[02:21] <@_cons> jeg lurte på det
[03:31] <@_cons> bare noe jeg tenkte på
[18:43] <@_cons> stemmer det?
[18:43] <Maake> jepp
[18:44] <Maake> frej ja
[18:54] <@_cons> jepp den er grei
PS.
Cecilie Hyde bor visst i Solbergelva:
http://www.proff.no/proff/search/roleDetails.c?id=1219320
PS 2.
Søstera mi, Pia Ribsskog, sa en gang på 90-tallet, til meg og min mor, Karen Ribsskog, at Cecilie Hyde hadde vært forelsket i henne, og var lesbisk.
Men nå har visst Cecilie Hyde blitt normal igjen.
Så sånne ting forandrer seg tydeligvis.
Så det gjelder nok å være på vakt.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Jeg sendte en ny Facebook-melding, til Cecilie Hyde:
PS 4.
Jeg kom på enda et par ting, å spørre hun Cecilie Hyde om, i samme slengen:
http://www.johanniterorden.se/
PS.
Og på midten av 80-tallet, så var det en periode, i Norge, (ihvertfall i Drammens-regionen), som alle skulle gå med stripete Ball-gensere.
Og de som jeg husker gikk med rød og hvit-stripet (Ball) genser, det var Line Nilsen i klassen min på ungdomsskolen, og 2. klasse på Sande videregående, (som Karl i klassen sa at familien til var rike, og som jeg lurer på om faren min kjente faren til, og som en gang satt på Scotch, med ‘hoste-sangen’, i formingstimen, i 7. eller 8. klasse vel, etter at jeg hadde spurt henne om det Karl sa, at de var rike, var sant. Line Nilsen svarte ikke. Linda Moen sa at dem burde gi han ‘hosteren’ i sangen et glass vann).
Men men.
Magne Winnem hadde også en rød og hvit-stripet genser, som jeg lånte av han en gang, husker jeg, mens som da var alt for lang på arma.
For jeg var fattig student og hadde ikke så mye klær, da jeg flyttet til Oslo, i 1989. Jeg kjøpte dress, og fikk låne et Carlsberg-slips, av Magne Winnem, som han kanskje hadde fått gjennom Rimi, (et slips jeg fikk etterhvert, tror jeg, som jeg brukte hver helg på byen i Oslo). Så jeg fikk låne klær av Winnem noen ganger, siden jeg hadde så få klær selv. Men men. Og det var vel en Ball-genser, fra midten av 80-tallet, tror jeg, som jeg maste meg til å låne vel, rundt 1990 kanskje, da Winnem bodde i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, med rød og hvite striper.
Jeg lurer på om stesøstera mi, Christell Humblen, (eller min fars stedatter, og min søster, Pia Ribsskog, sin stesøster, blir vel riktigere).
Jeg lurer på om ikke hu også pleide å gå med rødt og hvitt.
Og da jeg dro til England, på språkreise, til Brighton, sammen med min tremenning Øystein Andersen, sommeren 1988.
Så var jeg noen dager på besøk, hos mora mi, på Borgheim, i Tønsberg.
(Dette var muligens mens hun bodde på institusjon der, for jeg og søstera mi var noen ganger og besøkte henne, på en institusjon for sinnslidende/folk med nerveproblemer, på Borgheim, før mora vår fikk sin egen leilighet, også på Borgheim, noen få hundre meter fra den institusjonen vel. Noe sånt).
Og da, så dro søstera mi, Pia Ribsskog, og mora mi, Karen Ribsskog, meg med på Cubus eller Hennes og Mauritz, i Tønsberg, med bussen fra Borgheim, en dag.
For jeg ‘trengte nye klær å ha på meg, i England’.
(Selv om de aldri pleide å bry seg noe særlig om hvordan klær jeg gikk med, hverken før eller siden vel).
Og da, så valgte Pia og mora mi ut en hvit jakke og en hvit bukse, for meg.
Kritt hvite klær.
Og hvitt betyr vel kristen vel?
Hm.
Så jeg tror det kan være noe med disse fargene på klær noen ganger.
Magne Winnem likte ikke svarte gensere, husker jeg, fra 1989 eller 1990.
Så spurte jeg hvorfor, så svarte han ikke.
Så det litt hemmelighold, om dette med disse fargekodene, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den ‘hoste-sangen’, til Line Nilsen, fra formingstimene, på Svelvik ungdomsskole, på 80-tallet, igjen:
PS 3.
Noe annet som jeg husker at ble sagt, om Line Nilsen, på Svelvik Ungdomsskole, det var at hu ble kalt ‘Nils’.
Fra 2. klasse på Sande Videregående, så husker jeg at det ble sagt, i et av friminuttene, av en eller annen jente i klassen vel, at Line Nilsen, brukte et så skikkelig tjukt lag av nivea-krem, på leppene, før hu satt utfor i slalom-bakken.
Sånn at leppene ble helt hvite visstnok.
Noe sånt, mener jeg å huske at ble sagt, på Sande Videregående, i den Handel og kontor-‘brakka’ vår.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Søstera mi, Pia Ribsskog, skjønte nok mer av disse her farge-kodene på klær.
For søstera mi, hu gjorde et poeng av, at Iver Karlsen, fra Sande/Berger, som var sammen med stesøstera hennes, Christell Humblen, det året jeg gikk på skole i Drammen, det vil si skoleåret 1988/89.
At han Iver Karlsen, visstnok var med i en gjeng, på Sande videregående, (hvor søstera mi, Pia Ribsskog, gikk det året, selv om hu vanka i Drammen, nesten mer eller mindre hver dag), som ble kalt for ‘stripe-gjengen’.
Så det her, med ‘stripe-gjengen’, kan kanskje ha vært noe med noen eventuelle farge-koder på klær, tenker jeg nå.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer om dette:
Sommeren 1989, så var jeg først en uke i Brighton, på sommerferie.
Jeg jobba heltid, på CC Storkjøp, men jeg var også en uke, i Stavern, på sommerferie, mener jeg.
Kanskje seinere den samme sommeren.
Og da, så kontakta jeg ikke hu Hege, som jeg møtte på danskebåten, Petter Wessel, hvor Magne Winnem dro meg med, helt på førsten da jeg ble kjent med han, høsten før, (høsten 1988).
For hu gikk vel siste året på ungdomsskolen, og jeg gikk siste året på videregående.
Så jeg var tre år eldre enn henne da.
Men under oppveksten, så så jeg alltid yngre ut enn jeg var.
F.eks. da jeg var i Brighton, sommeren 1985, den sommeren jeg fylte 15 år, så sa hu ene engelske lærerinna, i Hove der, at jeg så ut som at jeg var 12 år, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Men farmora mi ‘gura’ så fælt, når hu Hege fra Stavern, som var med mora si som var lærerinne vel, og klassen sin, med danskebåten.
Når hu ringte for å spørre etter meg, på Sand.
Etter at jeg hadde ringt og prata med faren hennes.
For dette var før jeg rota meg bort i hu Nina Monsen, (som var den første jeg hadde sex med. Jeg bare klinte med hu fra Stavern. Det var også bare en dagstur, så vi hadde ikke noe lugar, eller noe sånn. Så det var ikke noe usømmelig som skjedde. Bare for å ta med om det).
Så jeg hadde ikke hatt noen dame før det her egentlig.
Bortsett fra to jenter på ca. 16 år, som jeg rota med i Brighton, (sommeren, noen måneder tidligere), begge på den samme kvelden.
Ei fra Oslo og ei fra Hammerfest.
Jeg rota med hu fra Oslo, også kom hu fra Hammerfest, og heiv bort hu fra Oslo, og så rota jeg visst med hu fra Hammerfest istedet.
For jeg var litt sjenert, når det gjaldt roting med jenter, så jeg klagde ikke noe, selv om kanskje hu fra Oslo var finest.
Men men.
Men da hadde farmora mi Ågot, blitt så sur, så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, som var ei lærerinne-datter og bondedatter, tror jeg, i Stavern, ut forbi Herman Wildenweys gate der.
Ut mot der det er noe sprangridningsgreier for hester, tror jeg.
En vei der, som er ganske trafikkert ihvertfall, men som jeg ikke husker helt hvor går.
Kanskje til Brunlanes.
Hm.
Samme det.
Men hu kontakta jeg ikke, sommeren 1989, for hu ble farmora mi Ågot Mogan Olsen, hysterisk av, når hu ringte til Sand, og hadde spurt, ‘er ‘n Erik der’, eller noe sånt.
Hu likte ikke måten hu prata på visstnok.
Men Ågot skjønte kanskje ikke at hu jenta var fra Stavern, og prata Staverns/Larvik-dialekt da.
Men men.
Men jeg var jo så vant til jenter på den tida der.
Siden søstera mi og Cecilie hadde flytta inn oss meg, på Bergeråsen, noen måneder tidligere.
Så jeg snakka med noen andre lokale jenter.
Jeg var vel den eneste som var på besøk, hos bestemor Ingeborg, de dagene der.
Søstera mi var kanskje i Spania enda.
Eller om hu ikke ville til Stavern.
Hm.
Jeg dro på stranda, og da sa bestemor Ingeborg, at nabodattera/døtrene, var litt sånn billige, at de lå på stranda, nedenfor militærleieren, i Stavern, og briska seg, eller brifa eller viste puppa, eller hva det var, som bestemor Ingeborg sa.
