johncons

Stikkord: Brighton

  • Flashback til 1988. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.

    Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.

    (Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).

    Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.

    Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.

    At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.

    Jeg var med i videobutikken da.

    Og Øystein lånte vel tre filmer.

    Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.

    Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.

    Men men.

    Så det var vel litt på kanten.

    Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.

    Det er mulig.

    De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.

    Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.

    Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.

    Men men.

    Samme det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.

    For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.

    Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.

    Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.

    Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.

    Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.

    Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.

    På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.

    Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    En som jeg aldri hadde sett før.

    Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.

    Så sånn var det.

    Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.

    Så da ble jeg litt irritert da.

    Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).

    Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).

    Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.

    At noe var galt da.

    Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.

    Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.

    Og heiv meg ut av huset.

    Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.

    Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.

    Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.

    (Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.

    Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.

    Men men.

    Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.

    Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.

    Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.

    Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.

    Men men).

    Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.

    Men sånn er det.

    Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.

    Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.

    Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.

    Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.

    Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.

    Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.

    Men jeg prøvde å roe det.

    I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.

    Men han forklarte ikke hvorfor.

    Men men.

    Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.

    Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.

    Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.

    Så etter den festen.

    En gang jeg gikk i butikken på Sand.

    Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.

    Så nevnte jeg det her for søstra mi da.

    At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.

    Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.

    Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.

    Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.

    Neida, det stoppa helt opp det greiene der.

    Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.

    Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.

    Uten at jeg vet om det greiene.

    Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.

    Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.

    Uten at jeg er noe ekspert på sånt.

    Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.

    Men men.

    Før vi dro på den her språkreisa.

    Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.

    På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.

    Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.

    (For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.

    Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.

    Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.

    Det var kanskje i 1986 det.

    Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?

    Ikke spørr meg.).

    Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.

    Og da var det noen som brant hull i buksa.

    Med en sigarett.

    Mens jeg spillte fotball da.

    Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.

    Det er mulig.

    Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.

    Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.

    Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.

    Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.

    Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.

    For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.

    Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.

    Så sånn var det.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    (Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.

    Det er mulig.

    Men men).

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Facebook-conversation with Kelly from Shoreham.

    Hi
    there Kelly,

    Between
    Kelly
    Hudson

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    December
    5 at 11:30pm

    how
    are you?

    Sorry that I’m sending this message a bit late!

    And
    congratulations with the new job, that I saw on Facebook, that you’ve
    now got, after leaving ASDA, it said.

    It was maybe a bit silly
    of me, to add you on my Facebook-page, but I saw a woman with the
    name of Kelly, on H&T, and then I remebered you.

    And I’m
    also seeking new employment, and I’m a bit late with bills etc., so
    this morning, I got phone-calls, twice, from Debt Managers
    Limited.

    The second woman who called, was named Vicky, so now
    I remebered your older half-sister Vicky, the one with the blond
    hair.

    Who was christened Vicky, I think your mother, Tina,
    told me and my third cousin Øystein, who you called Einstein,
    I think it was.

    We were staying with you, on summer-school, in
    Shoreham, in 1988 and visited you again, in 1990, since your parents
    were cool, and let us smoke and drink etc. And me and Øystein
    went with you to the pub etc.

    I also visited you in 1989, when
    Øystein didn’t go.

    But anyway.

    A couple of
    episodes, came to mind, from 1990.

    That’s why I’m sending this
    message now.

    Because you also had a lot of German students
    staying with you.

    And you neighbours, also had.

    (Not
    the ones with the dead baby buried in the garden, but the other ones
    that were your friends).

    But anyway.

    One night, during
    the 1990 World Cup, one of the German students living next door,
    asked my third cousin Øystein, if he had ‘f*cked Vicky
    yet’.

    Your sister was only fifteen, or something, I think, and
    Øystein went into a state.

    Your mother, Tina, had to
    comfort him, and he told her, that he wasn’t like that.

    I
    thought it was a bit silly, because I didn’t think that any of the
    German students would dare to try to do anything like that living
    with a British family.

    But I shouted a bit on the German
    student, since he had upset Øystein.

    But anyway.

    In
    another incident, your mother, Tina, sat down with me, in the living
    room, talking to me, about Vicky.

    For some reason that I
    didn’t understand.

    She talked about Vicky’s father, who she
    said, that noone liked, in the town where they lived.

    I asked
    her, why she married him then. (To later divorce him, and marry your
    father).

    Your mother, Tina, said, that she did it, because she
    thought, that noone else would have married him, if she hadn’t.

    I
    think this sounded a bit strange, I remember.

    So, I was
    wondering now, do you think it could have been some Illuminati-stuff,
    that I’ve been reading about on the internet, to do with this, since
    I thought that both the German student, Øystein and your
    mother Tina acted a bit strange in these incidents.

    Sorry that
    I’m asking strange questions, just something that I got on my mind
    due to the woman from Debt Managment Limited calling, and then I
    remebered the time your mother explained about your sister etc.

    So
    sorry again about this!

    Yours sincerely,

    Erik
    Ribsskog

     

    Kelly
    Hudson

    Today
    at 10:30am

    Hi
    eric,im a bit confussed by your messageand not sure what you want to
    know if you could let me know then i might be able to help you out

    kelly

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 1:05pm

    Hei
    there Kelly,

    sorry that I’m sending the strange messages all
    the time.

    I just got a phone-call from a woman named Vicky,
    and it made me think of your sister, and then I just wondered how she
    was.

    And I couldn’t find her on your Facebook-page.

    (But
    then again, you have so many friends, so this was probably my
    mistake).

    I’m sorry that I’m sending the messages late etc.,
    I’m being messed with a bit, by the Police and Governments, in Norway
    and Britain, so that I lose my temper a bit sometimes.

    So
    sorry about this!

    Erik

     

  • Facebook-message to Kelly from Shoreham.

    Hi
    there Kelly,

    Between
    Kelly
    Hudson

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 11:30pm

    how
    are you?

    Sorry that I’m sending this message a bit late!

    And
    congratulations with the new job, that I saw on Facebook, that you’ve
    now got, after leaving ASDA, it said.

    It was maybe a bit silly
    of me, to add you on my Facebook-page, but I saw a woman with the
    name of Kelly, on H&T, and then I remebered you.

    And I’m
    also seeking new employment, and I’m a bit late with bills etc., so
    this morning, I got phone-calls, twice, from Debt Managers
    Limited.

    The second woman who called, was named Vicky, so now
    I remebered your older half-sister Vicky, the one with the blond
    hair.

    Who was christened Vicky, I think your mother, Tina,
    told me and my third cousin Øystein, who you called Einstein,
    I think it was.

    We were staying with you, on summer-school, in
    Shoreham, in 1988 and visited you again, in 1990, since your parents
    were cool, and let us smoke and drink etc. And me and Øystein
    went with you to the pub etc.

    I also visited you in 1989, when
    Øystein didn’t go.

    But anyway.

    A couple of
    episodes, came to mind, from 1990.

    That’s why I’m sending this
    message now.

    Because you also had a lot of German students
    staying with you.

    And you neighbours, also had.

    (Not
    the ones with the dead baby buried in the garden, but the other ones
    that were your friends).

    But anyway.

    One night, during
    the 1990 World Cup, one of the German students living next door,
    asked my third cousin Øystein, if he had ‘f*cked Vicky
    yet’.

    Your sister was only fifteen, or something, I think, and
    Øystein went into a state.

    Your mother, Tina, had to
    comfort him, and he told her, that he wasn’t like that.

    I
    thought it was a bit silly, because I didn’t think that any of the
    German students would dare to try to do anything like that living
    with a British family.

    But I shouted a bit on the German
    student, since he had upset Øystein.

    But anyway.

    In
    another incident, your mother, Tina, sat down with me, in the living
    room, talking to me, about Vicky.

    For some reason that I
    didn’t understand.

    She talked about Vicky’s father, who she
    said, that noone liked, in the town where they lived.

    I asked
    her, why she married him then. (To later divorce him, and marry your
    father).

    Your mother, Tina, said, that she did it, because she
    thought, that noone else would have married him, if she hadn’t.

    I
    think this sounded a bit strange, I remember.

    So, I was
    wondering now, do you think it could have been some Illuminati-stuff,
    that I’ve been reading about on the internet, to do with this, since
    I thought that both the German student, Øystein and your
    mother Tina acted a bit strange in these incidents.

    Sorry that
    I’m asking strange questions, just something that I got on my mind
    due to the woman from Debt Managment Limited calling, and then I
    remebered the time your mother explained about your sister etc.

    So
    sorry again about this!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Sommeren 1988, da var jeg og tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, på språkreise i Brigton.

    Da skjedde det mye forskjellig, vi bytta vertsfamilie blant annet, og mye artig, osv.

    Men men.

    Men på den tida, så synes jeg sånn housemusikk, var så artig.

    Så da kjøpte jeg en kassett, med housemusikk, på HMV eller Virgin i Brigton.

    Den som ligger like ved McDonalds, som er like ved Chrurchill Square.

    Den samme sommeren hadde søstra mi og Christell, vært på språkreise i Bournemouth.

    Hos en rik familie, såvidt jeg forstod.

    Så var søstra mi oppe i leiligheten min da, på høsten, etter at vi hadde kommet hjem fra språkreise.

    Og da, så så søstra mi den her house-kassetten da.

    Det var et samlealbum, med gult cover, som het noe med the hits of house, eller noe.

    Så sa hun det til meg da.

    At da måtte ikke jeg si det til Christell, at jeg likte house.

    Fordi Christell, hadde vært så forelska, i en gutt, som var med på språkreise i Bournemouth, og som likte house da.

    Noe sånt.

    Men jeg skjønner ikke.

    Det burde vel ikke spille noen rolle det.

    Det var jo ikke sånn, at jeg kjøpte kassetten, på grunn av noe som skjedde i Bournemouth, eller noe.

    Det var fordi det var den musikken som var populær på den tida.

    Så det var kanskje litt rart, at Pia skulle bestemme hva man kunne prate med Christell om.

    Det er mulig.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Det tror jeg nok ikke.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg hadde ikke så mange venner, rundt 87 og 88, da jeg gikk på Sande VGS.

    Men jeg pleide å henge med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og Kjetil Holshagen, som flytta til Sande, i helgene, oppe hos meg, i leiligheten min, og spille dataspill og se de nye Rambo og Rocky og Mad Max og Zombie-filmene osv.

    Men jeg var litt musikk-frik og.

    Så jeg pleide å ta opp musikk, og også kjøpe noe musikk i Drammen osv., og ta med på skolen, i markedsføringsklassen da.

    For da fikk vi noen ganger lov å spille musikk, i markedsføringstimene, til og med.

    Det var et ganske fritt yrke og felt da.

    Man må være kreativ osv., for å drive med markedsføring da, så det er ikke sånn arbeid man forbinder med veldig strenge regler osv., det er ganske fritt da, for de ansatte, i den bransjen.

    Og det gjenspeilet seg vel i timene også, at vi hadde det ganske fritt.

    Det hadde vi også i tredje klasse, på Gjerde i Drammen, i data-timene, som var halvparten av alle timene omtrent, på datalinja, som jeg gikk.

    Men men.

    Men folk slang meldinger og sånn da.

    Og det var alltid masse Liverpool-fans, i klassen, mens jeg holdt med Everton.

    Så det var en del fotball-diskusjon også, i klassen.

    Så da pleide vi å sende meldinger, hver mandag osv., om fotball-greier da.

    Snorre i klassen, fra Svelvik, sønn til ordføreren.

    Han sa, at det gikk ann å høre på en eller annen kamp, på BBC.

    På radio.

    Og det funka.

    Og når jeg spillte den her sangen, i klassen.

    Jeg hadde en sånn walkman, med høytalere, med innebygde forsterkere osv.

    Da smallt det fra Snorre, om det var sportsrevyen.

    Fordi noe som er sampla, i den her sangen, var kjennemelodien på Sportsrevyen.

    Så det var ikke sånn at jeg hørte om house-musikk i Brighton.

    For jeg gikk i Markedsførings-klassen, før jeg dro til Brighton.

    Så jeg hørte på house-musikk, før jeg dro til Brighton.

    Men det gjorde vel ganske mange, for det var den musikken som var populær da.

    Og når man leste markedsføring, så ble man mer bevisst, på hva som var moderne osv., for man ble vant til å tenke sånn, når man skulle løse oppgaver osv.

    Eller ‘case’, som oppgavene ble kallt, i markedsføring.

    Så da begynte jeg å gå med Ball-gensere, og syrevaskede jeans osv., som var populære på den tida, for da begynte jeg å prøve å skjønne mer om sånne ting da.

    For i markedsføringsklassen, da lærte vi om det her da, at det var noe som het trendsettere, så kom det de som var tidlig ute, og så kom resten av folka, og så begynte produktet eller moten, og dabbe av da.

    Et produkts livssyklus, kaltes det.

    Og da begynte man vel å tenke mer på det her og da.

    Eller i hvertfall, så hadde man det i bakhue mer, siden man lærte om det på skolen osv.

    Men det var ikke sånn at jeg ble sånn krampe-soss, eller noe, over natta.

    Det var vel heller sånn, at det begynte jeg å skjønne mer om produkt og moters livssyklus osv., og hadde det i bakhue.

    Men det var ikke sånn at jeg var helt prega av det her, men jeg hadde vel litt mer distanse til det sosse-greiene og hva som var nytt og kult osv.

    Så det var sånn at jeg skjønte litt av det greiene, plutselig, men det var vel ikke så ille, at jeg ble helt prega av det.

    Men at jeg heller hadde litt distanse forhåpentligvis.

    Noe sånt.

  • My steph-mother Haldis, had a thing with older women, it seems.

    I decided that I’ll try to write a more in English on this blog.

    Since this is really my English blog, it was just that my Norwegian blogs, were deleted one by one, some months ago, so I started posting Norwegian posts here as well.

    And Norwegian people usually understand English very well, so then it should be possible for more people to understand what’s written here.

    If anyone are reading this.

    Now, a few minutes ago, I got a flashback to the 80’s.

    My rights, are being bullied with, by the Police and Government, in Norway and Britain etc.

    They wont tell me what’s going on, in connection that I overheard that I was followed by ‘the mafia’, in Oslo, in 2003.

    And with a murder-attempt on my uncles farm in Larvik, in 2005.

    And with problems with mob, or something, on Microsoft’s Arvato-run product-activation, in Liverpool, and other problems in Liverpool, in 2005 and 2006, etc.

    So I try to write about a lot of stuff on the blog.

    To try to find the missing piece, reagarding why I can’t get my rights.

    Now, today, I thought about my steph-mother, Haldis Humblen.

    Haldis, had a thing with old women, that were around 20 years older than her, I started to think about now.

    And wonder a bit about.

    She knew a woman at Bergeråsen, called ‘teskjekjærringa’, or the teaspoon-woman.

    Her real name was Solveig, and she lived at the lower field, at Bergeråsen, by the fjord, Drammensfjorden.

    She always complained if someone used the road by her house, when the wanted to go to the fjord, so people had to walk on a forest track, instead of on the road.

    Haldis also knew another old woman, that lived opposite of the ‘bedehuset’, the prayers-house, (almost like a small church), by the football-field, in Berger.

    By Berger IL’s football-field.

    Berger played in the Norwegian eight division.

    And had green shirts.

    I used to play for Berger, from I was about ten to I was around sixteen.

    Something like this.

    We usually only beat Selvik.

    And lost to the other teams.

    Selvik was the only team, that we considered, to be less good, than us.

    But we occationally won against other teams as well.

    So we weren’t that bad.

    We won maybe each third game, or something like this.

    But we usually struggeled, against Svelvik, Vinn Sande, and the teams from Drammen etc.

    I think I scored three goals, in those five or six years.

    Once against a team from Gothenburg, that our team-leader knew the team-leader of.

    Once against a team from a willage in the mouintains, or something, that came down to our town, in the summer, to play with three teams, the senior-team, the boys-team, and a junior handball-team, our something.

    Then we had a lot of spectators, and I scored, after about five minutes of the game, after a pass by Ole Christian Skjellsbekk, the son of the team-leader, and who was maybe our best player, I think I have to say.

    I wasn’t very good, since I was very thin, and didn’t have any muscles.

    But after I was in the infantry, in 92/93, then I gained some kilos, and then I could notice, that also my football-skills improved from this.

    I also learned a new way of playing football, when I was at summer-shool, in Brighton, and Shoreham-by-sea, in the late 80’s.

    Then I played with the host-family father there, Rick Hudson, and their neighbour, in Gordon Rd, in Shoreham-by-sea.

    And also some German students, that lived there, used to play, in the garden there.

    Even my friend Øystein, from Korea, used to play occationally.

    And we used to drink lager sometimes, a can or two before or while we played football, at least I did, so this was quite fun.

    And in England, people pushed you, with the shoulder etc, to try to get you to lose the ball.

    So you had to focus on were the other players were as well, and push them away, and not only focus on the ball.

    In Norway, everybody focus on the ball, and they don’t shoulder-tackle the other players, almost at all.

    They sometimes kick you instead of the ball, but they almost never tackle you shoulder by shoulder.

    So then I started to play this, in Norway, in the 90’s etc., and then people often started complaining, since they probably didn’t think this was fair.

    If they complained, then I told them, that this was how they played in England, and they didn’t say anything.

    I think they also played football like this in Weymouth, we used to sometimes play against some local people there, and also in Brighton.

    But anyway.

    Haldis also knew a doctors widow, I think she was, in the neighbour-town, Svelvik.

    She lived not far from the comunity-house, Svelvik Samfunnshus, if I remember correctly.

    Something like that.

    I can’t remember the doctor widows name now.

    But Haldis used to stop at her place sometimes, while driving home from work, in Drammen, I remember, from the times I hitched a ride from Drammen, for practical reasons.

    And Haldis also knew, a woman, in Eddaveien, in Holmen, in Oslo.

    Solveig, who used to work as a telegrafer, on the Denmark-ferries, ‘Holger Danske’, and ‘Scandinavian Star’, the ship where many people died of fire, in the 90’s.

    And which I think must have been a mafia-plot, or something.

    From all the problems with finding who owned the ship, at the time of the disaster, that was written about in the Norwegian media.

    And which still isn’t uncovered, I think.

    But anyway.

    My father, by the way, Arne Mogan Olsen, in Tordenskioldsgate, in Drammen, told me, that Bill Gates, sometimes used to stay, in Solveigs neighbours house, in Eddaveien.

    But one can’t always trust what my father says.

    But he claimed that Solveig had told him this, and that it was a secret, and that I shouldn’t write it here.

    But I try to get attiention to the case, against the Police, and Arvato etc., were I suspect that Nordic women were under mob/Illuminati-control etc.

    So I write about this anyway.

    I haven’t thought about this earlier.

    I’ve thought about that Haldis knew a lot of older women.

    But not that she knew as many as four, for some reason.

    Maybe she targeted old women, with no family, for friendship, to try to inherit money from them.

    What do I know.

    Maybe Haldis looked younger than her age, and that eg. Solveig, from Oslo, looked older than her age.

    That could be I guess.

    But the others were definatly older than Haldis, I’d say.

    So I think I have to try to think more about this, or maybe ask my father, if he calls again.

    We’ll see.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Now I started to think about the goals I scored, for Berger IL.

    The goal I described in the text, was video-taped.

    At the end of the season, we were supposed to watch that game, on video.

    But it was only five or ten minutes, of our game.

    And then someone had taped a senior-team game, on the tape.

    But it was possible to see the goal I scored.

    I scored all the three goals, in the same goal.

    The goal that was closest to the prayer-house, and not the one closest to the club-house.

    But at the gathering, at the end of the season, in the club house.

    In 1985 or something maybe.

    Then we watched the game, on the tv in the 1.st floor, in the club-house.

    And then one could see, that Ole, got the ball, alone, in the center of the field.

    I was the left wing.

    It was a counter-attack, so I was at our half of the ground, I think.

    But I knew that Ole, was a very clever footballer.

    So I knew that we had a good chance, of scoring, when he had the ball, against one or two defenders.

    And it was like a special occation, since three teams, from a far away place, had come to town.

    I thought our team had to do our part, in trying to beat this team, so that our town, would win the overall competition, for all the three games.

    So I ran at the left side, of the field.

    Ole didn’t look at me, because he was maybe twenty, or thirty yards, in front of me.

    But when he was close to the goal, then he had to trick the defender.

    And then he saw that I came running, and just kicked an easy pass to me.

    And I was right in front of the goal.

    And the keeper was played out, so it was just for me to tap the ball, in the goal.

    Ole was a clever footballer, and we went in the same class, at Berger, from the third grade.

    So we were quite used to play together, in the breaks from classes etc.

    Even if he lived at the upper field of houses, on Bergeråsen, and that we didn’t hang together at the spare-time, other than when we played football, for Berger IL.

    I lived at the lower field of houses, at Bergeråsen.

    And almost no kids at my age there, played football.

    But some kids, a year or two younger than me, Jørn, Steffan and Daniel, and Kjetil, etc.

    They played football.

    So we would sometimes play, in my garden, in Leirfaret, since I had a house alone.

    This was untill the day my grandfather died.

    He had been ill, with strokes etc, the last years of his life.

    So then he wasn’t like he used to be.

    The last year or so, he got worse and worse, and needed much care, the last months, so it wasn’t like it was unexpected, that he died.

    So, it wasn’t like we had that much griefe.

    Since he almost couldn’t move, and bearly talk, the last months.

    So I think it must have almost been a relife, for him, to die.

    Possibly.

    And I was only 12 years, or something.

    So we played football, the day of his funeral, or the day he died, possibly.

    One of those days.

    And then my father showed up, like he never used to do, in the middle of the day.

    And shouted at us, to be quiet.

    And then the other kids went home.

    We weren’t allowed to play football.

    The neighbour had complained since the football had ended up in their garden, or something.

    After this, we didn’t play that much.

    But my father explained, that he wasn’t himself, since his father had died.

    And asked me if I didn’t understand this.

    I was a bit indifferent maybe, that Øivind had died, since he was a bit strict, an only sat in the coach etc.

    So I was more sad, when my mothers father, Johannes, died a few years before this.

    Since he always just to act fun, and read from books he had written himself, and usually act funny, chasing me around in the garden, for fun, when I was a child etc.

    My fathers father, Øivind, would never had chased me around the garden, or play football, or things like that.

    He only did things that were serious.

    But he expained stuff sometimes, if I asked.

    And when I was nine, and was going by the train alone, to visit my mother and sister, who lived in another town then, in Larvik, then he helped me to memorise, the train-stations, so that I would know when Larvik was the next station, so that I wouldn’t forget to get off the train, and maybe go with the train to Brevik, or Skien, or something.

    So this never happened, I was a bit sceptical, to go on the train alone to Larvik.

    Since I don’t think I had gone by train before this, since my father and mother always used to have cars.

    But it went well.

    And I had lived in the town center, of Larvik, for one and a half years.

    So I knew where to walk, to get to my mothers house.

    So to go by the train to Larvik, every three or four weeks, from I was nine, was really quite fun.

    Since I used to get a lot of pocket-money, from my father.

    And I also like to live in Larvik, it’s not that big town, and it’s fun place to grow up, if you are like nine or ten years etc.

    And I also had some friends in Larvik, that I used to visit.

    And I used to go to all the shops, in Larvik, and buy stuff, for the pocket-money from my father, every Saturday, that I was there.

    So it used to be quite fun going there.

    Even in the atmosphare, in my mothers house, where she lived with my sister, and my steph-father Arne Thormod, and my younger half-brother Axel, and the cat, Pusi, was almost alway very tense, since my mother was very tense etc.

    So I always used to go out, on Friday night, to visit friends, and on Saturday, to go to the shops.

    And on Sunday, to get some air, or to calm down, from being with my mother, and steph-father.

    They were autorotarian, and strict, and tense, and one had to concentrate, when one were in that house, on what one said, and what one did, since if one did something, that showed that you had a weakness, or said something dum etc, then my mother, and sometimes my steph-father, would attack you, and make fun of you, in a sophisticated way.

    So it wasn’t a laid-back place at all.

    So I think it would have wore me out, if I was to live there, longer than I did.

    And I had always wanted to move back to Berger, since my mother, ran away, with me and my sister, when I was three.

    So I was overjoyed, when my mother, when I was eight or nine, started threatening me, that if I didn’t behave, then I would have to move to my father.

    Then I really started to behave bad.

    So within a few months, my mother had asked my father, to help her, since she couldn’t cope with me any longer, so I had to move to Berger, she told my father.

    But anyway.

    The goal I scored against the Swedish team, was from a corner, from the left, I think.

    The penalty-fiels, was packed, with people.

    So I had to kick the ball, in the ground, so that it bounced over the keeper, I think it was, and into the goal.

    And I also think it probably bounced over the defence.

    Something like this.

    It ended up in goal, at least.

    I didn’t think I would have scored, if I had hit it with a regular shot, so I tried to get the ball to bonce, and it tricked the keeper, so it was a goal at least, even if it looked a bit strange.

    The players on the Swedish team, were a couple of years younger than us.

    The only reason that we played against them, was that our team-leader, Skjeldsbekk, knew their team-leader, so they arranged, that we went to Gothenburg, in the automn, or something, and that they went to our town, in the spring, I think it was.

    I also scored a goal, against Vinn Sande, I think it was.

    Or another team from Sande.

    It was also a corner from the left.

    And also in the same goal.

    I got the ball, at the edge of the penalty-area.

    And shoot the ball, in the cross-bar.

    I had been training, to shoot, at the house etc., in the garden, in Leirfaret, so if I had time, and the ball was rolling, then I could sometimes manage to shoot the ball.

    The ‘idiot from High-school’, Odd Einar Pettersen, was also standing in the penalty-area.

    Right in front of me, and he threw himself, to the ground, when I shoot, so that the shoot wouldn’t hit him.

    So he wasn’t bullying me, at the football-field, at least.

    He was a bit idiot, so thought the bullying etc., was just fun, mostly.

    He was probably being bullied a lot at home, or something.

    He had a father, from the north of Norway, that was very strict, and though, I remeber.

    I was in their house, once or twice, for some reason, on the upper field of houses.

    But anyway.

    So he probably was glad just to be out of the house, so that he wasn’t bullied by his father.

    Something like this.

    Then there was a new corner.

    And everybody lined up in the same way.

    And then I shoot the ball, low.

    And Odd-Einar, threw himself to the ground again.

    Then I knew that he would probably do that.

    So then I shoot the ball, right over him, and low, into the right corner of the goal.

    The keeper was a little passive.

    So he probably should have saved.

    But this corner, was almost like a replay, of the corner right before.

    Except for that I placed the shoot low this time, and not in the cross-bar.

    So I knew how to shoot, at least, from practising at home, I think one could say, since the ball usually hit around where I aimed.

    Sometimes in the summer, I was a bit bored.

    Because after my mates’ Petter and Christian’s mother, Tove Grønli, died, around 1980 or 1981, I think it was.

    Then it wasn’t that many people at my age, that lived on the lower field at Bergeråsen, that I went that well with.

    Three people, from class, lived at the lower field.

    It was Karl Fredrik Fallan.

    But he was bully.

    The first thing I remember he did, when I moved to Berger, in the third grade.

    Was in the gym-class, we were running, in the hall, at Berger primary school.

    We were running, in circles, around the hall.

    And then suddently, Carl Frederik Fallan, kicked at my leg, so that I fell to the floor, while running.

    And then I’d been at the new school, for a couple of weeks.

    I was glad, to have moved to my father, and the place we used to live, before my mother took us with her, and moved to Larvik.

    And things went well, with the other people in class.

    I almost got friends with Ole Christian Skjellsbekk, which was the most popular pupil in class possibly, and who knew Erland Borgen etc, and almost dominated the class, sometimes.

    I visited him, once after school, and he even knew a lot of girls, that just hang around, it seemed, in their house.

    I wasn’t that used with girls, from Larvik.

    Other than my sister, but she didn’t count.

    I just didn’t know any.

    Boys wasn’t supposed to play with girls.

    But at Berger, it was more usual, I think, that boys and girls, played/spent time together, after school etc., than in Larvik.

    So this was a bit strange, with the girls, that was in Ole’s house, I think.

    And both me and Ole, were dominant people.

    I’ve relaxed a bit since then, but then I was used with being dominant, over my sister, and younger cousins etc., since I was the oldest, or a like a leader almost, that was how it used to be, since I had so many cousins, that used to be at my grandmothers house, visiting from Vestby, in the weekends and holidays, etc.

    And I also had to cousing, at Bergeråsen, Lene and Tommy.

    And a younger step-sister, Christell, and her friend, that was almost like her sister, Nina.

    Even if I didn’t know them at the time.

    But me and Ole started spying at the girls.

    They were in their cellar living room, I think it was, in their house, at the upper field, at Bergeråsen.

    And one of the girls asked the other girl, who she liked best, me or Ole.

    And the girl answered, ‘han Erik’, he Erik, or something.

    And then I got embarrased.

    Because I wasn’t used with girls.

    And I was a bit terrorrised, by my mother and steph-father.

    Or something.

    So I didn’t have that good self-esteem.

    So I told Ole that she said she like him best.

    So we started argue, and didn’t care about the girls.

    And went into the cellar living-room.

    And the girls probably thought we acted a bit strange.

    So it was like a competition, between me an Ole, about who was to be the one who decided etc.

    So I found out, that being friends with Ole, would be to exhausting.

    So I just decided, to try to not be that close with him, since it probably would have almost only been conflicts.

    So I stayed mostly on the lower field on Bergeråsen, after that.

    So Karl Frederik Fallan, was a bully, and also stronger than me, so I didn’t hang that much with him.

    He also didn’t like me very much.

    Even if I thought he was fun.

    Because he wasn’t boring.

    And he sometimes tolerated me, if I behaved very good.

    But he attacked me for everything, all the time.

    But at least he wasn’t boring.

    But it wasn’t possible, to hang around with him all the time, because he always attacked what I said, and he didn’t like me.

    Espen Melheim, from class, was a calm and quiet guy.

    He lived in Havnehagen, and I sometimes went to their house, and we discussed programming, and things like that.

    He was active in ‘orienterint’, that means, to run in the forest, with a compas, I think it’s called, to find posts in the terrain.

    So I once went with him, and ran around in the forrest, to exercise.

    But I thought football was more fun.

    And to shoot with air-guns etc.

    And to go out with the boat.

    But Espen mostly sat at home, or went running in the forrest.

    But sometimes, on New Years Ewe, then we used to party, at my house etc., when we were 15, 16 or 17.

    We just sat in the living-room, in my flat, and drank some vodka or something.

    Very civilised.

    I thought it was maybe a bit boring or foolish, to drink, but I guess we should celebrate, since it was New Year.

    My sister also sat there then, I remember.

    And we just drank till we got drunk.

    And watched TV etc.

    I wasn’t that found of drinking.

    Even if my father was a refular drinker, so I could get hold of all the alchol I wanted, if I went to their house, before they got back from work etc.

    I lived alone, so noone cared, if I didn’t go to school.

    And I was a lot bullied there.

    So about once a week, I found, that I needed an extra rest-day.

    So then I just stayed home, watching TV etc.

    But I was a fast learer, so I still one of the best pupils in class, I think it’s right to say.

    And on those days, I could go to my steph-mothers house, and rob their house or garage.

    Since they never looked the house.

    We didn’t need to look our houses, my father said.

    But anyway.

    Ulf Havmo, from class, also lived at the lower field.

    But he was a bit strange, he didn’t cut his hair, very often. (Like me).

    And he didn’t cut his nails.

    We went together quite well, for maybe a year or so.

    But then he startet to hang with the boys who smoked again, and then I wasn’t cool or though enough to hang with, I remember.

    My father hated smoking.

    And I though my father was very cool etc., and I didn’t want to dissapoint my father, even if I was sad, since he lived in the other house, with my steph-mother etc.

    But when I was 17, then me and my sister, went to Switzerland, on holiday, to my aunt Ellen (Ribsskog) Savoldelli, and my cousin Rahel Savoldelli, in Aesch, near Basel.

    And then my sister had started smoking.

    I’m one and a half year older than my sister.

    And I didn’t want her to be thouger than me, and to be bullied by her.

    So I also started smoking.

    And I liked smoking then, I remember.

    The nicotin, or what it was, maid me dizzy, almost like I was drunk, I remeber.

    And I wasn’t that close with my father then, much later in the eighties, so I had a youth-rebellion, that started then, in 1987, I think one have to say, since I started smoking, so I got a bit of distance to my father.

    And also a bit more distance to my grandmother, I didn’t go visiting her that often, later in the eighties.

    I wanted to buy food in the shop, pizza etc., and be independant, and grown up.

    Even if I went there, maybe once a week or something, just to check if I had got some letters there etc.

    And because it was a nice house, it was newspapers there etc.

    And my grandmother always made food etc.

    So I used to go there, when I didn’t work after school etc., even if I didn’t go there every day, like I used to, earlier in the eighties.

    But there weren’t really any people, on Bergeråsen, that I went that well with, so I mostly stayed at home, and watched TV etc.

    But I got to know my third-cousin, Øystein, from Lørenskog, right outside of Oslo.

    And he was very cool, and always had the newest computer-games, and Hollywood action-movies etc.

    So we used to hang arround, with a guy called Kjetil Holshagen, in my flat, in the weekends, from 1986 or something, I think it must have been.

    I used to go to England, in the summer-holidays thought.

    On summer-school.

    So this was maybe why I didn’t get that many friends on Bergeråsen, later in the eighties.

    Since summer-school, lasted for three or four weeks, and then much of the summer was gone.

    And we also used to go and visit our mother, and our grandmother, in Larvik, and Stavern/Nevlunghavn.

    So I wasn’t that much at Bergeråsen, in the summer-holidays.

    And I was used with people in Larvik, that were quite cool, one could maybe say.

    So I maybe didn’t think, that the people on Bergeråsen, which is on a bit on the country-side, was that cool.

    So I was maybe a bit bored, living there, sometimes.

    So I spent a lot of time, programming computer-games, and watching TV, since I didn’t think it was that fun, being out with friends there, since there were no shops etc.

    Except for the air-gun stuff, and going out with the boat in the summer, that I though was fun.

    And the football was also quite fun.

    But just to go out there, from my own house, just to hang out.

    When there were no shops, or anything fun to do.

    Just to get bullied really.

    That I didn’t do.

    But I was much in Larvik, and Brighton.

    And also in Drammen, since my father had a shop there, with my steph-mother, selling water-beds etc.

    And also at Sand, visiting my grandmother.

    So I wasn’t that bored.

    But I didn’t hang around with people that much at Bergeråsen.

    But if Tove Grønli, hadn’t died, Petter and Christian’s mother.

    Then I think I possibly would have hang out a lot with then.

    Since them I thought were quite cool.

    But the other people there, I didn’t think were that cool.

    Not that I hated them, or anything, but I just didn’t go that well with them.

    It was sometimes a bit boring there, in the winter etc.

    But I thought it was fun, to go to the shop, at Sand, and buy a lot of snacks, and sweets, and Coca Cola, and newspapers etc.

    And just sit in front of the TV, reading news-papers, drinking Coca-Cola, eating frozen pizza, and crisps, and sweets etc.

    I was a heavy sleeper then, and was tired all day, at school.

    I had problems with getting up in the morning.

    For almost a year at school, in the seventh grade, or something.

    I only slept at the couch, in the living-room.

    Then I had another friend, from class, from northern Norway, Tom-Ivar.

    And he used to go to my house, ten minutes before the bus to school to Svelvik went.

    And tell me, that I had to wake up, when I was sleeping at the couch in the living-room.

    Since the bus was going to school.

    Then I woke up.

    But I was very depressed then, so I didn’t managed to go to sleep in the water-bed, in my fathers old room, or my bed, in my old room. (Both rooms were mine, since my father was never home, so I took over my fathers room, and moved my desk in there, etc).

    So I was so depressed, that I didn’t have the sense to go to sleep in a bed.

    Or to get up in the morning.

    So it was something that tore at me, the years I lived at Hellinga, and Leirfaret, at Bergeråsen.

    So I wasn’t always a jolly person.

    I was angry at my steph-mother, all the time, since I thought she had stole my father, and treated me unfair, since I wasn’t allowed to live with them.

    And I was used with having people around me all the time, from living with my mother, and sister and steph-father, and half-brother, and our cat, in Larvik.

    So I didn’t handle it that well, when I had to live by myself, at Bergeråsen, from I was nine.

    It was a bit depressing in the winter-time etc.

    The winters in Norway, can be a bit cold, and dark.

    So this probably added to this.

    Now I’ll see if I can think of something better to do, than sitting writing on my blog all day.

    We’ll see.

    PS 2.

    Now I remember a strange episode, from the last year, that I lived, in Leirfaret.

    I think it was the night before Norway’s National-day, 17. May, in 1989.

    When I went to school in Drammen.

    But on the 16th. of May, then people always used to have a big party, outside and inside of the community-house, in Svelvik, Svelvik Samfunnshus.

    Then people from Svelvik, Berger, Sande, Selvik, Nesbygda etc., used to gather, in Svelvik.

    Even people from Drammen etc., i think, used to go to Svelvik then.

    And the place outside of the community-house, used to be packed.

    In 1985 or 86, I think it was, then I had made 25 liters of wine, from a wine-set, and wine-baloon, that my father had had.

    So then I got very drunk.

    But, in 1989, than I was much more civilised, because I had been studying, on the office-line, in the upper secondary-school system, in Sande and Drammen, for three years.

    But I used to have a thing, with fireworks etc.

    And that year, or the year before, possibly.

    Then I had a signal-pen.

    Which made a lot of noise.

    So then I fired the signal-pen, up in the sky, in the middle of the crowd.

    So it made a lot of noise.

    So I was probably lucky, that the police, didn’t find me.

    I think someone said that the Police was looking for me.

    But it was just for fun.

    I always thought fireworks were very fun, since New Year 1981, or something, when we were at a woman on Bergeråsen, named Silvia’s house, a family friend, and were allowed to have some firework, and fire them ourselves.

    Me and Christell that probably was.

    We were allowed to do almost anything we wanted, during our upbringing, at least me.

    So I became a big fan of fireworks, and started buying firecrackers, for 100 Norwegian or Swedish krones, when we were in Gothenburg, in 1984 or 85, or something.

    And also in Aalborg, in 1983 or something.

    Etc.

    And once, I went with my uncle, Håkon, to the Tybring-Gjedde shop, before Christmas, around 1987 or 88.

    One had to have a company to shop at that shop, which was in Drammen.

    And my uncle, was part-owner, in the carpenter-factory, that made water-beds etc, that my grandfater built, next to their house, on Sand.

    So we were allowed to shop there.

    And then I bought a signal-pen, and a lot of amunition.

    Some were coloured, in diffenet colours.

    And some, were just exploding, making noise.

    So they were quite fun.

    They didn’t take much place.

    They were safe to handle.

    You didn’t need matches, to lit them.

    It was a ‘knallperle’, its called in Norwegian.

    It’s the same as on a bullet.

    The signal-pan ammunition, has the same principle, as a bullet.

    A metal-pin, in the signal-pen, hit the mantle, or what it’s called, on the ammunition.

    And the signal-bullet, flies, around 100 meters up in the air.

    Eighter with a colour-signal, or a with a sound/explosion-signal.

    The exploding ones, you can’t really see.

    So I just fired the signal-gun.

    And then there is a huge bang, that’s really more noisy that fireworks.

    So everybody, maybe one thousand people or something, must have probably wondered what this was.

    But it was quite fun, I was a bit bored, I was quite used with drinking from the holidays in Brighton etc., so I didn’t really get it.

    What was the point with standing outside of the community-house drinking.

    Hm.

    Anyway.

    I guess the point was to meet girls.

    And this time, I went home with two of the neigbour-girls.

    Lisbeth I think, Rikards sister, and whos father, my father said, was a German-child.

    He had a German father, from the war, when Norway was occupied, by around 300.000 German soldiers, or something.

    So my father, more or less warned me, for him, or they.

    All the houses, around my house, were council-houses.

    The people living there, didn’t work, and my father warned me, for these families.

    So I didn’t have that much to do with the neighbours there, other than bullying the next-door neighbours, in the semi-detached house I was living in, an older couple, who didn’t work, with high music etc.

    But, now, I was eighteen years old, and I was rather interested in girls.

    So then I went with Lisbeth, and ‘Lille Oddis’ sister.

    Lille Oddis, means Little Oddis.

    Oddis means, Odd-Arne, it’s a nick-name.

    But there were two Odd-Arne’s.

    One little, and one big.

    So it was lille-Oddis, and store-Oddis.

    Lille Oddis, had a sister, that had quite recently moved there.

    And I didn’t know the neighbour-kids that well.

    I mostly just argued with them, when they were walking, on a low wall, (to stop landmass falling down on the garden), through my garden.

    Then I chased them away, even if they were used to being allowed, to walk there, from before I moved in there.

    But I was a bit bored, and pissed at my steph-mother etc., so I didn’t tolerate watching the neigbour-children balancing at the wall, so then I ran out on the terrace, and shouted at them.

    So after a while, they stopped doing that.

    But anyway.

    But this time, on the 16th of May.

    Then I didn’t really have any friends to party with in Svelvik.

    I think they thought I was a bit strange, since I was studying in Drammen.

    I think this must have been, in 1988.

    Since in 1989, then I was partying in Drammen.

    This was in 1988.

    The girls, had picked up, two guys, from another town, that they brought home.

    And some other people from the council-houses, was also in the group.

    And they let me join them.

    And then we went to their house, almost next to my house.

    Next to my house’s garden, just up a small hill, three or four meters.

    Something like this.

    We probably took a taxi, or got someone to drive.

    Or something like this.

    Then one of girls, or maybe both, f*cked, I think, with the guys from the other town.

    One of the girls was Lisbeth, I think.

    But the other girl, could have been another girl than Lille-Oddis’s sister.

    I can’t say for sure, who the other girl was.

    But I think it must have been Lille-Oddis’s sister, since we were in their house.

    The parents weren’t home.

    And I don’t think Lille-Oddis was home.

    But I think maybe Rikard was there.

    And some other people, that were younger than me.

    I was a bit drunk, I think.

    And then we ended up.

    Me and the two girls, in my flat.

    And possibly on of the young people.

    And what happens then, after I’ve had the girls there, for about ten minutes maybe?

    Well, Christell, my steph-sister, appears from nowhere.

    In the middle of the night.

    How can she have known, that the girls where there?

    She almost never was in my flat, and never in the middle of the night.

    She was angry at the girls.

    And screamed at them, for having flat hair etc.

    How did you get that hair-do, she said to one of the girls.

    (She had been laying, on her back, in the bed, with one of the guys from another town).

    I tried to ask my steph-sister, what all this was about.

    But she didn’t answer.

    And the girls got scared away, and left.

    And my steph-sister left.

    And I was a bit drunk, and didn’t understand anything.

    And I can’t say, that this is very clear to me, still.

    I liked my steph-sister then, she was very beautiful.

    But she was maybe a bit inpolite.

    She didn’t knock on the door.

    And she started, more or less, harassing the other girls.

    But I can’t say what it was about.

    But it wasn’t that fun, when all the girls left.

    Other than that I had had three girls in my flat.

    But I had really had that many times earlier, some years before, Christell, Nina and Gry, used to go there, all the time, the first years, that I lived there.

    But I just remembered this episode now, and I still wonder what the yelling from my step-sister was about.

    But she doesn’t want to speak with me, about the old-days.

    So I’m not sure exactly, about how I should go forward, to find out about this.

    But maybe I can figure this out, on a later occation.

    We’ll see.

  • Hvilke Rimi-butikker jeg har jobba i. (In Norwegian).

    Nå har jeg skrevet ganske mye om det som har foregått, de tolv årene jeg jobba i Rimi.

    Jeg jobba mest på Rimi Nylænde, og følte meg vel mest hjemme der, det var vel nesten mitt annet hjem i Oslo omtrent til tider, selv om det ikke var sånn at jeg jobba der hele dagen, men jeg kjente en del av kundene og det var der jeg fikk opplæring som leder i Rimi osv., og jeg satt også i kassa der, det første året ca., så jeg var vel på ganske god fot med kundene, siden jeg gikk alle gradene der, fra deltidsansatt i kassa, via heltidsansatt, i kassa og på gulvet, via aspirant, via assisterende butikksjef, og så som butikksjef, etter et par år som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så når jeg tenker tilbake nå, så var det vel på Rimi Nylænde, på Lambertseter, som jeg har følt meg mest hjemme, når jeg har jobba i butikk, selv om det også var artig å jobbe på Bjørndal og Langhus, men på Nylænde, så var det ganske mye gjennomtrekk, så da jeg kom tilbake etter to og et halvt år, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da var det bare Wenche Berntsen, igjen, av de som hadde jobba på Rimi Nylænde, to og et halvt år tidligere.

    Og da var hun assisterende butikksjef.

    Men hun begynte på Rimi Nylænde, i 1995 eller 96, altså et par år etter at jeg begynte der, i 1993.

    Så jeg synes nesten jeg var mest hjemme der, siden jeg hadde vært sjefen hennes tidligere, osv.

    Selv om jeg ikke var fra Oslo.

    Men det første året jeg bodde i Oslo, så hadde jeg jo bodd, på Abildsø.

    Jeg leide et rom i første etasjen på et hus der, og hadde egen inngang, delt med en pen dame, som var et par år eldre enn meg, tror jeg, så jeg ble ikke så kjent med henne.

    Men det var nå sånn.

    I dumpa på Abildsø.

    Og da pleide jeg å gå ofte til Rimi Ryen, som er like ved, og til en innvandrerbutikk, ved Folkets hus, på Abildsø, hvis jeg ikke gadd å gå til Rimi Ryen.

    Jeg var ungdom fremdeles, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, må jeg vel si.

    Så jeg var liksom i russetid-humør, fortsatt, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg var så vant til at Cecilie Hyde, og søstra mi, bodde i samme leilighet som meg, som det siste halve året, på Bergeråsen, og de festa alltid.

    Og det samme med en kamerat, Magne Winnem, som jeg ble kjent med, det samme året, det siste året jeg bodde på Berger, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og jeg gikk også ofte til kiosken, borte ved Abildsø kirke.

    Og på kvelden og søndager, for eksempel, så gikk jeg til Statoil, på Abildsø, nederst i Lamberseterveien.

    Det var ca. fem minutter å gå, fra dumpa, i Enebakkveien, på Abildsø, hvor jeg bodde.

    Og den bensinstasjonen, kan man vel se, fra Rimi Nylænde.

    Det er ca. fem minutter å gå, fra Rimi Nylænde.

    Så jeg var litt vant med å bo, i hvertfall i et år, ca. ti minutter å gå, fra Rimi Nylænde.

    Og han kameraten min, fra videregående, i Drammen, Magne Winnem, han hadde bodd, i en Rimi-leilighet, i etasjen over Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde vært på en del fester der, han bodde der vel et par år.

    Og jeg hadde jo jobbet på Rimi Munkelia, like ved Lambertseter, mens jeg var i militæret, da han Magne Winnem var butikksjef der.

    Og jeg hadde jobba på Rimi Karlsrud, som er på eller ved Lamberseter, ganske mye, da Magne Winnem ble butikksjef der, og mens jeg jobba deltid på Rimi Munkelia og Rimi Nylænde.

    Så jeg kjente den nye butikksjefen, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, vel, gjennom å ha jobbet der, og festing, hos Magne Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde osv.

    Og jeg kjente en del folk, fra Rimi Munkelia, siden jeg jobba der mens jeg var i militæret, og var med på Oslo-løpet, på Ekeberg, og Manpower-stafetten, i Holmenkollen, med Rimi Munkelia.

    Thomas Kvehaugen, som var butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1998 og to-tre år fremover vel, han sa, rundt år 1999 kanskje, at på pauserommet, på Rimi Munkelia, så var det et bilde, som jeg var på, fra Oslo-løpet, i 1993 da.

    Og navnet mitt stod forsatt på garderobeskapet, sa han.

    Så da gjorde det vel det.

    Der jobba jeg blant annet sammen med en som het Ine, eller noe, som var assisterende butikksjef, men som begynte å jobbe i Stabburet, var det vel, hun ville ikke jobbe hele livet i en butikk.

    Og jeg sa hei til henne, en gang, noen år etter på Nylænde, og da ville hun ikke prate med meg, for hun var så lei av å kjenne alle som jobba i alle butikkene, som hun sa.

    Det jobba også ei som het Monika der vel.

    Og ei som het Anna Lene, som kjenner Ditlev Castelan, så jeg på Facebook.

    Didtlev som var uvennen min, på 80-tallet, på Sand og Bergeråsen, og i klassen.

    Og Terje Sjølie, han nynazisten og raneren, og hva han var.

    Jeg lurer på om han har drept noen og, eller husker jeg feil?

    Samme det.

    Han jobba også sammen med oss der.

    Han virka som en helt vanlig kar, for meg, og gjorde aldri noe galt, som jeg kunne se.

    Mens, etter at jeg fikk internett, i 1996.

    Jeg kan tenke meg, i 1997, da skulle jeg kjøpe noen datablader, eller noe, jeg synes det var så artig å laste ned mp3-filer, som vel var nye det året, i 1997.

    Så jeg kjøpte noen sånne nerdeblader, ikke wired, men noe annet, på Narvesen, ved Glassmagasinet.

    Og da hadde jeg vel ikke rukket å barbere meg, jeg var vel litt i min egen verden, jeg synes internett var så artig.

    Så var Terje Sjølie der, med en gjeng boot-boys, og en boot-dame, da.

    Og da var han liksom kul og overlegen da.

    Og så på meg, og hadde pen dame, og var liksom ovenpå da, og selvsikker, og gliste da, og så ned på meg da, virka det som.

    Så da hadde han forrandra seg, synes jeg.

    Dette var vel i 1997 ja.

    Et par år før, i 1994 eller 95, like etter at jeg hadde slutta på Munkelia, så traff jeg han, da jeg og bruttern, Axel, spilte tennis, på tennisbanene, på Lambertseter.

    Og da spillte Terje fotball, med lillebroren sin, eller noe, på fotballbanen, som lå like ved siden av tennisbanen da.

    Og da var han helt vanlig, og så ikke ut som noe boot-boys, eller noe.

    Jeg synes han Terje Sjølie, virka nesten som en kjernekar, vil jeg si.

    En som aldri gjorde noe galt, men alltid gjorde jobben sin, som jeg skjønte det, fra å jobbe på Rimi Munkelia, hver 14. dag, ved siden av militæret, og fra å kjenne sjefene hans, Magne Winnem, Leif Jørgensen, og hun Ine, som jeg vel ikke kjente så bra, men alikevel.

    Men i 1997, så hadde han forrandra seg da.

    Så noe må vel ha skjedd, etter 1994 eller 95 da, antagelig.

    Det virka også som at de ville bli kvitt meg der, nesten, etter at Magne Winnem slutta på Munkelia.

    Dem ville ikka jeg skulle jobbe der, fikk jeg inntrykk av, etter at jeg begynte å jobbe tre dager i uka, på Rimi Nylænde.

    Som butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, satt meg til.

    Han spurte, tar du de vaktene eller.

    Tre dager i uka, i kassa, var det vel.

    Og da kjente jeg nesten ikke han, jeg hadde jobba der, kanskje tre-fire dager, og ikke prata så mye med folka der.

    Men det var mye papp i hyllene der, det husker jeg.

    Altås, at eskene, ikke var skjert sånn, at hele facingen på varene syntes.

    Eskene, var skjert sånn, at det var en ganske høy kant, med grå papp, som dekket mellom en tredel, og halvparen, av facingen, på mange av varene.

    Så det var en ganske trist og grå butikk.

    Og han Kristian Kvehaugen, han var så bleik i tryne, at han så ganske trist og grå ut han og.

    Som et lik omtrent.

    Da han kjøpte de ‘alkis-bombene’ sine.

    0.7 liter ringnes pils.

    Og spurte om jeg tok de vaktene.

    Det var noen få uker vel, før han begynte på Rimi Munkelia vel, som butikksjef der, etter Leif Jørgensen kanskje, som da begynte på Rimi Ljabru, og tok med seg Terje Sjølie, og muligens Terje Olsen.

    Nei, Terje Olsen, ble jobbende, på Rimi Munkelia, som assistent, for Kristian Kvehaugen da.

    Før Terje Olsen, begynte i Ica, eller noe.

    Før han begynte som butikksjef, på en kiosk, som ligger undergangen, mellom Oslo City, og Jernbanetorget/Oslo Plaza der.

    En stor-kiosk, ala 7-eleven, men hva var det da.

    En slags kiosk, med et bensinstasjon-navn?

    Noe sånt.

    Han Terje Olsen, hadde en onkel, som var en sånn gammeldags alkholiker nesten.

    Sånn alkoholiker som dem hadde i gamle dager, og som bodde på Lamberseter.

    Og han var jovial, og han kjente igjen meg, fra da jeg jobba der, mens jeg var i militæret, så han sa alltid ‘hei Erik’, og var jovial da.

    Selv om jeg egentlig ikke var fra Lambertseter.

    Men jeg var vant til å jobbe i butikk, fra OBS Triaden osv., så jeg gikk ganske bra overens med kundene der vel.

    Noen av dem hadde kanskje sett meg på OBS Triaden, så de var vel vant til å se trynet mitt i en matbutikk.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Terje Olsen, var populær, og god likt, av både kunder og kollegaer, på Munkelia, som jeg skjønte det.

    Og Kristian Kvehaugen, sa, da han Olsen slutta, at de tar alle de beste folka våre.

    Jeg lurer på om det var ICA på Lambertseter, som tok over for Fakta, eller hva den butikken het, at Terje Olsen begynte å jobbe.

    Hun Anna Lena, som var låseansvarlig på Rimi Munkelia, eller noe.

    Hun studerte vel varehandel, tror jeg, og begynte som butikksjef, på Bogerud Tekstil, sa hun, da jeg tilfeldig møtte henne, da jeg jobba på Rimi Skullerud, en dag, høsten 1993, eller vinteren 1994, tror jeg, da noen var syke der, så jeg jobba der en uke, like ved t-banen der, under butikksjef Cille, eller noe.

    Noe sånt.

    Like ved der jeg studerte en uke, på Global Knowledge Network, i en ferie, fra assistent-jobben, på Rimi Bjørndal.

    Da tok jeg et kurs, i Windows NT Server, NT4.0, Core-Tech, kjerneteknologi, altså et grunnkurs da vel, for folk i databransjen.

    NT, var et operativsystem, som bedrifter, brukte, som et alternativ, til Linux osv.

    Siden Windows 98, var så ustabilt, så det operativsystemet, kræsja veldig ofte, det husker jeg selv.

    Så jeg hadde en dual-bot, på hjemme pc-en min, i Rimi-leiligheten, på St. Hanshaugen, med NT4.0 vel, og Windows 98, i 1998 da.

    Og da sletta en som Øystein Andersen, tremenningen min, fra Lørenskog.

    En han kjente, sletta mp3-ene mine, i samråd, med Øystein da, i 1998 eller 1999, eller noe.

    Og da var mp3-er ganske vanskelige å få tak i.

    For dette var før ADSL ble vanlig, som vel var i år 2000, eller noe, kanskje.

    Så det her var vel i 1999, vil jeg tippe.

    Og da hacka de seg inn, på NT operativsystemet, og sletta hele mappa med 100-200 mp3er da.

    Jeg hadde cd-brenner da, så jeg hadde back-up, men ikke av alle mp3-ene.

    Og det var noen mp3-er, som jeg virkelig hadde lett etter, for å finne.

    For dette var vel før Napster osv., tok av helt, mener jeg.

    Men men.

    Så det var mange timer med søking etter mp3-er og med downloading, fra et modem da, og mange kroner, for jeg surfa på vanlige telleskritt.

    Men jeg synes internett var så artig, så jeg satt hver kveld foran pc-en og prata med kjente og ukjente, og lasta ned musikk og filmer, og leste nyheter, og lærte om internett, og ftp-servere, og irc., og alt mulig da.

    Og leste nyheter, og da Magne Winnem viste meg et nytt program som het Google, da husker jeg at jeg syntes det virka som et nyttig program, i 1999, eller 2000, eller når det kan ha vært.

    Så da begynte man å finne det meste på nettet.

    Selv om jeg også hadde pleid å bruke Yahoo, og alta-vista osv., og ikke minst ftp-search, så var jo Google en revolusjon, må man vel si, når det kom i 1998, eller 1999, eller når det kan ha vært.

    Men jeg syntes internett, var så artig, for jeg hadde ikke så mange venner, og vel ingen som jeg var på bølgelengde med.

    Så jeg pleide å henge mye på #quiz-show, en norsk quizze-kanal, på irc, ef-net, fra 1996, eller 1997.

    Og jeg hadde samme nick, fra første gang jeg logget på irc, john_cons.

    På webchat, som jeg var på tidligere, i 1996, og på sol-chatt, i 1996 vel, så brukte jeg nicket Frodo.

    For jeg drev å leste Ringenes Herre, da jeg var sykmeldt etter at jeg opererte kneet, på Aker, rundt påsketider, 1996.

    Så tok han kameraten min, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, meg med, for å kikke på internett, på BI, på Grünerløkka, sin datasal, våren eller høsten 1996.

    Og da ville jeg ha internett, for da kunne man chatte, omtrent sånn som kontakttelefonen var, på 80-tallet.

    Og det savna jeg, for jeg kjente ikke så mange folk, som jeg var på bølgelengde med, og hadde felles interesser med, og kunne prate med om alt mulig da.

    Blant annet, så var det noen på quiz-show, som likte mye av den samme musikken som meg, og det syntes jeg var artig.

    Så da satt jeg foran pc-en og chatta på irc osv., da, og hørte på Smashing Pumpins, det dobbeltalbumet, i flere måneder da.

    Så flytta jeg etterhvert pc-en til stuebordet, og satt i sofaen da.

    Så jeg satt foran pc-en hver kveld, i fire-fem timer da, etter jobben, og synes det var veldig artig med internett, og chatte og surfe osv.

    Jeg syntes programmering var artig, på 80-tallet, og jeg klarte å lage en del programmer, og kunne sikker gjort det på 90-tallet og, etter at jeg kjøpte pc.

    Men, det var liksom mye artigere, med internett, enn å programmere.

    Men da lærte jeg mye datating da, så det var ikke helt bortkastet.

    Og jeg ville gjerne få til, å koble pc-en til TV-en.

    For da kunne jeg se South Park og musikkvideoer, og Lord of the rings, osv, på TV-en, etter at jeg lasta det ned på pc-en da.

    Og det fikk jeg til å funke, i 1998, eller noe.

    Og da var det ikke så mange, som hadde pc-en kobla til tv-en, så det synes jeg var litt artig.

    Og da lærte jeg jo, å bytte deler i pc-en og.

    Så da jeg oppgraderte pc-en, og kjøpte nytt hovedkort osv., i 1999, eller noe, så lærte jeg å bygge pc-er og da.

    I hvertfall sånn noenlunde.

    Så da jeg dro for å studere, i Sunderland, i 2004.

    Så bygde jeg meg ny pc.

    Jeg tok med meg noen deler fra Oslo, men jeg hadde ikke plass til å dra med hele pc-en, så jeg bygde heller ny.

    Og alle folka, av utenlandsstudentene, i Sunderland, eller i hvertfall ti folk, eller noe.

    De spurte alltid meg, hvis dem hadde problemer med pc-en.

    Så jeg var den lokale data-guruen der, må man vel si.

    Men jeg trente veldig mye og, annenhver dag, nesten.

    Svømming og vekter, på universitetets sports-center.

    Og jeg dro ofte til Sunderland og Newcastle, for å gå på byen.

    Og det er skikkelig artige byer å gå ut i, med masse liv.

    Jeg var jo vant til å gå ut, i Brighton, på 80-tallet, og Oslo på 90-tallet osv., og jeg gikk også på et par skikkelige byturer, da jeg var i London på ferie, sommeren 2003.

    Så jeg følte meg egentlig ganske hjemme i Sunderland og Newcastle, eller i England da.

    Så sånn var det.

    Hva var det jeg skreiv om.

    Jo jeg jobba på Rimi Munkelia, en gang hver fjortende dag, mens jeg var i militæret, fra jul-perm, i 1992, til jeg dimma, sommeren 1993.

    Så fortsatte jeg å jobbe der, etter jeg dimma også.

    Så jobba jeg på Rimi Nylænde, fra høsten 1993, til mai 1996, som kassamedarbeider, gulvmedarbeider, låse-ansvarlig, aspirant, og assisterende butikksjef.

    Jeg hadde vel 140.000 i årslønn, da jeg begynte som assisterende butikksjef, i 1995, kan det vel ha vært.

    Jeg var låseansvarlig, sommeren 1994.

    Og aspirant da, høsten 1994.

    Og assisterende butikksjef, fra nyttår 1995.

    Så gikk jeg opp, til 150.000 i året, rundt sommeren 1995.

    Og da jeg begynte, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, våren 1998, så fikk jeg vel 160.000, i året.

    Så gikk jeg opp til 170.000 i året, for det hadde Irene, et år etter kanskje.

    Så tror jeg at jeg fikk 180.000, de siste månedene jeg jobba der, i 1998.

    Så gikk jeg opp til 230.000, pluss bilgodtgjørelse, da jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så gikk jeg opp til 240.000, i 1999, med Jan Graarud, som butikksjef.

    Så hadde lønningskontoret gjort en feil.

    Og jeg var så mye på internett, og på byen og trente osv.

    Mens jeg jobba som butikksjef, i år 2000, med Per Øivind Fjellhøy, som butikksjef.

    Jeg hadde et veldig aktivt liv da.

    Trente badminton, og fotball osv., når kneet var i orden.

    Og senere på Sats osv.

    Og en kamerat, fra jeg jobba på Rimi Bjørndal, David Hjort.

    Han skulle alltid feste, og dra på tur til Danmark, og Arvika-festivalen, i 2000 osv.

    Og broren min, Axel, han jobba med å drive resturant, så han kjente nesten alle, i utelivsbransjen i Oslo, så han var veldig vant til å drikke, og kjente byen, og utelivet i Oslo, veldig godt, så da måtte man henge med, for å prøve å holde følge.

    Og Axel, han gikk på spesialskole, på Majorstua, før videregående.

    For han var litt hyperaktiv, og hadde MBD osv.

    Men han er hyper-inteligent, på ‘people-skills’ osv.

    Og på å kødde med folk, jeg vet ikke hvordan man skal forklare det.

    Men han er absolutt ikke dum, selv om han gikk på spesialskole.

    Han er bare veldig laid-back, vil jeg si, og han har er skikkelig generasjon X, må man vel si.

    Så jeg skjønner meg ikke alltid på han, så han har nok drevet å køddet mye med meg, opp i gjennom årene.

    Selv om vi vel har hatt det litt artig og.

    Men han Axel, er ikke alltid så lett å vite hvor man har.

    F.eks. så hadde han kamerater, som kjørte han hvor han ville.

    En fra Chile, som var bilmekaniker, og het noe på M., vel.

    Og jeg var ute på byen noen ganger, med Axel og han kameraten og sånn.

    Hvis jeg traff Axel, på vei hjem fra jobben, eller noe, tilfeldig, så hendte det, at vi avtalte, å gå ut og ta en øl, den neste lørdagen osv.

    Og en gang, i 1999, eller 2000, så dro vi på Baronen.

    Og da skulle Axel ha meg med, i resturanten der, i 1-2 tida, ca. natt til Søndag.

    Jeg kjøpte biff med peppersaus, som var digg.

    Til ca. 200, med en halvliter.

    Og vi hadde nettopp fått noe livsforsikringspenger, etter muttern, så vi hadde god råd.

    Og det var digg å ha god råd, en periode, for jeg hadde jo hatt lønninger, fra Rimi, på rundt 140 og 150.000, på 90-tallet, så jeg var ikke borskjemt med å ha god råd.

    Selv om jeg var vant til å balansere øknomien, og vel aldri egentlig var blakk.

    Og da dreit Axel ut kameraten sin, da jeg og Axel satt i resturanten, på bordet like ved Røkke og Celina, eller noen som ligna.

    Og Axel sa at kameraten, fra Chile, var en taper da, som satt i baren aleine, og lurte på hvor Axel hadde blitt av.

    Så det er sånn Axel er noen ganger, så hvis han ikke hadde vært broren min, så hadde jeg nok ikke hatt så mye med han å gjøre.

    I hvertfall, hvis jeg hadde merka at en kamerat oppførte seg sånn, så hadde jeg nok kutta han ut.

    I hvertfall hvis det var med vilje drittsekk-aktig.

    Axel, sa til meg, en gang, i baren på Studenten, hvor vi pleide å gå, at han var kynisk.

    Så han har vel kanskje ikke så mye skrupler osv. da.

    Men han har også bra sider, han er kul og morsom.

    Men jeg ser vel ikke på meg som en kyniker.

    Jeg og Øystein Andersen, fra Lørenskog, vi hang en del sammen, på 80-tallet, og vi kunne prate om alt mulig.

    Jeg synes det var artig, og bli kjent med noen, som ikke var fra Berger osv., for de folka der, var veldig tøffe ofte, og det var liksom ikke lov å være smart eller skoleflink osv., i hvertfall ikke uten å bli mobba.

    Men men.

    Men da prata jeg og Øystein, om alt mulig, mens vi satt der og spiste Pizza Grandiosa, og så de siste Rambo og Mad Max-filmene, og kule zombie-filmer osv.

    I helgene, på 80-tallet, i leiligheten min, som fattern eide da, på Bergeråsen.

    Kjetil Holshagen, pleide alltid å henge med Øystein, og meg og, men han pleide ikke å prate så mye om alt, i hvertfall ikke like mye som Øystein og meg da.

    Han blei så tøff etterhvert, Kjetil that is, så da vi dro til Gøteborg, på camping, en sommer, sommeren 1991 vel, så sa han at jeg og Øystein og Glenn og Magne var nerder, så Kjetil ble tøffere, etter at han flytta til Sande, rundt 1986 eller 87, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men da prata vi om, at Øystein, ikke ville ha gått over lik, for å få det på sin måte, i livet osv.

    Det husker jeg han sa.

    Og jeg var vel veldig streight og prøvde å være ordentlig på skolen osv.

    Jeg gikk på markedførings-linja, sammen med masse folk, fra Svelvik, Sande, Berger og Drammen osv., som oppførte seg veldig ordentlig, må man vel si, på Sande VGS, i 1986 til 88.

    Så vi prata sivilisert om alt mulig nesten, og var vel ganske voksne.

    Selv om Øystein kunne ha sine anfall av umodne infall, må man vel kunne si, og kanskje ikke har imponert like mye i de siste år, det er nok mulig.

    Men men.

    Og da var jeg vel ikke direkte uenig med Øystein, da han sa det, at han ikke ville ha gått over lik, for å komme fram i livet.

    Jeg er vel mer laid-back, enn det, selv om jeg alltid har vært ambisiøs, selv om jeg vel var i en henge-myr, vil jeg si, i Rimi, alle de årene, og ikke kom meg noe særlig av flekken.

    Men da brukte jeg heller fritida, på å lære meg mer data, og trene og sånne ting da, så da var jeg ambisiøs da og, men på andre måter enn jobb da.

    Selv om jeg skjønner at det kan se ut som at jeg ikke var særlig ambisiøs, iom. at jeg brukte fem år, på å bli butikksjef i Rimi.

    Men da dreiv jeg med andre ting på fritida, og jeg festa også en del, og hadde kule kamerater, må jeg vel si, David Hjort, og bruttern Axel, og Glenn Hesler, som jeg ble kjent med, gjennom Øystein da.

    Og Magne Winnem da, som er dyktig på mange ting, selv om han kanskje er mer kunnskapsrik osv., enn kul da, eller hvordan man skal forklare det.

    Selv om det ikke var sånn, at noen av de her, egentlig var noen skikkelig soul-mates liksom.

    Selv om jeg og Glenn Hesler, var vel ganske bra kamerater, da vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1994 og 95 osv.

    Og jeg og Magne Winnem, var også ganske bra kamerater, noen år.

    Men vi hang ikke så mye sammen, etter at Magne traff kona si, Elin, i 1991, var det kanskje.

    Mens David Hjort, og bruttern Axel, det er sånne, som er kule folk, men som man kanskje må vokte seg litt for, sånn at de ikke lurer deg, på noen måter, de er kule, men de er kanskje ikke like pålitelige da.

    Det var ikke sånn at David Hjort, var noe soul-mate av meg, akkurat, selv om vi gikk ganske bra sammen, og samarbeida bra på Rimi osv., det gjorde vi.

    Men det der kong_anus-greiene hans, som han brukte som nick på irc osv., det lurer jeg litt på.

    Jeg har tenkt på at han har vært under kontroll av noe mafia, pga. de høytalerne jeg overtok etter han osv., som delbetaling av gjeld, som må ha stått i noe diskotek, eller noe, skulle man tro.

    Og det samme med Winnem, med den senga og de bilhøytalerne jeg kjøpte og fikk av han.

    Og bruttern, han gikk ikke bra overens med Hjort, og det gjorde heller ikke fettern min.

    Mens fettern min, og Axel, gikk ganske greit sammen.

    Jeg har tenkt nå, at bruttern, jobba som noe slave, på resturanten, Oscar Bråten, på hva heter det, Torshov.

    Så om bruttern er noe Illuminati-slave da.

    Siden han danske sjefen hans, Peter, er så nærme han.

    Og siden hun dama på seamen, en 17. mai, hun blonde servitør-dama på Lanternen, på Bygdøy, var det vel, helte en halvliter over hue på Peter, uten noen grunn.

    Så han Peter, han er jeg ikke helt sikker på.

    Og om David Hjort, han jobba for en jøde-kar, i iskiosken på Oslo City, og der var det visst helt jævlig.

    Hava Özgyr, var invitert på den samme festen, hos David, da han bodde hos mora si, på Sofienberg, i 1997 kanskje.

    Men jeg var så treig med å dukke opp der, så da jeg dukka opp, så hadde Hava dratt hjem alt.

    Men men.

    Og da sa Hava, på vei hjem fra jobben, at der var det veldig rotete, og at da hu hadde dukket opp der, så hadde David og mora og Venevil, søstra til David, vel, rydda i flere timer.

    Så det hørtes litt rart ut, som om det kunne være en advarsel.

    En gang, så var jeg på fest i huset til mora til David, på Sofienberg, i år 1999 eller 2000, vil jeg tippe, like etter at jeg hadde blitt butikksjef.

    Og da hadde en kamerat av David, som het Erik han og, dratt med noen pene 17-år gamle jenter, til festen, og da var det ingen som prata med meg, og to andre folk begynte å oppføre seg bråkete der.

    Så jeg var vel den som oppførte seg sånn noenlunde sivilisert der kanskje, så da begynte de jentene å prate med meg.

    En norsk, og en afrikansk.

    Og de jentene var så pene, så jeg prata med de, selv om de var mye yngre.

    Og jeg begynte til og med å rote med hun afrikanske jenta, i taxien, for vi tre tok samme taxi hjem da.

    Da hadde jeg kjøpt masse kule klær osv., da.

    Kul syrevaska, svart Malboror jakke.

    Noe kul genser og sånn, og kule bukser og sko og sikkert, uten at jeg husker nøyaktig hvordan busker det var.

    Det var vel Levis 501, sikkert.

    Nei, det var nok sånne chinos, som Levis lagde, under et annet navn.

    Hva het de da.

    Samme det.

    Docker, tror jeg.

    Og jeg kjøpte også noen kule sånne polyester Docker-busker, på den tida, på slutten av 90-tallet, da jeg skikkelig fulgte med, og leste Natt og Dag og engelsk FHM osv.

    Og også Q, eller GQ, het det kanskje.

    Jeg pleide å kjøpe alle de bladene der, i hvertfall de jeg synes var kule.

    Men jeg kjøpte ikke ‘the Face’, sånn som fettern min Ove, det synes jeg var litt vel drøyt.

    Men jeg var mer ungdom, enn voksen og gammeldags da, selv om jeg var i slutten av 20-åra.

    Og ikke var fra Oslo, så lærte jeg en del om klær osv., av å ha Axel som lillebror, for han hadde jo bodd på Røa, og gått på skole på Majorstua, i oppveksten, så han kunne mye om moteklær osv., og da hendte det, at han forklarte, at han hadde kjøpt seg Gant-skjorter osv., i en butikk på Karl Johan osv., da han var sånn 15-16 år osv.

    Og da visste ikke jeg hva Gant var.

    Så det var mer Axel, lillebroren min, som lærte meg, om sånne snobbeklær osv., enn omvendt.

    Selv om jeg lærte han matte osv. da., og lånte han penger osv., under oppveksten, hvis han trengte det.

    Og lot han bo, i en uke, i Rimi-leiligheten, da han ville flytte hjemmenfra.

    Og pleide å sponse øl på vorspiel osv., og noen ganger på byen, i hvertfall før han begynte å jobbe osv., og kjørte han hvis han skulle noe steder, i hvertfall noen få ganger.

    Men Axel, var mye flinkere på klær osv., da han var i tenårene, enn jeg hadde vært.

    Selv om jeg klarte å kjøpe noen Ball-gensere og sånn, og noen syrevaskede jeans, på Hennes og Mauritz, da jeg var sånn 17-18 år.

    Men Axel, han hadde mye mer peil på sånne ting, da han var 15-16 år, enn jeg, på samme alder, siden Axel var fra Oslo, jeg var fra bondelandet, nesten, på Berger, hvor det var noen gårder, og noe industri, og et stort byggefelt, men man måtte nesten en mil, til Svelvik, for å komme til nærmeste klesforretning.

    Og de klesforetningene i Svelvik, de var så gammeldagse, så de dro aldri jeg til, som var vant til å bo i Larvik, jeg likte ikke de kjedelige klesbutikkene i Svelvik.

    Jeg var sånn, da jeg var 14-15 år, at jeg gikk i mange måneder før jeg klipte meg, så panneluggen rakk ned til ned på haka osv., og jeg frisøren dreit meg ut.

    Og jeg fant klærna mine, i klesskapet til fattern, og kjøpte aldri klær selv, men dama til fattern, Haldis, kjøpte klær, noen få ganger, når jeg skulle konfimeres, og et par andre ganger.

    Da jeg skulle til Brighton, sommeren 1985, etter 8. klasse.

    Da kjøpte Haldis, en hvit genser, med lyseblått mønster, noen tau.

    Så den så vel skikkelig homo ut, den genseren.

    Men det skjønte ikke jeg.

    Og jeg hadde lyst hår, og Christell, var det vel, hadde fått meg til å bruke hårgele osv.

    Så jeg så nok ikke så tøff ut.

    Så det var nesten så at de ville at jeg skulle havne i problemer, i England.

    Men jeg var vel kanskje tøffere, enn jeg så ut til da, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni, og jeg var vel litt rabagast, da jeg bodde i Larvik, og, med uvenner i Østre Halsen, og selvstendig, fra da vi bodde på hytta ute i skogen, i Brundlandnes.

    Så jeg har liksom bodd i skogen (Brundlandnes), i en småby nesten (Storgata, Østre Halsen), midt i en by (Jegersborggate Larvik), på et tettsted (Berger), på landet (Vestmarka i Larvik), og i en storby, kan man vel nesten si, Oslo.

    Og jeg har gått på tre barneskoler, en ungdomsskole, to vidergående skoler, to barnehaver glemte jeg, to høyskoler i Oslo, og et universitet i Sunderland, og på tre språkskoler i England.

    Og da har jeg ikke tatt med jobbinga, så jeg begynner vel å bli vant til å tilpasse meg da.

    Og jeg var vel ikke helt sånn at jeg bare hadde bodd et sted hele livet, da jeg var på språkreise med SMS, i Brighton, sommeren 1985 heller, sommeren jeg fyllte 15 år.

    Det var noen svensker der, en som het Frederik Axelsson, fra Gøteborg, som jeg bodde sammen med, i Brigthon, i en gate som het noe med Lancaster Rd. tror jeg.

    Han var på min alder, og faren var leder for et syndikat, eller ‘syndikat’, som det var fire, fem, seks av i Sverige, sa Frederik.

    Han hadde mange svenske kamerater, og de hadde vært i Brighton, i en ukes tid kanskje, før jeg dukka opp der.

    Så de dro med meg ut på byen, mange ganger, den første uka i Brighton.

    Det var sommeren jeg fylte 15, og Brighton er en ganske stor by.

    Og de her svenskene, de visste hvordan de skulle komme inn på vanlige utesteder, altså ikke STS-diskoteket.

    Så vi gikk på pub til pub runder.

    Og til og med jeg fikk kjøpe drinker og øl noen ganger.

    Noen ganger fikk jeg dem til å kjøpe da.

    Det var meg og Frederik, som var 15 år vel.

    Og en synter, som var 15 år også vel, og en pen jente, som også var 15 år tror jeg.

    Men de her svenskene, de var fra Gøteborg osv., så de var mye mer vant til å være i byen, enn meg.

    Og de var også mye kulere, og motebevisste enn meg osv., som oftest ble mobba, av folka på skolen.

    Men jeg synes det var veldig kult i Brighton.

    Jeg hadde et hefte fullt av reisesjekker.

    Og gikk i Midland bank, eller noe, og fikk faktisk noen engelske penger ja.

    Og så gikk jeg rundt og kikka i alle butikkene, og det var veldig artig.

    Også dro vi på McDonalds, like ved Churchill Sq., i Brighton.

    De svenskene dro meg med.

    De lurte på om jeg likte McDonalds, og jeg sa ja.

    Men jeg var egentlig en pizza-fan jeg da.

    Det var ikke McDonalds, på Berger på den tida.

    Og den første McDonaldsen, dukke opp, i Drammen, først rundt 1990, rundt fem år etter det her da.

    Så jeg hadde ikke vært på McDonalds før.

    Men det var kjempegodt, med BigMac, var det vel.

    Sånne burgere, med så god Cheddar-ost osv., det hadde jeg aldri smakt før.

    Burgerne i Norge, hadde norvegia ost sikkert.

    Og på den tida, så var McDonalds, nøye med å lage maten ordentlig.

    Og milkshaken, sånn milkshake, hadde de ikke i Norge.

    I Norge, så var milkshake, som melk nesten.

    Men på McDonalds, der klarte man nesten ikke å drikke opp en stor milkshake, husker jeg.

    Og Chicken-McNuggets, med barbeque-saus osv.

    Det er greit at Pizza Grandiosa, og potetskruer med paprika, i Norge, var godt.

    Men McDonalds, det var første gang jeg hadde synes at annen mat enn pizza var noe særlig godt.

    Så sånn var det.

    Jeg har en kjedelig jobb her, må man si, så jeg skriver litt mye i pausene.

    Også hadde de Cherry-cola, i England, og jeg var Coca Cola fan, så jeg synes det var morsomt, for det hadde dem ikke i Norge.

    Og jeg hadde også lest en god del sånne Le Carre og Fredrick Forsyth-bøker osv., som jeg pleide å lese, på den her tida vel.

    Og en skotsk thriller-forfatter, som fattern hadde noen bøker av.

    Og da leste jeg et sted, at briter var ikke så nøye på legitimasjon, som i Norge.

    At de godtok mye legitimasjon, at de ikke var så firkanta.

    Så jeg klarte å få kjøpt øl og vodka og sånn, noen ganger.

    Selv om det vel var mest på byen, første året i England.

    Men jeg ble ikke så kanon-full da.

    Men det var ganske artig i Brighton, med spillehaller osv., som 15-åring husker jeg.

    Så det var ganske artig.

    Og da spurte, en av de britiske hjelpelærerne, en dame som var kanskje 20 år, eller noe.

    Om noen av oss, hadde vært på byen, på et utested, og tatt en øl eller drink da.

    Og jeg hadde jo drukket masse ølbokser, som de svenskene hadde, i gatene i Brigton.

    Og drinker som de kjøpte, de var ganske kule og hadde kul image osv., så de gikk vel for å være eldre enn de var.

    Og jeg holdt meg litt i bakgrunnen, da jeg drakk da.

    Men jeg forklarte, at jeg hadde vært på byen da, som jeg hadde vært hver kveld i en uke omtrent.

    Virka det som i hvertfall.

    Og da bare lo hun britiske lærerinna, på STS språkskolen, for jeg så ut som jeg var omtrent 12 år, sa hun, foran klassen, så det trodde hun ikke.

    Men jeg tok meg ikke så nær av det, for jeg hadde hatt det ganske artig.

    Og litt seinere, så hadde fattern kjøpt weekend-tur til Paris, som en del av Brighton-turen da.

    Så da endte jeg opp, sammen med en annen gutt, og resten jenter, i Paris, en helg.

    Og da gikk jeg rundt å så i Paris.

    Og det var også morsom.

    De hadde en jernbanestasjon, som så ut som en ganske fin bygning.

    Så gikk jeg inn og så, så var det faktisk en jernbanestasjon, av noe slag.

    I Norge, så kunne man se at en bygning var en jernbanestasjon, men i Paris, så så den bygningen så stilig ut, så jeg ble bare stående der og kikke, når jeg så at det var en jernbanestasjon inn døra.

    Og jeg gikk og så i en markedshall, jeg lurer på om det kan ha vært det ved Rue de Chabrol, like ved der jeg bodde, da jeg var i Paris, i 2005.

    Og prøvde å få pariserne til å skjønne hva ‘fireworks’ var da.

    Som de ikke skjønte.

    Så jeg måtte gi opp.

    Men jeg fikk kjøpt øl da, i en vinbutikk.

    Jeg var ikke så vant til vin, men øl var jeg ikke helt uvant med, så da klarte jeg å finne noen ølbokser der, selv om det var vin som nok var mest populært i Frankrike, i 1985.

    Så jeg turte nesten ikke prøve å kjøpe øl, i vinbutikken, like ved hotellet.

    Jeg tenkte at de kanskje ble fornærma, siden vin var nasjonaldrikken i Frankrike.

    Men det var noen innvandrere, tror jeg, som drev butikken, og de ble ikke sure i det hele tatt, så jeg fikk kjøpe øl da.

    Men det er ikke så strengt i Frankrike.

    Det er vel som i Danmark kanskje, eller sånn det var i Danmark, på 80-tallet, at det er ikke så nøye.

    Det er mulig.

    Vi var også på Pompedu-kunst-senteret, eller hva det heter.

    Og der var noe moderne kunst, med videokamera, man kunne grave i en boks med sand, så så man avtrykket i sanda, på en skjerm osv.

    Og der hadde de også Greenpeace, i Paris, med en stand, på et torg, og Greenpeace, hadde jeg bare sett, på TV, i Norge.

    Og jeg tuppa en fransk mynt, ned fra toppen av Eifel-tårnet.

    Jeg var litt rabagast.

    Men jeg får ikke håpe at noen fikk den mynten i hue.

    Jeg kjeda meg vel litt i Paris.

    Jeg likte meg bedre i England, enn i Frankrike.

    Ting var dyrere i Frankrike, og sånne kunstsentere, og resturantbesøk, med sure kelnere, var vel ikke så morsomt.

    Selv om det var hyggelig å gå på resturant, for det var nesten bare jenter med på turen, men det var så mange av dem, så det var vanskelig å skille dem fra hverandre.

    Men men.

    Men da var man populær husker jeg, jeg gikk sammen med han andre gutten, og to jenter, gjennom Paris, på lørdagskvelden, fra den høyden, ved den kirken, med utsikt over byen.

    Og da kjente jeg egentlig ikke han gutten og de jentene, men vi bare hang sammen liksom, som om vi kjente hverandre, så det var litt rart, jeg var litt i en døs egentlig, hele den turen.

    Så jeg fulgte ikke så bra med på hva som skjedde, og tror ikke jeg visste navna på de her folka.

    Men det var mye som skjedde på den her turen, så jeg var egentlig ganske metta, av ting som hadde skjedd, allerede før vi dro til Paris.

    Så sånn var det.

    En jente på bussen, hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen.

    Og en brusboks jeg hadde, velta, og rant ut på gulvet.

    Og hun jenta ble våt på buksa da, og strippa i trusa da, i bussen, det var kvelden mens vi kjørte gjennom Frankrike.

    Og da ble hun skikkelig sur, for jeg prøvde å le det bort da, mens hun stod der i trusa da, på bussen.

    Hun var litt eldre enn meg, hun jenta.

    Jeg var litt flau da, men jeg måtte gjøre noe synes jeg, så jeg prøvde bare å le det bort.

    Men da hørte jeg at hu jenta, sa til venninna si, etterpå, når hu hadde skifte bukse, og jeg prøvde å sove da.

    Jeg glemte vel å si unnskyld, jeg var vant til å bo aleine, så jeg var ikke så god på manerer.

    Men da sa hun jenta som måtte skifte bukse, til venninna si, at hu lurte på om jeg var en sånn underutvikla jævel, og at det kunne man se på tommelen.

    Så det hørte jeg dem prata om, i halvsøvne da.

    Så jeg ble mobba litt, på den turen, så det var kanskje derfor jeg ikke var helt med, på Paris-turen, det er mulig.

    Så jeg fyllte vel 15 år, på den språkreisen.

    Men jeg så kanskje mer ut som jeg var noe sånt som 13 år, eller noe, men jeg var ganske selvstending, så jeg klarte meg greit, og det var egentlig en veldig artig ferie, så det var bra avveksling, fra Svelvik Ungdomsskole osv., hvor jeg ble ganske mye mobba.

    Da skjønte jeg, at selv om jeg ikke synes det var så artig, på skolen og sånn der, så var det mulig å ha det artig i feriene i hvertfall.

    Så det var noen ferier, på 80 og 90-tallet, som var ganske artige, så da kunne man se litt fremover da., og da var det ikke så ille, selv om det var ganske helvete på skolen osv., så klarte man å komme seg gjennom det på en måte alikevel.

    Så sånn var det.

    Rimi ja.

    Det var altså deltid Rimi Munkelia, ved Lambertseter, Oslo desember 1992 til høsten/vinteren 1993.

    Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo, høsten 1993 til mai 1996, som deltid i kassa og på gulvet, låseansvarlig, aspirant, assisterende butikksjef.

    Rimi Bjørndal, Oslo, mai 1996 til oktober 1998, assisterende butikksjef.

    Rimi Nylænde, Oslo, okotober 1998 til oktober/november 2000, butikksjef.

    Rimi Kalbakken, Oslo, okt/nov 2000 til mai 2001, butikksjef.

    Rimi Langhus, Ski, mai 2001 til juli 2002, butikksjef.

    Rimi Bjørndal, Oslo, juli 2002 til desember 2003, låseansvarlig.

    Rimi Langhus, Ski, mai 2003 til august 2004, låseansvarlig.

    Og jeg har også jobba ganske mye, på Rimi Karlsrud, Lamberseter, som ekstrahjelp høsten og vinteren 1993.

    Så nå får jeg ta en pause i skrivinga her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på, om de to her 17 år gamle jentene, som han kameraten til David Hjort, som også het Erik, mener jeg å huske.

    Ikke Erik Dahl.

    Men Bjørn Erik, het han, og jobbet på Elkjøp Storo, ved siden av studier i Ås, eller noe, tror jeg.

    Han kjente noen 17-år gamle jenter, fra Sagene, eller noe.

    Og de dukka opp på festen, i mora til David sitt hus, på Sofienberg, vinteren 2000, lurer jeg på om det var.

    En svensk gutt, som jobbet på iskiosken, eller konditoriet, var det kanskje, den i første etasje, på Oslo City, like ved rulletrappa opp til 2. etasje der, som er ved siden av en klesforretning, og H&M, i 2 etasje vel.

    Han gutten stod utenfor og skulle prate med meg, da jeg dukka opp der, med et par bæreposer med øl.

    Så sånn var det.

    Det kan ha vært i 1999 også det her.

    Men men.

    Det var en innvandrer på festen vel, som ble beskyldt for å ha stjålet noe greier, og han ble agressiv, så de som var på kjøkkenet der, de to jentene, som ikke dro igjen, ble redde da.

    Så de pratet med meg, så jeg prøvde å oppførte meg sivilisert da, siden ingen andre gjorde det.

    Alex, fra Rimi Sinsen, begynte å klå på hun lyse dama, tror jeg, for hun tilta på han.

    Og da gikk han ut, så var det til slutt bare meg og de to jentene der, så jeg prata litt med de da.

    For David og Bjørn Erik og de, satt i sofaen, og var liksom interne da, så jeg var ikke så hjemme der.

    Politi dukka opp, og da stod jeg og drakk øl.

    Og folk hadde hele tida, vært inne på et rom der, og tatt dop, eller hva dem kan ha gjort, dem hadde kanksje sex og, for alt hva jeg vet.

    Det var et rom, som var låst, rommet til David tror jeg.

    Jeg var ikke inne på der.

    Men men.

    De jentene, hun lyshåra, fortalte, at de hadde en venninne, en av de som hadde gått fra festen, som var jødinne, og at de derfor var greie mot henne, og tok henne med ut litt osv.

    Og hun lurte på hva jeg syntes om det da.

    Jeg mente vel ikke noe om det, for jeg hadde aldri kjent noen jøder.

    Men jeg synes det var rart, hvis hun trengte dem til å ta henne med ut, og ikke klarte å være normal selv.

    Men men.

    Og jeg vet ikke hvorfor hun nevnte dette, som for å lage et poeng av det.

    Jeg sa det var snillt av dem, eller noe.

    Så sånn var det.

    De jentene tok samme taxi, for de bodde i samme gate som meg, virka det som.

    De gikk av taxien, like ved Tranen der, i Waldemar Thranes gate, like ved Uelands gate, så hvis man gikk videre bortover W. Thr. gate, forbi gaten med synagogen, og bort til Rimi, så kom man dit hvor jeg bodde.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte ikke å mase på de her jentene, om de skulle være med på nachspiel, som jeg pleier å gjøre noen ganger i fylla, for de var vel litt vel unge, og skulle vel hjem til foreldrene osv., så da syntes jeg ikke at jeg kunne gjøre det.

    En annen gang, da jeg var på byen, sikkert på So What, eller Studenten.

    Hvis jeg gikk ut alene, så pleide jeg å gå på So What, for jeg syntes de hadde så kul musikk der.

    Mens hvis jeg gikk ut med bruttern, så pleide vi å gå på Studenten, i pianobaren der, for det var der vi havna, første gang vi gikk ut, rundt 1996 eller 97, en gang, så da ble det bare stamstedet vårt, mer eller mindre tilfeldig vel, hvis vi skulle gå ut og ta en øl.

    Axel kom inn gratis der etterhvert, mens jeg måtte betale.

    Men jeg hadde kontroll på økonomien, så det var ingen krise.

    Men det var ikke sånn at jeg fikk spart opp mange tusen.

    Men det var ikke sånn at jeg ble blakk før lønninga dukka opp heller.

    Axel kjente dørvaktene, noen albanere, eller noe vel, og pleide å vise dem, hvis det ble bråk, hvem som bråka og sånn da.

    Axel dro noen ganger en dame inn på do, og sa etterpå at han hadde pult hu.

    En gang da.

    Men han gjorde det ofte, bare dro med damer hjem fra byen.

    Og de gjorde som han sa.

    Ikke vet jeg.

    De første årene vi gikk ut, var han ikke sånn, men han ble værre og værre, eller hva man skal si.

    Så sånn var det.

    Jeg og Axel gikk ut med søstra vår, Pia, en gang, og havna på Valentinos, i romjula på 90-tallet, 97 kanskje.

    Da var Marianne, fra Rimi Nylænde der, og jeg forklarte at Axel var broren min, og hadde trent karate i mange år.

    Og hun ble helt gæern etter han da, enda Axel var flere år yngre.

    Søstra mi likte ikke hu Marianne da.

    En annen gang, jeg og Axel traff Marianne i Torggata, på vei hjem fra byen.

    Så spurte hu Axel, om han hadde dame.

    Axel var sammen med ei som het Heidi vel, en advokat-studine fra Son.

    Suger hu da, sa Marianne, fra Rimi Nylænde, jeg svæljer jeg, sa hu da.

    Så det er noen som kan prate for seg.

    Men Axel er så ovenpå, så han bryr seg ikke noe om damer som prøver å sjekke han opp, han er litt kresen, og synes ikke at mange av dem er bra nok.

    Så sånn er det.

    Jeg synes heller ikke hun Marianne var så særlig.

    Hun gikk så mye ut på byen, så det drypte alltid av nesa hennes.

    Og hun var veldig lav, og hadde ikke pupper omtrent, og var så blod-harry man kan bli, hvis man vokser opp i Oslo, må man vel si.

    En skikkelig Østkant-jente da, må man si, sånn som de var i gamle dager.

    Det er artig å skrive blogg gitt.

    Men men.

    På Valentinos, da Pia var med, så møtte jeg en pen dame fra et sted utenfor Oslo.

    Og hun dro ringte jeg, og tok med på kino, og så Titanic, og møtte henne en gang seinere, men da var hun med venninna og oppførte seg rart, så det ble ikke noe av.

    Jeg skjønte meg ikke helt på hu, vi var ikke helt på bølgelengde.

    Men hun var en sexy dame, så jeg burde kanskje ha prøvd meg mer.

    Hun hadde bil, så hun skulle kjøre meg hjem fra kinoen, men det gadd jeg ikke, det ble litt flaut.

    Hun likte seg ikke på cafeen, som er i Lille Grensen der, av en eller annen anledning.

    Så vi gikk på Klingenberg, og da roa hun seg ned litt.

    Men jeg fikk ikke så bra kontakt.

    De jentene, som jeg møtte i Ullevålsveien, og spurte om skulle bli med og ta en øl.

    De begynte å prate om at de bodde ved synagogen.

    De trodde ikke jeg visste hvor det var.

    Så sa de, vet du hvor synagogen er.

    Jeg hadde sett den, for jeg hadde jo gått tur i parken og sånn, noen ganger, for Rimi-leiligheten, var vel på under 20 kvadrat kanskje, så man måtte nesten gå ut, noen ganger, for det var så liten leilighet.

    Her jeg bor i Liverpool, så er vel leiligheten 40-50 kvadrat kanskje.

    Noe sånt.

    Så her er det ikke så ofte, som i Oslo, at jeg tenker, at nå må jeg komme med ut, før det klikker for meg.

    Det er mulig det var dumt av meg bo i en så liten leilighet.

    Det er mulig at det ikke er bra.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men de skulle ikke bli med og drikke øl da.

    De skulle hjem.

    Men de skulle kanskje se meg på Rimi, sa de.

    De skjønte ikke det, at jeg jobba på Rimi, på Lambertseter.

    De trodde jeg jobbe på Rimi i W. Thr. gt., siden jeg bodde der.

    De var litt dumme.

    Men sånn var det, jeg fikk ikke rota meg til å forklare det her, jeg tror ikke det hadde vært så lett, dette med hvor jeg jobba.

    Jeg var kanskje sur på dem, fordi dem var litt kjedelige.

    Noe sånt.

    Men tilbake til kino-greiene.

    Jeg var ikke så flink, til å lure med damer hjem fra byen.

    Men jeg klarte å sjekke opp noen på internett, på irc og sånn, og da pleide jeg noen ganger, å spørre om de skulle på kino.

    Det var hun som var med på Titanic.

    Selv om hun møtte jeg jo på byen da, det var fordi Axel var yngre enn meg og Pia, at vi gikk på Valentinos da.

    Men samme det.

    En annen, som ikke var så fin, tok jeg med på Coluseum, på Fight Club, for den hadde jeg lyst til å se.

    Men det var blind date da.

    En på irc, som het Cathiz, fra sol.20ognoe, vel, tok jeg med på Saga, og så Detektor, med Harald Eia osv.

    Hun likte jeg godt, vi gikk på kaffebar, hun ville dit, men jeg ville ikke ha kaffe, så jeg kjøpte Sprite.

    Men, det var noen år, som jeg var mye deprimert osv.

    Det var seinere det.

    Jeg prøvde å be ut hun Cathiz, flere ganger.

    Men da klagde hun, og spurte hvorfor jeg bare ba henne med ut på søndager.

    Så pratet jeg med henne igjen, da jeg var deprimert, etter problemene på Rimi Kaldbakke, i 2000 og 2001, men da orka jeg ikke å be henne med ut, da var jeg så langt nede, så det var ikke så artig.

    Etter det har jeg ikke prata med henne.

    Så det ble med den ene daten, på Saga, for å se Detektor.

    Men det var også en blind date, men selve daten, gikk bra, selv om jeg ikke møtte henne seinere da.

    En dame, som jeg traff på blink, var det vel, en litteraturstudentinne.

    Nei, norskstudent kanskje.

    Vi gikk på Saga, og så Villmark, for Kristoffer Joner, var så kjekk.

    Og hun likte moderne litteratur da.

    Og skrøyt av en moderne forfatter da, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Så dro vi på Blue Monk, for å ta noen øl.

    Og da var det konsert der, og da var det et band, som het ‘Svidd Grevling’, som var bandet, hvor Morgan Lunde, håndballspilleren, for Norge, var vokalist.

    Han hadde jobba på Rimi Nylænde, da jeg var assisterende butikksjef der, i 1995 kanskje.

    Jeg var på rep, i hæren, eller HV, rundt 1995, på en mo, ikke langt fra Gardermoen vel.

    Og da var det ran, på Rimi Nylænde, mens jeg var på rep.

    Og da hadde en kar dratt opp en kniv, og tatt den mot Morgan da.

    Og da bare rygga Morgan på stolen, instinktivt.

    Og da hadde raneren tatt penga da.

    Men det er helt greit egentlig.

    Det er egentlig ikke noe vits, for en kassamedarbeider, å ofre liv og helse, for at Rimi Hagen, som har mange milliarder, ikke skal miste 2000.

    Skal man dø for det?

    Nei, selvfølgelig ikke.

    Så da er det bedre, å la ranereren ta pengene, hvis han har våpen.

    Og heller sikre spor, som video osv., og prøve å skrive opp bilnummeret.

    Sånne ting.

    Det lærer man også på ranskurs.

    Så jeg kjøpte en halvliter til Morgan, jeg vet ikke om det var dumt jeg.

    Dette her var like etter problemene på Rimi Kalbakken, så da så jeg ut som et lik omtrent vel.

    For jeg var veldig overarbeida.

    Men jeg klarte å komme meg på en date alikevel gitt.

    Da fikk jeg tilbake en hjemmelagd CD-singel, av Morgan, for Svidd Grevling.

    Jeg burde kanskje ha gitt den til hun dama, i taxien.

    Det var litt dumt.

    Jeg tror jeg ble sur, fordi hun heller ikke ville bli med hjem, eller så var det noe annet, så jeg prata ikke så mye mer med henne.

    Jeg var litt nede fra før, så det skulle ikke så mye til, å fornærme meg da, så det var nok min feil.

    En jente jeg traff utenfor So What, hun tok jeg med på Blue Monk en gang.

    Vi gikk ikke på kino.

    Det var da Californication, med Red Hot Chilli Peppers var ny, for de spilte den der.

    Og da reagerte jeg husker jeg, for musikken var så bra, og ølen så god, og jenta var også fin.

    Men hun sa at hun hadde en kjæreste, og kom til å fortsette å treffe han.

    Jeg vet ikke om hun ville ha to da, eller om hun bare ville ha han.

    Jeg regna med det siste, så da droppa jeg henne.

    Det var vel det hun ville og.

    Så det gikk ikke så bra.

    Jeg likte ikke det så bra, enten så fikk hun være dama mi, tenkte jeg, jeg gadd ikke å prøve meg noe mer på henne, selv om hun var fin, hvis hun skulle beholde han andre typen, som hun hadde fra før.

    Så hun tok jeg ikke noe mer kontakt med.

    Jeg traff også en annen dame fra internett, på Fru Hagen, eller Kjøkkenhagen, var det kanskje, mens jeg egentlig var på rep, med HV.

    Men Stian hadde nettopp blitt ny assisterende butikksjef, på Nylænde.

    Så jeg måtte kjøre på HV-rep, ikke langt fra Gardermoen, i skogen, hva heter det da, ved et vann.

    Ikke husker jeg.

    Det var like før muttern døde, det her.

    For jeg husker at jeg hadde merker på bilen enda, fra den skogsveien, da vi besøkte Martin og dem, i Askim, dagen etter muttern døde, var det vel.

    Noe sånt.

    Jeg og søstra mi.

    Jeg tok med et par bøker til henne, det var i 99, på høsten.

    Men hun likte meg ikke, men jeg kjørte henne hjem da.

    Opp mot Torshov vel.

    Jeg var sliten, for jeg kjørte fram og tilbake, mellom repøvelsen, fire ganger, på en uke.

    Det var forbi Gardermoen, og et par timers kjøring til kanskje, i hvertfall en time.

    Men men.

    Jeg traff hun Siri Olsen, fra Tronheim, som hadde flytta til Oslo.

    Jeg traff henne, da jeg jobba på Rimi Langhus, i år 2000 vel.

    Vi dro også på Blue Monk, og tok en halvliter.

    Så dro vi ut på Grunerløkka, på tre steder der, noen uker seinere vel.

    Så dro vi hjem til henne, på Torshov.

    Og da skulle hun vise meg, det nye hun hadde lært, siden hun, man må vel si, voldtok meg, i vannsenga, da jeg bodde i dumpa, på Abildsø.

    Dette var en dame, som jeg traff, da jeg dro på ferie, til Brighton, sommeren 1989, like etter at jeg var ferdig med siste året, på videregående, i Drammen.

    Så jeg bodde hos farmora mi, Ågot, sammen med Pia, søstra mi, da.

    For fattern hadde solgt leiligheten, på Bergeråsen, i juni, det året.

    De skulle til Isle of Wight, Siri Olsen, og en venninne som het Caroline, eller noe, og var leder og ildsjel, i den norske, ‘the alarm’ fan-klubben.

    Og en eller to venninner til.

    En som het Viviann vel.

    De to første jentene, de skulle på Alarm-konsert, på Chatou Nouf, rundt påsketider, 1990.

    Og de trengte et sted å bo i Oslo.

    Så jeg lot de bo hos meg på Abildsø, den helgen.

    Og siste natta, så skulle hun Siri, ligge sammen med meg i vannsenga, ville hun.

    Og plutselig, så bare reiv hun tilside underbuksa mi, og satt seg oppå meg, som lå på ryggen i vannsenga, og dreiv og rei i fem-ti minutter vel, eller noe.

    Det skjedde litt raskt, så jeg rakk ikke å si noe.

    Hun var ikke akkurat så fin, hun Siri Olsen, så hadde nok mye heller ville hatt hun venninna hennes Caroline, for hun var pen.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om det her.

    Men jeg gikk på badet og vaska tissefanten min, for jeg hadde ikke tenkt å ha sex, da hadde jeg nok brukt kondom.

    For jeg var redd for aids og sånn da, som var i nyhetene hele tiden, og jeg visste ikke helt hvor mye hu hadde tulla rundt med musa si før, for å si det sånn, så jeg tenkte det var best, så kanskje det var mindre risiko, for å få aids eller hva hun kunne ha hatt av sykdommer.

    For hun var litt frikete og sånn, og jeg likte best vanlige, pene damer, rene og med fine klær da.

    Jeg synes de var finest, egentlig, og ikke frike-damene.

    Men men.

    Man kan ikke få alt man vil.

    Hun møtte jeg igjen da, i år 2001, elleve år seinere.

    Og da skulle hun vise meg, hva hun hadde lært siden sist.

    Og hun sugde sånn at det ble vakum da, og så tok kjeften vekk fra pikken, sånn at det smalt, omtrent.

    Og det hadde hun ikke gjort, i 1990, så det var nok riktig antagelig, at det var noe nytt hun hadde lært.

    Hun spurte om jeg ville se hva mer hun hadde lært, men jeg visste ikke hva jeg skulle si da.

    Det hørtes litt pervo ut.

    Jeg visste hun hadde vært sammen med en iraner, eller noe, som visstnok hadde voldet henne noen problemer, mener jeg å huske, så jeg visste ikke helt om jeg ville se alt hun hadde lært.

    Men jeg våkna litt opp da, vi hadde jo vært på tre-fire steder på Grunerløkka, så jeg var litt full.

    Og hun lagde noe mat, og vi så en dum film vel, på video.

    Noe sånt.

    Men vi havna i senga da, og hadde noe sengegymnastikk, for jeg var som sagt ikke så flink til å lure med damer hjem fra byen, så jeg fikk nøye meg med hva jeg klarte å få tak i.

    Og hun var jeg også hos, sommeren 2003, var det vel, og da hadde vi også noe sånn gymnastikk.

    Jeg tror det var bare to ganger, som vi hadde det, hvis jeg husker riktig.

    Men vi var ikke sammen.

    Vi var bare venner.

    Eller fucking good friends, som dem sier, selv om jeg ikke pleier å bruke det utrykket egentlig.

    Men jeg var vel litt kresen da, jeg synes ikke hun var så fin, eller kul, osv.

    Selv om vi vel gikk greit sammen, og jeg ikke kjente så mange andre.

    Så tror jeg hadde blitt litt flau, hvis de kule kameratene mine osv., fra Rimi og sånn.

    Og bruttern kanskje osv., hadde sette henne.

    For hun var ikke så fin egentlig.

    Mer vanlig da.

    Selv om det var greit å være der, å prate med henne.

    Men hun var litt pervo.

    Hun ville ha meg til å bli slaven hennes, virka det som.

    Hun prata om noe hun kallte orgasme-kontroll.

    Hun ville bestemme, når jeg skulle ha orgasme.

    Hun hadde en ide, at jeg skulle gå med noe greier, så hun kunne bestemme det.

    Hun må ha vært helt sinnsyk i hue, som trodde hun kunne få med meg på noe sånt.

    Så jeg bare knulla henne, vanlig i senga, som de i sex-klubben, kallte vanlije, som hun sa.

    Jeg faen hva hun kallte det, for det var vel sikkert et par år siden jeg hadde sjekka opp noen dame, som jeg hadde ordentlig sex med, før det.

    Det var vel i 1998, tror jeg.

    Og det her var i 2001.

    Så det var noen år.

    Jeg sjekka opp to pene jenter, i mellomtida og, men de ville ikke ha ordenlig sex, det ble bare sånn fingring og sånn, så det synes egentlig var bare tull.

    Da hadde det egenlig vært like greit å latt være.

    For jeg var vant til det noen ganger, som en gang jeg lurte med en dame hjem fra So What, i 1996 vel.

    At da lå vi hele natta og hørte på Nirvana Nevermind osv., sånn at man skikkelig ble fornøyd, og ikke noe sånn tull, med at man ikke fikk lov å gå ‘all the way’, det var bare tull, da kunne man like gjerne latt være, mente jeg da.

    Ellers, så traff jeg en pen finsk dame, på internett, også i 1997.

    Vi gikk å så Sjakalen.

    Og hun og venninna, ble med på badmintontrening, i Haugerudhallen, hvor Glenn Hesler, og søstra, også var, i 1997 da, var det vel.

    Hun skulle jeg ringe, den vinteren.

    Men den vinteren, så ga jeg David Hjort, som nettopp hadde begynt på Rimi Bjørndal, to gratis-billetter, til juleølsmaking, for Mack-øl, vel, i Stortingsgata, på en pub der.

    De fikk jeg av butuikksjef Kristian Kvehaugen, men skulle jobbe seinvakt, og var ikke så glad i sånne bransjefester, jeg synes jeg så nok av de leverandørene, på jobben osv.

    Jeg likte å skille jobb og privatliv.

    Men men.

    Jeg var ikke sånn, at jeg levde og åndet, for jobben, så jeg dro ikke og festa så mye med Rimi-kollegaer, f.eks.

    Untatt David Hjort, fra Bjørndal, og Toro fra Bjørndal.

    Men det var mer techno-undergrunn miljø, og miljø som ikke var Rimi-miljø, sånn sett da.

    Så da fikk man avkobling fra jobben, for det var ikke sånn at det var masse leverandører der og sånn, f.eks.

    Men men.

    Og da traff David en dame, i Stortingsgata, som også jobba på Rimi.

    Jeg trodde hun hadde vært på juleølsmakinga.

    Så dro vi på Valentinos.

    Heidi, dama til David, var med.

    Så dro de, så lånte David meg 50 spenn til taxi.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å drikke så mye, så jeg hadde ikke tatt ut penger.

    Så spurte jeg hun dama, som jeg egentlig ikke kjente, i fylla da, om hun skulle bli med å teste å chatte på internett.

    For det kunne funke som sjekketriks, hvis man var heldig, i 1996, det må vel ha vært i november eller desember 1996.

    Og det ville hun.

    Så endte det sånn det vel kan gjøre da, siden vi satt i sofaen osv.

    Så ga jeg henne noen penger til Taxi, hun bodde vel i Asker, eller noe.

    Og i 1997, så traff jeg henne igjen, en eller to ganger vel.

    En gang, så gikk vi på puben, på St. Hanshaugen, Underwater Pub.

    Hun var kanskje litt ung, når jeg tenker etter.

    Men jeg tenkte hun var gammel nok, siden hun var på ølsmaking, trodde jeg i hvertfall, og på Valentinos.

    Men det kan ha vært noe set-up fra David da, og noe mafia, hvem vet.

    Hun var ikke så fin egentlig, men jeg traff henne vel den ene gangen til.

    Og da skjedde det samme igjen vel.

    Første gangen, så begynte det å brenne, i W. Thr. 3, og andre gangen så bare lå hun på sofaen, uten å bevege seg.

    Så det var noe rart her.

    Så det kan ha vært noe set-up dette.

    Men men.

    Og da, på den her tida, så drev jeg også å bedde ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.

    Det var vel før jul vel.

    Og jeg ble også kjent med hun Hava, det var vel etter jul kanskje.

    Noe sånt.

    Og det var så mange damer på jobben.

    Så hun finske dama, ble litt borte i alt sammen.

    Så når jeg ringte henne igjen, så begynte hun å prate om en eller annen finsk kar, som hun plutselig var sammen med.

    Hun jobba som au-pair, i Bærum vel.

    Så da kutta jeg ut henne, for jeg ville ikke ringe henne, hvis hun var sammen med en annen kar.

    Da ville ikke jeg blande meg liksom.

    Hun sa jeg kunne ringe henne alikevel.

    Men jeg syns det ble litt rart.

    Så da ringte jeg ikke.

    Men det var litt synd, for hun dama var veldig fin og ordenlig dame, som man også kunne ta med å spille badminton, og på kino.

    Og jeg tok med hun og venninna, på den cafeen, i lille Grensen, og der likte de seg, virka det som.

    Men jeg gadd ikke å bli med i flaggbutikken, og se på finske flagg, som de skulle ha med i Holmenkollen, på hopprennet, det var litt vel drøyt synes jeg.

    Da hadde vi vært på badminton på Haugerud, og tatt t-banen ned til byen, og så på cafe.

    Så man kunne vel spare litt, til en seinere anledning, mente jeg.

    Så jeg stakk hjem da, mens de dro på flaggbutikken.

    Men jeg så dem ikke etter det, så jeg burde kanskje vært med på flaggbutikken.

    Men sånn er det.

    Jeg tror det må ha vært vinteren 1997, det her.

    Vinteren 1997/98, som vi dro på kino, på Coluseum, og så Sjakalen, og på badminton.

    Og samme vinteren, som jeg og David Hjort og Heidi, traff hun Rimi-dama, i Stortingsgata.

    Og samme vinteren, antagelig, som jeg ba ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.

    Hvis ikke det var våren 1996, noe sånt.

    Men det var samme året, som pleide å ta t-banen med hun Hava og søstra hennes, Sema, på Rimi Bjørndal.

    Og som det jobba så mange pene damer der, Therese og Hanna, og mange pene utenlandske også.

    Så da ble det ganske mange damer.

    Men jeg fikk kjeft av Magne Winnem, fordi jeg ikke klarte å beholde noen av dem.

    Men sånn var det, det bare ble sånn.

    Så dro jeg på ferie til Ayia Napa, sommeren 1998, og der var det også mange damer.

    Litt unge kanskje.

    Det var reisebyrået, som sendte meg dit, det var restplass.

    Men jeg var så mye i sola, så jeg fikk masse rynker i tryne.

    Og jeg ble butikksjef, noen måneder seinere.

    Så da var jeg ikke så på sjekkeren, de neste par åra.

    Men jeg var ute med David Hjort og dem, i 99 vel, eller 2000, og da dro de med meg på Paleet, like ved Fred Olsen bygget der, og sånn, heter det vel.

    Eller et rederi da.

    Ovenfor plata, som det heter.

    Og da var det to damer fra Drammen der.

    Og de fikk David Hjort, til å bli på Nachspiel hos meg.

    Vi traff de igjen, på Burger King, i Karl Johan.

    Og da hadde David og kameraten Roger, instalert røykmaskin, i leiligheten min.

    Det var året Grårud var distriktsjef, på Nylænde, det var i 99.

    Og også en annen dame, fikk David med på nachspiel.

    Og en vekter i et vaktfirma, som bodde i min etasje der, var med å nachspiel.

    Hun tredje dama som David fikk med.

    Hun var litt rar, hun mista kontollen og var litt usikker.

    Når hun snakka med meg.

    Så jeg droppa henne.

    Hun virka som hun hadde nerveproblemer, eller noe.

    Hun skulle til faren sin, på Ulvøya.

    Men, da konsentrete jeg meg om hun ene jenta fra Drammen, som var litt vel ung vel, men som var veldig fin, som het Malena, som satt mellom meg og venninna si, i senga, med sengeteppe da, og prata litt med henne.

    Jeg regna med at det var greit at jeg prata med henne, selv om hun var ung, siden hun var på utestedet Paleet, i Oslo, på en lørdagskveld, enda hun var fra Drammen.

    Hun jobba på Peppes i Drammen, eller en annen pizzaresturant, på Bragernes, tror jeg.

    Hun ville ikke gå hjem, når venninna og typen gikk hjem.

    Og hun rara dama, var lenge inne hos han vekteren, men mørkt hår, som tok med katta si inn på nachspielet, for å sjekke hun rare dama, tror jeg.

    Så dro David, og dama han da, ny dame Linn.

    Og Roger og Erik Dahl da, og også Bjørn Erik.

    Alle de her, dro på forskjellige tidspunkter.

    Så tilslutt så var Erik Dahl, den siste igjen, untatt meg og hun dama fra Drammen.

    Han begynte å surve litt, han var nok misunnelig så det holdt.

    Jeg ba han sette på røykmaskin, og den røykmaskinen var skikkelig artig, hvis man trykte lenge på knappen, så ble det så mye røyk, at jeg og Linn og Erik Dahl, da vi satt der, tidligere på kvelden.

    Vi kunne prate sammen og puste helt fint, og alt mulig, men vi kunne ikke se hverandre, selv om vi satt to meter fra hverandre.

    Så da hadde vi det morsomt.

    Så kom assistenten til Jan Grårud, som bodde i samme etasjen, inn i leiligheten, og kikka.

    Jeg tror ikke noen slapp han inn.

    Og han sladra til Grårud, at jeg hadde mørklagt hele Waldemar Thranes gate, som jeg fikk høre uka etter.

    Men det var ikke sant, det var bare min leilighet.

    Men men.

    Og da begynte jeg og hun jenta fra Drammen og tulle i senga da.

    Hun fikk av seg mye av klærna på ganske raskt tid.

    Og vi hadde henda i underbuksa på hverandre ganske raskt da, må man vel si.

    Det var artig med all røyken, så det var ganske gøy.

    Men så ville hun gå lengre.

    Hun ville ikke ta av seg trusa.

    Og da ble jeg bare irritert.

    Fordi da var det bare tull synes jeg, da ble jeg bra ufornøyd.

    Da var det ikke noe ordentlig opplegg synes jeg, jeg var mer vant til å holde på hele natta.

    Og ikke noe sånn, nei ikke av med trusa og sånn.

    Nei det var bare tull.

    Da var det bare bortkasta tid, mente jeg.

    Så la hun jenta seg til å sove.

    I trusa da, oppå sengeteppet.

    Og så kom hun rare dama inn igjen, for å hente noe greier.

    Og klagde om hvordan hun skulle komme seg til Ulvøya.

    Det var vel bare å ta taxi.

    Så jeg ringte en taxi, jeg synes hun dama virka som hun hadde psykiske problemer, eller noe, for da jeg prata med henne før på kvelden, så klarte hun ikke å fullføre setningene hun sa, men hadde noe nerveproblemer, eller noe.

    Så hun prøvde jeg meg ikke på.

    Spesiellt ikke etter at hun hadde vært hos han vekteren.

    Så hun dro med taxi, til Ulvøya.

    Jeg vet ikke hvorfor hun klagde, det var David som inviterte henne.

    Han hadde vel ikke tvunget henne(?)

    Kanskje hun ville ha penger til taxien, hva vet jeg.

    Så ble det ikke noe særlig som skjedde.

    Hun dama la seg under dyna tilslutt.

    Og da synes jeg at jeg kunne ligge der og, siden vi hadde vært ganske intime.

    Så jeg prøvde å få litt liv i henne, at jeg tok henne litt på puppa osv., så kanskje hun ombestemte seg osv., men det funka ikke, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle klare det.

    Så det var jo så artig.

    Jeg ble litt fucka opp av det her, for jeg hadde vel ikke hatt noe dame i den senga, siden 1996.

    Jo da, det var henne i 1996 og 1997, hun glemte jeg.

    Og det her var i 1999.

    Men det var ikke så artig alikvel.

    Noen måneder etterpå, da jeg og Axel var på Studenten.

    Så traff jeg en pen svensk dame, fra Stockholm, utenfor studenten, ved stengetid.

    Ca. kl. 3.30, natt til en søndag, om våren.

    Det må ha vært sommeren 1999, vil jeg tro.

    Noen måneder etter jeg traff hun fra Drammen, det må ha vært på slutten av 98, vil jeg tro.

    Noe sånt.

    Da traff jeg en veldig pen svensk dame, fra Stockholm, med venninner, utenfor Studenten, ved stengetid.

    Jeg regna med de hadde vært på studenten, for de stod sammen med de som hadde vært der.

    Jeg begynte å prate med henne.

    Og noen pøbler, stappa en kondom nede i kjolen hennes.

    Hun hadde en sånn gresk kjole, som var populær da.

    Hun var veldig pen, og slank og lekker, lyst hår.

    Men hun hadde ikke noe pupper, så hun må ha hatt anoreksia.

    For hun var en dame, og ikke en jente, vil jeg si.

    Hun var høy, og slank, slender, så det gikk det ann å se, at hun nok måtte ha anoreksia, siden hun ikke hadde pupper.

    men hun var så pen og lekker og delikat, må man vel si, så det ble til at man ikke klarte å motstå henne, det var omtrent den peneste dama i byen, den kvelden, må man vel kunne si.

    Så sånn var det.

    Så skulle hun snakke med noen på Baronen, merkelig nok.

    Så det virker veldig rart nå, når jeg skriver.

    Så havna vi i pirat-taxi, opp til ved radiumhospitalet der.

    Axel pleide alltid å jage vekk de damene jeg sjekka opp, på studenten.

    Han prøvde å gjøre det sånn at jeg ikke merka det.

    Men nå har jeg hatt litt tid å tenke, så nå har jeg klart å huske at han har gjort det mange ganger.

    Men utafor studenten der, dukka han ikke opp, så han var vel og gjorde noe innpå der da, av en eller annen, mer eller mindre, merkelig anledning.

    Vi havna i en pirat-drosje, med noen indere, som ikke fant veien.

    Så vi kjørte rundt, jeg og hun jenta, og en venninne, som så ut som hun bare var 17 år, eller noe.

    Så hun prata jeg ikke med engang.

    Men hun her jeg rota med da, hun oppførte seg voksent da.

    Men hun venninna hun var litt dum.

    Så var det så mange damer der, tre-fire, hvis ikke fem.

    Så jeg stod på kjøkkenet.

    Så spiste hun pene dama, brødskive med leverpostei da.

    Stabburets leverpostei på boks.

    Gul boks.

    Hun ville vite hva jeg syntes, om hun kunne spise den.

    Ja sa jeg, for den hadde jeg spiste som snørris.

    Onkel Håkon, sa vel den vitsen, om hvorfor det var en makrell på makrellboksen, og et hue på leverposteiboksen.

    Og om det var noen italiener i den italienske salaten, kategori E, på rimi.

    Men men.

    Så gikk jeg inn der, etterhvert da, i stua.

    De damene hørte på en sånn svensk party-kassett.

    Eller cd.

    En av sangene går sånn.

    Yxa, yxa, yxa.

    Det er en sånn cd, med groviser.

    En svensk mann som synger.

    Og de damene likte den yxa-sangen, og sang med osv. da.

    Noe sånt.

    Så sa hun dama tilslutt, at jeg skulle legge meg, ved siden av henne.

    Men da glante hun dumme jenta på meg, så jeg synes hun var rimelig dum, da oppførte jeg meg nok litt goofy.

    Jeg skjønte ikke hvorfor det var så mye å glane på.

    Så sovna hun blonde dama da.

    I en sånn minimal truse.

    Vi lå vel under samme dyna, tror jeg.

    Og, jeg hadde jo hatt hendene mine, over henne, inne på kjøkkenet, da hun skulle spise leverpostei.

    Og det virka det som hun likte, hun klagde ikke.

    Og i Karl Johan, så holdt jeg også rundt hun dama.

    Så prøvde jeg å vekke henne da, for jeg var ikke så begreistra, hvis opplegget, skulle skjære seg igjen.

    Som med hun jenta fra Drammen, noen måneder før.

    Så jeg prøvde å vekke henne.

    Men jeg synes nesten ikke jeg kunne ta henne på puppene, for hun hadde egentlig ikke pupper.

    Så hånda mi gikk nedover fra magen, og ikke oppover.

    Hun var veldig delikat dame.

    Slank og sexy og pen osv., selv om hun lukta litt Stabburet leverpostei.

    Men sånn er det.

    Så var den strikken på trusa så løs, så hånda bare gled under den.

    Hånda ble ikke stoppa, av strikken på trusa.

    Så da var liksom hånda der den var da jeg dreiv og tulla med hun jenta fra Drammen, og ganske mange andre damer.

    Men hun våkna fortsatt ikke.

    Jeg vet ikke om hun bare lata som, og skulle lure meg i noe set-up, eller noe.

    Noe sånt.

    Men jeg var jo i kontakt med hennes private deler, da jeg skulle vekke henne opp.

    Hun var kåt, kunne jeg merke, og hadde en mus, som nok hadde vært digg og hatt seg med ja.

    Jeg prøvde å vekke henne, ved å fingre henne litt da, for jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle vekke henne.

    Jeg tenkte hun våkna da og kanskje ville ha litt sex, som jeg regna med hun ville, siden hun ba meg legge meg ved siden av seg.

    Men hun ble tørr da, for å si det sånn.

    Så da ga jeg opp.

    Men jeg måtte på badet, for å vaske henda.

    Også måtte jeg gå på badet, enda en gang for å vaske henda.

    Så jeg tror ikke hygienen var så bra.

    Og disse her jentene, de bare spratt rett opp, for å gå ut og spise om morgenen.

    Det var vel fem Stockholm-damer, tror jeg tilsammen.

    Fire av de, gikk på konditori, eller noe.

    Jeg var litt flau, for en eller to av de, lurte på hvem jeg var.

    Hun som bodde der, var vel det.

    Og hun klagde sånn at jeg hørte det da.

    Og jeg hørte de her jentene prata på kjøkkenet.

    Om hva de hadde måttet gjøre, kvelden før.

    Og da så hun pene blonde, ‘og jag måtte eta sånn her äcklig läverpostei’.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om hun var inne på Baronen, for å få noe ordre, av noe albansk mafia, som det krydde av der.

    Og så skulle hun spise leverpostei, for de visste at jeg hadde sett på intenett.

    At en mann, i en chatte-kanal, advarte, en dame, om at det var hjernemasse, i de leverposteiboksene.

    Jeg så ikke at han skrev det.

    De var alene der, i et lite brukt sol-chatt rom, rundt 1996, på slutten av 96, begynnelsen av 97, vil jeg tro.

    Men dama svarte noe greier.

    Så spurte jeg dem, hva dem prata om.

    Så sa dama, at mannen sa, at hun ikke burde spise de gule leverpostei boksene, for de putta hjernemasse i dem.

    Og da begynte han mannen å ro da.

    At jeg skulle ikke tro det var noe å tenke på osv., eller som var rart osv.

    Kanskje det er noe mafia-greier og.

    Så skulle de sjekke, i et mafia-plot, om jeg trodde på det.

    Hvis jeg hadde sagt nei, ikke spis leverpostei, så hadde de visst at jeg trodde på det.

    Men jeg var full, osv., og jeg, var jo så vant med den leverposteien, så jeg tenkte hun kunne spise den.

    Selv om det hadde vært hjernemasse, så er jo det noe som man sikkert ikke dør av å spise det heller.

    Noe sånt.

    Det er vel ingen som har dødd av den leverposteien.

    Selv om jeg bekymrer meg, for om det er hjernemasse, fra mafia-ofre, for å skjule spor.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, de andre jentene, forklarte også hva de hadde måttet gjort.

    Så de her var nok under mafia kontroll.

    Som ingen tørr å skrive om at finnes, virker det som, hverken politiet eller pressen, tørr eller vil, si fra.

    Men men.

    Hun dama, ble igjen, med de samme pene klærna, og sola kom inne vinduet, det var en fin juni eller juli søndag.

    Og hun dama så så fin ut, som jeg neppe kan huske å ha sett en dame før.

    Selvfølgelig minus for det med mangelede pupper da, men hun var så fin ellers, så det var nesten sånn at man ikke kunne klage, egentlig.

    De andre jente spurte henne, om hun ville være igjen da.

    Så vi fikk egentlig leiligheten.

    Men jeg synes de var litt uhygeniske.

    Jeg tror ingen av de dusja.

    Hvis jeg skulle gå ut, for å kjøpe noe, på 7-eleven, eller noe, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Så måtte jeg ha dusja først, og barbert meg, ellers så klagde folk der.

    Jeg husker jeg gikk i videobutikken, hundre meter fra der jeg bodde, og da var den en dame som sa, se på han der da, og var imponert, og synes jeg så kul ut, eller noe da.

    Og da sa hun andre, at ja men han kunne jo ha barbert seg da.

    Og ser bustete ut på håret, og med søvn i øya, og lukter vondt, om morgenen.

    Men de her damene, de så helt fine ut, de behøvde ikke gjøre noen ting.

    Men jeg synes hun pene dama var litt uhygenisk, for det lukta ikke så bra av musa hennes osv., må man vel si, samme hvor pen hun var, og hvor deilig den musa virka ellers, for det gjorde den vel.

    Nå blir det litt grovis det her.

    Men men.

    Hun dama, hun stod der da, og så på meg, med de pene øynene hennes, i de pene klærna, og så veldig pen ut i sola, og vi hadde leiligheten for vårs selv.

    Men jeg hadde ikke sovet, og var fyllesyk.

    Og jeg var litt sur på henne, for jeg synes hun hadde tulla med meg, kvelden før, siden hun bare sovna.

    Og hun hadde ikke dusja engang, det tror jeg at jeg hadde hørt i såfall, og sett at håret dems var vått.

    Men jeg hørte ikke dusjen for noen av dem.

    Dem var nesten ikke innom badet.

    Og ingen hadde vått hår.

    Så jeg stakk bare jeg.

    Jeg synes nesten ikke at jeg kunne prøve meg på henne igjen, etter det som skjedde kvelden før.

    Situasjonen, hadde kanskje blitt litt uoversiktelig da, siden det kanskje ikke var helt ‘kosher’, det jeg gjorde, da jeg tok hånda over magen hennes, og den gled under den trusestrikken, siden den var så vid.

    Så det var fri adgang, må man vel si, og jeg prøvde bare å få noe liv i henne, siden jeg syntes nesten at hun lovte meg litt morsomheter, da hun ba meg om å legge meg ved siden av henne.

    Men jeg tenkte vel, at det var best å roe det ned da, da.

    Siden det ble noe tull, kvelden før.

    Men hun var ikke så lett å glemme.

    Så jeg huska adressen, som de inderene, i pirat-taxien, brukte så lang tid på å finne.

    Så søkte jeg på gule sider online vel.

    Og fant navnet til hun svenske dama, som leide leiligheten.

    Hun var kanskje sykepleier, på radiumhospitalet, eller noe.

    Så ringte jeg mobilen hennes.

    Og da var det på vei til Sørlandet, de skulle vel dit, og til Vestlandet.

    Mener jeg de sa, kvelden før.

    Og da mente hun pene dama, at jeg var home, for da spurte hun, om en rosinbolle, eller rosinkake, eller noe, som hun ga meg da jeg stod på kjøkkenet der, var god.

    Og det betyr at man er homo, for man liker søte kaker, med rosiner.

    Og det er det bare damer som skal like, og homoer da.

    Så hun spurte om jeg var homo da, på noe sånn subtilt språk da.

    Selv om kanskje alle skjønner det, så det er kanskje dumt av meg å forklare, at det nok var det hun egentlig spurte om.

    Hva skjedde så.

    Jo, jeg er jo mer sånn, at jeg er direkte, eller i hvertfall, at jeg ikke driver med sånn dobbeltsnakking, i hytt og pine, altså snakker i dobbeltbetydninger, så ofte.

    Jeg er vel mer gammeldags.

    Så jeg sa ja, for å ikke være uhøflig.

    Så la hun på.

    Så ringte jeg igjen, så ville hun ikke prate.

    Så ringte jeg ikke mer.

    Men dagen etter, så hadde politiet i en sørlandsby, ringte meg.

    Jeg hadde glemt mobilen hjemme.

    Så så jeg det, etter jobben.

    Så ringte jeg opplysninga.

    Og de sa det var politiet, i en by, Grimstad, eller noe.

    Og de svenske damene, kjørte jo nedover der.

    Så ringte jeg og hørte da, om det var noe med noen svenske damer, nedover der osv., siden jeg hadde festa med de, på lørdag.

    Men det var det ikke, sa han politimannen jeg prata med.

    Og han visste ikke hvorfor det var ringt.

    Så her var det noe rart.

    Jeg ville møte hun dama igjen, for de skulle tilbake i Oslo, for hun var veldig pen og sexy og fin osv.

    Og da hadde jo jeg, vært uheldig, med både hun jenta fra Drammen, og hun her dama fra Stockholm.

    At jeg ble veldig tent, på de her smellvakre og pene og hotte damene, må man vel kalle dem.

    Men jeg fikk ikke gjort meg fornøyd da, jeg var misfornøyd, jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så veldig heldig egentlig.

    For nå måtte jeg jo prøve, å finne noen andre damer, som var like pene og hotte, og få gjort meg fornøyd med de da, for å klare å glemme hun her dama fra Drammen, og hun fra Stockholm.

    Men, da hadde jo hun avvist meg, den kvelden.

    Og jeg tatt igjen, dagen etter.

    Så da var vi skulls, så og si.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo møte henne, når de var tilbake i Oslo.

    For jeg begynte å bli litt desp. da, pga. de her fine damene, som tulla med meg, vil jeg si.

    Men det funka ikke sånn jeg gjerne ville ha ønsket.

    Så det måtte jeg bare glemme.

    En dame fra Halden, som jeg prata med om damer og sånn.

    En som het Zera, eller egentlig noe annet da.

    Og som jeg ble kjent med, etter at jeg, på Dagbladets chatte-tjeneste, som fantes da.

    Hadde forklart om sjekketriksene, man kunne bruke, på stranda, på Ayia Napa, som jeg lærte, sommeren 1998.

    Og de funka de.

    Jeg får skrive om de en annen gang.

    Så jeg ble kjent med damene på stranda, det gikk fint.

    Men på utestedene, så er jeg ikke noe flink med damene.

    Det er kanskje den høye musikken, eller alkoholen, som ødelegger, hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og hun Zera da, hun likte syden, så hun syntes jeg skrev artig da vel, på Dagbladet-chatten, så da ble jeg kjent med henne, på ICQ, eller MSN, eller noe kanskje, også, og så på irc da.

    Og hun syntes synd på meg, siden jeg måtte så pene damer, men at det ikke ble noe på meg.

    Så det syntes jeg og.

    Så det var ikke noe gøy.

    Så sånn var det.

    Nå får det være nok skriving.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Not your normal day out in Brighton.

    please am i being thick or where is this going looks like another friday night in Brighton to me.

    Posted 3 hours ago by "leeandhannah" (R)

    Quote |

    Flag Comment

    (0)

    Top of Form

    Frame1Bottom of Form

    Im kind of guessing the third pig was support crew just in case one of the built up crowed got shitty, Pissed blokes get rather brave when they are in a crowed.

    Posted 3 hours ago by "leeandhannah" (R)

    Quote |

    Flag Comment

    (0)

    Top of Form

    Frame2Bottom of Form

    Quoted comment by pheasantplucker: SOP dictates that suspects are to be searched either at a police station, or out of view of the public, where reasonably possible.
    The others were possibly providing a ‘dignity screen’ for the girl.
    I don’t know what she’s suspected of, but the other option of going back to the nick probably didn’t appeal to her or the officers involved.
    Another reason for the guard is the fact that the friends or associates of the girl may be upset, and try to intervene, creating further public order problems.
    In my experience, female suspects were the worst to deal with, and screaming like a possessed banshee can sometimes antagonise even passers by into getting involved.
    A quick (justified) search, followed by issuing a record of search for the suspect, and it’s "on your way" to enjoy the rest of the evening.
    Job done, or if there are any problems – plenty of section 5 public order nickings to up the arrest points.


    Thankyou thats what i meant.

    Posted 3 hours ago by "leeandhannah" (R)

    Quote |

    Flag Comment

    (0)

    Top of Form

    Frame3Bottom of Form

    Quoted comment by johncons: No, it wasn’t the female cop who searched the girl.

    There is a male cop, in between the to police officers whos faces can be seen on the picture.

    The girl wasn’t a threath to anyone, and she just wearing thight, going out clothes.

    And the man pushed her up the street, while she screamed.

    So to me, she seemed like a victim of the man.

    He even grabbed her breast hard.

    Then four police offers went after him, and four after the girl.

    And there were also a few more police officers, following behind.

    I think one with a funny hat.

    KDP: What to you mean by not used to Liverpool, could you please elaborate?

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog


    What?

    Posted 2 hours ago by "leeandhannah" (R)

    Quote |

    Flag Comment

    (0)

    Top of Form

    Frame4Bottom of Form

    There were four cops.

    The forth cop were a back-up cop, standing back to back with the three cops, frisking the girl, or what they did, so that she moaned, for five to ten minutes.

    The third cop, is inbetween, the to cops one can see facing the girl, on the picture.

    So there are three cops facing the girl, and a fourth cop standing back to back, with the three cops.

    This is a bit tricky to see from the picture, but it should be possible, if one look thorowly.

    And I also remember this very clear, that it was four cops that went after the man, and four for the girls.

    Three cops doing something with her, and one covering them.

    And then the four cops that went after the man.

    And then another two or three, one with a high hat.

    This seems more like a squadron of some type to me, I’ve been in Brighton on holiday many times, and I haven’t seen 12 cops at the same time, on Churchill Sq. etc.

    Not even when a lot of youths with baseball-bats, were hiding not far from Dixons waiting to attack the students.

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    Posted very recently by "johncons" (R)

    Quote |

    Flag Comment

    (0)

    Top of Form

    Frame5Bottom of Form

    « Previous 1 2 Next »

    http://www.liveleak.com/view?i=51b_1217744494&c=1#comments