

    Someone are ordering stuff I don't need or want behind my back.

    (And they also

    call me 'Miss', and things like that).

    Regards,

    Erik Ribsskog

    On Mon, Jan 9,

    2012 at 11:37 AM, Simply Bamboo <info@simplybamboo.co.uk> wrote:

    Hi Erik, this is the sample request that you sent

    us. I trust you have received the samples? It sounds like you may have a

    computer virus?

    Thank You,

    Wayne

    SimplyBamboo.co.uk

    Unit R, Rudford Industrial Estate

    Ford, West Sussex, BN18 OBD

    Tel: 0845 222 0408

    www.simplybamboo.co.uk

    info@simplybamboo.co.uk

    This email and its attachments may be confidential and are

    intended solely for the use of the individual to whom it is addressed.

    Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not

    necessarily represent those of Simply Bamboo Limited.

    If you are not the intended recipient of this email and its attachments, you

    must take no action based upon them, nor must you copy or show them to anyone.

    Please contact the sender if you believe you have received this email in error.

    Simply Bamboo Limited is a company registered in England & Wales No.

    <Reg No: 5804472> VAT No. <Vat Reg No: 803204286>

    Simply Bamboo Ltd., Unit 5 Rudford Industrial Estate, Ford, BN18 0BD,

    Tel: 0845 222 0408

    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 09 January 2012 11:31

    To: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    Cc: gbrlo

    Subject: Report of crime/Fwd:

    Simply Bamboo Brochure

    Hi,

    someone are

    sending a lot of forged spoofing e-mails in my name.

    (I also get a lot

    of harrassing e-mails).

    I wanted to report

    the forwarded e-mail as crime.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———-

    Forwarded message ———-

    From: Simply Bamboo Admin <info@simplybamboo.co.uk>

    Date: Thu, Dec 29, 2011 at 11:51 PM

    Subject: Simply Bamboo Brochure

    To: Sample Recipient <eribsskog@gmail.com>

    Simply Bamboo Brochure

    Please find attached PDF Brochure from Simply Bamboo

    We thought you might like to look through it to get ideas whilst waiting for

    your samples to arrive.

    Thank you for ordering Simply Bamboo samples – The Simply Bamboo Sales Team






  • Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90

    Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.

    Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.

    Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.

    I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.

    En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.

    De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).

    Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.

    Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.

    Så jeg trengte bare penger til mat.

    Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.

    Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).

    Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.

    Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.

    Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.

    Og det sa han at det var da.

    Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.

    Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.

    Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.

    Og støvsugd og sånn da.

    Så privatlivet mitt var litt begrensa der.

    Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.

    Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.

    Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.

    Nesten som å få seg en ny familie.

    Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.

    Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.

    En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.

    At de damene skulle besøke meg.

    Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.

    (Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.

    Noe sånt kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.

    Sånne ting.

    (Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).

    Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.

    Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.

    Den første kvelden, så prata vi mest.

    Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.

    Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.

    Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.

    Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.

    Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.

    Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.

    Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.

    Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.

    (Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).

    Hu så også gjennom brevene mine.

    Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.

    Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).

    Venninna var slank og hadde lyst hår da.

    Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).

    Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).

    Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og hu skulle ringe til noen.

    Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.

    Det var greit for meg.

    Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.

    Så det var helt greit liksom.

    (Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.

    Hvem vet).

    Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.

    (For å gå til Abildsø-kiosken der da).

    ‘Ja’, svarte hu Caroline da.

    Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).

    Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.

    Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.

    (Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).

    Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.

    Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.

    Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.

    Før vi dro på byen.

    Mens vi hadde på oss dress, osv.

    Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.

    Som hadde svart på en utleie-annonse vel.

    Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.

    (Må man vel si).

    Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.

    (Noe sånt.

    Selv om jeg hadde gjester).

    Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.

    (Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).

    Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).

    Hvor det var vanskelig å se bra ut da.

    På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.

    Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.

    Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.

    (Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.

    Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.

    Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).

    For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.

    Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.

    Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.

    Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.

    The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).

    Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.

    De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.

    (Den bak Oslo City der).

    Og vi spiste burgere der da.

    Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.

    Ned mot fjorden der.

    Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.

    (Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.

    Det var det nok, forresten).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.

    Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.

    Vi var veldig tidlig ute.

    Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.

    Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.

    De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.

    Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.

    Eller kameratene hans sa det.

    Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.

    Mens de ventet på the Alarm da.

    Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.

    Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.

    Jeg kjeda meg også ganske mye der.

    Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.

    Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.

    Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.

    (En som var ute og jogga).

    Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).

    Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.

    Og jeg gikk inn ved kantina der.

    Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.

    Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.

    Min fetter, Ove Olsen. fra Son.

    Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.

    Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.

    (Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.

    Men jeg måtte bare finne på noe da.

    For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.

    Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).

    Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).

    Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.

    Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.

    Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.

    Mike Peters kjente henne igjen.

    Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.

    Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.

    Noe jeg gjorde da.

    Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.

    Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.

    Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.

    Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.

    Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).

    De hadde vært mye konserter før.

    Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).

    Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.

    (Noe sånt).

    Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.

    Ihvertfall noe med musikk vel.

    Noe sånt.

    Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.

    (Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).

    Og den plata syntes hu visst at var bra da.

    Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.

    For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.

    (Mener jeg at det var).

    Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.

    (Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).

    De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.

    Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).

    Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.

    For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.

    Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.

    (Eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten.

    Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.

    Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.

    Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.

    Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet







    Gmail – Report of crime







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Report of crime





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Jan 6, 2012 at 6:46 AM





    To:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk


    Cc:

    gbrlo <gbrlo@unhcr.org>



    Hi,

    someone have sent me a small packet, posted in Brighton, calling me 'Miss Erik Ribsskog'.
    I wanted to report this as harassment/threath of demasculation-crime.

    I attach digital photographs about this.
    Regards,

    Erik Ribsskog





    4 attachments

    PIC_5562.JPG
    90K
    PIC_5563.JPG
    83K
    PIC_5564.JPG
    101K
    PIC_5565.JPG
    89K




    PS.

    Her er vedleggene:

    PIC_5562

    PIC_5563

    PIC_5564

    PIC_5565

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989

    Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.

    Det er mulig.

    Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.

    Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.

    Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.

    De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.

    Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.

    Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.

    Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.

    Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.

    Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).

    Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.

    Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.

    Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.

    Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.

    En sesong Everton ikke vant noe i vel.

    Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men men.

    Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.

    Det var en bok som var morsom, mente hun.

    Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.

    Et rom i første etasje der.

    (Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.

    Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.

    Men han fant ikke ut noe.

    Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.

    Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.

    Kom jeg på nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.

    En av de første dagene.

    Jeg husker ikke hva jeg skulle der.

    Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.

    Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.

    Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.

    Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.

    Jeg var litt som i en døs.

    Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.

    Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.

    Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.

    (Samt solbriller, tror jeg).

    Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).

    Dette var to italienske jenter.

    Ei pen og sprek ei.

    Og ei litt tjukkere/styggere.

    Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.

    Vi snakka på engelsk da.

    Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.

    Som begynte å mobbe meg.

    For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.

    Siden jeg snakka mest med henne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.

    (De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.

    Hvem vet).

    Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.

    På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.

    Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.

    Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det feil).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.

    Bussen tok jo litt tid.

    Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.

    Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.

    Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.

    For å møte de her italienske jentene der da.

    Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.

    (Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.

    Noe sånt).

    Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.

    Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.

    Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.

    Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.

    Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.

    Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.

    (Antagelig adoptert, tippa jeg).

    Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.

    Siden de vel røyka da.

    Det viste seg at de var finske(!)

    Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.

    Det var greit, sa de.

    Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.

    Og de var på språkreise med EF da.

    Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.

    Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.

    Så det var en tilfeldighet, kan man si.

    Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.

    Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).

    Hu var rimelig pussa, og i godt humør.

    Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.

    Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.

    Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.

    Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.

    ‘I can go in here’, sa Sari.

    Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.

    (Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).

    Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.

    Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.

    Bussene hadde streik plutselig(!)

    Så Sari sleit litt.

    Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.

    Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.

    Hu bodde like ved Southwick togstasjon.

    Ved Old Shoreham Road der vel.

    Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.

    Så jeg måtte følge henne da.

    Og jeg fant stedet hu holdt til da.

    Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.

    I mørket.

    Mens jeg var brisen.

    Men jeg fant fram da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.

    (Hu koreanske).

    Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.

    Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.

    Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.

    For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.

    (Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).

    Men men.

    Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.

    Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.

    Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.

    Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.

    Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.

    I en andre etasje, i et hus da.

    Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.

    Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.

    Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.

    Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.

    Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.

    Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.

    Og det var visst riktig da.

    (For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).

    Sari sin lillesøster var også veldig pen.

    Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.

    Og sa ikke en lyd nærmest vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.

    Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.

    (Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).

    Og jeg kalte han bare for Freddy da.

    Noe han kanskje ikke likte.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.

    Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.

    Hu koreanske sleit litt.

    Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.

    Men de spurte også et spørsmål.

    De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.

    ‘Finnland’, svarte hu koreanske.

    ‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.

    Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norge het Norja på finsk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.

    Det var EF diskoteket da.

    Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.

    Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.

    Mens vi klinte da.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.

    (Sangene vi klinte til.

    Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.

    Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.

    Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.

    Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.

    Noe sånt).

    Men men.

    En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.

    (Til meg da).

    ‘I know’, svarte vel jeg bare da.

    (Noe sånt).

    På veien tilbake til Churchill Square.

    Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.

    (På Burger King vel).

    På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.

    Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.

    Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.

    Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.

    Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.

    Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.

    Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.

    Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg ga han milkshaken min da.

    Han tok den.

    Men krangelen fortsatte.

    Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.

    Noe sånt.

    På engelsk da.

    ‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.

    Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.

    Også stakk han av vel.

    Så det var jo rimelig flaut.

    Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.

    Det er mulig.

    Og at jeg blander dagene litt her.

    Hvem vet).

    Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.

    Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.

    Så jeg tok av meg genseren min da.

    (Eller om det var en t-skjorte).

    Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.

    Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.

    Og virka rimelig teit da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også veldig forbanna.

    Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.

    Og jeg gikk av like etter.

    Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.

    Og som gikk av på samme stopp som meg.

    De lo fælt av meg da, seg imellom da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.

    Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.

    Det er mulig.

    Men men.

    Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.

    Vi dro til Hove.

    Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.

    Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.

    Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.

    Ungene deres.

    Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.

    (Eller Gary var vel kanskje ikke med.

    Det husker jeg ikke helt).

    De kunne ikke svømme.

    Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.

    (Ihvertfall ikke Rick).

    Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.

    (Tenkte jeg).

    For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.

    Hvis de ikke kunne svømme da.

    Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.

    At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.

    For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.

    De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.

    Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.

    Siden ungene ikke kunne svømme da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men været var veldig fint.

    Det var 30 varmegrader kanskje.

    Og solfri himmel.

    Og øl-en smakte godt, husker jeg.

    Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.

    Men Tina var jo kona til Rick.

    Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.

    Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var der i 2-3 timer kanskje.

    Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.

    Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.

    Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.

    Stranda i Brighton, ved Piren der.

    Den var det ‘pebbles’ på.

    Altså småstein da.

    Selv om den stranda var veldig populær.

    Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.

    Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.

    Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.

    Å ligge der med en bok eller en avis.

    Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.

    Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.

    Siden det er helt sør i England da.

    Noe sånt.

    Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.

    Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.

    Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.

    Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.

    (Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).

    Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.

    Noe sånt.

    For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.

    Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.

    Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.

    (Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.

    Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.

    Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).

    Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.

    Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.

    Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.

    Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.

    Det var en grønn edelsten da.

    Safir, eller noe.

    Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.

    Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.

    Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).

    (Han som var gift med hu indiske dama).

    Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.

    Siden de ikke ville ha husleie da.

    Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.

    Ringen passet ikke, den var for smal.

    Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.

    Men da hadde ikke Argos den i grønn.

    Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.

    En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.

    Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.

    Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.

    Helt til Hove da.

    Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.

    Og så kyssa jeg henne.

    Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.

    Men hu klagde da, over tannhygienen min da.

    (Eller noe).

    Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).

    Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).

    Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.

    Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.

    Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.

    Og liksom nikket mot senga.

    Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)

    Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.

    Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.

    De bodde i et typisk engelsk rekkehus.

    Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.

    Det er rekkehus, i noen hundre meter.

    Og det er hage på baksiden da.

    Hvor vi pleide å spille en god del fotball.

    Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).

    Han ville bli fotballspiller.

    Og det ble han også.

    Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).

    Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.

    Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.

    Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.

    Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.

    Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.

    De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.

    Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.

    Det var vel to eller tre tyske studenter der.

    Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.

    Noe sånt.

    Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.

    En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.

    Han slo seg ihvertfall.

    Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.

    Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.

    Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.

    I Shoreham-by-Sea.

    For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.

    Som moren hadde avvist, eller noe.

    Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.

    Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.

    En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.

    Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.

    Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.

    (Jeg var litt i ørska vel.

    Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).

    Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.

    Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.

    Vicky var 14-15 år kanskje.

    Men så ung ut for alderen da.

    Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.

    Men hennes fra et tidligere forhold.

    Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.

    (Forstå det den som kan).

    Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.

    Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.

    Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.

    Men nei, hu var visst døpt Vicky da.

    Så sånn var det.

    Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.

    Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.

    Etter at jeg hadde handla.

    Og det ville hu ha da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.

    Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.

    Det er mulig at det var året før, eller noe, og.

    Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.

    Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.

    Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.

    Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.

    Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.

    Sari var og invitert.

    Men hu ville ikke bli der så lenge.

    Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.

    Jeg fulgte henne til toget.

    Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.

    At ‘we had some fine time’.

    Med trykk på ‘some’ da.

    Så holdt vi rundt hverandre da.

    For å si hadet da.

    Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.

    Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.

    Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.

    Begge høye og ganske tynne/elegante vel.

    Noe sånt.

    Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.

    Noe som tok litt tid.

    Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.

    Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.

    Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.

    Så vi var nok litt forelska vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.

    Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.

    Hva heter det området der da.

    At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.

    Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.

    Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.

    For vi satt også litt på en benk og prata da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).

    Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.

    Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.

    Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.

    Fra telefonen til Ågot da.

    Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.

    For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.

    Etter at jeg dro hjem da.

    Etter kun cirka en uke der vel.

    Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.

    Det er mulig at det ble noe misforståelse og.

    Hvem vet.

    Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.

    Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.

    Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.

    Og sendte et kort derfra da.

    Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.

    Hva er det, sa vel hu Sari da.

    ‘Oil’, tippa jeg.

    Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.

    For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.

    Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.

    Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.

    Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.

    Noe sånt kanskje.

    Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.

    Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.

    Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.

    Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.

    Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.

    En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.

    Reisebyrået sa at jeg hadde surra.

    Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.

    De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.

    Så det måtte jeg si til dem da.

    Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).

    (Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).

    Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.

    Og tulla med billetten min.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En toller, begynte å gå gjennom bagen min.

    Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.

    En afrikaner, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg var litt likegyldig.

    Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.

    Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.

    Og la i vinduet på rommet mitt der da.

    For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.

    Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.

    Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.

    Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.

    (Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.

    Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.

    Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.

    Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.

    Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.

    Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.

    Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.

    Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).

    Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.

    Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.

    Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Det er mulig.

    Men jeg var veldig sommerbrun da.

    Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.

    Og jeg hadde drukket mye.

    Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.

    Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.

    Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.

    Og hadde klint masse, og sånn, med hu.

    Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.

    På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.

    (Noe sånt).

    Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.

    Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.

    Eller hva det kan ha vært.

    Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.

    Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.

    Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.

    At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.

    Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.

    Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.

    Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.

    Så jeg var kanskje litt skjør.

    Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.

    Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.

    Hvem vet.

    Han så litt surt på meg vel.

    Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.

    Hvem vet.

    Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.

    (For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).

    De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.

    Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.

    Er det ikke det det heter?

    Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.

    Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.

    Noe ikke Italia er da.

    Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.

    Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.

    (Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).

    Men men.

    Og vi drakk jo ganske tett der.

    Så det gikk jo bare i glemmeboka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.

    Jeg gikk mot badet.

    For jeg måtte på do.

    Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.

    Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.

    Og sa at søstera hans var på badet da.

    Men det var jo lås på døra.

    Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.

    Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.

    Også måtte jeg vel på do da.

    Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.

    (Mellom kjøkkenet og hagen der vel.

    Eller noe).

    Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.

    (Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.

    Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989

    Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.

    (En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).

    Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.

    På skoleavslutningen, på Gjerde.

    (Så jeg gikk glipp av den da).

    Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).

    Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.

    Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.

    Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.

    (Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.

    Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.

    Siden skolebussen min gikk så tidlig.

    Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.

    Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.

    Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.

    På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.

    (I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).

    Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.

    At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.

    (Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.

    En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).

    Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).

    Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).

    Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.

    Men men.

    Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.

    Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.

    Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    (Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.

    Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).

    Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.

    Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.

    Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.

    Men men.

    Man kan jo ikke skjønne alt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.

    (Vippetangen heter det vel der).

    Pia og Cecilie skulle ta en buss.

    Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.

    Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.

    Da svarte vel ikke Hyde noe.

    (Mener jeg å huske).

    Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.

    Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.

    Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.

    Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.

    Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.

    Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.

    Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.

    Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).

    Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.

    Kun iført en liten bikinitruse.

    Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.

    De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.

    Størrelse D, vil jeg vel tippe på.

    Samtidig var hun veldig slank og smekker.

    Og hadde langt lyst hår da.

    Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.

    Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.

    Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.

    Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).

    Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.

    Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.

    (Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).

    Jeg syntes at Bakken var litt keitete.

    Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.

    Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg ignorerte Bakken litt.

    For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.

    Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.

    En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).

    Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.

    Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.

    Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.

    Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.

    Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.

    Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.

    Må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.

    Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.

    Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.

    Det var vel litt rart, må jeg vel si.

    Men når Christell var så vennlig og hyggelig.

    Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.

    Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.

    Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.

    Og jeg dro hjem.

    Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.

    Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.

    Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.

    Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.

    Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.

    Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.

    Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.

    For å si det sånn.

    Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.

    Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.

    (Av gammel vane vel.

    Må man vel si.

    Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.

    Det er mulig).

    En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.

    Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.

    Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).

    Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.

    Noe sånt.

    Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.

    Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.

    Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.

    Hu nevnte også Terje Bakken.

    Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.

    Hu sa at hu irriterte seg over han.

    Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.

    Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.

    Og som jeg prøvde å være høflig mot da.

    Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).

    Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.

    Så jeg prøvde å være høflig da.

    Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.

    Og prøvde å oppføre meg bra vel.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.

    Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.

    Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.

    (Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).

    Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.

    At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.

    Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).

    Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.

    Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.

    Må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde bestemt meg for det.

    At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.

    Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.

    Jeg begynte med en gang, på Braemar.

    Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.

    De skulle Isle of White, fortalte de meg.

    Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.

    Visste det seg seinere.

    Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.

    Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.

    Braemar gikk fra Oslo til Harwich.

    Og kjørte også innom Hirtshals.

    (Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.

    (For vi kunne jo se byen, fra ferja).

    Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.

    Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.

    Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Det var to overnattinger, mener jeg.

    Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.

    Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.

    Nesten.

    Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.

    Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.

    Må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.

    (Altså tre år før det her).

    Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.

    Det eneste jeg syntes var kjedelig.

    Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.

    Det hadde jeg ikke skjønt.

    Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.

    Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.

    Pakistaneren satt for det meste på lugaren.

    Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.

    Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.

    Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.

    Og jeg trengte litt tid for meg selv og.

    Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.

    Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.

    Og i etasjen under diskoteket vel.

    Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.

    Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.

    Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.

    Hun stod helt aleine og spilte, om natta.

    Like ved lugaren hennes.

    (Turen hun vant var for to personer.

    Og hun hadde tatt med seg sin mor.

    Som lå og sov, i lugaren).

    Så jeg kom i prat med henne da.

    For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.

    Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.

    Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).

    Hu jenta var fra Oslo vel.

    Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.

    Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.

    (Men bare 17, tror jeg.

    Jeg selv var jo fortsatt 18 da).

    Og at mora hennes var med på turen.

    Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.

    For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).

    Og måtte liksom psyke meg opp litt da.

    De var ganske modne, de her tre trønderdamene.

    Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.

    Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.

    Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.

    Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.

    Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).

    I en resepsjon der da.

    Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.

    Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.

    (Naturlig nok.

    De fleste folka på båten var enten i diskoteket.

    Ellers så sov de da).

    Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.

    Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.

    Siden det var tre like, på den automaten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da lønner seg forresten å spille en gang til.

    Hvis man vinner gevinst.

    på en sånn enarmet banditt.

    I tilfelle man får ‘hold’.

    Da kan man bare trykke hold, tre ganger.

    Også vinner man igjen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på nå.

    Så sånn var det).

    Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.

    Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.

    Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.

    Men hu var veldig pen da.

    Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.

    Hvem vet.

    Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.

    Hu virka ikke så rå, på båten der.

    Hu drakk jo ikke i det hele tatt.

    Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.

    Hva vet jeg.

    Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.

    Siri Rognli Olsen.

    Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.

    De dro meg meg på kinoen der.

    Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.

    Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.

    Også satt de to andre, på min høyre side vel.

    Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.

    Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.

    Mens vi så på filmen da.

    Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.

    Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.

    (Med Jack Nicholson vel.

    Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).

    Det hadde jeg ikke, sa jeg.

    (Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.

    Skoleåret før.

    På Snorre Kino vel.

    (Eller om den kinoen het Saga kino).

    Noen måneder før det her da.

    For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.

    Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.

    Så vi tok oss vel noen fritimer da.

    Som vel ingen merka, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.

    Pluss en annen film da.

    Noe sånt).

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.

    Og jeg fulgte etter.

    Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.

    Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.

    Og vi chatta litt der da.

    Olsen var ei dundre, må jeg nok si.

    Men ei litt kul dundre, må man vel si.

    Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.

    Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.

    (Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.

    At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.

    Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.

    Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.

    Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.

    Men det måtte bli senere, sa hu.

    Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.

    Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.

    Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.

    I senga over oss.

    Mens hu runka meg da.

    Og mens jeg maste om å få knulle henne da.

    (For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.

    Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.

    For å si det sånn.

    Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.

    Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.

    Winnem mente det og det var smart vel.

    Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.

    Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.

    Siden personalet på ferja fant passet hennes da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Og da møtte jeg Frode Kølner.

    Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.

    Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.

    Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.

    Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.

    Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.

    En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).

    Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.

    Som jeg hadde møtt på danskebåten.

    (Dette kan ha vært sommeren etter og.

    Jeg husker ikke dette helt sikkert).

    Og da ble jeg flau, husker jeg.

    For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.

    Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.

    Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.

    Eller, det var vel kanskje ikke så ille.

    Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det).

    Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.

    Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.

    (Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.

    Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.

    Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.

    Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.

    For hu var ganske mainstream.

    Og jeg var ganske mainstream da.

    Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.

    Det er litt rart.

    Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.

    Og syntes at dem var morsomme da.

    Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.

    Men men).

    Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.

    De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.

    Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.

    På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.

    For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.

    Etter at ferja kom fram til England.

    Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.

    Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.

    På toget, så satt det også en engelskmann.

    Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.

    Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.

    Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.

    Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.

    Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.

    På båten.

    Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.

    Som mange nok skulle.

    De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.

    Hvem vet.

    Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.

    Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.

    Men men.

    Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.

    Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.

    Til maten.

    Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.

    En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.

    En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.

    Det tålte ikke han briten.

    Han ble drit sur på meg.

    Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).

    At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.

    Noe sånt.

    Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.

    Da holdt jeg bare kjeft.

    Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.

    Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.

    Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.

    For han var ganske høyrøstet, han briten da.

    Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.

    Også skulle han tilbake til England igjen.

    Sikkert for å møte familie og venner.

    Og se de igjen.

    For første gang, på mange år.

    Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.

    Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.

    Noe sånt.

    Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.

    For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.

    Som ikke huska hva man skulle si da.

    Så sånn var det.

    Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.

    Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.

    Mens jeg likevel var i London liksom.

    Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.

    Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.

    På båten da.

    (Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).

    Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.

    I begynnelsen av karrieren til the Cure da.

    Ok, sa vel jeg.

    Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.

    Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.

    Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.

    (Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).

    Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.

    (Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.

    At de kunne tåle frikete klær.

    Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.

    Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).

    Så jeg lurte litt på det her da.

    Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.

    Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.

    På begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).

    Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.

    Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.

    Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.

    Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.

    Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.

    Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.

    Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.

    Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).

    Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.

    Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.

    The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.

    Må man vel si.

    Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).

    For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.

    Som likte å lese en bok, kanskje.

    Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.

    Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.

    Noe sånt.

    Det var musikk for intelektuelle kanskje.

    Det er mulig.

    For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.

    Noe sånt.

    Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.

    (Av en eller annen grunn.

    Og uten at jeg vet om det stemmer.

    Men men).

    Så det at Robert Smith brukte sminke.

    Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).

    (Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.

    Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Såvidt jeg visste om, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.

    At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.

    Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.

    Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.

    I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.

    (En litt eldre, og tre yngre vel).

    Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).

    Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.

    (Noe sånt).

    Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.

    I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.

    Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.

    Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.

    Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.

    Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.

    Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.

    Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).

    Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.

    Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.

    At det foregikk rasisme mot hvite.

    Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.

    Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.

    Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.

    I Oxford Street da).

    De hadde nok rappa røykpakka mi.

    Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.

    Så jeg hadde flaks da.

    Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.

    Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.

    Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.

    Uten penger i London liksom.

    Men jeg hadde flaks da.

    Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.

    Så det var vanskelig å finne noe der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.

    Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.

    Etter det her da.

    Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.

    Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.

    Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.

    Det var hyggelig syntes jeg.

    Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.

    Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.

    (Var det vel).

    Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.

    Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.

    Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.

    Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.

    Må jeg vel nesten si.

    Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.

    Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.

    Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.

    Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.

    Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).

    Men nå var jeg tilbake i Brighton.

    Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.

    For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.

    Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.

    Så jeg våknet opp ihvertfall.

    Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.

    Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.

    Brighton var endestasjonen da.

    Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.

    Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.

    Jeg lot de gå foran meg.

    For det meste vel.

    (Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).

    Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).

    Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.

    Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.

    Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.

    Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.

    Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.

    Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.

    Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.

    For å se på lugaren da.

    Men mora lå vel og sov der vel.

    Så jeg fikk vel bare se på badet vel.

    Noe sånt.

    Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.

    Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.

    Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.

    Noe sånt.

    Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).

    Og jeg hadde vel drukket litt og.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.

    Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?

    Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.

    Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.

    Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.

    Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.

    Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.