johncons

Stikkord: Brighton

  • Jeg sendte en ny e-post til Annika Horten







    Google Mail – Og forresten/Fwd: Hei igjen Annika,







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Og forresten/Fwd: Hei igjen Annika,





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Nov 16, 2009 at 1:10 PM





    To:

    Annika.Horten@d-ikt.no



    Hei,

    bare en ting jeg glemte.
    Det var at da Frode Kølner og en kamerat av han, fra Larvik, skulle på 18-års dagen min, i 1988.
    Så ville søstra mi og han Frode, så gjerne, at Kølner skulle få vannsenga mi, den natta, bursdagsnatta mi.

    Og var det noe jeg ikke ville, så var det å gi bort vannsenga mi, (eller faren min sin), for den var jeg glad i.
    Jeg hadde planer om å innlosjere Frode Kølner og de, på mitt gamle rom, (Gry og Hege Stenberg sitt gamle rom, da de bodde i Leirfaret).

    Men søstra mi og Kølner dro meg med til Sandvika, (noe jeg ikke ville, og jeg ble helt svimmel for de tulla så mye med meg, at jeg glemte å kjøpe øl til og med, så derfor ble det ikke noe fest, og Kølner og dem dro tilbake til Larvik, uten å åpne Jegermeister-flaska si.

    Og søstra mi dro meg med på Rødtangen, og vi møtte deg og typen din, og du sa du ville på fest hos meg, og klagde fordi jeg ikke hadde 18-års fest likevel).
    På Rødtangen, så møtte vi klassevenninna di Turid Sand, som var på fylla.

    Hu fortalte oss at hu hadde latt en Oslo-kar fingre henne, og han var nå for å hente kondomer.
    Søstra mi sa at jeg ikke måtte si det til noen.
    (Men det var vel strengt tatt mellom meg og Sand).

    Søstra mi var så sjefete, og gikk alt for nærme på meg, på bursdagen min.
    Så hun, (som var lillesøstra mi), skulle liksom bestemme at Kølner fikk vannsenga, enda det var min leilighet, min kamerat, mitt rom, min vannseng og min 18 års dag.

    Så da måtte jeg bare finne på noe, på Sandvika der, så sa jeg til søstra mi og Kølner, at der skal jeg ha Annika og Anne Uglum, (i vannsenga), så jeg må ha vannsenga selv.
    (Jeg var så svimmel fordi søstra mi og Kølner overstyrte meg så mye, så jeg bare så noe, jeg var ikke helt meg selv, så jeg beklager det, at jeg sa noe galt da, men de Larvik-folka kødda så mye med meg, så jeg ble helt svimmel, og bare sa noe som falt meg inn).

    Så sånn var det det foregikk, hvis søstra mi har fortalt deg om du.
    Du hadde jo type og det hadde sikkert Anne Uglum og, så det var ikke akkurat noe seriøst, det var bare noe tull jeg fant på, for jeg ville beholde vannsenga mi, på bursdagen min.

    Så da ble jeg deppa, seinere, når Kølner, som liksom skulle være bestekameraten min, fra Larvik, tok med Jagermaister flaska si, fra fryseren til Haldis, på rommet mitt, og forsvant tilbake til Larvik, med kamerat.

    Så sånn var det.
    Så derfor ble jeg med søstra mi til Rødtangen, for jeg var litt nedfor, for jeg hadde mista han som jeg trodde var den gamle bestekameraten min.
    (Men han var visst mer som Pia's kamerat).

    Så sånn var det.
    Så derfor ble det ikke noe av den annonserte 18-års festen min, beklager det!
    Du sier jeg skal spørre min egen familie, men søstra mi vil ikke være venn med meg på Facebook, så hu stoler jeg ikke på.

    Faren min og onkel Håkon og onkel Runar, har kutta meg ut.
    Og Christell vil ikke prate om gamle dager, og jeg har kutta ut søstra mi, og faren min, (for han kødderingte på mobilen min hele tida), og halvbroren min i Oslo, Axel.

    Så jeg kutta ut Christell og, for det ble litt dumt, å ha noe med henne å gjøre da, siden hun kjenner jo søstra mi og faren min bedre enn meg.
    Så jeg har kutta ut eller blitt kutta ut, av min familie.

    Så derfor er det jeg må kontakte alle andre om det jeg prøver å finne ut av, for jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.
    Så jeg prøver å skjønne hva det betyr, og har derfor flyttet til England.

    Sånn, nå har jeg fått forklart ferdig, så nå skal jeg ikke skrive mer.
    Beklager alle e-postene!
    Mvh.

    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2009/11/16
    Subject: Re: Hei igjen Annika,

    To: Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>

    Hei,

    nei, jeg skal ikke sende noe mer e-post til deg.
    Du får slutte å skrive 'med vennlig hilsen' da vet du, hvis du ikke vil ha e-post.

    Du husker vel ikke at Christell tok med deg, for å banke på alle vinduene og dørene, i leiligheten min i Leirfaret heller, da jeg skulle kopiere en videofilm, for noen i Havnehagen, og Christell sa jeg fikk låne videoen deres.

    Og hva med den gangen du og Anne Uglum, gikk toppløse ned hele Havnehagen sammen med Espen Melheim?
    Og søstra mi og Christell hadde dratt meg med på stranda, mellom Teskjekjærringa og Sand, for å sole oss, (der hvor ingen soler seg vanligvis), og du og Anne Uglum og Espen Melheim, skulle tilfeldigvis, eller 'tilfeldigvis', windsurfe der, to og Anne toppløse.

    Hva var det om egentlig?
    Jeg skal slutte å kontakte deg, men grunnen til at jeg kontaktet deg på denne e-post adressen var fordi firmaet du jobber i tulla med e-posten jeg sendte til Svelvik kommune.

    Kanskje du skulle ha forsatt å jobbe på Hennes og Mauritz i gågata i Drammen istedet?
    Hei og hopp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog


    2009/11/16 Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>

    Jeg kan ikke huske at noen andre enn Røkås har bodd der. Du må spørre din egen familie. Det hadde vært fint om du sluttet å sende epost til meg. Dette er min jobbe adresse og jeg bruker ikke denne til privat.
    
    Med vennlig hilsen Annika Horten D-ikt
    --- opprinnelig melding ---
    Fra: "Erik Ribsskog" <eribsskog@gmail.com>
    Emne: Hei igjen Annika,
    Dato: 15. november 2009
    Klokkeslett: 12:35:52

    beklager at jeg skriver så mange e-poster.

    Men jeg har tenkt en stund på nå, om jeg var fra Berger eller Larvik.

    Så mener jeg å huske, fra 80-tallet, at du sa en gang, da jeg møtte deg og Christell, at mora di huska meg og søstra mi, fra da vi bodde på Toppen der, der hvor Røkås-famlien vel flytta til, mener jeg, i Toppen 4.

    Stemmer det, dere var vel naboene våre da, eller?

    Stemmer det?

    Bare noe jeg kom på, beklager at jeg sender mange e-poster!

    Mvh.

    Erik Ribsskog






    PS.

    Og jeg har allerede fått kjeft og tyn, av søstra mi, fordi jeg var innbilsk, og trodde at jeg hadde sjangs på Annika og Anne Uglum, som begge gikk i klassen til søstra mi og Christell.

    Søstra mi forklarte meg veldig klart, og smilte og lo av meg, mens hu dreit meg ut, og sa, ‘å ja, har du liksom sjangs på de’, og smilte på en ekkel og stygg måte da.

    Så det har jeg fått kjeft for allerede det her, at jeg sa det at Annika og Anne Uglum skulle ligge sammen med meg, i vannsenga mi, i et forsøk på å slippe å gi bort vannsenga mi til de to kameratene fra Larvik, som jeg hadde vært dum nok til å invitere på 18-årsdagen min, og som absolutt ville ha senga mi for natta.

    Og søstra mi støtta de Larvik-folka.

    Så det var akkurat som om at det var tre Larvik-folk der, søstra mi og Frode Kølner og kameraten til Kølner.

    Mens jeg var den eneste fra Berger der da.

    Og de bare tulla med meg, og dro meg med på Sandvika, som ikke var min strand der, i det hele tatt.

    Jeg hadde lyst til å kjøpe øl og pizza og snacks i butikken, og dratt bort på Bergeråsen, og begynne å gjøre klar til festen, (for en del folk visste at jeg skulle ha fest).

    Så jeg hadde ikke lyst til å dra til Sandvika, i det hele tatt.

    Jeg følte meg ikke hjemme der, i det hele tatt.

    Med Sandvika, så mener jeg en strand, som ligger akkurat over grensa til Sande vel, fra Berger, hvis jeg ikke tar feil.

    (Og ikke Sandvika, tettstedet/byen, i Bærum, i Akershus, like ved Oslo. Det er et helt annet sted, selv om det heter det samme).

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, hvis jeg skulle ha vist den gamle bestekameraten min, fra Larvik, Frode Kølner, mitt sted, på Berger/Sand, da ville jeg ha vist han Krok på Sand, eller der båten til Haldis lå, nedafor Teskjekjærringa på Sand, eller Ulvika, ved Bergeråsen.

    Men _ikke_ Sandvika.

    Det var ikke mitt sted, i det hele tatt.

    Det var vel heller Christell sitt sted, og de liksom ‘kule’ ungdommene, fra Bergeråsen, vil man vel kanskje si.

    Christell likte seg godt i Sande, tror jeg nok, og pleide å dra til Sandvika, (som lå i Sande kommune, mener jeg ihvertfall), og til Fremad, som var et ‘lokale’/samfunnshus, i Selvik, i Sande kommune.

    Så Christell var nesten mer enn Sande-jente, enn en Berger-jente, de siste årene hun bodde på Bergeråsen, kan man vel si.

    Mens jeg var en ganske rolig Berger-kar da.

    Hvis jeg dreiv og sjekka jenter, så gjorde jeg det mest i Brighton, hvor jeg vel egentlig var på 18-års dagen min.

    Men kanskje jeg feira festen når jeg kom hjem fra Brighton?

    Ja, sånn tror jeg det var.

    Noe sånt.

    Hm.

    Det her husker jeg ikke helt, men det var kanskje sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det norske forsvaret, lar amerikanerne få lov til å tulle med nordmenn

    Da jeg var på Terningmoen, i Elverum, under førstegangstjenesten, så ble vi en dag, uformelt, inspisert av en amerikansk offiser.

    Alle smilte og lo, av amerikaneren, som sa ‘What’s the spirit of the bayonet’?

    Og det betyr, ‘hva er bajonettens ånd’.

    Og svaret var: ‘To kill!!!!’.

    Så da skulle den vernepliktige da, gå i nærkamps-angrepsposisjon med AG3-en, da og stikke den ut i lufta, med bajonetten på da, og late som at han drepte en inbilt fiende, ved å stikke bajonetten, med hard kraft, inn i magen, på ‘fienden’ da.

    Så sånn var det.

    Og dette hadde jo aldri vår tropp hørt om, og alle syntes at det var artig, at en kul, eller ‘kul’, amerikansk offiser, lagde show og underholdning, for oss menige da, som hadde en til tider kjedelig førstegangstjeneste.

    Så sånn var det.

    Det var Bækklund, forresten, hvis jeg husker riktig, en kar fra Hedmark-traktene, med lyst hår, og tynn, (den eneste der, som var like tynn som meg, tror jeg, men han var en tøffing, han røyka vel ikke og sånn, så han var i bedre form enn meg, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Så kom amerikaneren bort til meg da, og spurte om det var 80 skudd vi hadde i magasinene våre.

    Men det er en drill, i Norge, at vi har 100 skudd, for vi regner med magasinet som er i AG-en også.

    Så da svarte jeg ‘one hundred’, da.

    For jeg svarte det vi hadde lært å si, men på engelsk da.

    Så spurte han igjen, om det var åtti.

    Og jeg svarte vel hundre igjen, for det var det vi hadde lært.

    Jeg syntes jo ikke at det var så artig, med en sånn amerikansk offiser, som ‘klovna’ da, med mine medsoldater i troppen, for jeg hadde jo vært i England, sommeren 1985, sommeren 1986, sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990.

    Så jeg var vant med briter, og folk som snakka engelsk, da.

    Og der i Shoreham, ved Brighton, hvor jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var, sommeren 1988 og sommeren 1990, og jeg dro alene sommeren 1989, det var hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea, ved Brighton.

    Og de var veldig kule og morsomme da, og vi satt og drakk sammen med faren i huset, om kvelden da, og så på fotball-VM osv., ihvertfall gjorde jeg det, Øysten mest bare satt der.

    Så jeg var ganske vant med folk som prata engelsk.

    Så jeg syntes ikke amerikanske offiseren, på Terningmoen, var så artig, så jeg våkna ikke helt, av han.

    Men han tror jeg ble sur på meg, fordi jeg retta på han, og sa hundre og ikke åtti skudd.

    For en dag eller to senere, så så jeg han og en annen amerikaner, assistenten hans, eller noe, at de luska på meg, ved brakkene våre.

    Så hørte jeg at han sa til assistenten sin da, på amerikansk-engelsk, at jeg var han som hadde retta på han da, om antallet skudd, som norske soldater hadde.

    Så de amerikanerne, fra CIA, eller hva de var, de dreiv og hang rundt brakkene våre da, (til oss vanlige, vernepliktige infanterisoldatene), i en dag eller to kanskje, etter tjenestetiden, for å spionere på meg, når jeg gikk for å spise middag da, etter dagens slutt, en eller to dager etter at den episoden med den uformelle inspeksjonen fra han amerikanske offiseren var.

    Så sånn var det.

    Men jeg tenkte jo sånn, at vi var jo i Norge, så da fikk jeg si det på den måten vi hadde lært i Norge, at det var hundre skudd, som hver soldat hadde kapasitet, til å ha med seg, fire magasiner av tjue skudd, i magasintaskene, dvs. åtti skudd.

    Også tjue i det siste magasinet, som gjerne var i AG-en da, eller i lomma.

    (Men man kunne jo ha flere patroner i lommene og sånn og da, men det var ikke egentlig ‘lov’, eller det ville vel ha vært litt på kanten da, for man skulle vel ikke legge skarpe skudd i lomma, og vi fylte vel aldri opp med så mange skudd, tror jeg.

    Ikke som jeg kan huske ihvertfall.

    Hvem vet.

    Men, noen syntes det var artig å si 101 skudd da, for du kunne faktisk ha et skudd i kammeret på AG-en og.

    Når du hadde lada AG-en, og spent avtrekkerfjæra da.

    Så kunne du ta ut magasinet, og sette i enda et skudd, i teorien.

    Så da kunne man ha 101 skudd i våpen og magasintasker.

    Men det var mest for morro skyld, tror jeg, at de sa det.

    Vi kunne jo fylt opp stridssekken med skudd og sikkert, hvis det hadde vært krig.

    Men i norske soldaters standardutrustning, så kunne man ha hundre skudd da.

    Det var derfor jeg svarte amerikaneren det, for det var vi så godt drillet, i å svare.

    Så jeg tenkte meg ikke om engang, jeg svarte det automatisk, for vi var jo drilla og nesten hjernevaska, til å svare et hundre da.

    Så begynte kanskje amerikanerne å tulle med meg, etter militæret, siden han CIA-offiseren, eller hva han var, antagelig ble sur på meg.

    Sånn var nok det.

    Så derfor fikk ikke jeg en jobb på kontor, f.eks., som jeg gjerne ville ha, sånn at jeg kunne drive med systemutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.

    Men jeg måtte få meg en jobb i Rimi, hvor jeg måtte stå på skikkelig, for å få fler arbeidstimer og for å få en karriære, så det ble ikke sånn at jeg hadde mye ekstra ‘ork’, som jeg kunne bruke til å lage dataprogrammer på fritiden, osv.

    Nei, det orka jeg ikke ved siden av Rimi, gitt.

    Så her var det nok noe CIA som tulla med norske folk, og det forsvaret lot CIA uoffisielt, inspisere og evaluere/granske de norske vernepliktssoldatene, som jeg forstår det.

    Så her er det mye møkk, i Norge, vil jeg si.

    Det er verneplikt, så folk har ikke noe valg, de _må_ avtjene verneplikten.

    Og så tuller forsvaret med folka i et år.

    Og ikke nok med det, de lar amerikanerne gå inn og, og finne folk de kan tulle med, resten av livene deres, mens de avtjener den ufrivillige verneplikten, da.

    Så Norge er råttent på rot, når det gjelder hvordan norske folk, (les blonde/lyshårede), blir behandlet i Norge.

    Her har nok egypterne kontrollen vil jeg si.

    (Les New World Order, som har pyramiden som symbol, dvs. de egyptiske faraoenes symbol).

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Kanskje kursbeviset mitt ligger hos EF Språkreiser sitt kontor i Brighton?







    Google Mail – FW: Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    FW: Purring/Fwd: Kursbevis for EF språkreiser





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Aug 11, 2009 at 10:52 AM





    To:

    AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com>



    Hei,

    ok, tror dere at de kan ha dette hos EF i Brighton da, jeg husker at de hadde kontor der.
    For vi, (jeg og tremenningen min, Øystein Andersen), vi måtte flytte fra huset til hu dama,

    som hadde en sykepasient, liggende i en sykeseng, i stua.
    Kurslederen, Paul Wilkie, han reagerte på at det lukta piss der, men vi fant ikke ut om det
    var fra kattene, eller fra hu dama i sykesenga.

    Er det riktig at det skal være sånne forhold, for norske ungdommer, som drar til England,
    også fikk jeg ikke lov å sitte i stua og se TV, (det var fotball-EM), for der lå det en sykepasient,

    så jeg ble kasta ut, og seinere måtte vi flytte.
    Er det meningen av det skal være sånn, dette var vel da egentlig et sykehjem, er det riktig
    at dere sender norske ungdommer for å bo på sykehjem, når de er på språkreise, i England?


    Mvh.
    Erik Ribsskog
    2009/8/11 AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com>

    Hei igjen,

    Jeg beklager men vi har

    ikke mulighet til å hjelpe deg med kursbevis så langt tilbake.

    Mvh,

    Anne Cathrine




    From: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 11. august 2009 11:19

    To: AnneCathrine Syrrist

    Subject: Re: FW: Purring/Fwd:

    Kursbevis for EF språkreiser

    Hei,

    unnskyld at jeg spør så direkte, men hva skal dere med fjernlager hvis

    dere ikke har tilgang til det da?

    Det må da være mulig å få ting derfra.

    Det er vel derfor det heter lager?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/8/11 AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com>

    Vi har dessverre ikke tilgang data så langt

    tilbake, disse er fjernlagret ettersom vi har byttet system siden da.

    Mvh,

    Anne Cathrine Syrrist

    Country Product Manager

    EF Language Travel

    Fridtjof Nansens plass 2

    Postboks 1334, Vika

    0112 Oslo

    Tel: +47 22 94 12 00

    Fax: +47 22 94 12 12

    Skype: annecathrine.syrrist.ef

    www.ef.com

    This email and its attachments may contain confidential or proprietary

    information belonging to EF.

    If you are not the intended recipient, please

    destroy this message and contact the sender. Thank you.

    P Please

    help to save a tree and only print this e-mail if you really need to. Thank

    you.




    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 11. august 2009 10:02

    To: AnneCathrine Syrrist

    Subject: Re: FW: Purring/Fwd: Kursbevis

    for EF språkreiser

    Hei,

    kan dere ikke

    bare skrive på et nytt kursbevis da?

    Dere har vel data over hvem som har vært på kurs?

    Jeg har kontaktet videregående skoler, som jeg gikk på, i 1988 og de har

    fortsatt karakterene arkivert.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/8/11

    AnneCathrine Syrrist <AnneCathrine.Syrrist@ef.com>

    Hei,

    Dessverre har vi ikke noe kursbevis for så langt

    tilbake, så vi kan ikke hjelpe deg med dette.

    Lykke til videre.

    Mvh,

    Anne Cathrine Syrrist

    Country Product Manager

    EF Language Travel

    Fridtjof Nansens plass 2

    Postboks 1334, Vika

    0112 Oslo

    Tel: +47 22 94 12 00

    Fax: +47 22 94 12 12

    Skype: annecathrine.syrrist.ef

    www.ef.com

    This email and its attachments may contain confidential or proprietary

    information belonging to EF.

    If you are not the intended recipient, please

    destroy this message and contact the sender. Thank you.

    P Please help

    to save a tree and only print this e-mail if you really need to. Thank you.

    ———-

    Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/8/1

    Subject: Fwd: Kursbevis for EF språkreiser

    To: lena.hansen@ef.com

    Hei,

    hun hadde

    visst slutta hun Myrli, fikk jeg et automatisk svar om her, hvor det stod at

    jeg skulle sende

    e-posten til deg.

    Så lykke til med å ordne opp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———-

    Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/8/1

    Subject: Kursbevis for EF språkreiser

    To: Mariann.Myrli@ef.com

    Hei,

    jeg var i

    Weymouth, på

    språkreise med EF, sommeren 1986.

    Og jeg

    var også i Brighton, med EF, sommeren 1988.

    Jeg var

    også med STS, til Brighton, sommeren 1985, så

    på kurset i 1988, som

    var på Soutwick Community Center,

    utenfor Brighton, så fikk jeg beste resultat,

    av alle

    elevene, på avslutningstesten.

    Jeg fikk vel 94 av 100 poeng, eller noe.

    Kursleder var en norsk-amerikaner ved navn Paul Wilkie.

    Nå hadde det seg sånn, at selv om jeg var god i engelsk og de andre fagene,



    skolen, så gikk det ikke så bra med meg i arbeidslivet.

    Jeg ble gående å tråkke, hos Rimi, i mange år, i Oslo, uten å få noen særlig

    utfordringer,

    jeg ble mest brukt som en slags robot, som fylte opp de tyngste

    kjølevarene

    osv.

    Men men.

    I 2003,

    så overhørte jeg i Oslo,

    at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

    Så dro

    jeg til Sunderland, hvor HiO og Lånekassa,

    tulle med meg, så studiene

    gikk i

    vasken.

    Så dro jeg til en onkel i Larvik, hvor jeg jobba på gården til dama hans.

    Så dukka

    det opp et team der, som skulle skyte meg, hørte jeg, så dro jeg til

    Liverpool.

    Men familien min, på morssida, som er innflyttere til Larvik, de nekter å

    sende

    meg mine

    vitnemål og attester og kursbevis osv., over til England, enda dette

    skjedde i

    2005.

    Så jeg må kontakte alle mulige skoler og høyskoler og universiteter, for å

    prøve

    å få tak

    i duplikater da, av papirene mine.

    Og jeg har også gått jobbsøkerkurs, her i England, og da sier de her, at man

    skal

    skrive

    opp noen av sine prestasjoner, på CV-en.

    Jeg var jo en av de beste elevene i Vestfold, det året før jeg var russ, så da

    fikk

    de beste

    i Vestfold, lov å studere i Drammen,

    siden nordre Vestfold sogner til

    Drammen.

    Og jeg

    vant også en ganske gjev Rimi-konkurranse, kalt Rimi Gullårer, etter at jeg

    etter

    mange år endelig fikk lov å bli butikksjef i Rimi, så fikk jeg et brev fra

    Stein Erik

    Hagen da, som

    var slitt et avlangt hull i, i bretten på brevet, gjennom konvolutten.

    Og jeg fikk også beste resultat på engelsk-prøven, som alle utenlandsstudentene,

    ved

    University

    of Sunderland, måtte

    igjennom.

    Så jeg

    tenkte, at hvis jeg hadde hatt noe dokumentasjon/kursbevis, fra da jeg fikk

    bra

    resultater, på språkskole i England,

    så hadde det vært bra å ha.

    Jeg og tremenningen min, som er adopetert fra Korea, Øystein Andersen, vi dro

    over

    sommeren

    1988, til Brighton, med EF da.

    Og da bodde vi først i King George

    Road, hos et par, som hadde ei dame liggende i ei

    sykeseng,

    i stua, husker jeg.

    Og hu

    våkna opp, og begynte å hoie, men da ble hu bare dopa ned igjen, av fruen i

    huset,

    husker

    jeg.

    Så ble vi flytta derfra, til en annen familie, i Shoreham, jeg og tremenningen

    min, etter et

    par uker.

    Men jeg lurer fortsatt noen ganger, på hu der dama som lå i en sykeseng i stua

    der, om

    hva som

    foregikk, siden hu var som en pasient, i en stue, i et hus som ble brukt som

    vertsbolig,

    for språkstudenter, og ikke på f.eks. et sykehus.

    Så jeg lurer på hva slags opplegg dette egentlig var.

    Det har jeg lurt på noen ganger.

    Kanskje dere kan

    hjelpe meg med disse spørsmålene og kursbevisene, håpte jeg.

    På forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    This

    e-mail and any attachments may contain confidential and

    privileged information. If you are not the intended recipient,

    please notify the sender immediately by return e-mail, delete this

    e-mail and destroy any copies. Any dissemination or use of this

    information by a person other than the intended recipient is

    unauthorized and may be illegal.

    This

    e-mail and any attachments may contain confidential and

    privileged information. If you are not the intended recipient,

    please notify the sender immediately by return e-mail, delete this

    e-mail and destroy any copies. Any dissemination or use of this

    information by a person other than the intended recipient is

    unauthorized and may be illegal.


    This e-mail and any attachments may contain confidential and

    privileged information. If you are not the intended recipient,

    please notify the sender immediately by return e-mail, delete this

    e-mail and destroy any copies. Any dissemination or use of this

    information by a person other than the intended recipient is

    unauthorized and may be illegal.






  • Jeg fikk også bra resultater, da jeg var på språkreise i England. Siste gangen fikk jeg best av alle. Men det var litt juks at jeg reiste fler ganger







    Google Mail – Kursbevis for EF språkreiser







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Kursbevis for EF språkreiser





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Aug 1, 2009 at 10:21 AM





    To:

    Mariann.Myrli@ef.com



    Hei,

    jeg var i Weymouth, på språkreise med EF, sommeren 1986.
    Og jeg var også i Brighton, med EF, sommeren 1988.
    Jeg var også med STS, til Brighton, sommeren 1985, så på kurset i 1988, som

    var på Soutwick Community Center, utenfor Brighton, så fikk jeg beste resultat,
    av alle elevene, på avslutningstesten.
    Jeg fikk vel 94 av 100 poeng, eller noe.
    Kursleder var en norsk-amerikaner ved navn Paul Wilkie.

    Nå hadde det seg sånn, at selv om jeg var god i engelsk og de andre fagene,
    på skolen, så gikk det ikke så bra med meg i arbeidslivet.
    Jeg ble gående å tråkke, hos Rimi, i mange år, i Oslo, uten å få noen særlig

    utfordringer, jeg ble mest brukt som en slags robot, som fylte opp de tyngste
    kjølevarene osv.
    Men men.
    I 2003, så overhørte jeg i Oslo, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

    Så dro jeg til Sunderland, hvor HiO og Lånekassa, tulle med meg, så studiene
    gikk i vasken.
    Så dro jeg til en onkel i Larvik, hvor jeg jobba på gården til dama hans.
    Så dukka det opp et team der, som skulle skyte meg, hørte jeg, så dro jeg til
    Liverpool.
    Men familien min, på morssida, som er innflyttere til Larvik, de nekter å sende
    meg mine vitnemål og attester og kursbevis osv., over til England, enda dette

    skjedde i 2005.
    Så jeg må kontakte alle mulige skoler og høyskoler og universiteter, for å prøve
    å få tak i duplikater da, av papirene mine.
    Og jeg har også gått jobbsøkerkurs, her i England, og da sier de her, at man skal

    skrive opp noen av sine prestasjoner, på CV-en.
    Jeg var jo en av de beste elevene i Vestfold, det året før jeg var russ, så da fikk
    de beste i Vestfold, lov å studere i Drammen, siden nordre Vestfold sogner til

    Drammen.
    Og jeg vant også en ganske gjev Rimi-konkurranse, kalt Rimi Gullårer, etter at jeg
    etter mange år endelig fikk lov å bli butikksjef i Rimi, så fikk jeg et brev fra Stein Erik

    Hagen da, som var slitt et avlangt hull i, i bretten på brevet, gjennom konvolutten.
    Og jeg fikk også beste resultat på engelsk-prøven, som alle utenlandsstudentene, ved
    University of Sunderland, måtte igjennom.

    Så jeg tenkte, at hvis jeg hadde hatt noe dokumentasjon/kursbevis, fra da jeg fikk så
    bra resultater, på språkskole i England, så hadde det vært bra å ha.
    Jeg og tremenningen min, som er adopetert fra Korea, Øystein Andersen, vi dro over

    sommeren 1988, til Brighton, med EF da.
    Og da bodde vi først i King George Road, hos et par, som hadde ei dame liggende i ei
    sykeseng, i stua, husker jeg.
    Og hu våkna opp, og begynte å hoie, men da ble hu bare dopa ned igjen, av fruen i huset,

    husker jeg.
    Så ble vi flytta derfra, til en annen familie, i Shoreham, jeg og tremenningen min, etter et
    par uker.
    Men jeg lurer fortsatt noen ganger, på hu der dama som lå i en sykeseng i stua der, om

    hva som foregikk, siden hu var som en pasient, i en stue, i et hus som ble brukt som
    vertsbolig, for språkstudenter, og ikke på f.eks. et sykehus.
    Så jeg lurer på hva slags opplegg dette egentlig var.

    Det har jeg lurt på noen ganger.
    Kanskje dere kan hjelpe meg med disse spørsmålene og kursbevisene, håpte jeg.
    På forhånd takk for hjelp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog






  • Noen i USA søker på ‘”Bailey Tzuke” family illuminati masons freemason’, på Google. Jeg har også lurt på om hun var under Illuminati-kontroll. (N)

    under kontroll av illuminati

    http://www.google.com/search?q=”Bailey%20Tzuke”%20family%20illuminati%20masons%20freemason&hl=en&start=10&sa=N

    PS.

    Bailey Tzuke, er hun som har den sangen, som diskoteket i Eberle St., spiller hele tida.

    Og jeg har sett noe YouTube-video med henne, hvor de sa at hun hadde jobba i en ‘fish-shop’, siden den forrige singelen.

    Det hørtes litt rart ut, for meg.

    Den gjengen, i Brighton, hvor jeg pleide å være på språkreise, om sommerne, på 80-tallet, virka litt spesielle.

    Så jeg husker jeg lurte på om hun var under kontroll.

    Mora hennes synger også på noen av sangene.

    Men jeg har ikke hørt om disse, mor og datter Tzuke, fra før, selv om jeg pleide å være ganske ofte i Brighton, i sommerferiene.

    Det var ettersom jeg hørte den sangen, gjennom veggen her, fra diskoteket, G-bar, i Eberle St., at jeg prøvde å finne ut hvem det var som sang.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er den sangen jeg tenkte på igjen:

    PS 3.

    Og her er originalen også forresten, med Alanis Morissette:

  • Svelvikbanken = Idioter. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til første gangen jeg skulle til England, på språkreise, i 1985.

    Så kjørte faren min inn til Svelvik da, og jeg var med, for at jeg skulle få noen sånne reisesjekker.

    Så fikk jeg ca. 2000 i reisesjekker da.

    Så det skulle ha blitt ca. 200 pund, eller noe sånt.

    Men dem ganga feil i Svelvikbanken, så jeg fikk ikke ca. 200 pund, neida, dem ganga med kursen, istedet for å dele på kursen.

    Så jeg fikk ca 20.000 pund i reisesjekker.

    Ca. 200.000 kroner.

    (Istedet for 2.000 kroner).

    Noe sånt.

    Så da vi kom til Grunnane, mellom Berger og Svelvik da, så nevnte jeg det her til faren min da.

    At det var reisesjekker på 1000 pund der, eller noe. (Istedet for 10 pund, var det vel).

    Så måtte vi snu da, og dra tilbake til Svelvik, for å få dem til å lage ordentlige reisesjekker.

    Så hva Svelvikbanken dreiv med, det lurer jeg på.

    Var det en Svelvik-mafia, (som skulle få faren min opp i stry?), på samme måte som det var en Eiker-mafia, som er beskrevet i boken ‘Mafiaen i Eiker’, av Freddy Kristoffersen, som det er forklart mer om her:

    https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826

    Det kan man lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1990. (In Norwegian)

    Sommeren 1990.

    Da hadde jeg studert et år i Oslo.

    Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.

    Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.

    Og da var fetteren min Ove der og.

    Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.

    Av en eller annen grunn.

    Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.

    Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).

    Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.

    Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.

    Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.

    Noe sånt.

    Noen ganske dundre-aktige jenter.

    Ihvertfall storesøstra.

    Men men.

    Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.

    Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.

    Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.

    Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.

    Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.

    Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.

    Det er mulig.

    Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.

    Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.

    Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.

    Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.

    Rundt skolestart vel.

    Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.

    Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.

    Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.

    Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det var noe juks/lureri med den Aero-sjokoladen fra Tesco, de skal ikke se sånn ut egentlig :( (In Norwegian)

    Det var noe juks/lureri med den Aero-sjokoladen fra Tesco, de skal ikke se sånn ut egentlig 🙁 (In Norwegian)

    PS.

    De her sjokoladene er nesten som Stratos.

    Men jeg vil si de her er bedre.

    Men det er mulig at det er fordi jeg pleide å kjøpe dem, husker jeg, på ferga fra Dover Calais osv., første gangen jeg var på språkreise i England, i 1985, i Brighton, da faren min også hadde meldt meg på helgetur til Paris, av en eller annen grunn.

    Så da var det kanskje 40-50 damer på bussen, og tre gutter.

    Så da hang jeg sammen damer hele helga, i Paris.

    Men jeg skjønte ikke hvordan det skjedde, jeg kjente ikke han gutten og de jentene, som jeg vanka sammen med.

    Men det bare ble sånn, det var noen av jentene på turen som spurte om vi skulle henge sammen, vi fire, og da ble det sånn da.

    Men det skjedde ikke noe mer, for min del ihvertfall.

    Men jeg husker vi fire måtte gå gjennom Montemartre osv., var det vel, ganske aleine vel, om kvelden, mener jeg å huske, på vei til hotellet.

    Eller om det var på vei opp dit.

    Det var det nok, så gikk vi i gruppe tilbake kanskje.

    På vei opp til den katedralen, på lørdagskvelden, den katedralen som man har utsikt til hele Paris fra.

    Så de jentene klagde på at vi måtte gå alene, vi fire, gjennom byene alene en lørdagskveld da.

    Så STS hadde ikke helt kontrollen.

    Men men.

    Jeg fikk kjøpt øl der og, i Paris, i en vin-butikk, husker jeg.

    De hadde 100-200 slag vin kanskje, og et slag øl, eller noe.

    Og jeg kjøpte da øl.

    For de gikk det ann å åpne, og jeg likte bedre øl enn vin.

    Enda ei hjelpe-lærerinne, fra Brighton, på STS-skolen i Brighton da, hun sa at jeg så ut som jeg var 12 år, så hun trodde ikke på det, at jeg hadde vært med noen svenske folk rundt i Brighton og drukket da.

    Men i Paris så trava jeg litt rundt aleine, for det syntes jeg var artig.

    Det må vel ha vært på lørdag formiddag det her, før vi dro til Eiffeltårnet.

    Jeg fant en jernbanestasjon, som så ut som et museum omtrent, bygningen, utenfra, og alle var veldig pent kledd.

    Så prøvde jeg å finne et sted de solgte fyrverkeri, men det fant jeg ikke, og nesten ingen parisere skjønte hva ‘fireworks’ betydde.

    Og jeg måtte selvfølgelig tuppe en fransk mynt ned fra den øverste etasjen på Eiffeltårnet, som vi så en solskinnsdag i juli, tror jeg det var.

    Så det var fint å se parkanleggene og alt mulig, den dagen, fra toppen av Eiffeltårnet.

    Men jeg håper ingen fikk den mynten i hue.

    Men men.

    Jeg tror vi holdt til like ved Gar le Est, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Og vi var også innom Pompedue-senteret, eller hvordan det skrives, et moderne kunstsenter.

    Og vi var på resturant og spiste da.

    Hvor kelnerne klagde siden vi mest hadde sedler da, og de ikke hadde mynter.

    Så jeg gikk ut i til en kiosk og veksla til mynter.

    Kanskje det var at de ikke fikk driks.

    Det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Greenpeace, hadde det vært mye om på Dagsrevyen.

    Men de var ikke i Norge, på den tida.

    Men da så jeg Greenpeace, i Paris.

    Og det tror jeg var første gangen jeg så en organisasjon, som ikke var liksom sett på som bra, i nyhetene i Norge.

    Så det var litt rart, å se Greenpeace-folk, med bannere osv.

    For Greenpeace var liksom litt som Blitz, da, i 1985, hadde jeg inntrykk av, etter å hørt hvordan de prata om de på Dagsrevyen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nok om det.

    Jeg får skrive om noe andre greier her og.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    PS.

    Det her minner meg på en gang jeg var på et utested i Oslo.

    Hva het det igjen da.

    Et veldig hipt sted.

    Hm.

    Ikke Last Train, men Head On.

    Hvor dem noen ganger ikke slapp meg inn.

    Dem bare fant på noen grunner, for dem skulle være så kule da.

    Men men.

    Men jeg var jo i Brighton, på språkreise, med STS, sommeren 1985.

    Og med EF språkreiser i Weymouth, sammen med noen kamerater fra Svelvik i 86.

    Og med EF språkreiser i Brighton, igjen, i 1988, sammen med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog.

    Og da dro jeg jo på språkreise mest fordi jeg syntes det var artig å dra på sommerferie til England.

    Men i 89 og 1990, så hadde jeg vært på nok språkreiser, så da dro jeg bare over å besøkte de folka vi bodde hos i Shoreham, i 1988.

    Så jeg var i England, i Brighton, i 1989 og 1990 og.

    I 1990 var Øystein med igjen.

    Men da bare lånte vi et rom hos den her vertsfamilien da, og jeg kjøpte noe stereoanlegg-greier til dem.

    Jeg tror jeg kjøpte CD-spiller, i 1989 og dobbelt kassettspiller i 1990.

    Vi burde egentlig betalt for å bo der, men dem ville ikke ha penger sa dem.

    Men vi kjøpte masse røyk og øl og sånn til dem også da.

    For jeg tror egentlig ikke dem likte den kassettspilleren.

    Men det skulle være ordenlige merker og sånn.

    Vi kjøpte de stereo-greiene på en butikk i Hove.

    Hvor han faren i vertsfamilien, da jeg var med STS til Brighton i 85, hadde tatt meg med en gang, husker jeg.

    En av de første dagene jeg var i England, for da satt jeg bare å så på TV, så spurte han karen om jeg ville være med å kjøpe stereoanlegg da.

    Så da huska jeg den butikken i 1989, så kjøpte jeg CD-spiller og sånn der, for jeg huska at det var billige priser der, fra 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men hos dem jeg og Øystein bodde hos, i Shoreham.

    Hos dem så fikk vi lov å røyke og drikke og sånn i stua der da, mens vi så på Fotball-EM i 88 og Fotball-VM i 1990, var det vel.

    Så da dro vi til the Off-licence da, alkohol-butikken.

    Som var like ved der dem bodde.

    (Noen ganger dro vi jo på byen og, men hvis det var fotballkamp, så satt vi ofte hjemme hos den vertsfamilien da.

    For jeg hadde jo holdt med Everton i mange år.

    Så da heia jeg på Gary Lineker og England da.

    Selv om Lineker hadde begynt å spille for Tottenham.

    Men men).

    Og da kjøpte jeg først Carlsberg.

    Men det er jo Liverpool-sponsorer osv.

    Og det var kanskje litt kjedelig å kjøpe Carlsberg, når dem hadde så mange artige merker, som vi ikke hadde i Norge.

    Han var glad i øl og sprit han faren i vertsfamilien, så vi ble dratt med dit uansett om vi ville eller ikke omtrent.

    Men jeg har vel aldri vært noe festbrems.

    Så jeg ble med da.

    Så tredje eller fjerde gangen vi gikk til the Off-licence da.

    Så ble det bare til at jeg tilfeldivis kjøpte Fosters.

    Fra Australia osv.

    Og det ølet syntes jeg var godt.

    Jeg syntes Carlsberg var godt og.

    Men på slutten av 80-tallet, da jeg var sånn 18-19 år da.

    Da husker jeg at jeg syntes Foster var digg øl, etter at jeg tilfeldigvis begynte å kjøpe det.

    Og det synes jeg vel enda, at det er helt greit, ganske godt øl da.

    Så jeg fortsatte å drikke det i England.

    Selv om jeg drakk andre øl og.

    Så ble det ikke til at vi dro noe mer til England, etter 1990.

    Selv om Øystein dro over med Glenn Hesler for å spille Streat Fighter og Tekken og sånn, i London, i noe konkurranser eller noe.

    For dem dreiv noe automatfirma, og var eksperter i de spillene da.

    Så de tror jeg besøkte dem folka i Shoreham.

    Men men.

    Men jeg var jo ganske lutfattig Rimi-medarbeider, i mange år, så jeg var ikke på noe sommerferie, sommeren 92, 93, 94 og 95.

    I hvertfall ikke i utlandet.

    Jeg besøkte nok muttern i Tønsberg og kanskje bestemor Ingeborg i Stavern, selv om det kanskje var før.

    Jeg pleide å dra til Frognerparken, og slappe av i sola, etter Rimi-jobbinga, som var hardkjør de luxe omtrent.

    Så de fire årene der var nok de årene jeg hadde dårligst råd.

    Men sånn er det, når man er student og i militæret og lavt lønnet Rimi-medarbeider, så har man ikke alltid råd å dra på ferie til utlandet.

    Så sånn er det.

    Men på midten av 90-tallet en gang.

    Det kan vel ha vært i 94 eller 95, eller noe.

    Så syntes jeg det var artig å lese Natt og Dag, og prøve å komme inn på de kuleste utestedene i Oslo og sånn.

    For å prøve å finne ut om det var noe steder det var noe særlig artig å gå.

    Og jeg kom inn noen ganger på Head On da, som jeg fant ut gikk for å være det kuleste stedet, på 90-tallet.

    Og en gang så kjøpte jeg et glass med Fosters øl der da, siden de hadde noen utenlandske ølmerker.

    Som de hadde kampanje på da.

    Jeg savna vel England og sånn da.

    Som jeg ikke hadde nok råd til å dra til osv.

    Så kommer det en kar som virka litt slesk.

    Så går han bort til meg, og forklarer at i Australia så drikker nesten ingen Fosters, men alle drikker XXXX.

    Så han skulle vite hvorfor jeg drakk Fosters da.

    Jeg fikk ikke forklart at det fra England jeg var vant til å drikke det.

    Jeg syntes han var så uhøflig, så jeg ble litt paff.

    Så sånn omtrent syntes jeg folka var på byen i Oslo.

    Så jeg ble nesten aldri kjent med noen folk når jeg gikk ut i Oslo.

    Så det var sånn at man kunne like gjerne sitte hjemme omtrent.

    Men det ble litt kjedelig det og, å bare sitte hjemme.

    Så jeg gikk ut kanskje en gang i måneden, i gjennomsnitt, de årene jeg bodde i Oslo.

    Og det er vel folk som går ut både mye mer og mye mindre enn det.

    Og jeg hadde vel vært på de fleste av utestedene i Oslo, for jeg bodde mange år i Oslo.

    15 år vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men jeg var kanskje ikke så flink til å bli kjent med folk.

    Men det er kanskje enklere å bli kjent med folk gjennom andre ting, enn at man er på det samme utestedet.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Jeg bare kom på det når jeg så det bildet med de kassene med Fosters øl.

    Men da jeg bodde i Mandeville St., i Walton.

    Da var det en australier som bodde der.

    Som var rimelig alkis, og dreiv og spionerte på meg, og kødda med meg osv.

    For noe mob, eller hva det kan ha vært.

    Og han likte jeg ikke, så jeg drakk ikke Fosters da jeg bodde der.

    Siden det var fra Australia.

    Så da drakk jeg Grolsch, heter det vel, noe nederlandsk øl, som også smaker ganske digg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog