johncons

Stikkord: Brunlandnes

  • Jeg sendte en e-post til Spesialenheten

    Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Anmeldelse/Fwd: Enda en oppdatering/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Svar på henvendelser
    Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com 17. januar 2024 kl. 05:58
    Til: post post@spesialenheten.no
    Kopi: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, Sfovpost sfovpost@statsforvalteren.no, “post@sivilombudsmannen.no” post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, “Post (Medietilsynet)” post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, “inger.lise.blyverket” inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, Tr tr@forbrukertilsynet.no, Abuse abuse@telia.com, Postkasse postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, Lisa Eian eian@eianadvokat.no, Blogger Help support@blogger.com, team@lumendatabase.org, post@wikimedia.no, Wikipedia Info Team info-no@wikipedia.org, Wikimedia Information Team info-da@wikimedia.org, Philip Gabrielsen philip@telsys.no, Philip Andreas Gabrielsen philip@webcode.no, Wikipedia information team info-en@wikimedia.org, jwales@wikimedia.org, elisabeth@wikimedia.no, Post post@forbrukerradet.no, post@forbrukerombudet.no, postmottak@sivilombudet.no, fire@thefire.org, DMCA – Copyright legal support blogger-legal@google.com, Google Press press@google.com, ret@sr.au.dk, Postmottak HTIL postmottak@helsetilsynet.no
    Hei,

    da anmelder jeg mora til hu som har anmeldt meg.

    Mora het Laila Synøve Moen Larsen.

    Og hu døde i 2007 deromkring (av selvmord).

    Men jeg anmelder henne likevel, siden at jeg nå har blitt anmeldt av dattera.

    Og det var sånn, at like etter at min yngre halvbror Axel ble født, i november 1978.

    Så fikk min mor meg, til å handle for henne, på tre varemagasin (Thorfinns, Albert Bøe og Domus) i Larvik.

    (Vi bodde i Jegersborggate 16.

    Et steinkast unna de nevnte kjøpesentrene).

    Og på Domus, så var det sånn, at Laila og hennes bekjente Egil ‘Tin-Tin’ Hansen.

    De begynte å løpe etter meg, inne på varemagasinet (så jeg rømte inn i en heis, og kjørte den opp og ned, et par ganger, og gjemte meg på parkerings-taket, osv.).

    (Disse var begge et par år eldre enn meg.

    Og jeg mistenker at Tin-Tin en gang misbrukte min lillesøster Pia.

    Når han organiserte politi og røver-lek i kjelleren, under en blokk, som ligger ovenfor sykehuset.

    Vi pleide å spille fotball, på en hage (og asfaltbane) som tilhørte den blokka.

    Jeg bodde bare i Jegersborggate fra våren 1978 til høsten 1979.

    For vi bodde før det i Mellomhagen, og før det på en hytte i Hvattum/Brunlanes, og før det på Østre Halsen, og før det i Vestmarka, og før det på Bergeråsen, før min mor ble skilt fra min far.

    Mens vi bodde i Vestmarka så traff min mor Arne Thomassen, og han eide en villa i Storgata (som det het da) på Østre Halsen.

    Og vi flytta etterhvert dit.

    Men så ville de bo ute på en hytte i Brunlanes, av en eller annen grunn.

    Og så flytta vi til Mellomhagen når de ble lei av å bo ute i skogen (kan kanskje grunnen ha vært).

    Og så fikk Arne Thomassen sitt firma dårlig økonomi, og min morfar Johannes Ribsskog (som hadde vært rådmann i Hadsel kommune og kontorsjef i Nittedal kommune, Hurum kommune og Fåberg kommune) kjøpte et hus til oss (min mor) i Jegersborggate)).

    Så flytta jeg til min far på Berger, høsten 1979.

    (Jeg syntes at det ble nesten som en institusjon hjemme, når min mor fikk seg kommunal hushjelp, rett etter at Axel ble født.

    Så jeg fikk etterhvert lov å flytte til min far:

    Det var også sånn, at den episoden på Domus (når Laila og Tin-Tin løp etter meg) var en av grunnene til at jeg ville/fikk flytte.

    Og det var også sånn, at vi hadde ei ny lærerinne, på Torstrand skole (dette var i tredje klasse) som hakket på meg, må jeg si.

    Så det var flere grunner til at jeg ønsket å flytte.

    Min mors foreldre bodde i Nevlunghavn, hvor de hadde kjøpt katta i sekken.

    Et hus som var eiet av fyrvokter Edvardsen, som hadde døtre, som ble dømt for landssvik, etter krigen.

    Så før de fant ut dette, så var det morsomt å besøke de (min morfar rodde ut i skjergården, utafor Nevlunghavn, en st. hansaften.

    Men en seinere st. hansaften, måtte min lillesøster Pia og jeg legge oss klokka åtte (vi var også da i Nevlunghavn).

    Det er mulig at min mor skulle diskutere det at hu var gravid, med sine foreldre, og derfor sendte Pia og meg tidlig til sengs, selv om det var st. hansaften, som de pleide å feire.

    Noe sånt.

    Og jeg prøvde da å muntre opp Pia, og sa at det var morsommere hos min far og de.

    Så jeg var litt bundet av den pratinga også).

    Men jeg var på helgebesøk, hos min mor, i Jegersborggate (og de bodde også en periode på Stenseth Terrasse i Solbergelva, mens de pussa opp i Jegersborggate).

    Og en gang (på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet) så var min mor på besøk hos en venninne (eller om hu gjorde noen innkjøp).

    Og jeg hørte på sport på en radio, som stod på soverommet til min mor (hvor jeg var vant til å høre på radio fra før, det er mulig at vi etterhvert fikk en radio i stua og, men den var ikke jeg så vant til å høre på, men jeg (og Pia) ble satt en del til å vugge vuggen til Axel, for han grein mye, så jeg var vant til å være på soverommet til min mor og Arne Thomassen).

    (Det var også sånn i Mellomhagen.

    At jeg pleide å være på soverommet dems, og se på langrenn og fotball på TV, i helgene (da jeg gikk i første klasse).

    For den eneste TV-en, stod på soverommet til min mor og Arne Thomassen.

    Av en eller annen grunn).

    Og da kom hu Laila (som var et par år eldre enn meg, og som var veldig kraftig, til å være jente) på døra vår.

    Og min lillesøster Pia slapp henne inn.

    Og så kasta hu meg ned på senga til min mor, og kilte meg på mine private deler, i cirka et kvarter (kan det vel ha vært).

    Og det var som noe ydmykende og som et slags overgrep, må jeg si.

    Så dette ønsker jeg å anmelde (selv om hu bølla visst har tatt selvmord).

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: tir. 16. jan. 2024 kl. 04:53
    Subject: Enda en oppdatering/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Svar på henvendelser
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, Sfovpost sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, inger.lise.blyverket inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, Tr tr@forbrukertilsynet.no, Abuse abuse@telia.com, Postkasse postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, Lisa Eian eian@eianadvokat.no, Blogger Help support@blogger.com, team@lumendatabase.org, post@wikimedia.no, Wikipedia Info Team info-no@wikipedia.org, Wikimedia Information Team info-da@wikimedia.org, Philip Gabrielsen philip@telsys.no, Philip Andreas Gabrielsen philip@webcode.no, Wikipedia information team info-en@wikimedia.org, jwales@wikimedia.org, elisabeth@wikimedia.no, Post post@forbrukerradet.no, post@forbrukerombudet.no, postmottak@sivilombudet.no, fire@thefire.org, DMCA – Copyright legal support blogger-legal@google.com, Google Press press@google.com, ret@sr.au.dk, Postmottak HTIL postmottak@helsetilsynet.no

    Hei,

    jeg har klagd på tidligere, når politiet kommer med det klamme tullet sitt, på døra mi (den nevnte tulle-anmeldelsen fra VG, som ikke gir noen mening, i det hele tatt, hva f*en skal dette bety).

    At det er brudd på privatlivets fred, å gå på døra til folk, på den måten.

    Så dette veit politiet jævlig godt.

    Og likevel så går på døra til folk, for å terge.

    Og de veit også, at jeg har jobba mye skift, og noen ganger sover om dager, og er våken om natta.

    (Nav har også plassert meg på en kjempekjedelig plass, og gitt meg en slags sokkel-leilighet (med hage) som er litt for stor for ungkarer (og med neger-nabo) og som mora mi hadde likt.

    Istedet for å gi meg en ungkars-leilighet i Sandvika eller Oslo).

    Jeg har lest i nyhetene at politiet har drevet mye med knulle-torsdag i det siste.

    Og jeg tror det kan være problemet.

    At de har drevet for mye med knulle-torsdag.

    (For å si det sånn).

    Den episoden med hu Laila Synnøve/Synøve Larsen f. Moen.

    Den har jeg forresten skildret i min memoar-bok-serie og i en tegneserie-bok.

    Og dette ble gitt ut mens jeg bodde i Keith Court (hvor jeg bodde fra 2012 til 2014) i England, på CreateSpace/Amazon.

    Og disse bøkene ble kjøpt inn, av Nasjonalbiblioteket.

    Og de nevnte bøkene er på ‘Bokhylla’, som det kalles).

    Så det var ikke fordi at jeg var så interessert i hu dattera til hu Bølle-Laila, at jeg kontakte henne (Henriette Moen Larsen).

    Men det var del av et slags slektsforsknings/mimre/memoar-prosjekt, som jeg driver med.

    Og jeg er 53 år, og har aldri blitt utsatt for noen besøksforbud (eller noe lignende) tidligere.

    Så dette er bare noe klamt tull mot meg, fra politiet, vil jeg si.

    Jeg har lest i The Times at det er sånn politiet gjør jobben sin nå.

    At de bare driver med tulle-saker og bløffer til alle (selv domstolene).

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er også sånn, at hu som har anmeldt meg, alltid hadde konflikt, med hu Laila, som var hennes biologiske mor (ifølge Østlands-Posten, som skrev om faren, som var narkoman (og som var i avisa, fordi at han hadde blitt kristen, nede på Sørlandet der, hadde jeg nær sagt) og heter Terje Larsen).

    Og hu som har anmeldt meg (Henriette Moen Larsen) er visst også barnehjems-barn (ifølge den samme avis-artikkelen).

    Og jeg må si det er som noe komisk, at jeg skal få besøksforbud mot henne.

    For jeg har aldri hatt noe følelser engang, for henne.

    For dette er ei jeg ikke kjenner.

    Og jeg har bare sendt en melding på Facebook (som del av et mimre-prosjekt).

    Så dette er som noe komisk, og som noe kjempe-over-dramatisert, sett fra min side.

    Jeg vet at politiet har nekta å tjene meg, siden at jeg overhørte at jeg forfulgt av mafiaen, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 2004.

    Og så begynner de å pirke på meg, for å liksom slippe unna det, at de har bedrevet synder, ved å nekte å gjøre jobben sin/tjene meg.

    Så dette er noe jævelskap/vendetta, fra politiet, må jeg si.

    Så det må jeg klage på.

    Skjerpings!

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: søn. 14. jan. 2024 kl. 10:56
    Subject: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Svar på henvendelser
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, Sfovpost sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, inger.lise.blyverket inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, Tr tr@forbrukertilsynet.no, Abuse abuse@telia.com, Postkasse postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, Lisa Eian eian@eianadvokat.no, Blogger Help support@blogger.com, team@lumendatabase.org, post@wikimedia.no, Wikipedia Info Team info-no@wikipedia.org, Wikimedia Information Team info-da@wikimedia.org, Philip Gabrielsen philip@telsys.no, Philip Andreas Gabrielsen philip@webcode.no, Wikipedia information team info-en@wikimedia.org, jwales@wikimedia.org, elisabeth@wikimedia.no, Post post@forbrukerradet.no, post@forbrukerombudet.no, postmottak@sivilombudet.no, fire@thefire.org, DMCA – Copyright legal support blogger-legal@google.com, Google Press press@google.com, ret@sr.au.dk, Postmottak HTIL postmottak@helsetilsynet.no

    Hei,

    det er også sånn, at den Facebook-meldingen/kondolansen, sendte jeg til hu dattera til ‘Bølle-Laila’ i 2020.

    Og så i 2024 kommer politiet på døra mi med en besøksforbud-ordre.

    Dette er jo bare tull.

    Dere får rydde opp i dette før det baller på seg.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hu politidama som var på døra (sammen med han homsen, hadde jeg nær sagt, for det virka litt som at dette politi-paret, var ei lesbe og en homse).

    Hu hadde også en ekkel tone (som om hu spilte min stesøster Christell).

    Og hu bar det arket jeg måtte skrive under på, som hu dama til lille Marius, som hadde en liten pose med narkotika, på det bildet med hu Sophie Elise.

    Så dette er for å ødelegge for meg, overfor naboene virker det som.

    Og jeg sender hundrevis av klager på identitetstyver til Datatilsynet, fordi at jeg har Spesialenheten-klager, som dere i Hamar ignorer, selv om han Presthus-sjefen deres (som trenerte dette) hang seg, eller hvordan han nå døde.

    Da jeg hadde min andre studietid så elga deres Hamar-rockestjerne Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth på meg (kunne det virke som) så jeg har hatt nok av Hamar-tull (for å si det sånn).

    En leder/selger fra Hamar-firmaet Norsk Tipping (som var veldig korpulent) manet meg (overfor Rimi-distriktssjef Graarud, var det vel) da jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så det blir Hamar meg her, og Hamar meg der.

    Så det må jeg klage på.

    Skjerpings!

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: søn. 14. jan. 2024 kl. 04:38
    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Svar på henvendelser
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, Sfovpost sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, inger.lise.blyverket inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, Tr tr@forbrukertilsynet.no, Abuse abuse@telia.com, Postkasse postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, Lisa Eian eian@eianadvokat.no, Blogger Help support@blogger.com, team@lumendatabase.org, post@wikimedia.no, Wikipedia Info Team info-no@wikipedia.org, Wikimedia Information Team info-da@wikimedia.org, Philip Gabrielsen philip@telsys.no, Philip Andreas Gabrielsen philip@webcode.no, Wikipedia information team info-en@wikimedia.org, jwales@wikimedia.org, elisabeth@wikimedia.no, Post post@forbrukerradet.no, post@forbrukerombudet.no, postmottak@sivilombudet.no, fire@thefire.org, DMCA – Copyright legal support blogger-legal@google.com, Google Press press@google.com, ret@sr.au.dk, Postmottak HTIL postmottak@helsetilsynet.no

    Hei,

    det var også sånn at disse politifolka tok meg på senga.

    Jeg jobba som butikkleder (inkludert fire år som butikksjef) fra 1994 til 2004.

    Og etter det, så skiller jeg ikke så mye, på natt og dag og helg og hverdag.

    Så jeg lå og sov, da disse dundra på døra.

    Og noe lignende (dundring på døra/knusing av døra/arrestasjoner/konfiskering av PC etc.) skjedde til sammen cirka 100 ganger (hvorav 5-10 arrestasjoner) da jeg bodde i England (Merseyside-politiet ble lurt av noe, muligens Wikipeida sin DMCA-klage (fra Bjarne Fosse i 2012) hvor de fikk meg til å se ut som at jeg var gal og hadde begått hacking mot dem, når det som skjedde var at deres styreleder/styrerepresentant Philip Gabrielsen hadde sendt meg en mail, som inneholdt en lekkasje, angående kritikkverdige forhold hos Wikipedia, uten at jeg hadde bedt om å bli tilsendt noe lekkasje, jeg hadde bare klagd på mobbing/trakassering der, noen år tidligere).

    Og politiet i Trondheim har tulla med en bot, enda det var snakk om et mordforsøk fra Nav (de kasta meg ut i kulda, uten å gi meg støtte til tak over hodet, mens det var noe slags sibirkulde der, ihvertfall innimellom) og avtalen var, at jeg skulle flytte til Oslo, og så skulle politiet der glemme det.

    Og så var det også, en helt absurd anmeldelse fra VG, for et par år siden, som jeg har klagd på tidligere.

    (Og som jeg ikke skjønner et kvekk av.

    For å si det sånn).

    Og politiet ville ikke etterforske mordforsøk på meg, på Løvås Gård i Kvelde (som min mors yngre bror Martin drev) i 2005.

    (Jeg flykta da til England, og ringte politiet i Norge derfra.

    Og jeg dro også til politiet i Liverpool, som heller ikke ville etterforske).

    Jeg også anmeldt min lillesøster Pia for barnedrap.

    Hu hadde en abort, på 80-tallet, ifølge vår stesøster Christell (som stjal min far og Pia fra meg, på 80-tallet, så jeg måtte bo aleine i en firmaleilighet, som tilhørte min farfars firma Strømm Trevare).

    Og da var det blod i hele senga (sa Christell, på 80-tallet).

    Men det kan være at Christell knuste ungen til Pia (som muligens kan ha vært Christell sin eldre halvbror Jan sin unge også, for de stjal som sagt Pia og min far).

    For min litt spesielle onkel Runar (som flytta til Son, selv om slekta vår egentlig er fra området rundt Drøbak-sundet, det vil si Filtvedt og Frogn).

    Han dro med hele slekta til Jugoslavia, sommeren 1980.

    Og Christell og hennes mor Haldis var med.

    Men min far måtte jobbe ekstra (han er eldst) på den nevnte fabrikken.

    Så vi måtte da leite etter Runar og dem, på campingplassene i Jugoslavia (siden at vi kjørte ned dit en par dager seinere).

    Og da fant Christell en fugl (mens jeg passa på henne, mens min far var på do, under leite-runden).

    Og da vi fant Runar, så knuste Christell fuglen (mens hu hadde ungene til Runar, ungene til Håkon og ungene til Roger Stenberg rundt seg).

    Så om hu også knuste ungen til Pia, på den måten (etter at Pia visstnok hadde en abort/fødsel) i Havnehagen 32 (eller om det var Havnehagen 34) på Bergeråsen.

    Da Pia seinere fødte en neger-unge/mulatt-unge (min nevø Daniel) i 1995.

    Så hadde Pia før det (i 1993) flytta inn hos meg, som da bodde på Ungbo i Skansen Terrasse (for jeg leide et rom av Mette Holter, det andre året mitt i Oslo (ettersom at Pia brøt en leie-avtale, og ble i Strømm) og Mette Holter heiv meg nesten ut, etter et år, så jeg måtte finne noe nytt raskt).

    Og da hu fødte ungen, som henta Christell henne på sykehuset.

    Og Pia kasta ungen på meg (den siste gangen hu var på Ungbo, for hu fikk kommunal leilighet i Tromsøgata) som om hu ville at jeg skulle miste han Daniel i gulvet der.

    Så det lurer jeg på om dem prøvde å få meg til å knuse en unge, fordi at de hadde gjort det før.

    (Noe sånt).

    Så det må jeg klage på, at dere nekter å etterforske mine klager på politiet.

    For politiet ville ikke etterforske dette (at Pia hadde myrdet Daniel sin storebror/storesøster) i sin tid.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: lør. 13. jan. 2024 kl. 18:12
    Subject: Klage/Fwd: Svar på henvendelser
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, Sfovpost sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, inger.lise.blyverket inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, Tr tr@forbrukertilsynet.no, Abuse abuse@telia.com, Postkasse postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, Lisa Eian eian@eianadvokat.no, Blogger Help support@blogger.com, team@lumendatabase.org, post@wikimedia.no, Wikipedia Info Team info-no@wikipedia.org, Wikimedia Information Team info-da@wikimedia.org, Philip Gabrielsen philip@telsys.no, Philip Andreas Gabrielsen philip@webcode.no, Wikipedia information team info-en@wikimedia.org, jwales@wikimedia.org, elisabeth@wikimedia.no, Post post@forbrukerradet.no, post@forbrukerombudet.no, postmottak@sivilombudet.no, fire@thefire.org, DMCA – Copyright legal support blogger-legal@google.com, Google Press press@google.com, ret@sr.au.dk, Postmottak HTIL postmottak@helsetilsynet.no

    Hei,

    nå var politiet på døra her igjen.

    Dette var angående en ny tulle-sak (som den anmeldelsen fra VG).

    De sier at jeg har fått besøksforbud.

    Og dette mot en person (Henriette Moen Larsen) som jeg aldri har møtt.

    Jeg kjente moren:

    Hu var en av grunnene til at jeg flytta fra min mor i Larvik til min far på Berger (som ni-åring) høsten 1979.

    Hu løp etter meg, inne på kjøpesenteret Domus i Larvik (sammen med Egil ‘Tin-Tin’ Hansen) da jeg dreiv og handla varer, for min mor, som nettopp hadde født min yngre halvbror Axel.

    Og en gang jeg var på helgebesøk, hos min mor (på begynnelsen av 80-tallet).

    Så var det sånn, at der vi bodde, fra 1976 til 1978 (i Mellomhagen på Østre Halsen) så pleide min mor å vekke meg, når det var Grand Prix på TV.

    Og en eneste TV-en var på soverommet, til hu og min stefar Arne Thomassen.

    Og i Jegersborggate i Larvik, så stod det en radio på soverommet.

    Og den hørte jeg på, en lørdag-morgen (var det vel).

    Og min lillesøster Pia slapp inn Laila (mora til hu Henriette) og hu Laila var to-tre år eldre, og hu dytta meg ned på senge, og begynte å kile meg (i kanskje ti minutter) på mine edle deler.

    Og det ydmykende, syntes jeg, så jeg strittet i mot.

    Og hu Laila tok visst selvmord rundt 2008, og lillebroren noen år seinere.

    Så de er fra et hardt miljø, i Larvik (må jeg si).

    Og min lillesøster Pia er muligens litt preget, av dette miljøet (som jeg flyttet bort fra, når min mor sendte meg til min far, etter noen problemer som var, når en kommunal hushjelp-dame jobbet hos oss, og jeg ble fratatt mine innkjøp-ansvar, osv.).

    Så det var vel sånn, at jeg sendte en kondolanse, til dattera (som jeg som sagt aldri har møtt) da jeg fant ut, at hu Laila var død.

    Og hu Laila hadde visst blitt misbrukt av en slektning som ung.

    Og det tviler jeg ikke på.

    For hu hadde også misbrukt lillebroren sin, tydet det hu sa på.

    Men hvorfor min mor stakk av, og min lillesøster slapp inn Laila, som så var pervers mot meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg synes at det virker som noe overdrevet, at jeg skal gidde å besøke hu dattera.

    Jeg syntes ikke at hu så noe pen ut engang, med alle de fregnene.

    Og hu lager noe slags pervers kunst, kan man se på Facebook.

    Og hu er visst noe sånt som 35 år gammel, og med en bakgrunn fra ‘gategutt-miljøet’ i Larvik sentrum (vi bodde i Jegersborggate) så vet jeg ikke om hu er noe særlig egentlig.

    Hu har visst også blitt misbrukt, av en grandonkel, eller noe.

    (Skreiv hu på Facebook).

    Så dette er at hu er innbilsk, hvis hu tror at jeg tenkt til å besøkte henne, hadde jeg nær sagt.

    Dette kjøper jeg ikke.

    Dette må være at hu styrt av han Tin-Tin (som var noen år eldre enn meg) eller noe (som jeg lurer på om misbrukte min lillesøster Pia, under hans cowboy/indianer og politi/røver-leker, rundt 1978/1979).

    Så dette må jeg klage på.

    Dette er terror fra politiet, at de hele tida kommer på døra mi, med tulle saker.

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg ser at dette er verket, til en som heter noe med Benzen.

    Min yngre halvbror Axel og jeg møttes seinere i Oslo (jeg begynte på NHI høsten 1989, og Axel sin far flytta fra min mor, og ble ilag med ei Mette Holter i Oslo).

    Og Axel ble sammen med ei Heidi Benzen, rundt 1995.

    (Axel sa hu var fra Son.

    Men hu var muligens fra Drøbak.

    Har jeg funnet ut, når jeg har drevet med slektsforskning.

    Og jeg lurer på om hu tulla med meg, da jeg prøvde å ta opp ex-phil, på UIO, etter å ha bodde ti år i England (fra 2004 til 2014).

    For hu er visst en slags evighetsstudent på UIO).

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: tir. 3. jan. 2023 kl. 20:36
    Subject: Re: Svar på henvendelser
    To: post@spesialenheten.no post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no, post post@opo1.no, post post@finkn.no, inger.lise.blyverket inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no, tr@forbrukertilsynet.no, abuse@telia.com, postkasse@datatilsynet.no, fmoavsh@statsforvalteren.no, eian@eianadvokat.no

    Hei,

    siden at jeg sendte dere den forrige mailen, så har jeg vært hos advokatvakt i Sandvika, osv.

    (For det er mange saker samtidig.

    Det er arve-saker og rettighetssaker og nett-troll-saker (de bestiller masse ‘dritt’ i mitt navn på nettet) osv.).

    Så det er mulig at hu advokat-dama (Eian) kan stramme dere opp litt.

    For jeg mener at jeg har forklart i det lange og det breie, i min forrige mail, om hva som har skjedd.

    Og så får jeg dette pirke-svaret.

    Da må jeg klage synes jeg.

    Så jeg vil heller ha svar fra en overordnet hos dere.

    Det var det samme for noen år tilbake.

    Han sjefen deres Presthus døde (tok han egentlig selvmord, kan man kanskje lure på).

    Og han hadde trenert mine klage-saker, i mange år.

    Så om dere kan rydde opp etter han også.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg har også vært i kontakt med ei Liv Øyan hos dere tidligere, med flere.

    Skjerpings!

    tir. 19. apr. 2022 kl. 15:31 skrev post@spesialenheten.no post@spesialenheten.no:
    Det vises til e-poster fra deg 4. april 2022 og 14. april 2022. Vedlegget i e-posten din fra 14. april 2022 er en underretning om avgjørelse i sak hos politiet.

    For spørsmål i forbindelse med dette brevet må du henvende deg til politiet.

    Spesialenheten for politisaker

    Spesialenheten behandler anmeldelser mot politiet og påtalemyndigheten for straffbare handlinger begått i tjenesten. Dette betyr at Spesialenheten ikke har anledning til å behandle anmeldelser som gjelder andre enn politiet og påtalemyndigheten. For anmeldelser mot andre enn politiet og påtalemyndigheten må du henvende deg til politiet.

    Anmeldelse

    En anmeldelse er en melding du gir til Spesialenheten om en hendelse som du mener er straffbar. For at noe er straffbart, må den rammes av en straffebestemmelse, i hovedsak en straffebestemmelse i straffeloven. Eksempler på straffebestemmelser som Spesialenheten vurderer om politiet kan ha brutt, er straffeloven § 171 og § 172 om tjenestefeil, straffeloven § 209 om brudd på taushetsplikt, straffeloven § 271 om bruk av makt og bestemmelser i vegtrafikkloven i forbindelse med at politiet har kjørt i utrykning.

    Det er straffbart å bevisst rette en uriktig anklage mot noen, også mot ansatte i politiet.

    Klage

    Dersom du mener at politiet har gjort en feil uten å bryte loven, kan du sende en klage. Hvis du for eksempel mener at politiet kunne ha opptrådt på en bedre måte, du mener de har opptrådt kritikkverdig, du er misfornøyd med hvordan du har blitt behandlet, du ønsker at politiet skal lære av sine feil el., er det ikke snakk om at politiet har opptrådt straffbart. I et slikt tilfelle er det ikke anmeldelse, men klage som er rette måte å melde fra om hendelsen. Klagen sender du til politimesteren i det politidistriktet som hendelsen har skjedd. Du kan lese mer om dette her: https://www.politiet.no/kontakt-oss/klage-pa-politiet/klage-pa-tilsette-i-politiet/

    Du kan også klage på etterforskningen av en sak hvis du mener det er gjort en feil i etterforskningen. Det er påtalemyndigheten som behandler slike klager. Har du spørsmål om klage på etterforskningen av en straffesak, kan du ta kontakt med politiet der du bor.

    Dersom du mener å anmelde ansatte i politiet, ber vi om at du opplyser:

    1. Ditt fulle navn og fødselsdato (for at vi skal være sikre på at vi registrere deg som part i saken og ingen andre)
    2. Kontaktinformasjon: postadresse, e-postadresse og telefonnummer (for å kunne sende deg bekreftelse på anmeldt forhold, komme i kontakt med deg for avhør, sende deg påtalevedtak etc.)
    3. Hvem eller hvilket politidistrikt du ønsker å anmelde (dersom du kjenner tjenestepersonens navn eller tjenestenummer og hvilket politidistrikt det gjelder)
    4. Hva du ønsker å anmelde (Gi en kortfattet beskrivelse av hendelsen og hva du mener politiet har gjort som er straffbart)
    5. Hvor skjedde hendelsen
    6. Når skjedde hendelsen
    7. Vitner
    8. Andre opplysninger (eks. lydopptak, foto, video, dokumenter)

    Med vennlig hilsen

    Spesialenheten for politisaker

    Postboks 93, 2301 Hamar

    Tlf: 62 55 61 00

    Fax: 62 55 61 01

    E-post: post@spesialenheten.no

    www.spesialenheten.no

    Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: SpesEnhet_logo

    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Sendt: torsdag 14. april 2022 02:14
    Til: post@spesialenheten.no
    Kopi: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no; Politikk Høyre politikk@hoyre.no; amnestyis amnestyis@amnesty.org; HRW UK hrwuk@hrw.org; postmottak postmottak@riksadvokaten.no; sfovpost@statsforvalteren.no; post@sivilombudsmannen.no; PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no; Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no; Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk; Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no; post post@opo1.no
    Emne: Ny klage/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Avtale tid for avhør

    Hei,

    nå har jeg fått et brev, i posten, fra politiet.

    Og det gir ingen mening for meg.

    Det er antagelig fra hu politidama, som var på døra mi.

    Den mailen, (fra 4. april), har dere ikke svart på, (såvidt jeg kan se).

    Og jeg har også sendt dere flerfoldige klager tidligere, (siden 2010 deromkring), uten at dere har virka noe særlig opptatt, av å gjøre jobben deres.

    Jeg har aldri vært i Christian Kroghs gate engang.

    Jeg vet ikke nøyaktig hvor den gata ligger.

    Og så skal jeg liksom ha vært der, og drevet med: ‘Bedrageri’.

    Det er jo fullstendig absurd, på alle måter.

    Det virker som at politiet tar inn folk som er tilbakestående.

    Det var det samme da jeg bodde i England, (hvor jeg bodde fra 2004 til 2014).

    Der hadde de politifolk som var noen slags gorillaer, (med mer muskler enn hjerne).

    Og de lot seg non-stop lure av noen nett-troll, som daglig/ukentlig sendte tulle-e-poster, i mitt navn, til en Jobcenter-funksjonær-dame.

    Med det samme resultatet, hver dag.

    Politiet kom å dundra på døra, (opptil flere ganger hver dag), og de slo inn døra, og dro meg med, på politistasjonen.

    Fullstendig uten grunn hver dag.

    Med det resultatet, at jeg måtte være i varetekt, og så fikk jeg gå noen timer seinere.

    Det var egentlig ikke sak.

    Det var bare tull og tøys.

    Man kanskje lure på om den ignoransen for folks rettigheter, som dere og politiet viser, (spesialenheten i England, nekta etterhvert å ta imot mine mange klager, på nett-troll/identitetstyveri).

    Kan det være den nazifiseringen, som Putin sier at han prøver å rydde opp i, i Ukraina?

    Man må vel nesten si at Putin er en helt når han slåss mot dette.

    Dere hos norske myndigheter gir Putin en slags blanko-fullmakt til å gå videre, når dere kommer med det nazismen deres overfor meg, fordi at jeg går på sosialen, (eller hva grunnen kan være), og nekter å tjene meg.

    Det er kanskje fordi at jeg ikke er muslim, at dere nekter å tjene meg.

    Dette med islamiseringen av Norge, har gått for langt, må jeg si.

    Hu politidame forfølger meg virker det som.

    Ei som virka like rødruss-aktig som henne, (hu vekte meg en dag, i lag med en kollega, selv om jeg tar dette med Spesialenheten, noe dere da må si fra om til politiet, vil jeg si), har sletta meg, som kunde, hos Oda.

    Så dette lurer jeg på.

    Om dette hos Oda egentlig er forfølgelse fra politiet.

    Jeg er over 50 år og noe lignende har ikke skjedd meg før, (at noen nekter meg å handle), må jeg si.

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg har også fått enda et brev fra politiet.

    Som er like absurd.

    Der sier de at jeg har drevet med trusler.

    Det gir ingen mening for meg, det heller.

    Dette er nok dumskap/dårskap fra politiet.

    Så det må jeg klage på.

    Skjerpings!

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: man. 4. apr. 2022 kl. 10:37
    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Avtale tid for avhør
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no, Phso Enquiries phso.enquiries@ombudsman.org.uk, Postmottak DHP Riksadvokaten postmottak.riks@riksadvokaten.no

    Hei,

    nå vekte to politifolk meg.

    (En voksen mann og en voksen dame).

    De kjørte i en sølvfarget bil.

    De var i sivil, og de viste meg politiskilt.

    Disse banka på døra, og når jeg gikk for se, så hadde de gått inn i hagen.

    Og så kom til tilbake til inngangsdøra.

    Dama sa hu at det var henne som hadde sendt meg mailer.

    Disse vekte meg.

    Jeg er vant til å jobbe skift, (fra da jeg jobba som butikksjef osv.), så jeg har ikke noe fast døgnrytme, (jeg pleide å jobbe seinvakter, hvis jeg fikk det til).

    Så jeg hadde bare sovet en time eller to.

    Så jeg var litt i ørska, (av å ikke få nok søvn).

    Og jeg forklarte politiet, (som stod utafor kjøkkenvinduet mitt).

    At jeg tar dette med Spesialenheten, og det ønsket jeg å fortsette med.

    Det har jeg forklart til gud og hvermann.

    Så hva som feiler politiet, det lurer jeg på.

    De dukker opp hjemme hos meg, uten av avtale, og vekker meg, og trasker rundt i hagen, osv.

    Så det må jeg klage på.

    Som butikksjef osv., så er jeg vant til å prøve se representativ ut.

    Så jeg pleier å bruke sånn rynkekrem i trynet, osv.

    Og jeg sjekka i speilet.

    Men når jeg er i ørska, så er det ikke alltid jeg ser, om det er noen rester etter rynkekrem i trynet, om morgan.

    Så det er ydmykende.

    At dere/de ikke har noen respekt for privatlivets fred.

    Og at dere ignorerer det jeg skriver, (om at jeg ønsker å klage, til Spesialenheten).

    Og bare hersjer med folk, istedet.

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    Date: tir. 4. jan. 2022 kl. 12:33
    Subject: Klage/Fwd: Avtale tid for avhør
    To: post post@spesialenheten.no
    Cc: Akademikerforbundet post@akademikerforbundet.no, Politikk Høyre politikk@hoyre.no, amnestyis amnestyis@amnesty.org, HRW UK hrwuk@hrw.org, postmottak postmottak@riksadvokaten.no, sfovpost@statsforvalteren.no, post@sivilombudsmannen.no post@sivilombudsmannen.no, PFU Pressens faglige utvalg pfu@presse.no, Post (Medietilsynet) post@medietilsynet.no

    Hei,

    jeg viser til min mail fra 12. november, (som også er om samme politidame), som dere ikke har svart på.

    Og nå får jeg noe tull om VG?

    Dette gir ingen mening for meg.

    At politiet skal kaste bort tida til folk, på ting, som åpenbart er tull og tøys.

    Det må jeg klage på.

    Dere må også få ræva i gir, (som folk sier), når det gjelder å etterforske mine klage-saker, fra da jeg bodde i England osv., (noe jeg gjorde fra 2004 til 2014).

    Jeg vet at han sjefen deres Presthus er død, (for jeg leser nettaviser som nettopp VG).

    Men det er ingen unnskyldning, for at dere skal nekte å gjøre jobben deres, vil jeg si.

    Og så får dere be hu tøysete politidama om å ta seg sammen, og slutte med det åndssvake maset sitt, (må jeg kalle det).

    Skjerpings!

    Erik Ribsskog

    PS.

    Politiet snur på en sak her.

    Det er jeg som har anmeldt VG til PFU, osv.

    For de kansellerte meg, på sitt debattforum VGD, mens jeg bodde i England.

    Uten noen åpenbar grunn, må jeg si.

    (Jeg hadde da vært en aktiv debattant, på VG, i mange år.

    Det var en som ble kalt SirSirSir, (en Olafsen), på irc-kanalen #quiz-show, (hvor vi begge var op-er), som hypet VGD, i sin tid).

    Og en VG-ansatt ved navn Torry Pedersen, (var det vel antagelig, det var ihvertfall han som da var sjef for VGD), slettet noen debatt-tråder, hvor jeg forklarte om tull fra hovedkontor-sjefene, fra min tid som butikksjef i Rimi, (noe jeg jobba som fra 1998 til 2002).

    Så VG/VGD har trakassert meg, (som Nettavisen, Aftenposten og Dagbladet sine debatt-forum), så dette gir ingen mening for meg.

    Det er egentlig omvendt, for jeg har liksom ‘anmeldt’ VG/VGD til PFU, (for å si det sånn).

    Så dette virker som noen slags apestreker, (fra VG og politiet), må jeg nesten si.

    Så dette må jeg klage på.

    Skjerpings!

    ———- Forwarded message ———
    Fra: Trine Rydstrøm Trine.Rydstrom@politiet.no
    Date: tir. 4. jan. 2022 kl. 11:42
    Subject: Avtale tid for avhør
    To: eribsskog@gmail.com eribsskog@gmail.com

    Hei igjen,

    Politiet ønsker din forklaring i en sak hvor du er anmeldt av VG.

    Som mistenkt har du ikke plikt til å forklare deg, men det er fint hvis du tar kontakt for å bekrefte at du evt. ikke ønsker å forklare deg.

    Håper på å høre fra deg.

    Mvh.

    Trine Rydstrøm

    Politibetjent

    Oslo politidistrikt

    ENV – Avsnitt 2 for lokal etterforskning

    Telefon: 45879351

    E-post: trine.rydstrom@politiet.no

    www.politiet.no

        DSC_1413 politi.jpg

    261K

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175

  • Hvordan det var etter at jeg og søstra mi, flytta med muttern til Larvik. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.

    Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.

    Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.

    Men men.

    Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.

    Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.

    Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.

    En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.

    Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.

    Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.

    Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.

    Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.

    Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.

    Noe sånt.

    Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.

    Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.

    Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.

    Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.

    Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.

    En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.

    Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.

    Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.

    Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.

    Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.

    Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.

    Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.

    Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.

    Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.

    Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.

    Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.

    De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.

    Da sa jeg ikke noe.

    Da var jeg ikke så fornøyd.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.

    Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.

    Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.

    Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.

    Jeg klagde ikke så mye.

    Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.

    Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Så da sa jeg nei da, til muttern.

    Men da ville ikke muttern høre.

    Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.

    Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.

    Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.

    Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.

    Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.

    Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.

    Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.

    Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.

    Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.

    Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.

    Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.

    Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.

    Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.

    Jeg synes hun var litt kald da.

    Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.

    Men sånn var det.

    Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.

    Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.

    Det var liksom ikke faren vår det.

    Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.

    Men men.

    Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.

    Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.

    Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.

    Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.

    Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.

    Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.

    Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var litt kjedelig.

    Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.

    Som også Arne Thormod var.

    Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.

    Man måtte være litt på vakt, noen ganger.

    Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.

    Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.

    Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.

    Og det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Hun hadde respekt for foreldrene sine.

    En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.

    Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.

    Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.

    Og da gikk det kanskje en time.

    Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.

    Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.

    Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.

    Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.

    Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.

    Ellen var jo hippie i slottsparken osv.

    Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.

    Noe sånt.

    Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.

    Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.

    Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.

    Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.

    Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.

    Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.

    Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.

    Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.

    Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.

    Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.

    Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.

    Så det er mulig jeg påvirka henne litt.

    For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.

    Noe sånt.

    Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.

    Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.

    Og da grein hu, og ropte på pappa da.

    Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.

    Nei, det var faren vår, på Sand.

    Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.

    Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.

    Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.

    Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.

    Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.

    Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.

    Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.

    Og smilte og var fornøyd da.

    Og da synes jeg hun var fin.

    Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.

    Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.

    Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.

    Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.

    Men da begynte hun å hakke litt da.

    Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.

    For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.

    Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.

    Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.

    Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.

    Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.

    Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så var det kaldt på rommet mitt.

    Det var om vinteren, som vi bodde der.

    Vinteren 75/76, vil jeg tippe.

    Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.

    Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.

    Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.

    Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.

    Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.

    Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.

    Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.

    Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.

    Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.

    Og konditorfarge, kjøpte hun.

    Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.

    Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.

    Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.

    Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.

    Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.

    Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.

    Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.

    For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.

    Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.

    Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.

    Sånn var det.

    Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.

    Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.

    I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.

    Men det var bare noen få unger, som bodde der.

    Det flytta en fra Nord-Norge, dit.

    Men han prata jeg med en gang.

    Og da begynte han å prate om dokker.

    Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.

    Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.

    Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

    Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.

    Men vi gikk ganske bra sammen vi da.

    Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.

    Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.

    Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.

    Så sånn var det.

    Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.

    Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.

    Det ble kanskje litt kjedelig det her.

    Men jeg husker den neste jula, 1976/77.

    Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.

    Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.

    Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.

    Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.

    I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.

    Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.

    Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.

    Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.

    Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.

    Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.

    Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.

    Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.

    Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.

    Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.

    Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.

    Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.

    Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.

    Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.

    Som var skikkelig vraka.

    Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.

    Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.

    Journalisten klagde i hvertfall.

    Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.

    Men det var kanskje de her medisinene da.

    Hvem vet.

    Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.

    Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.

    I tilfelle lendsmannen lurte.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.

    Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.

    Og muttern, pratet heller ikke med fattern.

    Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.

    Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.

    Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.

    Men samme det.

    Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.

    Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.

    Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.

    Men men.

    Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.

    Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.

    Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.

    Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.

    Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.

    Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.

    Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.

    Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.

    Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.

    Hun var vel bare to år, eller noe.

    Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.

    Det var om sommeren, det her.

    Kanskje sommeren 1976 eller 77.

    Noe sånt.

    Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.

    Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.

    Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.

    Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.

    Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.

    Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.

    Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.

    Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.

    Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.

    Så spurte muttern, ja men Pia da.

    Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.

    Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.

    Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.

    Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.

    Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.

    Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.

    Søstra mi, het jo Pia Charlotte.

    Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.

    Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.

    Så skulle jeg gå inn å se.

    Så viste fattern meg såpeflaska.

    Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.

    Og putta henne i såpa, da hun var død.

    Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.

    Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.

    Noe var det i hvertfall.

    At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.

    For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.

    Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.

    Men men.

    Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.

    Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.

    Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.

    Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.

    Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.

    Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.

    Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.

    Og det var hundre stykker, eller noe.

    Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.

    Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.

    Jeg sa det høyt.

    For å drite henne ut, på en artig måte da.

    Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Hun lurte fælt på det her.

    Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.

    Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.

    Ja det vet ikke jeg.

    Men nå synes jeg det var litt rart.

    Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.

    Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.

    Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.

    Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.

    Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.

    Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.

    Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.

    Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.

    Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.

    At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.

    Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.

    Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.

    Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.

    Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.

    Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.

    Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.

    Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.

    Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.

    Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.

    Da sa fattern, at muttern var gæern.

    Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.

    Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.

    Men det ville vi ikke.

    Det var en ting, at muttern var gæern og slem.

    Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.

    Nei, det ville vi ikke.

    Da syntes vi synd på mora vår.

    Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.

    Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.

    Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.

    Og det her gikk ut over meg og Pia.

    Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.

    Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.

    Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.

    Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.

    Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.

    Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.

    Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.

    For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.

    Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.

    Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.

    Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.

    Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.

    Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.

    Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.

    Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.

    Vanskelig å si.

    Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.

    Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.

    Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.

    Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.

    Det vet jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.

    Hvor er det det?

    Hm.

    PS 2.

    Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.

    Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.

    Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.

    Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.

    Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.

    Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.

    Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.

    Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.

    Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.

    Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.

    Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var det.