Bestemor Ingeborg baksnakket ihvertfall ei eller to nabojenter, med lyst hår, som bodde ovenfor rekkehuset hennes, og litt til venstre vel.
Ei jeg bare såvidt skimta en gang.
Og sikkert så litt rart på, siden bestemor Ingeborg prata dritt om henne, for å si det sånn.
Ei på min alder eller et år eldre kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bestemor Ingeborg bodde i rekkehuset ved siden av herr og fru Holsæther, i Herman Wildenveys gate, i Stavern da.
Så sånn var det.
Så jeg la meg ikke ned på stranda der.
I tilfelle hu ‘fæle’ blondinna, som bestemor Ingeborg hadde advart om, (hu nabojenta), lå der, og oppførte seg ‘fælt’ da.
Men jeg la meg, for å sole meg, oppå noen knauser der.
Eller fjell, eller hva man skal kalle det.
Jeg hadde visst glemt å tatt med meg badeshorts.
Men, man blir helt surrete i hue, av å være for lenge i samme hus, som bestemor Ingeborg.
Så jeg ville bare ut av det huset, og endte opp med å ligge og sole meg i underbuksa, på de fjella der da.
(Sånn som noen damer ligger i parker osv., at de soler seg i underbuksa.
Men men.
For jeg hadde ikke tatt med meg badeshorts tror jeg, av en eller annen grunn).
Og bestemor Ingeborg lånte meg en damesykkel hun hadde, som jeg skulle bruke for å komme meg ned til byen, sa bestemor Ingeborg.
En damesykkel med kurv foran.
Så jeg tullesykla nede i Stavern sentrum og sånn da, med den sykkelen, og lata som at jeg sykla i fylla og liksom brukte hele veien da, og kjørte i store svinger, når jeg sykla.
Sånn at bilene ikke kom forbi.
Forbi hotell Wasiloff der, osv.
Men men.
For jeg måtte tulle litt, syntes jeg, siden jeg kjørte på sykkelen til bestemor Ingeborg.
Men jeg var så vant til jenter, så jeg begynte å prate med to sånne lokale ungjenter, fra Stavern, som også lå der.
Og de kjente hu Hege da.
Og sa hu var så flau for hu hadde så store pupper.
Men de lokale jentene, de var kanskje enda yngre enn hu Hege.
Og jeg sa jeg var fra Larvik, så da turte de kanskje prate med meg.
Men de lå der toppløse og jeg lå der i en slags blå silketruse, eller fløyelstruse, eller noe, som faren min egentlig hadde.
(For jeg var ikke så flink til å kjøpe klær, som sokker og undertøy osv., på den tida.
For jeg var fra Berger, og der var det ingen klesforretninger, for å si det sånn.
Men men).
Men de hadde ikke så store pupper, de var litt mer sånn som jenter var i gamle dager, at det tok litt tid før de fikk pupper vel.
Men men.
Men hu ene av de ‘sylfidene’, (eller hva man skal kalle dem), forklarte at hu Hege var flau fordi hu hadde så store pupper da.
Hu Hege som jeg traff på danskebåten, noen måneder tidligere da.
Men som jeg ikke turte å kontakte, den sommeren.
Fordi bestemor Ågot hadde klikka fullstendig, når hu Hege fra Stavern hadde ringt henne.
Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, (selv om jeg var i Stavern i en uke kanskje), siden hu var kanskje bare 15 eller 16 da, siden hu var vel da nettopp ferdig med 9. klasse.
Og jeg var nettopp ferdig med videregående, så jeg var 18-19 år.
Det var den sommeren jeg fylte 19 år.
Og jeg hadde også møtt ei jente som het Sari Arokivi, fra Finland, i Brighton, den sommeren.
Ei som var sånn 17-18 år vel, og med pene, grønne øyne.
Og som drev med ballett osv., og som skulle studere det.
Noe sånt.
Så jeg var vel nesten sammen med henne enda da.
For jeg ringte ihvertfall hu finske, (som da vel fortsatt var i Brighton), fra telefonen hjemme hos bestemor Ågot.
Så jeg hadde vel kanskje fått klint fra meg, kan man vel si, den sommeren, med hu finske i Brighton da.
Det tror jeg nok.
For vi klinte ganske mye, på diskotekene i Brighton, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Så det var ikke så lett, å være en gutt som var seint i puberteten.
(Som jeg har skrevet om tidligere, så fikk jeg ikke hår på tissen, før jeg ble 17 år.
Den sommeren jeg var på ferie, sammen med søstera mi, Pia Ribsskog, i Sveits, hos tante Ellen.
Men men.
Samme det).
Så sånn var det.
Så hu Hege fra Stavern, hu ringte jeg _ikke_ sommeren 1989.
Men jeg var i Stavern hver sommer, for å besøke bestemor Ingeborg da, fra sommeren 1986 kanskje til sommeren 1990.
Noe sånt.
Det hadde liksom blitt en tradisjon da.
Et par sommere, før det, så var jeg også i Nevlunghavn, og besøkte bestemor Ingeborg der.
Og den første sommeren av de, så levde også bestefar Johannes.
Så sånn var det.
Så det at jeg dro til Stavern, om sommerene.
Det starta med det, at jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes, (min morfar), da bestefar Øivind, (min farfar), døde.
Da ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra.
Og da ble jeg og søstera mi, invitert til Nevlunghavn, sommeren etter, som var sommeren 1983 kanskje.
Hvis ikke det var sommeren 1984.
Og da hadde jeg nesten ikke hatt kontakt, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, siden jeg flyttet til faren min, på Berger, i 1979.
For min farfar, Øivind, han kunne ikke gå god for bestefar Johannes da, husker jeg at han sa.
For bestefar Johannes, han hadde visst vært sånn, i kommunestyret i Hurum.
(Hvor han jobba som kontorsjef, og var i kommunestyret for Arbeiderpartiet).
At han kunne legge fram et forslag, i en sak, (som skulle til behandling, i kommunestyret i Hurum).
Og så kunne bestefar Johannes, gjøre det, (ifølge bestefar Øivind), at han plutselig skifta mening, og stemte mot sitt eget forslag(!)
Og da sa Øivind, (rundt 1979 eller 1980 vel), etter at jeg hadde spurt, at han _ikke_ kunne gå god for bestefar Johannes (Ribsskog).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og bestefar Øivind var jo fra Hurum, (fra Støa ved Holmsbu).
Og hadde mange brødre, som fortsatt bodde der.
Blant annet enn ganske kjent kunstmaler, som het Gunnar Bergstø.
Og også Idar Sandersen, som jeg ringte for et eller to år siden, og prata om slektsforskning med, (som jeg har skrevet om på bloggen).
Og også en bror som het Otto Bergstø, som det vel var, som jeg arvet, i 2006, (siden faren min ikke ville ha arv), sånn at jeg kunne flytte inn i den leiligheten jeg fortsatt bor i, her i Liverpool, (og ut av et heller litt ‘lugubert’ kanskje, bofelleskap, hvor jeg ikke følte meg helt hjemme. Men men).
Så bestefar Øivind, han visste kanskje litt om hva som foregikk i Hurum da.
For det var også samme dagsavis, i Hurum og på Berger/Sand, hvor vi bodde, nemlig Drammens Tidende.
Så det stod kanskje noen ganger om morfaren min, Johannes Ribsskog, i Drammens Tidende da, siden han var tidligere rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, og siden han var i kommunestyret i Hurum.
Kanskje jeg burde kontakte Drammens Tidende, og høre om de har noen artikler om det.
Vi får se.
Mer da.
Jo, men sommeren etter, så ringte jeg hu Hege da.
Da hu nettopp var ferdig med første året på videregående da, (må det vel antagelig ha vært).
Og da møtte jeg hu og ei venninne, nede i Stavern sentrum.
For liksom å bare sjekke om hu var sur på meg, eller noe.
Eller bare være litt sosial, eller høflig, eller hva man skal kalle det.
Siden jeg slutta å ringe plutselig, ca. et og et halvt år tidligere.
Etter at hu farmora mi Ågot, hadde gått helt berserk, og fikk raserianfall mot meg, når hu Hege, (som var tre år yngre enn meg, som så ung ut for alderen), ringte.
(Enda hu hadde jo pupper og sånn, som de andre Stavern-jentene sa.
Men det kunne jo ikke bestemor Ågot se gjennom telefonen da.
Det er jo sant.
Men men.
Hu var egentlig også veldig ordentlig og hyggelig og høflig og, hu Hege, må jeg vel si.
Selv om jeg bare traff hu et par ganger.
Så var det ihvertfall sånn hu virka for meg.
Så det var synd at bestemor Ågot, skulle begynne å ‘gure’, når det gjaldt henne.
For det ble liksom ikke det samme, når jeg kontaktet henne igjen, etter et og et halvt år da.
For jeg fikk liksom ikke forklart det da, hvorfor jeg ikke hadde kontaktet henne.
Men kanskje hu skjønte det, fra da hu prata med bestemor Ågot, at bestemor Ågot, begynte å klikke, på grunn at hu ringte da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.)
Så da møtte hu Hege meg, sommeren 1990, var det vel.
I Stavern sentrum da, utafor en kiosk kanskje, eller noe.
Og da hadde hu ei venninne der og.
Og begge hadde syklene sine med seg, av en eller annen grunn.
Så skulle dem hjemover.
Så gikk vi tre sammen da, (mens dem rulla sykla sine).
Og vi gikk blant annet forbi en lokal gjeng, tror jeg.
Men men.
Også kom vi til dit hvor bestemor Ingeborg bodde.
(For hu jenta bodde i samme retningen, ut fra Stavern sentrum, som bestemor Ingeborg gjorde).
Men hu bodde litt lenger nede ‘i lia’ der da.
Noe sånt.
På en gård, mener jeg det var.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så var det en litt artig historie.
For den sommeren, (sommeren 1990), så var også tante Ellen, på besøk, hos bestemor Ingeborg.
Fra Sveits.
Sammen med min kusine Rahel, (som er like gammel som Axel, halvbroren min, som er født i 1978).
Så det var sommeren Rahel fylte 12 år.
Og Rahel hadde også med ei venninne, som heter Sofia vel, fra Danmark.
Disse jentene bodde i et telt, i hagen til bestemor Ingeborg.
Rett utafor det rommet som jeg pleide å ha, når jeg var på besøk der.
Selv om jeg mista det rommet, når tante Ellen kom dit, eller noe, og måtte sove på sofaen i stua da.
Ihvertfall sov jeg enten på det rommet lengst inn, i nederste etasje.
Ellers så sov jeg på sofaen i stua, hvis tante Ellen eller onkel Martin, ble gitt det rommet, av bestemor Ingeborg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo, så hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha hvitløk, til middag, den dagen.
(Noe sånt).
Også sa tante Ellen, at ‘men ingen av oss skal vel kysse noen’.
Men da sa jeg ikke noe.
For tante Ellen visste nok ikke det, at jeg hadde en date med hun Hege, seinere den dagen.
Så jeg sa ikke noe.
Men jeg venta litt lenge, med å si hadet, til hu Hege da.
Sånn at hu ga meg et kyss, (ikke tungekyss da, bare vanlig kyss).
Før de jentene gikk videre eller sykla videre da.
(Mest for å tulle litt med tante Ellen.
For det ble ikke det samme, å møte hu Hege, i Stavern.
Når hu hadde ei venninne der jeg ikke kjente.
Og de trilla på de her syklene sine.
Og mens vi nesten gikk rett på en guttegjeng, eller ihvertfall gjeng, osv.
Noe sånt).
Så jeg var kanskje litt preget av alvoret rundt det her.
Det var liksom litt mer ‘laid-back’ på danskebåten.
Uten sykler osv.
Så det var sånn at jeg måtte nesten tigge meg til et kyss.
Men men.
Men jeg gjorde meg litt til da.
Siden tante Ellen hadde prata om å kysse.
Så syntes jeg det nesten ble som en nederlag, hvis jeg ikke hadde fått kyssa.
Så derfor måtte jeg nesten gjøre meg litt til, og vente med å si ordentlig hadet.
Og da skjønte hu Stavern-jenta, at jeg hinta om å få et kyss.
Og da sa hu det, ‘å vil du ha kyss’.
Og så ga hu meg et kyss på munnen da, som takk for daten, eller gåturen, var det egentlig.
Så hu skjønte det av seg selv, at jeg syntes det hadde vært greit.
Men jeg var ikke sikker på om hu ville ha gitt meg det.
For det var liksom det med den guttegjengen.
Den gjengen som vi møtte på veien.
At det var noe spesielt med den.
Men men.
Samma det.
Men så gikk jeg hjem til bestemor Ingeborg da.
Hvor tante Ellen også var.
Og da ropte nesten tante Ellen, (når jeg kom inn i stua).
At, ‘å, har du fått et kyss’.
Så da tok jeg litt innersvingen på tante Ellen syntes jeg.
For jeg likte ikke det, at hu sa sånn, at det ikke var noe sjangs, for at jeg skulle få noe kyss.
Så jeg kunne like gjerne spise masse hvitløk hver dag.
Men, jeg var jo oppvokst i Larvik.
Så jeg syntes det var litt sånn, at jeg kunne tenkes å møte noen damer der.
Som jeg kanskje kunne kysse med f.eks. da.
Siden jeg jo ikke bare satt hjemme sammen med bestemor Ingeborg og tante Ellen, osv.
Jeg hadde jo også et privatliv, for dem da.
Jeg var ikke sånn, at jeg likte å prate om kjærester osv., med bestemødre og tanter osv.
Jeg var jo i den ungdomsstida, hvor litt av det morsomme, var å liksom bli sammen med damer og sånn da.
Og liksom prøve seg fram litt med dem.
Og da blir det liksom litt flaut, eller hva det er, å dele hver detalj, om sånt, med tante Ellen og bestemor Ingeborg.
Men, det som var.
Var at tante Ellen var jo fra Sveits, og bestemor Ingeborg var jo fra Danmark.
Så jeg fant det ikke naturlig, å prate med dem, om ei Stavern-jente, som jeg møtte på Petter Wessel heller.
Altså, det var jeg som var mest hjemme der, tenkte jeg kanskje.
I Stavern, siden jeg var oppvokst, i Brunlanes, like ved, og hadde bodd på ei hytte der, kanskje fem minutter å kjøre fra Stavern.
Og hadde vært på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, i 1974 eller 75 kanskje, med mora mi og Cathrine Gran og dem da.
F.eks.
Og hadde også prøvd å rappe masse tyggegummi-kuler, i en butikk/kiosk, like ved Stavern kirke der.
Sammen med Cathrine Gran, som herma etter meg.
Og vi angrep den boksen med tyggegummi-kuler.
For jeg fikk så sjelden godteri.
Også hadde vi blitt lovet godteri.
Og jeg savna butikkene på Østre Halsen.
For det var ingen butikker nærme den hytta i Brunlanes.
Så jeg gikk helt berserk, med en sånn boks med tyggegummikuler.
I en butikk i Stavern, i 1974 eller 75 da.
Da jeg var 4-5 år.
Jeg og Cathrine Gran, (niesa av en som eide/eier Grans Bryggeri vel).
Så kassadama ble helt paff der hu satt.
Og mora mi kjefta.
Så vi fikk visst ikke ta så mange tyggegummi-kuler vi ville.
Vi fikk bare lov å få en.
Men det var så sjelden vi fikk godteri.
Så jeg hadde kanskje glemt hvordan det var.
Så jeg hadde tulla mye i Stavern.
Lenge før bestemor Ingeborg flytta dit.
Så jeg følte meg litt hjemme der da.
Så jeg prata ikke med bestemor Ingeborg så mye, hvis jeg skulle møte den tidligere kameraten min, Frode Kølner, fra Larvik.
Eller hu jenta fra Stavern da.
Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis gadd å rapportere det.
Det var mer tilfeldig.
Jeg lot meg ikke styre av bestemor Ingeborg eller tante Ellen liksom.
Selv om jeg var på ferie sammen med dem.
Så sånn var det.
Men det er vel heller ikke vanlig, at man lar seg bli styrt av bestemora og tanta si.
Selv om man er på ferie sammen med de.
Det tror jeg vel kanskje ikke.
Hvem vet.
Ihvertfall ikke når man er 18-19 år osv.
Så jeg syntes at tante Ellen gikk litt nærme.
For hu spurte om jeg skulle kysse noen, og sånn.
Og hva hadde hu med det liksom?
Altså, jeg var jo seint i puberteten.
Og det med damer, det var et litt sånt skjørt emne, for meg.
For jeg sleit litt med selvtilliten da, når de andre gutta i klassen plutselig ble skikkelig kraftige og fikk hår på tissen og større tiss.
(Som man jo la merke til, i garderoben etter gymmen.
For alle dusja i en sånn fellesdusj, osv.
Og Geir Arne Jørgensen, i klassen min, han kringkasta, sånne ting.
At, ‘nå har du fått tømmerstokk Ulf’, om pikken til Ulf Havmo, i klassen min, når vi gikk på ungdommskolen.
Så man trengte ikke å følge med noe særlig selv.
Det var nok å høre på hva Geir Arne i klassen kringkasta i garderoben nesten, etter gymmen, på ungdomsskolen.
Så det var litt kjipt, å ha Ulf Havmo, som en slags kamerat, når han hadde den tømmerstokken.
Og jeg ikke hadde fått hår på tissen enda, og kommet skikkelig puberteten enda.
(Som jeg først gjorde på videregående).
Så da fikk jeg også litt større tiss.
(En helt vanlig en, vil jeg vel si).
Selv om jeg ikke fikk en sånn ‘tømmerstokk’ kanskje, som Geir Arne i klassen, prata høyt om i garderoben, at Ulf hadde fått.
Og like etter, så begynte Ulf å prate om, at Geir Arne også begynte å få tømmerstokk.
Og Ulf Havmo, ville si til Geir Arne, (etter gymmen, fortalte Ulf meg, en dag, noen dager før da).
At han ville si til Geir Arne, at han måtte gå bort på snekkerverkstedet til familien min, for å kappe at seg litt av pikken sin.
For han hadde jo begynt å få tømmerstokk han og.
Men da sa jeg det til Ulf, at han _ikke_ fikk lov å av meg, til å si det.
For Geir Arne og jeg var uvenner, og han fikk ikke lov å gå bort der.
For han hadde visst bl.a. driti, (ifølge faren min), i et lager faren min hadde, like ved, (på Saga der), det var mens vi gikk på barneskolen, husker jeg, for jeg husker at jeg kjefta på Geir Arne, og sa at faren min skulle arrestere han, (men jeg mente egentlig ‘anmelde’, men jeg sa feil).
Og da hadde Geir Arne kanskje sagt, at det var det kanskje det jeg hadde gjort.
Siden jeg hadde liten tiss, på ungdomsskolen da, siden jeg ikke kom i puberteten, før jeg gikk på videregående.
Men men.
Men etter at jeg kom i puberteten, så har ihvertfall noen damer sagt at jeg har stor tiss.
Så jeg har egentlig ikke brydd meg så mye om det ‘stor tiss’-greiene.
Etter at jeg hadde sex med hu Nina Monsen, da jeg var 18 år, det året jeg var russ i Drammen.
Jeg var liksom forbi det ungdomsskole-greiene der, (det med ‘tømmerstokken’ til Ulf Havmo osv.), da jeg selv kom i puberteten, og gikk på videregående, på Handel og Kontor.
For der var det vel ingen som snakka om f.eks. pikk-størrelse, i garderoben, etter gymmen.
Det var noe ungdomsskole-greier kanskje det.
Ihvertfall tenkte vel jeg på det som det.
Og brydde meg mer om hva damene syntes om pikken min, enn om hva f.eks. gutter i klassen min syntes.
Ihvertfall etter at jeg begynte å studere, i Oslo, i 1989.
For på NHI og HiO IU, så hadde man jo ikke gym da.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nå skreiv jeg meg bort litt.
For det her skulle egentlig være om Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.
Og hvorfor jeg begynte å skrive om Stavern.
Det var fordi at sommeren 1989.
Sommeren etter at jeg var russ i Drammen.
Og hang en del med søstera mi, etter skolen og før jobben, i Drammen sentrum.
For jeg måtte jo vente et sted, og få kjøpt meg en baguett kanskje.
Før jobben begynte.
Og få litt roen da.
Før en travel arbeidsøkt, på CC Storkjøp, som begynte klokka 16 da.
Så da hendte det at jeg møtte søstera mi, på en eller annen kafeteria, i Drammen sentrum.
(Som Cafe Lyche da).
Og spiste en baguette, med ost og skinke oftest vel.
Før jeg dro på jobben, på CC Storkjøp.
For jeg jobba 3-4 vakter hver uke vel.
Ved siden av tredje året på Informasjonsbehandlings-linja, (datalinja), på handel og kontor, økonomilinja, på Gjerdes VGS.
Så da ble jeg kjent med den her Lyche-gjengen da.
På en sånn måte, at jeg visste hva folka het osv.
Gjennom søstera mi, (og delvis Cecilie Hyde), som fortalte dette.
Hvis man spurte søstera mi, om hvorfor hu var i sånn rar gjeng, full av ‘raringer’.
Så ville søstera mi svare, at ‘det er vennene mine’.
Så søstera mi hadde alternative venner da.
Jeg vet ikke hvorfor søstera mi ikke følte seg hjemme, med ‘mainstream’-venninner.
(Hun hadde vel en mainstream-kjæreste.
Han som het noe med ‘Per Øivind’, eller noe vel.
En gutt med utstående ører, fra Åssiden.
Hvis ikke han var nazist da.
Som kanskje kunne tenkes.
Hm.
Hva vet jeg).
Mer da.
Men søstera mi hadde visst blitt dytta.
Da hu gikk på skole i Stenseth, eller Solbergelva.
For Pia bodde hos mora mi der, rundt 1980.
For mora mi flytta litt rundt omkring, mellom Larvik og Drammensområdet, osv.
Og da hadde Pia ødelagt en tann.
På samme måte som Kjetil Holshagen, stanga i cola-flaska jeg drakk av en gang.
(Mens jeg gikk ned Leirfaret da.
Så jeg var kanskje ikke så smart.
Men Kjetil fant noe på bakken, og dukka, og sa ‘se her’.
Også plutselig, så reiste han seg jævla fort opp, uten å se flaska som jeg drakk av.
(Litt som en villstyring).
Og begge fortenna mine skallet av.
Den ene fortanna, mistet jeg nesten halve tanna av da.
Mens den andre skallet av mest på baksida.
Så sånn var det.
Men onkel Runar, som var tannlege, skulle senere ha det til vel, at bare den ene tanna hadde knekt.
Men det er ikke sånn jeg husker det.
Men onkel Runar, han lagde ikke fortenna like store igjen, som de var før de knakk.
For jeg hadde ganske store og fine fortenner.
Men nå, etter dette skjedde, da jeg var 12-13 år vel.
Eller noe.
Så har ikke de fortenna sett like store og fine ut, husker jeg.
Men men.
Så jeg kan nesten ikke anbefale onkel Runar som tannlege.
Han la også amalgam-fyllinger, i alle tenna mine med hull i.
(En del jeksler etter russetida osv).
På samme tida, som det stod om i VG og Dagbladet, at amalgam kunne være skadelig.
(På begynnelsen av 90-tallet).
Enda jeg leste avisa hver dag, og nevnte for onkel Runar, at avisene advarte mot amalgam.
Likevel, så la onkel Runar amalgam i tenna mine.
Da er kanskje gull bedre?
Men det er jo dyrere da.
Så jeg var ikke så fornøyd egentlig, med onkel Runar, som tannlege.
Hvis jeg skal være helt ærlig.
Men faren min betalte regninga da.
Men jeg var ikke helt sikker, på om jeg ikke egentlig burde betalt selv.
Så sånn sett er det bra å bo i England.
For det ville kanskje ha vært uhøflig av meg, å fått meg en tannlege i Oslo.
Mens onkel Runar jobba som tannlege i Ås, mener jeg.
Men dette var litt som et problem for meg, i livet mitt.
For jeg prøvde jo å kutte ut faren min.
Men tann-problemer, trakk meg mot faren min sin bror, tannlege Runar Mogan Olsen, i Ås.
Så det at onkel Runar er tannlege, (ganske nærme Oslo), gjorde det vanskelig for meg, å kutte ut min fars familie da.
Som jeg egentlig hadde tenkt til, etter at søstera mi Pia Ribsskog, sa da vi var i bryllup, i Kristiansand, våren 1989, at hu hadde blitt misbrukt seksuelt, av faren min, da hu var lita jente, i Hellinga 7B der, en leilighet, som faren min solge i 1981, da søstera mi var 9-10 år vel.
Og hvor jeg flytta til i 1979.
Så det her skjedde før 1979.
(Det husker jeg, at søstra mi fortalte at det skjedde, mens jeg og søstera mi, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, men var på ferie, på Bergeråsen, hos faren vår.
For da måtte søstera mi dele dobbeltsenga, med faren vår.
For han hadde bare et soverom.
Og der var det bare plass til en dobbeltseng, og en enkeltseng.
Og jeg ble plassert i enkeltsenga, etter ordre av faren min.
Og søstera mi måtte sove i dobbeltsenga, sammen med faren min.
Og da husker jeg det, at det var sånn, at søstera mi egentlig ikke ville det.
Men jeg var så liten da, selv, at jeg skjønte ikke at det var pga. noe seksuelt.
Som søstera mi fortalte meg at det var, i 1989.
Men, faren min jobba jo med å produsere køyesenger.
Men han hadde bare en enkeltseng, for barn, stående på soverommet sitt.
Hvorfor kunne han ikke satt inn en køyeseng der.
Når han lagde køyesenger, på verkstedet, på Sand, like ved, hver dag?
Det var nok litt rart ja, når jeg tenker tilbake.
Hvorfor ville faren min at søstera mi skulle sove i senga hans?
Hvorfor satt han ikke inn en køyeseng, på det eneste soverommet, når han hadde to barn, som han hadde samværsrett med?
Ikke vet jeg.
Men det var veldig rart, at køyeseng-makern, ikke ville at dattera si skulle sove i en køyeseng, men heller ville at hu skulle sove ved siden av køyeseng-makern sjøl, i dobbeltsenga hans.
Men men.
Hva vet jeg.
Jeg stoler ikke på noen av dem egentlig.
Hverken søstera mi eller faren min.
Så hva som egentlig skjedde mellom søstera mi og faren min, da de sov i samme dobbeltseng, på 70-tallet, da søstera mi var jentunge, det veit jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men søstera mi, Pia Ribsskog, sier at faren min fingra henne, eller var klåfingra, eller noe sånt.
Det varierer hva hu sier.
Men han lå nok kanskje å klådde på søstera mi da, når hu var sånn 4-5 år kanskje, og de lå i samme dobbeltseng da.
For jeg husker at søstera mi sa det, at hu ikke ville ligge i samme seng som faren min, til faren min, da hu var på rundt den alderen.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Grunnen til at jeg egentlig begynte å skrive om Stavern nå.
Det var fordi, at sommeren 1989.
Sommeren etter at jeg hadde gått et år på skole i Drammen, og blitt kjent med Depeche/Lyche-gjengen osv., gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, (som ikke hadde normale venner, men bare ‘rare’ venner).
