Stikkord: Cathrine Gran
-
Min Bok – Kapittel 49: Gjerdes Videregående
Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.
Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).
På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.
Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.
Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.
I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.
Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.
Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.
Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.
Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.
Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.
Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.
Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.
Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.
En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.
Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.
Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.
Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.
Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.
Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.
Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.
Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.
Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.
Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?
Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.
Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.
Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.
Nei, det virker rart for meg nå dette.
Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.
Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?
Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?
Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.
Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.
Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.
En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.
Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.
Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.
Tre flasker til meg og tre til Christell.
Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.
Og da ble jeg sur, husker jeg.
Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).
Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.
Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.
(Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).
Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.
Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.
Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.
Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.
Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.
Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.
Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.
Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.
Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.
For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.
Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.
Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.
En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.
Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.
(Ihvertfall til Haldis).
Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.
Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.
I Drammen da.
Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.
Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.
For å bli kvitt en plagsom kunde da.
Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.
Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.
Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.
Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.
Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.
Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.
Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.
Jeg sa ikke noe.
Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.
Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.
Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.
De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.
Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.
Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.
H var for Haldis.
A var for Arne.
Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.
Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.
I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.
I kjelleren til Ågot vel, i såfall.
Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.
(Som faren min hadde sett på postordre vel).
Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.
At de kunne abonere på algemiddel.
At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.
Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.
Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.
Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.
Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.
Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.
Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.
Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.
For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.
Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.
Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.
Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.
Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.
Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.
Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.
Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.
Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.
Og det var litt gjevt da.
Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.
Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.
Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.
Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.
Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.
At hu hadde lært det på skolen.
Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.
Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.
Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.
Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.
Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).
Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.
Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).
Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).
Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.
Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).
Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
(Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).
Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.
(Ihvertfall på håret).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.
For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).
Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.
Før de ble tatt, eller noe, der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.
Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.
‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.
Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.
Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.
Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.
Så sånn var det.
Men men.
I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.
At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.
Noe sånt.
Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.
Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.
Merket var det samme da, ihvertfall.
Men fargen var forskjellig.
Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.
Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.
En gang litt etter dette.
Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.
Etter skolen en gang.
Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.
Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.
Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.
Så sånn var det.
En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.
Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.
En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.
Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.
Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.
‘Nei’, sa jeg bare da.
For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.
Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.
Så sånn var det.
Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.
Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.
Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.
En gang i uka vel.
På NRK radio vel.
Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.
(Eller før jeg begynte å høre på dem).
Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.
(Eller noe).
Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.
Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.
Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.
Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.
Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den gjengen vår, på Bergeråsen.
Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.
Vi digga også Wham, husker jeg.
På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.
Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.
Og den syntes vi ungdommene var kul da.
Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.
Selv om jeg liksom var sjefen da.
‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.
‘Club Tropicana drinks are free.
Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.
Men ‘Wake me up before you go-go’.
Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.
Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.
Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.
Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.
For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.
Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.
Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.
Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.
Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.
Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.
(Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).
En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.
Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.
Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.
Men men.
De leverte og hentet også varer.
Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.
Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.
Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.
Noe sånt.
Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.
Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.
I Oslo da.
Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.
Husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.
Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.
Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.
Men men.
Det var bare noe som slapp ut av meg.
Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.
Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.
Og det var greit, sa han sjefen der da.
Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.
Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.
Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.
(Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.
Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 4: Brunlanes
Det var et par ting jeg glemte å skrive om i det forrige kapitellet, om Østre Halsen, har jeg kommet på.
Det ene var at Cora, hunden vår, visstnok skal ha død, etter å ha blitt overkjørt av bussen, (har jeg blitt fortalt), mens vi bodde der.
Cora ble så visstnok begravet i hagen, som hørte til huset vårt, i Storgata der.
Det andre jeg tenkte på var en gang mora vår skulle ta en ‘practical joke’, på oss andre, det vil si Arne Thomassen, Pia og meg.
Mora vår hadde kjøpt en marispanpølse, i butikken, og lot som om det var fiskepudding, og hun stod på kjøkkenet og skar opp marsipanen i skiver, som hun la på brødskiver da, på kjøkkenet, mens hun spurte Arne Thomassen og meg om noen ville ha brødskive med fiskepudding da.
Så mora vår kunne være litt av spøkefugl og, det er helt sikkert.
Selv om ingen av oss syntes det var så utrolig morsomt.
Mest dumt kanskje.
Men men.
Jeg skrev også det, at Arne Thomassen, snakket østlandsdialekt, i et av de forrige kapitlene.
Men han var egentlig ganske ordknapp, og brummet kanskje like mye som han pratet, (vil jeg vel si).
Så hvilken dialekt han egentlig pratet var kanskje ikke så lett å si helt nøyaktig, når jeg tenker mer på det.
(For å overdrive litt).
Men men.
Dit vi flyttet, etter at flyttebilen plutselig dukket opp, i Storgata, i Østre Halsen, det var til en hytte, ute i Brunlanes, som Arne Thomassen ganske nylig hadde vært med på å bygge da.
Det var innerst i en gårdsvei, og til høyre.
Veien gikk vel ikke lenger, det var bare skog, videre innover der.
Hvor i Brunlanes, som dette egentlig var, det er jeg ikke helt sikker på.
Men det var ganske nærme Stavern, og jeg mener at den delen av Stavern, som vi først kom til, (etter å ha kjørt i ti minutter kanskje), det var der hvor kirken er, osv.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
Det var ingen andre barn som bodde der, men Pia og jeg fikk et eget lekerom, på den hytta, som var ganske stor.
Der hadde vi platespiller og TV, husker jeg.
Og en Robin Hood-LP, (fra Disney vel), som jeg hadde fått av mora mi, ble mye spilt der, husker jeg.
Jeg husker også at vi så Plutti Plutti Plott, på TV der, en jul.
(Antagelig jula 1974 vel).
Det TV-programmet husker jeg at jeg syntes var veldig artig.
Det var ikke do der, da vi flytta dit, så vi måtte gå ut i skogen, med noe dopapir da, hvis vi ikke tørket oss bak med noen blader.
Så sånn sett var det veldig primitivt.
Vi var ofte på skogturer osv., i Larvik-disktriktet, på søndager osv., med mora vår, i de første årene vi bodde nede i Larvik-distriktet.
Og da var det sånn at vi fikk beskjed av mora vår, om å tørka oss bak med noen blader, eller noe sånn.
Hvis vi måtte gjøre vårt fornødne.
MOra vår var ikke så snobbete, sånn sett.
Men men.
Etterhvert, så fikk vi et slags klosset, som kanskje er i bobiler osv., som var uten vann, men det var ihvertfall en do da.
Så sånn var det.
I den hytta, (som var ganske stor da), så hadde jeg mitt eget rom, husker jeg.
Denne hytta var veldig øde, og jeg ‘klikka’ helt, en gang som mora vår tok oss med på supermarkedet Thorfinns, i Larvik.
Jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, og skrålte kanskje litt, for jeg kjeda meg kanskje litt, ute i skogen der.
Vant som jeg var, med å gå i mange forskjellige butikker, på Østre Halsen.
Så da vi kom hjem, den dagen, så ba min mor, Arne Thomassen, om å gi meg juling.
Så fikk jeg juling, på ‘blanke messingen’, av Arne Thormod, på rommet mitt.
(Den eneste gangen jeg har fått juling sånn vel).
Og måtte så ligge på rommet mitt, hele dagen.
(Selv om jeg gikk ut etter noen timer).
Så det var ikke sånn at det var lov å løpe, eller noe.
Mora vår ville visst at vi skulle stå helt stille utafor inngangsdøra til supermarkedet, av en eller annen grunn.
Men men.
Den første jula her, var litt artig, på den måten, at vi åpna de fleste pakkene, på lille julaften vel.
Også dro vi inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da bodde i Nevlunghavn.
Så dette var kanskje jula 1975.
For de flytta vel til Nevlugnhavn, våren eller sommeren 1975, hvis jeg ikke tar helt feil.
Ihvertfall, så var det sånn, at det ikke var bad, på den her hytta.
Så vi pleide å dra inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, hver søndag, og bade, Pia og jeg.
Mora vår bada vel kanskje der også, det er mulig.
Men jeg tror ikke at Arne Thomassen gjorde det.
Men men.
Han hadde kanskje tilgang til bad på kontoret, det skal jeg ikke si noe om.
Det var vel bad på den hytta forresten, men ikke badekar da.
Og heller ikke dusj vel.
Kun en vask, tror jeg.
Det var Arne Thomassen, som hadde tipset Ingeborg og Johannes, om det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn, hvis jeg ikke tar helt feil.
Jeg husker at Arne Thomassen dreiv og jobba med å bytte ut noen gulvplanker, eller noe, i første etasje, i det huset i Blombakken, på den tiden, som Ingeborg og Johannes flyttet inn der.
Det tok kanskje 15 minutter, eller noe, for oss å kjøre, fra hytta vår i Brunlanes, til Ingeborg og Johannes da.
Mora vår hadde flere mini morris-er og folkevogn-bobler som ble byttet ut rimelig ofte da.
Så det var vanskelig å holde oversikten, over hvordan bil vi hadde, kan man nesten si.
Arne Thomassen kjøpte en rød sportsbil, til mora vår, med kalesje, mens de var sammen, men det var kanskje senere.
(Og den klarte ikke mora vår å kjøre, var det vel, så den hadde hun ikke lenge).
Men Arne Thomassen hadde også en stilig Rover, av noe slag, som mora vår noen ganger kjørte.
En gang, så tok mora vår en 360-graders piruett, med den bilen, på vei hjem fra bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Dette skjedde ved et byggefelt, (hvor mora mi hadde en venninne, forresten), like før Helgeroa.
Men det var ingen andre biler, på veien, så det gikk greit.
Dette var om vinteren og det var glatt da.
Det hendte også at vi så rådyr, når vi kjørte tilbake fra Nevlunghavn, på søndagskveldene.
Mora vår kunne si at ‘der danser alvene’, når vi så frostrøyk da, i skogen, langs veien.
Men men.
De søndagene i Nevlunghavn, kunne være ganske slitsomme.
Vi måtte sitte i timer, (virket det som i hvertfall), ved matbordet, og det var alltid desert, og middagen skulle man spise sakte og dannet da.
Bestemor Ingeborg var jo fra general- og adelsfamilier, i Danmark, så hun drev å terpet inn bordskikk da, i Pia og meg, mens vi hadde disse nesten sermonielle søndagsmiddagene der, i Blombakken, på midten av 70-tallet.
Det var jo ganske kjedelig å bo der, ute i skogen.
Og en gang vi kjedet oss veldig, så fikk jeg med Pia på å leke doktor nesten, på lekerommet vårt der.
Vi tok av oss alle klærna, og så på hvordan vi så ut nakne, før mora vår og Arne Thommasen våkna.
Så sånn var det.
Dette gjorde vi vel to ganger, tror jeg, i løpet av den tiden vi bodde der ute i Brunlanes.
Og det var vel mest for å unngå å ‘dø av kjedsomhet’ vel, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi fikk nesten aldri godteri.
Pia og jeg hadde bodd hos Cathrine Gran og de, en gang, mens mora vår var i London, var det vel.
(De bodde i et stort, hvitt hus, i utkanten av Stavern, mot Larvik vel).
Og det hendte at vi møtte Cathrine Gran og mora og broren, i Stavern.
En gang, så var vi på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, sammen med dem.
En annen gang, så skulle vi gå til en butikk der, like ved kirken vel, (den fine rød og gule kirken de har der, for de som har vært i Stavern).
Så så jeg en sånn plastbeholder, med tyggegummikuler, i kassa, i den butikken der da.
Og det var jo ikke butikker, der vi bodde, så jeg savna kanskje det, å kjøpe godteri i butikker, som jeg gjorde, på det forrige stedet vi bodde, på Østre Halsen.
Så jeg løp bort til tyggegummi-beholderen, og var så glad for at jeg skulle få godteri, så jeg tok mange tyggegummi-kuler ut av den boksen, mens dama i kassa så forskrekket på.
Cathrine Gran, (som vel er niese av han som eide Grans Bryggeri, tror jeg), syntes det her var morsomt, og løp etter meg, bort til godteriet, og hun begynte også å ta masse tyggegummi-kuler.
(Vi var cirka like gamle vel).
Men så fikk vi kjeft, (eller tilsnakkelse ihvertfall), av mødrene våre.
Jeg fikk ihvertfall det av mora mi, i butikken der, husker jeg.
Det var jo så øde ute i Brunlanes der, så jeg hadde glemt hvordan det var, å handle godteri i butikken, kan man kanskje si.
Og gleda meg kjempemye til å få godteri da.
Og gikk berserk da, i den butikken, i Stavern.
Men men.
En gang, mens søstera mi og meg, var utafor hytta der, så kom det plutselig en Mercedes kjørende, og inni den så satt vår far.
Da hadde vi ikke sett han, siden vi bodde i Vestmarka, og jeg løp fram til faren min, og ville inn i bilen da, og bli med til Ågot og Øivind på Sand da.
Jeg hadde jo ikke sett faren min på lang tid, og det var jo sånn, i Østre Halsen, at vi nesten ropte på ‘pappa’, når vi grein, og ikke ‘mamma’.
Siden jeg syntes at mora vår var litt kald og streng da, for å si det sånn.
Men men.
Faren vår ba meg gå inn til mora vår, og si det, at han hadde penger til henne.
(Dette var nok snakk om barnetrygd, som han skyldte).
Vi gikk etterhvert inn og sa det til mora vår.
Det som skjedde da, var at mora vår låste døra, og vi fikk ikke lov til å gå ut.
Så vi satt der inne, og så på faren vår i bilen.
Noe som var ganske trist, for vi, (eller ihvertfall jeg), savna jo faren vår.
(Som vi ikke hadde sett på et år eller to da vel).
Men men.
Så var det sånn, at Arne Thomassen en dag, (en søndag antagelig), tok med Pia og meg, på en lang gåtur, i skogen, rundt hytta.
Vi gikk til et sted det var noen gamle steiner, eller noe sånt, tror jeg.
(Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, men det var noen severdigheter, eller noe, tror jeg.
Kanskje noen runestener, eller noe?
Dette var midt ute i skogen, så det er mulig jeg misforstod og.
Hvem vet.
Men det er jo et kjent vikingdistrikt, som heter Skiringsdal, eller noe, i Larvik-distriktet.
Så kanskje det var noe fra vikingetiden, eller noe, som vi så der.
Har jeg tenkt i det siste, ihvertfall.
Selv om jeg ikke tørr si noe sikkert.
Hvem vet.
Hm).
Da vi kom tilbake så hadde det skjedd noe.
Og seinere, så fikk vi vite det, at bestemor Ågot hadde vært der, og at mora vår hadde dyttet hu ned trappa, til hytta, og at bestemor Ågot hadde brukket armen.
Så sånn var det.
(Bestemor Ågot prøvde nok å overtale mora vår, til å la faren vår, (hennes sønn), få samvær med Pia og meg, i ferier osv., igjen).
Jeg tror ihvertfall at dette må ha vært den samme dagen, i ettertid.
Men men.
Vi fikk også en ny hund, når vi bodde, i Brunlanes.
Den het Rex, og var en engelsk setter, som var veldig lite dressert egentlig.
Men men.
En søndag, (var det vel), som Pia og jeg våknet før mora vår og Arne Thomassen, (noe vi vel pleide å gjøre, ihvertfall på søndagene).
Så ville Rex ut.
Og jeg slapp ut Rex da.
Så løp Rex ut i skogen, og jeg etter, i pysjamasen vel.
Og Rex løp lenger og lenger inn i skogen da.
Og jeg etter.
Til slutt ga jeg opp, men jeg turte ikke å gå tilbake til hytta, med en gang.
Jeg så at Arne Thormod kjørte forbi, på veien inn til Stavern vel, (av en eller annen grunn).
(For man kunne se litt av veien, fra skogen, for den veien svinget liksom innom den delen av skogen da, eller hvordan man skal forklare det).
Så gikk jeg tilbake til hytta.
Og Rex kom seg også tilbake til hytta.
(Selv om jeg ikke husker hvem som kom seg først tilbake til hytta.
Men men).
Jeg fortalte mora mi at jeg hadde sett at Arne Thomassen kjørte forbi, på veien.
Så sånn var det.
En annen søndag morgen, så beit Rex tak av øret, på en bamse jeg hadde, som jeg kalte Bamse Brakar, (det var mora mi som fant på det navnet).
Jeg holdt i bamsen, og Rex beit tak i øret, og ville ikke slippe før øret var revet av da.
Den bamsen var visst en dåpsgave fra Unse, (Heegaard f. Trock-jansen, min mors fille-tante), eller Meme, (baronesse Magna Adeler f. Nyholm. Min mors grandtante, (har jeg senere funnet ut)), eller noe, i Danmark.
Jeg var glad i den bamsen faktisk, (jeg var kanskje litt trist på den her tiden, som vi bodde alene, i skogen), og hadde den en gang med til bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Bestemor Ingeborg så at bamsen manglet et øre, og spurte om hun skulle fikse øret, på bamsen.
Jeg sa det var greit, og bestemor Ingeborg strikket på øre faktisk, med brunt garn, på bamsen.
Jeg ble litt skuffet, siden det nye øret, ikke så likt ut, som resten av bamsen, som var mer gyldent brun vel.
Men men.
Så etter noen uker vel, så tok jeg en saks, og klippet av det nye øret, som bestemor Ingeborg hadde strikket, på Bamse Brakar da.
Men men.
Jeg fylte fem år, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.
Og mora mi kalte meg ‘fem-øringen min’, eller noe sånt.
Så vi bodde der sommeren 1975, det husker jeg helt sikkert.
Søstera mi hadde faktisk bursdagsselskap, ute i Brunlanes der.
Jeg er ikke sikker på om det var i desember 1974, eller i desember 1975.
Hm.
Vi bodde vel i Toppen 4, fram til sommerhalvåret 1973.
Og så i Vestmark, fram til sommerhalvåret 1974.
Og så i Østre Halsen, fram til sommerhalvåret 1975.
Så det her må vel ha vært i desember 1975, vil jeg vel tippe på.
Da henta mora vår og Arne Thomassen, en ‘bøling’ unger, ute i Østre Halsen.
Arne Thomassen hadde en stor bil, husker jeg, og jeg husker at Morten også fikk være med.
Han var vel det nærmeste jeg hadde en kamerat, ute i Østre Halsen der.
Jeg tok med Morten opp på loftet, og viste han at det lå haglepatroner der.
Ellers skjedde det vel ikke så mye mer.
Jeg lurer på om de haglepatronene kunne ha vært onkel Martin sine.
Onkel Martin fikk noen ganger låne Rex, når han var på jakt.
Han gikk vel på landbrukslinje, eller noe, på en skole i Melsomvik, eller noe, tror jeg.
Og onkel Martin hadde et rom faktisk, i huset til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.
Så julen 1975, (må det vel ha vært), så var Ingeborg, Johannes, mora vår, Arne Thomassen, Martin, Pia og jeg, og feiret jul, i det skipperhuset, til Ingeborg og Johannes, i Blombakken, husker jeg.
Martin hadde kjøpt en singel, til meg, (jeg mener det må ha vært det her året, hvis ikke året etter).
Og det var ‘Andungen Kvakk Kvakk’, som var på barne-TV.
Så sånn var det.
Men men.
Mens vi bodde i Brunlanes, så flytta det en gutt dit, fra Nord-Norge, til den skogsveien, som vi bodde i.
Han bodde i en hytte, (eller om det var et hus), litt lenger ned mot bilveien, inn til Stavern da.
Han prata jeg med da, en dag, for mora mi og Arne Thomassen fortalte om han gutten da, siden jeg ikke hadde noen lekekamerater der.
Men da var jeg vel blitt litt sky kanskje, fra å ha bodd der ute i skogen, en stund.
Og jeg prata bare med han gutten en gang, enda vi var de eneste ungene uti der.
Mora spurte hvorfor jeg ikke hang med han gutten.
Og jeg forklarte det, at han prata bare om dokker.
For han spurte sånn, ‘hvor bor dokker’, osv.
Så jeg syntes han prata rart da.
Han var vel grei sikkert, men jeg var vant til å ikke ha noen lekekamerater der.
Så jeg måtte ta det litt gradvis.
Man kunne ikke bare bestemme seg for å bli kamerater, mente jeg.
Man måtte liksom bli kjent med personen, osv.
Og ikke bare si at den og den, fra et annet sted kanskje, var kameraten.
Men men.
At sånt kunne ta litt tid da, så det var ikke sånn at jeg gikk og besøkte han nye gutten hele tida, for å si det sånn.
Men men.
Selv om jeg vel sa ‘hei’, hvis jeg så han.
Men men.
Pia og jeg pleide også noen ganger å gå helt ned til asfaltveien, inn til Stavern, (og andre veien da, til Nevlunghavn kanskje), og se.
Der var det vel bare noen postkasser og sånn.
Men det var så kjedelig der, så noe måtte man gjøre liksom.
Men men.
Det var bare å gå langs den gårdsveien da.
Og noen ganger gikk jeg vel kanskje litt ute i skogen.
Rex kunne jeg ikke gå tur med, for jeg for liten, og Rex var for vill.
(Selv om de prata om å ta med den hunden på dressurkurs).
Men men.
Plutselig bare forsvant Rex, og den hadde visst blitt avlivet, tror jeg.
Noe sånt.
Noe jeg syntes var trist.
Den hunden var kanskje vill og vanskelig å få til å høre.
Men jeg syntes at den hunden var morsommere enn Cora, for eksempel.
Men men, det var kanskje fordi at jeg var yngre, på den tiden, som vi hadde Cora.
Men men.
Så da ble jeg nok litt trist, når vi ikke hadde Rex lenger.
Men men.
Vi bodde vel på den hytta, ute i skogen, i et års tid.
(Selv om det kanskje kunne virke lenger).
Så flytta vi til Mellomhagen, som også lå på Østre Halsen.
Som Storgata hvor vi hadde bodd før.
Men Mellomhagen lå lenger unna Hvittensand, og nærmere Skreppestad-blokkene, for de som kanskje er litt kjent på Østre Halsen.
Så sånn var det.
Hva som skjedde i Mellomhagen, det skal jeg prøve å få skrevet mer om i neste kapitell.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS.
Vi lærte forresten å skrive navnene våre, og sånn, der i Brunlanes, husker jeg.
Mora vår ga oss papir og tegnestifter da, var det vel, og lærte oss det, rundt stuebordet der, en høstkveld, var det kanskje.
Så jeg hadde såvidt lært å skrive navnet mitt og sånn, ihvertfall, før jeg begynte på skolen.
Så sånn var det.
PS 2.
Det var sjelden vi hadde gjester der.
Men en søndag morgen, så stod det en stor pakke After Eight, på stuebordet, husker jeg.
Den var halvspist vel.
Og da hadde dem hadde noen gjester der, mener jeg å huske, og de hadde sikkert tatt med den sjokoladeesken da, som en sånn gave, som man har med noen ganger, når man er invitert på middagsselskap, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Det her var den tippekampen, (på NRK), som fikk meg til å begynne å holde med Everton
PS.
Dette var mens jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.
Vi hadde tre nabogutter, som var ‘slemme’, og som jeg var uvenn med da.
Så jeg syntes ikke det var så morsomt, å leke utendørs.
Så på lørdagene, så pleide jeg å se på sporten.
Som først ofte var vinteridrett, som langrenn og skøyter, osv.
Og så var det ofte tippekamp fra England da.
Jeg holdt mest med Norge, i vinteridrett.
Men, mora mi hadde ei venninne, i Stavern, som var søster av han som eide Grans bryggeri, i Sandefjord.
Mora til Cathrine Gran, (som var på min alder), var dette.
Og hun Cathrine Gran, hun hadde også en bror, som var litt yngre enn henne selv.
Og en gang jeg var med mora mi dit, så måtte jeg leke med broren, til Cathrine Gran, og en kamerat av han.
Begge de var fra Stavern, regner jeg med.
Jeg var jo mest opptatt av vinteridrett, og holdt med Norge da.
Men så spurte disse gutta da, om hvilket engelsk fotball-lag jeg holdt med.
Holdt jeg med Nottingham eller holdt jeg med Manchester.
(Eller hvilke lag det var igjen).
Og da bare sa jeg et lag, for jeg holdt egentlig bare med Norge.
Så jeg bare sa noe.
Det som skjedde så, var at den lørdagen, når den Everton-kampen ovenfor var.
Så skulle plutselig mora mi og søstra mi også følge med på sporten.
(Noe de aldri gjorde ellers.
Det soverommet til mora mi, (og TV-en som stod der), de fikk jeg alltid ha ifred, på lørdagene, ellers.
Ihverfall mens det var sport på TV, vil jeg si.
Men men).
Så jeg tror det med Everton var et plott(?)
Det står at Coventry tulla med forsvarspillerne.
Var det dette som var plottet, som mora mi og fru Gran i Stavern, (i Johanitterordenen/illuminati?), visste om?
At de skada en forsvarer i Coventry, eller noe?
Hvem vet.
Men jeg pleide alltid å se sport i fred.
Jeg hadde fulgt med på sport, i mange måneder.
Og grunnen til at jeg fikk sett det i fred.
Det var fordi, at den eneste TV-en, i huset, den stod på soverommet, til mora mi og stefaren min, (Arne Thormod Thomassen).
Så der fikk jeg være ifred da.
(Unntatt at en veps stakk meg i leppa der en gang, fra et vepsebol, som var utafor vinduet.
For jeg var dum og åpna vinduet.
Jeg skulle liksom være snill mot vepsen, og slapp inn den.
Men den var sinna gitt.
Men men).
Mer da.
Utendørs, så var det bare å sykle bort til ungdomsskolen, og sånn.
Og det var bare morsomt de første 20 gangene kanskje.
Noe sånt.
Og nede i første etasje, så var jo mora mi, som syntes det var morsomt at den vepsen stakk meg, for eksempel.
Så mora mi, hu pleide å mobbe og være slem mot meg da.
(For eksempel, så hadde jeg en gang veldig feber, i det huset.
Og da lå jeg på rommet mitt, og ropte på mora mi, for jeg var så varm i panna, og hadde så vondt i hue.
Og da kunne jeg høre det, at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke skjønte hvorfor jeg ropte på henne.
Altså at hu ikke likte det.
Så min stefar da, Arne Thormod Thomassen, han måtte ta et håndkle, med kaldt vann på, på panna mi.
Og jeg klarte ikke å spise mat.
Men mora mi, hu likte meg ikke da.
Hu var slem og ekkel mot meg, vil jeg si.
(Av ukjent grunn for meg).
Arne Thormod Thomassen, han pussa opp det huset, (en vertikalt-delt tomanns-bolig), og trappa ble sånn, at man kunne dette gjennom trappetrinna, (av furu vel).
Så man måtte trå forsiktig der.
De månedene, (vinteren 1976, eller noe vel), så bodde vi i blokkene på Skreppestad.
Og da, så hadde jeg bare en sommerdyne, og lå på et kaldt rom.
Og da hørte jeg at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke orka å ha sommerdyne selv.
Og da var jeg veldig syk, jeg var veldig forkjøla, og hosta mye da.
Men mora mi gadd ikke å gi meg en varmovn, eller en dundyne/vinterdyne.
Så mora mi var ganske slem egentlig.
En gang, etter at vi hadde flytta tilbake til Mellomhagen igjen.
Så datt jeg på isen, når vi besøkte ei venninne av mora mi, som var sykepleier, (som bodde i de samme blokkene på Skreppestad).
(For noen hadde stått med en hageslange der, tror jeg).
Johanitterordenen?
Og da var det sånn, at jeg besvimte og fikk hjernerystelse.
Så ble jeg lagt inn i bilen, av hu sykepleier-dama, som fulgte oss, ned til bilen, (av en eller annen grunn).
Og så kjørte mora mi innom butikken, Samvirkelaget, på Østre Halsen, ved Lågen der vel.
Og kjøpte sjokolade, til seg selv og søstra mi.
Søstra mi sa, til mora mi, noe sånt som, ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.
Så ble jeg så sinna, siden jeg ikke fikk sjokolade, siden jeg var ‘død’ da.
Så våkna jeg igjen.
Så spurte jeg mora mi hvorfor hu ikke kjøpte sjokolade til meg.
Og hvorfor hu ikke kjørte meg til lege osv., men dro i butikken.
Og da vi kom hjem til Mellomhagen, så bare gikk jeg og la meg på rommet mitt, for jeg merka at jeg ikke var helt bra, etter å falt og slått hue på den glatte asfalten, når jeg løp mot bilen til mora mi.
For jeg hata å være hos hu sykepleier-dama.
Det var som et hat for meg, så jeg ble glad, når jeg så bilen vår.
Og løp mot den.
Og det har sikkert de plotta om, og da, så har de fått spylt vann, med en hageslange da, for å ‘straffe’ meg, eller noe.
Så hvis det var Johanitterordenen, så vil jeg advare mot dem, for dem er ikke helt gode, kan man skjønne/ane.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Men men.
Men den lørdagen, som Everton vant 6-0, da var det annerledes.
For da, så satt mora mi på en stol vel, utafor soverommet sitt, i gangen der, (noe som var veldig spesielt for henne å gjøre).
Og søstra mi, hu var også på soverommet, til mora mi.
Ihvertfall under en del av kampen, for hu hørte kanskje det.
At hver gang Everton scorte, så gikk jeg ut til mora mi, og fortalte at Everton hadde scort da.
For han Rolf Hovden, (så jeg nå, i Aftenpostens tekstarkiv, at det var, som kommenterte), han prata så bra om Everton da, osv.
Men men.
Og mora mi, (som hadde vært au-pair, i England, selv om jeg ikke vet om det hadde noen sammenheng), hu sa det, at Everton, de var bra.
Og at de kunne jeg holde med, sa mora mi.
Og jeg var jo på utkikk, etter et engelsk lag, å holde med.
Siden han sønnen til fru Gran, i Stavern, og kameraten hans.
De hadde spurt meg, (like før), om hvilket engelsk fotball-lag, som jeg holdt med.
Og da følte jeg meg dum, siden jeg ikke hadde noe greie på engelsk fotball.
Og ikke kunne svare ordentlig for meg da.
Samtidig, så likte jeg ikke de guttene, i Stavern, jeg syntes de var litt sånn, at dem var sjefete osv.
Og kanskje litt klysete?
De var litt sånn lure og nesten konspiratoriske, vil jeg nesten si.
(Ihverfall sånn jeg husker dem.
Det var sånn at de smilte til hverandre osv., som om de hadde noe internt, på gang, som de hadde prata om før jeg kom dit.
Og de hadde liksom et samhold da, (eller ihvertfall noe internt), som de ikke ville la meg ta del i.
Men jeg kjente han gutten fra før, (for jeg og søstra mi bodde der, da mora vår var på ferie i England.
Noe som varte i ca. en uke, og mora vår var på to sånne ferier, i England, med kanskje et års mellomrom da.
Og da var jeg og søstra mi, begge gangene, hos Grans, i Stavern da.
Og den andre gangen, som vi bodde der, (i ca. en ukes tid da, mens mora vår var i London/England), så syntes jeg det, at det var sånn, at jeg ‘mista’ søstra mi.
At søstra mi istedet liksom ble som en av Gran-søsknene.
For de prata vel noe dritt, om mora mi, eller hva det egentlig var.
Det var ihvertfall sånn, at de liksom ville vinne sjela vår da, vil jeg si.
De ungene til fru Gran.
Og jeg synes at søstera mi ga etter, og ikke ville være i Ribsskog-familien lengre liksom.
Det er ihvertfall sånn jeg husker det, fra en ferie, som mora mi var i England.
Men det er mulig jeg tar feil.
Vi får se).
Og jeg syntes han var litt sleip kanskje, eller noe.
Så jeg likte ikke de guttene, så jeg ville ikke ha så mye samhold med de, egentlig.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
(Hvis jeg husker det her riktig da, det er mange år siden)).
Så jeg ville ikke holde med de samme lagene, som de her gutta i Stavern da.
Derfor syntes jeg at Everton var greie å holde med.
For det var ihvertfall ikke Everton de holdt med, de gutta i Stavern.
Det ville jeg nok ha huska.
For mitt navn, Erik, begynner jo på E.
Så da hadde jeg nok huska det, hvis en av de gutta i Stavern, hadde holdt med Everton.
(Jeg mener også at de laga de holdt med, hadde lengre navn da, enn Everton da.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Faren min drakk en god del Grans øl, forresten.
De pleide alltid å ha noen kasser Grans øl, i garasjen, på Bergeråsen, eller i vannsengbutikken, Drammen, etter at de flytta dit.
Og min mormor og morfar, de hadde også Grans.
Selv om de ikke drakk noe særlig Grans øl vel.
Men de hadde Grans Champagnebrus osv.
Så sånn var det.
Er det noe link, mellom Grans-familien og Johanitterordenen/illuminati, lurer jeg.
Og mellom Grans familien/Johanitterordenen/illuminati og faren min og Haldis, og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes?
En som bodde like ved bestemor Ingeborg, het Gran, husker jeg.
I Skoleveien, i Nevlunghavn.
Og hun Cathrine Gran, hun hadde jo skifta navn, til Helle Gran, eller noe nå, mener jeg det var.
Noe sånt.
Så jeg er litt skeptisk til den her Grans-familien, vil jeg si.
Og det kan kanskje overføres til Rema nå.
For Grans-øl/brus, det selges jo i Rema-butikkene nå.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og Rema 1000 de kopierte jo Rimi 500, som vi kunne se på bloggen, i går.
Det skal jeg finne mer om, eventuelt.
Og Rema, de har jo ikke engang eget kontor, men kaller kundeservice-delen, for ‘Gladengen Drift’, og de svarer ikke på e-poster engang, (hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om at den Everton-kampen, som jeg nevnte ovenfor, (som var tippekamp, i november 1977), den ble kommentert, av Rolf Hovden:
PS 4.
Man kan se det, i TV-programmet ovenfor.
At den lørdagen, som jeg begynte å holde med Everton.
Så var det ikke så mye spennende langrenn og skøyter osv., som det pleide å være, på TV, på lørdagene, om vinteren, i Norge.
Så da fikk jeg antagelig ikke min dose da, av min ukentlige spenning, som jeg fikk, av å sitte foran TV-en og holde med Norge, i forskjellige idretter da.
Så derfor var det nok antagelig, at jeg syntes at den Everton-kampen var så artig da.
For curling, det var nok antagelig ikke noe jeg syntes var så veldig artig.
Jeg var mer fan av langrenn og skøyter osv., og også fotball-landskamper da, selvfølgelig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til han som var en av direktørene for Grans Bryggeri vel, angående ei venninne av mora mi, på 70-tallet, som vel het Gran
Gmail – Oppdatering/Fwd: Gran, Stavern
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Gran, Stavern
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, May 23, 2010 at 9:08 PM
To:
guttorm.gran@sfjbb.net
Hei,det var visst Cathrine Gran Pedersen, som hu dattera til min mors venninne het.Hu dreiv visst med hesteoppdrett ute i Skoppum.Noe sånt.Jeg prøver å få tak i mora, for hu var venninne med mora mi.Og jeg lurte på hvorfor mora mi var så nesten i sjokk, osv., når hu hadde vært på ferie i London, og jeg og søstra mi hadde bodd hos Grans-familien i det hvite huset i Stavern, (Larvikveien?).Og mora vår ga oss bare en tyggispakke, når hu kom tilbake, fra London, eller 'London'.Og søstra mi sa ikke hei engang, da mora vår kom tilbake.
Så hu tror jeg hadde blitt nesten som i en gjeng, med de folka i den familien.Det var nesten som at de prøvde å bryte meg og søstra mi ned, mens vi bodde der, mens mora vår var på ferie i London, husker jeg det som.Men men.Så noe rart var det nok i det huset.Men sånn er det kanskje ofte i rike familier som Grans osv., med Grans bryggeri osv.Så jeg skjønner det hvis det er noe tull.De butikkene deres så jo ut som kommunistbutikker og.Og jeg tror at faren min og stemora mi muligens leide av dere i Drammen.(En vannsengbutikk, på 80-tallet, med asbest i, mener jeg å huske).Før de flytta til et gult jugend-hus, nærmere Strømsø sentrum, enn Rundtom, hvor vel den Grans-butikken var.Han butikksjefen der, begynte å gå inn i butikken til faren min og Haldis, for en narkoman hadde stjålet en kasse øl.Jeg skjønner at dere la ned de butikkene deres, for det var liksom ikke ordentlige butikker.Nå selger dere vel bare gjennom Rema, ettersom jeg har forstått?Hvordan kunne dere ha sånne butikker egentlig, som Grans-butikkene var.Hva var tanken bak dette, hvis det er lov å spørre.Selv om jeg skjønner at det ikke er min business, jeg ble bare litt nysgjerrig.Jeg hadde en kamerat da jeg bodde i Larvik nemlig, som het Frode Kølner, og han advarte litt mot Sandefjord nemlig, hvis jeg husker riktig.Uten at jeg helt skjønte hva som var grunnen til det.Men noe var det vel kanskje.Hvem vet.Vi får se.Igjen takk for svar ihvertfall!Mvh.
Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2010/3/9
Subject: Re: Gran, Stavern
To: Guttorm Gran <guttorm.gran@sfjbb.net>Hei,
denne e-posten var litt kryptisk.Er du i slekt med hun Katrine/Cathrine Gran fra Stavern da, som var datteren til min mors venninne der.De bodde i et stort, hvitt hus, like utenfor Stavern sentrum, retning Larvik vel, sånn som jeg husker det, på 70-tallet.Jeg og min søster bodde der i et par ferier.Mvh.Erik Ribsskog
2010/3/9 Guttorm Gran <guttorm.gran@sfjbb.net>Hei.Har dessverre ingen kontakter som kan gi deg noe
tilbakemeldinger.Mvh Guttorm.
-
Da jeg vokste opp på 80-tallet, så var Aids nesten som Svartedauen. Jeg lurer på om hu til venstre er hu Cathrine Gran, som mora mi kjente mora til
PS.
Jeg sendte en tekstmelding til hun Annika Berglund, i midten på bildet ovenfor:
Det virker som at Cathrine bor på Skoppum nå:
PS 2.
Man kan se at hun jeg kjente som Cathrine Gran, (på 70-tallet), og som VG skrev at het Cathrine Gran Pedersen, (da hun var 17 år gammel, på 80-tallet), hun heter nå Helle Cathrine Gran.
Så da er det ikke rart at det blir det forviklinger, (spesielt ikke når hu flytter fra Stavern til Skoppum. Men men.):
-
Det var ikke hun Cathrine Gran heller. Men noen søkte på noe sånt som ‘Cathrine Gran johncons’, for noen dager siden, på Google, og det var fra Spania
Google Mail – Re: Cathrine Gran fra Stavern? (eribsskog@gmail.com)
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Re: Cathrine Gran fra Stavern? (eribsskog@gmail.com)
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Mar 14, 2010 at 3:21 PM
To:
Helle Cathrine Gran <hellecath@yahoo.com>
Hei,det går bra!Jeg så at noen søkte på Google, på navnet hennes, fra Spania faktisk, for noen dager siden, så det kan være at hun har emigrert dit.Jeg har et sånn tracking-cookie program på bloggen, og da kan man noen ganger se hva folk søker etter, i Google osv.Sånne 'elektroniske spor', som det heter.Men mange takk for svar uansett, og lykke til med hestene! 🙂Mvh.Erik Ribsskog2010/3/14 Helle Cathrine Gran <hellecath@yahoo.com>Hei! Jeg bor i Horten kommune. Flyttet hit fra Ålesund. Kjenner ingen Karen Ribsskog, så du blander meg nok med noen andre. Beklager!
Mvh.
Helle C. Gran— On Sat, 3/13/10, eribsskog(at)gmail.com via finn.no <noreply@finn.no> wrote:
From: eribsskog(at)gmail.com via finn.no <noreply@finn.no>
Subject: Cathrine Gran fra Stavern? (eribsskog@gmail.com)
To: hellecath@yahoo.com
Date: Saturday, March 13, 2010, 4:47 PMHei!
FINN.no har sendt deg en melding på vegne av eribsskog@gmail.com
Hei,er det Cathrine Gran som bodde i et stor, hvitt hus i Stavern, på 70-tallet?
Og som har en mor som var venninne med min mor, Karen Ribsskog?
Moren min døde i 1999, og jeg prøver å finne ut mer om hvorfor hun flytta så mye rundt på Østlandet, og var så opprørt, da hun kom hjem fra ferie i London, og søstra mi og meg, var på besøk hos dere i Stavern mens mora vår var på ferie da.
På forhånd takk for eventuelt svar ihvertfall!
Mvh.
Erik Ribsskog
Hilsen
Erik Ribsskog
Henvendelsen gjelder annonsen 20799556.
Advarsel: Det har blitt sendt ut falske e-poster i FINNs navn, hvor du blir bedt om å oppgi kontoinformasjon, kredittkortopplysninger eller passord. FINN vil aldri be deg oppgi denne typen informasjon via e-post, og vi anbefaler at du ikke klikker pý lenker i slike e-poster. Se eksempler på falske e-poster her.
Avsenders IP-adresse:86.136.130.23
sø 14. mar 2010 01:47:04
