Stikkord: Brighton
-
Min stekusine Andrea er visst i Bournemouth. Jeg mener at jeg kjenner igjen den fine kysten der, fra jeg var på en dagstur, til Bournemouth, sommeren 1986, (mens jeg var på språkreise til Weymouth), for da gikk jeg for meg selv og så på utsikten, istedet for å traske inne i Bournemouth sentrum
PS.
Pia og Christell var forresten på språkreise, til Bournemouth, to år etter at jeg var der, (nemlig sommeren 1988).
(Den sommeren min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg var på språkreise til Brighton).
Niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, var også i Bournemouth, sammen med Christell og Pia, (tror jeg).
Og Sylvia hilste meg fra niesa si, i den tidligere butikken til Oddmund Larsen, på Sand.
Og da jeg nevnte det, for Pia, så sa hu at hu niesa til Sylvia, var sånn, at hu ‘lå med alle’.
Og jeg fikk heller ikke lov av Pia, til å prate med Christell, den høsten.
For jeg hadde kjøpt en house musikk-kassett, i Brighton.
Og Christell hadde visst vært forelsket, (i Bournemouth), i en som likte house-musikk.
Så min lillesøster Pia er litt sjefete/herskete da, (må man vel si).
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen
En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.
(Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).
Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.
Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).
Så lå det en svær gjeng med nazister.
Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.
(Noe sånt).
Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.
(Noe sånt).
Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.
Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.
Men fikk jeg ikke noe klart svar.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.
Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).
Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.
(Altså sommeren 1988).
Så opplevde jeg faktisk noe lignende.
For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.
(Av en eller annen grunn).
Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at det er noen andre som vet det.
(Det er mulig).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.
(Sommeren/høsten 2002).
Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.
Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.
(Ved stengetid, en dag).
Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.
(Mens han var inne og handlet i butikken, da).
Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).
Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.
Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.
Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.
Og de begynte da å banke opp han nordmannen.
Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.
Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.
For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.
Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.
Da han løp unna de her innvandrerguttene.
(Det husker jeg ikke helt sikkert nå.
Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.
Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).
Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.
På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.
For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.
Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.
Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.
Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.
Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.
Ikke så lenge før det her.
Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.
For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.
Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.
For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.
Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.
Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.
(På Rimi Bjørndal).
Siden miljøet der var ganske tøft, da.
Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.
Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).
Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.
Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).
For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.
Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.
For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).
Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.
Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.
Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).
Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).
Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).
Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.
Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).
For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Så å ringe politiet, på grunn av bråk.
På Rimi Bjørndal.
Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).
Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.
Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 21: Enda mer fra Løkken
Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.
Ferja gikk vel ganske seint, vel.
Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).
(Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.
Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).
Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.
(For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.
For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.
Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.
Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke så kjent i Løkken.
Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.
Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.
For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.
Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).
Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).
Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).
Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).
(Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).
Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.
Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).
Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).
Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).
For hvordan klarte hu å se det, liksom?
Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.
Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).
Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).
Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.
Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).
Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.
Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De svenskene, de prata om alt mulig, da.
Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.
Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.
Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.
Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.
Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).
Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).
(For jeg var i ganske godt slag, da.
For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).
Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.
Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.
Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.
For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.
Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.
Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.
Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.
Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).
Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.
Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.
Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.
Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.
Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.
Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.
Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.
Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.
(På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.
(Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.
Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.
Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).
Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).
For det klarte jeg å si, på tysk, da.
(Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de to unge, tyske damene.
De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.
En med lyst hår, (mener jeg å huske).
Som vel også var tysk, vel.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.
Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).
Og det sa jeg vel at var greit, da.
Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.
For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.
Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).
(Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.
(For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).
Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.
Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.
Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.
For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.
(For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).
Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.
Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).
Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).
For jeg var så full, da.
Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.
(Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.
Hva vet jeg).
Men de sa ikke hei, eller noe.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Også dro de fra campingplassen, da.
Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).
Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.
(Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).
Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.
Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.
Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.
(For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).
Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).
Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).
Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.
Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.
Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.
(Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.
(For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).
Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).
For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).
Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, mens vi lå og snakka der.
Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.
Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.
Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.
(Siden det blåste så fælt der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994
Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.
Uten at jeg husker hvor de andre var.
Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.
Og jeg tok på meg dress vel.
(Siden det var nyttårsaften, da).
Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).
Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).
Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.
Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.
Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.
Det var liksom litt den stilen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.
Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.
Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.
Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.
Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).
Men jeg lot henne sitte der litt, da.
(For jeg ble litt paff vel).
Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.
Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.
Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.
Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.
For jeg hadde ikke så god råd, da.
Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.
Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).
Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.
Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.
Da var det noe galt, tenkte jeg vel.
(Selv om jeg nok var litt full, da).
Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.
Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.
Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).
Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).
Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.
Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.
Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.
Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.
Og hu ene het det samme, som sjefen min.
(Nemlig Elisabeth).
Så det ble litt rart det og, husker jeg.
De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.
Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.
Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.
For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.
Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.
Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.
Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.
(Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).
Det husker jeg ikke.
Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.
(Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.
(Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.
For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).
Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.
Kan man kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.
Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.
(Noe sånt).
Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.
Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.
Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.
(Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).
Noe sånt.
Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.
(Like ved Stortorvet der).
For han var så fan av kebab da, husker jeg.
Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.
Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.
(Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).
Så var det lang tid å vente på drosje.
For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.
Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.
(Nede ved Østbanehallen/Plata der).
Så jeg tenkte ut en plan, da.
(Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).
Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.
(Eller hva det heter der igjen).
For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.
Og en piratdrosje stoppa, da.
(Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).
Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.
Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.
Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.
(Dørhåndtakene var tatt bort).
Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.
(Mens jeg var ganske drita, da).
Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.
Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.
Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.
(Eller noe).
Og det visste han hvor var.
Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).
For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.
Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).
(Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.
Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.
For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.
Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.
Men men).
Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.
Han bodde langt unna Torgbua.
(Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).
Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.
Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.
Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).
Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.
Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.
Men så ropte noen navnet mitt vel.
For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.
Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.
(Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).
For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.
Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.
Det er mulig.
Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.
Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.
For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.
(I tillegg til fem vanlige vakter.
Så vi jobba en del ekstra, da.
Siden vi bare var to ledere).
Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.
For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.
Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.
For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.
For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.
(Noe sånt).
Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.
(Mener jeg å huske).
Av en eller annen grunn.
Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.
Det var en ting å ha dame.
Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 37: Mygg-splætter’n
Etter at lagfører Bricen hadde jobbdimma, så var det en siste øvelse, i leirområdet, på Terningmoen, (husker jeg).
Nestlagfører Frydenlund, var en slags lagfører, på denne øvelsen.
Men han var bare leder for tre-fire soldater da.
For vi var ikke så mange igjen på laget.
Men han fikk det på tjenestebeviset sitt, ihvertfall, at han hadde vært leder for tre eller fire folk da.
Noe han syntes at så dumt ut, (husker jeg at han sa), og at dem da kanskje like gjerne kunne ha latt være å skrive det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bekklund, fra lag 1, og jeg, vi hadde fått i jobb, og sitte vakt i leiren vår, mens de andre dreiv med noe bakholdsangrep, eller noe, da.
Og det visste seg det, at vi måtte sitte, i det verste mygg-hølet da.
Men Bekklund, som var fra Hedmark/Oppland et sted vel.
Han hadde vært ute og fiska og sånn mye før.
Så han begynte med en gang med noe han kalte for ‘mygg-splætting’.
Han drepte myggene før de klarte å stikke han da.
Og jeg fikk også etterhvert ‘teken’ på det her, og drepte vel mellom 50 og 100 mygg, (vil jeg vel tippe på).
Selv om jeg ikke var på langt nær så god, som selveste mygg-splætter’n, (Bekklund), som trolig drepte et par hundre mygg, mens vi satt der og venta, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når disse folka fra troppen vår dukka opp i leiren igjen.
Så skulle vi liksom ha sagt noe sånn ‘holdt’, og sånn da.
Men det gjorde vi ikke.
Så da fikk troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ litt kjeft, (mener jeg), av de folka, som liksom skulle bedømme han, (og troppen vår), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bekklund han var vel nesten enda mer pinglete enn meg, tror jeg.
Men han var en tøffing da.
Og han var god i fotball.
En gang, så husker jeg at han finta meg, mange ganger, når jeg var keeper, og vi spilte fotball, i Leto-hallen, som den hallen het, (en hall som lå like ved Terningmoen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bekklund og jeg vi hadde også rocka fælt, på Alexis en gang.
Når Frøshaug og dem også var der, tror jeg.
Og når jeg da kom på oppstillingsplassen, dagen etter.
Så fikk jeg en strengere tjeneste, av troppsjef Frøshaug.
Så jeg måtte stå på ski bak en BV.
(Eller noe sånt).
Istedet for det som det egentlig var planlagt, at jeg skulle gjøre, den fredagen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten veldig nedtrykt, i militæret, i januar, februar og mars, i 1993.
For jeg var ikke så god på ski.
Så vinteren på Terningmoen var som et mareritt for meg da.
Må jeg vel si.
Men så begynte folka i troppen å spille fotball, ganske ofte, i Leto-hallen da.
Og det syntes jeg at var litt morsomt, husker jeg.
Jeg husker at jeg en gang dytta vekk Arvesen, (som var litt lav), fra lag 1, og så sparka ballen på en annen soldat.
Så det var litt sånn tull og tøys der noen ganger og, (må man vel si).
Og en annen gang så klagde Thomassen, på lag 1, på meg, fordi at jeg ikke hadde sentra.
For da ble det ikke mål da, mente han.
Men jeg var ganske sikker, med mitt høyrebein.
Så jeg bare spente ballen i mål, og sa at ‘se her, det ble jo mål likevel’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde jeg gått på mange løp, mens vi spilte fotball, og jeg var litt sliten da.
Så når jeg fikk en pasning bak ryggen min, på høyre vingen.
Så tok jeg bare et hælspark, bak ryggen.
Og ballen den føyk så i en bue, gjennom nesten halve Leto-hallen vel.
Og landa rett oppå tverrliggeren, på det lave målet, som vi spilte mot da.
Så det hadde visst blitt årets mål, hvis den hadde gått inn.
Sa Paulsen vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo spilt litt fotball i England, de somrene jeg var på ferie der.
Og lært meg til å spille litt tøft, med dytting og sånn, (av den engelske vertsfamilien min, i Brighton da).
Og da jeg skuldertakla, (var det vel), sersjant Dybvig, en gang.
Så sa han ‘oj, fysisk fra Ribsskog’.
(Noe sånt).
Og det var jo da liksom noe slags mobbing, av meg da, må man vel si.
Siden Dybvig da liksom skulle mobbe meg, siden jeg var så pinglete da.
Sånn at liksom ingen ville ha forventa seg en takling fra meg da, (var det vel, at han hinta om).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.
Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.
Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).
Og Glenn Hesler også var der.
Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.
Når jeg bare for det meste jobba på OBS.
Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.
Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.
Altså at jeg fikk flest meldinger da.
Men jeg ga liksom aldri opp da.
Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.
At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.
Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.
I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.
Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.
Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.
Men Riple, liksom.
Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.
Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.
Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.
Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.
For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.
Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.
Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.
Så det Øystein mente.
Det skjønte jeg vel etterhvert.
Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.
Noe sånt.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.
Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).
(Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.
Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.
Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).
Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.
Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).
Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.
Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.
Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.
Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.
Ifølge Mette Holter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.
Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.
Bestemte Mette Holter da.
(Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).
For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.
Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).
Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.
Og den sangen det var ‘Falling’, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.
Mens jeg bodde på Furuset der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.
(Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).
Noen måneder før det her vel.
Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.
En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.
Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).
Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.
Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).
(Nemlig Ultravox da.
Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).
Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
(På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).
Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).
Det er mulig.
Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990
I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.
Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.
Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.
Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.
For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).
Og han kjøpte flere sånne.
Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.
Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.
Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.
Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.
For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.
Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.
Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.
Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.
Dette var noe vi sjelden gjorde.
Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.
På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.
Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.
Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.
(Vi spilte vel Black Jack osv., da).
Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).
Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.
Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.
At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.
Men så ikke.
For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.
Så da fikk jeg skylda for det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson holdt jo med Arsenal.
Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.
Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.
Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.
Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.
Men det klarte han vel ikke vel.
Så det var litt døvt da.
Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.
Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.
Og han da spilte for Tottenham, som var ‘erkefienden’, til Arsenal, i 1990 da.
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).
For de sa at de ikke ville ha penger da.
Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.
Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.
Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.
Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.
Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.
Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.
Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.
Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.
Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.
Det husker jeg ikke helt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.
Og noen øl-bokser vel.
Det var liksom en tradisjon eller vane da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.
Også han naboen var med, mener jeg å huske.
Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.
Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.
Så jeg la meg nok til en mer ‘engelsk’ måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.
Rick Hudson, Øystein og meg.
Noe ganger.
Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.
Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).
Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.
Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.
Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.
Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.
Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.
(Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).
Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).
At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.
Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).
Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.
Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.
Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.
Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.
Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.
Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.
Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på ‘avslutningsfestene’, for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).
Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.
Det veit jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.
At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.
Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).
Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).
At jeg noen ganger lukta som et ‘brukt håndkle’.
Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.
Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.
Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.
Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.
Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.
Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.
Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.
Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.
Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.
(Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).
Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.
Og jeg prata til han da.
For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.
Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.
Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.
For å få scannet koffertene våre.
Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.
(Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.
Som England tapte da.
Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.
Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.
Vi får se om jeg klarer å finne ut det.
Vi får se.
Jo, den kampen var visst på 4. juli.
Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.
Det er mulig.
Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 33: Mer fra Brighton sommerferien 1990
Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.
Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.
Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.
Naboen ble så irritert på Øystein og sa så ‘get boom-boom’, (husker jeg), istedet for ‘get hammer’, da.
Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.
Det er mulig.
Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.
Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.
Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.
Noe England ikke gjorde.
Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.
Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.
(Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).
Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.
Og det var litt overraskende for meg.
For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.
Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.
Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.
Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.
Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.
Eller noe.
For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.
Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.
(Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).
Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.
Det er mulig.
For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.
Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.
Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.
Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.
Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).
Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.
Selv om ingen sa noe.
Det er mulig.
Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller’n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.
Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).
Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.
For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.
Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.
Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.
Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.
Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.
Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.
Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.
Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.
Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.
(Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).
Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.
Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at ‘he’s good enough for her’, (eller noe sånt).
Så det var litt spesielt da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.
Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.
Han var også i Brighton, denne sommeren.
Og Øystein hata Paul Wilkie.
De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.
Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.
Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.
Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.
En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.
(Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg ‘EFC’, som signatur, siden jeg holdt med Everton da).
Så gikk jeg bort til Churchill Square der.
Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.
Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.
Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.
Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.
Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.
Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.
Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.
(Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).
At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.
Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