Men men.
Jeg leste også veldig mye tegneserier, opp gjennom oppveksten.
For jeg fikk mye penger av faren min til mat, siden jeg bodde aleine.
Så jeg kjøpte nesten alltid en avis hver dag, og også et tegneserieblad da.
Som jeg satt og leste, når jeg kom hjem, til leigheten ‘min’, i Leirfaret, etter en endt skoledag, (hvor jeg også var innom farmora mi på Sand, for å se om jeg hadde fått noe post dit, for postmann leverte i noen år vel, posten min bort på Sand. Før jeg fant ut, at den postkassa, på Bergeråsen, den er sikkert min. Og satt på navnet mitt på den vel. Men faren min, han hadde ikke postkasse i Leirfaret/Hellinga. Han fikk vel posten sin bort på Sand, eller ned til Haldis. Så sånn var det. Og den postkassa fikk være i fred, sånn som jeg husker det. Mens sykkelen min ble stjælt. Men men).
Så sånn var det.
Så jeg syntes den Lyche-gjengen var litt artig jeg og da.
Antagelig siden jeg leste mye tegneserier, eller noe.
Hvem vet.
Men jeg ble aldri noe mer enn overfladisk kjent, med noen av de folka.
Annet enn Cecilie Hyde, som søstera mi ofte dro med hjem til oss.
Men hu var også dattera til ei venninne av mora mi, visstnok.
Så hum må kanskje regnes som en venn av familien.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Selv om jeg altså ikke stoler noe på henne, etter at hu sa hu skulle få bestemora si til å vekke meg, en gang jeg sov over hos dem, under Svelvikdagene, 1989, men det som skjedde, var at jeg ikke ble vekka.
Men men.
Så jeg forsov meg til jobben på CC Storkjøp.
Men men.
Og fikk kjeft av sjefen der, Karin, som syntes at jeg var veldig sein.
Men hu tenkte kanskje ikke på det, at bussene den gangen, gikk annenhver time, fra Svelvik til Drammen.
Og at bussen tok opp mot en time, fra Berger, (og litt mindre tid fra Svelvik da, kanskje ca. 40-45 minutter).
Så hvis jeg våkna klokka 9-10.
(For farmora mi Ågot ringte, for CC hadde visst ringt henne).
Så måtte jeg kanskje vente opp mot 2 timer, på bussen, (siden det var en lørdag, i sommerferien, det her).
Og så ta bussen til Drammen, som tok kanskje tre kvarter.
Og så gå i nesten en halvtime, bort til Brakerøya, (eller 15 minutter), hvor CC-senteret lå.
Så da var jeg kanskje ikke på jobben, før kl. 12, selv om CC kanskje ringte klokka 9.
Siden bussene ikke gikk så ofte langs Drammensfjorden der, og siden det var ca. 3 mil, fra Svelvik til Drammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den sommeren, når jeg var alene på besøk hos bestemor Ingeborg vel, i Stavern.
Og jeg traff de to ‘sylfide’-jentene, på et fjell, ved stranda, ved militærleieren der.
(Som kjente hu Hege fra Stavern, som jeg traff da jeg var på dagstur til Fredrikshavn, med Magne Winnem og noen Røyken-folk, (blant annet en som het Stein vel, som seinere jobba på Dressmann i Oslo), med Petter Wessel fra Larvik).
Men men.
Den samme ferien, så hadde jeg ikke så mye å gjøre.
Og jeg hadde vel ikke så mye penger kanskje, etter ferie i Brighton osv.
Men jeg traff noen frike-jenter også i Stavern.
Som jeg også syntes ligna litt på tegneseriefigurer kanskje.
Kanskje de var anarkister?
Jeg tror de likte the Clash.
Hm.
De så ca. ut som the Cure-fans kanskje.
Med svart farga hår og svarte klær vel.
De ligna på de ‘rare’ vennene til søstera mi.
Noen sånne alternative jenter da.
For å si det sånn.
Og de jentene, (ihvertfall hu ene av de), de preika jeg litt med, om Lyche-gjengen i Drammen.
Jeg lurte på om de hadde vært på Cafe Lyche, i Drammen, og prata med Cecilie Hyde og de der.
Men det hadde de ikke.
Jeg forklarte at Cecilie Hyde like Depeche Mode osv., og at hele den gjengen på Lyche, også likte Depeche Mode og sånn da.
Og da sa hu alternative jenta fra Stavern da.
At hu likte ikke synthere.
For de var sånn, at hvert eneste hår måtte ligge riktig, osv.
Så i Stavern så kjente de ikke til den her Lyche-gjengen da.
De alternative jentene.
Jeg tror hu kanskje var anarkist(?)
Så den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.
Den var kanskje ikke alternativ.
Dem var kanskje ikke anarkister.
Den Depeche/Lyche-gjengen, dem var kanskje mer New Age/hekser.
Dem ligna på de alternative jentene i Stavern, syntes jeg.
Det var kanskje derfor jeg tok kontakt med hu alternative jenta i Stavern da, for en preik.
Siden jeg kjente de ‘raringene’ i Drammen, gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, da.
Men hu alternative i Stavern, hu hadde ikke noe lyst til å dra til Cafe Lyche i Drammen, skjønte jeg.
For hu likte ikke synthere.
Så de var kanskje litt spesielt rare, de alternative i Drammen da.
Hm.
Hva vet jeg.
Men jeg vet ikke om søstera mi, Pia Ribsskog, helt skjønte det her.
Jeg vil ihvertfall si da, at det var gnisninger da, mellom de alternative i Drammen og de alternative i Stavern.
Sånn som jeg skjønte det, fra preik jeg hadde foretatt selv, rundt sommeren 1989 da.
Så da var det vel kanskje noe galt et sted.
Hvis det er splid mellom de rare og sorthårede og sortkledde liksom.
Hvis det er splid mellom frikerne.
Hvis det er splid mellom ‘tegneseriefigurene’.
Da er det kanskje noe galt et sted.
Enten i Drammen eller i Stavern.
Hvem vet.
Men kanskje et varsko om at noe kanskje var galt, med den her Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, kanskje hadde vært på sin plass.
Dem er litt vanskelige å skjønne hva er.
Er det en lokal fanclub for Depeche Mode?
Eller var det noe mer.
For under Svelvikdagene, sommeren 1989.
Når jeg gikk sammen med Cecilie Hyde, og søstera mi der.
Rundt Svelvik samfunnshus der.
Så var det noen ungdommer fra Drammen vel.
Som plutselig skreik ‘Depeche’, hver gang dem så oss.
Og nesten angrep oss.
Så den her Depeche/Lyche-gjengen.
De hadde minst en annen gjeng, som fiender, skjønte jeg.
(Selv om jeg ikke var med i den gjengen.
Jeg var gjest hos Cecilie Hyde, siden hun var en venn av familien vår, (datter av min mors venninne, og venninne av søstera mi, og nesten som min adoptivdatter/søster, siden hun hadde bodd så mye hos meg, som erteris-venninne, av søstera mi, Pia Ribsskog).
Så den Depeche-gjengen var nok ikke bare som en lokal Drammen-fanclub av Depeche Mode.
Hva hadde Depeche/Lyche-gjengen gjort, siden de hadde fiende-gjenger, i Drammensområdet?
Hvem vet.
Det var det her jeg egentlig kom på, at jeg hadde kontakt med noen alternative jenter, i Stavern faktisk, (siden jeg ikke hang med Frode Kølner hele tida, når jeg var i Larvik/Stavern, på den tida. For han ble litt sånn ‘glatt’, synes jeg. Eller litt sånn snobbete kanskje, og sånn litt vel underfundig leende bak ryggen min noen ganger kanskje. Noe sånt).
Han har jo flytta til Tønsberg nå, har jeg sett på internett.
Så han Frode Kølner, han var vel mer som en sånn sossete Tønsberg-gutt, som f.eks. Steinar Nielsen og Pål Eier, som gikk i klassen min, på Sande Videregående.
Mens jeg var en mer vanlig gutt fra Berger, som var ‘mainstream’ vel, eller egentlig så var jeg jo et offer for omsorgssvikt, fra familien min.
Så jeg var en som satt oppe for lenge og så på TV hver kveld, og alltid var trøtt, og måtte gå med min fars klær, osv.
Siden jeg ikke hadde så mye klær selv.
Så jeg var ikke helt mainstream.
Men jeg hadde jo hadde jo bodd i Larvik, på 70-tallet.
Så jeg var kanskje som en 70-talls gutt, fra Larvik/Østre Halsen, som ble boende for meg selv, lenger nord i Vestfold, fra jeg var ni år.
Så jeg var ikke helt nerd heller.
Jeg var nesten voksen, da jeg flytta til faren min, som niåring.
(Sånn mentalt sett, mener jeg vel.
At jeg kanskje var ganske moden for alderen, mentalt sett, da jeg flyttet til Berger fra Larvik, som ni-åring, i 1979, for å bo hos faren min, istedet for hos moren min, i Larvik).
Jeg hadde ihvertfall bodd i Larvik sentrum, i et og et halvt år da, ca.
Og også mange andre steder, i Larvik-området.
Så jeg var liksom ganske oppegående for alderen, da jeg var ni år, vil jeg vel si.
Men jeg hadde jo ikke noen mor, som ga meg fine klær ofte, og sånn.
Så jeg var litt sånn, at jeg kanskje var litt trøtt og litt deprimert, og kanskje så litt bleik ut, og var kanskje ikke den i klassen som hadde kulest klær.
Jeg var den som var glad hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg på skolen liksom.
For jeg mye deppa, fra å bo alene, og hadde mye fravær og forsov meg mye også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Jeg sendte om dette til Tingretten i Drammen:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Formalisering, av bruksrett, til et jorde på Sand
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Sep 26, 2010 at 12:23 PM | |||||
|
To: drammen.tingrett@domstol.no | ||||||
| ||||||
PS 2.
Det her er forresten favorittsangen, til hu Gøril, som familien til eier, (eller eide), det jordet.
(Ihvertfall var det favorittsangen hennes, i 1989).
For jeg pleide å sitte på meg hu Gøril, tilbake til Sand/Bergeråsen, siden hu også jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg begynte å jobbe, høsten 1988), sommeren 1989.
Så slapp jeg å vente på bussen, på Drammen Rutebilstasjon.
(For den bussen, fra Drammen til Berger, den gikk bare annenhver time ofte.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da spolte hun tilbake, til den sangen her da.
På kassetten, i bil-stereoen.
For å høre den sangen her på nytt.
Så satt hu og digga i bilen da, mens jeg satt ved siden av.
Så sa hu sånn, ‘jeg må bare høre den sangen her igjen jeg’.
Så hu var litt sånn lidenskapelig av seg, (blir det vel), hu Gøril-dattera, til nabo-bonden, borte på Høyen der da.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 3.
Så jeg lurte på det, om hu Gøril egentlig var litt lur, og egentlig prøvde å tulle med meg, å si, at jeg oppførte meg som om jeg var mora hennes, eller noe?
Siden jeg ikke prøvde å sjekke henne opp.
Siden hu hadde type, og var nabojenta, (til familie-eiendommene våre da), borte på Sand.
Så jeg tok igjen litt med henne.
Et par uker kanskje, før vi begge skulle slutte der.
Jeg skulle flytte til Oslo, for å studere på NHI.
Og hu Gøril skulle et eller annet da.
Hu hadde bare sommerjobb der.
Men men.
Så jeg tenkte at jeg måtte oppføre meg litt tøffere, for jeg syntes det var som at hu klagde på meg, at jeg oppførte meg som mora hennes, eller noe.
Og jeg hadde også sett på henne, fra hvordan hu så på en kar hu kjente, fra skolen, eller noe, som hu møtte på bensinstasjonen på Rundtom.
Og på hvordan hu og søstra hennes og venninna hennes, fra Høyen, så på meg, den første våren vel, etter at jeg flytta tilbake til Berger.
At hu Gøril, hu var litt gutte-gæern, virka det som for meg.
Så jeg bare tok en spansk en.
Og bare gikk rett inn i felles-garderoben, på CC Storkjøp, etter å ha telt kassa.
Og da stod hu Gøril der, i bare tanga-trusa da.
Så da fikk jeg tatt igjen litt, syntes jeg.
Så spurte jeg da, om hu ville at jeg skulle gå ut.
Så sa hu bare, ‘ser du noe du ikke liker, eller?’.
Men det gjorde jeg vel egentlig ikke.
For hu Gøril, hu var veldig slank og elegant og smekker da, (og deilig vel), må man vel nesten si.
Så hu tok seg pent ut, der hu stod i bare tanga-trusa, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg tolka det, som at jeg ikke behøvde å gå ut.
Så da slutta hu kanskje å tulle med meg sånn, med å spille spesielle sanger i bilen osv., tenkte jeg.
Jeg skylder dem egentlig litt bensinpenger, det er sant men.
Men jeg hadde så dårlig råd, etter å ha kommet tilbake, fra Brighton, den sommeren der, 1989.
Så jeg måtte ofte haike tilbake til Sand.
Det var vel noe med at feriepengene kom seinere i ferien, eller noe.
Sikkert noe sånt.
Det var den første sommeren, som jeg jobba i en vanlig jobb, det her, så jeg var litt amatør, på sånne ting.
Men jeg kunne kanskje fått lånt penger av bestemor Ågot, eller faren min.
Men det var kanskje anstrengt.
Jeg hadde lånt noen hundrelapper, av bestemor Ågot, i russetida.
Så hu hadde kanskje ikke så mye penger.
Og faren min hadde jo nettopp gått konkurs, med et byggeprosjekt, i Sandsveien.
Og søstera mi var med Cecilie Hyde, til Spania.
Men søstera mi hadde sjelden noen penger heller da.
Så jeg fikk kanskje penger til bussen av Ågot.
Men så kjøpte jeg kanskje noe cola eller røyk eller noe.
Også måtte jeg haike tilbake.
Fra Drammen til Sand, som er tre-fire mil.
Hvem vet.
Dette er jo over 20 år sida nå, så jeg husker ikke helt hvordan dette var.
Men jeg hadde dårlig råd, den sommeren.
Jeg husker at den eneste gangen, på de 15 årene, som jeg jobba i butikk, som jeg stjal penger.
Det var en ti-krone mynt, som jeg stjal, for å få råd til å ta bussen hjem, en gang, som jeg stod alene, og solgte ti-kroners tilbud varer, i Hallen, på CC Storkjøp der.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Her er det bildet jeg sendte med:
PS 2.
Her er forresten hva han Reto sier.
Det er jo ikke så mange som lærer seg tysk på skolen i Norge lengre, (jeg gjorde heller ikke det, jeg hadde en tøff oppvekst, hvor jeg bodde alene, fra jeg var ni år, så jeg syntes at sjakk og bordtennis hørtes artigere ut. Men jeg har plukket opp noen tyske ord, fra da jeg har vært i Aesch ved Basel, (på besøk hos tante Ellen da), og i Brighton, (fra tyske språkelever som bodde hos samme vertsfamilie som meg), og fra da jeg studerte ved University of Sunderland, hvor jeg måtte dele leilighet med mange tyske ‘study-abroad’ studenter. Så sånn var det).
Så det er kanskje greit å ta med en oversettelse, fra Google Oversetter.
Det er mulig.
Her er mer om dette:
PS 3.
Vi ser også at Reto Savoldelli skriver, at hans nåværende kone, eller samboer.
At hun er fra Bayern.
Og der er jo også illuminati egentlig fra.
Dette litt vel diffuse nettverket, som det blir skrevet mye om, på blogger og debattforum osv., rundt omkring.
Dette nettverket ble jo kalt for det bayeriske illuminati, i begynnelsen.
Så om dette er et hint om, at de er illuminister?
Jeg søkte jo i noen dager, om illuminati på nettet, like etter at jeg hørte om de, første gangen, på Veggavisen, dvs. Nettavisen sitt tidligere debattforum.
I 2008, eller noe.
Og da husker jeg det, at jeg leste, at Basel-området, skal være et ‘illuminati stronghold’.
Og Reto Savoldelli, bodde også på et herregård-lignende sted, oppå noen ås-topper osv.
Hvis jeg husker riktig.
Og det krydde av kvinner og barn der.
Men om alle var hans, det vet jeg ikke.
Noen engelske folk, var det der også.
Jeg og søsteren min, vi var der i 2-3-4 timer kanskje.
Det var den sommeren jeg fylte 17, i 1987.
Og søsteren min, Pia, var 15 og et halvt da, og hørte på Madonna, og hadde nettopp begynt å røyke.
(Ihvertfall var det første gangen jeg fikk vite det, at Pia hadde begynt å røyke, på Fornebu.
Da vi skulle ned dit, til Sveits.
For Pia ville sitte på ‘smoking’, på flyet.
Så sånn var det).
Men vi fikk ikke bli med inn, og se på herregården, (eller hva det var).
Og vi fikk ikke mat.
Og jeg snakka nesten ikke med noen der.
Jeg bare hang med søstera mi og Rahel.
For jeg snakka ikke tysk da.
Så sånn var det.
Reto hadde sagt til Ellen, at vi var for unge til å dra til Basel alene, for å se i butikker.
Men da hadde Ellen forklart til Reto, at jeg var 17 år da.
Men da var jeg visst gammel nok likevel, hadde visst Reto sagt.
Jeg så nok litt yngre ut, enn det jeg var.
Jeg var så sent i puberteten.
At på skolen, på første året videregående, på Sande VGS., (det skoleåret som jeg nettopp var ferdig med, i Norge, før vi dro ned til Sveits).
Det skoleåret, så var jeg så flau, for jeg gikk første året, på videregående.
Og jeg hadde ikke fått hår på tissen ennå.
Så jeg skulka alltid unna dusjinga, etter gym-timene, det første året på Sande Videregående.
Men den sommeren her, som jeg og søstera mi var i Sveits.
Da fikk jeg faktisk litt hår på tissen.
Så det andre året, på Sande VGS., da turte jeg å dusje etter gymmen da.
Så da forrandra jeg meg sånn sett.
Det var kanskje fordi at tante Ellen lot meg bo på et loft, sammen med søstera mi og kusina vår Rahel.
Og at det å bo så nærme kusina mi og søstera mi, (som bodde i ‘Haldis-huset’, i Norge), at det satt i gang noen hormoner hos meg, eller noe?
Tante Ellen hadde også ei venninne, (von der Lippe?), som klengte på meg, når vi kjørte karusell, på et marked, i en nabolandsby, til Aesch.
Så kanskje det var det som satt i gang noen hormoner hos meg?
Hvem vet.
Men det var nok ihvertfall derfor at Reto syntes at vi var for unge til å dra til Basel alene.
Fordi jeg så så ung for alderen, i 17-års alderen, ihvertfall.
Men, vi hadde jo flydd ned til Sveits, alene, jeg og søstera mi.
Og bytta fly to ganger, i København og Zurich.
Så da kunne vi vel ta toget til Basel og, skulle man vel tro?
Så jeg vet ikke om han Reto skapte seg litt, da han sa det, med at vi var for unge til å dra til Basel.
Han burde vel også ha huska meg og søstera mi, fra da han møtte oss, hos min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.
Da hadde han stort skjegg, sånn som jeg husker det.
Og jeg og søstera mi, vi var litt redd for han vel.
Men bestemor Ingeborg, eller mora vår, dro oss med bort til Reto da.
Som hadde trylleshow, ved kortsida, av huset til bestefar Johannes i Nevlunghavn da.
Og han trylla to kronestykker, (mener jeg å huske, at det var), ut av øra, eller noe da, som jeg og søstera mi vel fikk.
Hvis jeg ikke husker feil.
Så sånn var det.
Så han burde vel vite hvor gamle vi var, mener jeg.
Da var vi vel sånn 4-5-6 år, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Men, det er jo også en sang, (eller et stykke), av Grieg, som heter ‘Solveigs sang’.
Så kanskje Reto Savoldelli, har kalt opp datteren sin, etter det stykket?
Det var også sånn, da mora mi døde, i 1999.
Så var jeg i begravelsen hennes, i Moss krematorium.
Og da hadde tante Ellen Ribsskog Savoldelli, (som jo var gift med Reto Savoldelli, på 70-tallet).
Hun hadde da plukket ut musikken, (fortalte søstera mi meg, da jeg spurte), til min mors begravelse, eller minne-seremoni, i krematoriumet da, (ikke vet jeg hvorfor mora mi ikke fikk en vanlig grav), som krematoriums-organisten spilte da, innimellom at presten prata.
Og den sangen husker jeg enda da, at jeg syntes var fin.
Så det sa jeg til tante Ellen, etter seremonien, at jeg syntes at hun hadde valgt fin musikk.
Og da svarte ikke tante Ellen meg noe.
Men hun henvendte seg istedet til bestemor Ingeborg.
Og sa noe sånt som:
‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, så blir de norske fornøyde’.
Noe sånt.
(Jeg vet ikke om tante Ellen da så på seg selv som sveitsisk, siden hun da hadde bodd i 30 år ca. i Sveits.
Eller om hun så på seg selv som dansk, siden mora hennes, (bestemor Ingeborg), var dansk?
Men norsk så hun nok da ikke på seg selv som, vil jeg gjette på, fra hva hun sa til bestemor Ingeborg, da jeg sa til tante Ellen, at jeg syntes at hun hadde valgt fin musikk, til min mors begravelse.
Men men).
Så da virka det plutselig litt tilfeldig igjen, hvilken musikk som ble valgt, i min mors begravelse da.
Men men, jeg var veldig travel butikksjef, i Rimi.
Og jeg hadde nettopp fått en god del dager fri, fra Rimi, for å være med på en rep-øvelse, med støtte-området, i HV, (som jeg var i), oppe i Hurdal.
(Hvor jeg først jobba på Rimi, på mandagen.
Og så kjørte opp til Hurdal, fra Oslo, grytidlig tirsdag morgen.
Og så ned til Oslo igjen, tirsdag kveld.
For så å jobbe på Rimi på onsdagen.
(Og så var jeg tilfeldigvis på date, med ei jeg tilfeldigvis hadde chatta med på nettet, og som ville møte meg på Kjøkkenhagen vel, på Grunerløkka, på kvelden den onsdagen.
For vi leste begge bøker, og jeg skulle ta med noen norske bøker dit, osv., som hu skulle låne da.
Som jeg aldri fikk tilbake, forresten.
Men det var vel bare to paperback-bøker, som jeg nok hadde kjøpt i en eller annen bokhandel i Oslo da.
Men men.
Det samme stedet forøvrig, som søstera mi og kusina mi Rahel Savoldelli, ville møte meg på, etter at mora mi døde, en uke eller to seinere vel.
(Av en eller annen grunn).
Hm).
Og så opp til Hurdal igjen, grytidlig torsdag morgen.
Og så ned til Oslo igjen, torsdag kveld.
For så å jobbe på Rimi igjen, på fredagen.
For jeg fikk ikke fri fra HV, enda jeg forklarte dem det, at jeg hadde en ny assistent, (dvs. han Stian Eriksen da, som bare hadde vært leder i Rimi, noen uker vel, for han var nettopp ferdig med militæret).
Men men).
Så assistenten min Stian, han var rimelig slitt ut allerede, da mora mi døde.
Så det var ikke sånn, at jeg kunne ta meg noe fri, for å velge musikk til begravelsen til mora mi, eller noe sånt noe.
Sånn var det ikke, dessverre.
For butikken var jo da også litt nedkjørt da, etter HV-øvelsen.
(Dette husker jeg ikke nøyaktig hvordan var.
Men jeg regner med at det nok var sånn, ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette).
Så sånn var det.
Så kanskje Reto Savoldelli har oppkalt datteren sin Solveig, etter sangen av Grieg?
Det er mulig.
Jeg bare lurte, for det er jo et veldig norsk navn, vil jeg si.
Så at noen fra Basel og Bayern, skal velge det navnet, det er vel kanskje litt snodig.
Men kanskje det er tante Ellen, som har fått Reto Savoldelli, til å like den sangen, av Grieg, som heter noe med Solveig.
Men da er det vel nesten sånn, at Reto Savoldelli, har med tante Ellen, inn i sitt nye forhold.
Så da er vel kanskje det litt snodig.
Men men.
Jeg skal kanskje ikke grave for mye i det her.
For det er her er vel kanskje ikke min business.
Men der her jo slekta mi da, må jeg vel si.
Han Reto, han var jo da min onkel, (eller fille-onkel), på 70-tallet, (da han var gift med tante Ellen).
Så da kan man vel kanskje lure om sånne ting?
Det er mulig
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer om dette:
Nå kom jeg på en ting, som skjedde sommeren 1986, da jeg var med Kenneth Sevland, som jeg hadde hatt bordtennis og sjakk, i valgfag sammen med, (og noen andre Svelvik-folk, bl.a. en som het Lønnseth, sønn til en inspektør på ungdomsskolen, og en som het Ingolf, tror jeg og en kar til, som vel jobba ved Gulskogen-senteret seinere, mener jeg det var, på noe teppe-butikk, eller hva det kan ha vært, det året jeg gikk siste året på videregående, i Drammen).
Og da hadde jeg vært på skråkreise med STS, i Brighton, sommeren før.
Og Weymouth, var en mye mindre by, enn Brighton.
Så jeg våkna ikke helt opp, i Weymouth.
Så jeg satt mye hjemme, hos den vertsfamilien, til meg og ‘Sevvi’, som han ble kalt.
Vi var en del og spilte fotball da, med noen lokale folk også noen ganger.
Men jeg syntes det diskoteket, for EF-studenter, i Weymouth, var kjedelig, for jeg var vant til bl.a. diskoteket Top Rank, i Brighton.
Så sånn var det.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, og så på engelsk TV.
Jeg var helt stille da, og da fikk jeg lov å sitte og se på TV, sammen med de engelske folka da.
Og de jobba bl.a. med å knyte noen sånne dingser, som er festa til snora, på sånne gammeldagse vannklossetter.
De dingsene fungerer som håndtak, på sånne snorer da.
Noe trekule-greier, som man skulle feste sammen, med en strikk, eller et bånd, eller noe.
Og det ble jeg også lært opp til.
Så jeg satt der og så på TV, og lagde trekule-håndtak da, i noen uker, sommeren 1986.
Og da hendte det at jeg fikk en pose potetgull eller en boks brus, for strevet.
Og jeg var så glad i å se på TV, så jeg syntes det var artigere enn å gå på diskotek, siden det var engelsk TV da.
Men jeg gikk en del i spilleautomat-haller osv., men det diskoteket i Weymouth, det syntes jeg var så trangt og overfylt, så der var jeg vel bare en gang, tror jeg.
Men men.
Men en dag, som jeg var på badet, eller noe, så spurte hu kona i vertsfamilien, om jeg var en ‘weakling’.
Altså en med svak konstitusjon da, sånn som jeg tolker det, fra denne definisjonen:
http://www.answers.com/topic/weakling
PS.
Så hun kona i vertsfamilien, hun spurte meg altså, om jeg var en svekling.
Og jeg hadde jo ikke hørt det ‘weakling’ før, så da visste jeg ikke hva jeg skulle svare.
Så da bare holdt jeg kjeft.
Eller spurte hva det var.
Og da begynte hu kona å bable, om jeg hadde hvitt, (eller var det rødt?), i kanten av øyet, (hvis man så under øyelokket).
Så jeg var vel på grensen til å være en svekling da, antagelig.
Antagelig fordi jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, og ble forfærdelig mye mobbet, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg var nok litt bleik på det språkreise-oppholdet i Weymouth, vil jeg gjette på ja.
Jeg var vel under noe slags post-traumatisk stress, mer eller minde, vil jeg si, etter det forfærdelige presset, som var mot meg, i niende klasse, på ungdomsskolen, etter at Odd Einar Pettersen satt på fanget mitt, i et friminutt, og nesten prøvde å ri meg, eller hva man skal si.
Og Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen var med på dette og, for jeg hørte de ga startsignal.
Og da skulle de ha det til at jeg var sinnsyk, fordi jeg klagde på de.
Så det var et slitsom år, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg gikk for å være en svekling, mer eller mindre, sommeren 1986, i Weymouth.
Likevel, så måtte jeg i det absolutt tøffeste, i militæret, i Norge, noen år etter, under førstegangstjenesten.
Da måtte jeg i infanteriet, i Oppland Regiment/Terningmoen.
Etter å ha vært mer eller mindre svekling, i England, sommeren 1986.
Og etter å ha studert og jobba i butikk, i tre år, i Oslo, fra høsten 1989.
Og jeg ble ikke feit av å være student i Oslo, for det første stedet jeg bodde, der tålte ikke kona matlukt.
Så jeg måtte kjøpe burgere osv., i Oslo, og det var dyrt, så jeg veide mindre enn 60 kilo, sommeren 1990, husker jeg, da jeg veide meg hos farmora mi Ågot, på Sand.
Når jeg var og besøkte henne, den sommeren.
Men to år seinere, så måtte jeg i det tøffeste dem hadde, av førstegangstjenester, i det norske militæret.
Så hvorfor måtte en svekling ha den tøffeste militærtjenesten, nemlig infanteriet?
Nei, her er det noe tull fra militæret, mistenker jeg.
Her må det være noe ‘mafian’ minst, mistenker jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
For da sleit jo jeg skikkelig, spesielt de tre første månedene.
For rekruttskolen i infanteriet, det er tøft for en svekling, som jeg var før jeg var i infaneriet, ihvertfall.
Så da surra jeg med klage til NHI osv., på at jeg fikk dårlig karakter på kryssordprogram.
Og jeg hadde også en søster, Pia, og en halvbror, Axel, som var nesten som mine adoptivbarn.
(Ihvertfall når søstra mi skulle flytte inn hos meg, to ganger, i 1988 og 1993).
Og broren min Axel var nesten som min adoptivssønn noen ganger og.
De andre ungene på Furuset, eller Høybråtenveien, spurte Axel om jeg var faren hans, husker jeg, en av de første gangene jeg besøkte dem på Furuset, i 1989, var det vel.
Så det var litt spesielt, at militæret skulle slite meg ut sånn, synes jeg.
Hvorfor kommer sveklingene i infanteriet, og kjernesunne ungdommer, de slipper med et sted de kan siste på ræva og bli feite, sånn som jeg husker min fars stedatter Christell sa, under julemiddagen, i 1992.
At noen hun kjente fra Drammen, de ble feite i militæret.
Men jeg ble ikke feit i militæret, jeg hadde ikke mye fett, etter den tøffe infanteritjenesten, med gåing og løping og marsjering, og skigåing og trugegåing, og lav åling, og stridsløype, og sove i snøhule og gå mange mil på vinterøvelse, og det som var da.
Så sånne her ting sitter jeg og tenker litt på nå.
Hva er det med Norge egentlig?
Hvorfor er Norge så råttent, mot meg?
Det kan man lurte på, synes jeg.
Skjerpings til Norge.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Grunnen til at jeg tok bilde av en pub, i Kensington, som heter Stanhope Arms.
Det er fordi at i 2005, etter at jeg flytta fra Sunderland, til London, og først bodde på det hostellet, (Globetrotter In), jeg leita etter, (som jeg fant ut var lagt ned, siden 2005), ved den parken, hvor det var ekorn.
Så bodde jeg ca. en uke på St. Simeons Hotel, (hvor jeg hadde bodd før, da jeg var på ferie i London, sommeren 2003, for å få litt avveksling fra Rimi osv., hvor jeg hadde ganske slitsomme sjefer, på den tiden).
En søndag, så gikk jeg inn på Stanhope Arms, for å se en kamp mellom Everton og Birmingham vel.
(Det var den første kampen, som Arteta spilte for Everton.
Han kom inn som reserve vel.
Og Bent scorte kampens eneste mål, mener jeg, på slutten av kampen).
Etter Everton-kampen, så var det en Chelsea-kamp.
Men jeg hadde jo tenkt å skaffe meg leilighet og jobb osv., så jeg gadd ikke å se Chelsea, for jeg er ikke sånn at jeg ser alle PL-kamper liksom.
Det blir mest Everton-kamper, siden jeg holder med de.
Men, jeg gikk tilbake til hotellet.
Så var det søndag.
Så tenkte jeg at den store Sainsbury butikken, med egen Starbucks-cafe osv.
Den var åpent 24 timer nesten, tenkte jeg.
Men, på søndager, så stengte den kl. 17.
Mye tidligere enn alle de andre dagene.
Så jeg måtte gå i en annen butikk.
Og forbi den puben igjen.
Og da hørte jeg at noen banna.
Og på slutten av Everton-kampen, så hadde den puben blitt fylt opp av Chelsea-fans.
For Kensington er like ved Chelsea.
Så de bar nok da på noe hat mot meg da.
Siden jeg ikke ville se Chelsea-kampen, og gikk forbi puben ‘deres’ osv. da.
Så etter det, så merka jeg, at jeg ble observert, da jeg gikk på Harrods osv.
Av noen som ringte på mobilen sin, og sa til noen, at nå var han på Harrods.
Kanskje noe Chelsea-mob?
Og jeg hadde jo hørt, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, et drøyt år tidligere.
Og jeg hørte også at noen unge menn på hotellet jeg bodde, prata om meg, utafor døra mi.
At de skulle kappe av meg noen veldig private eiendeler, eller hva det var(?)
Noe sånt?
At Chelsea-moben, (eller hva de var), skulle gjøre det?
Jeg mener det var noe sånt de prata om, utafor døra mi, på det hotellet.
Sånn som jeg husker det ihvertfall.
Så en dag, så fikk jeg nok.
For jeg merka det, bare jeg gikk til Sainsburys, om kvelden, så var alle folka så ‘stive’.
Så det virka som at noe foregikk da.
Så jeg bare tenkte at det var smartest å komme seg ut av London.
For jeg synes også at London er litt som en maurtue.
Så jeg bare dro til Heathrow, og gikk til British Airways skranken.
Og jeg spurte om jeg kunne kjøpe billetter der, uten å forhåndsbestille.
De sa, at de bare hadde billetter til Amsterdam og Paris.
Jeg forklarte at jeg hadde studert i Sunderland da, og skulle dra litt rundt i Europa, før jeg dro tilbake til Norge.
Det var vel det jeg brukte som forklaring, på hvorfor jeg ikke hadde billett på forhånd.
Så tenkte jeg at Paris var et litt kjedelig sted, å bestille billett til, av to unge karer.
Så jeg kjøpte heller til Amsterdam da.
Så det var sånn det endte opp, at jeg dro på min første tur til Amsterdam.
I 2005.
Dvs. 16 år etter at søstra mi og Cecilie Hyde, vel _jobbet_ i Amsterdam, mener jeg det var.
Før de dro videre til Spania.
Det var en sommer jeg dro til Brighton, og bodde hos den familien, som _da_ bodde i Shoreham-by-Sea.
Men som en nabokone, fortalte meg, at nå hadde flytta til Southwick.
Den sommeren traff jeg en finsk dame, som var ballettdanserinne, eller hadde det som hobby vel, og het Sari Arokivi, fra Vantaa vel.
Og som jeg møtte på en bar, som var på den kinoen, Odeon, som jeg såvidt var innom.
Som ligger nesten nede ved strandpromenaden i Brighton.
Det var synd jeg kom litt seint til Brighton.
Jeg vurderte å dra rett til Brighton.
Men, togene var veldig forsinket, grunnet snøværet.
Så jeg dro heller litt rundt i London, i noen timer, og dro til de stedene jeg bodde, i London, i 2005, etter at jeg dro fra Sunderland, og før jeg dro til Amsterdam da.
Og så videre til Frankfurt.
Og derfor dro jeg til Detroit, (for jeg syntes at folk la merke til meg osv., av en eller annen grunn, i Europa).
Så jeg ville til USA, for å få meg litt avkobling.
Men jeg ble sendt direkte tilbake til Europa igjen.
Noe jeg har klaget på til UD og amerikanske myndigheter, etter dette.
Som jeg også har skrevet en del om på bloggen.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå fikk jeg flashback, til sommeren 1985, den første sommeren jeg var på språkreise, i England.
Det var med STS, til Brighton.
Jeg dro aleine, og måtte bo sammen med en svenske, på min alder vel, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, mener jeg det var.
Og han sa det, at de som vokste opp i Gøteborg, de var så dumme, at de trodde at fiskepinner svømte rundt i havet.
Bare noe jeg tenkte på nå, når jeg skulle lage mat her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog