johncons

Stikkord: Brit (Fra OBS Triaden)

  • Jeg fikk et brev fra Nasjonalbiblioteket

    IMG_20141025_0001

    IMG_20141025_0002

    PS.

    Her er mer om dette:

    IMG_20141025_0004

    IMG_20141025_0005

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    IMG_20141025_0006

    IMG_20141025_0007

    PS 3.

    Jeg lurer forresten på, om det kan ha vært bestefar Johannes, som skrev det avisinnlegget om ærfugl, (med signaturen ‘Iakttager’), i PS-et ovenfor.

    Hvem vet.

    Hm.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Dette er vel de eneste bildet, som jeg har, av mora mi, (hvis jeg husker det riktig).

    (Selv om jeg har, ihvertfall et til, hos City Self-Storage, vel).

    Så jeg tenkte det, at jeg fikk prøve, å scanne dette bildet, i en litt høyere oppløsning.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    IMG_20141025_0009

    PS 6.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), og hu som står ved siden av henne, (Liv Nymoen).

    De ligner forresten, (vil jeg si), ganske mye, (ihvertfall på dette bildet), på de to trønder-søstrene Brit og Elin.

    Som jeg jobba sammen med, på Matland/OBS Triaden, fra 1990 til 1992, (var det vel).

    (Mora mi ligner på hu Brit.

    Og hu som står ved siden av henne, ligner på hu Elin.

    Vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.

    Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).

    Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.

    Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.

    Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.

    (Noe sånt).

    Og da lo kundene da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.

    Det var vel laks eller torsk kanskje.

    Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.

    Som var på flere kilo da.

    Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.

    Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.

    For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.

    Og da beklagde jeg det, husker jeg.

    Og prøvde å være høflig da.

    Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.

    (Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.

    Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.

    Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.

    Så dette var ikke bare en enkel jobb.

    De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.

    Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.

    Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.

    Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.

    Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).

    Når noen bare skulle ha en halv kylling da.

    Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.

    Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.

    Men nå jobba jeg bare lørdager der da.

    Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.

    Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.

    Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.

    Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man jobba i ferskvareavdelingen.

    Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.

    (Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).

    Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).

    (Sa han med det mørke håret vel).

    Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.

    For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.

    Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.

    Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.

    Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.

    Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.

    Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når noen av kundene, ble bråkete der.

    (Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).

    Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.

    Nei, jeg var nok for tynn, til det.

    Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).

    Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.

    Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.

    Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).

    Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.

    Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.

    For å få henne ut av butikken.

    I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Elin, fra Trøndelag.

    (Som jobba fast i kassa.

    Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).

    Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.

    Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.

    Noe som kanskje virka litt rart.

    Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.

    Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.

    Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.

    Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.

    Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.

    Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.

    Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.

    (Eller noe sånt).

    Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.

    Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.

    Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.

    At, ‘nå har du vært med på det’.

    (Eller noe sånt).

    Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.

    Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.

    Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.

    Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.

    Og så av Elin selv, (i min kasse), da.

    Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.

    Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.

    (Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).

    Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.

    For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).

    Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).

    Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.

    Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med om det og.

    Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.

    Men det var bare etter stengetid.

    Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).

    For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.

    Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.

    Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).

    Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.

    Etter en lang dag da.

    Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.

    For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).

    For det var bare lov å ta et eller to godt da.

    Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var en litt rar regel, må man vel si.

    For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.

    Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.

    Men bare like etter at butikken hadde stengt.

    Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.

    Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.

    Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.

    Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.

    Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.

    Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.

    Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.

    Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.

    Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.

    Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.

    For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.

    Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).

    Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.

    Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.

    Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.

    Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

    På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

    Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

    Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

    Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

    Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

    Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

    Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

    Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

    For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

    (For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

    Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

    Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

    Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

    Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

    Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

    Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

    Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

    Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

    (Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

    Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

    Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

    Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

    Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

    Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

    Så jeg lot dem bare være i fred da.

    Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

    Hvis hu hadde skadet seg da.

    Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

    Hva vet jeg.

    Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

    Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

    Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

    Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

    Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

    Jeg prøvde vel å roe det ned da.

    (Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

    Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

    Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

    Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

    Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

    Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

    (Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

    Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

    Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

    Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

    Noe sånt vel.

    Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

    Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

    For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

    Det var at den hadde en ‘6-pack’.

    CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

    Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

    Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

    Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

    Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

    (Noe sånt).

    Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

    Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

    En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

    (Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

    Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

    Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

    For 2.500 vel.

    Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

    Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

    Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

    (Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

    (Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

    For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

    For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

    Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

    Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

    (Etter jobben engang sikkert da).

    For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

    Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

    (The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

    Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

    Like før jul i 1990 kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Axel klagde på det, husker jeg.

    At de the Cure-sangene, var så skumle da.

    En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

    Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

    For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

    Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

    Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

    Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

    Men vi fikk ikke noe fisk.

    Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

    At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

    I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

    Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

    Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

    Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

    For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

    Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

    Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

    Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

    (Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

    Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

    Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

    Men jeg fant ikke Axel noe sted.

    Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

    Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

    De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

    Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

    Og at jeg venta der og der da.

    Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

    (Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

    Noe sånt).

    Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

    Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

    (Men det visste jo ikke jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

    Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

    Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).

    Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).

    Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.

    Som sikkert var noe fra skoletiden da.

    Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.

    Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.

    Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.

    For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var altså to Hanne-er der.

    Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).

    (Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).

    Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.

    Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.

    Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.

    Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.

    Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.

    For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.

    Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.

    (Mens jeg var innom der liksom da).

    Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    (Dette var en ganske stille hverdag vel).

    Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.

    Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).

    De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.

    Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).

    Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.

    Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.

    Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.

    Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.

    En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.

    Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.

    Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.

    En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.

    Som det hendte at jeg gjorde da.

    Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.

    Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.

    Og der var det også gratis inngang.

    Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.

    På OBS Triaden der da.

    Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.

    (Litt bare for å ha noe å prate om vel).

    Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.

    (Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).

    Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.

    (Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).

    Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.

    Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da ble jeg flau, (må jeg si).

    (Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).

    Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.

    Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.

    Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.

    Men altså, hvis man jobber i et stort firma.

    Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.

    Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.

    Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.

    Noen ganger.

    Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.

    Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.

    Og da kunne det smelle fra en av dem.

    (Ihvertfall fra Øystein vel).

    At, ‘skal du gå hjem, eller’.

    Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.

    Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen der.

    Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ville Øystein og Glenn også henge da.

    Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.

    Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.

    Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.

    Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.

    (Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.

    Hvis vi kjeda oss, for eksempel.

    I årene før det her da.

    Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).

    Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.

    Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).

    Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).

    Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.

    (Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.

    Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.

    Hvis jeg fikk det riktig nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).

    For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.

    Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.

    Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.

    Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.

    (Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).

    Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.

    For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.

    (Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.

    Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.

    Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.

    Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.

    Det begynte på Biljardhallen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.

    At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.

    Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.

    (Og ble nok til tusenlapper da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.

    Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).

    For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.

    Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.

    Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.

    Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).

    Men det var jo som en vits.

    For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.

    Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.

    Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.

    Over hele Østlandet vel.

    Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.

    Enda jeg var 20 år, på den her tida.

    Og jobba på OBS Triaden.

    Og de var vel 18 år da.

    De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.

    (Hvis jeg har forstått det riktig).

    Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.

    Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.

    Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.

    Men at de hadde noen felles lærere.

    De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.

    Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.

    Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.

    Selv om dem fortsatt var i tenårene da.

    Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.

    Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.

    Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.

    Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.

    Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.

    Og dem pleide jeg å spille på da.

    Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men de hadde gode burgere der da.

    Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.

    Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.

    (På den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.

    Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.

    For vi kjente jo eierne der.

    Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.

    Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.

    Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.

    Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.

    Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.

    Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.

    Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.

    Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.

    Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg en gang).

    En del år ut på 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Biljardspillinga til Øystein og Glenn.

    Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.

    Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.

    Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.

    Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.

    (Hvis jeg husker det riktig),

    På nier-ball da.

    (Enn på vanlig biljard da).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.

    For jeg var ikke så glad i å spille biljard.

    Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.

    Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).

    At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.

    Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.

    Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.

    For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).

    Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.

    Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.

    Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.

    (Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).

    Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.

    Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).

    Det var en som het Kalle, (husker jeg).

    Og han var i en gjeng der.

    Som også hang mye der da, på Biljardhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.

    Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.

    Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.

    (Ihverfall så var det tortillachips).

    Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.

    (Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.

    De flytta etterhvert ned til Larvik.

    (Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).

    Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok da).

    En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.

    Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.

    At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.

    (Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

    (Var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

    Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

    Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

    (Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

    Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

    (Selv om det var en god del da).

    Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

    Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

    Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

    Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

    Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

    Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

    Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

    Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

    Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

    Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

    (Må man vel si).

    Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

    Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

    (Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

    Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

    Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

    Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

    Som ble åpnet under jappetida vel.

    Gulvet var visst av marmor.

    Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

    De jeg jobba på skift med.

    Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

    (Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

    Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

    Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

    De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

    Og da hadde dem vært utradisjonelle.

    Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

    For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

    Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

    (Selv om det er skall på klementinene da).

    For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

    Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

    I tilfelle noen sølte på gulvet.

    Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

    Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

    Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

    Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

    Og han fikk sparken etterhvert.

    (Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

    Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

    Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

    Også hadde han bedt om ny lapp.

    Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

    Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

    Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

    For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

    (Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

    Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

    Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

    Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

    Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

    Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

    Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

    Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

    Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

    Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

    Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

    Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

    Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

    Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

    Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

    Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

    Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

    Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

    (Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

    Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

    Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

    Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

    Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

    Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

    Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

    (I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

    Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

    Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

    Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

    Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

    Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

    For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

    Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

    Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

    Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

    Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

    Jeg var på en måte min egen familie da.

    Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

    Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

    Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

    (For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

    Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

    Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

    Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

    Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

    Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

    Og jeg hadde heller ikke lue.

    Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

    (Etter å ha fått råd om det vel).

    Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

    Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

    På en vond måte, på ei glatt slette der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

    Etter mye knall og fall da.

    Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

    Men jeg så faren da, for å være ærlig.

    For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

    (Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

    Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

    Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

    Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

    Det er mulig.

    Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

    Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

    Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

    Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

    ‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

    Men jeg orka ikke.

    Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

    Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

    (For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

    Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

    Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

    Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

    Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

    Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

    Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

    Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

    Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

    Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

    Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

    Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

    Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

    Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er John Ellingsen, som var butikksjef, da jeg jobbet på OBS Triaden. De hadde også en disponent, men han måtte slutte, da det ble ny eier

    john ellingsen butikksjef obs

    http://www.byen-var.no/filarkiv/kongsvingerguiden-desember-2010-web.pdf

    PS.

    Han John Ellingsen, han var det noe krøll med, da jeg jobba på OBS Triaden.

    Jeg fikk jo et halvt års vikariat der, det året jeg hadde et friår fra studier, ved NHI, siden jeg prøvde å spare opp, til 2. året, på NHI, siden det var en privat høgskole, hvor det kostet 15.000 mer i halvåret, å studere, enn f.eks. på universitetet.

    Så sånn var det.

    Så var det et julebord.

    Det må vel ha vært det julebordet, som var jula 1991, tenker jeg.

    Så sa hu Brit, fra Trøndelag, (ei med mørkt, vel nesten helt svart hår), som også hadde vært kollega av meg, den tida jeg jobba heltid der, sammen med sin storesøster Elin, (som også var litt ‘på’ meg, vil jeg vel si, og som ville kalle opp sønnen sin etter meg, husker jeg at hu sa, en eller to ganger. Det syntes jeg at ble litt vel mye, selv om vi vel hadde en ganske god/hyggelig tone, på jobben. Men men).

    (Alle oss tre, (Brit, Elin og meg), jobba som heltidsmedarbeidere i kassa.

    Jeg fikk jobben på OBS Triaden, siden jeg hadde jobbet som kassamedarbeider, på CC Storkjøp, i Drammen, det året jeg var russ, på Gjerdes VGS).

    Hu Brit sa, til meg, mens også noen av dem som jobba på gølvet i den butikken, OBS Triaden, (som fortsatt het Matland, de første månedene jeg jobba der, når butikken var eiet av en som het Paulsen, som jeg vel aldri prata med, men som ofte ble nevnt, og som seinere startet Rema Furuset).

    Hu Brit sa det, (mens hu satt og hadde spisepause, en av dagene før julebordet), at på det julebordet, så skulle jeg og henne bare sitte i et hjørne av festlokalet og kline.

    (For på julebordet, året før, så hadde jeg nemlig klint ganske mye, med ei som het Beate, fra Rasta, som var borddama mi, på det julebordet.

    Så kanskje det var derfor det var, at hu Brit ble så ‘kaut’, (eller hva man skal kalle det), og skulle kline hu og, på julebordet året etter.

    Hvem vet).

    Jeg svarte ikke noe, for jeg syntes kanskje det ble litt spesielt, siden vi var ganske kjente kolleger.

    (Hu Beate, hu visste jeg ikke hvem var engang, når jeg klinte med hu i fylla, på julebordet året før.

    For det var en stor butikk, med veldig mange ansatte, og hu Beate, fra Rasta, jobba bare deltid i kassa der, og hverken hu eller jeg, hadde jobba mer enn en måned eller to, på Matland, (som det fortsatt het da), når den klininga her skjedde, sånn som jeg husker det).

    Men, kanskje, kanskje, hvis jeg hadde vært veldig drita.

    Hvem vet.

    Men etter det julebordet, så fikk jeg høre, fra Knut Hauge, fra Haugesund, (mannen bak serien Mille i Pondus), og Lene fra Rælingen vel, (som var et par, som også jobba i kassa, sånn som meg og Brit og Elin og vel Fanney og en som het Kenneth fra Høybråten vel, som seinere fikk sparken, for å ha tulla med pengeposene, og stjålet penger da, sånn som jeg husker det).

    Etter det julebordet, så fikk jeg høre det, av Knut og Lene, at Brit og butikksjef John Ellingsen hadde knulla.

    Så hu Brit, hu gikk bort fra det hu sa, på spiserommet, noen dager tidligere, om at hu skulle råkline med meg, i et hjørne, på julebordet.

    Istedet så hadde hu visst liggi med butikksjef John Ellingsen.

    Så det syntes ikke jeg var så gildt, husker jeg.

    Og de ble vel som et par, etter dette, sånn som jeg husker det.

    Og Brit ble senere kassaleder der, mens John Ellingsen fremdeles var butikksjef der, noen år senere, husker jeg, for jeg var tilfeldigvis innom der, mens jeg jobba på Rimi, og så at hu Brit stod ved kassene der, og da nevnte jeg tilfeldigvis det at jeg ikke fikk noen ‘ordentlig’ attest, fra John Ellingsen. Og da svarte hu Brit, at han John var på kontoret, hvis jeg ville “ta’n”. Men da ville ikke jeg gå mellom han John Ellingsen og hu Brit liksom. Det ble nesten litt ‘klamt’, syntes jeg, så da gikk jeg bare videre ut av butikken, OBS Triaden, husker jeg, uten å vel si noe særlig mer. Men men.

    Og noe annet som skjedde der, på omtrent samme tiden.

    Det var at han disponenten, Skjalg, som var kanskje i begynnelsen av 40-åra da.

    Han ble sammen med ei slank og sexy lyshåra dame, som satt i kassa der, var det vel, som var på min alder, (altså rundt 20 år vel).

    Så både disponenten og butikksjefen der, var sammen med damer som var halvparten så gamle som dem cirka, og som de også var sjefer for.

    Så det ble litt spesielt og ‘klamt’ å jobbe der på slutten, (på vareopptellinger osv.), husker jeg, på OBS Triaden.

    Så det kan man kanskje si at var en medvirkende årsak, til at jeg slutta der.

    Men men.

    Hu Elin, (Brits storesøster), kom også bort til meg en gang, og spurte meg: ‘Jobber du her enda’.

    Uten at jeg skjønte akkurat hvorfor hu sa det.

    Men jeg må si at hu Elin fryste meg ut da.

    Og det var den helomvendingen, fra at hu noen måneder tidligere, sa at hu skulle kalle opp sønnen sin etter meg, osv.

    Så de trønderdamene der, Brit og Elin, og de sjefene der, Skjalg og John Ellingsen, de var veldig useriøse, syntes jeg.

    De var ikke sånn, at de ikke blandet ‘business and pleasure’.

    De blandet og tullet og stod i, alle de fire.

    Så det gikk nok litt ut over arbeidsmiljøet for oss andre der.

    Det var greit at jeg klinte med hu Beate, fra Rasta, på julebordet, i 1990.

    Men det var noe som bare skjedde.

    Og jeg bare lot henne være ifred, etter dette.

    For hu hadde visst spydd på dassen der og sånn, og det ble visst noe dramatikk der, siden vi hadde klina.

    Jeg ble dratt med i en bil, av Knut Hauge, og noen andre, og jeg måtte be han som kjørte, om å stoppe bilen, for jeg var ganske drita, og måtte spy på et jorde da, av den bilkjøringa.

    Så hvorfor jeg ble dratt med i en bil av Knut Hauge, det kan man lure på.

    Jeg var så full da, så jeg tenkte ikke så mye på det.

    Men nå lurer jeg ihvertfall.

    Det julebordet i 1990, det var skikkelig bra.

    Det var gratis drinker og sigaretter, til og med.

    De fra ferskvaren, de hadde kanskje sitt eget julebord, vil jeg tippe på.

    Så de jobba som bartendere, og så videre, på vårt julebord.

    Så vi kunne bare gå i en bar de hadde lagd der, og bestille ‘Tom Collins’-drinker, og sånn, som han Kenneth og/eller hu Beate, likte vel.

    Men vi var jo unge, og skulle egentlig studere og sånn, så det ble ikke det samme, som at to høye butikkleder fant seg så unge butikkdamer, som de råflørta med på jobben osv.

    Skjalg og hu unge blonde, hadde visst blitt tatt på fersken, mens han tok henne på rumpa, på spiserommet, og han hadde visst sagt noen erotiske, eller opphissede/desperate ord, eller noe, samtidig, sa ei i ferskvaren vel.

    Så det var ikke bare jobb som folk tenkte på, når dem jobba i den butikken der, OBS Triaden, det er helt sikkert.

    Men jeg har vel kanskje prøvd å lære litt fra det som skjedde der, når jeg selv jobba som butikksjef i Rimi, seinere, og har prøvd å holde meg unna de unge damene, som jeg har jobba i samme butikk som.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og han John Ellingsen, han har ikke akkurat gått oppover i gradene.

    Fordi, at OBS Triaden, er en større butikk og kjede, enn Mega på Kongsvinger, vil jeg si.

    Så han har heller gått nedover, karriæremessing, (kan det virke som for meg), enn oppover, i Forbrukersamvirket, siden jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet, (altså for snart 20 år siden).

    Enda OBS Triaden, hadde veldig bra rykte, for å være en veldig profesjonelt drevet butikk.

    De var en veldig bra arbeidsmoral der, vil jeg si.

    Og det var bra sosialt der, vil jeg si.

    Det var nesten sånn at de som jobba der, hadde det som livsstil, ihvertfall de som jobba på gølvet.

    Det var nesten bare unge folk som jobba der.

    Men det var nok noen uærlige sjeler der, som henta røyk i kassa, (noen fra ferskvaren), og skulle betale seinere, men glemte det.

    Men det var så hektisk der, så dem kunne komme seg unna med det, noen ganger.

    Før jeg ble litt brysk mot dem, (og ropte ut når jeg så dem på spiserommet da. Et spiserom, hvor det kunne være opp til kanskje ti ansatte, som spiste samtidig, siden det var mange ansatte som jobba der, opp til 15 folk bare i kassene vel, noen ganger, på de travleste dagene).

    Jeg var jo bare 20 år, da jeg jobba der og, og kunne ikke alle triksene i boka, når det gjaldt å gjennomskue uærlige medarbeidere heller.

    Men men.

    Og det var høy omsetning der.

    Det var ikke sjelden av jeg hadde over 100.000 i kassa der.

    Det skjedde kanskje en 5-6 ganger, eller noe.

    Den butikken var vel inne på lista over Norges 10-20 største matbutikker, vil jeg tro, ihvertfall på begynnelsen av 90-tallet, da jeg jobba der.

    Så sånn var vel det.

    Så John Ellingsen har vel ikke akkurat gått oppover i gradene, siden han var min butikksjef, på begynnelsen av 90-tallet.

    Hvis han ikke har blitt franchise-tager nå da, det er kanskje mulig.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og annet lureri, som skjedde der, som jeg også har skrevet om før.

    Det var Jon Ole, het han vel, som stod på flaskerommet.

    Han kom ganske ofte i kassa, med pantelapper, som var skrevet på OBS Triaden, manuelt.

    Det var litt på kanten, husker jeg.

    Så det nevnte jeg høyt en gang, husker jeg.

    Men det var ikke så lett for meg, som var fra Berger.

    For alle de andre folka var fra Lørenskog.

    Men jeg kjente jo tremenningen min da, Øystein Andersen, som jeg hang mye med, på Biljardhallen, til Bengt Rune og dem, rett ovenfor Triaden-senteret, etter jobben.

    Så jeg følte meg ganske hjemme der da, på Skårer, men men.

    Og de i ferskvareavdelingen, de kunne komme, rundt stengetid, (en som trente mye, og spiste mye Cottage Cheese), og kjøpe en grillpose med lever, eller hva det stod.

    Men jeg tipper det nok heller var indrefilet og sånn, i de posene.

    Men men.

    De hadde visst gjort det samme trikset, og fått sparken for det, på kjøpesenteret Metro, var det vel.

    Hvis det ikke var Maxi.

    Var det ei som jobba på OBS Triaden der som sa.

    Men jeg husker ikke alle navna, for det her begynner å bli 20 år sida nå vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 4.

    Nei, nå så jeg det, at han John Ellingsen, har gått ut av Forbrukersamvirket, og nå jobber i Meny.

    Meny er vel i Norgesgruppen.

    En kjede som jeg aldri har jobbet i, så den kjenner jeg ikke så bra.

    Men vi hadde en Meny nesten vegg i vegg, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i fra høsten 2000 til våren 2001.

    Så det er mulig at John Ellingsen ikke har gått ned i gradene da.

    For Meny, de har vel ganske bra rykte.

    Det er vel noen av de beste butikkene i Norge, når det gjelder å presentere varene og ha fine ferskvaredisker osv.

    Men jeg syntes det stod Mega, på den jakka til John Ellingsen, på bildet ovenfor, med en gang.

    Men Meny, de har nok en mye høyere kvalitetsprofil, (heter det kanskje), enn Mega.

    Så John Ellingsen har altså gått over fra Forbrukersamvirket, til Norgesgruppen, kan det virke som.

    Så beklager at jeg skrev feil om det, i PS-et ovenfor.

    Og hvis Meny Kongsvinger er den beste butikken i Kongsvinger, så er det kanskje ikke sånn, at han har gått ned i gradene likevel.

    Kongsvinger er jo også nærme Sverige, så da må de vel ha dyktige butikksjefer der, for å klare å konkurrere mot svenske butikker, like ved, som har mye lavere priser.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Men jeg ble også satt til å jobbe en del, i ferskvaren, på lørdager, og så videre, på OBS Triaden.

    Og da husker jeg det, at han som trente mye, han sa til en annen der, med mørkt hår.

    Han snitta opp et snitt, i noe kjøtt.

    Også sa han det, at det blei som ei fitte.

    (Så spurte jeg hva dem drei med.

    Så bare gliste han med mørkt hår, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i det her.

    Jeg var ny i ferskvaren, og jobba vanligvis i kassa, så jeg var ikke helt hjemme i ferskvaren.

    Men men).

    Så det kan også ha vært sånn, han med de grillposene, rundt stengetid.

    At det kan godt å ha vært noe lever.

    Som han dreiv og snitta i, når han kom hjem, (sånn som han viste, til han kollegaen min, i ferskvaren der).

    Og som han da brukte som noe sånn kopi av fitte, eller noe, som noe slags sex-leketøy da, tenkte jeg på nå.

    Så sånn kan det også ha vært.

    For jeg bare slo inn de grillposene, og tenkte ikke noe mer på det, akkurat da, for det var på slutten av en hektisk dag, når jeg var sliten.

    Men hu kassaleder Helene, hu husker jeg, at lurte på noe rundt det der.

    (Ei fra Finland som snakka svensk vel).

    Men jeg skjønte ikke helt hvor hu ville hen.

    Og jeg syntes ikke han virka nervøs han som kjøpte de grillposene med lever heller.

    Så det kan også ha vært sånn, at han bare skulle kjøpe noe lever for å ha rundt pikken når han kom hjem fra jobben, det er mulig.

    Og at det ikke var sånn, at det var indrefilet, som han ville rappe, i de lever-, eller ‘lever’-, grillposene.

    Det er mulig.

    Det skal ikke jeg si noe helt sikkert om.

    Men det var vel kanskje sånn at han ikke stjal da.

    For det virka ikke som om han var nervøs.

    Men men.

    Selv om hu Helene, kassalederen, lurte fælt på hva som skjedde, husker jeg.

    Hu begynte forresten ikke lenge etterpå, på Rema Furuset, for å jobbe for han Paulsen, som tidligere hadde drevet/eiet Matland da.

    Og hu ble sur på meg, en gang hu satt i kassa der.

    For jeg hadde jo ikke så bra råd, etter militæret, osv.

    Så jeg handla mye på Rema og Rimi osv.

    Men Helene ble sur, fordi jeg bare kjøpte grandisa og cola og tortilla-chips hver dag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Ja, jeg så nå på Google, at han John Ellingsen, han er visst 50 år.

    Så han er ti år eldre enn meg og også cirka ti år eldre enn hu Brit da, fra Trøndelag, som jobba på OBS Triaden.

    Så det var ikke sånn, at han var dobbelt så gammel som hu Brit, fra Trøndelag, (som jeg skreiv ovenfor), men han var visst 10-12 år eldre da.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    mer om john ellingsen 50 år

    PS 7.

    Jeg sendte en tilbakemelding til Meny:

    tilbakemelding til meny

  • Jeg kontakta OBS, om referanser osv., fra da jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet







    Google Mail – Referanse fra OBS Triaden







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Referanse fra OBS Triaden




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Dec 8, 2009 at 2:56 PM





    To:

    info@coop.no



    Hei,

    jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet, fra høsten 1990 til høsten 1992, først heltid, vikariat, (ansatt av Klara), og jeg jobbet der med John Ellingsen, som butikksjef, (han som ble sammen med hu Brit fra Trøndelag, som satt i kassa, som kollega av meg, men som senere ble kassaleder der vel).

    Jeg fikk jobben, for jeg hadde jobba på CC Storkjøp, i Drammen, ved siden av videregående, i skoleåret 1988/89.
    Så sånn var det.
    Så slutta kassaleder Helene, og begynte på Rema Furuset, (hos en som het Paulsen vel).

    Så begynte det ei ny kassaleder der, fra OBS Lillestrøm vel, da de kjøpte opp OBS Triaden.
    Men hu nye kassalederen der, hu tulla med meg, da jeg var i militæret, og ville knapt gi meg vakter, når jeg hadde høstperm, enda vi hadde en avtale om dette.

    Så da begynte jeg i Rimi, hvor jeg jobba i 12 år, blant annet fire år som butikksjef, (for jeg kjente en fra skolen i Drammen, da jeg jobba på CC, som var butikksjef i Rimi, Magne Winnem, som var sjef på Rimi Munkelia).

    For jeg var i infanteriet, i militæret, og da gikk det mye penger, til myggservietter, og sjokolade og røyk og varmeposer og det som var, på øvelsene.
    For jeg var så tynn, for jeg bodde alene fra jeg var ni år nemlig, for faren min Arne M. Olsen, tulla med meg, så det var slitsomt for meg i infanteriet, siden jeg var så tynn.

    Så da trengte jeg penger, sånn at jeg skulle holde humøret oppe, med sjokolade og røyk og varmeposer osv., på øvelser.
    For militæret betalte ikke så mye, så derfor ville jeg gjerne jobbe når jeg hadde ferie fra militæret.

    Og det hadde jeg en muntlig avtalte med hu kassalederen der om.
    Men når jeg kom for å få vakter, så avviste hun meg.
    Så ringte ei og sa hu var syk, mens jeg stod der.
    Så da fikk jeg jobbe likevel.

    Men det var jo egentlig et løftebrudd, sånn som jeg så det, for det var jo bare fordi ei ringte og var syk det, ellers måtte jeg gått hjem, uten å få jobbe.
    Så etter den høstferien, så fikk jeg jobb på Rimi Munkelia, i Oslo, hvor jeg begynte å jobbe, juleferien 1992.

    Jeg sendte brev fra militæret, i Elverum, til John Ellingsen, butikksjef, OBS Triaden, om referanse, men han skrev ikke noe ordentlig brev til meg, enda jeg purret, jeg fikk bare et enkelt skjema.

    Og en gang, noen år seinere på 90-tallet, så var jeg innom OBS Triaden, og da var hu Brit, som ble dama til Ellingsen, mens jeg jobba der, da var hu noe slags sjef der.
    Så klagde jeg, på at jeg ikke fikk ordentlig referanse, fra Ellingsen, og da sa hu Brit, at jeg kunne gå inn og 'ta'n', hvis jeg ville.

    Men det syntes jeg ble for dumt, at kona sendte meg inn på kontoret for å ta nærmest 'ektemannen', så det droppa jeg.
    Så dere burde ikke ha ektefolk som ledere, eller samboere, det blir tull på arbeidsplassen, mener jeg!

    Men men.
    Og hu Helene, fra Finland vel, hu var ikke hyggelig mot meg, når jeg handla på REMA Furuset, da jeg var i militæret og seinere, kanskje fordi hu satt i kassa.
    Hu mobba meg fordi jeg alltid spiste det samme, (pizza grandiosa, cola og tortilla chips).

    Men militæret var jo tøft for meg, så jeg trøstespiste litt da, og ble mobbet av hu Helene i kassa, på REMA Furuset.
    (For jeg bodde i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen, så jeg bare gikk i ti minutter, fra Furuset, langs Gamle Strømsveien vel, så var jeg på Ellingsrudåsen, for jeg bodde helt Øst på Ellingsrudåsen, mot grensa til Furuset nesten).

    Så sånn var det.
    Men kanskje hu Liss, som var kassaleder, deltid, kunne vært referanse, lurte jeg.
    For jeg har en arbeidssak mot Rimi, i Norge, og mot Bertelsmann/Microsoft i England, så jeg må gå langt tilbake.

    Og Ellingsen og hu Helene har jeg ikke så bra inntrykk av lengre.
    Men jeg kan ikke huske at hu Liss gjorde noe galt vel.
    Og hu fra Østen, hu begynte også å jobbe på Rema Furuset, så hu blir som å ha Helene som referanse nesten, synes jeg.

    Men men.
    Men kanskje han høye fra Spesialvaren, hva het han da, Lars-Erik(?), for jeg jobba i de fleste avdelingene, og hadde ansvaret for sommer-spesialvareavdelingen, på noen vakter, sommeren 91 eller 92.

    Kanskje han kunne vært referanse?
    Enten han, eller hu Liss, vil jeg si.
    Noe sånt.
    Men ikke Claus, for han var litt sånn useriøs, og bare ga konfektesker til kunder, uten å føre de opp som svinn osv., noe som sikkert kundene var glad for, hvis de klagde, så kundene ble jo fornøyde da.

    Men jeg vet ikke om det var riktig å gjøre det sånn.
    Vi får se.
    Jeg har prøvd å kontakte Knut Hauge, som også jobba i kassa heltid, på OBS Triaden, det året jeg jobba heltid.

    Det er fordi at han var sammen med hu Lene fra Rælingen, som også jobba heltid der.
    Så det var mye par, vil jeg klage på, på OBS Triaden.
    Det var Knut Hauge og hu Lene, i kassa.

    Det var søstrene Britt og Elin, fra Trøndelag, i kassa.

    Det var John Ellingsen og hu Britt, som ble et par, og jobba der i mange år, vel som et par, tror jeg.
    Og til og med han som var disponent der, før OBS Lillestrøm tok over, han fant seg ei kassadame, på knapt 20 år vel, og de hadde visst hatt hete omfavnelser på spiserommet, noe personalet prata om.

    Så det var ikke helt bra det som foregikk på OBS Triaden.
    Men men.
    Jeg prøver å få tak i hu Lene fra Rælingen, (som seinere begynte i Se og Hør), for han Knut Hauge, ville ikke si hva hu het til etternavn, (de er ikke sammen lengre nå), enda de var samboere, i Groruddalen, på Ammerud, eller noe sånt.

    Det husker jeg, for jeg pleide å sitte på med de hjem fra jobben, og noen ganger ble jeg med på omveier da.
    Men men.
    Mer da.
    Jo, så dro hu Lene oss andre i kassa, med til LO, i Oslo, av en eller annen grunn, i 1991 eller 92.

    I Storgata, i Oslo, var vel det.
    Og nå har jeg en sak, som jeg nevnte, mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft, som jeg tar bl.a. med LO.
    Og da skulle jeg likt å visst hva det LO-møte var igjen som hu Lene dro oss med på.

    For jeg husker ikke hva det var om, for jeg var ikke sånn da, som 20-22 åring, at jeg var veldig engasjert i sånne LO-saker og sånn.
    Dette var bare en jobb jeg hadde, til jeg fikk utdannelsen min ferdig, jobben min på OBS, for jeg tok meg et friår, etter at jeg hadde gått et år på NHI, en datahøyskole, for å spare opp litt penger, og få pause fra kjedelige studier, siden jeg hadde gått på skole i 13 år, og det var en privat høyskole, så vanlig studielån strakk ikke til, så jeg kunne ikke ha tatt det på to år, uten jobb.

    Jeg måtte bedre økonomien min, for jeg helt på bånn økonomisk, så derfor hadde jeg et jobbeår, i skoleåret 1990/91, og fikk et halvt års vikariat av Klara, på OBS Triaden, (som het Matland de første månedene jeg jobba der).

    Så jobba jeg også mye det neste et og et halvt året, etter at vikariatet utløp, også etter at jeg begynte å studere heltid, høsten 1991.
    Så jeg prøver å få tak i referanse, og jeg prøver å finne ut om det LO-greiene, så jeg håper dere kan hjelpe meg med ihverfall etternavna på Liss og Lene, og han høye, som var leder for Spesialvareavdelinga, på OBS Triaden, i 1991 og 92, ihvertfall.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog