johncons

Stikkord: CC Storkjøp

  • Her er den første utgaven av min varehandel-CV

    retail cv 1

    retail cv 2

    PS.

    Jeg tenkte det, at jeg kan kanskje også prøve å få plass til, (på denne CV-en), at CC-senteret, i Drammen, (hvor butikken CC Storkjøp holdt til), var Norges første kjøpesenter.

    Og Matland, (som seinere skifta navn til OBS! Triaden), den butikken var, på rundt den tida, som jeg jobba der, inne på topp 10-lista, over de matbutikkene i Norge, som hadde høyest omsetning.

    (Noe sånt).

    Det mener jeg å huske, å ha lest, i noen bransjeblader.

    Som lå og ‘fløyt’, inne på spiserommet, på OBS Triaden der, da.

    Og som jeg kikka i, en gang jeg hadde spisepause, mens jeg jobba der, da.

    (Noe sånt).

    Så vi får se om jeg eventuelt klarer å få plass til denne informasjonen også, på denne CV-en.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og om Rimi-kjeden, så kan jeg kanskje skrive det, (på denne CV-en), at Rimi pleide å være Norges største matvare-kjede, på rundt den tida, som jeg jobba der.

    (Kom jeg på nå).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg ser også det, at det er litt problemer, med det som kalles ‘bulletpoints’, på denne CV-en.

    (Dette er en CV som Reed i sin tid lagde for meg, og som jeg har bygget videre på, da).

    For disse bulletpointsene, er i forskjellig størrelse, (virker det som).

    Så jeg må også få ordnet med det, da.

    Men jeg har gått tom for printer-papir her nå, (må jeg innrømme).

    Så jeg må få kjøpt meg mer av det, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Og enda mer fra Facebook


    Når du satt på Cafe Lyche, (i Gågata), sammen med søstera di og alle de rare vennene hennes, (nazister og friker osv.), etter skolen, russeåret på Gjerde handelsskole, mens du venta på at klokka skulle nærme seg 16, og du skulle på jobb, på CC Storkjøp.

  • Jeg har vel skrevet om, i Min Bok, at det året, (russeåret), som jeg gikk på skole, i Drammen, så gadd jeg ikke å dra inn til Drammen, når det var Operasjon Dagsverk, men jeg dro og besøkte bestemor Ågot, som jeg ikke fikk besøkt like mye som vanlig, det året, siden jeg jobba, (på CC Storkjøp). Og hu gamle dama, som var så bleik, som et spøkelse, (da jeg samla inn penger, til barna i Afrika, eller hva det var, som Operasjon Dagsverk gikk til, det året), hu bodde i det huset her, mener jeg å huske

    operasjon dagsverk

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=537018746324233&set=oa.274457776005044&type=1&theater

    PS.

    Hu ‘spøkelse-dama’, som bodde, i det huset.

    Hu hadde også en rar sønn, (husker jeg).

    Han jobba på biblioteket i Drammen, (fortalte bestemor Ågot).

    Og han bodde hjemme, selv om han var i 30-40 åra, vel.

    Han var en ganske storvokst kar, som kunne minne litt om Ingvar Ambjørnsen, kanskje.

    (Siden begge hadde mye mørkt hår, og var storvokste, da).

    Bortsett fra at han ‘Sand-boeren’, hadde bart muligens vel, og litt kortere hår vel, (enn Ambjørnsen).

    (Noe sånt).

    Og Geri kalte han Sand-boeren, for ‘Vandreren’, (mener jeg å huske).

     (Fra en gang jeg gikk forbi Geri, på vei bort til bestemor Ågot, vel.

    Noe sånt).

    Og bestemor Ågot lurte på hva jeg syntes, om han Vandreren, da.

    Og da svarte jeg at jeg trodde at han var ok.

    (Noe sånt).

    For jeg syntes synd på han, siden han ble mobba, (av Geri) da,  (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Jeg lurer også på om han Vandreren, hadde blitt mobba, som barn, (kanskje av faren min og brødrene hans).

    Siden han Vandrer’n virka så stiv og forknytt da, (husker jeg at jeg syntes).

    (Mens han vandra, fra bussholdeplassen, (ved butikken på Sand).

    Og bort til ‘heimen’, til mora si, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 186: Kristin fra Rimi Nylænde

    Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.

    Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.

    Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).

    Hu var i 16-17 års alderen.

    Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).

    Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).

    Og hu hadde vel også pupper, vel.

    Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.

    Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.

    Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.

    Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.

    Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).

    Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.

    Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.

    På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    På at medarbeiderne var så vanskelige.

    Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).

    Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.

    Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.

    (Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.

    Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.

    Må jeg vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den som kjente Krisin.

    Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.

    Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.

    (Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.

    Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).

    At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.

    (Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.

    (Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).

    Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.

    Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).

    Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).

    Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg overhørte det.

    At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.

    (Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).

    At jeg klarte å prate, med hu Kristin.

    For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.

    Og en yngre halvbror.

    Og en yngre adoptiv-tremenning.

    Og mange yngre søskenbarn.

    Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).

    Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).

    Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.

    Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.

    For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.

    Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).

    Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.

    Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.

    Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.

    Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.

    Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).

    Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.

    (For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.

    Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).

    At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.

    Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.

    (Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.

    Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.

    Og hu var også ei pen blondinne, da.

    Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.

    Nemlig Henning Sanne.

    Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.

    (Noe sånt).

    Noe må det nok ha vært, ihvertfall.

    For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.

    Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.

    Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.

    For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).

    Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.

    Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.

    (For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.

    For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.

    Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)

    Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.

    (Ihvertfall sånn delvis).

    Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.

    Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.

    (Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.

    Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).

    At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.

    At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.

    Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.

    (Må man vel nesten si).

    Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.

    Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).

    Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).

    (For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).

    Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.

    (Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.

    Det er mulig.

    For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).

    Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.

    Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.

    Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.

    ‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.

    Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.

    Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.

    (Ihvertfall i service-yrker).

    Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.

    Hvis ikke han hatet blonde damer, da.

    Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.

    Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.

    Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).

    Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge Kristin.

    Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).

    For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så kom også hu Kristin innom, da.

    (Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).

    Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.

    Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.

    Så jeg bare sa at det var greit, da.

    (For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).

    Men da, så sa Magne Winnem det.

    (Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).

    At: ‘Hu er jo fin, jo’.

    (Noe sånt).

    Men hva kunne jeg gjøre, liksom.

    Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.

    Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.

    (Synes jeg ihvertfall).

    Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.

    Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).

    For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.

    Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.

    Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.

    Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.

    Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef,  (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.

    Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).

    Det veit jeg ikke.

    Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.

    Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.

    (Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).

    Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.

    (Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).

    Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.

    Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.

    Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.

    Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.

    Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.

    Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.

    Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.

    Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.

    (Som var en fast vaskedag, da.

    Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.

    Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.

    Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.

    Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.

    Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.

    Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.

    (Noe sånt).

    Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.

    For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.

    (Sa hu ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.

    Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).

    Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel

    (Noe sånt).

    Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).

    At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.

    Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.

    Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).

    Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.

    (Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.

    Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.

    Noe sånt).

    Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).

    Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.

    (Noe sånt).

    Og på slutten av denne arbeidsdagen.

    (Altså etter stengetid, da).

    Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.

    Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).

    Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).

    (Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.

    En som het Andre vel, muligens.

    Noe sånt).

    Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.

    Og ingen klarte visst å holde styr på henne.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.

    Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.

    For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.

    Men jeg så henne aldri der.

    Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.

    (Hvem vet).

    Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.

    (For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hva vil skje med Rimi’s egne merkevarer, (som Rimi/ICA har satset så mye på), hvis NorgesGruppen tar over distribusjonen, lurer jeg. Hvis Kiwi og Rimi har samme distribusjon, så blir de egentlig den samme kjeden, mener jeg. Dette er egentlig at Rimi-butikkene blir Kiwi-butikker, vil jeg si

    rimis egne merkevarer hm



    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10049470



    PS.



    Her er mer om dette:



    mer om emv



    http://www.dagligvarehandelen.no/xp/pub/hoved/avisen/tidligere_utg/12211



    PS 2.



    Enda mer om dette:



    enda mer om emv



    http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3611830.ece



    PS 3.



    Man kan her se at ICA selv har sagt at egne merkevarer er viktige for identiteten til butikkene.



    Så her blir Rimi i realiteten lagt ned, mener jeg.



    Og Olga på 90 år, (som min tidligere Rimi-kollega Kjetil Prestegarden pleide å bruke som eksempel), hu kommer til å lure på hvor det gode Delight-syltetøyet hennes har blitt av.



    Og dette kommer til å skje over hele landet.



    Rimi/ICA har sikkert fått mye goodwill, fra politikerne, for denne ‘satsingen’, (for det har jo nesten bare vært tull, det ble jo i 2002, av kjededirektøren, (i det første PS-et), pratet om en andel på 30 prosent egne merkevarer i 2010, og i realiteten ble det 9-10 prosent), og egne merkevarer i Rimi, har vel aldri helt tatt av, selv om det har blitt satset hardt, på dette området, i 20 år nå, i ICA/Rimi.



    Og nå kastes altså resultatene av denne banebrytende satsingen, (Hakon Gruppen var jo læremestere, for de andre kjedene, som det står, i det første PS-et), ut av vinduet.



    Og folk som jobber på hovedkontoret, til ICA, med egne merkevarer, de får nok sparken.



    Så et kompetansesenter, (ICA/Rimi’s hovedkontor), blir redusert, og det vil nok bli lagt ned etterhvert, vil jeg tippe på.



    Så sånn er nok det.



    Bare noe jeg tenkte på.



    Mvh.



    Erik Ribsskog



    PS 4.



    Her er mer om dette:



    emv identitet



    (Samme link som ovenfor).



    PS 5.



    Grunnen til at jeg lurer på dette med Rimi’s egne merkevarer nå.



    Det er at jeg tror at dette med å ha egne merkevarer, fungerer best, når kjedene har egen distribusjon.



    Ellers blir det bare tull og tøys, frykter jeg.



    Man kan vel ikke kalle det for egne merkevarer hvis de ikke distribueres, av kjedene selv?



    Så de som jobber med egne merkevarer, i Rimi, de kommer nok til å bli regelrett mobba, av alle som kan krype og gå nærmest, etter dette.



    Siden dette å drive med egne merkevarer, i Rimi, vel blir som noe dumt nå.



    (Vil jeg si ihvertfall).



    Egne merkevarer, i ICA/Rimi, det er som tidligere nevnt Delight.



    Men det er også merker som Diva, Albi, Ica, Rimi, Euroshopper, osv.



    (Og sikkert mange fler som jeg har glemt, siden jeg flytta fra Norge, i 2004).



    Og disse merkene, (som mange har som favoritter sikkert), de vil nok forsvinne nå, vil jeg tippe på.



    Så Norge blir vel et kjedeligere land, (må man vel si), som vil minne litt mer om et tidligere østblokkland, da.



    Fra før, så selges ikke brus som Cherry Coke og Dr. Pepper osv., i norske butikker.



    Og nå skal man ha enda færre varer.



    Nordmenn kommer til å omtrent kjede seg ihjel etterhvert, er jeg redd for.



    Så derfor tror jeg at det kanskje hadde vært artigere, for nordmenn, å fått inn en ny, utenlandsk kjede, (som sikkert kommer til å begynne å selge mange nyheter, innen dagligvarer), nå som det går så dårlig, for Rimi/ICA.



    Istedet for denne løsningen, som de nå driver med.



    Som virker for meg, å være styrt fra NorgesGruppen, og som må føre til store tap, (siden et fullt brukbart EMV-kompetansesenter og et fullt bruktbart distribusjonsnettverk, bare blir lagt ned, istedet for å bli solgt), for Rimi’s utenlandske eiere, nemlig ICA og Ahold.



    De blir i realiteten lurt her, (virker det som for meg, ihvertfall).



    Så sånn er nok det.



    Bare noe jeg tenkte på.



    PS 6.



    Og hvordan kommer Rimi sine egne merkevarer til å bli behandlet av NorgesGruppen, hvis Rimi skal fortsette å selge disse?



    Varer som har varemerket ‘Rimi’, de vil vel kanskje bli litt stemoderlig behandlet, av folk som jobber på grossistlagrene, til konkurrenten NorgesGruppen?



    Og hva hvis dette samarbeidet skjærer seg?



    Nei, da står Rimi/ICA der uten distribisjonsnettverk, for sine butikker.



    Så Rimi/ICA gjør seg nå veldig sårbare.



    Det er andre tider nå, enn før Rimi/Hakon Gruppen fikk seg egen distribusjon, på 90-tallet.



    På 80-tallet, så var det flere grossist-kjeder, som man kunne veksle på å kjøpe fra.



    (Tror jeg ihvertfall.



    Jeg må innrømme at jeg bare satt i kassa, på CC Storkjøp, i Drammen, på 80-tallet.



    Så dette er jeg ikke helt sikker på).



    Men nå for tida, så er det bare fire store kjeder, som hver har sitt eget distribusjonsnettverk.



    Så Rimi/ICA, de legger seg nå pent og pyntelig ned i lomma, til NorgesGruppen, (og deres hovedeier Johan Johannson).



    Mens de samtidig skjeller ut Rema-Reitan.



    Da gjør Rimi/ICA seg så avhengige av NorgesGruppen, at de i realiteten blir en del av NorgesGruppen, vil jeg nesten si.



    (For her er det få eller ingen retrettmuligheter, vil jeg si).



    Hvorfor gi bort sin uavhengighet på denne måten ICA/Rimi?



    Hvorfor gjøre seg så sårbare?



    Hvorfor kaste bort så mye verdier?



    (For dette er vel snakk om nye og moderne grossistlagre, vil jeg tippe på, ihvertfall).



    Nei, her er det nok noen ugler i mosen, mistenker jeg.



    Kanskje Rimi burde finne på en ny vri, på sitt gamle slagord, (fra 90-tallet), ‘Vi gjør Norge billigere’.



    Fram mot sommeren så kommer kanskje Rimi istedet til å begynne å bruke slagordet: ‘Vi gjør Norge kjedeligere’.



    (Siden at Rimi nå, (etter å ha gått over til å bruke NorgesGruppen sitt distribusjonsnettverk), nok begynner å selge Landlord-produkter, (som om de var Kiwi-butikker), istedet for ha sine egne merkevarer).



    Hvem vet.



    Vi får se.



    PS 7.



    Og var forresten Rimi/Hakon Gruppen først ute med egne merkevarer, i Norge?



    (Det står i det første PS-et at Hakon Gruppen var læremestre i Norge, da de begynte med disse, i 1993).



    Men jeg mener å huske at Samvirkelaget på Berger, solgte ‘blå-hvite varer’, da vi skulle dra på klassetur, til Hurumlandet, i åttende klasse, (med egen båt), på midten av 80-tallet.



    Så Forbrukersamvirket/Coop, (som drev Samvirkelagene, som de fleste av nå vel er enten lagt ned, solgt eller har byttet navn til Prix), var først ute med egne merkevarer.



    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).



    Så sånn er nok det.



    Bare noe jeg tenkte på.



    Men men.



    PS 8.



    Jeg leste nå det første PS-et på nytt.



    Og det står der at Hakon Gruppen bidro til en læreutviking, i industrien.



    Og ikke at de var læremestre for de andre kjedene, som jeg har skrevet, i et av PS-ene ovenfor.



    Så jeg har surra litt på et lite punkt ovenfor, da.



    Men de fleste av poengene mener jeg at står seg fortsatt, (selv om jeg har surra litt, angående dette ene punktet), da.



    Så sånn er nok det.



    Bare noe jeg tenkte på.



    PS 9.



    Her er forresten definisjonen på egne merkevarer.



    Det står ikke noe der om at disse må distribueres, av kjeden som selger disse.



    Så det er mulig at Rimi skal fortsette med de samme egne merkevarene.



    Men at disse blir distribuert av NorgesGruppen, da.



    Noe jeg synes virker rart.



    Hva med matvaresikkerheten?



    Rimi blir jo sårbare for angrep, fra sin konkurrent NorgesGruppen her.



    Dette må vel bety at NorgesGruppen ikke ser på Rimi/ICA som en seriøs konkurrent.



    Hvis ikke så hadde de vel ikke latt Rimi/ICA bruke sitt distribusjonsnettverk.



    Det blir spennende å se hva som skjer fremover, ihvertfall.



    PS 10.



    Her er mer om dette:



    trenger visst ikke distribusjon



    http://snl.no/egne_merkevarer

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 68: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VII

    En gang, høsten 1993, (må det vel antagelig ha vært), da jeg jobba, på Rimi Karlsrud.

    Så satt jeg i kassa der da, aleine, (så jeg må nok ha jobba en tidligvakt vel, (eller noe), som ekstrahjelp/ringehjelp), mens ei mørkhuda dame, i begynnelsen av 20-åra vel, spurte meg, om hvor den og den skolen var, da.

    Og da måtte jeg ringe opp kontoret da, (var det vel), på callinga.

    For jeg hadde jo det i blodet, (nær sagt), at jeg skulle være høflig mot kundene og yte god kundeservice.

    Fra tiden på handel og kontor og på NHI.

    Og fra jobbing på CC Storkjøp og Matland/OBS Triaden.

    Men da bare kom det fra hu Liv, (som seinere ble butikksjef, i Rimi, i Grenseveien), husker jeg, at ‘åja, deeeen skolen ja’.

    For da skjønte nok hu Liv, at det her var ei flyktning-dame, som skulle på norsk-kurs, da.

    (På en nedlagt skole, (eller noe), vel).

    Så da var hu Liv skikkelig nedlatende da, (må jeg nok si).

    Siden det her var en farget person da, (vil jeg nok tippe på).

    Så hu Liv, hu var nok ikke en ‘kundeservice-person’, sånn som meg.

    Nei, hu var noe mer den lokale ‘nazi-jenta’, eller noe, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under VM i friidrett, i Gøteborg, (som var i august 1995, så jeg på Wikipedia nå).

    Så hadde butikksjefen, på Rimi Nordstrand, (en jeg ikke husker hva heter nå), han hadde vunnet en reise, til VM i friidrett, i Gøteborg, da.

    Gjennom Rimi, (eller en av leverandørene til Rimi), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på diverse fruktkurs, og etter at vi hadde lagt opp frukta selv, i et halvt år, (eller noe), på Rimi Nylænde.

    Så hadde nok distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, inntrykk av det, at jeg var flink i frukta, da.

    For hu spurte meg, (som kun hadde jobba som leder, på Rimi Nylænde).

    Om ikke jeg kunne jobbe en tidligvakt, på Rimi Nordstrand.

    Siden han sjefen der, hadde vunnet en tur, til Gøteborg.

    For de trengte bare en person der, som kunne legge opp frukta da, sa Anne-Katrine Skodvin.

    (Siden kundene på Nordstrand, kanskje var litt snobbete, da.

    Så måtte liksom frukta der se bra ut, da.

    Noe sånt).

    Og jeg ble kanskje litt smigra da, av å bli spurt om jeg ville jobbe en ledervakt, på en annen Rimi-butikk, da.

    Så det slo jeg til på, da.

    For da tenkte jeg vel også det, at jeg fikk litt ‘stjerne i boka’, siden jeg var en fleksibel Rimi-medarbeider, da.

    Sånn at dette kanskje ville hjelpe karrieren min, i Rimi, da.

    Siden jeg da også fikk erfaring, i å jobbe som leder, i fler Rimi-butikker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro oppom Rimi Nordstrand der, da.

    Og fikk nøkler til butikken osv., av butikksjefen vel.

    Dagen før jeg skulle jobbe der, eller noe.

    Men jeg er jo b-menneske.

    Så det skar seg jo helt, på Rimi Nordstrand.

    For jeg klarte å starte alarmen der, husker jeg.

    Når jeg skulle låse meg inn der, da.

    Klokka sju om morgenen.

    Og etter det, så surra jeg litt, i frukta der og, husker jeg.

    For de hadde nemlig en kampanje på reddiker der.

    Nemlig reddiker i bunter.

    Som de hadde stukket ned, innimellom alle de andre grønnsakene der, da.

    Sånn at kun hodene på reddikene stakk opp, da.

    Men kvasten, på reddikene, de hadde visnet, da, (fant jeg ut).

    Mens reddikene så ok ut, da.

    Så jeg var ikke sikker på om jeg skulle ta ut de reddikene av disken, eller ikke, (husker jeg).

    Det samme med bananene.

    Det var ganske mange bananer, som var litt brune der da, husker jeg.

    (I en egen banan-sjokkselger, i tre, som de hadde der.

    Som jeg ikke hadde sett noe lignende av før, vel).

    Som jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta ut, eller ikke, da.

    Og alarmen hadde jo gått og.

    Så jeg var nok litt ør i hue, da.

    Når jeg jobba der.

    Og jeg dreiv og tenkte på det her med de reddikene og de brune bananene da, (husker jeg).

    Så jeg hadde det ikke så morsomt, da jeg jobba der da, (husker jeg).

    Og de som jobba i kassa der.

    (Og muligens på gulvet).

    Det var noen karer i 30-årene kanskje.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    (For det pleide ikke å være mannfolk, såpass oppe i åra, som satt i kassa).

    Og de karene, de var nok vant til å bli utsatt for en annen lederstil, enn den strenge, som jeg hadde blitt tillært, nede på Rimi Nylænde.

    For jeg skjønte det, at medarbeiderne på Rimi Nordstrand der, de likte ikke at jeg fulgte med på hvordan de jobba, osv.

    For jeg lot blant annet døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg tok flaskebordet der, da.

    For å prøve å følge med på om medarbeiderne der jobba, da.

    (For jeg syntes kanskje at det ikke var noe særlig fart i dem, da).

    Og da husker jeg det, at de medarbeiderne der, begynte å prate om det her da.

    (At jeg lot døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg rydda flaskebordet).

    Så de medarbeiderne på Rimi Nordstrand, de var nok kanskje ikke like ‘kua’, som de medarbeiderne, nede på Rimi Nylænde, muligens var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde surra rundt, på Rimi Nordstrand der, i noen timer.

    Og lagt opp frukta og rydda flasker, og sånn.

    Så dukka det opp en annen Rimi-butikksjef der.

    Og hvem var det?

    Jo, det mener jeg at var han butikksjef Rune Løvdahl, som jeg hadde vært på jobbintervju hos, på Rimi Klemetsrud, (som seinere ble bygget om til Rimi Mortensrud), den dagen, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel).

    (Nemlig 13. januar 1994, så jeg at det var, på Wikipedia nå).

    Og han Rune Løvdahl, han var rimelig mutt og nesten litt aggressiv, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Kanskje han bar på noe nag til meg, etter det mislykkede jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, cirka et og et halvt år, før det her?

    Hva vet jeg.

    Jeg oppdaterte ihvertfall han Rune Løvdahl, om ‘ståa’, i frukta der, da.

    Om at jeg ikke var sikker på, om jeg skulle ta ut de reddikene og de litt brune bananene, av fruktavdelingen der, da.

    Og så måtte jeg gå, da.

    For jeg skulle nemlig også jobbe seinvakt på Rimi Nylænde, den dagen.

    Og da gikk jeg vel bare, fra Rimi Nordstrand, og ned til Rimi Nylænde, (mener jeg å huske).

    For jeg visste ikke hvilken buss jeg skulle ta, (hvis det gikk noen sånn buss), oppi der.

    For å komme meg ned til Lambertseter, da.

    Så det var vel en gåtur, på en halvtime, eller noe, kanskje.

    Også jobba jeg seinvakta, på Rimi Nylænde, da.

    Hvor butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel jobba tidligvakta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han het vel forresten muligens Geir, han butikksjefen, på Rimi Nordstrand, tror jeg.

    (Men dette var ikke samme Geir, som fikk sparken, en tid før det her vel, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da hu Solveig, (som er fra like ved der Flo-brødrene er fra, på Vestlandet), skulle slutte.

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), å gå opp til Lambertseter Senter, (eller Lambertseter Sentrum, som det vel egentlig heter), og kjøpe en bukett blomster, til Solveig, i blomsterbutikken der, da.

    Jeg forklarte bare til dama i blomsterbutikken, at buketten var til en medarbeider, som skulle slutte, (etter mange år i jobben, da).

    Og sa cirka hvor mye, som buketten skulle koste, da.

    (Nemlig et beløp som Hilde fra Rimi Hellerud vel hadde bestemt vel).

    Og da lagde hu blomsterbutikk-dama en skikkelig fin blomsterbukett, da.

    (Må man vel si).

    Som jeg måtte gi til hu Solveig, da.

    Og hu Solveig, hu skrøyt fælt av blomstene, da hu Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), takket for samarbeidet da, (nede på spiserommet der, var det vel).

    (For jeg mener å huske det, at det var hu Hilde fra Rimi Hellerud, som sa mest.

    Og ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    For samarbeidet, mellom Solveig fra Vestlandet, og butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud.

    Det hadde vel ikke gått så bra, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så Solveig fra Vestlandet, hu flytta tilbake igjen, til Vestlandet, da.

    (Etter et par tiår vel, i Tigerstaden).

    Sammen med sin tenåringsdatter Belinda da, (som butikksjef Elisabeth Falkenberg kalte for Bellona).

    Sommeren/høsten 1994, (eller noe sånt), må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner

    Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.

    Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.

    (Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).

    Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.

    Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.

    Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.

    Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.

    Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.

    Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.

    (For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).

    Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.

    (For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).

    Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.

    Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.

    (Men kjørelæreren sa ingenting, da).

    Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.

    Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.

    For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).

    At, ‘du burde finne deg en rik dame’.

    Men det ga ikke noe særlig mening for meg.

    Så da svarte jeg vel ikke noe.

    (Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.

    Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.

    Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.

    Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.

    Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.

    Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.

    Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.

    For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.

    For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.

    Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.

    Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.

    Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.

    Så derfor gjorde jeg det, da.

    Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.

    Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.

    Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.

    Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.

    Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.

    Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.

    Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.

    Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.

    For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.

    Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.

    Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.

    Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.

    For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.

    For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.

    (Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).

    Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.

    For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.

    Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.

    Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.

    Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.

    Og jeg fikk nesten ingen feil.

    Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.

    Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.

    Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.

    (For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.

    Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.

    For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.

    Så jeg bare kjørte vanlig, da.

    Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.

    Så jeg var litt slem og tulla, da.

    For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.

    Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.

    (Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.

    Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.

    For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.

    Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.

    Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.

    Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.

    Og da var litt heldig, syntes jeg.

    For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.

    Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.

    Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).

    For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.

    Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.

    Og det gikk vel greit til slutt vel.

    Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.

    Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).

    Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.

    Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.

    Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.

    (Etter oppkjøringa mi, da).

    Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).

    Noen få dager før julaften da, i 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.

    Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.

    For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).

    At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.

    Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).

    For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.

    Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.

    (Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.

    Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.

    (Noe sånt).

    En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.

    Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.

    (Noe sånt).

    Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.

    Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.

    Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.

    Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.

    Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.

    Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.

    Som et slags ekstratilbud da.

    For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.

    Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.

    Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).

    (Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.

    Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.

    Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.

    Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.

    De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.

    I begrenset antall.

    Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).

    Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.

    Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.

    Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.

    Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.

    Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.

    (Var det vel).

    Men de åpnet hovedinngangen først.

    Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.

    Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).

    Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.

    Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.

    Om det var et angrep på meg?

    Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).

    For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.

    Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.

    Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.

    Det visste jeg ikke sikkert.

    Så jeg prøvde å late som ingenting da.

    Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.

    En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.

    Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).

    Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).

    Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    For vi måtte vaske kassa, før dagens start.

    Og sette ut skrina og sånn da.

    Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).

    Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.

    Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.

    (Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.

    Det kunne vel også skje, i Rimi.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.

    Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.

    De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.

    Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.

    Og vaska kassa som vanlig da.

    Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.

    Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.

    Hu hadde vel forsovet seg da.

    Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.

    Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.

    Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.

    Men det er mulig at jeg roter også.

    For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.

    (I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).

    Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.

    (Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).

    Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.

    Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).

    Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.

    Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.

    Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).

    Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.

    (Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.

    Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.

    Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.

    (Som jeg skrev i et tidligere kapittel).

    Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.

    Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.

    Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.

    Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.

    Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.

    Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.

    Noe sånt).

    Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.

    Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.

    Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.

    Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).

    Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.

    Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.

    Det ville jeg ikke si noe om.

    Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).

    For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.

    For hu var så rolig og behersket liksom.

    Og hyggelig, må man vel nesten si.

    Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.

    (Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).

    Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.

    Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.

    Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.

    Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.

    Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.

    Det kunne vel kanskje tenkes, det og.

    Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.

    Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?

    Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.

    En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.

    Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.

    Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.

    Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?

    Hva vet jeg.

    Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.

    Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).

    Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.